Russlands hus av John le Carré

Page 1


Russlands Hus



John le Carré

Russlands Hus


John le Carré Originalens tittel: The Russia House Oversatt av Kari og Kjell Risvik Opprinnelig utgave: © 1989 by David Cornwell Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 1989 Utgitt i CAP-serien første gang i 1990. Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-34642-3 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tilegnet Bob Gottlieb en storartet forlagsredaktør og en venn gjennom tykt og tynt


«Jeg tror faktisk at folk ønsker seg fred så sterkt at myndighetene en vakker dag blir pent nødt til å la dem få det.» dwight d. eisenhower

«Man må tenke som en helt for å opptre som et alminnelig, anstendig menneske.» may sarton



Forord

Kildeangivelser og takksigelser til bidragsytere i en roman kan være like kjedelig som forteksten til en film, men jeg slutter aldri å glede meg over at travle mennesker er villige til å bruke sin tid og sine innsikter på de likegyldige prosjektene mine, og jeg kan ikke la denne anledningen gå fra meg til å takke dem. Jeg husker med særlig takknemlighet den hjelp jeg fikk av Strobe Talbott, den navngjetne Washington-journalisten, sovjetologen og eksperten på kjernefysisk forsvar. Hvis det forekommer feil i denne boken, er de iallfall ikke hans, og det ville ha vært mange flere om det ikke hadde vært for ham. Professor Lawrence Freedman, som har skrevet flere standardverker om moderne konflikter, lot meg også få sitte ved sine føtter, men må ikke klandres for mine overforenklede fremstillinger. Frank Gerrity, som i flere år arbeidet for FBI, satte meg inn i hvordan en løgndetektor – nå dessverre kalt polygraf – virker, og om personene i romanen ikke er så begeistret for dens muligheter, må leseren skylde på dem, ikke ham. Jeg må også gå god for handlemåten til John Roberts og staben ved Great Britain-USSR Association, som han er leder for. Det var han som fulgte meg på min første tur til Sovjetunionen, og åpnet dører som kanskje ellers ville ha vært stengt for meg. Men han visste ingenting om mine skumle hensikter, og han prøvde heller ikke å lokke dem ut av meg. Her må jeg spesielt nevne Anne Vaughan. Mitt sovjetiske vertskap i forfatterforeningen var like taktfulle, og viste en storsinnethet som kom overraskende på meg. Ingen som besøker Sovjetunionen i denne forbløffende tiden, 7


og som får føre de samtalene jeg deltok i, reiser tilbake uten en varig kjærlighet til folket, og uten å bli overveldet av de problemene de står overfor. Jeg håper at mine sovjetiske venner vil føle at denne lille fabelen rommer noe av den varmen som jeg opplevde i deres selskap, og det håp vi delte om en fornuftigere og hyggeligere fremtid. Jazz er egnet til å føre mennesker sammen, og jeg manglet ikke venner når det ble snakk om Barleys saksofon. Wally Fawkes, den berømte karikaturtegneren og jazzmusikeren, lånte meg sitt musikalske øre, og John Calley sitt fabelaktige grep både på ord og musikk. Om bare menn som han kunne styre verden, ville jeg ikke hatt flere konflikter å skrive om.


1

Ved en av Moskvas brede gater, ikke fullt to hundre meter fra Leningrad-stasjonen, i øverste etasje på et utstaffert og gyselig hotell, bygd av Stalin i den stilen som blant moskovitter er kjent som Empire i Pestens Tid, lakket det endelig mot slutten på British Councils aller første audiomesse for innføring i engelsk språk og utbredelsen av britisk kultur. Klokken var halv seks, sommerværet var ustadig. Etter strie regnskurer hele dagen flammet et forlorent sollys i vanndammene og fikk dampen til å stå opp fra fortauene. De yngre blant dem som var ute og gikk, hadde på seg jeans og joggesko, mens de eldre fremdeles skuttet seg i varmt yttertøy. Det lokalet som British Counsil hadde leid, var ikke dyrt, men passet heller ikke for anledningen. Jeg har selv sett det. Jeg har sneket meg opp den store, tomme trappen, og med diplomatpass i lommen stilt meg i den evige skumringen som svøper gamle ballsaler når de ligger og slumrer. Med sine butte, brune søyler og forgylte speil egner de seg bedre til et synkende skips siste timer enn til lanseringen av et viktig fremstøt. I taket er det snerrende russere i proletarluer som hytter med nevene mot Lenin. Deres livskraft stod i ubehjelpelig kontrast til de oppskrammede grønne stativene med kassetter langs veggene, hvor man kunne komme over Ole Brumm og Avansert data-engelsk på tre timer. De sekkestriekledde lydbåsene, som var skaffet til veie lokalt og som manglet mye av det utstyret som var blitt lovet, virket bedrøvelige som fluktstoler på en regnvåt strand. Utstillernes stands, som var stuet sammen i skyggen av en fremstikkende søylegang, så like bespottelige ut som spillebuler i et tabernakel. 9


Likevel hadde man avviklet en slags messe. Folk var kommet, som folk i Moskva pleier, så sant de har papirer og status som tilfredsstiller de skulende gutta i skinnjakker utenfor døren. Av høflighet. Av nysgjerrighet. For å snakke med folk fra Vesten. Fordi den nå engang er der. Og nå, den femte og avsluttende kvelden, begynte coctailpartyet, hvor utstillere og innbudne gjester tok farvel med hverandre, å komme i siget. En håndfull av det sovjetiske kulturbyråkratiets lille nomenklatura flokket seg under lysekronen, damene med sine høysåtefrisyrer og blomstrete kjoler med et snitt beregnet på slankere skikkelser, herrene stramme i de glinsende fransk-sydde dressene som røpet at de hadde adgang til spesielle ekviperingsforretninger. Bare det britiske vertskapet, i traurige sjatteringer av grått, overholdt den sosialistiske måteholdspolitikkens ensformige krav. Surret av stemmer steg, en hærskare av forklekledde guvernanter gikk rundt med svette salamismørbrød og varm hvitvin. En høyere britisk diplomat som ikke riktig var ambassadøren, trykket de beste hendene og sa det gledet ham meget. Niki Landau var den eneste blant dem som hadde avstått fra festlighetene. Han satt bøyd over bordet i den tomme standen sin, tellet sammen de siste bestillingene og sammenholdt lisensene sine med omkostningene, for Landau hadde gjort det til en leveregel at han aldri slo seg løs før han hadde gjort seg ferdig med dagens dont. Og i øyekroken – et urolig blått flimmer var det eneste hun ble til – den sovjetiske kvinnen som han med fullt overlegg nonchalerte. Trøbbel, tenkte han mens han holdt på. Ligg unna. Den festlige stemningen hadde ikke smittet over på Landau, som ellers var en festglad natur. For det første hadde han en livsvarig motvilje mot alt som smakte av britisk byråkrati, det hadde han hatt helt siden faren ble tvangssendt tilbake til Polen. Britene selv, fortalte han meg siden, dem ville han ikke høre noe ufordelaktig om. Han hadde valgt å bli en av dem, og han hadde den samme stivbente ærbødighet for alt hva de står for som kjennetegner enhver som går over til en ny religion. Men lakeiene i det engelske utenriksdepartementet var 10


noe ganske annet. Og jo mer storaktige de var, jo mer de geipte og slesket og hevet de dumme øyenbrynene sine over ham, desto mer avskydde han dem og måtte tenke på faren sin. Og om han hadde hatt et ord med i laget selv, ville han overhodet ikke ha vært med på denne audiomessen. Da ville han heller ha holdt seg i Brighton sammen med en liten venninne han hadde, hun het forresten Lydia, på et koselig lite diskré hotell han visste om til den bruk. – Vi bør heller holde kruttet tørt til bokmessen i Moskva i september, hadde Landau sagt til oppdragsgiverne sine i de moderne kontorkompleksene. – Russerne elsker jo bøker, Bernard, men audiomarkedet kan de ikke noe med, de er ikke innstilt på noe slikt. Kommer du dit med bokmessen, gjør du rent bord. Kommer du dit med audiomessen, da er du en død mann. Men Landaus oppdragsgivere var unge og rike og trodde ikke på døden. – Hør her, Niki, sa Bernard, gikk bak ham og la en hånd på skulderen hans, noe Landau ikke likte, – i dagens verden er vi nødt til å tone flagg. Vi er patrioter, vet du. Akkurat som deg. Det er derfor vi er registrert utenlands. Nå som vi har glasnost og greier, er Sovjetunionen blitt lydbransjens Mount Everest. Og du har å føre oss like til topps, Niki. For gjør du ikke det, skal vi nok finne en som greier det. En som er yngre, Niki, om du skjønner hva jeg mener? En med tæl og klasse. Tæl, det hadde Landau fremdeles. Men klasse, det var han den første til å innrømme, klasse, det var det heller smått bevendt med. Han var en tørrvittig fyr, og det hadde han ingenting imot. En geskjeftig polakk som ikke var skåret for tungebåndet. Han var gode gamle Nik, den frekke lille spretten som kunne alt om østblokklandene, skrøt gjerne av at han kunne selge vågede bilder til et georgisk nonnekloster eller hårvann til en rumensk biljardkule. Han var Landau, den kortvokste sengehesten, som gikk med platåsåler for å gi den slaviske kroppen sin de engelske dimensjonene som han beundret, og smarte dresser som plystret at «her kommer jeg». Når gode gamle Nik rigget opp en stand, sa hans medreisende kolleger til dem vi sendte ut for å innhente opplysninger som 11


ikke kunne få noen til å ane uråd, da kunne man formelig høre det klemte i bjellen på den polske gatehandlerkjerren hans. Og vesle Landau, han var med på notene, han jattet med dem. Alltid stod han klar med et slagferdig ordspill som kilte deres forfengelighet og røpet hvor han selv hørte hjemme. Fikk dem til å le med ham i stedet for av ham. Han kunne for eksempel rive en kam opp av lommen og krøke seg sammen. Ved hjelp av et bilde på veggen eller en annen blank flate kjemmet han så det påfallende svarte håret bakover, som om han gjorde seg klar til nye erobringer, og brukte begge de små hendene sine for å legge det i en ekte mannfolksveis. – Å erre jeg ser for en søtnos borti kroken der a? spurte han med den gudsforgåene blandingen av ghetto-polsk og East End-cockney. – Hei og hå, snuppa! Åffer sitter vi der og sipper mons aleine i kveld? Og én gang av fem fikk han full klaff, og etter Landaus regnestykke var det et akseptabelt utbytte. Det var bare å spørre og spørre. Men dette var til en forandring en kveld da Landau ikke tenkte på å få klaff, ikke engang på å spørre. Han tenkte at her hadde han enda en gang slitt som en gamp hele uken for en slikk og ingenting: eller, som han foretrakk å si det til meg, mer malende – for et horekyss. Og at hver eneste messe nå for tiden røynet litt mer på enn han ville være ved for seg selv, akkurat som hvert eneste kvinnfolk gjorde. Og gav ham en anelse for lite i utbytte. Og at morgendagens fly tilbake til London ikke kunne komme fort nok. Og at hvis den der russiske rypa i blått ikke holdt opp med å trenge seg på synsfeltet hans når han prøvde å gjøre opp regnskapet og anlegge selskapssmilet og slutte seg til den feststemte skaren, ville han høyst sannsynlig si noe til henne på hennes eget språk, og det ville de begge få god anledning til å angre. At hun var russisk, det sa seg selv. Bare en russisk kvinne ville finne på å gå med en kanskje-veske av plast dinglende over armen i påvente av et godt kjøp som kan krone hverdagen – selv om de fleste slike kanskje-vesker var av netting. Bare en russer kunne være så nysgjerrig at hun stilte seg nær nok til å følge med i folks regnestykker. Og bare en russer 12


ville finne på å innlede en avbrytelse med et forfinet lite grynt, som når det kom fra en mann, alltid minnet Landau om faren når han knyttet skolissene, og når det var en kvinne, Harry, sengen. – Unnskyld. Er De fra Abercrombie & Blair? spurte hun. – Nei, det er ikke her, sa Landau uten å se opp. Hun hadde snakket engelsk, derfor hadde han snakket engelsk tilbake, det var slik han gjorde det bestandig. – Mr. Barley? – Nei, ikke Barley. Landau. – Men dette er Mr. Barleys stand. – Dette er ikke Barleys stand. Dette er min stand. Abercrombie & Blair er ved siden av. Landau så fremdeles ikke opp da han viftet med blyanten til venstre, mot den tomme standen på den andre siden av skilleveggen, hvor et grønt og gullfarget oppslag annonserte det gamle forlagshuset Abercrombie & Blair i Norfolk Street, Strand. – Men den standen er tom. Det er ingen der, innvendte kvinne. – Den var tom i går også. – Riktig. Stemmer det. Mr. Bartholomew Scott Blair. Han er ikke her, repliserte Landau med et tonefall som enhver måtte ta skrekken av. Så lot han seg demonstrativt synke enda dypere i regnskapsboken og ventet på at det blå flimmeret skulle movere. Det var uhøflig, han visste det, og da hun bare ble stående der, følte han seg enda uhøfligere. – Jamen, hvor er Scott Blair? Hvor er den mannen de kaller Barley? Jeg må snakke med ham. Det er svært viktig. Landau merket at han allerede hatet det kvinnemennesket vilt og ustyrlig. – Mr. Scott Blair, begynte han, løftet hodet med et rykk og så henne rett inn i ansiktet, – er på tjuvperm, frøken. Det vil si, han har ikke møtt frem til avtalt tid og sted. Firmaet hadde bestilt en stand – javel. Og Mr. Scott Blair er formann, direktør, generalguvernør, og for alt jeg vet diktator på livstid i det firmaet. Men han har ikke tatt plass i standen … Her møtte han blikket hennes og begynte å stotre. – Men hør nå, jeg er altså her i et forsøk på å brødfø meg. Skjønner? Jeg gjør det 13


ikke for Mr. Barley Scott Blair, hvor godt jeg enn måtte like ham. Der tidde han, idet en ridderlig omtanke fortrengte det flyktige raseriet. Kvinnen stod og skalv. Ikke bare hendene som holdt den brune kanskje-vesken, men også halsen skalv, for den tekkelige, blå kjolen ble avsluttet med en blondekrage, og Landau kunne se hvordan den dirret mot huden, og at huden faktisk var hvitere enn blondene. Men munnen og haken røpet fast besluttsomhet, og det var noe i ansiktsuttrykket hennes som tøylet ham. – De må, sa hun, – De må være så vennlig å hjelpe meg, sa hun, som om det ikke var noe valg. Landau var av dem som trodde de forstod seg på kvinner. Det var trettende å høre ham skryte av det, men det var ikke helt ubegrunnet. – Kvinner, de er min hobby, et livslangt studium og min fortærende lidenskap, Harry, forsikret han meg, og overbevisningen i tonefallet var like gravalvorlig som en frimurers. Han ante ikke lenger hvor mange han hadde hatt, men han sa gjerne at det ble mange hundre alt i alt, og at ikke én av dem hadde noen grunn til å angre. – Jeg spiller åpent, jeg velger med omhu, Harry, bedyret han og strøk seg over nesevingen med pekefingeren. – Ingen overskårne pulsårer, ingen ekteskap over styr, ingen bitre ord etterpå. Hvor sant det var, kunne ingen vite, heller ikke jeg, men det er ingen tvil om at de instinktene som hadde ført ham trygt gjennom flørt og fjas, kom ilende til unnsetning da han gjorde seg opp en mening om denne kvinnen. Hun var oppriktig. Hun var intelligent. Hun var besluttsom. Hun var redd, selv om de mørke øynene hennes glimtet godmodig. Og hun hadde den sjeldne egenskap som Landau på sitt blomstrende språk gjerne kalte Den klasse som bare naturen kan forlene. Med andre ord var det kvalitet så vel som styrke over henne. Og ettersom tankene våre i krisesituasjoner ikke følger på hverandre i logisk rekkefølge, men feier over oss i bølger av intuisjon og erfaring, fornemmet han alt dette på én gang og hadde dem på rede hånd da hun henvendte seg til ham igjen. – En sovjetisk venn av meg har skrevet et nyskapende og 14


viktig verk, sa hun etter at hun hadde pustet dypt inn. – Det er en roman. En stor roman. Den er av betydning for hele menneskeheten. Hun hadde løpt tørr. – En roman, sa Landau oppmuntrende. Og så, av grunner han siden ikke kunne gjøre rede for: – Hva er tittelen? Styrken i henne, konstaterte han, kom verken av dumdristig-het eller galskap, men av overbevisning. – Hva er budskapet i boken, da, hvis den ikke har noen tittel? – Den handler om handlinger før ord. Den er for glasnost i praksis. Den avviser den trinnvise perestrojka. Den krever handling og forkaster alle kosmetiske forandringer. Hun snakket sånn som min mor pleide å snakke, Harry: med løftet hake og rett opp i ansiktet på meg. – Trass i glasnost og de nye retningslinjenes angivelige liberalisme kan min venns roman ennå ikke utgis i Sovjetunionen, fortsatte hun. – Mr. Scott Blair har påtatt seg å utgi den med diskresjon. – Frue, sa Landau vennlig, nå med ansiktet tett opptil hennes. – Dersom Deres venns roman skal utgis av det store forlagshuset Abercrombie & Blair, kan De lite på den totale taushet. Han sa det delvis som en spøk han ikke kunne bare seg for, delvis fordi hans teft sa ham at han måtte gjøre samtalen mindre stiv, så den ikke virket så iøynefallende om noen skulle iaktta dem. Og hva enten hun oppfattet spøken eller ikke, så smilte kvinnen også, et fort, varmt smil som stivet henne opp og virket som en seier over all hennes uro. – Altså, Mr. Landau, dersom De er en fredselskende mann, må De ta med Dem dette manuskriptet tilbake til England og straks levere det til Mr. Scott Blair. Ikke noen annen enn Mr. Scott Blair. Det er en tillitserklæring. Det neste skjedde fort, en transaksjon på gatehjørnet, fra villig selger til villig kjøper. Det første Landau gjorde, var å kikke bak henne, over skulderen hennes. Han gjorde det både for sin egen og hennes skyld. Han visste av erfaring at når rus15


serne ville stelle i stand bråk, hadde de alltid andre folk like i nærheten. Men det var ingen i denne enden av lokalet, området under søylegangen var mørkt, og selskapet midt ute på gulvet var nå i full sving. De tre guttene i skinnjakker stod i døren og snakket dorskt med hverandre. Etter det forte overblikket leste han pikens navn på plastskiltet hun hadde festet til jakkeslaget. Det ville han under normale omstendigheter ha gjort før, men de brune øynene hennes hadde distrahert ham. Jekaterina Orlova, leste han. Og nedenfor, ordet Oktober – skrevet på både engelsk og russisk – som var navnet på et av Moskvas mindre statlige forlag, spesialister på sovjetiske bøker for eksport, hovedsakelig til andre sosialistiske land, hvilket uvegerlig gjorde det temmelig gammelmodig. Det neste han gjorde var å si henne hva hun skulle gjøre, eller kanskje han allerede sa det mens han leste navneskiltet. Landau var en gategutt og kjente til alskens knep. Kvinnen kunne saktens være like tapper som seks løver, og så vidt han kunne bedømme, var hun sannsynligvis det. Men hun hadde ikke greie på sammensvergelser. Derfor hadde han ingen betenkeligheter med å ta henne under sine beskyttende vinger. Og da han gjorde det, snakket han slik til henne som han ville snakke til enhver kvinne som trengte fundamentale råd, så som hvor de skulle finne hotellrommet hans eller hva de skulle si til ektemannen når de kom hjem. – De har det altså med Dem hit, da? spurte han, kikket ned på kanskje-vesken hennes og smilte som en venn. – Ja. – I den der? – Ja. – Det er bare å gi meg hele vesken på en normal måte, sa Landau og snakket henne gjennom opptrinnet. – Sånn skal det gjøres. Så gir De meg et vennlig russisk kyss. Av det formelle slaget. Flott. De har gitt meg en offisiell avskjedsgave på messens siste dag, nemlig. Noe som vil grunnfeste de engelsk-sovjetiske forbindelsene og gjøre meg overvektig på flyet hjem, hvis jeg da ikke hiver det i søppeldunken på flyplassen. Høyst normal transaksjon. Jeg må ha fem-seks slike gaver her fra før. 16


Noe av dette sa han mens han bøyde seg med ryggen til henne. Han hadde stukket hånden i vesken og hadde allerede listet ut den gråpapirpakken som lå inni og flyttet den behendig over i dokumentmappen sin, som var av hjemmearkiv-typen, meget rommelig, med rom som var til å åpne som en vifte. – Si meg, er vi gift, Katja? Ikke noe svar. Kanskje hun ikke hadde hørt det. Eller hun var for opptatt med å stirre på ham. – Er det Deres mann som har skrevet romanen, da? sa Landau, uten å la seg avskrekke av tausheten. – Det er farlig for Dem, hvisket hun. – De må tro på det De gjør. Da er alt klart. Landau lot som om han ikke hadde hørt denne advarselen, bøyde seg bare over en stabel med prøver han hadde beholdt for å gi den bort i kveld, og valgte ut en firepakning av Royal Shakespeare Companys spesialbestilte innspilling av En midtsommernatts drøm, som han la demonstrativt på bordet og signerte for henne på plastdekselet med en tusjpenn: «fra Niki til Katja, Fred» og så datoen. Han la så firepakningen høytidelig i kanskje-vesken hennes, samlet sammen hankene på vesken og stakk dem til henne, for hun begynte å virke livløs, så han ble redd for at hun skulle få et sammenbrudd eller slutte å funksjonere. Først da gav han henne den oppstiveren som hun etter alt å dømme trengte, samtidig som han holdt hånden hennes, som var kald, sa han, men koselig. – Vi må alle foreta oss noe risikabelt sånn dann og vann, ikke sant? sa Landau lett henkastet. – Nå, skal vi være en pryd for selskapet? – Nei. – Hva med en bedre middag et sted? – Det er ikke beleilig. – Skal jeg følge Dem til døren? – Det trengs ikke. – Jeg tror vi er nødt til å smile, jeg, sa han, fremdeles på engelsk, mens han fulgte henne over gulvet, og pratet til henne som den gode selgeren han igjen var blitt. Da de kom ut på den store trappeavsatsen, rakte han henne hånden. – Da sees vi på bokmessen, da? I september. Og takk 17


for advarselen. Jeg skal huske på det. Men hovedsaken er at vi inngikk en avtale. Og det er alltid hyggelig. Ikke sant? Hun grep hånden hans, og det var som om hun hentet mot fra den, for hun smilte igjen, og smilet var ikke fortumlet, men takknemlig, og nesten uimotståelig varmt. – Det er en storstilt handling fra min venns side, erklærte hun og strøk tilbake en uregjerlig hårlokk. – Gjør endelig Mr. Barley oppmerksom på det. – Det skal jeg si. Stol på det, sa Landau flott. – Jeg skulle gjerne hatt enda et smil bare til meg selv, Harry, men hun hadde mistet all interesse for meg, sa han til meg. Hun rotet i vesken etter et visittkort, som han skjønte at hun hadde glemt helt til nå. ORLOVA Jekaterina Borisovna, stod det, med kyrillisk skrift på den ene siden, antikva på den andre siden, igjen med navnet Oktober i begge oversettelser. Hun rakte ham det og gikk stivt ned den pompøse trappen, med løftet hode og den ene hånden på den brede marmorbalkongen, den andre med kanskje-vesken dinglende. Guttene i skinnjakkene fulgte henne med blikket helt ned til vestibylen. Og Landau, som stakk kortet i jakkelommen sammen med fem–seks andre han hadde fått de siste par timene, så dem stirre etter henne og blunket til guttene. Og guttene blunket til ham, etter behørig overveielse, for dette var tiden for den nye åpenheten, og en veldreid russisk bak kunne gå for hva den var, også overfor en utlending. I de femti minuttene som gjenstod av jubalongen, satset Niki Landau for fullt på festen. Sang og danset for en morsk skotsk bibliotekar med perler. Serverte en vittig politisk anekdote om fru Thatcher for et par bleke tilhørere fra det statlige copyrightbyrået, VAAP, til de plutselig slo latterdøren på vidt gap. Smisket for tre damer fra Forlagshuset Progress og gav dem – under en rekke kjappe utflukter til dokumentmappen – en suvenir fra oppholdet, for Landau var av dem som alltid må gi noe bort, og husket navn og løfter, som han husket så mye annet, rett på sak, som den ubelemrede sjel han var. Han snakket på omtrent samme måte. Men hele tiden passet han ubemerket på å ha dokumentmappen innen synsvidde, og allerede før gjestene var gått, holdt han den i den ledige hån18


den mens han sa farvel. Og da han steg på den private bussen som stod klar for å kjøre representantene tilbake til hotellet, hadde han den liggende på fanget, mens han stemte i en velklingende allsang – fotballviser – som vanlig ledet av Spikey Morgan. – Det er damer til stede nå, karer, opplyste Landau, reiste seg og forlangte stillhet når han syntes det ble for grovt. Men selv mens han spilte den store dirigenten, presterte han å holde et fast grep i dokumentmappen. Utenfor hotellet stod den vanlige hurven med halliker, pushere og valutahandlere og hang, og sammen med vaktpostene fra KGB stirret de etter gruppen da den gikk inn. Landau så imidlertid ikke noe bekymringsfullt i måten de forholdt seg på, de var verken altfor aktpågivende eller altfor likeglade. Den vanføre gamle soldaten som stod vakt ved heisene, forlangte som vanlig å få se hotelladgangskortet, men da Landau, som allerede hadde forært ham hundre Marlborough, spurte anklagende og på russisk hvorfor han ikke var ute og flørtet med kjæresten i kveld, satte han i en skurrende latter og dunket ham kameratslig på skulderen. – Hvis de prøver å få noe på meg, tenkte jeg, så får de rappe seg, ellers har fuglen fløyet, Harry, sa han til meg, og tok altså motpartens synsvinkel istedenfor sin egen. – Skal du få noe på folk, Harry, gjelder det å slå til fort, mens offeret ennå går med bevismaterialet på seg, forklarte han, som om han ikke hadde gjort annet i hele sitt liv. – Da sier vi baren på National klokken ni, sa Spikey Morgan trett da de hadde kjempet seg ut i syvende etasje. – Kanskje, kanskje ikke, svarte Landau. – For å være ærlig så er jeg ikke helt meg selv. – Det var enda godt, sa Spikey gjespende og labbet inn i sin egen mørke korridor, iakttatt av den olme etasjevakten i båsen sin. Da Landau kom til døren, strammet han seg opp før han stakk nøkkelen i låsen. De ville gjøre det nå, tenkte han. Her og nå burde være den rette tiden å fange opp meg og manuskriptet. Men da han trådte inn, var rommet tomt, ingen hadde vært 19


der og rotet, og han følte seg dum for at han hadde trodd noe annet. Jeg lever ennå, tenkte han og satte dokumentmappen fra seg på sengen. Så trakk han de lommetørklestore gardinene så tett sammen som de gikk, det vil si halvveis, og hengte det nytteløse Ikke Forstyrr-skiltet på døren, som han så låste. Han tømte dresslommene, også den lommen hvor han hadde nyervervede visittkort, tok av seg jakke og slips, metallbøylene, og til slutt skjorten. Han var borte i kjøleskapet og skjenket i en halv tomme sitronvodka til seg selv, tok en liten slurk. Landau var egentlig ikke av dem som drakk, forklarte han, men når han var i Moskva, avsluttet han gjerne dagen med en skvett sitronvodka. Han tok glasset med seg ut på badet og stilte seg foran speilet, hvor han ble stående i drøyt ti minutter og granske hårrøttene for å finne eventuelle spor av grått, og fjernet anstøtelige flekker ved hjelp av noen nye remedier som gjorde underverker. Da det var gjort, viklet han hodet omhyggelig inn i en gummiturban som gjorde nytten som badehette og dusjet mens han sang «Her har du gutten som blir løytnant og major» ganske bra. Så frotterte han seg, kraftig på grunn av muskeltonusen, slengte på seg en dristig blomstrete slåbrok og vandret, stadig syngende, tilbake til hotellrommet. Han gjorde alt dette, dels fordi han alltid gjorde det og følte behov for å stive seg av med de vante rutinene, men dels også fordi han var stolt av at han for en gangs skyld hadde latt all forsiktighet fare og ikke funnet femogtyve gode grunner til ikke å foreta seg noe som helst, slik han godt kunne ha gjort nå for tiden. Hun var en dame, hun var redd, hun trengte hjelp, Harry. Når hadde Niki Landau noensinne sagt nei til en dame? Og hvis han hadde tatt feil av henne, javel, da hadde han tabbet seg grundig ut, og han kunne like gjerne pakke tannbørsten og melde seg utenfor døren til Lubjanka til fem års studium av deres makeløse graffiti, uten valgmuligheter. For han ville heller tabbe seg ut et snes ganger fremfor å avvise det kvinnemennesket uten grunn. Og med de ordene, om enn bare i sitt stille sinn, for han var obs på at det kunne være skjulte mikrofoner, trakk Landau pakken hennes opp av dokument20


mappen, og gav seg litt beklemt til å løse hyssingen uten å klippe den, akkurat som han hadde lært av sin salige mor, henne som han trofast hadde bilde av i lommeboken. De har den samme gløden, tenkte han gjenkjennende mens han tålmodig fiklet med knuten. Det er den slaviske huden. Det er de slaviske øynene, smilet. To ordentlig fine slaviske jenter. Den eneste forskjellen var at Katja ikke hadde havnet i Treblinka. Knuten gav endelig etter. Landau nøstet opp hyssingen og la den på sengen. Jeg må vite det, skjønner du, forklarte han lydløst for denne Jekaterina Borisovna. Det er ikke for å snuse i andres saker, jeg er ikke nysgjerrig av meg, men når jeg nå allikevel skal bløffe meg gjennom tollen i Moskva, vil jeg helst vite hva det er jeg snyter dem for, for det hjelper. Varsomt, for ikke å spjære det, brukte Landau begge hender og trakk gråpapiret til side. Han så ikke på seg selv som noen helt, iallfall ikke ennå. Det som var en fare for en av Moskvas skjønnheter, behøvde ikke å være noen fare for ham. Han hadde hatt en stri oppvekst, det var sant. Londons East End hadde ikke vært noen hvilekur for en tolvårig polsk innvandrer, og Landau hadde fått sin dose av sprukne lepper, brukne neser, knuste knoker og sult. Men om man hadde spurt ham nå eller når som helst de siste tredve årene hva hans definisjon av en helt var, ville han ha svart uten å betenke seg et øyeblikk, at en helt var den første som forsvant ut av bakdøren når noen begynte å rope på frivillige. Men én ting visste han da han stirret på innholdet i pakken: han var i kjempeform. Hvorfor han var det, kunne han alltids finne ut siden, når han ikke hadde annet å ta seg til. Og hvis det ventet ham kinkige gjøremål i kveld, var Niki Landau mannen. For når Niki er i kjempeform, Harry, da er det ingen som er sprekere enn han, som alle jenter vet. Det første han så, var konvolutten. Han merket seg de tre notatbøkene under den og så at konvolutten og notatbøkene ble holdt sammen med en tykk strikk, av det slaget han alltid tok vare på, men aldri fikk bruk for. Men det var konvolutten som fengslet ham, for den hadde hennes håndskrift, en slags stiv skjønnskrift som bekreftet det rene bildet han hadde dannet seg av henne. En firkantet brun konvolutt, temmelig sjus21


kete klistret igjen og adressert «Mr. Bartholomew Scott Blair personlig, haster». Landau smøg den ut av strikken og holdt den opp mot lyset, men den var ugjennomsiktig og åpenbarte ingen skygge. Han lot peke- og tommelfinger gli granskende over den. Et tynt ark, i høyden to. Mr. Scott Blair har påtatt seg å utgi den med diskresjon, husket han. Mr. Landau, dersom De er en fredselskende mann, må De straks levere det til Mr. Scott Blair. Før elleve om morgenen antagelig, tenkte Landau – mens Barley fremdeles kommer til hektene etter natten og ennå ikke har tatt fatt på dagen. Det er en tillitserklæring. Han snudde konvolutten. På baksiden stod det ingenting. Og da det er grenser for hva man kan finne ut av en forseglet brun konvolutt, og siden Landau mente det var å gå over streken om han leste Barleys eller noen annens post når den ble overlatt i hans varetekt, åpnet han dokumentmappen igjen, rotet igjennom lommen for skrivesaker, trakk opp en av sine egne manilakonvolutter med ordene «Saksbehandler Nicholas P. Landau» smakfullt trykt på klaffen. Så stakk han den brune konvolutten ned i manilakonvolutten og limte den igjen. Raskt rablet han navnet «Barley» på den og la den i den lommen som var merket «sosialt» og rommet diverse, så som visittkort som ble pådyttet ham av fremmede og huskelapper for ærend han hadde lovt å gjøre for folk – så som den forleggerdamen som skulle ha refill til Parker-pennen sin, eller tjenestemannen i kulturdepartementet som ville ha en Snoopytrøye til nevøen sin eller damen fra Oktober som slumpet til å komme forbi mens han ryddet opp i standen sin. Når Landau gjorde dette, var det ikke fordi han hadde lært det av noen, han hadde bare en instinktiv sans for håndverket og visste at den fremste oppgaven var å holde konvolutten lengst mulig unna notatbøkene. Hvis det skulle bli noe bråk med notatbøkene, ville han ikke at noe skulle sette dem i forbindelse med brevet. Og vice versa. Og det hadde han helt rett i. Våre mest allsidige og lærde instruktører, innsatt med oseaner av etterretnings-anekdoter, ville aldri ha bedt ham gjøre noe annet. Først da grep han etter de tre notatbøkene og smøg strikken 22


av dem samtidig som han med et halvt øre lyttet etter fottrinn i korridoren. Tre udelikate russiske notatbøker, tenkte han, tok den øverste og snudde den sakte rundt. Innbundet i plumpt illustrert beige papp, ryggen i frynsete lerret. To hundre og fireogtyve sider av simpel kvalitet, linjert kvartformat, hvis Landau husket rett fra den tiden da han gikk rundt og solgte skrivesaker: sovjetisk pris rundt tyve kopek kjøpt i smått hos en god papirhandler, selvsagt under forutsetning av at leveransen var kommet og at man stod i den rette køen den rette dagen. Endelig åpnet han notatboken og stirret på den første siden. Hun er sprø, tenkte han, og prøvde å skyve ulysten fra seg. Hun er havnet i klørne på en tulling. Stakkars jente. Meningsløst rabbel, skrevet av en gærning med kartpenn, med tusj og i rasende fart og ville vinkler. I margen, på kryss og tvers. Skrått over seg selv, som doktorskrift over stokk og stein. Krydret med tåpelige utropstegn og understrekninger. Noe kyrillisk, noe engelsk. «Skaperen skaper skapere,» leste han på engelsk. «Å være. Ikke være. Mot-være.» Fulgt av et utbrudd på tåpelig fransk om dårskapens krig og krigens dårskap, fulgt av piggtrådsperringer. Du skal ha så mange slags takk, tenkte han og blafret fra side til side, alle så tettpakket med forrykte skriverier at man knapt kunne se papiret. «Nå som vi i sytti år har holdt på med å ødelegge folkeviljen, kan vi ikke vente at den plutselig skal tre frem og frelse oss,» leste han. Et sitat? En tanke en sen nattetime? Umulig å si. Henvisninger til forfattere, russiske, latinske og europeiske. Snakk om Nietzsche, Kafka og folk han aldri hadde hørt om, langt mindre lest. Mer snakk om krig, denne gangen på engelsk: «De gamle erklærer den, de unge utkjemper den, men i dag kjemper spedbarn og oldinger også med.» Han bladde over til neste side og så ikke annet enn en rund brun flekk. Han løftet notatboken til nesen og snuste. Fyll, tenkte han foraktelig. Oser som et helt bryggeri. Ikke rart han er en av makkerne til Barley Blair. En dobbeltside avsatt til en rekke hysteriske utbrudd: VÅRE STØRSTE FREMSKRITT ER SKJEDD PÅ TILBAKESTÅENHETENS OMRÅDE! 23


SOVJETISK PARALYSE ER DEN MEST PROGRESSIVE I VERDEN! VÅR TILBAKESTÅENHET ER VÅR STØRSTE MILITÆRE HEMMELIGHET! HVIS VI IKKE KJENNER VÅRE EGNE HENSIKTER OG VÅRE EGNE EVNER, HVORDAN KAN VI DA KJENNE DERES? DEN EGENTLIGE FIENDEN ER VÅR EGEN UDUGELIGHET! Og på neste side, et dikt, en møysommelig avskrift fra Gud vet hvor: Han sjalter inn, og ut han sjalter, og folket tviler, hvem forvalter? Mon har den slangen som satte sitt spor, kommet tilbake eller fra nord. Landau karet seg opp og skrittet forarget bort til vinduet, som vendte mot en nitrist bakgård, full av søppel som ingen hentet. – En jævla ord-sjonglør, Harry. Det var det jeg trodde. Et langhåret narkovrak, et sjøldiggende geni, og hun hadde gått hen og kastet seg bort på ham, sånn som alle kvinnfolk gjør. Hun kunne prise seg lykkelig over at det ikke fantes noen telefonkatalog for Moskva, ellers ville han ha slått på tråden og fortalt henne hvor landet lå, sa han til meg. For å fyre opp under raseriet grep han etter den andre boken, slikket på fingertuppene og feide foraktelig igjennom den, side for side, og da var det han dumpet borti tegningene. Alt flimret for ham et øyeblikk, lik et glimt av et tomt lerret midt i en film, mens han forbannet seg selv for at han var en fremfusende liten slaver i stedet for en kjølig og sindig engelskmann. Så satte han seg på sengen igjen, men varsomt, som om noen lå og hvilte på den, noen han hadde såret med sine forhastede fordømmelser. For mens Landau hadde bare forakt til overs for det som altfor ofte gjaldt for å være litteratur, var hans glede over tekniske saker grenseløs. Sant nok, han kunne ikke følge med i 24


det han hadde foran seg, men han kunne sitte i timevis og kose seg med en side god matematikk. Og han skjønte ved første øyekast, som han hadde skjønt da han så denne Katja, at det han så her, det var førsteklasses. Ingen pertentlige tegninger, det var så. Lette skisser, men så mye desto bedre. Tegnet på frihånd uten instrumenter, av en som kunne tenke med blyanten: tangenter, paraboler, kjegler. Og innimellom tegningene, de tørre beskrivelsene som arkitekter benytter, ord som siktepunkt og fastlåst skuddvidde – «noe på ditt engelsk, Harry, og noe på ditt russisk». Nå ja, egentlig heter jeg ikke Harry, det har jeg sagt til deg. Men da han begynte å sammenligne bokstavene i de nydelig formede ordene i den andre boken med den viltvoksende jungelen i den første, oppdaget han til sin forbløffelse visse likheter som ikke var til å ta feil av. Han fikk en fornemmelse av at han hadde for seg en slags schizofren dagbok, hvor Dr. Jekyll skrev i det ene bindet og Mr. Hyde i det andre. Han kikket i den tredje boken, som var like sirlig og formålsbevisst som den andre, men ordnet som en slags matematisk journal med datoer på den ene siden og tall og formler på den andre, og ordet «feil» som gikk igjen til stadighet, ofte understreket eller fremhevet med et utropstegn. Så med ett stirret Landau, stirret og stirret, og kunne ikke ta blikket fra det han leste. Det var brått slutt på forfatterens dunkle, tekniske sjargong. Forbi med de filosofiske vidløftighetene og fikse, kommenterte tegningene. Ordene slo imot ham fra siden med blendende klarhet. «De amerikanske strategene kan sove i ro. Marerittet kan aldri bli virkelighet. Den sovjetiske ridderen er i ferd med å dø i sin rustning. Han er en annenrangs stormakt, som dere briter. Han kan starte en krig, men ikke føre den og ikke vinne den. Tro meg.» Landau så ikke på det mer. En følelse av respekt, blandet med en betydelig dose selvoppholdelsesdrift, sa ham at han hadde forstyrret gravfreden lenge nok. Han tok strikken, la de tre bøkene oppå hverandre og smekket den over dem igjen. Det var det, tenkte han. Heretter er det bare å gjøre det som må gjøres. Nemlig, ta manuskriptet med meg til mitt nye fed25


reland og overlevere det til Mr. Bartholomew, alias Scott Blair snarest mulig. Barley Blair, tenkte han med sindig forbløffelse idet han åpnet skapdøren og lempet ut den store aluminiumskofferten hvor han hadde prøvene liggende. Det må jeg si. Vi har ofte lurt på om vi ikke nærte en spion i vår midte, og nå vet vi det. Landaus sinnsro var nå total, forsikret han meg. Engelskmannen hadde igjen overtatt kommandoen over polakken: «Når Barley kunne gjøre det, kunne jeg også, Harry, det var det jeg sa til meg selv.» Han løftet kofferten opp på sengen, smekket opp låsen og tok ut to audiovisuelle opplegg som de sovjetiske myndighetene hadde gitt ham beskjed om å fjerne fra utstillingen: en billedhistorie om det 20. århundre med noen kommentarer som de vilkårlig hadde erklært anti-sovjetiske; en håndbok om menneskekroppen med fotografier av forskjellige aktiviteter og en mosjonskassett som de hadde avgjort var pornografisk, etter først å ha stirret lengselsfullt på den smekre gudinnen i trikoten. Historieopplegget var en delikat sak, bygd som flott gavebok og utstyrt med en masse innvendige lommer til kassetter, parallelle tekster, gloseark med stigende vanskelighetsgrad og plass for notater. Han bestemte seg for å lage én lomme av to, fant en neglesaks i toalettmappen sin og gav seg til å lirke stålkrampene ut av skilleveggen med stø hender. Barley Blair, tenkte han igjen idet han presset inn spissen av neglesaksen. Jeg burde ha skjønt det, om så bare fordi du var den eneste som det umulig kunne være, tenkte han. Mr. Bartholomew Scott Blair, den gjenlevende ætling av Abercrombie & Blair: en spion. Den første krampen hadde løsnet. Han lirket den varsomt ut. Barley Blair, som ikke kunne selge høy til en rik hest om det så gjaldt å berge sin døende mor på hennes fødselsdag, pleide vi å si, Harry: en spion. Han begynte å bende på den andre krampen. Som først og fremst hadde gjort seg bemerket for to år siden da han hadde vært på bokmessen i Beograd og drukket Spikey Morgan under bordet på bar vodka, og deretter spilt tenorsaks med bandet, så nydelig at selv politiet hadde klappet. En spion. En beleven spion. Greit, her kommer det brev fra dama. 26


Landau grep etter notatbøkene og prøvde å få dem ned i det rommet han hadde stelt i stand, men det var ennå ikke stort nok. Han måtte visst lage én lomme av tre. Agerte full, tenkte Landau, fremdeles med Barley i tankene. Agerte dum og dummet ut oss. Lar resten av slektens penger gå fløyten, kjører det gamle firmaet dypere og dypere ned i uføret. Jo, takk. Det er bare det at du på en eller annen måte alltid greier å finne en av de flotte bankene nede i City som er villig til å hjelpe deg ut av knipa når det virkelig røyner på. Og husk på hvordan du spilte sjakk den gangen! Det burde ha satt ham på sporet, om Landau bare hadde hatt vett på det. Hvordan kan en mann som har drukket seg fra sans og samling, slå alle deltagerne i sjakk, Harry – ikke noe muffens – om han ikke er en dreven spion? De tre lommene var blitt én, notatbøkene passet sånn noenlunde nedi, og over dem stod det fremdeles: «Egne notater.» «Notater,» opplyste Landau i sitt stille sinn til den nyfikne unge grensevakten på Sjeremetjevo-flyplassen. «Notater, ikke sant, som skrevet står. Egne notater. De som lærer språket, trenger en lomme til notater her. Og de notatene du står med i hånden, er skrevet av en som faktisk har fulgt kurset. Det er derfor de er der, du skjønner da vel det? Det er demonstrasjonsnotater. Og tegningene her, de har sammenheng med …» Med sosioøkonomiske mønstre, gutt. Med demografiske befolkningsforskyvninger. Med befolkningsstatistikk som dere russere aldri kan få nok av, eller hva? Det er sant, har du sett en av disse? Det handler om kroppen. Kanskje holdt det, kanskje ikke, det kom helt an på hvor oppvakt gutten var, og hvor mye de visste, og hva de syntes om konene sine den dagen. Men for den lange natten han hadde foran seg, og for morgenens razzia, når de sparket inn døren og stormet frem med pistol i hånden og brølte «nå, Landau, hvor har du notatbøkene?» – for den glade stunden dugde ikke dette opplegget: «Notatbøker, sa du? Notatbøker? Å, du tenker på det makkverket som en skrullete russisk skjønnhet prakket på meg på messen i kveld. Du finner dem vel i søppelkurven, om da ikke værelsespiken har tømt den til en forandring.» 27


Landau la nå også nitid alt til rette også for denne eventualiteten. Han tok notatbøkene opp av lommen i historie-kurset og anbrakte dem kunstferdig i papirkurven presis som om han hadde slengt dem dit i det raseriet han følte da han hadde kikket på dem for første gang. For å holde dem med selskap hev han også overskytende fagstoff og brosjyrer, foruten et par unyttige avskjedsgaver han hadde fått – et smalt bind av enda en russisk poet, en løsjer med tinnhåndtak. For å legge en siste hånd på verket kastet han et par ustoppede sokker som bare sånne rike folk fra Vesten kan finne på å kaste. Nok en gang må jeg forundre meg, som vi senere gjorde alle sammen, over Landaus uskolerte sinnrikhet. Landau var ikke ute av rommet den natten. Han holdt ut med det velkjente fangelivet på et av Moskvas hotellrom. Fra vinduet så han hvordan det langtrukne tussmørket gled over i mørke og byens matte lys bleknet og døde hen. Han traktet te i den lille reisekjelen og spiste et par fruktkaker fra sin egen reserveproviant. Han dvelte takknemlig ved de mest givende av sine erobringer. Han smilte vemodig av andre. Han stålsatte seg ved utsikten til smerte og ensomhet, og manet frem den strie barndommen som hjelp. Han gikk igjennom innholdet i lommeboken og dokumentmappen og lommene sine og tok ut alt det som var særlig privat, og som han ikke ville svare for over et nakent bord – et hett brev som en liten venninne hadde sendt ham en gang for mange år siden, og som fremdeles kunne vekke lystene i ham. Medlemskap i en viss videoklubb. Det første som slo ham, var at han skulle «brenne dem som på kino», men han lot seg avskrekke av synet av røykvarslerne i taket, enda det var niognitti prosents sjanse for at de ikke virket. Isteden fant han en papirpose, rev alt opp i småbiter, la bitene i posen og slapp posen ut av vinduet og så den lande i søppelet nede i gården. Da det var gjort, la han seg på sengen og så mørket gli forbi. Enkelte stunder følte han seg tapper, i andre var han så redd at han måtte bore neglene inn i håndflatene for å beherske seg. En gang skrudde han på fjernsynsapparatet og håpet på de pur unge jentegymnastene som han likte så godt. Men det han fikk se var Keiseren selv som 28


for ørtende gang den uken fortalte de forvirrede barna at den gamle orden ikke hadde klær på. Og da Spikey Morgan, i beste fall halvfull, ringte fra baren på National, holdt Landau ham på tråden for selskaps skyld helt til gode, gamle Spikey sovnet. Bare én gang da han var aller lengst nede, streifet det Landau å melde seg i Den engelske ambassaden for å søke bistand hos diplomatgutta. Det øyeblikkets flyktige svakhet ergret ham. De lakeiene? sa han hånlig til seg selv. De som sendte far tilbake til Polen? Jeg ville ikke betro dem så mye som et prospektkort av Eiffeltårnet, Harry. Dessuten var det ikke det hun hadde bedt ham om å gjøre. Om morgenen kledde han seg til sin egen henrettelse, i sin fineste dress, med bildet av sin mor innenfor skjorten. Og slik er det jeg fremdeles ser for meg Niki Landau, hver gang jeg tar for meg mappen hans, eller møter ham til det vi kaller en halvårlig etterfylling, da han gjerne vil gjenoppleve sin store time før han underskriver enda en erklæring i henhold til Loven om statshemmeligheter: Jeg ser ham vandre kjekt ut på Moskvas gater, med metallkofferten i hånden, uten å ha peiling på hva han har i den, men fast besluttet på å våge livet for det uansett. Hva han måtte mene om meg, om han noensinne streifer meg med en tanke, tør jeg ikke engang tenke på. Hannah, som jeg elsket, men sviktet, ville ikke ha vært i tvil. «Som engelskmenn flest, med håp i ansiktet, men håpløshet i hjertet,» ville hun ha sagt, varm i kinnene av raseri. Hun sier nok det som faller henne inn nå for tiden. Det er slutt på den gamle overbærenheten.