Serotonin

Det er en hvit liten oval tablett som kan deles i to.

Ved femtiden eller av og til nærmere seks våkner jeg, da er behovet på det verste, det er den vondeste tiden på døgnet. Det første jeg gjør er å sette på den elektriske kaffetrakteren; kvelden i forveien har jeg fylt på vann og finmalt kaffe (som regel Malongo, jeg er fortsatt ganske kresen med kaffe). Jeg tenner ikke en røyk før jeg har tatt den første slurken; det er en begrensning jeg har pålagt meg, det er en daglig seier og nesten det eneste jeg har å være stolt av (det må innrømmes når dette er sagt at med elektrisk kaffetrakter går det fort). Lindringen som det første draget gir meg, virker umiddelbart og er forbløffende voldsom.

Nikotin er det perfekte dop, et greit, hardt dop som ikke gir noen glede, men bare kjennes på suget, og sugets opphør.

Noen minutter senere, etter et par–tre sigaretter, tar jeg en Captorix med et kvart glass flaskevann – som regel Volvic.

Jeg er førtiseks år, jeg heter Florent-Claude Labrouste, og jeg hater fornavnet mitt, jeg tror det stammer fra to familiemedlemmer som faren og moren min hver på sin side ønsket å gjøre ære på; det er desto mer beklagelig da jeg ellers ikke har noe å klandre foreldrene mine for, de var fremragende 5