Portnerboligen

Gøril Emilie Hellen

Portnerboligen

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-61972-5 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds/Marius Renberg Omslagsfoto: (port) Ayal Ardon/Arcangel Images, (sykehuset) J.H. Küenholdt A.S. Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min mor, Gunvor, og til alle ofrene for lobotomi og deres pårørende.

del 1

PROLOG

De puster frostrøyk mens de rusler gjennom sykehusparken.

Under føttene knaser det i frossent løv.

I den inngjerdede hagen ved kvinneavdelingen vandrer en ung kvinne tilsynelatende planløst omkring mens hun fekter mot snøfnuggene som har begynt å dale.

Einar kaster et blikk mot kvinnen. «Når jeg kommer ut herfra», sier han, «skal jeg gifte meg og få fire barn.»

Stig humrer. «Det lyder som en god plan.» Han fryser på føttene, angrer for at han ikke tok på seg vinterstøvlene. Einar ser ikke ut til å ense kulden.

De stanser ved eplehagen. De nakne grenene er dekket av et fint lag rim, et og annet vissent blad henger stivt av frost.

«Far ville nok likt at jeg ble bonde», sier Einar ut av det blå.

«Ja vel?»

«Han liker korn.»

Stig nikker, venter noen sekunder, men Einar sier ikke noe mer, blir bare stående med hendene i lommene og kikke på trærne.

SVANHILD

Svanhild sitter med lukkede øyne på det tredje øverste trinnet utenfor portnerboligen ved Trondheim sykehus, blir ikke enig med seg selv om hun gleder eller gruer seg til speiderleiren, kanskje er det en blanding. Hun og Astrid skal sove i samme telt, tiske og hviske til langt på natt enda det ikke er lov, og de skal koke havregrøt og suppe på bål, bade i Selbusjøen selv om Einar har sagt at det bor en stor orm der. Men Svanhild er stor, snart elleve, og hun tror verken på sjøormer eller hekser og troll. Ikke spøkelser heller, selv om Einar alltid tuller med at de døde rasler med kjettinger og røver små barn som forviller seg inn på kirkegården om natten. Storebroren sier så mye rart, hun må ikke tro på alt. Det er bare fantasi, sier de voksne.

Før trodde hun at fantasi var noe fint, noe som gjorde livet morsommere. Nå sa de voksne at Einars fantasi hadde løpt løpsk, at han ikke alltid forstod forskjellen mellom virkelighet og fantasi. På utsiden liknet han seg selv, i hvert fall nesten.

Likevel måtte han bo på asylet, som også var et slags sykehus, bare veldig forskjellig fra deres, med låste dører overalt, det hadde hun selv sett. Ikke fikk han lov til å gå ut heller, selv om han ville, enda han verken haltet eller hadde vondt i magen.

10

Svanhild ser på sekken som står i bunnen av trappen, ferdigpakket med sovepose og klær og Einars lommekniv og alt hun trenger for en hel uke på leir. Hun løsner litt på halstørkleet, lukker øynene og løfter ansiktet mot solen. Sitter hun lenge nok, blir pannen kanskje så varm at moren vil tro hun har feber.

Gjennom den åpne døren hører hun moren romstere inne i huset. Hun hører lyden av vann som tappes i en kjele, kanskje setter moren over kaffen.

«God morgen, unge frøken. Sannelig er du tidlig oppe på en søndag.»

Svanhild åpner øynene og myser mot den velkjente stemmen. Overlege Høie strener mot henne med sin lange, hengslete kropp, stanser på nedsiden av trappen og lener seg mot smijernsrekkverket.

«Er det i dag du reiser på leir?» Fra brystlommen hans stikker det opp noe som likner en hammer, rundt halsen henger et stetoskop. Hun prøvde stetoskopet en gang, lyttet til både sitt og Høies hjerte. Høies hjerte banket saktere enn hennes, det var nok fordi han begynte å bli gammel.

Svanhild nikker. Høie er den snilleste legen på hele sykehuset, tar seg ofte tid til en prat, haster ikke bare forbi som de fleste andre legene og sykepleierne. Det var Høie som sydde Einar da han slo hodet, og han hadde plastret og bandasjert storebroren minst to ganger hjemme på kjøkkenet. Også Svanhild hadde fått plaster og sårrens av ham minst én gang som hun husket.

