Page 1


Lisa Lutz

Passasjeren Oversatt av Kjell Jørgen Holbye


Originaltittel: The Passenger Copyright © 2016 by Spellman Enterprises, Inc. Utgitt etter avtale med Levine Greenberg Rostan Literary Agency og Ulf Töregård Agency AB Norsk copyright © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 Oversatt fra engelsk av Kjell Jørgen Holbye 1. opplag 2020 Omslag: Julia Lloyd/Titan Books Tilrettelegging av omslagsdesign: Nic Oxby Forfatterfoto: © Morgan Dox Sats: Type it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 ISBN 978-82-02-64396-6 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.


til Mr. B & Mr. D for Ms. C


Innhold

TANYA DUBOIS Kapittel 1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 21

AMELIA KEEN Kapittel Kapittel Kapittel Kapittel Kapittel

3 4 5 6 7

................................... ................................... ................................... ................................... ...................................

Kapittel 8 Kapittel 9 Kapittel 10 Kapittel 11 Kapittel 12 Kapittel 13 Kapittel 14 Kapittel 15

................................... ................................... ................................... ................................... ................................... ................................... ................................... ...................................

95 106 112 119 129 139 150 157

EMMA LARK Kapittel 16 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 17 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

171 178

35 47 61 69 79

DEBRA MAZE


SONIA LUBOVITCH Kapittel 18 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 19 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 20 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

189 202 212

PAIGE Kapittel 21 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

219

JO Kapittel 22 Kapittel 23 Kapittel 24 Kapittel 25 Kapittel 26

................................... ................................... ................................... ................................... ...................................

227 234 240 250 260

NORA GLASS Kapittel 27 Kapittel 28 Kapittel 29 Kapittel 30

................................... ................................... ................................... ...................................

271 282 293 305

Epilog. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Om forfatteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

312 314 316


tanya dubois


Kapittel 1

Da jeg fant mannen min i bunnen av trappa, prøvde jeg å gjenopplive ham før jeg i det hele tatt vurderte å kvitte meg med liket. Jeg presset ned det tønneformete brystet og blåste inn mellom de lilla leppene. Det var første gang på mange år leppene våre berørte hverandre uten at jeg følte vemmelse. Jeg ga opp etter ti minutter. Frank Dubois var ikke lenger blant oss. Han så nesten ut som han sov der han lå, fredfull og stille, men Frank lagde mer støy når han sov enn når han var våken. Helt ærlig, hadde jeg visst hvilken snorker han kom til å bli, hadde jeg aldri giftet meg med ham. Hadde jeg kunnet begynne om igjen, ville jeg ikke ha giftet meg med ham om han så sov fredfullt som en engel. Hadde jeg kunnet begynne om igjen, er det så mange ting jeg ville gjort annerledes. Men da jeg så på Frank den dagen, så taus og umælende, hadde jeg ikke så mye imot ham. Det virket som et passende tidspunkt å ta farvel på. Jeg helte i en fingerbredde av Franks favoritt-bourbon, satte meg ned på stresslessen i kunstig semsket skinn og skålte for den døde. I tilfelle du lurte: Det var ikke meg. Jeg hadde ingenting med Franks dødsfall å gjøre. Jeg har ikke noe alibi, så du må ta meg på ordet. Jeg var i dusjen da Frank døde. Så vidt jeg vet, falt han ned trappa helt av seg selv. Han hadde vært mye svimmel i det siste. Veldig beleilig, jeg er klar over det. Og jeg tviler på at han nevnte det for noen. Hadde jeg ventet på politiet og fortalt dem sannheten, kunne livet kanskje fortsatt som normalt. Minus Frank. Jeg skjenket en drink til og gikk gjennom alternativene. Det 11


