Page 1


Lina-Marie Ulvestad Halås

Randhav


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-60969-6 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, 2019 Sitatet på s. 25 er fra P. O. Enquist: Kaptein Nemos bibliotek, Norstedt, Stockholm, 1991, s. 38 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Det er noen sider i tegneserien Watchmen jeg stadig vender tilbake til. Etter en ulykke på laboratoriet hvor han arbeider, blir Dr. Jonathan Osterman omskapt til den udødelige Dr. Manhattan, og i sin nye form kan han se hele sitt evigvarende liv utfolde seg samtidig. Slik er også hans historie: oppstykket i episoder, uten lineære strukturer. Det finnes ingen fremtid, ingen fortid, ingen nåtid. Det er denne følelsen av samtidighet jeg kjenner når jeg kommer tilbake til bygda jeg vokste opp i, alt oppleves like selvfølgelig som det var da jeg bodde der. Bussen jeg tok fra flyplassen da jeg landet med kveldsflyet fra Oslo, stanser nede på kaia. Jeg går av, står og ser på når den kjører videre inn mot sentrum, ser den forsvinne i svingen før jeg rusler det lille stykket over broen ut til øya. Huset til mor ligger mørklagt i skumringen. Jeg stopper i oppkjørselen for å sjekke om avisen er tatt med inn. Det ligger en rødkløver i bunnen av den tomme postkassen. En gang sa broren min at dette var noe han pleide å gjøre, for å irritere mor. Jeg tok etter ham, gjorde det samme. Mor kastet rødkløverne, jeg la dem i postkassen, mor kastet dem, helt til hun tilsynelatende ble 5


lei av leken og lot dem ligge. Jeg plukker opp blomsten, tar den med bort til huset og finner nøkkelen i en av støvlene som står ved ytterdøra. Allerede da jeg ringte for å fortelle at firmaet hvor jeg jobber som naturkonsulent var leid inn på et oppdrag for å kartlegge et landområde noen mil fra huset hennes, sa mor at hun sannsynligvis ville være i seng da jeg kom frem, men at hun kunne legge ut nøkkelen til meg før hun la seg. Jeg låser opp, går inn, og det føles som om tidene eksisterer parallelt: Jeg står i vindfanget, jeg er akkurat kommet hjem, og det kan like gjerne være når bror lever som når bror er død. Inne i vindfanget kjenner jeg lukten av huset og tenker: Slik lukter jeg for andre. Jeg tråkker av meg skoene, setter fra meg sekken og går ut på kjøkkenet. Noen aviser ligger i en stabel ved siden av radioen på kjøkkenbordet. Ved vasken står to ølbokser snudd opp ned. Jeg tar en av dem og setter den på kjøkkenbordet, stikker rødkløveren ned i åpningen. Jeg går ut i stuen og stanser, lytter for å høre om mor beveger seg oppe på soverommet i etasjen over. Jeg hører knirkene i tregulvet under føttene mine, bølgene, rolige mot berget nedenfor, en bil som rygger ut fra naboens oppkjørsel, en måke som hyler. Dørene til vinterhagen står åpne. Det er kjøligere der inne, jeg kjenner trekken mot huden, kulden står fra vinduene. Det ligger en lastebåt for anker ute i havgapet. Jeg løfter lampen som står i vinduskarmen og blåser støvet av lyspæren. Den lyser opp når jeg trykker på bryteren, et skjær farget rødt av lampeskjermen som jeg lar stå på over natten.


Jeg drømmer at jeg finner bror i gangen. Det dunker inne i klesskapet, jeg åpner døra og ser ham stå innimellom mors vinterfrakker. Han er yngre enn meg, lavere enn meg. – Jeg holdt på å bli borte her inne, sier han. Jeg slipper taket i frakkene, de glir sammen omkring ham. Jeg lukker døra forsiktig.


Langt inne i søvnen hører jeg lydene av mor som står opp og utfører morgenrutinene sine. De samtidig vante og uvante lydene vekker meg der jeg ligger nede på rommet mitt i kjelleren, forteller meg hvor jeg er når jeg i søvnen har glemt det. Jeg lytter, forestiller meg mors kropp i sengen: de slanke armene som flyter utover madrassen, avtrykket av lakenets folder på huden hennes når hun reiser seg. Kanskje hun bretter dynen over kanten på sengen, det er viktig å ikke stenge søvnen inne, la sengen puste. Jeg hører skrittene hennes i trappen ned fra loftet, lyden av døren til badet som åpnes og lukkes, ser for meg at hun setter seg på do, lener seg fremover, støtter seg på albuene, hviler. Hun tørker seg, reiser seg, skyller ned, hun skrur på vasken, steller seg, tar på ren truse, rene klær. Døra til badet åpnes. Skrittene hennes går over gulvet i gangen og inn på kjøkkenet, de blir der, hun spiser nok frokost, drikker kaffe. Jeg setter meg opp i sengen, gjesper, treig i morgenlyset ser jeg etter klærne jeg slenger av meg i en haug på gulvet. Jeg plukker opp T-skjorten, tar den på. Ytterdøra slår igjen, mors skritt over grusen, bilen som startes 8


