Plystre i mørket

Plystre i mørket

Emma Healey

Plystre i mørket Oversatt fra engelsk av Einar Blomgren MNO

Emma Healey Originalens tittel Whistle in the Dark Oversatt av Einar Blomgren Copyright © Emma Healey, 2018.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-60860-6 1. utgave, 1. opplag 2019 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min mor, Kathryn Healey

Slutten «Dette har vært den verste uken i mitt liv,» sa Jen. Det var ikke dette hun hadde planlagt å si til den femten år gamle datteren etter en fryktelig opplevelse som i virkeligheten hadde strukket seg over fire dager.

«Hei, mamma.» Lanas stemme kom ut mellom blålige lepper.

Jen fikk bare gitt henne en kjapp klem, lagt kinnet så vidt mot Lanas – mykt og blekt som en sjampinjong – mens ambulansefolkene smelte igjen bildørene og trillet Lana inn i sykehuset. Hun hadde et kutt i det askegrå hodet, et skrubbsår på den ømme kjeven, hun var tynn og kald og pakket inn i aluminiumsfolie, hun luktet av jord og vann og skitt, men det var greit: Hun var her, hun var trygg, hun var i live. Ingenting annet betydde noe.

Det kom sigarettrøyk drivende fra ansamlingen med tilskuere, kledd i slåbrok og koblet til dryppstativer, som sto tett sammen under taket over inngangen, og en mannsstemme lød derfra.

«Hva er det som skjer? Er det den jenta fra London?»

«Ble funnet, da,» svarte en annen stemme. «Hørte det på nyhetene.»

Altså hadde pressen fått vite det allerede. Jen gikk ut fra at det var bra: De kunne innstille letingen, slutte å be publikum være på utkikk, melde fra om mulige observasjoner, kontakte politiet hvis de hadde opplysninger. Det var en lykkelig slutt på historien. Ikke den slutten noen hadde ventet seg.

De var blitt oppringt mindre enn en time tidligere. Hugh, med et hotellhåndkle rundt seg, var nettopp kommet ut av dusjen (fordi det var viktig å leve som vanlig), Jen var ikke påkledd og hadde ikke dusjet (fordi Hughs argument ikke hadde overbevist henne). De hadde aldri gitt opp håpet, det 7

var dette hun ville si i de kommende ukene, når hun snakket med venner og slektninger, men i virkeligheten hadde håpet hennes, dette skrøpelige Meccano-byggverket, ristet løs boltene og ramlet sammen i løpet av noen minutter etter at de oppdaget at Lana var borte.

Selv mens de kjørte til sykehuset, hadde Jen vært full av tvil og gått ut fra at det måtte være en feil, tenkt seg at det var en annen jente som ville møte dem der, eller en livløs kropp. Politiets pårørendekontakt hadde prøvd å berolige henne med detaljer: En bonde hadde sett en tenåring ute på sauejordet, og ut fra nyhetsmeldingene hadde han skjønt hvem hun var, og ringt politiet. Hun hadde på seg de klærne Jen hadde antatt at hun gikk i, hun hadde vært frisk nok til å drikke en kopp varm søt te, frisk nok til å snakke, og hadde reagert tydelig på navnet Lana.

Og så var hun altså der, gjenkjennelig, men likevel ukjent, en blyanttegning av henne som sykehuset skulle fargelegge: den svarte rullestolen som trillet mot resepsjonsskranken, de flagrende kantene på det røde teppet over Lana, en sykepleier i blått som føk forbi sammen med en lege i hvitt og ambulansefolkene i grønt som vinket og snudde seg for å gå tilbake til bilen. Jen syntes hun var altfor rund, at kroppens konturer var altfor tykke og langsomme for tempoet, og hun ble hengende etter et øyeblikk, og kjente Hughs hender på skuldrene.

Han puffet henne forover. Lanas rullestol holdt god fart, og Jen var ør i hodet, for sykehuslukten drev gjennom henne etter hvert som de kom lenger inn i bygningen. Hun hadde ikke ventet seg dette, hadde ikke tenkt seg å måtte takle leger og at jenta var i god behold, hadde bare sett for seg pressekonferanser hos politiet og en begravelse, eller endeløs, ulidelig venting. Lettelsen var vidunderlig, lettelsen var ekstase, lettelsen gjorde henne kilen, den banket i blodårene hennes. Lettelsen var utmattende.

«Hvordan føler du deg?» spurte hun Hugh og håpet at svaret hans skulle vise henne hvordan hun burde reagere og oppføre seg.

8

«Jeg vet ikke,» sa Hugh. «Jeg vet ikke ennå.»

De tilbrakte flere timer på akuttmottaket mens Lana ble undersøkt og røntgenfotografert, det ble tatt urinprøver, og hodet hennes ble renset og sydd og noe av håret barbert bort. Klærne ble byttet ut med en kittel, hvor føttene hennes, bleke som kritt, stakk nakne fram nedenfor kanten. Jen hadde lyst til å holde de føttene til brystet, kysse dem, slik hun hadde gjort da Lana var spedbarn, men rett over hver ankel var det en lilla strek, lik merkene etter stramme sokker, bare tynnere, mørkere. Den slags merker et tynt tau kan sette. De fikk Jen til å stoppe opp litt, de var et hint, en trussel, og de innvarslet en begynnelse – begynnelsen på en ny tvil, en ny frykt, en ny kløft som åpnet seg mellom henne og datteren.

Også politiet registrerte disse merkene, og fotograferte dem da de kom for å ta Lanas hvite fleecejakke, som nå var brun og stiv av blod. Det var så mye blod på den at Jen igjen grep seg i å lure på om datteren faktisk var i live.

«Hodeskader blør mye, også når de er forholdsvis små,» sa en lege da han så ansiktsuttrykket til Jen. Det kom et klapp på skulderen, og et nytt tilbud om kaffe. Deretter ble det mye venting, og gåing, og Jen oppdaget at hun fikk litt gnagsår av støvlene selv om de hadde vært helt fine da hun gikk over jorder og langs stier i skogen en uke tidligere. Til sist kom de til en avdeling, Lana lå i sengen, koblet til drypp og med nye varme omslag. Hun sov, eller om hun ikke egentlig sov, så befant hun seg i en slags egen tåke.

Dagen hadde vært klar og fin, men nå sto solen lavt, luften var kald. En marihøne hadde kommet seg inn, fløy stadig mot vinduet og traff det med den spesielle billelyden, et surrende klakk. Lyden var som kløe. I mer enn en måned hadde marihønene våknet og kommet ut av vinterdvalen på grunn av det varme været. De hadde tre stykker på badet hjemme, og Jen hadde nølt med å drepe dem, men alle tre var helt klart harlekinmarihøner og derfor en fremmed art, inntrengere, skurker som truet det lokale dyrelivet.

9

Hun nølte ikke nå, men gikk gjennom rommet og knuste insektet i en ansiktsserviett.

«Det skal bety ulykke å drepe en marihøne,» sa en kvinne. Hun befant seg akkurat på terskelen til alderdommen, med gråhvitt hår klippet helt kort, og flere lag klær som lå stramt over ryggen, og hun satt ved sengen til et lite barn og strikket.