første som falt meg inn, var å kvitte meg med liket. Så skulle jeg fortelle myndighetene at Frank hadde forlatt meg for en annen kvinne. Eller var på flukt fra en lånehai. Alle visste at han elsket å spille kort, men ikke hadde talent for det. Jeg bestemte meg for å se om jeg var sterk nok. Jeg halte og dro i de hovne og trælete føttene hans, som jeg hadde kommet til å hate – hvorfor må man be en voksen mann om å klippe tåneglene? Jeg dro liket omtrent tretti centimeter fra stedet der det hadde landet, før jeg ga opp. Frank hadde gått opp i vekt det siste året, men selv om han hadde vært slank, hadde jeg ikke klart å få dumpet ham et sted der han ikke ville bli funnet. Og nå var det et mistenkelig blodspor i form av et spørsmålstegn like over hodet hans. Jeg ville kanskje klare å bortforklare det hvis jeg ble værende og ringte politiet. Men de ville begynt å studere meg inngående, tatt meg under lupen, og jeg var ikke spesielt glad i at folk gransket meg. Jeg prøvde å se rettssaken min for meg. Jeg, nyvasket og med håret satt opp som en lærerinne, med en uskyldig kjole med blomstrete mønster og Peter Pan-krage, i et forsøk på å se ut som ikke skyldig, med et uttrykksløst pokerfjes. Jeg klarte ikke å forestille meg hvordan jeg skulle klare å presse frem tårer eller se ut som om jeg hadde lidd et fryktelig tap. Jeg klarer ikke å vise sånne følelser lenger. Det var noe Frank alltid likte ved meg. En gang pleide jeg å gråte, men det var i et annet liv. Hjertet mitt ble knust bare én gang. Men til gagns. Mens jeg satt der i stolen til Frank med drinken i hånda, lot jeg som om jeg vurderte hva jeg skulle gjøre. Men svaret var allerede gitt. Frank hadde gambling-pengene i en verktøykasse. Litt over tolv hundre dollar. Jeg pakket en weekend-koffert og la den i bagasjerommet på Franks Chevy pickup. Det var bare to mennesker jeg forlot, unntatt Frank: Carol i baren og dr. Mike. Dr. Mike var den beste kiropraktoren i Waterloo, Wisconsin. Det fantes bare to, så det var så som så med kon12


kurransen. Han hadde tatt over praksisen for tre år siden, da dr. Bill pensjonerte seg. Ryggen min har vært i ulage helt siden ulykken, og dr. Bill fikset meg en eller to ganger i måneden. Jeg gikk oftere til dr. Mike. Første gang han tok på meg, følte jeg det som et elektrisk støt, som om jeg hadde våknet etter flere års søvn. Jeg gikk tilbake uka etter, og akkurat det samme skjedde. Jeg gikk tilbake uka etter det igjen. Jeg droppet en uke, og da kom dr. Mike innom baren for å se hvordan det gikk. Frank var på fisketur, og dr. Mike tilbød seg å behandle meg på bakrommet. Det gikk ikke helt som planlagt. Jeg kunne ikke forstyrre Carol på denne tiden av døgnet. Jeg ville vekke barna hennes. Kanskje jeg kunne sende henne et postkort når jeg hadde dratt. Kiropraktoren min jobbet i et kontor i andre etasje i et treetasjes hus i Queen Anne-stil i byens beste strøk. Det smarte ville vært å komme seg vekk nå, flykte i de verdifulle timene da alle fremdeles levde i den tro at Frank fortsatt var i live. Men jeg hadde ikke så mange forbindelser til denne verden, og dr. Mike var en av dem. Jeg kjørte Franks pickup til huset til dr. Mike og fant nøkkelen under steinen. Jeg låste opp og gikk inn på soverommet hans. Dr. Mike lagde en malende lyd når han sov dypt, akkurat som en siameser jeg hadde da jeg var liten. Han beveget seg som en siameser også. Han strakte alltid på de lange lemmene når han våknet, vekselvis sakte og behersket, og raskt og plutselig. Jeg kledde av meg og la meg i sengen ved siden av ham. Dr. Mike våknet og la armene rundt meg. «Trenger du behandling?» sa han. «M-m.» Det var vår lille spøk. Han kysset meg på halsen og munnen og snudde seg på ryggen og ventet på at jeg skulle begynne. Det var sånn han var: Vi gjorde aldri noe hvis ikke det var jeg som tok initiativet. Jeg hadde begynt, jeg fortsatte det – og i dag avsluttet jeg det. Dr. Mike og jeg var aldri noen stor romanse. Han var den 13


