Pastor Viveka og hundreårsjubileet
Annette Haaland
Pastor Viveka og hundreårsjubileet Oversatt fra svensk av Einar Blomgren MNO
Annette Haaland Originalens tittel: Pastor Viveka och hundraårsjubileet Oversatt av Einar Blomgren Copyright © Annette Haaland, 2016 First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian Language by arrangement with Bonnier Rights, Stockholm, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS ISBN 978-82-02-55960-1 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: www.designstudioe.com Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i Sabon 10/14,4 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til moren min, som vet hvordan man overdriver på de riktige stedene
1
«Det finnes et godt, gammelt visdomsord: Dra til helvete!» Viveka kan ikke fatte at hun sa dette til medlemmene i rådet. Det er jo helt sprøtt! Riktignok har hun bedt om unnskyldning, men likevel. Det er som om hun må ta i alt hun kan når hun skal prøve å si ifra. Og da blir det for mye. Det er derfor hun går på det kurset hun nettopp er kommet fra, et kurs der man trener på å uttrykke følelser på en balansert og nyansert måte. For det finnes en mellomting mellom å smile og virke glad selv om det koker innvendig, og å skjelle ut folk og banne til dem. Sistnevnte er ikke særlig passende når man er pastor. Ikke førstnevnte heller, for den del. For det er på den måten man blir så sliten og sint som Viveka har vært. De førtiseks første årene av livet var hun glad og snill, i hvert fall utvendig, men det siste året har hun vært sint. Hun var vært lei av mennesker på en slik måte som man blir når man ikke kan sette grenser. Det er dessuten veldig vanskelig å sette grenser når man jobber i en frikirke, særlig hvis man er den eneste ansatte. Da forventes det at man strekker til til alt, for eksempel være inspirator og forbilde (av typen Jesus og Desmond Tutu), visjonær og strateg som kan få menigheten til å vokse (av typen Bill Gates), øm og selvoppofrende (Jesus, Mor Teresa), dypsindig (Jesus, Platon, Freud), gjerne morsom (Babben Lars7
son), få barn til å være interessert (Astrid Lindgren) og være et teknisk geni (Steve Jobs) slik at man får datamaskinen til å funke, ordne med lydanlegg og teleslynge og bytte tonerkassett i kopieringsmaskinen. Det er ikke helt lett. Å sette grenser. Men hun jobber med det. Hun vil være en god pastor. Hun vil være et godt menneske. Men helst uten å gå under selv. Så hun prøver. Hun går på kurs, og hun prøver også å føle hva hun selv vil og har godt av. Akkurat nå er hun for eksempel i svømmehallen på Sandsborgsbadet. Hun sitter i badstua, lener hodet mot veggen og slapper av. Denne svømmehallen er hennes nye pustehull, et perfekt tilholdssted nå i november, og noe så uvanlig som et trivelig badeanlegg. Det er lite, hyggelig, hjemmekoselig og dessuten varmt. Det er sikkert tretti grader i vannet, altså mye varmere enn i andre svømmehaller, og varmt i luften også, så hun slipper å få sånne blårøde, flammete ben hun alltid får. Det eneste dilemmaet er at Viveka egentlig ikke har lyst til å vise seg fram for Enskede iført badedrakt, rødflammete ben eller ei. Pastorer skal ikke sprade rundt på den måten, det er slik det føles. Tenk om folk tenker på det når hun holder preken, på hvor fæl hun så ut i badedrakt. Det er en ganske umorsom tanke. Men hun prøver å gå hit når nesten ingen er her. Det er lite grann for varmt i badstua, men likevel fantastisk deilig, særlig når man vet hvordan det er utendørs, det blåser og regner, og dette halvmørket som eter seg inn i sjelen og hvisker: «Det er ingen vits i noe. Alt er meningsløst, menneskeheten er håpløs, jorden i ferd med å gå under, og Gud bryr seg ikke.» Men badstua får en til å tenke på gode ting. Det finnes glede. Det finnes fellesskap. Det finnes engasjement. Tro, håp og kjærlighet, rett og slett. Noe 8
hun ser fram til, er kirkens nye kor. De kaller det «Alle kan synge»-koret. Tanken er at man skal få være med uansett tidligere erfaring med å synge. Det er det som er poenget, at alle skal kunne få oppleve den herlige følelsen av å synge sammen. Å synge i kor er bra for både kropp og sjel. Viveka leste akkurat om en undersøkelse som hevdet at det har en like positiv virkning å synge i kor som å drive med yoga. Det virker beroligende på hele kroppen ved at syngingen påvirker en nerve som går fra hjernestammen til hjertet. Og i og med at hjerterytmen hos sangerne synkroniseres, samordnes de nevrologisk. Eller hvordan det nå var. I hvert fall skaper det hele et mentalt vi-perspektiv. Det kunne man jo egentlig ha funnet ut uten å forske, tenker Viveka. At det blir en vi-følelse av å synge sammen. Viveka håper at det vil komme folk til koret som ikke er vant til å gå i kirken. Noen nye ansikter. Et blandet kor av forskjellige aldere, former, yrker, legninger, temperamenter og samfunnsklasser er det Viveka ser for seg. Ja, det skal bli morsomt. Og nå må hun nok få opp farten, for hun har tenkt å dele ut invitasjoner til «Alle kan synge»-koret i folks postkasser før hun drar hjem. Mens hun kler på seg, tenker hun på om korlederen egentlig vet hva hun begir seg ut på. Daphine later jo til å ha visse ambisjoner med koret, kunstneriske, musikalske ambisjoner. Viveka håper at Daphine ikke blir skuffet på det punktet. Ved utgangen står Kurt ved kassen og betaler. Kurt er en mann i pensjonsalderen som tror han fremdeles er førti. De har ikke akkurat vært på hils, men etter at de har truffet på hverandre her i svømmehallen, har han begynt å prate. – Jaha, så pastoren har vært og trimmet. Ja, det gjelder å 9
holde orden på formene, sier Kurt med en liten, skjult hentydning. – Ja, ikke sant, ha-ha, sier Viveka. Hva raker det deg? tenker hun hissig mens hun går fort forbi. Hvis Kurt pleier å være i svømmehallen på denne tiden, skal hun nok unngå å gå hit nettopp på fredager. Ute på torget blåser det. Det er nesten folketomt. Folk holder seg inne i ruskeværet. Bare en enslig skikkelse sitter borte ved kiosken. Dette er Dalen, Enskedes egen getto. Noen ville i hvert fall si det. Sosiale problemer. Barn som trakasserer andre barn. Ungdomsgjenger. Narkotika. I kirken har de lenge tenkt at de kunne ha lyst til å engasjere seg på en eller annen måte, gjøre en innsats. Og nå er spørsmålet blitt veldig aktuelt i forbindelse med hundreårsjubileet. Enskede skal feire hundre år, og det har fått menigheten til å gå i seg selv. Hva har vi gjort for området vårt i de årene vi har eksistert? Kan vi gjøre noe i dag, ut over det vi allerede gjør? Menigheten synes at de burde prøve å få kontakt med ungdommer som er på vei i feil retning. På benken ved kiosken sitter den enslige figuren, en tenåring med utenlandsk utseende. Han ser bortkommen ut. Og trist. Likevel har han noe storslagent over seg, slår det Viveka, noe storslagent og tragisk.
