delig ektemann, ikke nå, stappmett av god mat som jeg er; han var i ferd med å rygge ut, da kvinnen, som langsomt skled ned mot veggen med neglisjeen som et rep rundt livet, fikk ytret enda noen ord: «Død – han er – død …» Da disse ordene nådde ørene hans, skrittet Skarphedin Olsen bestemt inn i stuen, kikket seg rundt i det store, lyse rommet, elegant møblert, men kunne ikke se noen død ektemann. Derimot stanset blikket hans på panoramavinduet som vendte ut mot en balkong med utsikt ut over Oslofjorden, mot Hovedøya. Det sto skrevet noe på ruten med kraftig, rød skrift. Han knep på nytt øynene sammen, stirret, gikk bort til vinduet og kikket ut på balkongen. Der befant det seg en mann, liggende på ryggen, med øyne matte som rimete isflater. En tidlig vårveps kravlet rundt på strimene av størknet blod ved mannens venstre tinning. Og på gulvet foran vinduet lå en nedslitt leppestift av merket Lancôme. På ruten sto det skrevet med store, aggressive bokstaver:
KULHWCH OLWWEN 3 Skarphedin Olsen hadde vært invitert til sin gamle venn, den berømte og ikke minst beryktede gourmeten sersjant Aronsen, som hadde servert et utsøkt påskemåltid. Ingen kjente Aronsens fornavn, heller ikke Olsen; at han ble tiltalt som «sersjant» kunne bero på det faktum at han med militær myndighet og skarp og kontant tale hadde irette22