jeg gikk til når jeg ville glemme. Når jeg var sammen med dr. Mike glemte jeg Frank, glemte at jeg var på flukt fra myndighetene. Jeg glemte hvem jeg var før. Da vi var ferdige, masserte Mike ryggen min og prøvde å rette ut ryggraden. «Du er helt skjev. Har noe skjedd? Har du gjort noe du ikke burde?» «Antakelig», sa jeg. Dr. Mike snudde meg over på ryggen og sa: «Noe har forandret seg.» «Det er jammen på tide, ikke sant?» Jeg hadde følt meg som et støvgrann frosset fast i en isbit altfor lenge. Jeg skulle ha gjort noe med livet mitt lenge før Døde-Frank tvang meg til det. Jeg så på klokka; den var like over midnatt. På tide å dra. Jeg kledde raskt på meg. Dr. Mike betraktet meg med profesjonell mine. «Det er slutt, ikke sant?» Jeg vet ikke hvordan han kunne vite det, men han gjorde det. Det var ingen vits i å svare på spørsmålet. «De neste dagene kan det hende du hører ting om meg. Jeg vil bare at du skal vite at det ikke er sant. Kanskje du kommer til å høre mer om meg senere. Mesteparten av det kommer heller ikke til å være sant», sa jeg. Jeg kysset ham farvel for siste gang. Jeg kjørte omtrent fem mil før jeg fylte tanken. Jeg hadde ett betalingskort og ett kredittkort og tok ut maksimalbeløpet på 200 dollar på hvert av dem. Jeg kjørte tre mil til neste bensinstasjon, fikk meg en kopp sterk kaffe og tok ut 200 dollar til på hvert kort. Frank hadde alltid vært gjerrig. Jeg hadde et kredittkort og en liten bankkonto, og det var ikke nok på noen av dem til å starte på nytt, hvis man skulle velge å ta en lang ferie. Jeg stoppet en gang til på en Quick Mart, fikk ut 400 dollar til og kastet kortene i konteineren på baksiden. Jeg hadde 2400 dollar og en Chevy pickup som jeg måtte kvitte meg med ganske raskt. Jeg burde ha 14


stukket unna penger fra det øyeblikket jeg fikk nøkkelen til kassaapparatet. Jeg burde ha visst at denne dagen ville komme. Pickupen luktet som mannen min – eksmannen? Eller var jeg enke? Jeg måtte bestemme meg. Det var også en mulighet for at jeg aldri hadde giftet meg. Uansett, jeg kjørte med vinduene nede og prøvde å bli kvitt lukten av Frank. Jeg tok av på I-39 South og la Wisconsin bak meg. Jeg kjørte en stund gjennom Illinois til jeg så et skilt til I-80, som jeg visste gikk eller annet sted. Jeg hadde ikke noen spesiell destinasjon i tankene, så jeg satte kursen vestover, først og fremst fordi jeg ikke likte å myse mot morgenlyset. Og jeg hadde tenkt å kjøre til det ble lyst. Jeg hadde ikke tatt med meg noe musikk til kjøreturen, så jeg måtte ta til takke med lokale stasjoner og evangelister hele natten gjennom. Jeg fant en stasjon mens jeg kjørte gjennom det kuperte terrenget i Iowa. Det var for mørkt til å se de nakne trærne og den møkkete snøen som spolerte det øde februarlandskapet. Iowa-forkynneren som holdt meg med selskap første halvparten av kjøreturen, listet opp de sju tegnene til Antikrist. Ett var at han kom til å ligne på Kristus. Jeg hørte på den stadig fjernere stasjonen gjennom sprakingen og noterte meg noen flere spor. Han ville være kjekk og sjarmerende. Han hørtes ut som et varp. Men så falt stasjonen ut, så det var fullt mulig at jeg ville støte på Antikrist helt uten å vite det. Jeg søkte gjennom stasjonene til en annen pastor som snakket om tilgivelse. Det er et emne som ikke interesserer meg. Jeg slo av radioen og kjørte videre til lyden av vinden som suste forbi og hjulene mot asfalten, mens frontlyktene til andre folk med andre mål lyste opp og forsvant i sideblikket. Jeg husket den dagen jeg møtte Frank. Jeg hadde bare vært i byen i noen få uker og håpet å skaffe meg en jobb et eller annet sted. Jeg satt og drakk i baren hans, som var oppkalt etter ham. Dubois’. Noen ganger tenker jeg at jeg 15