Fargen på genseren hennes (mørk blågrønn) og fargen på garnet hun brukte (mørk turkis), var såpass like hverandre at det så ut som om hun strikket på sine egne klær. Det var noe mytisk ved dette, noe eventyraktig, som hindret Jen i å be henne dra til helvete. Hun kastet ansiktsservietten i en beholder for farlig avfall, og satte seg igjen.

Hun hadde malt en marihøne i begynnelsen av uken, blandet den mørke rødfargen og brent siena til skallet, og sluppet malingen som lette dråper ned på papiret. Det virket som en evighet siden, eller kanskje rettere sagt: Det virket som et øyeblikk hun hadde innbilt seg i en solfylt dagdrøm. Lana hadde også malt billen, der den lå inne i en marianøkleblom, men rødmalingen hadde glidd over i blomstens lysegule, og hun var blitt irritert og hadde revet papiret i stykker.

I løpet av ferien hadde Lana ødelagt mye av det hun hadde malt, selv om Jen hadde tryglet henne om å la det være. I skisseboken hennes fantes det mange ujevne papirkanter etter utrevne ark, levninger etter bilder som hadde gått galt.

«Hallo.» En mann i legenes uniform – oppbrettede skjorteermer, den rutete skjorten stukket ned i chinosbukser – hilste på dem, og Hugh reiste seg. Hans egen ikke-rutete, ikke-oppbrettede, løsthengende skjorte var litt mer krøllete, litt strammere over magen.

«Jeg er doktor Kaimal. Kan du åpne øynene for meg, Lana?» Han snakket med dyp, fyldig stemme og la hodet på skakke idet han lyste med en lommelykt inn i Lanas øyne.

Hugh tok et skritt fram, og Jen visste at han ville spare henne for dette siste ubehaget. Lana blunket og ynket seg, 10

hodet hennes sank ned i puten, og bevegelsene hennes var brå og korte da legen ba henne klemme fingrene hans og deretter akseptere enda en blodtrykksmåling. Det virket som om hver handling var for mye for henne, og Lanas hode bikket forover da legen var ferdig.

«Alt sammen ser ganske bra ut,» sa legen og la den lille pennelykten i lommen. «Vi har fått opp kroppstemperaturen, og det er vi glad for. Hun er dehydrert og desorientert, selvfølgelig, og hun har noen infiserte skrubbsår, men skaden i hodet er ikke på langt nær så stygg som den ser ut. Det vi nå vil, er å beholde henne her til observasjon over natten og gi henne væske og antibiotika. Er det greit?»

«Hva skjedde? Kan du si noe om det?» spurte Jen. Han skar en ørliten grimase. «Hun kan ha falt, men bortsett fra skrubbsår er det ingen andre skader. Hun har vært veldig våt en stund, og huden er ganske sår, og selvsagt har hun vært kald. Hun bør kunne fortelle om dette når hun har kommet litt til hektene.» Han tidde et øyeblikk. «Har jeg rett når jeg tror at politiet allerede har snakket med henne?»

«Hun har fortalt dem at hun gikk seg vill,» sa Jen. «De vil snakke med henne igjen, når hun er bedre.»

«Akkurat. Vel.» Legen nikket til dem begge og fordelte antall nikk likt mellom dem. «Det kommer noen om en time og sjekker tilstanden igjen.»

Solen hadde gått ned bak en bygning, og alle konturer som før hadde vært gylne, var nå grå. Den lettelsen Jen hadde følt da hun så Lana igjen, utviklet seg nå til noe annet, og selv om hun helst ville ha tatt henne i favn og vugget henne og kjent tyngden hennes og gjort hva hun kunne for å overbevise seg om at datteren faktisk var i god behold, fantes det en ny tynn tråd av frykt inne i henne også. Hun var redd for å dra i den, men visste at hun ikke ville klare å motstå det særlig lenge.

«Hvordan gikk du deg vill?» sa hun til Lana, som åpnet og lukket øynene.

Hugh satte seg langsomt ned, lyttet og konsentrerte seg.

«Var det en ulykke?»

11

Lana beveget hodet i noe som kunne være et nikk.

«Du gikk ikke av sted med vilje?» spurte Jen, og datterens svar kunne være både et ja og et nei. «Du prøvde ikke å skade deg selv?»

«Vær så snill,» sa Lana. Det gjorde vondt å si det.

«Okei.» Jen strøk en hånd langs kanten av Lanas blodstrimete hår. «Okei. Sov, du.»

Og hun tidde, men spørsmålene tumlet rundt i hodet hennes, og hun holdt hendene rolig, selv om hun ville riste datteren våken og forlange en forklaring. Et fortvilet raseri løp gjennom henne fra topp til tå som en veke. Det var skremmende, dette sinnet, det var fysisk og hadde ikke noe fokus, og hun var ikke sikker på om hun kunne stole på seg selv.

«Er hun virkelig her, Hugh?» sa Jen. «Er hun virkelig i god behold?»

Han nikket. Hendene hans var foldet som om han ba, fingrene var flettet i hverandre, og han beveget dem som én, la dem på knærne, lårene, magen.

«Og uansett hva som har skjedd, så blir hun frisk igjen?»

«Ja.» Han løftet de sammenføyde hendene sine, strakte dem opp og tilbake som støtte for bakhodet.

«Hun blir bra igjen?»

«Ja.» «Og vi skal ikke bebreide henne?»

«Nei,» sa Hugh og lot hendene skilles. «Nei, selvfølgelig skal vi ikke det.»

«Nei, selvfølgelig skal vi ikke det,» gjentok Jen. Hun lente seg tilbake.

Lanas navn var skrevet på en tusjtavle over sengen, og noen hadde tegnet en blomst med smilefjes ved siden av det.

Tusjen hadde størknet og smuldret rundt øynene slik at det så ut som om blomstens maskara hadde rent. Jen reiste seg for å stryke en finger under merkene, men hun klarte ikke å gjøre dem jevne, og hun fortsatte og fortsatte å pynte på dem helt til øynene var visket helt vekk. Ansiktet så gladere ut uten dem, syntes hun, og ble irritert fordi den blå tusjfargen hadde satt seg under neglene hennes.

12

En Guds mann I ferien, da hun deltok på malekurset, hadde hendene hennes vært fulle av blekk og maling, og de hadde brukt pensler og sivpenner, små kvadrater av tykt absorberende papir og svære ruller med tapet. Kurslederen oppmuntret dem til å gni søle fra jordene på bildene, å knuse kokosduftende gulltornblomster i skissebøkene, å notere landskapets lukter og lyder i kanten av hvert maleri.

Jen sa til seg selv at hun skulle fortsette med dette ekspressive arbeidet når hun kom hjem til London, men kunne allerede nå forutsi at hun kom til å gjøre ett halvhjertet forsøk og deretter aldri få tid mer. Det var selve stedet som gjorde det mulig: det lyse atelieret og turstiene i åsene, og spisesalen der alle måltidene ble inntatt.