2
Diego trekker jakken tettere rundt seg der han sitter på benken. Han ser ned på noen sneiper og et brukt skrapelodd som ligger ved føttene hans. Der går pastoren, tenker han idet Viveka går forbi. Han vet hvem hun er. Lillesøsteren hans var med i barnekoret i kirken en stund. Men hun måtte slutte, for moren hadde ikke råd til kontingenten. Man kan være med likevel, hadde pastoren sagt. Det var nærmest en frivillig kontingent for at de skulle kunne kjøpe inn det de trengte. Men moren nektet. Pastoren virker okei, har han tenkt. Henne kunne man kanskje snakke med. Eller kanskje ikke. Hun ville nok ikke forstå, hun som bor i snobbestrøket. Hva vet hun om det som han vet? Sikkert ingenting. Diego blir sint fordi han i det hele tatt har tenkt tanken, å snakke med pastoren. Han skal fikse saker og ting selv. På en eller annen måte. Det er det beste. Stoler man på andre, blir man bare skuffet. Han tenker på Mateo. Kompisene kan man alltid regne med, hevder han. Ubrytelig lojalitet er det som gjelder. Mateo er bare femten og Diegos lillebror. Han burde være hjemme i stedet for å henge ute med kompisene, som forresten er eldre enn ham. Mange i Mateos gjeng er seksten, som Diego selv, eller enda eldre. Diego har ikke tenkt å være med i noen gjeng. Man er uansett alltid alene. Men han må fikse penger nå som moren er borte 11
igjen. Han tror at hun muligens skulle til Göteborg. Det er nok bra, bra for henne. Hun blir nok gladere hvis hun får være der. Det er viktig at hun er glad, Diego vil prøve å holde henne glad. Han fryser, men blir sittende, gnir hendene mot hverandre. Han ser pastoren forsvinne ned i undergangen under T-banen, forsvinne til sin verden, en verden der søstre er med i barnekor. Det er T-banen som er skillelinjen. Diego passerer aldri den grensen. De som går på skolen hans, henger aldri med dem som går på skolen i Enskede. Ingen ungdommer fra Gamla Enskede kommer noensinne til Dalen. De tør ikke.
3
På en balkong i en av eldreboligene i Dalen sitter Pippi. Hun ble kalt Pippi fordi hun alltid sang og var glad, og siden da er navnet blitt sittende. Riktignok er det ganske lenge siden hun sang nå. Stemmen bærer ikke så godt lenger. Dessuten er det jo også ganske lenge siden hun hadde lyst til å synge. Hun har svært sjelden lyst til å forlate balkongen sin eller leiligheten sin, og hun har svært sjelden lyst til å treffe noen. Egentlig er Pippi slett ikke så dårlig som hun får folk til å tro. Men hun vil være i fred. Det holder nå, med folk, med arrangementer og med å gjøre seg til. Og så liker hun å ha kort vei til toalettet. Hun har vanskelig for å holde seg når hun blir tissetrengt. Hun kan holde seg, altså, ingen skal komme og si noe annet, men ikke lenge. Når hun må, så må hun. Selv om hun har fått nok av folk, liker hun å følge med på saker og ting. Det er derfor hun sitter på balkongen. Her har hun kurvstolen sin, det lille bordet med bøker og som oftest et glass sherry. Det var for øvrig et av kravene hun hadde da hun skulle flytte inn i eldreboligen, at hun skulle få en balkong mot torget. Hun sitter her hver dag, sommer som vinter. Det er bare å kle seg, så går det. Man må først ha undertrøye. Deretter korsettet. Deretter underkjolen, kjolen, golfjakken, strikkejakken, en fleecegenser, og utenpå 13
det hele saueskinnspelsen. Pluss lue, skaut og votter. Da klarer man seg. Det aner henne at personalet tror hun kommer til å sitte der og ha frosset i hjel en dag, men så lett skal de ikke få det. Pippi overvåker alt som skjer i Dalen. Hun kan se alle bodene på torget. Nå om høsten er det selvsagt ingen. Hun kan se alle som går inn på ICA, på treningssenteret, på Freddys salonger, i svømmehallen, i biblioteket og alle som passerer på vei til T-banen. Hun kan se hvem som er ute til hvilke tider, hvem som er ute når de ikke burde være det, og hvem som er ute med noen de ikke burde være ute med. Det er interessant og nyttig å betrakte livet fra en balkong.