og kjøres av gårde. Jeg går ut fra rommet mitt og opp i førsteetasje, inn på badet. Dråper av vann ligger utenpå det hvite porselenet i servanten. Jeg skrur på kranen og skyller ansiktet i vann. Sekken min står i gangen. Jeg finner frem rene klær, finner ikke sokkene, går barbeint inn på kjøkkenet. Mors kaffekopp står på bordet. Det er ikke kaffe på trakteren. Mor tar den kanskje med seg på jobb, heller den på termosen og drar av gårde. Jeg setter koppen inn i oppvaskmaskinen, heller vann i vannkokeren og setter den på. Det suser i den når temperaturen begynner å stige. Jeg tar en kopp fra skapet, finner en tepose fra krukken på kjøkkenbenken. Fra kjøkkenet ser jeg rett inn i stuen og ut på spisebordet. Om mor hjelper meg, kan vi flytte det ut i vinterhagen. Jeg kan sitte der og arbeide med rapporten til kommunen. Vannet koker, dampen siver opp fra vannkokeren, svever våt og varm rundt lysrørene under kjøkkenskapene. Fargen fra urtebladene i teposen brer seg i vannet når jeg heller det i koppen. Teen trekker. Jeg tar frem mobilen og søker opp rutetidene for lokalbussen, dypper teposen i vannet, opp og ned. Bussene går sjelden. Jeg tar teposen ut av koppen og legger den i vasken, går ut i vinterhagen og åpner døra ut mot baksiden av huset. Luften er frisk, det våres, men det er surere langs kysten enn i Oslo. Jeg tråkker ut på graset, det er vått og kaldt mot føttene, ser meg om, hjellene står tomme i steinura, når været er varmt og fisken tørkes, henger lukta tykk over husene. Skoddebanken ligger ute i havgapet, dytter en kald vegg av våt luft foran seg. I løpet av noen minutter når den land, 9


legger seg tett mellom husene. Jeg trekker inn lukten av den. Kulden brer seg i lungene. Jeg ser for meg at jeg dukker inn i den og forsvinner, uten å se landskapet rundt meg blir det å bevege seg i den som å stå stille, jeg kan gå langt uten å se annet enn veien rett foran meg. Når tåken letter, kan jeg befinne meg et helt annet sted, men fremdeles med følelsen av hele tiden å ha stått stille. Jeg drikker av kruset. Vinden blåser gjennom klærne mine, tærne fryser. Jeg går inn i vinterhagen, gjennom stuen og ut på kjøkkenet, setter fra meg koppen på bordet. Jakke, sokker. Jeg går ut i gangen og ned trappen til kjelleren, forbi rommet mitt og bort til rommet til bror. Tre slår seg, flytter på seg, døra klager når jeg trekker i den, glir ikke lydløst mellom karmene som den gjør når jeg er ni år og sniker meg inn mens bror er på skolen, setter meg i stolen ved skrivebordet, ser på tingene hans, pennene, arkene, en linjal, et tykt tegneseriehefte. Jeg trekker det til meg. Det er et gult smilefjes på forsiden. Jeg blar, det gule smilefjeset ligger i en renne av blod. En mann spyler fortauet og smilefjeset renner med vannet og blodet ned i kloakken. Jeg trekker i døra til brors rom, tre mot tre, den knirker. Rommet er nakent, madrassen uten laken på sengen under vinduet, dynen brettet og lagt sammen med puten i fotenden. Jeg stryker hånden over den trehvite panelveggen, kjenner støvet som ligger i glipene mellom plankene. Jeg åpner klesskapet og finner frem en grå anorakk, holder den opp foran meg for å se om den passer. På lappen i kragen legger jeg merke til brors initialer i tusj. Jeg trekker anorakken over hodet, drar litt i stoffet til det sitter riktig over skuldrene, strekker armene ut foran meg. Den er litt 10


kort i ermene. Jeg holder armen opp til ansiktet og lukter. Støv og stillestående luft. Jeg ser ingen sokker. Ute i gangen legger jeg skulderen inntil døren, må bruke kraft når jeg dytter den igjen. Et lag av støv under føttene. Jeg gnir sålene mot leggen og kjenner at kornene legger seg i remser, faller sorte ned på gulvet mellom beina mine. Sokker. Jeg tar trappen to trinn av gangen, går inn på badet, det ligger sokker i en kurv under servanten, umake par, gymsokker. Jeg finner to hvite, den ene lengre enn den andre, de varmer ulikt på føttene. Ute på kjøkkenet leter jeg i skuffene, finner matpapiret. Det er noen skiver igjen i brødboksen. Det ligger smør og pålegg i kjøleskapet, jeg smører niste, hvitost, salami, pakker skivene inn i papir og legger dem i sekken sammen med utstyret jeg trenger til arbeidet. Jeg legger nøkkelen i støvelen ved døra når jeg låser meg ut av huset. I oppkjørselen ser jeg at garasjeporten står åpen. Jeg går bort og kikker inn, ser brors folkevognboble. Den blekrosa lakken er dekket av brunt støv. Mor kan ikke fordra den fargen, sier at han må lakke den om, bror ler. Jeg tar i håndtaket, det åpner døren. Hengslene hviner når jeg drar døren til meg, jeg tar av meg sekken og legger den på betonggulvet. Setene er myke, jeg synker ned i dem. Sladrespeilet står vendt for lavt, jeg retter på det, ser baksetet speilvendt, ser meg selv ligge der, ligge og dra meg, strekke de lange beina over den sorte vinylen, knekkene i leddene, voksesmerter, sikkerhetsbeltet gnager mot halsen. Nøkkelen står i tenningen. Jeg trykker inn kløtsjen og vrir om nøkkelen. Det skjer ingenting. Kanskje om jeg fyller tanken. 11

Profile for Cappelen Damm AS

Randhav  

En ung kvinne drar tilbake til øya og huset hvor hun vokste opp. Hun skal undersøke tomta det nye museet skal bygges på. Mens hun bor i huse...

Randhav  

En ung kvinne drar tilbake til øya og huset hvor hun vokste opp. Hun skal undersøke tomta det nye museet skal bygges på. Mens hun bor i huse...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded