• Finn gjerne et rolig sted. Heng opp en lapp: HYSJ! Jeg leser.
• Les annenhver side med en voksen.
• Gå på biblioteket. De som jobber der, vet masse om bøker!
• Man kan også lese med ørene. Lydbøker er supert! Eller kanskje du kan spørre en voksen om å lese for deg.
• Snakk med en venn om de bøkene du leser. Kanskje vennene dine har tips til andre bøker du kan lese.
Hvor Susanne og Joakim
springer ut i kvelden
Det var en kald og stjerneklar høstkveld alt begynte.
Alt det magiske og utrolige.
Klokka var litt over sju. Ute var det mørkt, og de fleste i den vesle byen
Humlestua var inne.
Det var en helt normal fredagskveld.
Bare noen veldig få barn var ute og lekte. Blant dem var bestevennene
Susanne og Joakim.
Susanne stod i den tjukke boblejakka si utenfor butikken.
Hun kikket mistenksomt mot Joakim.
Ja, det var han som alltid gikk i gul T-skjorte med «JA» skrevet på brystet, selv nå som det bare var fem grader ute.
(Om noen lurte: JA var også bokstavene i navnet hans, for Joakim het faktisk Joakim Andersen.)
Susanne så foten til Joakim trampe fort mot bakken.
Å nei!
Nå måtte hun si noe. Raskt. Før det var for sent. Hun orket bare ikke å løpe om kapp med Joakim.
Igjen. – Du, Joakim? kremtet hun. – I morgen er det Dyrenes talentkonkurranse i Sportshallen.
– Jeg vet. Du har sagt det tusen ganger.
– Men da vet du også at …
Joakim sukket.
– Ja, førstepremien er ti pizzaer på Grillen.
Joakim sendte et trist blikk opp mot stjernehimmelen.
– Det blir uansett den rasehunden til Wilfred som vinner. I år også.
Susanne fnøs.
– Han trenger jo ikke premien engang, så rik og sur som han er.
– Og slem, la Joakim til. – Ikke glem det.
Straks Joakim hadde sagt det, begynte det å rumle i magen hans.
I dag hadde han bare spist to brødskiver til middag.
Joakim bodde sammen med mora si i en liten campingvogn, et stykke utenfor Humlestua. De hadde ikke så mye penger.
Han gløttet bort på Susanne. Å nei.
Hun hadde fått det vanlige drømmende uttrykket i ansiktet.
– Tenk om jeg hadde hatt hund, sukket Susanne.
– Er ikke faren din … – … allergisk?
Susanne viftet med hendene.
– Det er bare tull. Egentlig orker han ikke ansvaret.
– Kanskje du kan låne en hund? foreslo Joakim.
Susanne hevet det ene øyenbrynet.
– Hvem sin da, liksom?
– Nei … vet ikke.
Foten til Joakim trampet stadig raskere mot bakken. Til slutt klarte han ikke holde seg lenger.
– Sistemann til Hundesletta er en pyse!
Deretter spurtet han ut i kvelden.
Hvor hundeelskere og hundehatere
kommer til Hundesletta samtidig
Hundesletta var et hjørne av byparken
hvor hunder og eierne deres pleide å møtes. Her kunne hundene leke fritt, snuse hverandre i rumpa, springe som gale etter pinner – og gjøre andre typiske hundeting.
Både Susanne og Joakim syntes det var gøy å være der.
Susanne fordi hun jo elsket hunder over alt annet.
Joakim fordi han syntes det var morsomt å løpe.
Og akkurat nå brettet han ut armene, som vingene på et fly, og suste ut på
Hundesletta i superfart.
– O-hoi! Se på meg, da! Jeg er et romskip! Jeg skal fly tvers gjennom universet sånn! Svisj!
Susanne ropte tilbake:
– Du kommer til å tråkke i en hundebæsj, Joakim!
– Å nei da! lo Joakim, – for jeg er skikkelig flink til å løpe i sikksakk. Se!
Joakim lo og løp og trippet mellom hundebæsjene bortover Hundesletta.
Susanne stønnet og kikket seg omkring.
Men … det var jo … ingen hunder her denne kvelden? Ikke en eneste én?
What?
Haka hennes sank ned på brystkassa.
Men akkurat da skjedde det to utrolige ting samtidig.
Den ene var at Gjengen i B kom slentrende mot Hundesletta.
Det var ikke bare litt rart. De tre i den gjengen syntes nemlig kjæledyr var teit og bare noe for småunger i barnehagen.
Vel, sånn egentlig var det bare Wilfred som mente det.
Eller … helt ærlig ikke han heller.
Det var bare fordi han alltid måtte være med moren, Carolina Pyttsen, og deres
rasehund, Grand Trøffel Retrieveren
Dorian, på en milliard hundeutstillinger.
Og det syntes Wilfred var det mest kjedelige i hele verden.
Mora tvang ham dessuten til å delta
med Dorian på Dyrenes talentkonkurranse i Sportshallen.
HVERT ENESTE ÅR.
Egentlig var Wilfred faktisk ganske glad i Dorian, og koste ganske mye med ham.
Men bare når han var helt sikker på at ingen så det.
Men når han var sammen med Gjengen i B, HATET han hunder, og da måtte de andre i gjengen mene det samme.
Det vil si: tvillingene Sander og Gønhild.
Ellers fikk de harde slag på skuldrene av Wilfred. Sånne som gjorde vondt i to dager.
Det ville selvsagt ingen av dem.
Derfor var det ganske utrolig at Gjengen i B var her på Hundesletta. Men også mistenkelig. Ja, egentlig kunne det bare bety én ting: BRÅK.
– Sjekk! hvisket Wilfred og pekte mot
Susanne og Joakim. – Det er jo de taperne
i A! Vet dere hva jeg tror?
Sander klødde seg i hodet.
– Øh … nei?
Et smil vokste sakte i ansiktet til Wilfred Pyttsen.
– Jeg tror dette er vår lykkedag!
Hvor Joakim tråkker i en hundebæsj
og det skjer minst ett mirakel
Den andre utrolige tingen som skjedde
denne kvelden, var mye mer usedvanlig utrolig enn det at Gjengen i B var på
Hundesletta.
Men absolutt ingen mennesker i Humlestua la merke til det.
Ikke Susanne og Joakim heller. Eller
Gjengen i B.
Det Susanne derimot hadde fått øye på akkurat nå, var Wilfred.
– Nei!
Sekundet etter oppdaget Joakim dem også. Han kikket opp i et lite sekund. Det var nok.
SPLÆTT!
– Å nei! Hundebæsj!
En mørk latter steg til værs på Hundesletta.
Gjengen i B kom sakte mot Joakim.
– Æsj! Du stinker, Joakim, lo Wilfred.
Joakim tenkte seg kjapt om. Han kom
til at han hadde to valg:
1) skrape av bæsjen under skoa mot gresset – og det litt sinnssykt fort, eller
2) spurte som en gærning bort