De hadde meldt seg på kurset i januar, da det var vondt å være utendørs og de ikke kunne forestille seg dagslys som varte lenger enn til klokken fire om ettermiddagen. Det hadde vært noe å glede seg til: en uke på landet i slutten av mai, en uke med fotturer og kunst, med selvutvikling og kanskje også en mulighet til å knytte nærmere bånd mellom mor og datter etter de to siste årene med konflikt. Tid sammen, uten sosialarbeidere og leger og psykiatere.

De hadde vært og kjøpt tegne- og maleutstyr og skikkelig turantrekk. Akvarellpaletter, knetgummi, pensler med vannbeholder i håndtaket, og maskeringsvæske. Vanntette bukser, fleecejakker, tykke sokker og støvler. Handleturene hadde vært morsomme, og Jen hadde tatt dette som et tegn på at ferien ville bli vellykket. Men etter hvert som avreisedagen nærmet seg, var Lana blitt mindre begeistret.

«Jeg synes det er urettferdig at pappa ikke kan bli med,» hadde hun sagt, og: «Hvor mange turer må vi gå på? Hva om jeg ikke orker?», og: «Hva om alle andre er utrolig gode til å male, og jeg er dritdårlig?», og: «Hvem andre er på kur13

set? Er det bare voksne?» og: «Det er milevis unna. Hvor lang tid tar det å kjøre dit?»

Det ble til at de ikke kjørte. Hugh trengte bilen, så de tok toget. Og Jen mente at reisen kunne være et gunstig tidspunkt til å begynne å «finne tilbake» til hverandre og «gjenåpne kommunikasjonslinjene», men mens de sto på stasjonen og ventet, hadde Lana igjen ytret den setningen Jen etter hvert hadde begynt å frykte.

«Jeg har lyst til å ta livet av meg.» Stemmen hennes var flat og lav, tonløs og mektig.

Jen hadde brukt et par sekunder på å prøve å formulere et svar, men før hun fikk sagt noe, hadde samtalen liksom beveget seg videre, og anledningen glapp fra henne.

«Det er sånne sko jeg liker,» sa Lana og pekte. «Ser du?

Den dama i blått.»

«Ja, de er fine,» svarte Jen. Hjernen hennes gispet etter luft mens det egentlige åndedrettssystemet forholdt seg rolig.

«Men føttene mine er for stygge,» sa Lana og så ned, ganske muntert, syntes Jen. «Altfor mange årer. Man må ha glatte, brune føtter for å ha sånne sko.» «Å, ja vel,» sa Jen, uten å vite hvordan hun kunne komme tilbake til begynnelsen av samtalen, uten å vite om hun burde prøve å komme tilbake dit, og som vanlig ble hun litt paff av tempoet i datterens følelsessvingninger.

Da de kom fram, oppdaget de at Lana var den yngste i gruppen, tretti år yngre enn alle andre, men straks dette var konstatert, virket det som om hun ikke hadde noe imot det, og Jen var stolt av datteren sin, som skravlet i vei, jobbet hardt med bildene sine i atelieret, hjalp de eldre amatørkunstnerne gjennom grinder og over de vanskeligste steingjerdene. Hun klagde bare én gang på den enkle innkvarteringen, de kalde linoleumsgulvene, et og annet skrukketroll som var å se, og at man måtte ut på en mørk grusgang for å komme til dusjen, som lå i en egen bygning.

Og hun hadde virket mindre trøtt enn vanlig, hun hang ikke i armen på Jen, men langet ut for å finne det beste stedet 14

å male på. Hun gjentok ikke det hun hadde sagt på stasjonen.

Jen var glad for at Lana hadde kastet seg så helhjertet inn i aktivitetene, men hun ville helst ha Lana for seg selv, og ble litt irritert på de andre deltagerne, som stadig la beslag på oppmerksomheten hennes. Kurset var fullt av interessante typer. Det var iallfall det alle sa. Nesten alle var kvinner. Det var en hedning der, og en som leste Tarot-kort, og en som praktiserte reiki, og så var det en kvinne som het Peny, som insisterte på at de måtte uttale navnet hennes med bare én n, for hun kunne høre om de brukte to, og en annen kvinne som for tiden var opptatt av å tegne motiver som skulle pryde hennes egen likkiste, av papp.

«Noen burde skrive en roman om oss,» sa de stadig, og Jen lurte da på om noen av dem noensinne hadde lest en roman.

Stephen kunne ha gjort det, antok hun. Han malte akvareller og var midt i førtiårene, og han hadde en tendens til å holde seg unna kveldsaktivitetene fordi han hadde «en del å lese», og Jen hadde litt høyere tanker om ham et par dager.

Men så viste det seg at det han leste, var en del av pensum til et prestekurs hos en eller annen obskur kristen sekt som het The New Lollards Fellowship. På bokomslagene var det stort sett diffuse bilder av bølger eller solnedganger, skjemmet av snirklete skrift, og dermed falt han i hennes aktelse.

Det viste seg at den forrige hobbyen hans hadde vært slektsgranskning, der han hadde funnet fram til en anefar med kobling til dette kirkesamfunnet, og selv om han hele livet hadde vært en uinteressert agnostiker, hadde denne koblingen overbevist ham om at han måtte bli medlem av menigheten.

Jen syntes at denne tanken var besnærende og lurte på hvordan hennes eget liv kunne ha endret seg hvis hun fant ut hva forfedrenes yrker og interesser hadde vært. Men hun hadde en nagende mistanke om at hun aldri ville klare å bli så ivrig eller så lettpåvirkelig som Stephen.

Da de var tre dager ute i kurset, hadde han begynt å 15

benytte enhver anledning til å «frelse» de andre deltagerne, noe han gjorde ved å forklare hvordan Bibelen var feiltolket, å overbevise dem om at hans religion var den eneste sanne, og forsvare at kirken hans var så opptatt av helvete, som denne sekten mente det var mulig å besøke.

«Jeg kan ikke huske at det står i De tolv konklusjonene,» sa Peny, som ikke var hedning eller drev med reiki, men som hadde universitetseksamen i teologi.

«Vi har ingen forbindelse til lollardene eller Wycliffe,» sa Stephen. «Vi tolker ordet ‘lollard’ som kjetter på beste måte.»

Han var vekselvis kjedsommelig og høyst irriterende. Til tross for dette var det noe sjarmerende ved ham, noe gutteaktig og frekt. De andre kvinnene spurte ham ofte om hva han syntes om arbeidene deres, og hadde en større tendens til å le når han var til stede. Jen fikk seg ikke akkurat til å mislike ham, ikke før han begynte å tilbringe all sin tid sammen med Lana.

Det var som om dette skjedde plutselig. Jen kunne observere dem et stykke bak resten av gruppen når de var ute og gikk. Stephen holdt tornekvister vekk fra Lana eller knyttet sammen jakkeermene hennes rundt livet på henne. De fortalte hverandre en rekke vitser som Jen bare oppfattet halvparten av, og i atelieret hadde han det med å kaste biter av heftemasse på Lana, noe som fikk henne til å hyle. Denne flørtingen (hva annet kunne hun kalle det?) bekymret Jen, særlig da han begynte å snakke med Lana om den rette vei og synd og å frelse sjeler. Lana lyttet intenst og stilte spørsmål og virket oppriktig interessert, og Jen innbilte seg at Stephens smil, når han møtte blikket hennes, hadde et snev av triumf i seg.

