Astrid Nordang - Der du står er smertens navle

Anna

Stien mellom hovedhuset og nybygget med kontorene våre hadde rukket å bli karvet godt inn på de sju åra vi gikk i skyttel mellom dem. Hvert år hadde vi på grus, og hvert år ble grusen trukket ned i den bløte jorda igjen og forsvant. Men noe ble liggende, og den legeringen av stein og natur som grodde til rundt den, gjorde stien hardpakket og ren. Selv ikke alt regnet den sommeren fikk visket den ut, eller gjort den blaut. Tørrskodd fulgte jeg den fram og tilbake, som jeg pleide når jeg snakket med Inés i telefonen.

– Nei, sikker er jeg jo ikke, sa jeg, – det er jo dét.

– Hm, sa Inés.

I pausen som fulgte luket jeg bort noe ugress mellom ringblomstene, omtrent de eneste blomstene jeg fikk til, og som nå omkranset den viltvoksende nyperosen med en halvmåne i oransje.

– Løvetann, tistler! Selv gress er mer gjenstridig enn en skulle tro.

– Har aldri opplevd en plass hvor det gror mer. Husker du treet som hadde vokst inn i husveggen?

– Om jeg husker det? spurte jeg. – Det er jeg som hus9

ker det, Inés. Jeg var her da graveren rev det ut av veggen. Han visste jo ikke om huset ville stå etterpå.

Jeg hørte henne sukke, finne en ny omvei å roe meg på. Det var ingen lett jobb, jeg hadde utviklet en mistanke mot alle, ja, mer eller mindre, der selv ikke Inés gikk fri. Klart hun hadde rett til å snakke om huset. Hun var husets beste venninne, og hun hadde kjent Steinar og meg uavhengig av oss som par, før han og jeg møttes. Så godt kjente hun oss at det nettopp var problemet, lojaliteten lå, om ikke like mye hos oss begge, men mest hos meg, så i alle fall hos Paulusplassen. Den måtte bevares, og da kunne det tenkes at hun serverte meg en liten hvit løgn for å glatte over Steinars eventuelle fadese. Men hun visste ikke hvordan det var, for Konrad var en helt annen type, deres dynamikk var ikke som vår. Barnløse som de var, reiste de også mye. Som sagt, Paulusplassen hadde førsterangen, hun ble forelsket i stedet ved første blikk, da det nærmest var overtatt av naturen, og leste en så romantisk stemning inn i det at hun en stund bare kalte det russerhuset. Ikke datsjaen, eller noe annet fint, som Tsjekhovs Kirsebærhagen (som hun en gang hadde sett meg spille i), for det var et lite hus og bare så altfor tydelig at kårene her hadde vært små og teigene smale.

Rundt her var ingen gårdsveier kranset av eiketrær. Ikke engang osp. Om det var Tsjekhov eller en vag allmenn fornemmelse av noe russisk vet jeg ikke, men jeg forsto hva hun mente. Hennes lesninger av verden tilførte alltid en ny valør, med åra var jeg blitt avhengig av dem. Hun formulerte det jeg ikke skjønte, hun så det jeg ikke greide å se.

– Jeg har vært inne på mobilen hans, sa jeg for å spare 10

henne for en ny utflukt, – men jeg fant ikke noe der heller. Ingen bilder, ingen meldinger. Ikke av den typen.

– Er det så farlig, da, om han har litt krydder i sausen?

Jeg krympet meg når Inés snakket på den måten. Hun visste at jeg ikke var snerpete, at jeg ikke ville vært så hønete hvis jeg ikke mente at dette stakk dypere, ja, kanskje var begynnelsen på slutten. Men hva kunne jeg si som hun ikke visste allerede?

Jeg gikk ut på plenen, i retning jordet, og så ned på det siste bygget, en garasje, som var kommet til. Deretter satte jeg ned foten. Det vil si, jeg forsøkte, men bygget gjorde de likevel, enten hos oss eller Torstein, hans partner in crime. Ikke før var sommerferien der, så ble de som killinger på beite, da klødde det i dem etter å få satt opp noe nytt, å få brynt seg med mørtel og hammer og not og fjær. Torstein og Monica hadde også fått et par nybygg, mens Paulusplassen med stort og smått talte sju.

Når du har brukt halve livet på å rydde i en trang leilighet inne i byen, er det da rart om du av og til måtte klype deg i armen og spørre deg hvordan det gikk til at du ble stående med hundreogtjuefire mål skau og egen strandlinje, samt tjue mål jorde som forpaktes bort?

– Vet dere hvilken dag dere kommer? Jeg må vite når jeg skal ta steika ut av fryseren.

– Unnskyld, Anna, det var ikke sånn ment. Jeg mener, det rokker ikke ved noe. Hadde det vært noe alvorlig, ville han vel ha sagt noe til Konrad.

– Og Konrad ville sagt det til deg?

– Han ville ikke lyve hvis jeg spurte.

– Og da ville du sagt det til meg?

Inés’ russiske drøm var ikke lenger analog, samtida 11

hadde innhentet oss også. Perspektivet hennes var like fullt en livsnødvendighet, selv når du tok høyde for den latinamerikanske bakgrunnen (jeg husker aldri om det er maya- eller inkablod som renner i årene), og følgelig den ekstra elastisiteten hun har mellom det lettlivede og det strenge. Også fordi hun på mange måter minnet om Steinar, i mitt hemmelige sinn kalte jeg dem menneskene mine. Jeg så ingen andre å henvende meg til når sju års kjærlighet lot til å være truet av den forbannelsen som ligger i selve tallet – fra speilknusingens sju års ulykke til terapeutenes sjuårskrise som visstnok er et mønster i de fleste forhold.

Inés, i den andre enden av røret, den gråværsdagen i juli i rekka av så mange gråværsdager den sommeren, holdt inne.

– Anna, sa hun og sukket, – du må ikke legge så mye i det.

Så jeg sukket, jeg også, og så ned på de tre sammenvokste bjørkene. Og rekka med bjørk bak der igjen, som markerte slutten på parkeringsplassen for traktoren, før det nederste jordet tok til. Det som gikk helt ned til veien.

Osp ble hogd over en lav sko, men bjørka var liksom så edel. Rent hellig var bjørka. Nå hvilte de i sin egen skygge, det var ikke så mye som et vindpust. Hun hadde selvfølgelig rett, Inés.

– Det er ferien, sa jeg, – den er bare altfor lang. Og så den allergien. Jeg som aldri har vært allergisk i hele mitt liv! Og nervene. Vet ikke hvorfor Nelly stresser meg sånn, men hun gjør det. Jeg får liksom ikke konsentrert meg. Og guttene. Som bare sitter der.

– Hvis han lyver for deg, sa hun, – så gjør han det for 12

å holde alt oppe. Tro meg, Anna, det går over. Jeg har ikke møtt noen mann som beundrer dama si så mye som han.

Stemmen hennes virket beroligende. Jeg hørte nøyaktig hvor i stua hun oppholdt seg, mellom utstillingsplakatene med henholdsvis Ai Wei Weis hundre kinesiske krakker og den som viste et maleri av Sigrid Hjertén.

Over hodet lyste kanskje den neonskriften hun hadde brukt i en utstilling, som nå fungerte som lampe for Konrads bokhylle, og hvor det sto lovesight i løkkeskrift.

I motsetning til meg sto hun alltid på stedet hvil når hun pratet, mens jeg tok en runde på plenen og kjente det fuktige, myke gresset stikke opp mellom tærne. Så tråkket jeg på noe , en rusten ølkork. Og gikk inn i drivhuset, bare for å få bekreftet at ikke én tomat var rød. At squashen var enda litt mer muggen.

– For en regnsommer. Hvor blir det av sola?

– I ettermiddag vet jeg helt sikkert når vi kommer.

Melder deg da. Ok? Og med Inés på saken skal Steinar få svette.

Jeg elsket den tonen, svak latineraksent, vidunderlige vesen. Samtidig kjente jeg meg ussel som ikke engang stolte på mitt eget løgnbarometer. Inkluderte meg selv.

– Spør du meg, er det overgangsalderen, avsluttet hun, brått fornuftig. – Typisk hormoner. Vi blir som tenåringer igjen, det er bare sprøtt!

– Helt vilt, sa jeg en anelse spydig. – Nå som vi liksom skulle falle til ro og trappe ned i våre trygge jobber. Med gjelden nedbetalt og tenåringer som tar i et tak før de forlater redet som selvstendige, samfunnsbevisste individer.

13

Hun lo kort, før hun ble alvorlig igjen. Bekymret denne gangen. – Er det så ille?

– Nei, så ille er det tross alt ikke. Gud forby den perfekte langsomdøden. Kyss!

Det var ikke stort mer å gjøre for plantene i drivhuset.

Jeg hadde gjødslet med hestemøkk og kaffe, jeg hadde godsnakket med dem. Men jeg er en elendig planteprater, tiltale skjer best til ting med puls, så jeg plukket i stedet en håndfull av de grønne tomatene for å legge dem i en bolle sammen med sommereplene – som ennå bare var kart – og gikk inn på kjøkkenet. Ikke før hadde jeg lagt ned frukten da Steinar ropte på meg. Eller snarere, ropte meg til seg. Så muntert at jeg stusset da jeg gikk ut til ham på terrassen.

