natt til mandag 1. august 2016
Ei spissmus med selvlysende værhår piler avsted på et teppe av konjakkbrune barnåler foran sort/ hvite Adidas sko, feite røtter vrir seg som slanger over skogsstien. Over grantoppene grønnlilla lys fra en ukjent sol. Et fjellplatå gnurt av tusen års islag flimrer i lyset. To kampesteiner støtter seg mot hverandre motiverte til når som helst å rulle mot stupet. Ei elv i S-form nede i dalbunnen. Ved elvebredden frodig grønn ungskog ut over elva og siger som svart metall mot havet lenger ute. Høyblokker og fabrikkpiper i melkeaktig dis langs horisonten. Isblå glassmaneter og dryppende tangkvaster i hendene, forma som ei skål. Stupet, steinrøysa. «Hvorfor lar jeg meg ikke fange», Store O?
7
natt til fredag 5. august 2016
Du står på en veranda i en høyblokk og holder et sett med vannblå ballonger store som barnehoder festa til stålstrenger. Brå vind slår inn mot blokka og redd for å bli revet ut over rekkverket slipper du ballongene og de suser ut over den nyasfalterte plassen og forsvinner høyt opp mot himmelen. Du lener deg hasardiøst ut over verandakanten og ser inn på verandaen i etasjen under. Et enormt fuglebur står i hjørnet med to kanarifugler som oppskremte hopper fram og tilbake på sittepinnene. Så fem hvite svaner i det samme buret. De flakser inneklemt og hemmet med vingene, gummiaktige føtter skraper mot metallsprinklene, og nebbet blotter sylspisse tenner og åpner og lukker seg som om de gisper etter luft og med pupiller svarte av panikk. En kvinne i hvit badekåpe og med et hvitt håndkle knytta rundt håret åpner døra til det overdimensjonerte fugleburet og kroker seg inn og forsvinner mellom svanene inntil hodet dukker opp over de buktende svanehalsene og hun smiler til deg der du henger med overkroppen ut over verandakanten. 8
En pjokk i kortbukser på trehjulssykkel ser uttrykksløst opp på deg fra plassen nedenfor – og sykler ivrig videre. Kvinnen fra buret sitter i en Chesterfieldstol mot stuevinduet i en leilighet med beina trukket bekvemt inn under seg. Du står i entreen og pisser i buksa. Urin ned langs innsida av låra og en mørk flekk brer seg i skrittet. Det er søndag eller en høytidsdag. Du går inn en allé av sølvskimrende popler, – og et langstrakt parkanlegg i en symmetrisk, abstrakt scenografi – som i Alain Resnais film «I fjor i Marienbad», – er anlagt på hver side av alleen. En gul metrobuss – Nr 80 – forsvinner nedover i blendende sollys.
9
natt til lørdag 6. august 2016
Øl i krus og longdrinks nytes av godt voksne over en bardisk – interiør country&western-like. En sort ridesal henger over disken og en seksløper i sølv lyser som ei stjerne i et glassmonter på den grovthøvla disken. Puben er i Wales, eller er det Scotland, men i hvert fall ikke England. Ei oversminka dame i 50-åra i gjennomsiktig hvit silkebluse, sort bh, og to nybarberte menn i rosa skjorter henger i baren og er «venner» som allikevel ikke er venner, for du er ikke inkludert, men passivt betrakter, og skåler jovialt når det skåles. Bagger og kofferter stabla i hauger i hotell-lobbyen hvor også baren ligger. Under bardisken ved fotlista er det lempa inn bagasje som gjør det vanskelig å få plassert beina der. Du sitter ukomfortabelt på barkrakken med jakka på. Svingdører av glass ut mot parkeringsplassen roterer kontinuerlig. Fornemmelsen av at noe er over, erobret, og etterlater deg i isnende ensomhet.
10
natt til søndag 7. august 2016
Folk løper i panikk ned baktrappene i det tolv etasjes store Clarion Hotel i utkanten av kvadraturen i Kristiansand. En knatrende lyd, som fra kinaputter, gir gjenlyd i trappene. Mannfolk i bare trusa brøyter og skubber seg fram og tramper over folk som har ramla og med armene lagt beskyttende over hodet. En langhåra gutt i Batman-T-skjorte rammes i foten av rikosjetter fra kulene, som smeller sprøtt og hardt inn i murveggene, og idet han faller river han en yngre gutt med seg og T-skjorta revner og de går på hodet i trappene. Fra parkeringsplassen foran hotellet med den grimme sjømannsbautaen ser du det skytes fra knuste vinduer i de to øverste etasjene. Grå skuddrøyk står ut av de mørklagte hotellromma. Et par løper bort mellom de parkerte bilene mens de klamrer seg til hverandre. Med bøyd overkropp løper to menn i lyse vindjakker og caps forbi med automatpistoler retta mot noe imaginært, som soldater med kjappe presise bevegelser, opp den slake trappa og forsvinner inn dørene til resepsjonen. 11
Biler står parkerte med vidåpne dører midt i Vestre Strandgate – og du løper mot den ubetydelige parken som går ned til sandstranda hvor et svanepar strekker hals og lytter.
12
natt til tirsdag 9. august 2016
I en ekstremt langsom karusell i en kunsthall sitter du vis à vis din døde kamerat, kunstner og selvmorder – og han har lagt hodet inntil brystet ditt. Du holder armene rundt hans torso, hodet på hans skulder. Meterhøye abstrakte malerier med heftige røde, gule og blå penselstrøk – i en virvel av Cobra-aktig ekspresjonisme – montert nedover veggene i kunsthallen. Det er Js malerier. Sittebrettet i karusellen er knytta til to sølvfarga nylontau festa til kroker i taket. Du legger hodet bakover og svimler. Dere er svevende, som bedøva av morfin, og rundt og rundt går det i salig fryd. Og det er din mentale kraft som skaper rotasjon i karusellen. «Store O! Vil så inderlig dette skal vare, at han skal si noe til meg».
13