Sent i november_materie.indd 2
14.08.2020 14:28
tove jansson
sent i november illustrert av forfatteren Oversatt av Gunnel Malmström
Sent i november_materie.indd 3
14.08.2020 14:28
© cappelen damm as, Oslo 2020 © Tove Jansson, 1970, Moomin Characters™ Originalens tittel: Sent i november isbn 978-82-02-66302-5 1. opplag 2020 Første gang utgitt på norsk av H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) i 1971 Tekst og illustrasjon: Tove Jansson Oversatt av Gunnel Malmström Sats: Torill Gaarder Trykt hos Livonia Print Sia, Latvia 2020 www.cappelendamm.no
Sent i november_materie.indd 4
14.08.2020 14:28
1 En tidlig morgen i Mummidalen våknet Snusmumrikken i teltet sitt og kjente at det lå høst og oppbrudd i luften. Et oppbrudd kommer som et sprang! Med ett er allting annerledes, og den som skal reise, tar engstelig vare på hvert eneste minutt, han drar opp teltpluggene og skynder seg å slokke glørne før noen hindrer ham og begynner å spørre, han løper mens han slenger på seg ryggsekken i farten og er endelig underveis, plutselig rolig som et vandrende tre med hvert blad i fullkommen hvile. Teltplassen er et tomt rektangel av gulnet gress. Og senere på morgenen våkner vennene og sier: Han har dradd sin kos, det blir høst. Snusmumrikken labbet av gårde rolig og jevnt, skogen lukket seg om ham og det begynte å regne. Regnet falt på den grønne hat ten og på regnfrakken som også var grønn, det hvisket og dryppet overalt og skogen gjemte ham i en mild og utsøkt ensomhet.
5
Sent i november_materie.indd 5
14.08.2020 14:28
Det var mange daler ved kysten. Langs hele havet vandret åsene i lange høytidelige bølger, med odder og viker som skar dypt inn i ødemarken. I en av dalene bodde en filifjonke alene for seg selv. Snusmumrikken hadde truffet mange filifjonker og visste at de må handle etter sin art og sin egen innviklete bestemmelse. Men han var aldri så stille som når han gikk forbi en filifjonkes hus. Stakittet hadde rette og spisse sprosser og grinden var låst. Tunet var helt tomt. Klessnorene var tatt inn, vedstabelen var borte. Ikke en hengekøye, ikke et hagemøbel. Det fantes ikke spor av det elskverdige smårotet som gjerne omgir et sommer hus, riven og bøtten og hatten som noen har glemt og kattens melkeskål og alle andre tilfeldige ting som venter på neste mor gen og gjør huset åpent og bebodd. Filifjonka visste at høsten var kommet, hun hadde låst alle dører. Huset hennes hadde et uttrykk av fullstendig lukkethet og tomhet. Men hun var der, innerst inne, bak de høye, ugjennomtrengelige veggene og granmuren som skjulte vinduene hennes. Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyre bart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt, og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet. Det er noen som blir og noen som drar sin kos, sånn har det alltid vært. Enhver får velge selv, men han må velge i tide og etterpå alltid stå ved det.
6
Sent i november_materie.indd 6
14.08.2020 14:28
Filifjonka begynte å banke tepper på baksiden av huset. Hun kastet seg over dem i taktfast raseri og alle kunne høre at hun likte å banke tepper. Snusmumrikken gikk videre, han tente pipen sin og tenkte: Nå har de våknet i Mummidalen. Pappaen trekker opp klokken og banker på barometeret. Mammaen ten ner opp i komfyren. Mummitrollet kommer ut på verandaen og ser at teltplassen er tom. Han kikker i postkassen ved broen og den er også tom. Jeg glemte avskjedsbrevet, jeg fikk ikke tid. Men
7
Sent i november_materie.indd 7
14.08.2020 14:28
alle brevene mine er like. Jeg kommer tilbake i april, ha det bra. Jeg drar min kos, til våren kommer jeg tilbake, ta vare på deg selv. Han vet jo det. Og Snusmumrikken glemte Mummitrollet, ganske lett. I skumringen kom han til den lange viken ut mot havet, den lå der i evigvarende skygge mellom åsene. Innerst i viken blinket noen tidlige lys, det lå en klynge hus der, tett sammen. Ingen var ute i regnværet. Her bodde hemulen og Mymlen og Gafsa, under hvert tak bodde det noen som hadde bestemt seg for å bli, det var folk som ville være innendørs. Snusmumrikken listet seg langs bak gårdene, han krøp inn i skyggen og var ganske stille, han ville ikke snakke med noen. Små og store hus, alle tett inntil hver andre, noen var sammenbygd og lånte hverandres takrenner og søppelkasser, de så inn gjennom hverandres vinduer og luktet mat. Skorsteiner og høye gavler og brønnvipper, og nedenfor, de opptråkkede veiene fra dør til dør. Snusmumrikken gikk fort og lydløst og han tenkte: Å alle hus, hvor jeg misliker dere. Det var nesten mørkt nå. Der lå hemulens båt trukket opp under oretrærne, den hadde en grå presenning over seg. Litt høyere opp lå masten, årene og roret. De var svarte og sprukne av mange somrers gang, de hadde aldri vært brukt. Snusmumrik ken skuttet seg og gikk videre.
8
Sent i november_materie.indd 8
14.08.2020 14:28
Men den lille homsen inne i hemulens båt hørte skrittene og holdt pusten. Skrittene fortsatte bortover, nå var det stille igjen, bare regnet som falt over presenningen. Det aller siste huset lå alene for seg selv under den mørke grønne veggen av granskog, her begynte ødemarken for alvor. Snusmumrikken gikk fortere, rett inn mot skogen. Da åpnet det siste huset en dør på gløtt og en meget gammel stemme ropte: Hvor skal du hen?
Sent i november_materie.indd 9
14.08.2020 14:28
Jeg vet ikke, svarte Snusmumrikken. Døren lukket seg igjen og Snusmumrikken skrittet inn i sin skog med hundre mil av taushet foran seg.
Sent i november_materie.indd 10
14.08.2020 14:28