Privatlivets fred

Page 1



Privatlivets fred



Selma Lønning Aarø

Privatlivets fred


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-72121-3 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Anders Bergesen Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


§ 267. Krenkelse av privatlivets fred Den som gjennom offentlig meddelelse krenker privatlivets fred, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.



INTERVIEWER: You have said that writing is a hostile act; I have always wanted to ask you why. JOAN DIDION: It’s hostile in that you’re trying to make somebody see something the way you see it, trying to impose your idea, your picture. Women Writers at Work, George Plimpton (red.)



1

Det kjennes som om jeg har sovet i hundre år, men jeg er ikke et vakkert barn og det er heller ingen prins som vekker meg, snarere en durende lyd og en tørrhet i munnhulen. Omgivelsene er fremmede. Rommet har et institusjonelt preg, og de rødmønstrete gardinene er åpenbart ment å veie opp for det ellers sterile interiøret. Den durende lyden kommer trolig fra et ventilasjonsanlegg. Hodet er tungt. Det lar seg ikke løfte fra puten. Jeg har en følelse av at det er tidlig ettermiddag. Det er noe med lyset som presser seg inn. Solen er der, men siden jeg ikke kjenner rommet, rommets beliggenhet, vet jeg ikke om den er på vei opp eller ned. Solen står opp i øst og går ned i vest, repeterer jeg for meg selv, som for å forsikre meg om at jeg er ved mine fulle fem. Da pappa var liten så han alltid for seg en vest med en liten klokkelomme som fanget solen. Det rekker jeg å tenke før jeg vrir hodet en anelse og ser at Gerhard sitter der, i en stol ved siden av sengen. Det røde håret hans har trukket seg oppover. Vikene er blitt høye. Det er noe jeg ikke har lagt merke til før. Hen9


dene hans holder en utgave av Norsk Sjakkblad. Jeg kan se pannen hans som rynker seg bak det matte coveret. Han har ikke giftering på. Det blå, uthevede årenettet snor seg som elver over den vinterhvite håndbaken. *


Jeg elsker begynnelser. Å gå inn i en tom leilighet for første gang og vite at den er min, at jeg skal bo der, at det fins muligheter. Å åpne en bok ingen har fortalt meg noe om innholdet i. Jeg liker å holde et nyfødt barn i armene. Jeg liker å sette kakespaden i en kake for å finne ut hva den er fylt med. Det ligger uendelig med muligheter i en begynnelse. Hvis jeg kunne ha skrevet en roman som utelukkende bestod av begynnelser, ville jeg ha gjort det, på samme måte som jeg gjerne liker å spise to eller tre forretter i stedet for en hovedrett. I årene før jeg begynte å skrive, gikk jeg på biblioteker eller i bokhandler og dro ut tilfeldige bøker, leste de første sidene. Hoppet inn i og ut av et utall begynnelser. Da jeg for første gang satte meg ned for å skrive, hadde jeg funnet Merete Lindstrøms novellesamling Svømme under vann. Slik jeg husker åpningssetningen lød den: «Blant steder hvor vi gjorde det:», og det var selvfølgelig for direkte til at jeg vurderte å legge den fra meg. Åpningsnovellen hadde tittelen Tragedier. Jeg kan ikke lenger huske om den hadde tre akter, men jeg husker at jeg ville 11


skrive slik, jeg ville omgås ord på den samme nonsjalante måten. Møtet med X var en slik forlokkende begynnelse. Et nytt bekjentskap, en ny mulighet. Jeg har brukt mye tid på å lete etter den perfekte begynnelsen, den som bare er min, og pussig nok er det kanskje dette som er min begynnelse, den jeg har lett etter, lengtet etter. Å våkne fra ingenting, nesten som i en amerikansk film. En perfekt begynnelse. Da Fanny Brawne møtte Keats etter å ha lest Endymion, skal hun ha sagt: «I am sorry, Mr. Keats, that I could not love your Endymion completely, but I thought the beginning of your poem something very perfect». Begynnelsen lyder: «A thing of beauty is a joy forever». En venn jeg er veldig glad i, pleide å si det. Jeg har heller ikke giftering på. Det har hendt at jeg har tatt den av i løpet av disse tjuetre årene, for å sette en brøddeig, for å få gjennomlyst muskulaturen i en MR-maskin på det offentliges regning, men jeg har aldri, som nå, tatt den av meg for en lengre periode. Det er i orden at Gerhard ikke bruker ringen. Det er flere år siden han har brukt den, og jeg har ikke hatt noen innvendinger mot det. Den er blitt for trang. Når jeg foreslår at han skal levere den inn til en gullsmed for å få den banket ut, svarer han alltid at han gjerne vil det, men at det er latskap som stopper ham. Altså ingen metaforisk betydning, bare en gryende fedme – og latskap. 12


