To
Grønt. Clare Hart snek seg gjennom fredagens morgentrafikk, taxiene og pickupene som strømmet inn mot byen. Rødt. Tre kråker som spiste på et hundekadaver, hoppet fram og tilbake i lyskrysset mens de betraktet trafikken med sine svarte øyne. Timingen deres var perfekt. En gjeng med gutter som kastet terning og veddet med flaskekorker, stirret på Clare. Lenkede hunder bjeffet i de forsøplede gårdene. Hun så etter en navnløs gate – skiltet var for lengst revet ned og solgt som skrapjern. Clare kikket opp på de arrete bygningene; tre etasjer uten heis, kokhete om sommeren og iskalde om vinteren. The Flats. Bygningene hadde navn etter slag som var utkjempet for lenge siden, av folk som bodde langt unna. Waterloo, Hastings, Agincourt, Trafalgar, Tobruk. Folk som bodde her, kalte det Bagdad. Coke adds life. Et håndmalt slagord i rødt og hvitt på veggen til en hjørnekafé, der den lille kioskluka var dekket med netting. På hjørnet vis-à-vis barneskolen hang søppelet på rusten piggtråd. Lekeplassen var full av barn i hvite skjorter. I et hjørne sto en liten jente alene under et skilt fullt av kulehull. Nabolagsvakten passer på deg. Barnet holdt på en matboks. De store, mørke øynene hennes så på Clare idet hun kjørte forbi. En gruppe 17