giftet meg med Frank for navnets skyld. Jeg har aldri likt Tanya Pitts. Likte ikke fornavnet, likte ikke etternavnet. Tanya Dubois var uten tvil et hakk opp. På den tiden var det litt liv i Frank, men ikke i meg, så det fungerte utmerket. Han ga meg min første ordentlige jobb, jeg lærte å tappe halvlitere og mikse drinker, selv om vi ikke fikk så mange bestillinger på cocktails i vårt beskjedne etablissement. Det var ikke så mye mer i livet mitt sammen med Frank. Vi hadde ikke barn – det sørget jeg for. Etter å ha kjørt hele natten befant jeg meg like utenfor Lincoln, Nebraska. Det var på tide å ta en pause og kvitte seg med pickupen. Jeg fant en bruktbilhandler og byttet inn Franks to år gamle Chevy Silverado i en sju år gammel Buick Regal og sytten hundre dollar i kontanter. Jeg ble flådd, men det var best ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet. Jeg tenkte ikke å beholde Buicken så lenge, uansett. Jeg kjørte halvannen mil til en liten by som het Milford og fant et motell som het Motel og så ut som den typen sted som ikke ville ha noe imot kontant oppgjør. Da de spurte etter ID, sa jeg at jeg hadde mistet den. Jeg betalte litt ekstra og skrev meg inn som Jane Green. Jeg sov åtte timer i ett strekk. Kunne jeg gjort det hvis jeg hadde vært skyldig? Jeg våknet og var så sulten at jeg var nesten kvalm. Jeg åpnet døra til rom 14, i tredje etasje i en murbygning, og lente meg over rekkverket for å få et glimt av byen jeg hadde stoppet i. Jeg tror ikke balkongen var i henhold til regelverket. Jeg tok et skritt bakover og fikk øye på et rødt neonskilt der det sto diner. Jeg gikk tilbake til rommet mitt, vasket meg og stakk ut mens jeg minnet meg selv på: Du er Jane Green nå. Glem hvem du var før. Klokka var åtte om kvelden, lenge etter at de fleste hadde spist middag, så jeg satte meg i en bås, siden disken alltid er der alle prater. Det ville jeg antakelig ikke passe så godt til, siden jeg ikke hadde noen identitet. Det ville komme senere. 16


En servitør som het Carla, la en meny på bordet foran meg. «Vil du ha noe til å begynne med?» spurte hun. «Kaffe», sa jeg. «Svart.» «Prøv den først, så kan du bestemme deg.» Hun skjenket i kaffen. «Jeg skal gi deg noen minutter til å se på menyen.» Hun hadde rett. Det var ikke den typen kaffe du drakk svart. Jeg helte i fløte og sukker. Selv da var den vanskelig å holde nede. Jeg skumleste menyen og prøvde å bestemme meg for hva jeg ville ha. Det ante meg at Jane Green hadde lyst på noe annet enn Tanya Dubois, men siden jeg ikke hadde byttet klær eller hår ennå, kunne jeg antakelig overleve en dag til med maten Tanya likte. Jane Green var bare et skall jeg bodde i før jeg kunne bli født på ny. «Har du bestemt deg for noe, elskling?» spurte Carla. «Eplekake og pommes frites», sa jeg. «En jente etter mitt hjerte», sa Carla og svinset raskt av gårde i de praktiske, hvite fotformskoene sine. Jeg så på mens Carla pratet med en lastebilsjåfør som satt bøyd over en tallerken med kjøttpudding for enden av disken. Han gryntet noe jeg ikke forsto. Carla knep sammen øynene med en bestemt oppriktighet og sa: «Solstråle, jeg tror du bør begynne med antidepressiva. Absolutt, du trenger en lykkepille. Neste gang du kommer inn i mitt hus, vil jeg se et smil i det kjekke ansiktet ditt. Hører du hva jeg sier? Ser du skiltet der? Vi har rett til å nekte å servere.» «Carla, la den stakkars mannen i fred», ropte en fyr fra kjøkkenet. «Pass dine egne saker, Duke», sa Carla. Så fylte hun på flere kopper med kaffe, kalte kundene elskling og pus og fikk krampelatter av en vits som overhodet ikke var morsom. Jeg tenkte det ville være fint å være Carla, kanskje bare for en liten stund. Prøve henne på og se om hun passet. Jeg slukte kaken og pommes frites-en så fort at selv Carla var imponert. 17


