P.I. Paris
Perler på en snor Oversatt av Line Gustad Fitzgerald
P.I. Paris Originalens tittel: Casting Off Oversatt av Line Gustad Fitzgerald Copyright © P.I. Paris 2016 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-55826-0 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: oneinchpunch/Depositphotos Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Forord
I begynnelsen av 2015 begynte jeg å skrive et skuespill som skildrer tre eldre damer på et aldershjem i det skotske høylandet som må finne en måte å tjene penger på når de nye eierne setter opp husleien. Resultatet, Perler på en snor, er en komedie som utforsker alvorlige temaer som ensomhet, vennskap og uselviskhet, samt hvordan alt kan forandres dersom vi våger å be fremmede om hjelp. Det 70 minutter lange skuespillet dro på turné den høsten, og mottakelsen overrasket alle, ikke minst meg! Selv den aller første kvelden sto uskyldige Dorothy, pertentlige frøken Ross og verdensvante Joan på scenen foran en fullsatt sal. Denne romanen er basert på den samme handlingen, men det er selvsagt med mange flere figurer, bihandlinger, hemmeligheter og overraskelser. www.philipparis.co.uk
En
Mr. Ferguson var død. Frøken Ross så det på føttene. De stakk ut fra rommet hans og inn i korridoren der hun var på vei forbi. Den ene foten, delvis dekket av en tynn, brun strømpe, var kun litt mindre motbydelig enn den andre, som var naken og lilla med dårlige klippede og ikke skrekkelig rene tånegler. Hun var klar over at diagnosen ikke var særlig vitenskapelig. Selv patologen i Lewis ville ha undersøkt liket som snarest før hun kunngjorde at vedkommende hadde vært død i så og så mange timer og minutter. Imidlertid så føttene så livløse ut at, tja, det er vel sånt en vet bare en blir gammel nok. Siden hun ikke hadde noe ønske om å se andre nakne og muligens lilla deler av den gamle mannen, gikk frøken Ross for å hente en av de ansatte. Dette var det andre dødsfallet på noen få uker. Snart kom det til å dukke opp to nye fjes som stirret overrasket rundt seg i spisesalen. (Var det ikke bare en måneds tid siden de var unge?) Avdøde ble diskré fjernet av Mr. Dunn, den lokale begravelsesagenten. Det manet i grunnen til ettertanke at han var der oftere enn mange pårørende, og betraktnin6
gen gikk ikke Dorothy hus forbi, for hun hadde ikke sett sønnen sin på aldri så lenge. Det var bare det at hun ikke hadde lyst til å virke påtrengende, så hun ventet stadig oftere på at Andrew skulle ta kontakt, mens han stadig oftere ikke gjorde det. Alle hadde det så travelt nå for tiden. Det vil si alle andre enn beboerne på We Care For You. Dorothy syntes ikke at de burde klage. Det gjaldt å gå videre uansett hva skjebnen hadde i vente. De hadde levd livet sitt. Man måtte gjøre plass for de kommende generasjoner, og når folk ble eldre, trengte de mindre og mindre plass helt til … Mr. Dunn kom. Den siste avreisen var selvsagt det store samtaleemnet under lunsjen. Ettersom det var den tredje tirsdagen i måneden, besto den av boeuf bourguignon, en beskrivelse som hadde ødelagt appetitten til flere, helt til det gikk opp for dem at det var snakk om kjøttgryte. Den nyansatte kokken, hentet inn av de nye eierne, visste en god del mer om mat enn hun visste om eldre. «Stakkars Mr. Ferguson», sa Dorothy. «Det må ha vært et fryktelig sjokk å finne ham, frøken Ross.» «Han var død. Det vistes på føttene.» «Du store, viste Døden seg ved føttene? Hvordan så den ut?» «Ikke noe vakkert syn … lilla og litt støvete.» «Lilla?» «Ja.» «I all verden. Og litt … støvete?» «Noen må vise den nye rengjøringshjelpen hvordan man støvsuger.» «Rengjøringshjelpen …?» «Hun er polsk.» «Å … har de ikke støvsugere der?» 7
«Det får man håpe, men hun må lære hvordan vi bruker dem i Storbritannia.» «Hm … jeg forstår.» Det var tydelig at Dorothy ikke forsto. Fra tid til annen kunne hun være irriterende treg i oppfattelsen. Det var ingenting som tydet på demens eller noe sånt, i motsetning til visse andre på aldershjemmet, som viste atskillig mer enn antydninger. Nei, det som skjulte seg bak de store, røde, subsidierte brillene, var heller … troskyldighet. Hun kunne vært en utstillingsgjenstand på et sånt museum om «svunne tider» som dukker opp overalt. Der sto Dorothy i et sidt, A-linjeformet skjørt, bluse og håndstrikket jakke, et levende minne om en forgangen tid da alt var så mye enklere og bedre. Det var noe av grunnen til at hun virket så inntagende. «Det er et tegn i tiden, det», sa Joyce og begynte på sin andre porsjon. Hun var en gåte når det gjaldt mat. De andre spiste uten unntak stadig mindre måltider og ble tynnere og mer skrøpelige etter som årene gikk, men med Joyce var det ganske så omvendt, for å si det rett ut. «Det må være en del av den fordummingen det snakkes så mye om. Ingenting er som før … restaurantporsjonene … hvordan man oppfører seg … støvsuging.» Frøken Ross sukket innvendig av opptakten til enda en samtale om hvor mye bedre alt var i gamle dager. Hun ble reddet da Walter dukket opp, en trivelig mann, en som før ville blitt kalt «distingvert». Han var en helt annen mann enn den triste figuren som flyttet inn for halvannet år siden, han som var fullstendig knust etter at kona gjennom mer enn førti år døde. Den skjønne niesen hans, som kom på besøk hver eneste torsdag, hadde spilt en viktig rolle de tre siste 8
månedene. Hun hadde alltid tid til å skvaldre, hjalp til med små oppgaver hvis hun kunne det, og ble ofte værende store deler av dagen. Ja, simpelthen en hyggelig ung dame. «Får jeg holde dere med selskap?» spurte Walter. Kvinnene rundt bordet smilte og nikket. Egentlig trengte han ikke å be dem om lov, men det var høflig av ham å spørre. Det ga dem følelsen av at de fortsatt kunne ta avgjørelser. «Vi snakket om stakkars Mr. Ferguson», sa Dorothy. «Jeg lurer på hvem som flytter inn etter ham», sa Deirdre. «Jeg har hørt at det er en Joan som får det andre tomme rommet.» Frøken Ross tok seg ikke bryet med å spørre hvor hun hadde det fra, for opplysningen skrev seg antakelig fra en av spioneringsrundene hennes. Deirdre hadde for vane å stanse i strategiske døråpninger for å få igjen pusten. Hun var hjemmets offisielle sladderkilde og uoffisielle autoritet angående moral, ikke minst alle andres. «Jeg skulle ønske de kunne gjøre noe med den mannen», sa Deirdre mens hun betraktet Mr. Forsyth, like naken som den dagen han ble født for åttifire år siden. Det var ikke noe uvanlig syn, og de fleste spiste ganske enkelt videre. Ben, en av de unge mannlige pleierne, dukket opp med en slåbrok like etterpå og fikk behendig kledd på ham. «Sånn, Mr. Forsyth. Du kommer til å bli forkjølt uten slåbroken på, og det er vel ikke noe å trakte etter?» Den gamle mannen virket like fornøyd med klær på som uten, og da han var behørig antrukket, satte han seg ved et bord mens Ben hentet mat til ham. De aller fleste dagene var det aktiviteter på hjemmet eller besøk fra ulike fagfolk, alt fra den lokale frisøren til 9
optikeren, som begge to hadde med en mengde bærbart utstyr. Denne ettermiddagen var det tannlegen og trekkspillkaren sin tur. Førstnevnte hadde det med å synge under behandlingen, og selv om han ikke hadde mye til sangstemme, kunne han atskillig flere sanger enn trekkspillentusiasten. Walter trakk seg som oftest tilbake på rommet når trekkspillet sto for tur. Da vendte han seg til yndlingshobbyen, som var å velge et kjent sjakkparti mellom fortidens stormestere og spille trekk for trekk på det vakre, håndlagde brettet. Da han hentet fram igjen den gamle hobbyen for et halvt år siden, hadde han ingen motspiller. Det var før Julie begynte å komme på besøk. Etter det hadde livet forandret seg totalt. Å ha noen å spille sjakk med var bare en liten del av det.
To
Tirsdag 23. februar Hvor ble tiden av? Hvor kommer denne kjærligheten fra? Det at det ene svinner hen, og at det andre dukker opp, fyller meg med like stor forundring. Det er først i denne delen av livet at jeg virkelig forstår meningen med livet. Hva kan jeg gjøre så nær slutten? Jeg kjenner det. Lyset svekkes i min aldrende kropp samtidig som det andre lyset blir sterkere. Jeg må holde begge i gang så lenge jeg kan.
Tre
For to av beboerne begynte dagen like etter klokken fem. Begge hadde vært gårdbrukere og var så innrettet på å stå tidlig opp at de ikke klarte å legge av seg vanen. Mr. Forsyth var i det minste påkledd for øyeblikket, men nå skulle han ut for å melke kyrne eller se til sugga, som visstnok alltid «trengte stell». Dermed måtte personalet gjennom det vanlige styret med å overbevise ham om at dyrene allerede hadde fått stellet sitt, og hindre ham i å gå ut og utløse en av døralarmene. Mange klarte å komme seg ut av sengen på egen hånd, og innen vaktskiftet klokken åtte var det vanligvis flere som var oppe og gikk. Hjemmet hadde tretti rom, og de sto bare tomme fra en tidligere beboer flyttet ut (vanligvis i følge med Mr. Dunn) til nestemann flyttet inn. Som på de fleste slike steder var det flere kvinner enn menn, og akkurat som i verden utenfor oppsto det små klikker og vennskap som medførte sjalusi, krangler og uvennskap, ikke så ulikt friminuttene i andreklasse på skolen. Dorothy og frøken Ross satt sammen i spisesalen under frokosten slik de gjorde ved de fleste måltider. Det ville knapt vært mulig å finne en større kontrast i 12
personlighet og bakgrunn, ikke i antrekket heller. Mens Dorothy framsto som «myk og kosete», var den pensjonerte rektoren – det ville ikke være riktig å si «streng» – temmelig «pirkete». Hun ville faktisk ikke blitt fornærmet hvis noen kalte henne pertentlig. Trass i de varme omgivelsene til enhver tid var tweedskjørt og stivet hvit bluse omtrent som et varemerke å regne, det lange perlekjedet likeså. Ulikhetene plaget dem ikke, og siden frøken Ross flyttet inn for tre år siden, hadde de to vært gode venner. De hadde felles interesser og var ofte å finne på rommet til Dorothy mens de strikket og pratet som om de hadde kjent hverandre hele livet. Frøken Ross gransket de andre beboerne, en vane hun ikke klarte å legge bort, selv om hun alltid prøvde å skjule den. Noen av de fysisk svakeste var klarest i toppen, mens friskusene lette etter kyr hver eneste morgen. Mellom ytterpunktene fantes det utallige variasjoner og kombinasjoner. Ved neste bord satt Mrs. Campbell, gammel og skrøpelig, men fullstendig klar i toppen og fortsatt mobil og selvhjulpen med gåstol. Hun hjalp gamle Albert med frokostblandingen. Han virket forbløffet over at cornflakes måtte tilsettes melk før han spiste. Og likevel kunne Albert fortsatt være ganske klar til tider og svært hyggelig selskap. Dette var tydeligvis en dårlig dag. Ved slike tilfeller var det ekstra vanskelig å se ham for seg som sersjant i hæren, en karriere han hadde utmerket seg i, og som hadde ført ham verden rundt. Ja … skrøpelighet, sykdom og aldershjem gjorde utgangspunktet likt for alle. Uansett hva de hadde oppnådd i livet, kom antakelig en av de tre tingene til å ramme dem til slutt. 13
«Jeg må si jeg savner å kunne dyppe brødstaver i egget», sa Dorothy og tvang venninnen bort fra analysen av menneskets lodd og tilbake til mer trivielle anliggender. «Jeg skjønner ikke hvorfor plommen må være så hard at den motstår ethvert forsøk på gjennomtrengning. Brødstavene faller bokstavelig talt i staver.» «Kanskje det er brødet.» «Er det noe galt med det?» «Kanskje det ikke er like kraftig som det pleide å være. Problemet kan skrive seg fra brødet, ikke egget.» Dorothy vurderte det grundig en stund. Frøken Ross var høyt utdannet, og når hun sa noe, var det som regel dypt og verdt å høre på. Men sant å si hadde hun også for vane å erte henne. «Å! Du tuller med meg.» «Det er regelverket som er sånn», sa frøken Ross med et smil. «Kjøkkenpersonalet har ikke lov til å servere bløtkokte egg. Det har med matsikkerhet å gjøre.» «Matsikkerhet! Jeg skulle ønske at styresmaktene kunne slutte å blande seg inn i godbitene våre. Da jeg var liten, var det å skjære opp ristet brød og dyppe stavene i egget noe av det beste jeg visste. Jeg tok aldri skade av det.» «Du må grave det ut med skjeen, legge det på brødet og spise det på den måten.» «Jeg vet det. Det er det jeg gjør. Men det er ikke helt det samme, er det vel?» Dorothy var så søt og snill at når hun en sjelden gang klagde på noe, kom bemerkningene på en sånn måte at frøken Ross aldri klarte å la være å le. «Jeg skjønner ikke hvorfor du ler av meg», sa Dorothy mens hun begynte å fnise selv. «Se her. Brødstavene har ingen sjanse. Selv brødspyd hadde gitt opp kampen.» 14
«Det går hardt for seg, sa plommen i egget.» Noen av de andre beboerne måtte smile av de to damene som hikstet av latter. Hva i all verden var det som var så morsomt så tidlig på dagen? De snakket jo med hverandre så sent som kvelden før. * «De har gjort om på alt», sa Joyce da hun kom og satte seg med de andre. De var i kafeen på hagesenteret. De inviterte ofte en gruppe fra We Care For You på besøk, og nå var de i grunnen blitt så hjemmevante der at Joyce hadde med seg tøfler i vesken. Hun kippet av seg skoene, tok på tøflene og sukket tilfreds. «Mener du hvor ting er plassert på hyllene?» spurte Walter. Han var hennes rake motsetning i blå blazer og matchende slips. Han hadde tre slike antrekk, i blått, rødlilla og mørkegrønt, og alle tre var svært elegante. Men hvis man skulle være helt ærlig, virket han kanskje en smule overpyntet i slike omgivelser. «Nei, jeg mener det de selger. Før i tiden dro man til hagesenteret for å kjøpe noe man kunne plante i jorden. Nå er det soveromsmøbler, bøker, kjøkkenutstyr og duftlys. Du må for all del ikke se etter planter. De kommer antakelig til å være i plast!» «Da gikk det ikke an å få seg en kopp te engang, og nå har mange av dem ordentlige restauranter», sa Deirdre. «Hvis en ikke kan kjøpe et treretters måltid, blir en nesten skuffet.» «Ja da, jeg mente ikke at alle forandringene var til det verre», sa Joyce og begynte på sin andre scones. «De har faktisk et godt utvalg i ullgarn her», sa Dorothy, «inne i håndarbeidsavdelingen. Sist jeg var i en garnbutikk, hadde de ingenting.» 15
«Hadde de ikke garn?» sa Walter vantro. «Det var maks tjue prosent ull i ullgarnet. Jeg ble ganske så bøs, jeg.» «Neimen, Dorothy, da», sa han. «Jeg håper at det ikke ble håndgemeng.» «Jeg gikk rett bort til disken. ‘Hør nå her, unge mann,’ sa jeg, ‘du får meg ikke til å tro at de hårete ballene har vært i nærheten av en sau.’» «Nei, det sa du da ikke!» sa frøken Ross. Walter krøket seg sammen i stolen og lagde en snodig gurglelyd. Mrs. MacDonald, en liten, forholdsvis pregløs dame, klappet ham på ryggen. «Hva sa ekspeditøren?» spurte frøken Ross, på grensen til å miste kontrollen selv. «Ingenting. Han må ha mistet noe, for han dukket ned bak disken, og jeg så ikke noe mer til ham.» «Det er all denne fordummingen», poengterte Joyce med et av favorittuttrykkene sine. «Hvor er det blitt av betjeningen med ekspertise?» «De fleste bor vel på aldershjem», sa Deirdre. Åtte av beboerne hadde dratt på utflukten, i tillegg til Anna, som var en av pleierne, og Hamish, hjemmets vaktmester/gartner/minibussjåfør. De to siste var Albert og Mrs. Butterworth. Sistnevnte var en ulykkesfugl, men det var bare Albert som kunne finne på å gå seg vill. Under det forrige besøket hadde han låst seg inne på do og måtte slippes ut av en av betjeningen. Dette besøket var hyggelig og begivenhetsløst … de interessante hendelsene skjedde først da de kom hjem igjen. * Da de kom inn i resepsjonen, sto bestyrerinnen og hørte på en kvinne med unaturlig blondt hår, utringet topp og 16
ganske høy stemme. De sto ved siden av den store oppslagstavlen med bilder av alle de ansatte, godt merket med navn, stillingstittel og informasjon om hvem som var på jobb den dagen. Den fremmede kvinnen sluttet å snakke og vendte oppmerksomheten mot nykommerne med et klart, spørrende og ganske skøyeraktig blikk. Alle sto og ventet på at de som var litt trege, også skulle komme inn. Det var en høflig og uuttalt oppmerksomhet de alltid viste etter en utflukt. Med det samme hun skjønte hvem kvinnen var, gikk Deirdre bort til henne, fast bestemt på at hun skulle være den første som hilste på i håp om at det ville gi en viss innflytelse i en framtidig maktfordeling. «Det må være du som er Joan. Jeg heter Deirdre», sa hun og rakte henne hånden. «Hvis det er noe du lurer på, er det bare å spørre. Alle kommer nok til å si at det lønner seg å kjenne meg!» Hvis den nye beboeren ble overrasket over presentasjonen, viste hun det ikke. I stedet tok hun den framstrakte hånden og hilste så voldsomt at Deirdre begynte å se rimelig forvirret ut. «Hyggelig å hilse på deg», sa Joan høyt og tydelig. «Å … ja … visst … takk», sa Deirdre og så seg rundt etter sin medsammensvorne og heltidskompanjong. Mrs. MacDonald sto og nølte i nærheten, så hun vinket henne nærmere. «Og dette er Mrs. MacDonald, en svært god venninne.» Den «svært gode venninnen» ble forbløffet. En hyggelig kommentar fra den kanten var omtrent like vanlig som svinekjøtt i en bar mitsva. Joan hilste vennlig på henne, uten det overdrevne håndtrykket. Frøken Ross, i likhet med de fleste andre som var til 17
stede, fulgte med på opptrinnet og så for seg at nykommeren kom til å bidra med livlig underholdning de neste månedene. Hun så i hvert fall ut til å ha fanget opp sladderen på kort tid. Ja, dette var en kvinne som hadde opplevd litt av hvert i livet. Kanskje en man måtte passe seg for? Bestyrerinnen begynte å presentere henne for de andre, og det gikk stille og rolig for seg til hun kom til Albert, som tok fram et munnspill fra lommen og begynte å spille. Melodien besto av to toner, for han pustet bare inn og ut uten å bevege på instrumentet. Joan viet ham imidlertid all sin oppmerksomhet, som om det var en stor opptreden, og han strålte glad og fornøyd av applausen og rosen hennes. «Og til slutt har vi frøken Ross og Dorothy», sa bestyrerinnen da hun kom til de to siste i gruppen. På nært hold var Joan eldre enn hun så ut på avstand, for den tykke sminken skjulte ikke tidens tann. Hun måtte ha vært en flott kvinne i sine velmaktsdager, og trekkene var fortsatt faste. «Hyggelig å hilse på deg, frøken Ross», sa hun, og da hun fikk øye på Dorothys nett, la hun til: «Og jeg ser at du liker å strikke.» «Jo da, det har jeg gjort siden jeg var liten.» «Jeg er glad i å strikke selv også. For øyeblikket holder jeg på med en flettejakke. Kanskje vi kan byttelåne mønster.» «Jo, det hadde vært hyggelig.» «Alle tingene mine er blitt plassert på rommet mitt, men jeg har ikke sett det ennå. Har pratet altfor mye med bestyrerinnen! Hun har helt sikkert noe bedre å ta seg til. Kanskje du kan følge meg dit, og så kan vi drikke te etterpå?» 18
Joan stakk armen inn i Dorothys armkrok, og så gikk de to damene bortover korridoren mens de pratet som to gamle venninner. Bestyrerinnen gikk på kontoret da hun så at det ikke var behov for henne mer. Deirdre hadde holdt seg i bakgrunnen og fant ut at hun ikke hadde noe å tjene på å bli værende, hun heller. Alle andre hadde gått hver til sitt etter at de ble presentert. Frøken Ross sto for seg selv som om hun var blitt gjenglemt. Et bilde tvang seg fram. Da hun var liten, hadde hun funnet en dukke som hadde vært yndlingsleken hennes, men som hun ikke hadde lekt med på lenge fordi hun hadde glemt den. Dukken var ikke spennende lenger, så hun hadde slengt den ned i esken igjen. Frøken Ross kjente seg plutselig fryktelig alene.
