Forfatternes forord
Jeg fikk aldri møte Siobhan Dowd. Jeg kjenner henne bare slik de fleste av dere vil bli kjent med henne – gjennom de enestående bøkene hennes. Fire gnistrende ungdomsromaner, to av dem utgitt mens hun levde, de andre to etter hennes altfor tidlige død. Har du ikke lest dem, er det noe du straks bør rette opp. Dette ville ha vært den femte boken hennes. Hun hadde persongalleriet, et grunnkonsept og en åpning. Det hun dessverre ikke hadde, var tid. Da jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å gjøre forarbeidet hennes om til en bok, nølte jeg. Det jeg ikke ville gjøre – ikke kunne gjøre – var å skrive en roman som etterlignet hennes stemme. Det ville ha vært å gjøre henne, leseren og fremfor alt fortellingen en bjørnetjeneste. Jeg tror ikke det er mulig å skape god litteratur på den måten. Men det som er med gode idéer, er at de avføder andre idéer. Nesten før jeg visste ordet av det, vekket Siobhans idéer nye idéer i meg, og jeg begynte å kjenne den kløen som alle forfattere lengter etter: kløen etter å få ordene ned på papiret, å fortelle en historie. Det føltes – og føles – som om jeg har fått overlevert en 5