Selv om hun ofte misunte klassekameratene som hadde foreldre med vanlige jobber som gjorde at de kunne ta ordentlige ferier og reise bort, ville hun ikke byttet for alt i verden. Tryggere sted å vokse opp fantes ikke, foreldrene hadde sagt det, at de var heldige som bodde på sykehuset. Skjedde det noe, 11

var det alltids en lege eller sykepleier i nærheten. Faren kjente dem alle, og aller best kjente de overlege Høie. Han bodde i et hus noen minutters gange unna, men var nesten alltid på jobb.

Han hadde giftet seg sent og hadde ingen barn.

«Heldig er hun som kaprer overlege Høie», hadde moren sagt før han giftet seg. Faren hadde ledd og spurt om hun ville bytte ham ut. Radioen sto på i bakgrunnen. De spilte «En grønnmalt benk i haven».

«Aldri i verden. Du er verdens beste», svarte moren med en lett latter.

Faren hadde holdt henne om midjen og svingt henne rundt på kjøkkengulvet mens han sang for full hals.

Før pleide hun ikke å bry seg om foreldrenes danseopptrinn.

Nå ble hun fryktelig flau.

Høie vipper frem og tilbake på føttene, liksom masserer dem mot bakken.

«Jeg reiste også på sommerleir da jeg var på din alder. Og vet du, og dette må du ikke si til min kone», sier han og lener seg mot henne, «men der fikk jeg min første kjæreste.»

Svanhild kniser, sier at hun ikke vil ha kjæreste med det første.

«Ja, ja, vi får nå se på det», sier Høie og retter seg opp. Før han går, ønsker han henne god tur, blunker og sier at han vil ha full rapport når hun kommer hjem.

Svanhild blir sittende og se etter ham der han småløper mot hovedinngangen. I døren er han nær ved å kræsje med to sykepleiere som er på vei ut med favnen full av utstyr. «Hvorfor bruker dere ikke kulverten?» hører hun ham si. De kniser og neier, sier noe Svanhild ikke oppfatter. Høie forsvinner inn, og sykepleierne løper leende over til kjøkkenbygget tvers overfor hovedinngangen.

12

Fra trappen utenfor portnerboligen har Svanhild full oversikt over tunet og de omkringliggende bygningene. Til venstre ligger selve sykehuset. Midtpartiet med hovedinngangen er tre etasjer høyt, med to symmetriske toetasjes fløyer som strekker seg ut fra det langstrakte hovedbygget. Rett frem, bare en kort spurt unna, ligger vaskeribygget med baderom i kjelleren. Før de fikk eget vannklosett, måtte de til vaskeriet for å gå på do.

Selv om det er mus i kjelleren hjemme, er det mindre skummelt enn i vaskeriet. Men eget baderom har de ikke, de må dele badet i vaskerikjelleren med sykepleierne og de andre ansatte som leier loftshybler på sykehuset.

Einar har fortalt mange historier om døde pasienter som går igjen i kulverten, de underjordiske gangene under sykehuset.

Noen av gjenferdene forviller seg helt bort til vaskerikjelleren, har han sagt. De elsker barn. Særlig små jenter. Hun vet det er tull, likevel våger hun seg aldri til badet alene.

Til venstre for vaskeriet er kjøkkenet, et treetasjes murhus i rød teglstein, maken til hovedsykehuset. Regner hun med kjelleren, er det fire etasjer.

I kjøkkenet lukter det alltid mat og nybakt brød. Selv om hun egentlig ikke får lov, stikker hun ofte innom Berte, en av kokkene. Når Berte ikke er opptatt med å røre i de enorme kasserollene, tryller hun frem rosiner og sukater fra de store kjøkkenskuffene. Svanhild pleier å få lov til å sitte på en stol i et hjørne og suge på godbitene mens hun følger med.

Berte har overoppsyn med åtte store steamkjeler og hundrevis av liter med kjøttsuppe og poteter og fisk og saftsuppe og grøt og kaker og lefser og alt mulig annet som både lukter og smaker godt. Pasientene får maten servert i avdelingene inne på sykehuset. Det er faren som ser til at portørene leverer måltidene i tide.

Mange av de ansatte spiser middag i personalkantinen i 13

andre etasje i kjøkkenbygget. Svanhild har vært der mange ganger for å snike til seg dessert, noen ganger med bestevenninnen Astrid, men oftest sammen med Einar. Det er ikke lov, men ingen sier noe, bortsett fra oversøster Agnes, som har spiss munn og alltid er sur. Men så lenge de ikke forviller seg inn i den innerste delen av kantinen, der bare legene og sykepleierne har lov til å være, går det greit.

Svanhild kjenner hver krik og krok på sykehuset. Ser hun bort ifra de første dagene av sitt liv, som hun tilbrakte på E.C. Dahls fødestiftelse, har hun alltid bodd i portnerboligen på hjørnet av det inngjerdede sykehusområdet. Familien hennes er den eneste som bor på selve området, hvis ikke hun regner med sykepleierne og de ansatte som har rom på loftet over kjøkkenet. Riktignok har flere av de ansatte hus og leiligheter i nærheten, direktøren, for eksempel, som bor i den store direktørboligen på grensen mellom sykehuset og kirkegården. Einar var venn med en av direktørsønnene, og har fortalt mange historier fra direktørboligen. Som at de hadde biljardbord i stuen. Uansett var det før tyskerne kom og sendte direktøren til fangeleiren på Falstad bare fordi han var jøde.

Etterpå måtte familien flytte, men Svanhild, som knapt var et år da det skjedde, husker verken direktøren eller barna hans.

Foreldrene snakket sjelden om krigen. Einar, derimot …

Nede ved elven hadde han et lager med litt av hvert som han påsto han hadde stjålet fra tyskerne, krutt, blant annet. Og balldonger. Mon tro om balldongene fremdeles ligger på det hemmelige gjemmestedet nede ved elven, funderer hun der hun sitter.

Lukten av nytraktet kaffe siver ut. Lokket til magasinkomfyren går igjen med et smell. Like etter kommer moren ut med 14

en kopp kaffe i den ene hånden, hårbørste, kam og hårsløyfer i den andre.

«Løse fletter», sier Svanhild, «så det ikke trekker i håret.»

«Ja visst.» Moren setter seg på trinnet over, med en fot på hver side av Svanhild. Med kammen lager hun en skill fra pannen til nakken, deler håret i to og begynner å flette mens hun nynner på Nidelven stille og vakker du er, der hvor jeg går og drømmer …

Den myke nynningen gjør Svanhild døsig, hun har ikke sovet særlig godt, natten var full av rare drømmer.

«Mor? Drømmer du noen ganger dumme drømmer?»

«Ja, det hender. Har du drømt noe dumt?»

«Kanskje. Litt. Eller … ikke dumt, bare … om Einar.»

Morens hender gjør en pause. Pusten hennes også.

«Det var en fin drøm», skynder Svanhild seg å legge til.

«Om at han kom hjem. At han var … frisk.» «Åh, så fint», sier moren og fletter ferdig, fester sløyfen og tar fatt på den neste.

Speiderskjorten strammer i halsen. Svanhild lirker et par fingre innunder skjortekraven, drar i den. Solen stikker i pannen.

«Jeg føler meg ikke helt bra. Kanskje jeg har feber?»

Moren lener seg frem og legger leppene mot Svanhilds panne. «Det er nok bare solen. Du har ikke feber.»

Svanhild svelger. «Må jeg dra?»

«Har du ikke lyst?»

«Nei. Eller jo, men …» Svanhild trekker på det. «Hvem skal passe jordbæråkeren?»

Moren smiler, forsikrer at hun skal passe på bærene. «Søndag om en uke, når du er hjemme igjen, kan vi ha jordbær med fløte til dessert.»

«Og besøke Einar?»

15

«Ja da, bare han får hvilt litt først.»

«Hvile, hvile, hvile. Hvor lenge må han egentlig hvile før jeg kan besøke ham igjen?» Hun har bare vært der én gang, og da ba hun ham rømme. Kanskje var det derfor hun drømte at han kom hjem.

Morens hender stanser i noen sekunder. Da hun fortsetter å flette, er hendene harde, fingrene raske.

«Au, det lugger.»

«Unnskyld.» Hendene hennes mykner, men pusten er urytmisk. I skyggen som avtegner seg mot bakken, ser Svanhild morens hånd som stryker over øynene.

Moren fester det andre sløyfebåndet. «Sånn, da er du klar», sier hun og napper i fletten med en lett latter. Stemmen er glad nå, som om hun gleder seg til at Svanhild skal reise.

Solen skinner da de litt senere spaserer mot rutebilstasjonen på Leütenhaven. De går hånd i hånd, fyller hele fortauet i bredden med Svanhild i midten og foreldrene på hver side. Faren snakker om hvor heldig hun er som kan dra på speiderleir. Før, under krigen, hadde tyskerne nedlagt forbud mot speiderbevegelsen. Nå har de derimot all verdens frihet.

«Ingen kan virkelig forstå verdien av frihet før de har mistet den», sier han.

Faren har sekken hennes på ryggen. Likevel kjenner hun et press over skuldrene. Det har vært sånn helt siden Einar ble innlagt, ikke den første gangen, for da visste hun at han skulle komme hjem igjen. Nå er det ingen som snakker om når Einar kommer hjem. Selv om det er mange uker siden han dro og de ikke lenger trenger å liste seg rundt i huset av redsel for å forstyrre ham, holder de frem med å hviske og gå varsomt i dørene. Smeller det uforvarende i en dør, er det som om de alle holder pusten et øyeblikk, før de husker at Einar ikke er der.

16

Bussen på rutebilstasjonen er allerede full av speidere. Alle ser glade ut, Astrid også. Hun har holdt av plass, og nå banker hun på bussruten, gjør tegn til at Svanhild må skynde seg.

«Ha det», sier Svanhild og gir faren en klem. Han ler og løfter henne til hun spreller med føttene.

«Kos deg, da, ha det gøy, så ses vi om en uke.»

Etterpå slår Svanhild armene rundt morens midje, klemmer seg fast.

«Lille venn, dagene kommer til å fly. Før du vet ordet av det, er du tilbake.»

«Og da henter du meg.»

«Ja, det er klart.»

«Lover du?»

«Jeg lover», sier moren.

Svanhild er den siste som går om bord, og da bussen begynner å kjøre, vinker og vinker hun til foreldrene er ute av syne.

Astrid dulter henne i siden. «Hva er det med deg?»

«Ingenting», svarer hun, og synger høyest av alle, gauler av full hals når bussen kjører ut av byen. «En bussjåfør, en busssjåfør, det er en mann med godt humør.»

JOHAN

Bussen etterlater seg en sky av støv idet den svinger ut av rutebilstasjonen. Det har ikke regnet på lange tider, og Johan tar seg i å kjenne lettelse over at han ikke trenger å tenke på jorden som tørster. Riktignok har han en liten åkerplett utenfor portnerboligen med poteter, gulrot og jordbær, men det er ingenting mot de vidstrakte jordene på hjemgården. Han rister oppgitt på hodet. Kommer han aldri til å slutte å tenke på gården som sin?

«Hva er det?»

Først nå merker han Margits blikk. Han klemmer hånden hennes. «Nei, det var ingenting.»

Johan gjør mine til å gå, men hun holder ham igjen. De andre speiderforeldrene har allerede forlatt rutebilstasjonen.

Bare Johan og Margit står alene igjen på den tomme plassen foran stasjonsbygget.

«Er det noe med Einar?» Margits stemme er full av sprekker.

«Nei da. Jeg bare … jeg tenkte på gården», svarer han i et forsøk på å berolige henne. «Åh.» Hodet hennes faller mot brystet.

Han tar rundt henne, legger leppene mot håret og hvisker.

«Så da, Margit, det kommer til å gå fint.»

18

Kroppen hennes dirrer, som om hun fryser i den blåblomstrete sommerkjolen. Hun har pyntet seg for anledningen, gjort seg byfin for ikke å skille seg ut blant de fine fruene som også skulle sende barna sine på speiderleir. For Johans del kunne hun kledd seg i en striesekk og fremdeles vært den vakreste.

Det var nøyaktig 20 år, syv måneder og åtte dager siden han møtte henne første gang. Der er hun. Det var det han hadde tenkt. Margit var den han hadde ventet på.

Hun hadde et lys over seg, en varme i blikket, som om hun bar sitt hjertes godhet i øynene. Han hadde elsket henne fra første sekund. Til alt hell hadde hun sett noe i ham også, odelsgutten uten gård som hadde flyktet til byen. Han var ung og sterk på den tiden, lempet sildetønner hos A/S Konserv til musklene bulte. Margit jobbet i brislingpakkeriet i etasjen under.

