Savner deg av Harlan Coben

i håp om å finne «den ene» – flimret forbi i en hudfarget strøm, da hun oppfattet bildet av ham.

Et par sekunder klarte ikke hjernen hennes helt å tro det øynene hadde sett. Det tok enda et sekund før fingeren klarte å stoppe museklikkingen, og enda ett før profilbildene klarte å saktne farten og stoppe. Kat satte seg og trakk pusten dypt.

Det kunne ikke være mulig.

Hun hadde surfet med så høy hastighet, tenkt på mennene bak fotografiene, livet deres, ønskene deres, håpene deres. Hennes egne tanker – og dette var både Kats styrke og svakhet som politi – hadde vandret uten at de nødvendigvis konsentrerte seg om det som lå rett foran øynene hennes, men ga henne likevel en oppfatning av hele det store bildet. Innen politiarbeidet betydde det at hun var i stand til å se mulighetene, fluktrutene, alternative scenarioer, skikkelsen som lurte bak hindrene og forvrengningene og tåkeleggingen og fellene.

Men det betydde også at Kat noen ganger overså det mest iøynefallende.

Hun begynte langsomt å trykke på tilbaketasten.

Det kunne ikke være ham.

Bildet hadde ikke vært noe mer enn et glimt. Alle disse tankene på ekte kjærlighet, sjelevenn, den ene hun hadde lyst til å dele livet med – hvem kunne klandre fantasien hennes for å spille henne et puss? Det hadde gått atten år.

Hun hadde googlet ham i fylla noen ganger, men hadde bare funnet noen gamle artikler som han hadde skrevet.

Ikke noe av fersk dato. Det overrasket henne og hadde pirret hennes nysgjerrighet – Jeff hadde jo vært journalist – men hva mer kunne hun gjøre? Kat hadde vært fristet til å foreta en grundigere undersøkelse om ham, det ville ikke ha vært så vanskelig i hennes stilling. Men hun likte ikke å bruke sine politiforbindelser i privat øyemed. Hun kunne ha spurt Stacy også, men hva ville ha vært vitsen ved det?

Jeff var borte.

Det å snoke på en ekskjæreste, eller bare google, for den 17