2
O
g så gikk Ronja. Hun skjønte snart at hun hadde vært dum som kunne tro at den store steinsalen var hele verden. Ikke det veldige Mattisberget var hele verden engang, nei, verden var større enn som så. Den var slik at hun mistet pusten. Hun hadde nok hørt Mattis og Lovis snakke om det som lå utenfor Mattisborgen, elva hadde de snakket om. Men ikke før hun nå så den med ville stryk som kom dundrende fram dypt nede under Mattisberget, skjønte hun hva elver var. Skogen hadde de snakket om. Men ikke før hun nå så den mørk og underlig med alle sine susende trær, skjønte hun hva skoger var, og hun lo stille, bare fordi skoger og elver var til. Hun kunne nesten ikke tro det, tenk at store trær og store vannfall var til og levde, da måtte hun vel le! Hun fulgte stien rett inn i ville skogen og kom til tjernet. Lenger fikk hun ikke gå, hadde Mattis sagt. Og tjernet lå der svart mellom mørke graner, bare vannliljene som fløt på vannet lyste hvite. Ronja visste ikke at det var – 19 –
Lindgren_RonjaRoverdatter_Materie.indd 19
10.10.2016 14.25