PappaenOgHavet_materie_130x205.indd 2
02.04.2020 12:33
tove jansson
pappaen og havet
PappaenOgHavet_materie_130x205.indd 3
02.04.2020 12:33
PappaenOgHavet_materie_130x205.indd 4
02.04.2020 12:33
PappaenOgHavet_materie_130x205.indd 5
02.04.2020 12:33
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 © Tove Jansson, 1965, Moomin Characters™ Originalens tittel: Pappan och havet ISBN 978-82-02-66095-6 1. opplag 2020 Første gang utgitt på norsk av H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) i 1966 Tekst og illustrasjon: Tove Jansson Oversatt av Gunnel Malmström Trykt hos Livonia Print, Latvia 2020 www.cappelendamm.no
PappaenOgHavet_materie_130x205.indd 6
14.04.2020 12:59
innhold første kapittel 9 Familien i glasskulen andre kapittel 25 Fyret tredje kapittel 63 Vestavind fjerde kapittel 84 Nordosten femte kapittel 110 Tåke sjette kapittel 134 Månen i ne sjuende kapittel 152 Sørvesten åttende kapittel 183 Fyrvokteren
PappaenOgHavet_materie_130x205.indd 7
02.04.2020 12:33
PappaenOgHavet_materie_130x205.indd 8
02.04.2020 12:33
første kapittel
familien i glasskulen EN UBESTEMT ETTERMIDDAG i slutten av august gikk en pappa rundt i hagen sin og kjente seg overflødig. Han visste ikke hvor han skulle gjøre av seg, for alt som var å gjøre, var allerede gjort, eller så var det en annen som holdt på med det. Pappaen tasset rundt på måfå i hagen, og halen hans raslet melankolsk etter ham over den tørrsvidde bakken. Heten lå og este her inne i dalen, alt var ubevegelig og taust og litt s tøvete. Det var måneden for store skogbranner og stor f orsiktighet. Han hadde advart familien. Gang på gang hadde pappaen forklart hvor forsiktig en måtte være i august. Han hadde beskrevet den brennende dalen, de tordnende flammene, de glødende stammene, ilden som kryper under mosen. Lysende søyler av ild som kaster seg opp mot nattehimmelen! Bølger av ild som bruser fram over dal sidene og videre nedover mot havet …
9
PappaenOgHavet_materie_130x205.indd 9
02.04.2020 12:33
«Og kaster seg fresende i havet,» avsluttet pappaen med mørk tilfredsstillelse. «Alt er svart, alt har brent opp. Et veldig ansvar hviler over hvert minste knøtt, hvert eneste lite nurk som har adgang til fyrstikker!» Familien tok en pause i sine sysler og sa, «Ja visst, ja. Jaja.» Så fortsatte de igjen. De syslet alltid. Stille, uavbrutt og interessert holdt de på med bitte små ting som oppfylte verden. Deres verden var rutet opp og privat, der var det ingenting som manglet. Som et kart hvor allting er oppdaget og beskrevet og det ikke finnes flere hvite flekker. Og de sa til hverandre, «Pappa snakker alltid om skogbrann i august.» Pappaen gikk opp på verandaen. Som alltid satt labbene fast i gulvlakken, små kneppelyder oppover hele trappen og bort til kurvstolen. Halen satt fast også, det var akkurat som om noen drog i den. Pappaen satte seg og lukket øynene. Det gulvet burde lakkeres om igjen. Det var varmen, naturligvis. Men en god lakk løser seg ikke opp bare fordi det er varmt. Kanskje han hadde fått feil sort. Det var forferdelig lenge siden han hadde bygd verandaen, og den burde absolutt lakkeres igjen. Men først burde han gni gulvet med sandpapir, en vemmelig jobb, en jobb som ingen beundrer en for. Det er noe spesielt med et nytt hvitt gulv som en maler med bred pensel og skinnende lakk, familien må gå bakveien og holde seg unna. Til jeg slipper dem inn og sier, værsågod. Den nye verandaen deres … Det er for varmt. Jeg skulle gjerne ut og seile en tur. Seile rett ut, så langt det går …
10
PappaenOgHavet_materie_130x205.indd 10
02.04.2020 12:33
Pappaen kjente søvnen komme krypende i labbene, han rettet seg opp og tente pipen. Fyrstikken fortsatte å brenne i askebegeret, og han iakttok den interessert. Akkurat idet den skulle til å slokne, rev pappaen av noen biter avispapir og la dem over flammen. Det var et pent lite bål, nesten usynlig i solskinnet, men det brant riktig fint. Han passet det omhyggelig. «Nå slokner det igjen,» sa lille My. «Legg på mer, du.» Hun satt på rekkverket i skyggen av verandastolpen. «Er du nå der igjen,» sa pappaen og ristet askebegeret til det sloknet. «Jeg studerer brannens teknikk, det er viktig.» My lo og ble sittende og se på ham. Da drog han hatten ned over øynene og gjemte seg i søvn. «Pappa,» sa Mummitrollet. «Våkn opp. Vi har slokket en skogbrann!» Nå satt begge labbene fast i gulvlakken. Pappaen rykket dem løs med en sterk følelse av ulyst og urettferdighet. «Hva snakker du om,» sa han. «En ordentlig liten skogbrann!» fortalte Mummitrollet. «Like bak tobakksbedet. Det brant i mosen, og mamma sa at det kunne være en gnist fra skorsteinspipen …» Pappaen fór opp fra kurvstolen, på et sekund var han en pappa med voldsom handlekraft. Hatten hans rullet ned over trappen. «Den er slokket,» skrek Mummitrollet etter ham. «Vi slokket den med en gang. Du behøver ikke være noe redd!» Pappaen bråstoppet, og varmen krøp inn i halsen på
11
PappaenOgHavet_materie_130x205.indd 11
02.04.2020 12:33
ham. «Har dere slokket den uten meg,» sa han. «Hvorfor var det ingen som sa fra til meg? Dere lot meg sove og sa ingenting!» «Kjæreste,» sa mammaen ut av kjøkkenvinduet. «Vi syntes det var unødvendig å vekke deg. Det var en ganske liten brann, det var bare litt røk. Jeg gikk tilfeldigvis forbi med vannbøttene, så det var bare å skvette ut litt vann i forbifarten …» «Forbifarten!» ropte pappaen. «Bare å skvette! Skvette, for et ord! Og så lar dere brannstedet være ubevoktet! Hvor er det! Hvor er det!» Mammaen slapp det hun holdt på med og tasset forsiktig i forveien til tobakksbedet, Mummitrollet ble stående igjen på verandaen og stirre. Den svarte flekken i mosen var svært liten. «Dere tror kanskje,» sa pappaen endelig langsomt, «at en sånn liten flekk er ufarlig. Langt ifra. Det kan fortsette å brenne under mosen, forstår du. I bakken. Det kan ta timer, til og med dager, og så – plutselig – vaff! slår ilden igjennom et helt annet sted. Forstår du.» «Ja, k jæreste,» svarte mammaen. «Derfor blir jeg her,» fortsatte pappaen og rotet furtent i mosen. «Jeg skal passe på. Jeg skal passe den hele natten om nødvendig.» «Tror du virkelig,» begynte mammaen. Så sa hun: «Jo, det er snilt av deg. Det er aldri godt å vite med mose.» Pappaen satt hele ettermiddagen og passet på den svarte flekken. Han rev opp mosen i en stor ring rundt den. Han ville ikke komme inn til middag. Han ville være såret.
12
PappaenOgHavet_materie_130x205.indd 12
02.04.2020 12:33