Første gang han så henne, satt hun bøyd over et stort trau med brisling som skulle tres på teiner og legges på boks.

Solen presset seg gjennom de høye, møkkete fabrikkvinduene, skinte ned på Margits travle hender. Hun måtte ha merket at han stirret, for hun løftet blikket. I noen sekunder ble hun blendet av solen og måtte blunke hardt. Da blikkene deres møttes, smilte hun blygt og fylte ham med vårsol og fuglesang.

Hun takket ja da han inviterte henne med på kino. The Circus med Charlie Chaplin fikk dem begge til å hikste av latter.

Noen uker senere fikk de et glimt av kong Haakon da han kjørte gjennom byen på vei til åpningen av Trøndelagsutstillingen på Nidarø. Unge og gamle hadde stilt seg opp 19

med flagg, og langs hele kjøreruten lød rungende Hurra!

Hurra!

Trondhjemmerne gikk mann av huse for å se alt det rare som ble stilt ut – og for å danse og feste. Midt i vrimmelen ruslet Johan og Margit hånd i hånd, brydde seg ikke om at de ennå ikke var forlovet. Fremdeles bodde de hver for seg, Margit losjerte i et hybelhus for unge piker på Rosenborg, Johan i et loftsrom hos onkelen og tanten som drev Dampkjøkkenet i Kongensgate.

De danset og tok flere turer i pariserhjulet, og da utstillingen stengte for kvelden, var sommernatten ennå lys.

De fulgte et tråkk langs Nidelven, klatret over gjerder og løp lattermilde og krokbøyde gjennom private hager og forbi storslåtte villaer.

«Kom», sa Johan da de nærmet seg Trondheim sykehus, «du må hilse på hesten min.»

Han viste vei til en innhegning i nordenden av sykehuset, rev opp en håndfull gress og smattet på hestene som sto og sov under et tre. En mørkebrun dølahingst ga fra seg et vrinsk og kom luntende mot dem.

«Hesten din?»

«Nja, teknisk sett er den ikke min, men jeg har vært her mange nok ganger til at den kjenner meg igjen. Ikke sant, gampen?» Johan strøk den over mulen. Hesten prustet til svar.

«Du skulle virkelig hatt en gård, du.»

«Ja. Eller fått jobb her. Portnerstillingen er ledig», sa han og nikket mot et toetasjes trehus i hjørnet av det inngjerdede sykehusområdet. To av husets yttervegger dannet et naturlig skille mot verden utenfor.

«Er det portnerboligen?»

20

«M-m.» Johan slapp hesten, tok Margits hånd og hjalp henne over innhengningen til hestehagen. De gikk noen meter, stanset på baksiden av huset, der et av vinduene hadde utsyn mot hestehagen. Enn å bo der, med et vindu til å åpne mot en hestehage!

«Kunne du tenke deg å bo her?»

Margit la hodet på skakke og myste mot ham. De måtte ha somlet noe veldig, for solen var allerede på vei opp. En lyserosa kam kravlet over åsen i øst, og fuglene kvitret i trærne langs alleen. Smilet hennes var svar nok.

To dager senere leverte Johan en skriftlig jobbsøknad på sykehusforvalterens kontor. En uke senere signerte han kontrakten, som omfattet både herr og fru portner. Innen en måned hadde de giftet seg, sagt opp ved A/S Konserv og flyttet inn i portnerboligen ved Trondheim sykehus.

Støvet etter bussen har lagt seg. Johan tar av seg jakken og legger den over Margits skuldre. «Kom», sier han og tar hånden hennes, «vi trenger en is på en så varm og fin sommerdag.»

De rusler mot torget, der det er yrende liv med salgsboder og folk. Johan og Margit har hatt nok med sitt, og ingen av dem husket i farten at det er markedsdager i byen. Flere av Johans tidligere sambygdinger er sikkert kommet for å selge varer. Hva skal han si hvis han møter dem?

Han prøver seg på et smil, øver seg på å legge ansiktet i de rette foldene, som om alt er ved det vante.

En avisgutt har stilt seg på en melkekasse og roper ut budskapet sitt: Meteorologene spår varmerekord i Trøndelag. Les om det i Adresseavisen! Varmerekord i Trøndelag!

Lenger ned i gaten klemter det iltert i en trikkebjelle. Jakken glir ned fra Margits skuldre idet hun snur seg og griper 21