4
Viveka går først til kirken for å hente invitasjonslapper. Der er det tomt, bortsett fra Povel. Povel har en diagnose, antagelig Aspergers. Personer med Aspergers syndrom er ofte intelligente, men har begrensede og helt spesielle interesser, har Viveka lest. Det stemmer på Povel. Han er interessert i Bibelen, kryssord og datamaskiner. Bibelen kan han nesten utenat, og han kan både hebraisk og gresk. Dessuten vinner han en mengde kryssordkonkurranser hele tiden. Povel er utrolig intelligent, men siden han har litt vanskelig for å forstå seg på mennesker, og siden de har vanskelig for å forstå seg på ham, er det ofte blitt kinkig i de situasjonene der han har vært med. Men han trives i kirken og pleier å komme noen dager i uken. Da sitter han mest ved pc-en i et bitte lite rom innenfor selve kirkerommet. Det er blitt Povels rom. Dels hjelper han til med kirkens regnskap, dels driver han med diverse egne prosjekter. Povel later til å være svært opptatt med noe inne i kottet sitt. – Povel, vet du hva klokka er? roper Viveka. Klokkene i kirken viser alltid forskjellig tid. – Ja, det vet jeg. Stille. 15
Povel har en tendens til bare å svare på akkurat det man spør om. Viveka stikker hodet inn i rommet til Povel. – Hvor mye er klokka? – Den er tolv minutter over fire. – Hva gjør du egentlig, Povel? Hele dataskjermen er full av kruseduller, som ved nærmere ettersyn ser ut som hebraiske bokstaver. – Jeg har laget et eget program. – Wow. Det ser ut som hebraisk. – Det er hebraisk. – Hm. Ja, god helg, da, Povel. – God helg, Viveka. Viveka romsterer inne på kontoret for å finne invitasjonene sine. Hun passer på å rydde litt også. Viveka liker kontoret sitt, som også er samtalerom. Hun vil at det skal føles innbydende, som en vennlig favn, et sted å sitte en stund og bli lyttet til hvis man trenger det. På veggene har hun hengt opp bilder med forskjellige glupord og ordtak, for eksempel «Du vet vel at du er verdifull» og «Gud har sin egen vei til hvert menneskes hjerte». Her om dagen satte hun opp en ny lapp. Den er kanskje hverken spesielt oppmuntrende eller klok, men Viveka liker den. Det står: Det nedennevnte er sant. Det ovennevnte er falskt. Hittil har de som har sett den, kikket rart på henne. De har antagelig tenkt at det som står der, ikke gir mening. Og det er også akkurat det som er poenget. Noen ganger gir ting simpelthen ikke mening. Ikke at folk blir gladere av 16
å tenke på det, naturligvis. Hun burde kanskje ta ned lappen. Til slutt oppdager hun invitasjonene sine under noen ødelagte skjøteledninger som noen har dumpet i bokhyllen hennes. Nå må hun faktisk ut og dele dem ut. – God helg, da, Povel! roper hun idet hun skal gå. – Det har jeg sagt alt! roper Povel tilbake. Hun henger opp en invitasjon til «Alle kan synge»-koret på ytterdøren slik at man er nødt til å se den. Povel har kommet ut fra rommet sitt. – Det gjør ikke noe, Viveka, at du sa det to ganger. Han står der med en alvorlig mine, rufsete hår og skjorten hengende utenfor, egentlig en ganske ung mann, en ung mann som virker gammel. Hun får lyst til å gi Povel en klem eller klappe ham på kinnet, men er ikke sikker på at han ville sette pris på det. – Bra, Povel. Vi sees. – Ja, vi sees. Utenfor kirken betrakter hun arbeidsplassen sin. Taket er nytt og lekker ikke lenger slik det gjorde i sommer. Kirken deres er faktisk veldig søt, med hvitkalkede vegger, store, hvelvede vinduer med sprosser, blåmalte søyler ved inngangen og et fint, lite tårn. På baksiden er det et tilbygg med en leilighet. Der har Birgit og Grace nylig flyttet inn. Birgit, som kalles Biggan, og Grace er to sykepleiere i syttiårsalderen som er kommet hjem fra Sør-Amerika, der de har jobbet på et jungelsykehus. Kakerlakker, slanger, parasitter, veier som regnet har tatt, kanoreiser og tropisk varme er hverdagsmat for disse to damene, som nærmest må beskrives som naturkrefter. Ingenting er umulig, og ingenting kan 17