Men Jen var lettet over å se at Lana ikke var spesielt mottagelig for religiøse argumenter, og ble ganske irritert en gang da de var på gruppeutflukt til et kulturminne, og han prøvde å omvende andre besøkende.

«Folk kommer ikke hit for å bli fotfulgt av religiøse fanatikere,» sa hun.

16

Stephen tok seg visst ikke nær av å bli satt i den båsen, men smilte skøyeraktig. Han lot til å være generelt immun mot Lanas kritikk, uansett hvor grov hun gjorde den, og det var Lana som alltid gikk av sted, opprørt og undrende.

Teologisk diskusjon Stephen (smiler, knærne hans, solbrune etter fotturene, er synlige under kakishorts): Unnskyld meg, men nå er du naiv. Verden er bare ti tusen år gammel. De fossilene er plantet her for å sette vår tro på prøve.

Lana (lener seg forover, og skjelver litt): Det der er noe pisspreik, og du er sinnssyk.

Alternativt univers Noen, vanligvis en sykepleier, kom annenhver time for å lyse med lommelykt inn i Lanas øyne og måle blodtrykket hennes, og i mellomtiden var det som om hun falt i en urolig søvn, hun skalv og rynket pannen som om hun fremdeles befant seg i en diskusjon med Stephen. Jen lurte på hva datteren egentlig drømte om, og om hun burde vekke henne.

«Når kan vi spørre om hva som har skjedd?» spurte Hugh en sykepleier idet det begynte å bli mørkere ute enn inne, slik at de kunne se speilbildet av seg selv i vinduet.

Sykepleieren stakk en skriveplate inn under armen og så forvirret ut bak brillene. «Når hun er våken?» antydet hun.

«Så det er i orden?»

«Ja, jeg skulle tro det.»

17

«Hvorfor spør du om det?» sa Jen da sykepleieren hadde gått.

«I krimserier på TV spør de alltid om slikt,» sa Hugh.

«Jeg trodde man måtte det.»

«Men vi er ikke politifolk. Vi trenger ikke tillatelse til å snakke med vår egen datter.»

«Jeg mente ikke at det dreide seg om tillatelse,» sa Hugh.

«Jeg trodde det har å gjøre med at vi ikke skal sinke tilfriskningen.»

«Hvordan kan det sinke tilfriskningen å spørre om hvor hun har vært?»

Han vendte et megetsigende blikk mot henne. «Alle avhør sinker alltid tilfriskningen i krimserier på TV.» De satt og betraktet sengen en stund, som om den var en TV-skjerm. Jen var usikker på om hun burde prøve å finne Lanas hånd under dynen. Hvor skjør var hun egentlig nå, etter denne fæle opplevelsen? Hva nå denne opplevelsen hadde vært. Hun holdt Hugh i hånden i stedet, til tross for at det irriterte henne at han insisterte på å følge TV-etterforskernes prosedyre. Noen minutter senere kom en eldre sykepleier rundt forhenget, som en skuespiller ut fra kulissene.

«Hallo, sir. Hallo, ma’am,» sa hun, veldig formelt, men så eplekjekt at Jen trodde hun gjorde narr av dem.

«Hallo,» sa Jen og Hugh og så på henne som om de ventet seg en opptreden. De snakket i kor, men stemmene lød ganske halvhjertet, et publikum som ikke var varmet opp ennå.

Sykepleieren hadde kort hår og kinesisk navn, og stemmen hennes var allerede velkjent: Jen hadde hørt henne muntre opp pasienter over hele avdelingen. Hun rullet bort en blodtrykksmåler og kom tilbake, hun beveget seg med en tung subbing, og skoene med tykke såler satt løst på føttene hennes. De var svarte og uten snøring, velbrukte og slitte, og formen på tærne hennes kunne tydelig sees i læret.

Betryggende sko, tenkte Jen, skoene til en god sykepleier.

«Så hva har vi her?» sa hun. «Dehydrering, kuttskader, 18

skrubbsår. Ikke noe altfor alvorlig, hva? Og hun sa nei til rettsmedisinsk undersøkelse. Så. Så. Legen mener at hun kan dra hjem i morgen.»

«Flott,» sa Hugh og lød som om han nettopp hadde fått høre at det var et bord ledig til dem på en populær restaurant.

«Hva betyr det?» spurte Jen. «Det med rettsmedisinsk undersøkelse?»

«Det betyr at hun mener hun ikke trenger noen.»

«Flott,» sa Hugh igjen.

Jen hadde lyst til å dulte til ham med albuen. «Men, unnskyld. Hva er en rettsmedisinsk undersøkelse?»

«Det er,» sa sykepleieren og tidde litt for å heve øyebrynene høyt opp, «en voldtektsundersøkelse. Politiet spurte.

De har snakket med dere om det?»

«Nei,» sa Hugh. «Jeg tror ikke de nevnte det.»

Han satt helt stille, og Jen gjorde likedan, men hjernen hennes var breddfull av spørsmål. Hva hadde fått politiet til å tro at det var nødvendig med en voldtektsundersøkelse?

Hadde Lana sagt noe til dem? Og hvorfor hadde hun avslått det? Fordi ingenting hadde skjedd? Fordi hun syntes det var pinlig eller skammet seg? Brått følte Jen at en annen versjon av henne selv, i et annet univers, reagerte på det alternative svaret, reagerte på nyheten om at Lana hadde sagt ja til en voldtektsundersøkelse. Den Hugh og Jen som befant seg i det andre universet, satt også helt stille, men de indre organene deres hadde krympet, og verden rundt dem var blitt stor. Jen måtte anstrenge seg for å holde seg i riktig univers, å huske hvor hun hørte hjemme.

«Vel, greit. Godt tegn, hva? Godt tegn,» sa sykepleieren.

«Dere er ikke bekymret nå.»

«Greit, vi skal prøve.»

«Ja. Ja, bra. Hvor dere er fra?»

«London,» sa Hugh.

«Og hva er det?» Sykepleieren klappet på en plastpose på nattbordet ved sengen.

«Tegne- og malebøker,» sa Jen, som strevde for å konsent19

rere seg. «Jeg hadde dem med meg …» Faktisk hadde hun tviholdt på dem de fire siste dagene, med en slags følelse av at de halvferdige akvarellene og flekkete kullstifttegningene forbandt henne med Lana.

«Får jeg se?» spurte sykepleieren.

Jen ville helst si nei, for politiet hadde allerede vært igjennom dem og sett etter ledetråder, og arkene hadde fått noen eselører, enkelte av tegningene var flekkete og skitne etter alle hendene. Men det virket uhøflig å nekte når sykepleieren viste interesse, og fingrene hennes var fine og så rene ut, så Jen bare nikket. «Å, veldig bra. Og jeg ser hvor dette er.» Sykepleieren holdt opp et bilde av en steinsirkel som het De ni damer.

«Datteren deres har laget disse?»

«Faktisk er de mine,» sa Jen. «Den andre skisseboken er Lanas.»

«Du er et talent, altså?»

Hun bladde raskere igjennom Lanas bok og nikket og sa hva hvert sted het. «Nå, dette stedet kjenner jeg,» sa hun, og: «Jeg kjenner igjen den kirken.» og: «Den utsikten, den kjenner jeg.» Men for det meste bare holdt hun opp hver side og gjentok samme spørsmål: «Hvor er det? Hvor er det? Hvor er det?», som om hun deltok i en geografiprøve og fikk se noen kort i raske glimt – steder av historisk og arkitektonisk interesse i Peak District – og ikke en tegne- og malebok.

Jen svarte så godt hun kunne, selv om navnene på noen av stedene allerede var glemt. Det begynte å virke absurd, og hun og Hugh så på hverandre etter at sykepleieren hadde gått. De holdt hverandre fremdeles i hendene, og han løftet hennes hånd fort opp og ned.

«Hvor er det?» hermet han etter sykepleieren.

«Under … jeg er under,» sa Lana i søvne. De kvapp.

20

Avisen Hugh gikk ned til vestibylen for å kjøpe en avis, men det siste Jen ønsket å se, var nyhetene. Det hadde stått et bilde av Lana på førstesiden til lokalavisen og i to riksdekkende tabloidaviser, og synet av det bildet, reprodusert i sot-lignende trykksverte, hadde vært like urovekkende som noe av det andre hun hadde opplevd. Det hadde fått datteren hennes til virkelig å fremstå som savnet, slik som andre barn i nyhetene, de som aldri kom tilbake, som ble et annet ord for grusom død, eller en vits i sceneshowet til en standupkomiker med sans for å sjokkere. Hun hadde fokusert på artikkelens layout, bildet som ikke var helt sentrert, margene som ikke var helt rette, annonsene nederst på siden som ikke sto helt på rad, og overbeviste seg selv om at hvis det visuelle inntrykket ikke var perfekt, kunne historien – hennes historie – ikke være sann.

Inne på sykehuset var det veldig lite å fokusere på – alt var ryddig og velordnet, plassert i rette vinkler, og matchende – så Jen betraktet speilbildet av sitt eget ansikt i de mørke vinduene for å finne noe asymmetrisk, noe mykt og ufullkomment. Bak henne lå Lanas skikkelse, spinkel og marmoraktig, som en liggende statue.

Folk sa ofte at hun og Lana lignet på hverandre, men ingen av de to kunne se det. Lanas hår var lysere, ansiktet lengre. Jen hadde øyelokk som var tyngre, og leppene var tynnere. Meg var en kopi av moren. Lana var en kopi av Hugh. Men det var smilet, sa folk, det var smilet som fremhevet familielikheten. De trakk alltid på skuldrene av det.

De trakk på skuldrene på samme måte.

«Er det datteren din, eller?»

Det var strikkedamen som snakket. Jen hadde glemt at hun var der. Klikkingen fra strikkepinnene var blitt svakere og lød som en tikkende klokke, en bakgrunnslyd.

21

«Dere var på ferie, ikke sant? Det sto i avisen,» sa hun, som om hun påpekte for Jen at det ikke var noen vits i å benekte det.

«Ferie og malekurs.»

«Ja, jeg hørte det. Fra London, ikke sant?»

«Det stemmer.»

«Der ville nå iallfall ikke jeg ha bodd, nei. Ville ikke at ungene skulle vokse opp der heller. Møkkete sted.»

«Tja, det kommer vel an på hva du mener med møkk,» sa Jen og tenkte på jordene hvor hun hadde gått uken før, med sauemøkk og kuruker.

Klikkingen fra strikkepinnene og det jevnt økende antall masker tok ingen pause, men likevel tok ikke kvinnen blikket fra Jen. «Er dette …» Jen kikket på sengen: «… en slektning av deg?» avsluttet hun, for hun klarte ikke å gjette seg til kvinnens alder eller kjønnet på barnet som lå inntullet i sykehusets sengetøy.

Kvinnen ignorerte spørsmålet. «Fire dager var hun savnet,» sa hun. «Og ingen ante hvor hun var. Det også sto i avisa.»

Jen svarte ikke, for hun skjønte ikke hvorfor kvinnen drev og oppsummerte dette for henne. Trodde hun at Jen ikke hadde lagt merke til det? Fikk hun en slags tilfredsstillelse av å gjenta historien?

«Forferdelig, forferdelig,» tilføyde kvinnen, men sympatien lød falsk.

«Det var det,» sa Jen, og hun mente at hun hadde gjort stemmen fast og autoritær, men kvinnen reagerte ikke.

«Hva er det du strikker?»

«Lampeskjerm,» sa kvinnen, men Jen var sikker på at hun hadde hørt feil. Det kom et lite opphold i strikkingen, og kvinnen mumlet og telte masker.

«Tror du at hun forteller dere hvor hun har vært, når hun våkner?»

«Ja, selvsagt.»

«Ikke tro på det.»

22

«Vi står hverandre veldig nær,» sa Jen, men dette var en slags løgn. Hva mente hun med «nær»? Nær nok til å ha en skrikende krangel, nær nok til å gråte i hverandres påsyn, nær nok til å sitte i timevis i taushet mens Jen ventet på et tegn slik at hun kunne dra hjemmefra og til jobben, eller spise lunsj med en venninne, eller bare lage en kopp te, uten å frykte at Lana ville være død når hun kom tilbake.

Når hadde Lana sist ønsket morens selskap? Når hadde hun sist betrodd seg til henne? Ferien hadde vært en studie i hvordan moren skulle holdes på armlengdes avstand: Lana smatt av sted alene for å tegne, og snakket med omtrent alle andre i gruppen, unntatt Jen. Det ville ikke ha forbauset henne å oppdage at Lana hadde gått av sted midt på natten bare for å komme seg vekk fra henne.

Og så var det gutten: sønnen til den daglige lederen av kurs- og feriesenteret. Matthew. Jen hadde håpet at Lana ville snakke med henne om ham. Hun hadde selv hatt en ferieforelskelse en gang, da hun var atten år. Også det hadde vært på et malekurs kombinert med ferie. Men når Jen spurte hvor de hadde vært om kvelden, fikk hun bare skuldertrekk og sukk og ble beskyldt for å oppføre seg pinlig.

«I den alderen holder de ting for seg selv,» sa strikkedamen. «Jeg kjenner tenåringer. Har hatt fire selv.»

«Barn er forskjellige.» Jen kjente at leppene strammet seg rundt ordene. «Den eldste datteren min var ikke hemmelighetsfull.» Skjønt dette var kanskje heller ikke helt presist.

Da Meg fortalte dem at hun var lesbisk, var det ikke akkurat noe de hadde ventet seg.

«Så du har en til, altså?» Kvinnen hørtes forbauset ut.

Jen ble ganske oppgitt og ville avslutte samtalen. Hun begynte demonstrativt å bla igjennom skissebøkene igjen, holdt de samme motivene ved siden av hverandre, sine egne mer overdådige bilder mot Lanas varsomme tegninger.

«Det blir uvær i kveld,» sa kvinnen og kikket ut gjennom vinduet.

Jen så på himmelen og håpet å få øye på hva som hadde 23

fått denne jordens datter til å melde om uvær. Hun tenkte at hun kanskje kunne lære litt landsens visdom, så hun spurte hvordan hun visste det.

«Det sto i avisa,» sa kvinnen.

Ferieromanse 1979 Han var blond. Dette var uvanlig i Spania, det ble lagt merke til, og senere forklarte han at han var halvt østerriksk, hårfargen hadde han arvet etter faren. Jen husket veldig lite av det nå, bortsett fra hvordan hendene hans føltes når han berørte armene hennes, varmen fra kroppen hans når han sto bak henne for å demonstrere en maleteknikk.

Varmen fra ham og varmen fra solen gikk i ett i hennes hukommelse: Det var første gang hun var utenlands, det var første gang hun hadde hatt sex.

Navnet hans lå i mørke for henne nå, men den korte – veldig korte – kurtisen var stadig like klar. Det hadde vært en rekke galante handlinger, han bar staffeli og fant skygge og spanderte is. Han hadde kommet med en sandlilje til henne fra stranden, en hvit stjerneformet blomst som luktet litt som nettopp en lilje. Hun hadde malt den inn i et bilde, et fint bilde, brukt voks til å feste det hvite til papiret, og han hadde spurt om han kunne få det, rullet det sammen og stukket det ned i ryggsekken sin.

For det meste var han stille, og snakket bare når de befant seg bakerst i gruppen, eller etter at timene var over for dagen, og da ferien nærmet seg slutten, gikk det plutselig opp for henne at han var gift med hotellets eier, en elegant, litt matroneaktig eldre kvinne som hadde vært vennlig da Jen ankom med et veldig forsinket fly. Hun burde ha blitt sjokkert, opprørt, fått dårlig samvittighet, men hun klarte ikke dette i den dovne atmosfæren.

24

Det eneste hun angret på, var at hun hadde gitt bort det bildet. Hun hadde prøvd flere ganger å gjenskape det med en engelsk påskelilje, men klarte aldri å oppnå samme virkning.

Ferieromanse 2015 Matthew var blid, hadde sandfarget hår og elsket friluftslivet. Det luktet velbrukte turstøvler og tannkrem av ham.

Han hadde vært åtte år da faren hans ble daglig leder for dette feriesenteret, og noen av de eldre ansatte prøvde fremdeles å rufse ham i håret, selv om han var for høy til at de kunne gjøre det uten å måtte strekke litt klønete på seg. I en alder av seksten lot han til å være forbauset over sin egen høyde og virket usikker på hvordan han skulle føre seg.

Han snakket mye, med en slags stamming, han gjentok ord og setninger, og det meste av det han sa, inneholdt et spørsmål. De hadde vært der i to dager, og det var synlig for alle at han hadde samlet mot til å si hei til Lana.

«Jeg hadde tenkt å, jeg hadde tenkt å gå ut og se etter grevlinger?» sa han idet alle toget ut av spisesalen etter middag.

«Okei,» sa Lana.

«Har du, har du lyst til å bli med?»

«Okei,» sa hun igjen.

«Jeg kunne godt tenke meg å se noen grevlinger,» sa Jen. «Å,» sa han. «Jo, jeg antar, jeg antar at du kan bli med også.»

«Ah, jeg skjønner. Alt i orden, jeg kan sikkert se noen grevlinger en annen gang.»

«Greit,» sa han.

Han hadde et teppe med vanntett fôr, og Jen prøvde å finne ut om dette var ridderlig ment eller utspekulert: Ville han beskytte Lana mot den fuktige bakken eller legge til 25

rette for intimitet? Uansett var det bra, mente hun, det var fornuftig, det var normalt. Jen snudde seg bort da de to tenåringene gikk av sted sammen.

Stedet for å se grevlinger lå helt i utkanten av feriesenterets område. En av de ansatte fortalte Jen at det iblant ble funnet jointer der, men ungdommene her omkring var stort sett greie og ryddet opp etter seg. De hadde med seg brødskiver med peanøttsmør og hundemat som åte og satt stille og ventet i spenning på å få se hvitstripete ansikter i halvmørket.

Jen lurte på om hun burde følge etter dem, for sikkerhets skyld, men hun motsto trangen. Og Lana kom tilbake og alt var i orden. I hvert fall den kvelden.

Våken Hugh sov, han lå på siden mot nederste del av sengen, med et tomt pappkrus vaklende på kneet, da Lana våknet ordentlig.

«Pappa,» sa hun og beveget tærne under dynen, og kunne nesten klappe ham på hodet med dem. «Stakkars pappa.»

«Stakkars oss alle,» sa Jen. «Vi har vært så bekymret.»

«Unnskyld.»

Jen hadde vært klar over at datteren kom til å være forvirret, usikker på hvor hun var og ha behov for beroligelse, men det var verre enn som så: Lana var liksom bare halvveis til stede og klarte knapt å si mer enn én stavelse om gangen.

Hun vagget med hodet på puten, og det røde kuttet som gikk gjennom håret hennes, glimtet mot Jen. Jen prøvde å la være å se på det, på de delene av Lana hvor det fortsatt lå størknet blod, skrubbsåret på kjevebeinet og sprekken i en tann, men det var umulig å la være å kjenne en svie i hennes egen hodebunn, en dunking i hennes eget kinn, en 26

smerte i hennes egne tenner. Da Lana stakk hendene fram under dynen, fikk synet av de brukne neglene og opprevne neglebåndene en fantomsmerte til å ile oppover Jens armer.

«Har du vondt?» sa Jen. «Alltid.»

Det var et ekko av samtalene de hadde hatt før, da Lana låste døren til rommet sitt eller trakk ermet ned over armen for å skjule merkene hun hadde satt der.

«Hva skjedde?» spurte Jen og prøvde å dempe den fortvilte tonen i stemmen.

«Kan ikke,» sa Lana og myste, som om rommet var fullt av sterkt lys.

«Kan ikke hva? Kan ikke fortelle meg det?»

Hun ristet på hodet. «Det er … uklart.»

Hughs pappkrus veltet omsider og falt på gulvet da det ikke lenger ble holdt oppe av sin spinkle tyngde, Hugh gled enda lenger ned mot madrassen og ga fra seg et brått snork.

«Men disse sårene,» sa Jen. «Hvordan fikk du dem? Har noen skadet deg? Har du falt?»

«Må ha gjort det.»

Jen strakte en arm inn i mørket under sengen for å ta opp pappkruset, famlet etter det. Hun skalv på fingrene.

Hun hadde for ikke lenge siden stukket hånden, armen, inn i et annet mørkt rom. I går? For to dager siden? Tiden var i ulage i hukommelsen – der fantes avgrunnen mens Lana var borte, og der fantes nåtiden. Hun klemte sammen kruset og la det distré i vesken, der hun fant den lille parfymeflasken Hugh hadde gitt henne til jul. Den luktet sterkt og søtt, mandariner eller appelsinblomster. Den luktet også som fire dagers fortvilelse, og hun visste at hun aldri ville klare å bruke den mer.

Lana holdt fram håndleddet for å få parfyme på det, og Jen sprayet litt på henne. Hun tenkte på det som en våpenhvile, selv om de egentlig ikke sloss. Hun så på mens Lana førte håndleddet opp til nesen og snuste.

«Fin. Takk,» sa hun og lot armen deise ned på sengen igjen.

27

Jen stirret på armen, hånden, neglene. «Satt du fast noe sted?» spurte hun. «Var du fanget i noe? Har du slåss med noen?» Hun flyttet blikket til Lanas bleke, hovne ansikt.

«Du sa noe om … du sa du var under noe, mens du sov.»

«Uff.» «Du husker ikke det?»

«Nei.» «La henne være nå, Jen.» Hughs stemme ble dempet av madrassen. «Spørsmålene kan vente.»

«Hvor lenge har du vært våken?»

«Definer våken,» sa han og rettet seg opp. «Jeg har så vidt vært ved bevissthet i tjue sekunder.»

«Jeg bare spør Lana om det er noe vi trenger å vite.»

«Vel, jeg bare sier at du kan gjøre det senere.»

«Hun er sint,» sa Lana.

Jen sukket. «Nei, Lana, det er jeg ikke. Jeg er opprørt, forvirret, utslitt, jeg har knapt sovet denne uken fordi jeg har vært bekymret, men er ikke sint.»

«Okei,» sa Lana med noe som kanskje var et smil. Hun lukket ett øye, deretter det andre, og åpnet og lukket dem vekselvis til hun klarte å holde begge åpne samtidig. «Jeg venter meg flere spørsmål siden, da.»

«Ja, gjør det,» sa Jen og følte det som om frontlinjene var trukket opp.

Urørte skriveredskaper For å vise at det ikke var noe fiendskap mellom dem (eller for å roe ned datteren før et nytt angrep) kjøpte Jen i sykehusets butikk: en KitKat-sjokolade (som skulle forbli uspist), en fargeleggingsbok for mindfulness (som skulle forbli i svart og hvitt), et sett tusjpenner (hettene på dem skulle aldri bli tatt av), og i et øyeblikk av lettsindighet kjøpte hun morosaker, en pakke løsmustasjer (Lana skulle feste den oransje 28

«hvalrossbarten» på overleppen og stirre utfordrende på en sykepleier som kom for å måle blodtrykket).

Mens Jen bar disse tingene opp trappene, så hun ut gjennom korridorvinduene, ut på hver lille grønne flekk. På en av dem sto det et sørgelig tre, bare pistrete greiner og krøllete blader, opplyst av elektrisk utelys. Det var nedslående å tenke på at det sto der for alltid, eller så lenge sykehusbygningene omga det, ensomt og isolert, uten tilgang til landskapet bortenfor. Men synet av det hadde ikke gjort noe inntrykk på Hugh.

«Du flirer til alle hele tiden,» sa Jen idet hun møtte ham da han kom ut fra toalettet i enden av gangen. «Slutt å flire.»

«Unnskyld,» sa Hugh og flirte.

«Hva er i veien med deg?» spurte hun og stoppet ved inngangen til Lanas rom.

«Hva mener du?»

«Du er … fjollete. Du ler av ting som ikke er morsomme, nynner for deg selv.»

«Jeg er glad for å ha fått tilbake datteren min.» Hugh så på Lana gjennom døråpningen. Hun satt i sengen og spiste rød gelé. «Glad for å ha funnet henne i god behold. Er ikke du glad?»

«Jo, men hun har vært borte i nesten en uke, og vi vet fremdeles ikke hva som skjedde med henne, hvor hun har vært, eller hvorfor. Det virker upassende å være så munter hele tiden.»

«Men vi har vært igjennom det, Jen,» sa han. «Det er det som er saken. Det er som en ildprøve eller noe sånt. Etter alt vi har vært igjennom med Lana, frykten og skyldfølelsen og de ulidelige terapitimene, kunne jeg ikke se hvordan det noensinne kunne bli bedre. Og så skjedde det verste, eller nesten det verste, og vi trodde vi hadde mistet henne, men vi tok oss igjennom det og kom ut på den andre siden, og det gjorde hun også.»

Han sukket, og det lød nesten som et fnis. Jen lurte på om han var hysterisk.

29

«Men skjønner du det ikke?» sa han. «Det er over nå.»

Hun stirret på Hugh en stund. «Du tror at Lana ikke får depresjoner mer? At hun liksom er kurert?»

«Ikke kurert – det får meg til å høres latterlig ut. Men ja, jeg tror vi har nådd et vendepunkt. Hva roter du i vesken for?»

«Telefonen min vibrerer,» sa Jen. «Det er Meg. Tar du den? Jeg vil tilbake til Lana.»

«Ja vel. Jeg skaffer oss noe annet å lese i samme slengen.»

Jen påpekte ikke for ham at hun nettopp hadde vært i butikken, og hun holdt leppene godt sammen mens Hugh sjekket at han hadde lommeboken med seg, kysset henne på hodet, tok telefonen og omsider gikk. Men idet hun steg inn gjennom døren til rommet, var tennene hennes allerede adskilt og tungen parat, og så snart hun hadde satt seg ved siden av Lanas seng, begynte hun.

«Bare si meg, helt ærlig, gikk du av sted med vilje?» spurte hun.

Lana sukket og satte fra seg den tomme geléskålen. «Jeg husker ikke, mamma.»

«Når gikk du fra senteret? Det må ha vært etter at jeg sovnet.»

«Jeg husker faktisk ikke.»

«Var du alene?»

«Jeg husker ikke.»

«Hvorfor gikk du av sted, Lana? Hva følte du da?»

«Jeg husker ikke det heller.»

«Hadde den gutten noe med det å gjøre?» «Å, den gutten, den gutten. Du maser stadig om den gutten. Jeg kysset Matthew kanskje to ganger. Det er ikke Romeo og Julie, dette – han har ikke noe med noe å gjøre.»

Jen innså at dette ikke gikk særlig bra, hun bare irriterte Lana, slet henne ut, men hun måtte likevel spørre. Det var ikke mye tid igjen før Hugh ville komme tilbake.

30

«Hvordan fikk du det kuttet i hodet?»

«Jeg husker ikke.» Hun sa det tonløst, og så i taket.

«Hvordan fikk du sprekken i tannen?»

«Jeg husker ikke.» Litt ironisk, som om dette var en kjedsommelig lek.

«Hvis du ikke husker noe, hvordan kunne du da vite at du skulle si nei til den rettsmedisinske undersøkelsen, voldtektsundersøkelsen?» «Å, herregud, mamma, det finnes visse ting man bare vet, ikke sant?»

«Okei. Fint. Bra.» Gudskjelov, sa hun til seg selv og lovte å ikke tenke på voldtektsundersøkelsen igjen. «Var du sint på meg?» Dette var det viktige spørsmålet: Var det min skyld? Var det jeg som fikk dette til å skje? Bebreidet du meg? Bør andre bebreide meg også?

Lana så sint ut nå, haken stakk fram, kjeven låste seg.

«Mamma, jeg husker ikke,» sa hun.

«Var du ikke redd?»

«Jeg husker ikke.» Konsonantene hennes var harde og bitende.

«Du må ha vært innendørs en del av tiden. Hvor var du?»

Stemmen steg. «Jeg husker ikke.»

«Ikke engang et inntrykk? Var det mørkt? Varmt?

Ensomt? Hva?» Lana så lenge på Jen før hun åpnet munnen. «Jeg husker ikke.»

Jen følte at de kunne holde på sånn i evigheter, at Lanas ene setning gikk som en bro over til hennes egne ord. Hun forestilte seg at samtalen deres ble trykket på et endeløst papir, på en av de skriverne fra åttiårene der papiret hadde hull på hver side, at papiret viklet seg ut etter hvert som det ble matet inn mellom valsene.

Hun tidde et øyeblikk og hørte klikkingen fra strikkepinnene til kvinnen som var på visitt, og begynte å klandre henne, å tenke at hun var årsaken, hun var den som hadde skapt hele dette forferdelige samtalemønsteret.

31

«Hvordan mistet du telefonen din?» spurte Jen. Hun klarte ikke å stoppe.

Strikkepinnene klikket. Hva var det jeg sa hva var det jeg sa.

«Jeg husker ikke,» sa Lana.

«Møtte du noen i det hele tatt?»

Kvinnens armringer klirret idet hun rullet ut litt garn fra nøstet. Jeg kjenner tenåringer.

«Jeg husker ikke,» sa Lana.

«Hva prøvde du å gjøre? Hva håpet du skulle skje?»

Det lød en knakelyd da kvinnen la ned strikketøyet og strakte på ryggen. Mener du hun kommer til å fortelle det når hun våkner? Du kan jo tro det.

«Jeg husker ikke,» sa Lana.

«Her.» Hugh var tilbake, med pappkrus og hendene fulle av blader. «Du pleide jo å lese disse, ikke sant?» spurte han Lana. «Jeg så etter Jackie, men det finnes visst ikke lenger.»

«Det gikk inn en gang i nittiårene,» sa Jen. «Jeg tviler på om Lana har hørt om det engang.» «Å. Vel. ‘Betroelser fra søte gutter’,» leste han fra omslaget. «Høres … morsomt ut.»

Bladet var pakket inn i plast, og der inne lå det diverse ting som skled omkring: et katteformet viskelær, noen sukkertøy og en leppepomade. Lana rev opp plasten og skrudde toppen av leppepomaden. Den kunstige jordbærduften slapp ut, og denne kjemiske lukten var den siste faktoren som førte til at Jen fikk hodepine bak øynene.

Hun nippet til kaffen, lente seg bakover på stolen og så Lana trekke seg tilbake bak bladets glorete, masete sider.

«Kan jeg få snakke med deg litt?» Hugh hadde ikke satt seg og begynte nå å gå baklengs ut av rommet. Det var bare så vidt han ikke traff en fra personalet som kom med et trillebord med middag.

Jen reiste seg for å hindre ham i å støte på noe.

«Du må ringe til Meg,» sa han og senket stemmen da de kom ut i gangen. «Ikke nå, men i morgen tidlig. Du er nødt 32

til å ringe henne. Gud vet hva som har fart i henne. Uff, det var visst en uheldig måte å si det på.»

«Hvorfor det?» sa Jen og satte kaffen i vinduskarmen.

«Hun sier hun er gravid.»

«Gravid. Meg?» Hun så for seg den eldste datteren, den høye og brune fornuften hun formidlet, den rette panneluggen og de pene skoene og den slanke, trauste figuren imellom. «Hvordan?» sa hun til slutt. «Eller mener jeg hvem?

Nei, jeg mener absolutt hvordan.»

«Hun avtalte et eller annet med sin venn Tom,» sa Hugh.

«Han har donert sæd.»

«Direkte?»

«Nei, og det skulle jeg tydeligvis ikke ha spurt om, så sørg for at du ikke gjør det når du snakker med henne.»

Jen følte seg temmelig matt og lurte på om sykepleieren ville ha noe imot at hun la seg i en av sengene. «Og dette forteller hun oss nå?»

«Hun hadde planlagt å fortelle oss det i dag, etter den andre ultralyden,» sa Hugh, «så hun tenkte hun skulle holde seg til planen.»

Det lignet Meg, som hadde en tendens til å stå ved beslutningene sine, uansett hva det gjaldt. Jen og Hugh hadde ofte diskutert dette trekket ved henne, lurt på hvor hun hadde det fra, for ingen av dem var særlig god til å følge rutiner eller huske løfter.

«Andre ultralyden? Når ble alt dette bestemt?» spurte Jen. «For flere måneder siden. Hun er tjue uker på vei.»

«Gode Gud.» Jen slo seg ned med kaffekruset i vinduskarmen og lente seg mot glasset. Det var kjølig mot skuldrene hennes, men hun kunne ikke stole på at vinduet ikke plutselig åpnet seg slik at hun ramlet ned på treet, der det sto fanget nede på den lille plassen.

«Det samme sa jeg.»

«Typisk Meg å være halvveis igjennom det hele før hun inkluderer oss.»

«Det samme tenkte jeg.»

33

«Jeg skal få et barnebarn,» sa Jen, som ikke var helt sikker på hva hun følte.

«Det skal vi begge.»

«Jeg skal bli bestemor.» «Å, for Guds skyld, Jen,» sa Hugh. «Slutt å flire.»

Selvoppofrelse Det forbauset henne å høre at hun flirte, for dette tydet på en uforbeholden glede over nyheten om at datteren var gravid. Og selv om utsikten til et barnebarn var gledelig, ble hun redd ved tanken på at Meg skulle føde. Det var en urgammel frykt, en nedarvet, kvinnelig frykt. Det var denne frykten som hadde ført til det elleve år lange oppholdet mellom Meg og Lana.

Etter at Meg var født, hadde Jen bestemt seg for ikke å bli gravid igjen. Ikke fordi veene hadde vært så forferdelige (de hadde ikke det), men fordi hun følte det var ren flaks at hun hadde kommet igjennom det uskadet, og at flaksen ikke ville vare til et barn til.

På sykehuset i dagene etterpå hadde hun betraktet de andre kvinnene, sett dem skjære grimaser når de flyttet på seg i stolene, eller vagget av gårde til badet. De hadde sett så sønderknust ut, så såret, mens ektemennene deres hadde spankulert omkring med spenst i skrittene og vist babyene til slektningene sine, rosenrødt lykkelige. For Jen var det urovekkende at en halvpart av hvert par liksom hadde måttet ofre seg, og hun ville ikke ofre seg. Hun ville ikke at Meg skulle gjøre det heller. Hun skulle ønske at det var Megs venninne som bar fram barnet.

34