– Se! Jeg så i den retningen han pekte, bort på de små trærne vi lenge hadde vurdert å kutte for å legge plen. Stykket med villnis lå mellom den smale stripen jorde som forbandt øvre og nedre del, og var, med all brenneslen og tistlene mellom blomstene, uframkommelig. Slik så det ut overalt helt i begynnelsen, og kanskje var det grunnen til at vi hadde latt det ligge sånn. Dessuten ønsket vi ingen utvidelse av hagen, vi var ingen hagefolk, og gressklipperarbeid var det nok av. Da så jeg dem. Plommene.

Like foran meg sto et dvergplommetre. Og ett til bak det.

Og enda ett. Ja, det neglisjerte stykket viste seg å være en frukthage, rett og slett, rett ved siden av huset. Nå bugnet to av dem med plommer, det var små polkadotter over det hele.

– Jøss, er de modne, tror du?

14

Han trakk på skuldrene, så lo han.

– Så rart, sa jeg, og så lo jeg også.

– Nå kan vi jo lage syltetøy! sa han.

– Ja, sa jeg, – nå kan vi lage syltetøy.

Vi sluttet bare ikke å le. Som noen tullinger lo vi. Våre plommer! Om ikke dét var et tegn på at Paulusplassen bar. Steinar strakte seg over det lave rekkverket som han selv hadde snekret og tenkt ut mønsteret på, og som jeg hadde foreslått skulle være så lavt at vi ikke skulle bli buret inne som apekatter og for å nyte utsikten. Han fikk tak i en liten håndfull, satte tennene i en av plommene – og vrengte ansiktet i en grimase. Så spyttet han ut det som var igjen og pælmet frukten i en lang bue ut på jordet.

– Dem er sure!

Jeg rygget. – Men de kan vel likevel bli syltetøy?

– Rart, sa han, – dem små og ville bæra er gjerne de søteste.

– Men …, sa jeg og stusset, – det er jo ikke bær, det er frukt.

Jeg kunne slått meg på munnen. Det blikket jeg ennå hadde til gode å beskrive for Inés, rett og slett fordi jeg glemte det for hver gang, støkk i meg. Det sa kan du ikke én eneste, forpult gang gi meg rett, hvem av oss har gått landbruksskolen? En margløpersk iling løp nedover ryggraden, jeg tilskrev den autoritetsangsten min like mye som fulheten hans. Antakelig ville jeg bare gjøre vondt verre om jeg prøvde å ufarliggjøre situasjonen. Hadde alle det sånn at de forsto mindre av hverandre med årene? Jo flere år med fortrolighet, desto større uthuling av det egne rommet, som nå var fylt av 15

et ullent oss mot røkla. Men bolverket, gikk det opp for meg, var ikke blitt vedlikeholdt. Der jeg tidligere mente å forstå hvordan hjernen hans tikket, visste jeg nå ikke engang hvordan jeg skulle ta hensyn. Hvordan jeg skulle unngå å få ham sint eller opprørt. Det var kanskje det samme for ham. Men det var ikke bare den fyllmassen som het oss, det var også psyken hans. Jeg hadde en stund pekt ut kortisonen som syndebukken. Så gretten som den gjorde ham, virket det som den plaget ham mer enn revmatismen selv, den som slo inn i kroppen hans under en reise i Indonesia. Nå ble revmatismen, en muskulær variant, holdt i sjakk av daglige hestedoser med kortison.

Jeg besvarte blikket med trass og en trygling om tilgivelse. Kanskje også en bønn om sex, ja, definitivt også det, formulert som et ønske om at han skulle slå over i noe umenneskelig. Bli det fenomenet han var i begynnelsen, da han slo ned i meg som lyn og torden. Som jeg hatet å ha blitt sterkere enn ham. Som jeg hatet at han kjente seg svekket. Som jeg hatet at det var blitt så komplisert. Ifølge Inés hadde han spilt annenfiolin overfor vennene sine så lenge at han grodde et behov for å sette grenser. Hun belærte meg om utviklingen av et bærekraftig ego, noe jeg, det sa jeg i alle fall til Inés, støttet ham fullt ut i. Om det da var en fase. Slik han hadde støttet meg gjennom mine prosjekter. Vi bygde da opp hverandre? Ja, det var virkelig oss mot røkla.

En vind dro gjennom de tre bjørkene og gjorde luften mindre lummer. Jeg ville til å si noe forsonende, da han flippet opp mobildekselet og satte brillene på nesen.

– Hvem er det? spurte jeg.

16

Han enset meg ikke, gikk ned trappa og skrådde over tunet. Med kurs mot studio. Den litt slengete gangen hans ga meg ennå sug i mellomgulvet, den trigget hver gang lengselen etter den med tida sølvgrå løven som nok hadde sluttet å nedlegge sine kvinnelige oppdragsgivere.

I det minste var blitt mer selektiv. I noen år tror jeg faktisk jeg var den eneste kvinnen på jord som nøt godt av guruvarmen hans, fullt klar over at den som hadde fått en dose av hans sæd aldri glemte det og alltid ville ha påfyll. Tidlig lærte jeg meg å skjelne mellom dem som presenterte seg som en «venninne» og som mellom takene med murerskjea hadde ført ham ved hånden inn til soverommet, og dem som faktisk kunne sies å bare være en venn eller bekjent.

Plommene lot seg ikke plukke fra terrassen, så jeg ropte på Jens. Flere ganger ropte jeg. Kommunikasjonen her i huset, med tenåringsguttene, var blitt et absurd teater av roping, gjentakelser og misforståelser. Men så var han der, på pletten, som en diskré tjener. – Gå ut i skjulet og hent gardintrappa, sa jeg.

Han rynket brynene. – Gardintrapp, moder?

– Det er en stige, eller en halv stige, som du slår ut bak … æh, jeg henter den selv!

– Nei, nei, jeg finner ut av det.

Fem minutter senere kom han ut av skjulet, bærende på den gardintrappa som alltid hadde stått der, men som hadde unngått hans seksten år gamle bevissthet.

– Hm, en praktisk innretning, må jeg si. En flyttbar trapp.

Jeg pekte ut hvor i brenneslekrattet han skulle sette 17

den og tok et par prøvende trinn over avgrunnen av tistel og akeleie, over den helvetes skvallerkålen. Trærne var så små at jeg nådde det meste av frukten, selv om den befant seg i treets krone og øverste greiner. Jens tok imot, og jeg hørte meg selv si, som om noen hadde plantet den setningen i meg, behandle dem som egg!, i sin tur gjentatt av min sønn, papegøyen, med ett øyebryn hevet – det venstre, det er visstnok en genetisk egenskap – som egg, moder? Mistet han en plomme i krattet, holdt han seg for munnen, der knuste plommeegget!, alternativt eggeplommen! og plukket den opp og kastet den oppi posen.

Som jeg misunte ham gleden ved ordene. Det å smake på klisjeer og blødmer med et overskudd, før du inngår faustuskontrakten med morsmålet. Når du tror språket står til din disposisjon, og det binder deg, unnflyr deg.

Ennå kunne Jens snu på en setning og vurdere om betydningen skulle få feste, om den var verdt å undersøke eller droppes som en ren meningsløshet. Og når Steinar stadig oftere spurte dem om navn på blomster, fugler og naturfenomener, svarte Jens ham med et motspørsmål fra en nedlastet app, der han ba fadern navngi hva som var avbildet. Som en brite på safari nærmet han seg språket, noterte seg pussigheter og ordtak.

Jeg foldet sammen gardintrappa og ba ham bære inn posene med plommer. De sterke armene hans løftet dem, så breddfulle at underarmene vendte halvt utover. Også det glemte jeg, selv om det ikke var til å glemme, synet av ferske og eldre risper på underarmene. Dette gikk bare ikke lenger, jeg ble nødt til å ta det opp med helsesøster.

Bare skolen kom i gang igjen, de måtte jo ha prosedyrer for sånt. Det var jo så utbredt.

18

– Se på hendene dine, sa jeg. – De har jo vabler over det hele, gutt.

Han slapp posene og så på hendene sine.

– Brennesle, sa jeg, – du har stukket hendene nedi krattet.

– Bare for å ta opp de jeg mistet, sa han, – og de som falt nedi da du røsket i treet.

– Jeg røsket ikke.

– Ristet, da.

– Du skulle hatt hansker, eller bare latt dem ligge.

– Hansker og hatt, moder, det er arbeidstøy for en plommebonde.

– Jeg har noe ringblomstsalve, sa jeg, – den hjelper nok.

Han nikket og tok opp bæreposene igjen, gikk rundt huset mot hovedinngangen, som stikk i strid med all fornuft vender mot skauen, mot øst. Steinar sto på trammen, igjen sitt blide jeg, og hilste på Jens med å ruske ham i håret.

– Jøss, ble det så mange plommer av det?

– De måtte jo plukkes, sa jeg.

– Dem kommer helt ut av det blå, egentlig, sa han, – og tidlig på året også.

– Nå blir det syltetøy, sa jeg. Men jeg fikk ikke noe smil, han fulgte med på Jens, fulgte blikket hans som vandret ut på jordet og fikk ham til å spørre hva skjer?

Som vanlig et spørsmål uten kontekst og foranledning.

Ettersom svært lite skjer på et jorde antok jeg at han siktet til høyballene, som nå lå strødd utover der de før ble lagt i diamantmønster innved steingjerdet. Til overmål surret inn i rosa og blå plast.

19