stoppe Biggan og Grace, virker det som. Det skal bli interessant å ha dem i menigheten, tenker Viveka. Så går hun rundt med invitasjoner. Først legger hun lapper i de postkassene der hun tror folk kan være interessert. Så legger hun i alle postkasser; man vet jo aldri hvem som kan ha ønske om å bli med i «Alle kan synge»-koret. Veien tar henne forbi huset til Viola Skott. Hun smugkikker inn gjennom vinduene. Gamle Viola, alle trodde hun var død og huset var solgt til en barnefamilie. Men Viola var ikke død, viste det seg, og huset har hun kjøpt tilbake. Det er et fantastisk hus, et av de fineste i Enskede, hvor det jo er en hel del fine gamle hus. Hus å elske, tenker Viveka lengselsfullt. De er bare så vakre med sine trefasader og gamle vinduer, uimotståelige verandaer og frodige hager. Hvert hus er sin egen nydelige verden, omgitt av et virvar av gater og disse bortgjemte, små parkene som kan dukke opp der man minst venter dem, alt det som gjør Gamla Enskede til Gamla Enskede. Og snart skal alt dette feires, på hundreårsjubileet som hele Enskede nå planlegger. Da skal det bli pomp og prakt, musikk og taler, markedsboder og mat. Riktignok er visst folk litt uenige om detaljene, men det kommer nok til å ordne seg. De fleste vil ha jubileet på julemarkedet som er tradisjon i Enskede. Da pyntes det, og hele området mellom T-banen og ned til skolen er fullt av boder med hjemmebakst, julegodterier, sølvsmedvarer og alskens håndverk, smykker, salami og skinke, julepynt, hjemmelaget syltetøy, kunst, varme pølser, morsomme luer, saueskinnsprodukter og så videre, alt i en salig røre. Bakeriet, Kirkevillaen, Tantenes altmuligbutikk, urmakerforretningen, interiørbutikken og bokhandelen er så klart åpne, 18
og i Vivekas kirke har de kafé. Til det baker hele menigheten, ikke minst de gamle damene. Det er boller i form av skjell og med snurr, som fletter, klippede lengder og butterdeigskaker. Det er muffinser og korintkaker. Det er nøttetopper, syltetøyboller, finske pinner, hestesko og Karl XVkringler. Og naturligvis Violas småkaker med bringebær etter en oppskrift fra salig (får man vel iallfall håpe) Thorwald Skott, Enskedes store byggmester. Ingenting kan vel passe bedre enn å ha jubileet under julemarkedet, det er alle enige om. Eller nesten alle. Herr og fru Anker har selvfølgelig en annen oppfatning, Sylvester og Jeanette Anker i Den grønne villaen. Men Viveka orker ikke å tenke på dem nå. Violas hvite hus hviler som en fornem og kjølig skjønnhet bak smijernsporten. Det er faktisk bare Den grønne villaen som kan måle seg med det. Violas hus får Viveka til å tenke på det totale kaoset som både hun og menigheten hennes gjennomlevde da flere av medlemmene ble myrdet. Eller man trodde i hvert fall det. Egentlig var det ikke Viola som ble myrdet, men tvillingsøsteren hennes, og gamle Henry, som Viveka var så glad i, hadde dødd av hjerteinfarkt, viste det seg. Men det var i dette huset man fant Violas søster. Etter at de nye eierne fikk vite det, ville de ikke ha huset lenger. Men det er ikke derfor Viveka skotter inn gjennom vinduene. Hun har hørt at Abbe er tilbake, og at han har flyttet inn hos Viola. Det der er også noe av det som skjedde i forbindelse med mordene. Abbe, som eier bokhandelen i Gamla Enskede, og som også var Vivekas gode venn, ble fullstendig alkoholisert og truet med å ta livet av seg inne på ICA-butikken i Svedmyra. Samtidig oppdaget han at Viola var moren hans, den moren han hadde lett etter i hele sitt 19
45-årige liv. Siden da har Abbe vært på et rehabiliteringshjem, men han er visst tilbake her nå. Har hun hørt, altså, hun har ikke snakket med ham. Hun ser ham ikke heller, selv om hun prøver å kikke inn litt diskré. Hun kunne ha ringt på og sagt velkommen hjem, men hun gjør det ikke. Forholdet til Abbe var ikke helt ukomplisert, og kanskje ikke helt passende heller. Hun kaster enda et stjålent blikk på huset og synes hun ser noen bevege seg bak de tunge gardinene. Så vender hun nesen mot novemberdisen og den tomme, våte gaten og vandrer videre med invitasjonene.
5
I Den grønne villaen er stemningen utrivelig. Både Sylvester og Jeanette Anker er opprørt og misfornøyd. Riktignok av forskjellige grunner, men likevel. Begge er veldig skuffet over den siste utviklingen i saken om hundreårsjubileet. De kan ikke forstå hvorfor beboerne i Enskede ikke vil godta deres idé, at ekteparet Anker skal få sponse hele jubileet. På det siste møtet om jubileet mente butikkeierne at de ville ha et helt vanlig julemarked, men med ekstra festligheter, der de kan få selge tingene sine som vanlig. For dem er det den beste helgen i hele året, hevder de, da det kommer fantastisk mange inn i butikkene. Kirken har også vært vrang og satt seg på bakbena fordi mange mennesker kommer innom på julemarkedskafeen deres. Kirken pleier å tjene mange tusen på det, penger som går til virksomheten deres. Det kan man kanskje forstå, men har ikke de to, Sylvester og Jeanette Anker, donert en hel del penger til kirken? Det kunne de tenke på. Sylvester tenker egentlig ikke så mye på penger, men det gjør Jeanette. Sylvesters motiv er å gjøre noe positivt, bidra til lokalsamfunnet, gjøre mennesker glade og dele med seg av det man har. Jeanettes motiv er å tjene penger. Å sponse julemarkedet er en liten utgift sammenlignet med all den 21
goodwill de ville få til konsulentfirmaet sitt, mener hun. Det er lønnsomt i lengden. Mer og mer har Sylvester forstått at det er det det handler om når det gjelder Jeanette. Å tjene penger. Kanskje var det til og med derfor hun giftet seg med ham, litt opp i årene. Jeanette har sine egne tanker om Sylvesters godhet. Hun tenker med seg selv at det Sylvester kaller godhet, slett ikke handler om godhet. Sylvester er rett og slett ikke klar over sine egne beveggrunner, noe som faktisk er veldig vanlig blant folk. Så mye har Jeanette forstått i sitt seksti år lange liv, at ikke alle forstår hvorfor de handler på en bestemt måte, og Sylvesters motiv er snarere å slippe å ha dårlig samvittighet. Det er som om han betaler ned en slags usynlig gjeld som han bærer på. Men det skjønner han ikke selv, og det hjelper ikke å si noe om det, tenker Jeanette der hun går rastløst rundt i Den grønne villaen. Hun betrakter det som har vært hjemmet hennes i fem år. Svigerfaren var glad i nasjonalromantisk kunst. Veggene i de fleste rommene er fulle av malerier av dramatiske naturscener, skummende fosser, urolige himler og stormende hav. Sylvester vil ikke bære et eneste maleri ned i kjelleren. «Det er viktig med kultur», pleier han å si. Egentlig nekter han å endre på noe i huset. Alt skal være slik faren hans ville ha det. Sylvesters mor var forresten også ulidelig kulturell, noe hun lot alle få vite ved å sitere diverse obskure forfattere hele tiden. Men bøker er i hvert fall ganske diskré, noe man ikke kan si om svigerfars malerier. Aller mest later det til at Sylvesters far hadde en svakhet for månen. Mennesker hensunket i tanker foran månebelyste innsjøer er et åpenbart yndlingsmotiv. Forresten later det til at alle slags landskaper har fungert, forutsatt at de bader i et underlig og 22
trolsk månelys. Jeanette grøsser litt da hun studerer bildene. Dystre, ville hun si. Men dyre, i hvert fall en del av dem. Akkurat det gjør iallfall Jeanette fornøyd. Jeanette foretrekker ærlighet. Bedre ærlig og grådig enn løgnaktig og gavmild, tenker hun mens hun retter på en kopi av «Fishermen at Sea» av William Turner, slik at det i hvert fall henger rett.