Fire
Mandag 29. februar Undervisning har vært mitt faste holdepunkt i livet. Det ga meg et formål og en følelse av å være verdifull som loste meg trygt og framgangsrikt gjennom alle disse årene. Nå kjennes det som om roret mangler. Jeg er i drift på et ublidt hav som truer med å trekke meg ned i ensomhet, som vil sluke meg hel og ikke engang la minnene være igjen. Hvorfor kjenner jeg meg så truet? Hvorfor er jeg så redd for den nye beboeren?
Fem
Dagen etter fikk en uheldig start da Albert og Mr. Forsyth møttes i korridoren. Det var helt tilfeldig at det ikke var noen andre i nærheten. Nattevaktene var opptatt med vaktskiftet, en prosess som kunne bli en smule anstrengt. Av en eller annen grunn hadde de to mislikt hverandre helt siden den gamle gårdbrukeren flyttet inn for to år siden, og alle hadde gjort sitt ytterste for å unngå at de var alene sammen. Mennene skulte på hverandre i økende affekt før de gikk til angrep så fort som de skjøre beina kunne bære dem. Med matte hender som grep etter strupen, og kraftløse knyttneveslag mistet begge to balansen og ramlet på gulvet idet personalet hørte ropene deres og kom springende fra møtet. Karene ble hjulpet på beina og plassert i hver sin stol et stykke unna hverandre, og innen da hadde de glemt at noe hadde skjedd, og så ut til å være som ellers. Bortsett fra at Albert hadde et sår på leppen. «Slåsskampen», hvis den kunne kalles det, måtte føres i en avviksrapport, og de måtte ringe legekontoret for å få en lege til å ta en titt på dem. Bestyrerinnen satt på kontoret og sukket tungt. Strengt 21
tatt var det ikke «bestyrerinne» hun var, men leder på aldershjemmet. Hun het Maureen, og nykommere ble alltid bedt om å kalle henne det. Hun lignet imidlertid til forveksling på Hattie Jacques, kjent fra rollen som bestyrerinne i 60-tallets Carry On-filmer, og mange av de eldre beboerne kjente seg trygge med den stillingstittelen. Dermed ble hun hetende det. Det gjorde ikke Maureen noe. Det som gjorde henne noe, var at denne hendelsen kom til å stille de ansatte i et dårlig lys, de som jobbet så hardt. De hadde gjort sitt beste for å unngå at noe sånt skulle skje … og nå? Nå ville det bli sådd tvil om deres faglige dyktighet og engasjement. Alt det andre de hadde oppnådd, kom til å bli overskygget. Det var komplett urettferdig og gjenspeilte overhodet ikke virkeligheten. Maureen sukket igjen, så åpnet hun avviksrapporten, hvor hun måtte gjengi alt i detalj før hun skrev inn faktaene i hver av de to beboernes journal. * I løpet av kort tid ble Joan et svært populært tilskudd. Hun var god med publikum og så ut til å ha et uuttømmelig repertoar av morsomme og gjerne litt frekke historier om sine tre ektemenn. Hun hadde overlevd dem alle tre. Den andre uken hun bodde der, underholdt hun de andre rundt lunsjbordet med enda flere historier. Det var ingen utflukter den onsdagen, så dermed var det fullt i spisesalen. Frøken Ross satt ved siden av Walter ved et annet bord. Hun satt og tenkte på mandagskvelden da hun hadde gått inn på Dorothys rom. Der satt venninnen og strikket i sin faste lenestol, mens Joan satt i en stol ved 22
siden av den frøken Ross pleide å sitte i. Stolene var plassert i en liten halvsirkel. Hun så bestyrtet på dem, men hun sa ingenting. I stedet hadde hun bare satt seg. På den ene siden hadde hun uskyldigheten selv, og på den andre et puppestell som måtte ha trengt en egen byggesak for bh-en. Men det var Dorothys rom, og det var opp til henne om hun ville invitere flere og skvise inn enda en stol. Allikevel hadde alt forandret seg. «Så tankefull du ser ut», sa Walter. «Beklager», sa hun og tok seg sammen. «Jeg satt og tenkte på at ingenting er uforanderlig, uansett hvor gjerne man vil det.» Selv om hun ikke sa noe om det, hadde Walter merket at dynamikken i vennskapet hennes hadde forandret seg. Han visste ikke helt hvordan han skulle gå fram på så utrygg grunn. «Vårt nye tilskudd ser ut til å lage litt oppstyr», sa han stille. «Men jeg må innrømme at jeg synes hun er morsom, og hun er svært snill og tålmodig med de forvirrede beboerne.» Det var sant, og frøken Ross kunne ærlig talt ikke si at hun mislikte Joan. Hun var kanskje litt mer framfusende og høylytt enn hun likte, men man kunne si det samme om Joyce, som alltid var hyggelig selskap. Nei, det var inntrengningen. Tankene hennes ble avbrutt av Walters overraskede rop. Årsaken ble klar med det samme. Et rundstykke hadde akkurat truffet ham i pannen, falt ned i skålen og sprutet purre- og potetsuppe på den mørkegrønne blazeren og utover bordduken. Mens den uventede hendelsen sank inn, traff en pariserloffskive ham i brystet før den havnet i fanget. 23