«Jeg har ikke engang sett sjåfører på 150 kilo spise så fort. Du må ha vært skrubbsulten.» «Ja», sa jeg. Korte svar. Alltid. Jeg betalte regningen og gikk ned langs den trege hovedgaten i den lille byen som knapt fortjente et navn. Jeg gikk inn i en butikk og kjøpte sjampo, en tannbørste, tannpasta, kastanjebrun og mørkebrun hårfarge og en engangsmobil fra en hylle bak disken. Mannen bak kassa, en middelaldrende fyr med Gordon på navneskiltet, slo inn alt og sa: «Det blir femtiåtte dollar og trettifire cent.» Jeg betalte kontant. Da jeg gjorde meg klar til å dra, glapp følgende ut av meg: «Takk, elskling. Ha en god dag.» Det føltes så feil, så pinlig at jeg nesten skalv. Jeg fant et alkoholutsalg på veien hjem og kjøpte en flaske av Franks favoritt-bourbon. Jeg antok at jeg kunne drikke meg til glemsel. Jeg betalte kontant og sa bare «takk» til ekspeditøren. Tilbake på hotellet, mens radiatoren skramlet idet den slo seg av, spredde jeg byttet utover sengen og prøvde å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre. Jeg visste det allerede, hadde visst det hele tiden, men hadde ikke hatt motet til det ennå. Jeg tok en slurk bourbon og tok opp mobilen fra veska. Jeg trakk pusten og øvde meg på å si hallo et par ganger. Så slo jeg nummeret. «Oliver and Mead Constructions», svarte sentralbordet. «Jeg vil gjerne snakke med Mr. Roland Oliver.» «Kan jeg spørre hvem som ringer?» «Nei. Men jeg er sikker på at han vil snakke med meg.» «Hold linjen, er du snill.» Et klikk, og så dundret det i Beethoven på linjen. To hele minutter gikk før resepsjonisten kom tilbake. «Jeg er redd Mr. Oliver er opptatt akkurat nå. Kan jeg ta et nummer, så ringer han deg opp igjen.» Jeg ville ikke si hvem jeg var, men det var den eneste utveien for å få snakke med ham. 18


«Si til Mr. Oliver at det er hans gamle venn Tanya som ringer.» Denne gangen fikk jeg bare noen få takter Beethoven før Mr. Olivers dype, ru stemme kom på linjen. «Hvem er dette?» sa han. «Tanya Pitts», hvisket jeg. Han svarte ikke. Jeg kunne høre at han pustet anstrengt. «Jeg trenger din hjelp», sa jeg. «Du skulle ikke ha ringt meg her», sa han. «Ville det vært bedre om jeg la igjen en beskjed hos kona di?» «Hva vil du?» sa han. «En tjeneste.» «Hva slags tjeneste?» «Jeg trenger et nytt navn.» «Hva er galt med det du har?» «Det funker ikke for meg lenger. Jeg tror du kjenner noen som kan ta seg av sånt.» «Det kan hende.» «Jeg vil ha en ren identitet, et navn som er penere enn det gamle, og, om mulig, ville jeg ikke hatt noe imot å være noen år yngre.» Tanya Dubois fylte snart tretti. Men jeg ville ikke fylle tretti før jeg måtte. «Du kan ikke bare velge og vrake», sa Mr. Oliver. «Gjør ditt beste.» «Hvor kan jeg få tak i deg?» «Jeg får tak i deg. Å, hvis du ikke har noe imot det. Jeg trenger litt kontanter også. Et par tusen ville gjort susen.» «Du har ikke tenkt å bli brysom nå, Ms. Pitts?» Han brukte navnet mitt som et våpen, klar over at det ville føles som et slag i magen. «Forresten, fem tusen er bra.» Jeg visste at jeg kunne fått mer, men det var årevis siden jeg hadde bedt Mr. Oliver om en eneste cent, og det var en æressak for meg. «Hvor er du?», sa han. «Jeg kontakter deg.» 19


«Vent», sa han. «Hvordan går det med deg?» Jeg kunne ha bannet på at spørsmålet var oppriktig ment, som om det betydde noe for ham. Men jeg visste bedre. «Farvel, Mr. Oliver.»

Profile for Cappelen Damm AS

Passasjeren  

Når Tanya Dubois finner sin mann død i bunnen av trappen, velger hun å ikke ringe politiet. I stedet tar hun seg en real whisky, svinger bor...

Passasjeren  

Når Tanya Dubois finner sin mann død i bunnen av trappen, velger hun å ikke ringe politiet. I stedet tar hun seg en real whisky, svinger bor...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded