__MAIN_TEXT__

Page 1


HVITT HAV


Roy Jacobsen

HVITT HAV


I


1

Fisken kom først. Mennesket er bare en seiglivet gjest ved havet. Nå kom formannen inn og spurte om noen av jentene kunne flekke, det var kommet et uventet innsig torsk. Ingrid så opp fra sildetønna og rettet blikket mot kaia, der dansende snøfiller forsvant i svart treverk, tørket hendene på forkleet og fulgte etter ham inn i salteriet og stilte seg ved siden av flekkarbenken og et kar med sløyd fisk. De så på hverandre. Han nikket mot kniven på bordet, den lignet en liten øks. Hun trakk en alenlang torsk opp av skyllekaret og la den på benken, kuttet kverken, vrengte opp ørebeinet og skar av ribbeina fra nakken og ned i buken, førte snittet helt ut i spolen, hogg av ryggbeinet i gattet, kuttet alle ribbeina også på høyre side og rev ut ryggen som om hun flerret opp en rusten glidelås og ble stående med den i venstre hånd; fisken lignet en hvit vinge på den blodige benken, klar til å skylles og legges i la, klar til å saltes og legges om og tørkes og vaskes og stables og selges som det elfenbeinshvite gullet som har holdt liv i denne radmagre kysten i de åtte hundre årene som 7


er gått siden den for første gang dukket opp i et manuskript. – Få sjå ryggen. Ingrid flyttet beingrinda over i høyre hånd for å skjule såret hun hadde pådratt seg mellom tommel og pekefinger. – Heilt reint. Føyde til at hun kunne være der så lenge det varte, man vet aldri med høsten … – Men få dæ votta. Ingrid så ned på blodet som blandet seg med fiskens og formet en dråpe som falt idet han vendte henne ryggen og gikk inn på kontoret på surklende gummisåler. Ingrid lengtet vekk, ut igjen til Barrøy, men ingen kan være på en øy alene, og denne høsten var det verken dyr eller mennesker der, Barrøy lå tom og øde; siden sist i oktober hadde den ikke engang vært synlig, og hun kunne ikke være her på hovedøya heller. Hun flekket fisk i ti timer per dag, holdt unna for to saltere og fikk etter en uke ikke sove om nettene på det hustrige bøkkerloftet, der hun lå sammen med Nelly og to ungjenter fra innlandet som var her på grunn av krigen. De lot som de ikke gråt seg i søvn, de ganet sild, skar og saltet i tønner, fylte lake og drakk kaffeerstatning, saltet og sov og vasket seg hver annen kveld i kaldt vann, håret én gang i uka, i like kaldt vann, rustrødt under en stjernehimmel av blinkende sildeskjell, og Ingrid flekket torsk som en mann. Midt i den andre uka forsvant den ene salteren og Nelly ble sendt inn for å jobbe sammen med henne. Dagen etter var det uvær og båtene søkte nødhavn i øyene. De kom 8


ikke inn dagen etter heller, og da de den tredje morgenen endelig kunne baute seg ut av snøen, hadde de ikke en mort ombord. Men det sto mange og ventet på dem, en hel bygd sto og ventet, for å ta imot menn som vender hjem i live, enda en gang. Så mer uvær, med landligge og overstått bruk, fangster som ikke kunne brukes, til guano kanskje, det kom an på så mye, framfor alt prisene i en annen verden enn denne; vraket ble sperret og hengt, og høstens merkelige eventyr var over. Ingrid og Nelly la om saltfisken, plukket ut den dårlige og sørget for at den som hadde ligget nederst i det forrige laet havnet øverst i det nye. Så var det også slutt på silda, og de fremmede ungjentene ble sagt opp, fikk sin lave lønn, plukket skjell av hverandres ansikter, vasket hverandres hår i kaldt vann, tørket og gredde hverandre og sørget for at hårbøylene satt som de skulle før de reiste leende av sted med dampen i klær ingen hadde sett før. Med den samme dampen kom et brev, fra Ingrids tante, Barbro, som befant seg på sykehus, men ført i pennen av en pleier med skrift som en lege, som Ingrid kunne lese, men ikke fatte rekkevidden av. Tanta kom seg ikke nordover fordi lårhalsbruddet ikke grodde, fordi det ikke gikk skyss …, men hun ville være tilbake i god tid før jul, sto det to ganger, Barbro var niogfemti og Ingrid femogtredve, den kvelden sovnet hun tidlig og drømte ikke. Hun våknet også tidlig, og ble liggende og lytte til vinden som krafset på skifertaket og havet som surklet og peste mellom kaistolpene under åndedragene til Nelly, 9


Nelly sov som et menneske, det var det eneste som var som det skulle være her, lyden av Nellys søvn, den ene natta etter den andre, nå var den ikke til å holde ut lenger. Ingrid sto opp, vasket seg i sinkbøtta og pakket kofferten, spiste ikke og kokte ikke kaffe, gikk med det stinkende arbeidstøyet ned bak hermetikkfabrikken, der tyskerne brente søppel, og hev det i tønna, ble stående og stirre inn i flammene til det kom folk på kaia, det snødde lett. Hun gikk opp igjen og kokte en slags kaffe, fylte en kopp og satte den på stolen ved hodegjerdet til Nelly, som stadig så ut som en lykkelig død, ventet til gjenskinnet på bryggeveggen fortalte henne at også formannen var ankommet, at nå gryr dagen, i mørket, før hun reiste seg og gikk ned med kofferten og sa at hun ville ha oppgjør. Han la ned en tynnslitt blyant og så ut som om han var forbauset, sa både at nå kom hun ham i forkjøpet og at han ikke kunne unnvære henne, de ville få fangster i kveld, hun var både nødvendig og overflødig, lønnsarbeidets sedvanlige, innfløkte svindel, og Ingrid var fra en øy, med himmelen som tak og vegger, så hun gjentok at hun ville ha pengene nå, og ventet tålmodig på alle skuffene som skulle åpnes og lukkes, papirene det skulle rasles med, de tvetydige sukkene over timeseddelen og den like omstendelige opptellingen av de krøllete sedlene, som om det var en fornærmelse å be om lønn, som om det på lønningsdagen er herren det er synd på og ikke slaven. Ingrid gikk oppover den isete veien til krambua og ventet til Margot åpnet, tok ut de varene hun trengte, fikk også kaffe og margarin, mot merker og penger, lånte Margots 10


vogn og trillet varene ned til prammen som gjennom hele høsten hadde ligget under kaia. Hun skuffet den tom for snø med øsekaret, lastet ombord varer og koffert, gikk opp igjen med vogna og passerte på veien ned igjen to tyske soldater som satt i le av salteriet og røkte, de måtte ha sittet der hele tiden, og sett på henne. Hun gikk ned trappa og ombord, løsnet fortøyninga og satte seg ved årene. Den ene soldaten kom ut på kaia og ropte noe etter henne, fektet med hånda og sigaretten, et rødt øye i vinteren. Hun hvilte på årene og så spørrende ut. Han gjentok noe hun ikke hørte, snødrevet tetnet, båten gled videre og soldaten forsvant. Ingrid rodde over til den langstrakte Gråholmen, fulgte svabergene på årelengdes avstand til de forsvant, det var ingen sikt, havet var tungt og rolig. Fra merket på det siste skjæret stakk hun ut en kurs og holdt vinkelen mellom kjølvannsstripa og dønningene til hun traff Oterholmen etter en drøy time. Hun fikk den på babord side, og hun skulle ha hatt den på styrbord. Hun la om kursen, fortsatte med en ny vinkel mellom dønningene og den buktende kjølvannsstripa og traff Barrøy en halvtime etter at Oterholmen forsvant. Hun fikk varene på land, åpnet portene i naustet og trakk båten inn med vinsjen som faren hadde montert en gang i barndommen hennes, rettet ryggen og så seg om, husene der oppe i den grå massen på øyas krumme rygg, i klarvær synlig på femten, tjue mils avstand, nå bare små svarte kasser under et tynt lag melk, ikke lys, og ingen spor i snøen. 11


Hun fikk børtreet opp på skuldrene, hektet på varene og gikk oppover. Kassene ble hus og hjem, omgitt av trær som lignet forkullede fingre. Hun kom seg inn og gikk fra rom til rom og tente lampene, fyrte i både kjøkken og stue. Hun kunne ikke være her heller. Hun gikk ut igjen og ned til naustet, sjekket at det var stengt og satte bukkene i le, som om hun ikke hadde gjort det da hun kom. Rullesteinsmoloene og gitteret av lunner i det grønne havet, Oterholmen kom til syne og forsvant igjen. Ikke en båt. Ikke fugl. Hun snudde seg og rettet blikket mot husene, det ene nå med to gule øyne, før hun gikk oppover for annen gang, så var det i hvert fall tre spor.


2

Det var blitt lunt på kjøkkenet. Ingrid tok av seg halvparten av ytterklærne, malte kaffe og satte over kjelen, ryddet varene på plass i spiskammeret, hentet mer brensel, og kaffen var klar. Hun kledde av seg resten av yttertøyet og drakk den sittende på sin egen stol ved slagvinduet, skottende ut mot skyggene i vest, Moltholmen, Skogsholmen, Lundeskjærene og den døsige havkanten et sted langt inni denne dagen som aldri ville bli til noe. Hun spiste stadig ikke. Hun så seg om etter et sted å begynne, under ovnen eller bordet, i kråa mot spiskammeret? Hun reiste seg og trakk fram torvkassa og begynte å rive i filler avisene, knadde flakene sammen til små baller og stablet dem som en snølykt på golvet. De falt fra hverandre. Hun stablet dem opp igjen, en avis hun hadde holdt den gang Barrøy var et samfunn, med mennesker og dyr og fyrlykt, med uvær og standhaftighet, med arbeid, sommer og vinter og rikdom, støttet kulene opp med pinner og torvbiter for å lage et bål, en tanke ingen hadde kommet på før, å brenne ned et hus på en øy; det var noen ruiner øst 13


på Barrøy, men ingen branntomt, og det var plutselig ingen tvil lenger, om at de som hadde forlatt Karvika, hadde gjort det frivillig, ikke på grunn av en katastrofe; de hadde bare gått lei, sett seg i speilet, pakket og reist, det var en uutholdelig tanke. Hun grep en lampe og gikk opp på Nordsalen, deretter inn på Sørsalen, var innom Barbros kammers i øst, hennes eget barnerom med skuvseng og potte og nattbord og falmede tegninger fra skoledagene, som hun ikke hadde sett siden hun var her og tok opp potet i september; huset var blitt mindre, dørene lavere, vinduene smalere; lukta av mennesker hadde sittet som maling i disse veggene, nå bare duften av tung, våt jord; hun dro fingertuppen gjennom doggperlene og satte seg på foreldrenes seng, der moren hadde dødd. La Lars ta over Barrøy, var det siste hun hadde sagt. – Og reis, du er ung og klok, vend havet ryggen, lær av meg … Ingrid sa nei. Du er ikke sterk nok. Jo, sa Ingrid til en døende mor. Og våren etter kom Lars ikke tilbake fra Lofoten, han hadde funnet kjærligheten, skrev han, og ble der med båt og bruk og mannskap, det ene året etter det andre, også gjennom krigsutbruddet. Og Ingrid og Barbro ble mer ensomme for hver sol som steg og hver storm som sank, for hvert dyr de slaktet og hver sekk dun de sanket og ikke solgte, en ung og en middelaldrende kvinne på en øy, som ventet på brev fra Lars, sirlige og regelmessige skriverier, som en dag også var forsynt med noen grønne kruseduller, 14


signaturen til Lars’ tre år gamle sønn, Hans, de lengste tre år i Ingrids liv. Nå hadde krigen vart i fire, og Hans hadde fått en bror, Martin; med ham kom flere kruseduller, til en tante og en farmor som ikke skrev tilbake, fordi den ene var for stolt og den andre ikke kunne. Ingrid gikk inn på Nordsalen og bestemte seg for å sove her hvor det var en luke i golvet ned til kjøkkenet så varmen kunne stige opp. Hun ristet og slo i dynene og redde senga og gikk ned igjen og drakk lunken kaffe mens hun leste brevet fra Barbro om igjen, krøllet det sammen og la det i haugen på golvet. Men hun tente ikke på. Hun gikk inn i stua for å legge i ovnen og så at døra til bestefarens kammers sto på gløtt. Hun la en hånd på klinken og ville lukke den, men det hadde hun gjort for litt siden, hun hadde lukket denne døra, og nå sto den åpen igjen, det var stille, og ingen trekk i huset. Hun hørte et knepp, så fjern, vedvarende torden i verdens buk, og rygget tilbake til kjøkkenet og ble stående i lås, altfor lenge, før hun gikk inn igjen og rev opp kammersdøra og ble rasende på seg selv for at hun ikke hadde gjort det med én gang, for nå kunne vedkommende ha forsvunnet igjen. Men det var ingen lukt, ingen subbende skritt, mumlende stemmer eller lyden av en katt, kun det samme svake suset, ute som inne. Hun hektet lampa ned fra stueveggen, gikk helt inn og slo fast med en hammer at det ikke var noen der, verken i senga eller under den, i kråskapet eller kista, som hun åpnet og lukket før hun ble sittende på lok15


ket med den vedvarende stillheten fresende så hardt i ørene at skriket måtte ut. Så var stillheten total. Hun kledde seg og gikk ut i den dalende snøen, ble stående og betrakte husene, låven og bryggene og naustet ved havet, i en plutselig forundring over alt det som hadde holdt henne på øya, som strengt tatt ikke var noe som helst. Snart ville snøen forvandles til regn, øya ville bli brun som skabb og havet grått, hvis vinden ikke dreide. Ingrid gikk sørover gjennom hagene, unngikk portene og kløv over gjerdene som da hun var barn. Men hun var ikke noe barn. Hun fortsatte ut på sørspissen og ble stående og stirre på restene av fyrlykta, som hun og Barbro hadde sprengt med siste rest av farens dynamitt da krigen brøt løs, knust glass i klare, skrikende farger, tangfiller og tare som svart hår rundt rustne, forvridde jernbjelker, parafintanken lignet en nedbrent rose. Hun satte seg på trestammen de hadde funnet på rek en gang og gjort fast med bolter og barduner så havet ikke skulle ta den fra dem igjen, den uhorvelige, knokkelhvite kjempen som de trodde en dag skulle bli verdt noe, kanskje en formue, nå hadde den i tre tiår tjent som benk for mennesker som aldri satt. Og hun var ikke noe barn lenger. Hun ventet til hun begynte å fryse, gikk nordover langs klippene i vest, uten å se spor og uten å høre annet enn havets øde jammer, forbi hammeren med nykaia og de tre bryggene, det var minst én bygning for mye; hun innså at dersom hun hadde vekket Nelly i morges, og tillatt seg å høre en stemme og se smilet hennes, ville hun fortsatt ha 16


stått der inne på bruket og revet ryggraden ut av død torsk mens tankene steg og sank. Ingrid sto i nybrygga og viklet det våte håret opp i knuter som hun lot falle fra hverandre igjen, gjentok bevegelsene og lurte på hvorfor hun stadig ikke var sulten. Hun oppdaget et hull i ermet på ullgenseren og husket ikke hvor det stammet fra. I en avlang boks på benken lå garnkjevler ordnet etter størrelse. Hun grep det største og ble stående og fomle med det, så tannmerkene etter Lars, som åt på alt da han var barn. Hun hadde fortsatt størknet fiskeblod i neglerendene. Hullet i genseren stammet fra et sammenstøt med en spiker i trappa da hun gikk ned med kofferten i morges. På hylla over arbeidsbenken lå sneller med tråd i alle dimensjoner, kniver, bryner, kroker, kork … og nåler, Babros nåler. Ingrid dro fram krakken og satte seg foran jernkroken under vinduet, la tråd i en nål og gikk i gang med å binde garn. En time senere hadde hun tre favner på femten omfar. Hendene var myke og fine i den kjølige lufta. Hun var skrubbsulten, gikk ut i nattemørket og tilbake til huset, hun hadde tatt feil av været, det våte var blitt snø, lett og tørr som sot, og hun var ikke redd lenger.


3

Ingrid spiste og sov og våknet og var stadig ikke redd. Hun spiste langsomt, kledde seg også langsomt og gikk ut i det sprø novemberlyset og satte ut prammen. Vinden hadde dreid nok en gang, og det hadde blåst opp, fra sørvest. Hun rodde rundt neset og inn i meterhøye bølger, sørover gjennom sundet til bolten som Lars hadde slått ned her, festet enden på en ile uten å gå ut av båten – og uten å skamslå den –, rodde med sjøene på tvers over sundet til Moltholmen, der fetteren også hadde slått ned en bolt, og der det hang en talje. Hun trædde ilen gjennom øyet, igjen uten å gå ut av båten – og uten å skamslå den – og rodde tilbake mot Barrøy, hun hadde tenkt at det kunne være åtti, nitti favner, det var nærmere hundre og femti, ilen var for kort. Hun brast i gråt, bandt en kavl i enden på ilen og slapp den, rodde med havet nordover til nybrygga og hentet mer ile. Sjøen var blitt grovere. Hun kavet seg ut igjen og fant kavlen, skjøtte ilene og rodde inn til fortøyninga på Barrøy med den ene parten, våt til skinnet, glovarm, utkjaset og rasende, men nå hadde hun en løpestreng over sundet og 18


kunne trekke ut et garn eller to, fiske uten å gå i båt, i all slags vær, til den tyngste frosten satte inn, kanskje enda lenger. Hun lot seg drive nordover og satte inn båten, la merke til at sjøen falt og ble stående og stusse, hun hadde trodd den steg, men hun var stadig ikke redd. Hun gikk opp i huset og sovnet på benken ved siden av ovnen og våknet ikke før det var blitt kveld. Hun var kald og støl, sto opp og fyrte, lagde mat og lurte på om hun skulle sette garn i mørket, slo det fra seg og åpnet en av bøkene hun hadde med seg, det sto ikke noe i den. Hun kledde seg, gikk til nybrygga og hentet to garn, gikk sørover til fortøyninga ved sundet og trakk det første som lydløst spindelvev inn i de svarte dønningene, skjøtte i øyet på det andre og trakk det etter, en lenke på to garn, det er ikke rare lenka, hun trakk dem femten favner lenger ut, gjorde fast og gikk hjem. Hun sov lenge og naken i foreldrenes seng på Nordsalen, sto opp i enda en morgen, trakk garna og kunne koke fersk torsk, gikk deretter ut og satte ett garn til. Tre. Hun kunne øke til fire eller fem. Hun hadde tørrfisk fra sist vinter, hun hadde jordkjelleren full av potet, hun hadde rødsei og en halv tønne sild. Hun hadde syltetøy, mel, kaffe, sirup, tørrerter, kjøpesmør og sukker. Nå hadde hun også ferskfisk. Haugen med avispapir lå ikke lenger på kjøkkengolvet, men sammen med opptenningsveden i trekassa under ovnen. To fly kom til syne i en glipe i skylaget, hun hørte skyting mot fortet nord på hovedøya, og glipen lukket seg igjen.

19


Morgenen etter fikk hun åtte torsk og en storsei. Hun spiste igjen ferskfisk og lever og saltet resten, ble sittende i varmen på kjøkkenet og se seg om, til noe fikk henne til å reise seg og gå på låven over fjøset der de oppbevarte dunsekkene. På den første hang en lapp med navnet Barrøy. 1 kilo. 1939. Hun åpnet den og stakk hånda inn i en sommer. Hun lukket den og åpnet den andre. På den sto det 1937. Enda en sommer. Hun tenkte at hun ville ro inn i bygda og skaffe seg en katt. Hun gikk tilbake til huset og satte over vann, vasket seg og skrubbet neglebåndene til de fliset seg opp, vasket håret og vred det rundt i knuter og lot det henge langs kroppen så det varme vannet kunne renne over mage og hofter og lår før det fortapte seg i balja. Hun kledde seg og satte seg ved kjøkkenbordet og åpnet den samme boka. Det sto stadig ikke noe i den. Men nå kunne hun sove som Nelly. Hun la seg og tenkte på katten. Snart ville Barbro komme. Tanken på Barbro. Og Suzanne. Suzanne hadde vært som en datter for Ingrid. Men hun hadde forlatt både henne og Barrøy da hun ikke var mer enn fjorten, også hun hadde gjort det frivillig. Ingrid sto opp igjen og gikk ned i stua og fant brevene i kommoden som faren hennes hadde kjøpt en gang han var gal, Suzannes veldreide håndskrift fra hovedstaden, der hun først hadde tjent i en velstående familie, så som telefondame i en sentral av vesentlig størrelse og med et imponerende navn. Ingrid leste langsomt, svaiende i takt med ordene, nikkende, ristet på hodet og stakk dem ned igjen og så Suzanne for seg den dagen hun reiste fra øya i de fineste klærne de hadde klart å oppdrive, oppspilt og sprud20


lende, og skjør som glass, hun hadde ikke bare reist med sitt dyrebare vesen, men med alle øyas sparepenger, det var ikke noe vakkert syn. Ingrid blåste ut lampa og gikk på loftet og sov som Nelly etter igjen å ha tenkt på Barbro, og at hun ville løse ut klokka hun hadde pantsatt hos Margot, lodduret med romertall og ornamenterte visere; selv en øyboer trenger et lydløst skille mellom de to dagene som går mellom hver gang et ur må trekkes.


4

Da Ingrid hadde vært så lenge på Barrøy at også tanken på et urverk var forsvunnet, gikk en sel i det ytterste garnet. Hun trakk den på land og så at den var død. Det var en liten sel, kanskje en unge. Hun lot den ligge til ørna. Men den hadde ødelagt store deler av bruket, så hun dro med seg lenka nordover for å bøte den, da hun fikk øye på nok en sel, som lå oppe i snøen og så vidt rørte på luffene. Hun gikk nærmere. Den kikket på henne med ett svart og ett hvitt øye. De hadde hatt sel på øya før, men den var sky og gikk i havet når det kom folk. Denne virket slapp og syk og var ikke større enn den døde. Ingrid la fra seg bruket, gravde fram en stein og slo den i hjel. To ørner lettet fra Moltholmen og kom kavende mot henne. Hun skjøt en arm i været, de steilet, rodde på veldige vinger og sank tilbake på holmen, ble sittende og kakke og kikke over mot henne. Den ene hadde nesten hvitt hode, den andre var brunere og litt mindre. Ingrid lurte på om hun skulle flense selen, men visste ikke hvordan det skulle gjøres, og faren hadde sagt at man skal være forsiktig med selkjøtt, det kan være trikiner i det. 22


Hun ville gå videre, men idet hun løftet bruket, fikk hun øye på noe brunt tøy under snøen, det lignet vadmel. Hun løftet en fillete trøye og noen dotter av treull falt ut. Festet til den med et hampsnøre hang en brok med et halvt bein, og mer treull. Hun hadde aldri sett sånne klær. Hun tok dem med bort på hjellen og hengte dem opp som en klesvask, gikk i nybrygga og spente garna mellom krokene, plukket ut tang og gras og avgjorde at hun hadde nok bruk til å la dem henge til de tørket, da var de enklere å bøte. Hun lurte på om hun skulle sette nye garn, men kom til at hun kunne spise saltfisk noen dager, og gikk hjemover i lett snø. Nå sto det en mann der borte på hjellen og så på henne, en mann med ett bein. Bak ham var de to ørnene i ferd med å rive opp den ene selen. Det så ut som om også mannen sto og så på dem, det var ikke mulig å se hvilken vei han så, han hadde ikke hode. Ingrid gikk inn og lagde mat og spiste, skrubbet golvet på kjøkkenet og i bislaget og gangen, tørket trappa opp til loftet og fant fram ulltråd og sydde igjen hullet i genseren, innså at det ikke stammet fra en spiker på bruket, men fra flekkarkniven. I morgen skulle hun bake, brød og lefse og potetlefse, en bakedag, fylle huset med lukta av et levende hjem – og med bedøvende hardt arbeid. Hun gikk på låven og fant en sekk ull og gikk i gang med å rense og karde. Hun hentet rokken inn på kjøkkenet og brukte resten av dagen på å spinne. Rytmen. Det var ikke lenger doggdråper på innerveggene. Det luktet ikke våt jord. Hun hadde sluttet å fyre i stua. Almanakken hang på en spiker i spiskammeret, katten hun snart skulle skaffe seg, vegguret hun ikke trengte lenger, tråden som løp mel23


lom de lanolinglatte fingrene, og hver gang hun rettet blikket gjennom vinduet, sto den fremmede der borte på hjellen og så på henne. Hun lurte på om hun skulle venne seg til å ha ham der, som et fugleskremsel, eller rive ned fillene og hive dem på havet, grave dem ned, brenne dem … Før mørket falt kledde hun seg og gikk bort og kjente at de hang som spikret i frosten. To mørke flekker på snøen nede i fjæra der selene hadde ligget. Ørnene var ikke å se. Men hun hørte lydene, også av annen fugl, pulserende skyer av kosmisk støy som fulgte henne inn i nybrygga, der hun konstaterte at garna var tørre og hun kunne begynne å bøte. Lyden av fugl som fulgte henne også på veien hjem, men da var det natt, og mannen på hjellen var usynlig.

Profile for Cappelen Damm AS

Roy Jacobsen Hvitt hav  

Oppfølgeren til den kritikerroste De usynlige. Handlingen finner sted i det siste krigsåret. Ingrid tror hun bor på alene på Barrøy, men får...

Roy Jacobsen Hvitt hav  

Oppfølgeren til den kritikerroste De usynlige. Handlingen finner sted i det siste krigsåret. Ingrid tror hun bor på alene på Barrøy, men får...