Walter så seg rundt etter kilden til den flyvende maten, og han fikk et uttrykk i ansiktet som selv frøken Ross, med sitt rike ordforråd, ville syntes var vanskelig å beskrive: sjokk, frykt, lengsel. «Angus!» hvisket han og så på en mann som ble fulgt inn i spisesalen av Anna. Pleieren så paff ut. Det hadde ikke vært nevnt noe om demens eller atferdsproblemer, verken i journalen eller på møtet om beboeren som skulle flytte inn på Mr. Fergusons gamle rom. I de foregående ti minuttene hadde han oppført seg som en gentleman. Nå sto han der ved siden av brødkurven og skulle til å kaste nok et prosjektil. «Nei, sånt gjør vi ikke her», sa Anna. «Legg den fra deg, er du snill!» «Det er ham!» ropte Angus. «Han! Her! Etter så mange år!» Et grovt rundstykke fløy gjennom luften, men kastet var ukontrollert, så det veltet et vannglass på bordet. Han tok opp et fint rundstykke med sesamfrø, men Ben gikk bort til ham og tok det vennlig ut av hånden hans. I sin ungdom hadde Angus vært en sterk mann, men den høye kroppen var en skygge av det den hadde vært. Han var overmannet og bøyde hodet, slik at han så enda mer krokrygget ut, og mumlet «unnskyld» om og om igjen. Anna tok ham vennlig i armen. «Kom, så finner vi rommet ditt. Du kan spise lunsjen din der hvis du vil. Jeg skal ta med mat når du har funnet deg til rette.» Og med det førte hun ham av sted. Det ble helt stille etter det uvanlige opptrinnet, og da mannen gikk, var det ingen som visste hva de skulle si. Alle stirret på Walter, som var blitt askegrå i ansiktet. 24
«Her, jeg tar den, så skal du få en ny», sa Ben og fjernet suppeskålen hvor det lå et uønsket tilskudd og duppet. Walter ga ikke tegn til at han hørte ham, og etter litt reiste han seg langsomt. «Jeg går opp», sa han uten å henvende seg til noen. Så gikk han, uten å tørke bort suppen fra jakkeermet engang.
Seks
I likhet med alle andre var Tiddles spesielt glad i Dorothy. Men til forskjell fra alle andre likte katten å sitte på fanget hennes, gjemt under et halvferdig ullplagg, mens strikkepinnene klikket trygt der oppe. Den lå allerede i lenestolen da Dorothy kom inn på rommet sitt med posten. «Å, der er du. Er det ikke fint når fuglene synger av full hals og solen skinner inn gjennom vinduet?» Dorothy la posten ved siden av det innrammede bildet av den avdøde ektemannen, som alltid sto på det lille bordet ved siden av. Hun løftet katten, satte seg, plasserte den på fanget og sukket fornøyd. «Er ikke vi heldige, Tiddles? Jo, det er vi. Skal tro hva vi har fått i dag. Se! Et postkort fra Andrew. Kjære mamma. Håper du har det bra. Vi koser oss. Hjertelig hilsen Andrew, Susan og Olivia. Å … Malta. Jo, det er sikkert fint. Det høres ut som om det er langt vekke. Skjønt postvesen har de tydeligvis. «Hm, dette ser veldig fargerikt ut», fortsatte hun mens hun studerte en reklamebrosjyre. «Se verden på fjorten dager. Luksuscruise fra kun 4000 pund. Hva sier du til det, Tiddles?» Hvis katten hadde noen mening om det optimistiske tilbudet, ga den ikke tegn til det. 26
«Ja, helt enig. Jeg husker da feriebudsjettet var på førti pund, og jeg skal vedde på at vi hadde det artigere.» Dorothy slapp brosjyren ned i papirkurven og stirret på den siste offisielle konvolutten uten å se ut til å ville åpne den. Da hun var liten, hadde foreldrene alltid betraktet sånne med frykt, husket hun. De brakte aldri gode nyheter. Dorothy husket den skrekkelige morgenen da telegrammet kom med nyheter om storebroren hennes, Edward. Krigen var så nær ved å være over at det nesten gjorde det enda vanskeligere å forsones med tragedien. Men det var veldig lenge siden, og nå var det sikkert ikke snakk om noe verre enn en påminnelse om en time. Det kunne ikke være så mye mer enn det. Hun trakk pusten godt inn, sa til seg selv at hun ikke skulle være tåpelig, og åpnet konvolutten. Da hun leste brevet, gikk ansiktsuttrykket fra nysgjerrighet til forvirring og deretter skrekk. Alltid dårlige nyheter. «Nei! Det kan ikke stemme.» Hun snudde seg mot svart-hvitt-bildet ved siden av, slik hun gjorde flere ganger for dagen, og viste brevet til ektemannen. «Willie! Hva skal jeg gjøre?» sa hun mens hun la hånden for munnen og kjempet med tårene. Før ektemannen kunne komme med noe svar, ble døren åpnet, og Joan kom inn med et lignende brev i hendene. «Uff a meg», sa hun og satte seg i stolen «sin». «De nye eierne øker husleien med 150 pund i uka, og jeg har akkurat flyttet inn. Det er helt ufattelig.» «De vil ha enda mer fra meg.» «Det er på grunn av det fine rommet ditt. Alt er beregnet på nytt.» 27
«Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke råd til en så stor prisøkning. Jeg kommer til å bli satt på gata! Nei, tenke seg til at det skulle gå sånn.» «Det har ikke gått så langt ennå. Jeg er sikker på at frøken Ross vet råd. Du må ikke gi opp.» Som om hun hadde hørt navnet sitt, kom frøken Ross inn. Hun virket like opprørt som de to andre. «Jeg måtte se til Mrs. Campbell. Stakkars. Nittitre i neste uke. Hun var aldeles fra seg. Jeg kunne ikke gå ifra henne før noen hadde hentet bestyrerinnen, skjønt bestyrerinnen hadde tårer i øynene, hun også. Jeg sa klart ifra om at alle vet at hun ikke har hatt noe med det å gjøre.» «Tenke seg til å sende et sånt brev ut av det blå», sa Joan sint. «Er det sånn vi behandler eldre mennesker?» «Det er et tegn i tiden, det», sa frøken Ross fra den tredje stolen og lurte på om hun begynte å høres ut som Joyce. «Vi blir ikke sett på som mennesker lenger, kun kvadratmeter. Tall i regnskapet til anonyme byråkrater.» «Kommer du til å klare deg, frøken Ross?» sa Dorothy, mer opptatt av andre enn seg selv, som vanlig. «Jeg har arbeidet som lærer i nesten tretti år og rektor i ti, så ja, jeg klarer meg, men hva med dere to?» «Jeg klarer meg nok», sa Joan. «Men ikke Dorothy.» «Tror dere det hjelper hvis jeg sier at jeg kan spise mindre og skru ned varmen på rommet?» Frøken Ross kjente et grøss langt inn i hjertet. Hun klarte ikke å svare og begynte å tvinne på perlekjedet, en vane som alltid tydet på innvendig kaos. «Jeg trodde at jeg skulle få leve resten av livet i fred og ro sammen med mine kjære venner. Jeg regnet ikke med å havne i denne situasjonen.» «Du er ikke alene», sa Joan. «Dessverre har jeg ingen gode forslag.» 28
De tre kvinnene ble tause. Der satt de med hvert sitt enkle, tilsynelatende uskyldige A4-ark som truet med å ødelegge flere liv. «Dette finner vi oss ikke i», forkynte frøken Ross og lot perlene henge i fred. Hun prikket hardt i brevarket som om hun satte pekefingeren i avsenderens bryst. «Men hva har vi å stille opp med mot en så stor organisasjon?» sa Dorothy. Hun ble mer og mer motløs og liten for hvert minutt som gikk. «Tre bortglemte gamle damer på aldershjem … som ingen har særlig bruk for mer.» «Vi er ikke glemt», sa Joan. «Du er kanskje ikke det.» «Og vi kan fremdeles brukes … vi må bare finne ut til hva», sa Joan og gløttet rundt i rommet som om hun så etter tegn på samfunnsverdien deres. Blikket falt på et par ting i nærheten. Hun tok opp en av dem. «Utover det å strikke eggevarmere.» «Hva skal jeg gjøre?» Det ble stille i rommet mens Dorothys spørsmål forble ubesvart. De ble oppmerksomme på lyder rundt om i bygget: stille gråt i nærheten, en sint mannsstemme som brølte i etasjen under, raske fottrinn i korridoren utenfor. Alle beboerne var stilt overfor det samme dilemmaet, og fortvilelsen hang i luften som om Ben hadde gått rundt og sprutet den inn i hver eneste krik og krok slik han av og til gjorde med loppesprayen. «Hva skal jeg gjøre?» «Vi må legge en plan», sa frøken Ross. «Hva slags plan da?» spurte Joan. «En plan for å tjene penger, slik at Dorothy kan bli boende. Hvor mye er det de nye eierne vil ha?» «200 pund mer i uka.» 29
«Da må du skaffe 800 pund per måned.» «Det er et skrekkelig høyt beløp. Da jeg var liten, ville det ha tatt faren min over et år å tjene så mye.» «Kan du klare deg en stund?» spurte frøken Ross. «En kort stund, men da har jeg ingenting igjen.» «Tørk tårene. Vi har ikke samlet så mye livserfaring for så å bli skjøvet unna av en pengegrisk byråkrat som ikke har møtt oss engang. Kom igjen. Ingenting fungerer bedre enn strikketøy for å få tankene i gang. Nå setter vi på oss tenkehatten.» Frøken Ross var ikke særlig dramatisk av seg til vanlig, men nå krøllet hun sammen brevet og kastet det i papirkurven, hvor det landet oppå et bilde av et cruiseskip. Hun tok opp en halvferdig sokk og satte i gang med voldsom konsentrasjon. Hun inspirerte de to andre, og etter en liten stund fyltes rommet av lyden av klikkende pinner. Joan var den første som foreslo noe. «Hva med å selge det vi strikker, i stedet for å gi det til veldedige formål?» «Men vi har alltid donert det», sa Dorothy. «Nei, Joan har rett», svarte frøken Ross. «Nå er det deg vi må prioritere. Men vi klarer ikke å strikke fort nok, og folk er ikke villige til å betale for den tiden som håndarbeid krever.» De ble stille og tok etter hvert opp strikketøyet igjen. Katten var uvitende om anspentheten og fortvilelsen som omga den, og sov fornøyd videre i yndlingsfanget. «Jeg kan selge det jeg eier!» De andre stoppet opp og prøvde å se optimistiske ut mens de gløttet rundt i rommet som om de så det for første gang. Men de visste hva det inneholdt: gamle møbler, noen pynteting, et par bilder … Joan tok opp en liten 30
glassvase som sto på bordet ved siden av henne. Opp av den stakk det tre rosa plastblomster plantet i et fast, gulaktig materiale som skulle ligne på vann. Joan syntes at det så ut som tiss, og ble ofte plaget av en trang til å lukte som snarest for å forsikre seg om at det ikke var det. Hun vippet vasen sidelengs, men ingenting rørte på seg, ikke noe annet enn støv, så hun satte den tilbake. Eiendelene var i grunnen verdiløse, men ingen av dem ville drømt om å si noe sånt. «Det vi trenger,» sa frøken Ross fintfølende, «er fast inntekt, noe vi tjener penger på hver måned.» Det ble stille igjen bortsett fra klikkingen fra strikkepinnene. Dorothy hadde lagd tusenvis av ting opp gjennom årene, klær til familien, gaver til venner, flotte ting til utlodning i kirken. Nå var Willie borte, og Andrew, ja, hvor var han hen? Han var voksen og hadde sitt eget liv med familien. Kona hans, Susan, var ikke så glad i hjemmelagde klær, så nå for tiden pleide Dorothy å gi alt til en veldedig forening for uteliggere. «Jeg kan sikkert flytte inn på et av de mindre rommene i første, de på baksiden av bygget. Det må jo være billigere der.» «Å nei», sa Joan høyt. «Det er ikke utsikt der, og de får aldri sol heller.» «Og de er ikke store nok til at vi kan møtes der», bemerket frøken Ross. Etter at Joan slo seg sammen med dem, var det allerede trangt nok, og på et mindre rom ville det bli helt umulig. «Og det er venteliste der også.» «Hvis jeg må vente lenge, går jeg tom for penger før noe blir tilgjengelig. Selv et billigere rom her ser ikke ut til å være noen mulighet.» «Prisøkningen påvirker alle beboerne», sa frøken Ross. «Vi tenker mye bedre med flere hoder enn våre tre. 31
La meg ta en liten prat med noen av de andre og se om vi ikke kan møtes og få fram noen ideer.» Dorothys svar var å bryte ut i gråt. * Det var dempet stemning i dagligstua den kvelden. Selv tv-en var avslått. Beboerne satt i små grupper og diskuterte de utrivelige nyhetene. Mrs. Campbell var svært oppskjørtet, og bestyrerinnen gjorde sitt beste for å berolige både henne og noen av de andre. Noen beklagde seg til bestyrerinnen, men hun hadde ikke noe mer informasjon enn det som sto i brevet. Prisøkningen skulle innføres om tre ukers tid, nærmere bestemt den 1. april, som om det hele var en utspekulert aprilsnarr. Walter var nedtrykt av en annen grunn: skyldtunge og skamfulle minner. Han hadde satt opp sjakkbrettet på et bord hvor han kunne sitte for seg selv og unngå å bli dratt med i samtaler han ikke hadde lyst til å delta i, sånn som hvorfor den nye beboeren kastet rundstykker på ham. Angus hadde oppholdt seg på rommet siden han kom dagen før, og det ble stille da han dukket opp i døråpningen litt senere. Alle stirret nysgjerrig på den nye mannlige beboeren. Der sto han, usikker på hva han skulle gjøre, i en altfor stor genser som hang og slang på den magre kroppen og fikk ham til å se … forlatt ut. Han merket at Walter så på ham og nikket mot stolen tvers overfor. Invitasjonen til et parti sjakk var uuttalt, men tydelig. Angus stirret trassig tilbake en stund, så gikk han bort og satte seg lengst mulig unna ham.