Tyfoid feber, som der sagdes E. A. havde paadraged sig, er en umulighed at erholde i polaregnene.» Etter i dagboken å ha gjengitt dr. Cooks ubekreftede diagnose, gir Roald Amundsen sin private oppsummering: «Er det saaledes, denne for menneskeheden saa forbandede sygdom denne kjække gut havde paadraget sig. Har jeg dobbelt ondt af ham. Hans høieste og eneste lyst var polarforskningen. Denne vei var ham altsaa spærret i hans bedste alder og allerede langt paa vei. Tænk paa dette du, som har saa letvindt for at dømme andre, og jeg tænker din dom blir mildere. Stakkels, stakkels gut. –» Belgica-toktet utviklet seg snart til et mareritt i verste polarhistoriske tradisjon. Det hele var en dilettantisk heroisk improvisasjon i eksistensens ytterkant. I områder hvor sparsomt liv hadde tilpasset seg gjennom årtusener skulle mennesket, under nasjonalstatens faner, finne sin plass i løpet av en stakket polarnatt. Fremfor alt var det skjørbuken som skulle bli Belgicas svøpe. Den rammet hele skipets besetning og krevde et liv. Med skjørbuken fulgte alle menneskelivets redsler. Én etter én ble bragt inn i vanviddets skyggedal. Moralen ble undergravd. Kongepingvinens undersjøiske skrik, delirisk tungetale og desperate mordtrusler runget mellom veggene. Foruten legen, som har hendene fulle, er det én mann som finner seg til rette i dette dypfrosne helvete. Ja, først nå vet han at han har funnet sin plass i livet. Den 30. mai når polarnatten sitt dypeste punkt, og førstestyrmannen noterer at solen har tatt fatt på tilbakeveien: «Jeg vil naturligvis være glad ved at se den igjen, men jeg har følt meg ualmindelig vel den hele tid og ikke savnet den et øyeblikk. Tvertimod. Det er jo til dette liv min higen har staat saa lenge nu. Det var ikke et barnlig indfald, der bragte mig til at gaa med. Det var en moden tanke. Jeg angrer ikke og haaber at maatte faa kraft og helbred til at fortsætte mit nu begyndte arbeide.» Roald Amundsen arbeider. Ikke som styrmann – skipet ligger fast i isen – her er det skjebnen som styrer, men som student. Først og fremst studerer han is. Det hender han bokstavelig talt boltrer seg i skruisen som et barn i en karusell. Dernest studerer han ernæring. Med glupende appetitt kaster han seg over alle Antarktis’ uprøvede retter. Mens skjørbuken raser, går førstestyrmannen opp i vekt og setter skipsrekord med
47