– Jeg oppfører meg i alle fall som om jeg er gift, sier han. Og det er jo en trøst, for han har tross alt gått uten ring i sju år. Det var jeg som fikk laget ringene. Jeg smeltet om ringene tidligere kjærester hadde gitt meg. Han som hadde gitt meg en ring i hvitt gull på sekstenårsdagen var allerede død og ville ikke få vite det, musikeren var også død og steinen i ringen han ga meg på tjueenårsdagen, viste seg å være av plast. Enten lurte han meg, eller så hadde noen lurt ham. Jeg hadde noen andre ringer også, som jeg fikk smeltet om hos en gullsmed på Youngstorget. Jeg fikk tilbake to tjukke gullringer og en pose med den falske steinen i. Jeg fikk gravert navnene våre i ringene og datoen jeg hadde tenkt å fri på. Jeg la ringen i halvliteren hans mens han var på do. Det var en fredag ettermiddag på Grünerløkka. Slik Grünerløkka var før boligprisene skjøt i været og Beckers var en av de få stedene man kunne gå ut å drikke. Sigarettrøyken lå tjukt i lokalet, det lille toalettet var tett og Gerhard spilte biljard med erfarne drankere. I alle fall var de bedre til å drikke enn til å spille biljard, og Gerhard vant og vant. Da han gikk på do, reiste jeg meg og tok tak i en av drankerne. – Kan dere ikke ta dere litt sammen? Jeg prøver faktisk å fri her. De så litt usikre på meg, som om de ikke helt visste om de skulle le eller ta meg på alvor. Jeg kjente usikkerheten komme krypende. Jeg skulle fri. Nå, da jeg hadde sagt det høyt, hørtes det fremmed og underlig ut. Som en fiks idé. Etter at jeg hadde sagt det høyt visste også de andre i lokalet det. Hva om han sa nei? 13


Det må ha virket. Drankerne ble seg sitt ansvar bevisst, for da Gerhard kom tilbake fra toalettet, tapte han endelig. Jeg kunne se at det gjorde ham irritert. Han satte seg ned ved bordet ved siden av meg og blåste den røde luggen irritert til side. Ringen var usynlig der inne i den gylne drikken. Han grep glasset og drakk resten av ølen i én slurk. – Det er en isbit i ølen min, sa han da ringen traff nesen. Det var august og varmt. I disse årene var august alltid varm og trykkende på den samme måten. Nå er det ikke slik lenger. Solstrålene presset seg inn i lokalet. Det var noe feil med det. I alle fall var det lett å tenke at sol ikke hadde noe på et slikt sted å gjøre, at det var for avslørende, at støvet og skitten ble tydeligere. Drankerne så i min retning. Jeg kjente meg også gjennomlyst og avslørt der jeg gikk ned på kne og begynte å skjelve, akkurat slik jeg skalv noen år senere da jeg gikk ustøtt opp til alteret uten annet å holde meg fast i enn en bukett hvite liljer. Han sa ja. Helt frem til det punktet jeg lå på kne hadde jeg ikke tenkt på at han kunne komme til å si nei, men selvfølgelig hadde det vært en mulighet. Hva skulle han egentlig med meg? Men han sa altså ja, og jeg hørte at han heller ikke vurderte å svare noe annet. Han dro ikke engang på det, slik han kunne ha gjort. For dette var jo viktig. Viktigere enn jeg hadde skjønt frem til det punktet. En gang i mars tok jeg av meg ringen og la den i vinduskarmen på badet. Det glimtet i den hver gang morgensolen 14


traff vinduskarmen. Jeg husker det nå. Den etterlot seg et søkk i ringfingeren. Dette søkket – og fraværet av sol der ringen hadde sittet – avslører fortsatt min sivilstatus. Det var ikke det at kjærligheten hadde tatt slutt. Da jeg tok ringen av meg, var det for hygienens skyld. Dette viruset alle snakket om. Hendene som hele tiden måtte være rene, som i en Margrethe Munthe-sang. Viruset levde på overflater i et begrenset tidsrom. Ringen var en slik overflate, en felle. Den ruget på viruset. Nå har søkket i fingeren blitt mindre, nesten visket ut. Jeg har på meg en mønstret kjortel. Noe som ligner en klesklype er festet til pekefingeren. Er jeg syk? Har kroppen sviktet? Jeg stoler ikke på kroppen. Helt siden den slo seg vrang i puberteten, har jeg kjent en innbitt skepsis til den. Jeg husker ikke barnekroppen min, bare den kroppen som dukket opp som et overrumplende våpen tidlig i tenårene. I den grad jeg elsker begynnelser, var puberteten definitivt en begynnelse jeg ikke satte pris på. Jeg hadde ikke regnet med kroppen. Hva den plutselig var blitt i stand til. Denne tilsynelatende voksne kvinnen som ikke var noen kvinne, men et barn som bedro de tilstedeværende. Jeg har alltid ønsket meg en kropp som lager mindre støy. Kroppen jeg ønsket meg var flatbrystet, slank. Det var en kropp som gled igjennom, som ingen egentlig la merke til, men som ingen hadde noe å utsette på heller. Kanskje finnes ikke slike kropper, slike som kommer seg usette forbi alt. Kanskje lager alle kvinnekropper støy, på sitt vis, for dem de angår. 15


Rundt min fjortende fødselsdag, den første, etter eget valg, uten et ordentlig selskap i hagen hjemme hos foreldrene mine, oppdaget jeg plutselig at kroppen, på en snikende måte, hadde endret karakter. Før dette hadde den vært problemfri. Ikke noe blod, ingen vonde, svulmende kjertler, hvis man så bort fra mandlene som ble fjernet kirurgisk da jeg gikk i sjette klasse. En kropp som våknet og sovnet til mer eller mindre problemfrie dager. Hvis puberteten min hadde inneholdt ett skremmende øyeblikk, så var det da jeg skjønte at den nye kroppen var kommet for å bli, og at denne oppsvulmede tilstanden ikke var et ubehagelig sykdomsbilde, men noe mer permanent. Brystene var blitt for store, hoftene hadde flyttet seg. Alt så synlig og skrikende at det kunne virke som om folk rundt meg ble tvunget til å ta stilling til forandringen. Jeg forsøker å bevege meg igjen. Det går bra. Jeg kan vifte med tærne, har ikke egentlig vondt noe sted, men i hodet er det et slags ekko og samtidig en tyngde som limer meg til puten. I det samme jeg beveger meg, rykker Gerhard til. Jeg vil lukke øynene igjen, bli borte for å vinne tid, men jeg klarer det ikke. – Du er våken! Jeg prøver å tolke stemmen hans. Er det lettelse jeg hører? Ja, det er lettelse. Han er glad for at jeg er våken. Jeg er glad for at han er glad for at jeg er våken. Jeg prøver å oppsummere: Jeg er på et sykehus sammen med Gerhard, som sitter ved sengen min og kanskje er bekymret for meg – og som er glad for at jeg har våknet. 16


– Jeg elsker deg, men jeg hater deg også. Det må du vite, sier han og lener seg over meg. Presser leppene mot pannen min og det føles som om jeg synker enda lenger ned i putene. Munnen er tørr, og tungen limer seg fast i ganen. Jeg kjenner at jeg lukter, at munnen min er som et neglisjert akvarium. Jeg snur meg bort fra Gerhard for å skåne ham og oppdager at det ligger et strikketøy på nattbordet, noe som må bety at mamma ikke er langt unna. Mamma har reist til et sykehus for å være sammen med meg og mamma forlater ikke hjemmet for ingenting. Hun har en auto-immun sykdom og er i risikogruppen. Dessuten er hun, frisk eller syk, av dem som liker seg best hjemme, altså er det noe alvorlig i veien med meg. Men hva? Har jeg korona? Kanskje er jeg ikke ung nok til å tåle det? Kanskje det er forstyrrelsene i hjerterytmen jeg har opplevd den siste tiden? Det urolige harehjertet? For det har jo vært slik at hjertet mitt plutselig har begynt å løpe, eller kanskje helst herje, i brystet. Er det derfor jeg ligger her? – Hvordan føler du deg? Gerhards stemme er både øm og oppjaget på samme tid. Hvorfor sier han at han hater meg? Har jeg gjort noe galt? – Jeg føler meg … fin. Helt fin, sier jeg. Stemmen min kommer fra et sted langt borte. Den er hakkete og hul. Når sant skal sies, kjenner jeg en matthet som er både fremmed og bekymringsfull, men jeg orker ikke å nevne det. Gerhards ansikt endrer karakter, skyer over. – Du kan ikke holde på på den måten! Du er ikke riktig 17


klok! Nå skal du vel si at det var på grunn av noe jeg sa? Var det det? I det samme kommer mamma inn døren og jeg slipper å svare. Hun sier omtrent det samme som Gerhard: – Er du våken? Hvordan føler du deg? Mamma har som vanlig noe urolig og oppjaget over seg. Jeg har ikke korona, for da hadde de ikke sittet her med sine vanlige klær. Eller kanskje sykehuset har gått tom for smittevernutstyr slik de spådde på nyhetene sist jeg så dem? Uansett ville jeg vel ha vært på et slags isolat der man bare kunne se meg gjennom en glassvegg? Men slik er det ikke. Jeg ligger i et rom med rødmønstrete gardiner. Et enerom. Enerom i koronaens tid. Det må være veldig alvorlig. Eller kanskje det bare illustrerer at det norske helsevesenet holder stand? Jeg nikker og sier på nytt at jeg føler meg bra. – Kjenner du meg? Jeg ser uforstående på henne. Rynker pannen selv om det gjør vondt. – Kjenner? – Ja, det er hjerneskade, det var det jeg visste. Ingen kommer fra noe slikt uten mén. Hjernen kan ikke være uten oksygen så lenge, det sier seg selv! – Hva snakker dere om? – Det har vært moderat hypotermi, sier mamma dramatisk. – Hva er hypotermi, spør jeg svakt. – Nedkjøling. – Hvorfor sier du ikke bare moderat nedkjøling, snerrer Gerhard. 18


Det siste ordet i setningen er knapt hørbart. Det er tydelig at han er irritert. Han og mamma ser ikke på hverandre. Kanskje de har vært for lenge sammen. De pleier å bli sånn da. Kanskje har jeg ligget her i ukevis. Kanskje pandemien er dødd ut? Hva vet jeg? – Heldigvis kan vi besøke deg nå. Du ble flyttet fra intensiven til medisinsk overvåkning da alle østerrikerne kom, og så ble du flyttet til sengepost så snart de anså deg for å være stabil. Du skal være glad for at de holder deg unna de skituristene fra Østerrike. Du vil jo ikke ha korona nå, på toppen av det hele! Nevrologen kommer hit hver dag. Mamma snakker fort og hektisk. Jeg er allerede matt. Hodet er fortsatt blytungt. Synet tåkete. Selvfølgelig vil jeg spørre hva som har skjedd. Jeg vil spørre hvorfor de sitter slik ved sengen min og er bekymret. Hva har de å være bekymret for? Men jeg vil bare sove. Sove, sove, sove. Heldigvis kommer en engel inn og jager ut Gerhard og mamma. – Hvem har gitt dere lov til å være her begge to? – Min datter er dødssyk, sier mamma dramatisk. Det svarer ikke engelen på, i stedet sier hun strengt: – Dere kan ikke være to stykker her, vi er midt i en pandemi, og pasienten må dessuten ha ro. Da jeg våkner på nytt, er ikke Gerhard der lenger. Det er mamma som sitter der alene. Hendene hennes går som en stødig maskin. Sannsynligvis skal det bli en lue til en av niesene mine. Hun produserer enormt med luer. Det siste året har hun også begynt å sette på dusker. Hun strikker luer fordi hun ikke lenger har hender til å strikke større 19


plagg. Fingrene er stive og nesten umulige å bøye. Jeg gir meg ikke til kjenne. Lukker bare øynene og lytter til lyden fra strikketøyet. Det er en lyd jeg liker. Den er beroligende, som skøytesport på TV en lørdag formiddag når det blir servert risengrynsgrøt og det snør lett utenfor vinduet. Jeg liker ikke sport og jeg liker ikke snø, likevel er dette ett av barndomsminnene som sitter sterkest i meg, å spise risengrynsgrøt foran TV-en en lørdag formiddag når de viser skøytesport. Jeg husker navn som Eric Heiden og Kay Stenshjemmet. Jeg husker snøen utenfor vinduet. De svarte skøytene til broren min som henger i gangen fordi han snart skal ut på det nybrøytede tjernet og være like rask som Heiden. Minnet er fra før vi bygde det svære huset, fra tiden da vi fortsatt bodde i det intime rekkehuset. I rekkehuset var alt innenfor rekkevidde. Mamma og pappas soverom, veien fra marerittene og inn til dem så kort, det vesle kjøkkenet der vi hver lørdag spiste tomatsuppe med makaroni fra det turkise Clupea-serviset, en time før barne-TV. Den oransje sofaen under vinduet der vi så fjernsyn. Hagen med det rødbrune jordsmonnet som lagde render under neglene hver gang jeg forsøkte å grave i det. Rekkehuset var huset der lillebroren min, til min store fortvilelse, ble født. Hverken jeg eller den eldre broren min ønsket oss et søsken. Vi hadde nok med hverandre, men så kom han likevel. Stellebordet hans stod i gangen utenfor rommet hans. Det hadde grønne skuffer. Klærne hans var godt brukt. De fleste kom fra fetteren min som allerede hadde rukket å bli ett år. Jeg husker disse klærne i detalj. Jeg husker mønstrene og fargene på dem. Jeg husker stellebordet. Men broren min husker jeg ikke. Bare irritasjonen over at han fantes. 20


Dette tenker jeg på uten å vite hvorfor. Går jeg i barndommen? Har jeg en hjerneskade slik mamma antyder? – Mamma, sier jeg. Hun kaster fra seg strikketøyet og lener seg over meg. – Hva tenkte du på? Hvordan kunne du utsette oss for noe slikt? Faren din er havnet til sengs. Det skal du vite. Han tåler ikke dette! Han har hatt to drypp bare det siste året. Det skal du tenke på når du finner på noe slikt! Jeg skjønner ikke hvorfor pappa er havnet til sengs. Jeg skjønner ikke hvorfor de er så sinte på meg. Hva er det som har skjedd? Hva har jeg gjort? Jeg svarer ikke på noe av det hun spør om og velger å lukke øynene igjen. Svaret er at jeg ikke vet. – Sånt er ikke noe man bare gjør. Jeg kan ikke forstå at du skal ha hatt det verre enn noen andre. Det finnes mange her i verden som får korona og dør! Hvis du hadde det så ille så kunne du vel ha kommet og snakket med meg? Jeg er ikke så sikker på det, men jeg fortsetter å være taus, lukker øynene og later som jeg sover. Som da jeg var liten og mamma pleide å sitte slik og strikke meg i søvn mens hun sang salmer eller folkeviser, med den dype, fyldige stemmen sin. Den uforpliktende, lette lyden fra pinnene som støter mot hverandre. – Tenk å dra på hytta når myndighetene så ettertrykkelig forbyr det. Den hytta skulle dere aldri ha kjøpt. Før dere kjøpte den, kom dere jo hjem i feriene. Nå ser vi dere aldri, og så reiser du ut dit for å gjøre dette! Hun sier ikke hva dette er, og jeg fornemmer at jeg har gjort noe unevnelig. – Noe slikt ville du aldri ha funnet på hjemme! Hvis det 21


er så fint på den hytta, så ville du vel ikke forsøkt å gjøre noe slikt? Nei, jeg er ikke noe hyttemenneske. Det er sikkert. Jeg har inntrykk av at mamma snakker mest til seg selv. Og det er sant som hun sier. Hun er ikke noe hyttemenneske. Det er i grunnen mange typer menneske mamma ikke er. Hun er for eksempel ikke noe reisemenneske. Jeg har aldri vært på en ferie med mamma uten at hun slår det fast. Hun er en som liker seg best hjemme. Hun er heller ikke et hundemenneske, eller et eggemenneske, eller et risikomenneske. Etter at vi fikk hytta, reiste vi sjeldnere på besøk til Vestlandet. Det er sant. Ved en anledning prøvde mamma å besøke oss på hytta, men det gikk dårlig, og hun slo ganske raskt fast at hun ville tilbake til leiligheten i Oslo – og det til tross for at hun ikke egentlig var noe bymenneske heller. Det at det er så mange mennesker hun ikke er, handler delvis om at hun er syk. Smertene som alltid har holdt henne nede, som egentlig gjør at hun aldri er ordentlig komfortabel. Så lenge jeg kan huske har mamma vært den syke. Enten det har vært migrenen, som avskar henne fra verden, som satt som et rovdyr bak øyeeplene og kunne angripe når som helst, eller andre former for smerter som ikke lot seg forklare. Disse smertene skremte livet av meg som barn, ja, de skremmer meg ennå. Fra jeg var i tolvårsalderen begynte jeg å kjenne etter. Hadde jeg ikke verk i hendene, i armene, i bena? Hva om dette som hadde rammet mamma, dette som ingen egentlig visste hva var og som ingen kunne gjøre noe med, hva om det var arvelig? Hva 22


om det en dag rammet meg også? Like plutselig som det hadde rammet henne? Men det har ikke rammet meg, smertene jeg gikk og ventet på kom aldri. Likevel er det jeg som ligger her, på et sykehus, og jeg husker. Nå husker jeg. Jeg har fått livet i gave. Skjebnen har ignorert min skjødesløshet og gitt meg en ny sjanse, som en iPhone som bare trenger å skrus av og på for så å fungere igjen. Jeg er blitt rebootet, startet på nytt. Og ja, jeg vet det høres dramatisk ut. Jeg tror jeg husker alt.


2

Jeg er forfatter. Jobben min er å skrive. For å skrive må man ha ideer, et språk og antagelig en katt. Jeg er et temmelig idérikt menneske. Man kan kanskje tenke at det er en uant luksus for en forfatter å ha mange ideer, men har man for mange, og som i mitt tilfelle halvhjertede ideer, blir det mest støy. Ideer kan være svikefulle. Jeg pleier å tenke på dem som menn i en bar. De kan virke flotte der og da, de kan være sjarmerende, tøffe, morsomme, vakre, smarte, men det er umulig å si om man vil flytte sammen med dem, bo sammen med dem i flere år. For å avgjøre noe slikt må man kjenne ideene bedre. Man må date dem forsiktig, foran datamaskinen, over lengre tid, dra på ferier til utlandet og ha dem med hjem til foreldrene sine. Kanskje vil man bli glad i dem, nærmest avhengig av dem, eller så våkner man uten å ane hva man så i dem i utgangspunktet. Man ser på ideen og holder den plutselig ikke ut, vil bare bli kvitt den, går i dusjen og håper den er borte når man kommer tilbake igjen. Jeg blir lett begeistret for ideer. Jeg er lemfeldig. Jeg kaster dem rundt meg. Jeg har nok hatt flere ideer enn jeg 24


har hatt menn. Jeg møtte Gerhard da jeg var tjueto. Min eldste sønn er tjueto. Når jeg ser på ham, er det utenkelig at han vil møte noen han skal komme til å gifte seg med nå. Lenge har jeg skrevet på en roman om et aktuelt tema. Det er et smertefullt tema. Et tema folk ikke liker å snakke om hvis det er dem det gjelder. Det er selvfølgelig derfor jeg har ønsket å skrive romanen. Jeg ser på den som viktig og kanskje til og med nødvendig, men slik forholdene er nå, kan jeg ikke si noe mer presist om den. Kanskje har jeg vært dum, men jeg har sagt fra meg retten til å snakke om den til noen. Jeg har mistet romanen, sveket den. Jeg er en skjødesløs forfatter. Lenge hadde jeg en samarbeidsvillig kilde. Jeg har valgt å kalle henne X, selv om det ikke er navnet hennes. Jeg hadde vært glad i X. I matematikken, i et enkelt regnestykke, kan X kun ha én tallverdi, men X kan også ha forskjellige verdier i forskjellige regnestykker. Da jeg møtte X, hadde jeg ikke oversikten over verdiene hennes, hverken de gode eller dårlige. Jeg satte meg ned for å regne. Jeg regnet med henne – og jeg forregnet meg. Moren til X het Annie. Annie var en av mammas studievenninner, og dette båndet, av gamle minner og erfaring mellom mamma og Annie, gjorde på en måte X til familie. Vi var thick as thieves pleide mamma å si om Annie, på sin tillærte BBC-engelsk eller «The Queen’s English», som hun selv likte å kalle den. 25


Jeg kunne ikke forestille meg mamma være thick as thieves med noen andre enn den nærmeste familien, men dette påstod hun altså. *


Jeg husker godt dagen jeg bestemte meg for å flytte fra Oslo. Det var sent i mai. Det var slutt på alle de uventede fridagene. Jeg var klar for sommeren og noe mer permanent, en eneste lang tilstand av ingenting, da Gerhard alltid hadde fri. Da vi tilbrakte dagene på hytta og gikk barbente ned til stranden og tok iskalde bad hver morgen. Året mitt med stipend fra staten var snart over halvveis, uten at jeg hadde prestert noe av betydning. Det store kirsebærtreet i bakgården var avblomstret. Resten lå som etterlatt konfetti under trekronen. Jeg følte meg ganske så avblomstret selv, der jeg våknet av at det regnet den siste fredagen i mai. Eller mer presist. Jeg våknet av at jeg trodde det regnet. Lyden kom fra badet og viste seg å ikke være regn, men en lekkasje fra naboen over. Taket bulet ut i en slags boble og ut av boblen piplet det lysebrunt vann, som melk fra et sprengt bryst. Da jeg så nærmere etter, oppdaget jeg at det rant vann ut ved listene også, og videre nedover de mokkafargede flisene. Jeg var usikker på hvem naboen egentlig var. Vi bodde i andre etasje. Over oss var det to leiligheter og hvem som 27


bodde der visste jeg ikke. De var leieboere som kom og gikk. Av og til møtte jeg unge menn i trappen som hastet forbi, med øretelefoner over ørene og slitte Converse på bena. Noen sa hei, andre sa ingenting. Så vidt jeg kunne se var det ulike menn hver gang. Det hendte at det kom musikk fra leiligheten, særlig nattetid når utestedene hadde stengt og de avholdt nachspiel eller kanskje bare hadde jenter med seg hjem. The Clash og noe Kygo-aktig, noe som var en rar blanding og fikk meg til å tenke at det måtte være snakk om forskjellige leieboere. Forsikringsselskapet kom og desinfiserte kryploftet over badet. De skar opp taket og dekket det med plast som blafret illevarslende hver gang det gikk i døren. Leiligheten ble fylt av unge energiske menn. Noen var malere, andre rørleggere, en danske la fliser sammen med en assistent fra Litauen. Jeg kokte kaffe og forsøkte å prate med dem. Jeg synes det er unaturlig å omgi meg med folk jeg ikke prater med. Det var i grunnen bare dansken som var interessert i å snakke, men dessverre forstod jeg minimalt av det han sa. Uansett, skriving ble det dårlig med. Det var en muffe som var løpt løpsk, kunne rørleggeren fortelle. Det lot seg fikse, men jeg måtte bare opplyse naboene over om at all vannbruk måtte opphøre når røret var åpent. Jeg gikk opp for å banke på. Fra den ene leiligheten kom en ung jente ut. Hun snakket engelsk med fransk aksent, virket bortkommen og litt fjern, men så snart jeg fikk forklart henne situasjonen forpliktet hun seg umiddelbart til ikke å bruke vann den neste timen. Fra den andre leiligheten kom det ingen. Jeg banket til knokene hvitnet. Fra utsiden kunne jeg se at døren ikke var låst. Altså måtte 28


det være noen hjemme, for hvem gikk fra døren ulåst midt i Oslo sentrum? Jeg åpnet døren forsiktig og prøvde meg med et spakt hallo. Ingenting hendte. Jeg ropte høyere, uanstendig høyt, til og med. Fortsatt ingenting. Nei vel. Så var det ingen hjemme. Så var folk så uansvarlige at de gikk fra hjemmet sitt ulåst midt i Oslo sentrum. Kanskje var mannen med øreklokker og Converse bare på butikken, kanskje var han rett rundt hjørnet. I så fall ville han trenge informasjon når han kom tilbake. Nede i min egen leilighet fant jeg penn og papir og skrev en kort lapp om situasjonen, festet den med en tapebit til naboens dør og sa til rørleggeren at alt var klart. Rørsystemet i leiligheten vår var plassert på kryploftet over badet. Rørleggeren lå langflat med hodelykt. Nå skulle han nok få skikk på muffa, sa han og lo muntert. Jeg lot ham holde på og gikk inn på badet for å kle på meg. Jeg skulle på fest. Det var forlagets sommerfest, en etterlengtet fest, for jeg hadde sittet og forsøkt dette med skriving i flere uker uten å oppnå noe. Bortsett fra Gerhard – og nå rørleggeren og de andre håndverkerne fra forsikringsselskapet – hadde jeg knapt nok snakket med noen. Så langt hadde ikke skrivingen ført til noe annet enn at jeg hadde lagt på meg fem kilo og hadde vært nødt til å kjøpe en ny kjole til festen. Jeg syntes selv at jeg hadde blitt ganske fin da jeg hørte rørleggeren skrike. Deretter kjente jeg noe varmt og mykt som gled nedover neseryggen og landet på brystet mitt. Lukten hang liksom litt forsinket etter selve hendelsen, og før jeg fikk helt klart for meg hva som egentlig hadde skjedd, stod rørleggeren foran meg, dekket av avføring. 29


– Han trakk ned han, ja! Da skjønte jeg hva som hadde glidd nedover ansiktet mitt, og lukten var dessuten ikke lenger til å ta feil av. – Men jeg hengte opp lapp, sa jeg spakt. – Kanskje han er utlending og ikke kan lese norsk? – Kanskje … – Jeg må gå. De ringer deg, sa rørleggeren og gikk, uten å vente på min reaksjon. Fortvilelsen og spørsmålene dukket først opp etter at han hadde smelt igjen døren etter seg. Jeg begynte å tenke på hvem jeg kunne ringe. Det første som slo meg var å ringe Gerhard, men hva kunne Gerhard gjøre? Selv om han nå, uten å være klar over det, langt på vei delte min skjebne, var han ikke utpreget praktisk. Det eneste han kunne gjøre var å ringe noen andre, noen som kunne ordne opp. Dessuten ville det ta ham minst en halv time å komme hjem, og jeg hadde behov for at noe skjedde nå. Uten å tørke av ansiktet gikk jeg opp en etasje, marsjerte inn den ulåste døren og inn på badet i den fremmede leiligheten. Det stod en svær mann der og vasket hendene. Jeg kunne ikke huske å ha sett ham før. Han var iført en boksershorts med jordbær på, og det så latterlig ut på den store mannen, som måtte være nærmere tretti år og nesten to meter høy. – Så du ikke lappen, skrek jeg. – Nei, sa han, eller jeg visste ikke hvor lenge det gjaldt liksom … Da var det altså ikke språkproblemer det hadde dreid seg om. – Du hadde vel for faen ikke trengt å trekke ned! – Jeg har en tarmsykdom. Når jeg må på do, så må jeg 30


på do, og det lukter ikke akkurat … ja, så da trekker jeg ned. Av gammel vane, liksom. – Du trenger ikke fortelle meg hvordan det lukter, skrek jeg, og pekte febrilsk på nesetippen min der jeg antok at det var synlige brune spor. Jeg stirret på ham så aggressivt jeg kunne, men det kom ingen reaksjon. – Crohns, kronisk betennelse i tarmveggen, stotret han. – Du blir nødt til å rydde opp, konstaterte jeg og begynte å drive ham ut av badet som om han var et kveg. Først virket han motvillig, men så lot han seg føre ned trappeoppgangen. Lukten lå tjukk i leiligheten. Jeg dyttet ham gjennom kjøkkenet og inn i den lille boden. Der var inngangen til det smale kryploftet som huset røropplegget. Helst ville jeg ikke tenke på hvordan det så ut der oppe nå, men etter lukten å dømme var det ille. Det eneste jeg kunne tenke på var at jeg ville vekk. Vekk fra leiligheten og vekk fra Oslo. Jeg forestilte meg at dette ikke ville ha hendt på et sted der man kjente naboene, et sted der man hadde oversikt.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.