Val McDermid
På en brennende bro Oversatt av Henning Kolstad
Val McDermid Originalens tittel: Cross and burn Oversatt av Henning Kolstad Opprinnelig utgave: Copyright © Val McDermid 2013 Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency, Copenhagen. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47584-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Sean Garrehy-LBBG Omslagsillustrasjon: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til mine venner ved sjøen – takk for at dere tok meg inn og førte meg hjem.
Takk
En gang i ungdommen eller barneårene må jeg ha gjort noe bra. Jeg kan ikke tenke meg noen annen grunn til at jeg er så heldig med støtteapparatene som gjør det mulig for meg å frembringe denne boken til dere. Noen av dem er eksperter som stiller sin tid og sakkunnskap til rådighet, andre er mitt eget bakromsteam, og atter andre yter langt mer enn hva yrket kan forlange av dem. Derfor vil jeg gjerne rette en takk til professor Dave Barclay for hans DNA-ekspertise; til Catherine Tweedy for hennes fascinerende orientering om fingeravtrykk; til professor Sue Black for hennes usvikelige evne til å forbløffe meg, og til dem som foretrekker å være anonyme. Jeg takker Marie Mather, som opptrer på disse sidene takket være sin rause donasjon til kampanjen Million for a Morgue. Kriminalsjef Alex Fieldings skikkelse ble først skapt av Patrick Harbinson for Wire in the Blood, TV-serien basert på romanene om Tony Hill og Carol Jordan. Jeg har tatt henne i bruk til mine egne formål med vennlig godkjennelse fra Coastal Productions. En uforbeholden takk til Kiri, som holder orden på livet mitt; til Carolyn, som gjør det vakkert; til Tony, som holder meg på rett spor økonomisk sett, og aller mest til Kelly, Cameron, fetterne og kusinene og mødrene deres, som redder meg fra meg selv. For ikke å nevne hunden. Til sist en rungende takksigelse til profesjonistene: Jane og teamet ved Gregory & Co, David Shelley og hans folk 7
hos Little, Brown, min manusredaktør Anne O’Brien, Amy Hundley og kollegene hennes ved Grove Atlantic, og alle bokselgerne, bibliotekarene og bloggerne som har hjulpet bøkene mine med å finne lesere. Så heldig jeg er.
Det vanskeligste her i livet er å vite hvilken bro man bør gå over, og hvilken man bør brenne. david russell
Men dere er ikke her nå, kan ikke hjelpe meg hjem Til sengen. Det er ingen av dere. Se på snøen, Sa jeg, til den som måtte være i nærheten, jeg fryser, Kan du holde meg. Hold meg. Slipp meg. «Hammersmith Winter» robin robertson
1 Dag én
Han våknet hver dag med en kriblende spenning i seg. Ville dette bli dagen? Ville han endelig treffe henne, sin perfekte kone? Han visste hvem hun var, selvfølgelig. Han hadde holdt øye med henne i et par uker nå, satt seg inn i vanene hennes, begynt å finne ut hvem vennene hennes var, gjort seg kjent med de små atferdstrekkene hennes. Hvordan hun strøk håret bak ørene når hun tok plass bak rattet. Hvordan hun tente alle lampene så snart hun kom hjem til den ensomme leiligheten sin. Hvordan hun aldri så i sladrespeilet. Han grep fjernkontrollen og trakk opp persiennene på de høye takvinduene. Regnet silte fra en ubrutt mur av grå, formløse skyer. Men ingen vind drev regnet. Bare jevn nedbør. Et slikt vær da folk skjulte seg under paraplyene og stirret lutrygget i bakken, slik at ingen ansikter kom frem på overvåkningskameraene. Første punkt haket av. Og det var lørdag. Da hadde hun sikkert ikke gjort noen avtaler eller satt opp møter. Ingen ville legge merke til et fravær som ikke var planlagt. Ingen ville slå alarm. Andre punkt haket av. Lørdag innebar også mye større sjanse for at hun skulle et sted som ville egne seg for møtet deres. Et sted hvor han kunne følge de første trinnene i en omhyggelig utarbeidet plan for å gjøre henne til sin perfekte hustru. Enten hun ville det eller ikke. Ikke at det spilte noen rolle hva hun ønsket. 11
Tredje punkt haket av. Han tok en lang, rolig dusj og nøt den velbehagelige fornemmelsen av det varme vannet over huden. Hvis hun forvaltet sitt pund riktig, ville hun få sjansen til å dele dette med ham, gjøre en herlig opplevelse enda mer givende for ham. Hva kunne vel være bedre enn å begynne dagen med en avsuging i dusjen? Det var noe en perfekt kone ville fryde seg over å gjøre for mannen sin. Det hadde aldri falt ham inn før, og han føyde det henrykt til listen sin. Det hadde aldri falt den første inn heller, noe som var typisk for alle måtene hun sviktet de høye kravene hans på. Dette nye punktet ble ført inn på listen han hadde i hodet. Det var viktig å ha orden på seg. Han var tilhenger av orden, av forberedelser og av sikkerhetsforanstaltninger. Hvis en utenforstående hadde sett hvor mye tid som hadde gått siden den merra slo seg vrang overfor ham, ville vedkommende kanskje ventet at han hadde gitt opp letingen. Så feil den utenforstående ville tatt. Først hadde han måttet ordne opp i alt rotet hun hadde skapt. Det hadde tatt vanvittig mye tid, og han unte henne ikke et sekund av den tiden. Og så hadde han måttet ha målsettingen klart for seg. Han hadde vurdert å prøve å kjøpe det han ønsket, slik faren hadde gjort. Men selv om asiatiske kvinner var svært så medgjørlige, ga det feil signaler å dukke opp arm i arm med en av dem. Det oste av utilstrekkelighet, perversjon, nederlag. Det samme kunne sies om postordrebruder fra det tidligere Sovjet-imperiet. Grov aksent, flaskeblondt hår, kriminelle tendenser inngrodd som gammel møkk – det der var ikke noe for ham. Du kunne ikke vise frem en slik en til arbeidskameratene og forvente respekt. Så hadde han sett på nettdatingens muligheter. Problemet med den løsningen var at du kjøpte katta i sekken. Og han ville ikke ha den katta i smekken. Han humret over sitt vidd, sitt språklige artisteri. Folk beundret det trekket, visste han. Men en enda større ulempe ved nettdating var at man hadde så få muligheter hvis alt skar seg. For da hadde 12
man laget litt av et spor. Det krevde innsats, kunnskaper og ressurser å være virkelig anonym på nettet. Faren for å avsløre seg gjennom brøkdelen av et sekunds uoppmerksomhet eller et ørlite feilskjær var stor, altfor stor til at han kunne ta sjansen. Og det betydde at hvis alt gikk galt, hadde han ingen mulighet til å tvinge henne til å betale den rette prisen for å ha kommet til kort. Hun ville bare gå tilbake til sitt gamle liv som om ingenting hadde hendt. Da ville hun vinne. Det kunne han ikke tillate. Det måtte finnes en annen løsning. Slik ble det til at han klekket ut planen. Og det var derfor det hadde tatt så lang tid å komme til dette punktet. Han hadde måttet utvikle en strategi, deretter hadde han måttet granske den fra alle tenkelige vinkler, og så hadde han måttet foreta de nødvendige undersøkelsene. Og først nå var han klar til å sette i gang. Han kledde seg anonymt i svart, en billig dongeribukse og pologenser, så knyttet han omhyggelig lissene på de svarte vernestøvlene. For alle tilfellers skyld. Nede i første etasje kokte han seg en kopp grønn te og spiste et eple. Så gikk han i garasjen og kontrollerte nok en gang at alt var i orden. Fryseren var slått av og sto med åpent lokk, klar til å ta imot sitt innhold. Ferdigkuttede tapebiter hang langs en hyllekant. På et spillebord lå håndjern, en sjokkpistol, glassfiberhyssing og en rull isolasjonstape på rad og rekke. Han tok på seg regnjakken og la sakene i lommene. Til slutt tok han et metallskrin og gikk inn på kjøkkenet igjen. Fjerde og femte punkt haket av. Han kastet et siste blikk rundt i garasjen og så at han hadde trukket inn litt løv og rask sist han var der inne. Med et sukk satte han fra seg skrinet og hentet kost og feiebrett. Kvinnfolkarbeid, tenkte han utålmodig. Men hvis alt gikk som det skulle i dag, ville han snart ha et kvinnfolk til å gjøre det.
2 Dag tjuefire
Doktor Tony Hill vred på seg i stolen og prøvde å unngå å se på det ødelagte ansiktet hennes. «Når du tenker på Carol Jordan, hva er det første som faller deg inn?» Chris Devine, som fortsatt formelt var kriminaloverkonstabel i Bradfield-politiet, skakket på hodet mot ham som for å bøte på tunghørthet. «Når du tenker på Carol Jordan, hva er det første som faller deg inn?» Hun brukte med overlegg en ertelysten tone. Tony skjønte at det var et forsøk på å spore ham av fra temaet. «Jeg prøver å la være å tenke på Carol.» Selv om han prøvde å unngå det, skinte sørgmodigheten gjennom. «Kanskje du burde gjøre det. Kanskje du har større behov for den prosessen enn jeg.» Det var blitt dunkelt i rommet mens de snakket sammen. Ute var dagen på hell, men det var som om lyset sivet ut av rommet raskere enn som så. Siden hun ikke kunne se ham, var det for en gangs skyld trygt å la ansiktet røpe følelsene. Uttrykket hans var det stikk motsatte av lettheten i tonen. «Du er nå ikke psykologen min, Chris.» «Og du er ikke min. Hvis du ikke er her som kompisen min, er jeg ikke interessert. Jeg har sagt til dem at jeg ikke vil kaste bort tid på psykologbehandling. Men det vet du vel, ikke sant? De har sikkert sagt deg hvordan det ligger an. Du er fortsatt den de tyr til. Kaninen de trekker opp av hatten når alle de andre tryllekunstene har skåret seg.» Det var forbløffende at hun ikke hørtes mer bitter ut, 14
tenkte han. I hennes sted ville han kokt av raseri. Spydd edder og galle over enhver som satt lenge nok stille. «Det er sant, jeg vet at du har nektet å samarbeide med terapiteamet. Men det var ikke derfor jeg kom. Jeg er ikke her for å prøve å gi deg psykoterapi via bakdøren, jeg er her fordi vi har kjent hverandre lenge.» «Det er ikke dermed sagt at vi er venner.» Tonen var matt, det fantes ikke liv i ordene. «Nei. Vennskap er i grunnen ikke noe jeg driver med.» Det forbauset ham hvor lett det var å snakke oppriktig til en som ikke kunne se ansiktet eller kroppsspråket hans. Han hadde lest om fenomenet, men aldri opplevd det personlig. Kanskje han burde prøve å gå med mørke briller og spille blind overfor de mest uforsonlige pasientene sine. Hun kom med en tørr liten latter. «Du får til en god imitasjon når du er i det hjørnet.» «Snilt at du sier det. En gang for lenge siden var det noen som kalte det å ’utgi seg for menneske’. Det uttrykket likte jeg. Siden har jeg brukt det.» «Det må vel være å tøye det litt langt, gutten min. Hvilken rolle spiller det hvor lenge vi har kjent hverandre?» «Du og jeg er det eneste som er igjen av gamle dager, tenker jeg.» Han vred seg i stolen, likte ikke samtalens utvikling. Han hadde kommet fordi han ville stille opp og hjelpe henne. Men jo lenger han satt her, desto sterkere følte han at det var han som trengte hjelp. «Etter at alt har roet seg, mener jeg.» «Jeg tror du er her fordi du håpet at en prat med meg ville hjelpe deg med å forstå det du selv føler, hva det nå måtte være,» påpekte hun en smule spisst. «Jeg tok jo trøkken for henne, ikke sant? Det er en sterkere tilknytning enn vi har hatt i løpet av all den tiden vi har jobbet sammen.» «Jeg trodde det var jeg som var psykologen her.» Det var et svakt svar, bare en minimal parering av stikket hennes. «Det behøver ikke å bety at du kan forstå det som foregår i ditt eget hode. Eller i ditt eget hjerte, for den del. Det er komplisert. Ikke sant, Doc? For hvis det bare hadde bun15
net i dårlig samvittighet, ville det vært enkelt. Ikke sant? Det ville vært naturlig. Men det er mer enn som så. Har jeg ikke rett? For samvittighetskvaler har en mørk side. Raseriet. Følelsen av at det er urettferdig, at det er du som sitter igjen med den tunge børen. Fortørnelsen fordi du sitter igjen med en ansvarsfølelse. Den følelsen av urettferdighet er som halsbrann, som å bli etset av syre.» Hun bråstoppet, sjokkert over sitt eget valg av uttrykk. «Det gjør meg vondt.» Hånden hennes søkte mot ansiktet og stoppet noen millimeter fra den røde, blanke arrhuden etter syrefellen som hadde vært beregnet på en annen. «Så hva er det som faller deg inn når du tenker på Carol Jordan?» gjentok hun, skarpere denne gangen. Tony ristet på hodet. «Det kan jeg ikke si.» Ikke fordi han ikke visste det. Men tvert imot fordi han visste det.
3
Selv bakfra kjente Paula McIntyre igjen gutten. Hun var tross alt etterforsker. Det var slikt hun skulle være i stand til. Særlig når den aktuelle personen var tatt ut av sin normale kontekst. Det var der sivile kom til kort. Uten kontekst fikk de det som regel ikke til. Men etterforskere skulle gjøre det beste ut av sine naturlige ferdigheter og utvikle ferdighetene så langt at de aldri glemte folk de en gang hadde sett. Jo takk, tenkte hun. Enda en myte som ble holdt i live av reaksjonene til TV-politifolk som støtte på noe kjent i uventede situasjoner. Ikke desto mindre gjenkjente hun gutten selv på kvartprofilen hun så fra den kanten hun kom fra. Hvis hun hadde kommet inn på stasjonen via personalinngangen – bakdøren fra parkeringen – ville hun oversett ham. Men dette var hennes første dag i Skenfrith Street, og hun kunne ikke dørkodene. Derfor hadde hun for enkelhets skyld satt bilen i parkeringshuset på den andre siden av gaten, gått til hoveddøren og kommet inn bak tenåringen som tråkket urolig ved skranken. Det var noe med skulderholdningen og hodestillingen som antydet forsvarsholdning og anspenthet. Men ikke dårlig samvittighet. Hun stoppet opp og prøvde å få et inntrykk av hva som foregikk. «Jeg skjønner det du sier, jeg er ikke dum.» Guttens tone var mer oppgitt enn aggressiv. «Men jeg ber deg om å forstå at dette er annerledes.» Han trakk litt på skuldrene. «Ikke alle er like, mann. Du kan ikke bare satse på at samme størrelse skal passe alle.» Brytningen var fra dette 17
området, men umiskjennelig middelklassepreget, selv om han gjorde sitt beste for å skjule det. Den sivilansatte bak skranken mumlet noe Paula ikke hørte. Gutten begynte å gynge opp og ned på tåballene, sitrende anspent, men uten noe å bruke virketrangen på. Han var ikke en slik type som kunne fly av skaftet, det var hun rimelig sikker på, men likevel var det all grunn til å prøve å berolige ham. Å bevare ro og orden var ikke den eneste grunnen til å komme til bunns i hva som plaget de besøkende. Paula gikk frem og la hånden på armen til gutten. «Du er Torin, ikke sant?» Han virvlet rundt med angst og forskrekkelse i fjeset. En tykk såte av mørkt hår omkranset den bleke huden til en stuegris i tenårene. Store, blå øyne med mørke ringer under, et struttende nesegrev, en smal munn med altfor røde, fyldige lepper under en svak skygge av noe som en vakker dag kunne bli en bart. Paula kontrollerte dette mentale signalementet mot sin egen hukommelse og haket av alle punktene. Ingen feiltakelse her. Det stramme draget rundt guttens øyne avtok litt. «Deg kjenner jeg. Du har vært hjemme hos oss. Sammen med legen.» Han rynket pannen og prøvde å huske. «Elinor. Fra akutten.» Paula nikket. «Stemmer. Vi spiste middag hos dere. Moren din og Elinor er arbeidskamerater. Jeg er Paula.» Hun smilte til den lille, grå mannen bak skranken og tok tjenestebeviset frem fra jakken. «Kriminaloverkonstabel McIntyre på krimmen – kriminalsjef Fieldings team.» Mannen nikket. «Jeg sier til denne gutten at vi ikke kan gjøre noe for ham før moren har vært savnet i tjuefire timer.» «Savnet?» Paulas spørsmål druknet i Torin McAndrews frustrerte motstøt. «Og jeg sier til denne» – han pustet tungt gjennom nesen – «denne mannen at en ikke kan behandle alle saker likt, for alle er forskjellige, og mor er aldri ute hele natten.» 18
Paula kjente ikke Bev McAndrew særlig godt, men hun hadde hørt mye om sjeffarmasøyten av Elinor Blessing, partneren hennes, som var reservelege på akuttmottaket ved Bradfield Cross Hospital. Og av alt det hun hadde hørt, var det ingenting som stred mot sønnens skråsikre erklæring. Ikke at den sivilansatte bak disken ville bry seg om det. «Jeg tar en prat med Torin her,» sa hun bestemt. «Har dere et avhørsrom?» Mannen nikket mot en dør på den andre siden av den kalde, nøkterne ventesonen. «Takk. Ring opp til kriminalavdelingen, er du snill, og si fra til kriminalsjef Fielding at jeg er i huset og kommer opp om en liten stund.» Mannen så ikke særlig begeistret ut, men han grep telefonen. Paula pekte med tommelen mot avhørsrommet. «Nå setter vi oss ned litt, så kan du forklare meg hva som står på,» sa hun og gikk foran ham. «Greit.» Torin fulgte etter henne og subbet med de enorme joggeskoene over gulvet med den lute holdningen som er så typisk for tenåringer som ikke helt har vennet seg til hvor langt kroppen rekker. Paula åpnet døren til et lite kott hvor det bare så vidt var plass til et bord og tre rørstoler trukket med et spenstig mønster i blått og svart. Sett verre, tenkte hun og vinket Torin til en stol. Hun satte seg rett imot ham, stakk hånden i skuldervesken og dro frem en skrivebok med en penn stukket ned i spiralryggen. «Ja, Torin, kan du ikke like godt begynne med begynnelsen?» Å stå på stedet hvil med tittelen kriminalkonstabel hadde vært prisen Paula gladelig betalte for å være medlem av kriminalsjef Carol Jordans storsakavsnitt. Så da den enheten ble avviklet, hadde hun søkt på den første trestriperstjenesten som ble ledig i Bradford-politiet. Det var så lenge siden hun hadde avlagt overkonstabeleksamen at hun var redd de ville be henne gå opp til ny prøve. Det var ikke slik som dette hun hadde forestilt seg debu19
ten som overkonstabel. Hun hadde trodd at innledende avhør ville bli andres idiotarbeid nå. Men det var jo slik det var med politiyrket. Ikke ofte noe ble som du hadde tenkt deg.
4
Blendingsgardinene gjorde akkurat det de skulle. Og det var bra, for bekmørke betydde at ingen villedende skygger satte fantasien i høygir. Det siste Carol Jordan trengte, var noe som kunne stimulere fantasien. Hun kunne prestere mer enn nok på egen hånd uten noen ekstra provokasjon. Ikke at blodige åsteder var noe nytt for henne. Mesteparten av hennes voksne liv var bestrødd med bilder av brå, voldsom død. Hun hadde vært konfrontert med torturofre, banalt husbråk som hadde utartet, seksuell sadisme som ikke hadde noe med middelaldrende middelklassefantasier å gjøre. Uansett hvilken form for brutalitet en tok for seg, hadde Carol sett sluttresultatet. Av og til hadde disse bildene holdt henne søvnløs og drevet henne til vodkaflasken for å viske ut konturene. Men aldri mer enn noen få netter om gangen. Carols behov for rettferdighet hadde alltid steppet inn og forvandlet forferdelsen til en ansporing. Bildene ble drivkraften bak etterforskningen hennes, motivasjonen for å stille drapsmenn til rette for konsekvensene av forbrytelsene de hadde begått. Men denne gangen var det annerledes. Denne gangen var det ingenting som kunne redusere kraften i det hun hadde sett. Verken tid, alkohol eller avstand. Nå for tiden var det som om en film gikk i en evig sløyfe i hodet. Filmen var ikke lang, men den beholdt sin slagkraft tross gjentakelsene. Det rare var at det ikke simpelthen var gjentakelser av det hun hadde sett. For hun var med i filmen. Det var som om noen hadde vært rett bak henne med et håndholdt kamera og la21
get en ustø hjemmevideo av de verste øyeblikkene i livet hennes, med litt unaturlige farger og litt gale vinkler. Det begynte med at hun gikk inn i låveboligen; over skulderen hennes så man det velkjente interiøret med peiskroken, bare steinvegger og åpne stikkbjelker. Sofaer hun en gang hadde sittet i; bord hvor hun hadde slengt fra seg aviser, inntatt måltider, satt fra seg vinglass; håndbroderte veggtepper hun hadde beundret, og en genser hun mange ganger hadde sett broren gå i, nå slengt lettvint over en stolrygg. Det lå en krøllet T-skjorte på gulvet ved spisebordet, der restene av lunsjen fortsatt sto. Og ved foten av trappen til hemsen sto to uniformerte ordenskonstabler i refleksjakke; den ene virket forferdet og den andre ille berørt. Mellom seg hadde de et trekkspill av tekstil som kunne ha vært et foldeskjørt. Urovekkende, men ikke skremmende. For film kunne ikke formidle stanken av utgytt blod. Men da Carol nærmet seg tretrappen, panorerte kameraet tilbake og viste taket over sovehemsen. Det var som et Jackson Pollock-maleri hvor eneste farge var rødt. Blod – sprutet, skvettet og smurt over den kritthvite gipsen. Da hadde hun skjønt at dette kom til å bli riktig, riktig ille. Kameraet fulgte henne opp trappen og registrerte hvert eneste snublende skritt. Det første hun så, var beina og føttene deres marmorert i blod, og dråper og søl på sengen og gulvet. Hun fortsatte oppover og så Michaels og Lucys blodløse lik som bleke øyer i en sjø av purpurrødt. Der var det at filmen stoppet, fastlåst i nettopp dette uhyggelige enkeltbildet. Men hjernen sluttet ikke å gå selv om filmen hadde gjort det. Bebreidelsene surret og raslet i hodet som en hamster i et løpehjul. Om hun bare hadde vært en bedre politikvinne. Om hun bare hadde tatt saken i egne hender i stedet for å basere seg på at Tony skulle finne løsninger. Om hun bare hadde advart Michael om at en mann på frifot hadde sine egne forskrudde grunner til å hevne seg på henne. Om bare, om bare. Men ingen av disse tingene hadde hendt. Derfor ble broren hennes og kvinnen han elsket, slaktet i låven de egenhen22
dig hadde restaurert. Et sted med metertykke vegger, der de hadde all rett til å føle seg trygge. Ingenting i livet hennes unngikk å bli farget av denne ene grusomme tildragelsen. Hun hadde alltid funnet mye selvdefinisjon i arbeidet. Det var det beste ved henne, hadde hun følt. Det var en åpen kanal for intelligensen hennes, et sted hvor den innbitte besluttsomheten hennes ble verdsatt. Hennes evne til å huske alt hun hadde hørt, huske det ordrett, hadde en praktisk anvendelse der. Og hun hadde oppdaget at hun hadde en egen evne til å inspirere lojalitet hos polititjenestemennene hun jobbet sammen med. Carol hadde lagt sin stolthet i å være politi. Men nå hadde hun gitt slipp på alt det der. Hun hadde allerede søkt avskjed fra Bradfield-politiet da Michael og Lucy ble myrdet. Hun hadde vært klar til å gå inn i en ny stilling som kriminalsjef i West Mercia-politiet. Hun hadde brent broene der, men det brydde hun seg ikke om. Hun hadde også planlagt å trekke pusten dypt og dele det vidløftige, hundre år gamle huset som Tony uventet hadde arvet i Worcester. Men den drømmen var også over; privatlivet var like hardt rammet av en brutal morder som yrkeslivet. Hjemløs og arbeidsløs hadde Carol flyttet tilbake til foreldrene. Hjemmet var ifølge en populær myte det stedet hvor de tok deg imot når alt annet sviktet. Men dømmekraften hennes hadde visst bommet der også. Foreldrene hadde riktignok ikke avvist henne. Og de hadde ikke åpent gitt Carols disposisjoner skylden for brorens død. Men farens tause fortvilelse og morens skarpe holdning hadde vært som konstante bebreidelser. Hun hadde holdt ut i et par uker, så hadde hun pakket koffertene igjen og reist. Den kjære katten Nelson var det eneste hun ikke tok med. Tony hadde en gang fleipet om at forholdet hennes til den svarte katten var det eneste fungerende forholdet hun hadde i tilværelsen. Det leie var at utsagnet lå for nær sannheten til å være morsomt. Men Nelson var gammel nå. For gammel til å bli stappet i et kattebur og drasset hit og dit 23
over hele landet. Og det var lettere for moren å være snill mot katten enn mot Carol. Så Nelson ble der, og hun reiste. Hun eide fortsatt en leilighet i London, men det var så lenge siden hun hadde bodd der at den ikke lenger føltes som noe hjem. Dessuten var differansen mellom avdragene på lånet og innbetalingene fra langtidsleieboeren det eneste hun hadde å leve av inntil advokatene ble ferdige med å gå gjennom restene av Michaels liv. Og det betydde at hun bare hadde én mulighet. Ifølge Michaels testamente skulle Carol arve boet hans, i og med at Lucy var ute av bildet. Låven sto på ham som særeie, mens huset deres i Frankrike hadde tilhørt Lucy. Så når testamentet var stadfestet, ville låven være Carols, med blod og gjenferd og det hele. Folk flest ville engasjert et profesjonelt vaskebyrå, pusset opp det som ikke kunne vaskes rent, og solgt boligen til en eller annen innflytter som ikke kjente låvens nyere historie. Carol Jordan var ikke folk flest. Selv om hun var aldri så medtatt og ømtålig, holdt hun fast ved den besluttsomheten som hadde trukket henne gjennom katastrofer tidligere. Derfor hadde hun lagt en plan. Dette var hennes forsøk på å gjennomføre den. Hun skulle slette alle spor etter det som hadde skjedd her, og gjøre om låven til et sted hvor hun kunne bo. En slags forsoning, det var det hun tok sikte på. Innerst inne tvilte hun på at hun ville oppnå det. Men hun kunne ikke komme på noe annet å strebe mot, og det var et prosjekt som ville holde henne beskjeftiget. Hardt kroppsarbeid på dagtid for å få sove om natten. Og virket ikke det, hadde hun alltids vodkaflasken. Enkelte dager følte Carol seg som byggevarehusets egen skribent; innkjøpslisten hennes var en liturgi av nyoppdagede artikler, ordnet på arket som en serie haikudikt. Men hun fant ut av oppussingens konsentrerte poesi og mestret uvant redskap og nye teknikker. Sakte, men sikkert slettet hun bygningens fysiske historie. Hun visste ikke om det ville gi henne sjelefred. Før ville hun kunnet spørre Tony 24
Hill hva han trodde. Men den muligheten sto ikke lenger åpen. Hun måtte bare lære å være sin egen psykolog. Carol tente nattbordlampen og dro på seg den nye arbeidsuniformen – skitten, forreven dongeribukse, vernestøvler med tykke sokker i, en ren T-skjorte og en tykk, skotskrutet skjorte. «Bygg-Barbie», ifølge en av de middelaldrende karene som vanket ved håndverkerdisken på byggevarehuset. Det hadde lokket frem et smil hos henne, om ikke annet fordi ingenting kunne passet dårligere. Mens hun ventet på at trakteren skulle gjøre klar kaffen, gikk hun gjennom hovedsalen i låven og ut i morgenluften, der hun så fare for regn i de lave skyene som sløret åsene i det fjerne. Fargen begynte å sive ut av det grove gresset på heden, og nå snek høsten seg mot vinter. Treklyngen på skulderen av haugen skiftet valør; fargene gled fra grønt mot brunt. Et par små flekker av himmel kunne skimtes gjennom greinverket for første gang siden i vår. Snart ville det bare være et flettverk av nakne greiner der, slik at skråningen mistet sin eneste skjerming. Carol lente seg mot veggen og stirret opp på trærne. Hun pustet dypt inn og søkte sinnsro. Tidligere ville den velutviklede sjette sansen, den som verner dyktige politifolk, fått nakkehårene til å reise seg. Nå hadde hun åpenbart glidd langt vekk fra den gamle Carol Jordan, for hun merket overhodet ikke de tålmodige øynene som studerte hver bevegelse hun gjorde.
5
Rob Morrison kikket på armbåndsuret igjen, så tok han frem telefonen for å dobbeltsjekke hva klokken var. 06.58. Den nye sjefen opererte med ganske snaue marginer hvis hun ville gjøre et godt inntrykk den første dagen. Men før han rakk å bygge opp den store selvtilfredsheten, hørte han hæler klapre over gulvflisene og skjønte at noen nærmet seg fra gatedøren, ikke fra kjellerparkeringen. Han snudde seg, og der var hun, med glinsende dråper på regnkåpen og søle på skoene. Marie Mather, den nye kollegaen i ledelsen. Markedssjef, mot hans egen stilling som driftssjef. «Morn, Rob.» Hun hengte laptopvesken over skulderen sammen med håndvesken for å frigjøre en hånd til å trykke hans. «Takk for at du tar deg tid til å hjelpe meg på plass.» «Best å begynne i en god tone.» Han presset frem et halvsmil som fjernet det sure draget fra ansiktet. «I og med at vi skal hektes sammen som hester i et flerspann for å trekke den mektige vognen Tellit Communications.» Han frydet seg over glimtet av forbauselse da bemerkningens kyniske schwung sank inn. Han likte å velte folks generelle forestilling om at en mann som ledet driftssiden i et mobiltelefonfirma, måtte være på bortebane når det gjaldt kultur. «Du kjørte ikke bil hit?» Hun ristet de tindrende regndråpene ut av den tykke, lyse bobsveisen og nikket mot gaten utenfor. «Vi bor bare fem minutters spasertur fra trikkens endestasjon, så jeg får alltid sitteplass. Det er en bedre start på dagen enn å kjempe seg gjennom rushtrafikken.» Når hun smilte, rynket hun på 26
nesen som om hun kjente lukten av noe herlig. Rob kom til at hun estetisk sett var klart bedre enn forgjengeren sin, Jared Kamal. «Jaha, hvordan gjør vi dette?» «Vi skaffer deg adgangskortene du trenger. Så tar jeg deg med til selve avdelingen og gir deg en omvisning.» Mens Rob snakket, la han hånden på albuen hennes og styrte henne mot vaktskranken. Han merket en pikant blomsterduft som hang fast ved henne tross trikketuren og Bradfield-regnet. Hvis hun var like effektiv i jobben som hun var til å sprite opp miljøet, kom Robs yrkesliv til å bli atskillig bedre enn før. Noen minutter senere kom de ut av heisen og rett ut i selve salgsavdelingen. På denne tiden av dagen var lyset dempet. «Personalet regulerer belysningen på sine egne arbeidsplasser. Det gir dem en illusjon av kontroll, og samtidig kan vi raskt og greit se hvem som virkelig arbeider.» Rob gikk foran henne gjennom lokalet. «Noen har satt tidlig i gang.» Marie nikket mot en flekk av lys i det innerste hjørnet. Rob gned seg på haken. «Det er Gareth Taylor.» Han anla en standardmine for sorg. «Mistet nylig familien.» Han for sin del var kommet over Gareths sorg. Nå fikk mannen gå videre i livet, fylle tilværelsen med noe annet. Men Rob visste at han var i mindretall på det punktet, så han tidde stille når kontorpraten gikk, bortsett fra et og annet støttende grynt når kollegene kastet seg ut i et av «Stakkars Gareth»-anfallene sine. Maries uttrykk myknet. «Stakkars mann. Hva var det som skjedde?» «Bilulykke. Kona og to barn omkom på stedet.» Rob pløyde videre uten et blikk på sin sorgrammede kollega. Marie stoppet et øyeblikk, men fortsatte og nådde ham igjen. «Og så møter han opp her såpass tidlig om morgenen?» Rob trakk på skuldrene. «Han sier at han heller vil være her enn å glo i veggen hjemme. Helt i orden for meg. Ja, for 27
det er tre–fire måneder siden nå.» Han snudde seg og sendte henne et mørkt smil. «Men løpet er kjørt for oss hvis han begynner å forlange den permisjonen han har krav på.» Marie mumlet et nøytralt svar og fulgte etter ham inn i et rommelig avlukke i enden av lokalet. Et skrivebord, to stoler. Et par whiteboard-tavler og en kurv for returpapir. Rob bukket kort og kynisk. «Hjem, kjære hjem.» «Det er ganske stort, om ikke annet.» Marie plasserte den bærbare datamaskinen på skrivebordet, la håndvesken i en skuff og hengte regnkåpen på en knagg på innsiden av døren. «La oss begynne med det viktigste: Hvor er kaffen, og hvordan er opplegget?» Rob smilte. «Følg meg.» Han tok henne med ut i hovedlokalet igjen. «Du kjøper polletter av Charyn i resepsjonen. Fem for et pund.» Da de nærmet seg Gareth Taylors pult, avslørte lyset fra plassen hans en dør inne i en alkove like ved. Den førte til et lite rom utstyrt med et par kaffemaskiner. Rob gestikulerte mot en serie kurver som inneholdt små plastkapsler. «Du velger den giften du vil ha, stikker kapselen i maskinen og betaler med en sjetong.» Han rotet i lommen på kakibuksen og fant frem en rød skive. «Jeg spanderer din første.» Han overrakte sjetongen som om han ga henne en stor hedersbevisning. «Jeg lar deg komme i orden.» Han kikket på klokken. «Jeg har et par ting jeg må ta meg av før hordene dukker opp. Jeg har innkalt til et møte med nøkkelpersonell i den lille konferansesalen halv ni. Spør hvem som helst, så forklarer de hvor det er.» Og det var det. Han forsvant, og Marie sto igjen med en mengde varmdrikker å velge mellom. Hun satset på en cappuccino og ble gledelig overrasket over resultatet. Hun gikk ut i hovedlokalet igjen, der det nå lyste ved tre–fire arbeidsstasjoner. Hun fant ut at hun ville bli kjent med personalet sitt, så hun gikk mot Gareth Taylor og anla bevisst et varmt smil. Da hun nærmet seg, kikket han opp med et forskrekket uttrykk. Fingrene fløy over tastaturet, og da hun rundet kanten av skilleveggen hans, fikk hun inntrykk av at data28
skjermen raskt satte opp et nytt bilde. Det lot til at Tellit liknet alle de stedene der Marie tidligere hadde arbeidet, med ansatte som syntes de scoret poeng ved å drive med sine egne ting i arbeidstiden og på arbeidsplassens utstyr. Slik var folk overalt. Det var en tendens som ikke plaget Marie, bare produktiviteten var akseptabelt høy og ingen mobbet noen. «Hei. Jeg er Marie Mather. Den nye markedssjefen.» Hun rakte frem hånden. Gareth trykket den mer eller mindre likegyldig. Hånden hans var kjølig og tørr, og grepet var fast, men ikke aggressivt. «Jeg antok at du måtte være henne. Jeg er Gareth Taylor, en av fotfolket i skjerm- og telefonbrigaden.» «Jeg tenker helst på dere som frontlinjepersonell.» Gareth hevet øyenbrynene. «Det forandrer ikke realitetene.» «Du har begynt tidlig.» Han ristet på hodet og sukket. «Du, jeg er sikker på at Rob har fortalt deg hovedpunktene. Å gå på jobb er det eneste faste punktet jeg har i tilværelsen akkurat nå. Jeg vil ikke ha medlidenhet. Jeg er ikke som ham, han vil at alle skal synes synd på ham fordi han er skilt. Jeg vil bare være i fred og komme meg videre i livet. Greit?» Tonen var anspent av frustrasjon. Hun kunne forestille seg hvor vondt det måtte være å takle andre menneskers velmente innblanding på toppen av en så knusende sorg. Marie bøyde seg frem og kikket på skjermen hans. «Oppfattet og forstått. Ja, hva jobber du med nå?» Hun hadde håpet at han i det minste ville smile. I stedet skulte han på henne. «Det vil ikke si deg stort før du kommer bedre inn i sakene her. Jeg implementerer en strategi for å få sølvsurfingkunder over på langtidskontrakt. Og jeg tror vi gjør det feil, så du bør kanskje komme tilbake og snakke med meg om det når du får den nødvendige oversikten.» Det var to måter å ta Gareths bryske svar på. I første omgang valgte Marie å unngå konfrontasjon. «Det ser jeg frem 29
til.» Hun tok en slurk cappuccino. «Jeg er alltid glad for å høre fra mine medarbeidere.» I kveld, når hun slappet av med et glass hvitvin mens Marco laget middag, ville hun more seg med å fortelle ham om dette møtet. Som så ofte før ville de inngå noen muntre veddemål om hvordan det kom til å gå med de nye kollegene hennes. Ville hun klare å vinne Gareths tillit, eller ville han klamre seg til den fiendtlige holdningen? Ville Robs åpenbare flørtelyst gå så langt over streken at hun måtte koble inn personalavdelingen? Hun og Marco likte å underholde seg med den lille spekulasjonsleken, og noen ganger brukte de fantasiene om livet på arbeidsplassen til å sprite opp sine egne eskapader på soverommet. Det var harmløs moro, mente Marie. Fullstendig harmløs.
6
Paula gjennomskuet øyeblikkelig Torins tenåringsproblemer med å skjule sin nervøsitet. Å virke sindig og rolig under press krevde evner og innsats han rett og slett ikke kunne mobilisere, heldigvis for henne. Normalt ville hun tilbudt ham noe å drikke for å roe ham ned, men Skenfrith Street var ukjent mark for henne, og hun visste ikke hvor lang tid det ville ta å ordne i stand noe. Det siste hun ønsket, var å la den nye sjefen vente lenger enn strengt nødvendig. Formelt sett burde hun antakelig ha skaffet en voksen støtteperson før hun avhørte Torin. Men hun regnet med at hun var mer enn god nok støtte selv. Og han skulle tross alt ikke avhøres om noen forbrytelse. Paula sendte Torin et spørrende blikk. «Når begynte du å uroe deg for at noe kunne være galt?» «Jeg er ikke helt sikker.» Han rynket pannen. «Når kommer hun vanligvis hjem fra jobben?» Han trakk på den ene skulderen. «Rundt halv seks, men av og til handler hun på vei hjem, og da kan klokken bli kvart på sju.» «Så det er rimelig å si at ved sjutiden begynte du å bli urolig?» «Ikke urolig, akkurat. Men jeg lurte litt. Hun mangler jo verken venner eller ting å ta seg til. Av og til går hun ut med venninnene og tar en pizza eller ser en film eller noe sånt. Men skal hun det, pleier hun å si fra til meg på forhånd, allerede om morgenen. Eller hun sender en tekstmelding hvis det er mer spontant, liksom.» 31
Det forbauset ikke Paula. Hun hadde fått inntrykk av at Bev McAndrew var en fornuftig dame. «Har du sendt henne tekstmeldinger, da?» Torin nikket og tygde på underleppen. «Ja da. Bare sånt som … ja, hva skal jeg ha til middag, kommer du snart hjem, og slikt.» Standardspørsmål for en tenåringsgutt. «Og hun svarte ikke?» «Nei.» Han vred beklemt på seg der han satt, så bøyde han seg frem, la underarmene på bordet og foldet hendene hardt. «Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var ikke urolig, akkurat, mer drittforbanna.» Han kikket raskt opp på henne, og sjekket om han ville slippe unna med et mildt kraftuttrykk overfor en politikvinne. Paula smilte. «Drittforbanna og sulten, kan jeg tenke meg.» Torin senket skuldrene et hakk eller to. «Ja. Det også. Jeg så etter i kjøleskapet, og der lå restene av en kjøttpudding fra dagen før, så jeg slengte den i mikroen og spiste den. Men fortsatt ikke et pip fra moderen.» «Har du ringt noen av venninnene hennes?» Han rygget litt med hodet, som om han ikke forsto spørsmålet. «Hvordan skulle jeg gjøre det? Jeg har ikke numrene deres. De er bare på telefonen hennes, står ikke skrevet ned noe sted. For det meste vet jeg ikke engang hva de heter.» Han viftet med hånden i luften. «Og det nytter ikke å slå opp noe sånt som ’Dawn fra jobben’, eller ’Megan fra treningsstudioet’, eller ’Laura som jeg gikk på skolen med’.» Han var inne på noe, skjønte hun. Før var det slik at hvis noen var savnet, kunne du se etter i vedkommendes adressebok eller dagbok, eller kikke i nummerlisten ved fasttelefonen. Nå gikk alle rundt med hele tilværelsen sin på seg, og når de ble borte, forsvant samtidig alt som kunne brukes til å spore dem opp. «Ingen slektninger du kan kontakte?» Torin ristet på hodet. «Bestemor bor i Bristol sammen med tante Rachel. Mor har ikke snakket med far i år, og 32
dessuten tjenestegjør han i Afghanistan nå. Han er sanitetsmann i militæret.» En antydning til stolthet der, hadde Paula inntrykk av. «Hva med jobben hennes? Har du tenkt på å ringe dit?» Han så stygt på henne. «Telefoner utenfra tar de bare innenfor vanlig åpningstid. Om kvelden er apoteket bare for nødresepter fra sykehuset. Så selv om jeg hadde ringt, ville ingen tatt telefonen.» Paula tenkte på den gangen hun selv var tidlig i tenårene, og hun lurte på hvor nervøs hun ville blitt hvis hennes egne solide, respektable foreldre på uforklarlig vis hadde forsvunnet uten å gi noen beskjed. Etter forholdene syntes hun det var ganske godt gjort av Torin å bevare fatningen mens han svarte på det han sikkert oppfattet som bortkastede spørsmål som bare forsinket arbeidet med å finne moren. Det var denne forståelsen av andre menneskers syn som hadde hjulpet Paula til å bygge opp ferdighetene som avhørsleder. Nå måtte hun holde seg inne med Torin, få ham til å føle at noen brydde seg om problemene hans, slik at hun kunne få nok informasjon ut av ham til å utrette noe nyttig. «Hva gjorde du, da?» Torin blunket hektisk. Skamfull eller opprørt – Paula var ikke sikker på hvilken av delene det var. «Jeg satte meg ved Xboxen og spilte Minecraft til jeg ble trøtt nok til å legge meg til å sove. Visste ikke hva annet jeg skulle gjøre.» «Du taklet det fint. Mange på din alder ville fått panikk. Hva skjedde i morges, da?» «Jeg våknet før vekkerklokken ringte. Trodde først jeg hadde våknet av at mor gikk omkring, men det hadde jeg ikke. Jeg gikk inn på rommet hennes, og der var sengen fortsatt redd.» Han tygde på leppen igjen; de mørke øynene var plaget. «Hun hadde ikke kommet hjem. Og hun gjør rett og slett ikke sånt noe. Mora til en av kompisene mine, hun er av og til ute hele natten uten å si noe til ham. Og han gubben i skranken, det var tydelig hva han tenkte: ’Stakkars fyr, mora hans er ei flyfille, og han er den siste som aner 33
det.’» Han var på glid nå, ordene kom strømmende. «Men mor er ikke sånn, skal du vite. Det er hun ikke. Ikke på noen måte. Dessuten er det en husregel, liksom. Vi sender alltid melding til hverandre hvis vi blir sene. Hvis vi ikke rekker bussen, for eksempel, eller hvis foreldrene til noen er sent ute med å hente oss. Eller hvis hun har måttet jobbe overtid. Sånt noe.» Han slapp brått opp for damp. «Så du kom hit ned.» Han ble lutskuldret. «Kunne ikke komme på noe annet å gjøre. Men du bryr deg vel ikke om dette.» «Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg ikke sittet her med deg, Torin. Vanligvis venter vi tjuefire timer før vi begynner å lete etter savnede personer, det er riktig.» Med mindre det er en ømtålig person inne i bildet. «Men ikke når det gjelder et menneske som moren din, en som har ansvaret for barn eller gamle, for eksempel. Nå må jeg notere noen opplysninger om deg og moren din, slik at jeg kan sette hjulene i sving.» Der ble Paula avbrutt av banking på døren. Før hun rakk å si noe, stakk skrankebetjenten hodet rundt dørkarmen. «Kriminalsjef Fielding vil vite hvor lenge det blir før du kommer.» Mannen gjorde ikke det minste forsøk på å skjule sin selvtilfredshet. Paula avviste ham med et blikk fylt av medynk. «Jeg avhører et vitne. Det er det jeg er utdannet til. Si til kriminalsjefen at jeg kommer så snart jeg er ferdig her.» «Jeg skal overbringe beskjeden.» Da mannen lukket døren, sendte Torin et foraktelig blikk etter ham. «Er du i heisen nå? Fordi du har snakket med meg?» «Jeg gjør jobben min, Torin. Det er det som teller. Nå må jeg ha litt bakgrunnsinformasjon.» Det tok ikke lang tid. Torin, fjorten. Elev ved Kenton Vale School. Bev, trettisju, førstefarmasøyt ved Bradfield Cross Hospital, skilt for åtte år siden fra Tom, som for tiden tjenestegjorde i Camp Bastian. Torin og Bev delte et rekkehus i Grecian Rise 17, Kenton, Bradfield. Ingen kjent årsak 34
til at Bev ikke var der hun skulle. Ingen tidligere mentalsykdom eller depresjon. Ingen kjente økonomiske problemer, bortsett fra dem alle i det offentlige måtte leve med nå for tiden. Paula noterte ned mobilnumre til mor og sønn, så la hun fra seg pennen. «Har du et bilde av moren din?» Torin tuklet med telefonen sin og vendte den mot henne. Paula gjenkjente Bev, noe som ikke var noen selvfølge med smartphonebilder. Det var et ansiktsbilde, tydeligvis tatt på en solfylt strand. Tykt, lyst hår, mellomblå øyne, ovalt ansikt med alminnelige trekk. Pen, men ikke slående vakker, et ansikt livet opp av et muntert smil med latterrynker og det hele. Bildet minnet Paula på at hun hadde oppfattet Bev som tiltrekkende. Ikke at hun direkte traktet etter middagsvertinnen deres. Mer en stilltiende erkjennelse av at Bev var hennes type. På samme måte som Carol Jordan. En bestemt kombinasjon av ansiktstrekk og farger som alltid fanget oppmerksomheten hennes. Men Bev kunne ikke måle seg med doktor Elinor Blessing. Paula visste at partneren hennes var vakker, hjertet frydet seg alltid ved synet av Elinors fine, svarte hår med islett av sølvgrått, og latteren i de grå øynene hennes. Men det var ikke Elinors utseende som hadde fjetret Paula første gang de møttes. Det var vennligheten hennes, noe som alltid trumfet over blondt hår. Så det hadde forekommet at hun registrerte Bevs tiltrekningskraft, ja. Og hvis hun hadde lagt merke til den, kunne flere ha gjort det. «Kan du maile det til meg?» Hun bladde til en blank side i notisboken, skrev ned mobilnummeret og e-postadressen sin, rev ut siden og leverte den til Torin. «Har hun noen arr, føflekker eller tatoveringer? Da vil vi lettere kunne forhøre oss på sykehusene i distriktet hvis hun har forulykket og er blitt kjørt inn uten håndvesken.» Han kikket på lappen han hadde fått av Paula, og møtte blikket hennes igjen. «Hun har en blåfugl tatovert på venstre skulder. Og så har hun et arr på høyre ankel fra den gangen hun brakk den og måtte få satt inn en nagle.» 35
Paula gjorde et raskt notat. «Veldig nyttig å vite.» «Hva skal du gjøre med dette?» «Jeg skal ringe litt rundt. Snakke med kollegene hennes.» «Hva med meg?» Det var et godt spørsmål. Torin var mindreårig, og hun visste at hun burde ringe sosialetaten og sørge for at han fikk tildelt en sosionom. Men det var ikke sikkert Paulas yrkesmessige uro hadde noe grunnlag. Det kunne fortsatt hende at Bev dukket opp, skamfull og utilpass etter en uforutsett natt ute på livet. Da ville det bli et mareritt for både mor og sønn å stoppe den prosessen sosialarbeiderne hadde satt i gang. Hun ville bli stemplet som uegnet til morsrollen, og han ville bli klassifisert som «risikoutsatt». Det kunne til og med få konsekvenser for jobben hennes. Det ville ikke Paula ha på samvittigheten. «Kan du ikke bare gå på skolen?» «Helt som vanlig?» Hun nikket. «Send meg en tekstmelding når du kommer ut fra skolen, så tar vi det derfra. Forhåpentligvis har hun dukket opp på jobben uten at det er noe mer å bekymre seg for.» Hun prøvde å berolige ham med et smil som sto i stil med stemmen. Han virket skeptisk. «Tror du det?» Nei. «Slett ikke umulig,» sa hun i stedet da hun reiste seg og geleidet ham mildt ut gjennom døren. Hun så etter ham til han nådde hovedinngangen, lutskuldret og med hodet senket. Hun ville så gjerne tro at Bev McAndrew var i god behold og på vei hjem. Men da måtte hun latt håpet seire over erfaringen, og det lå ikke for Paula. Hun gikk fra resepsjonen og tenkte nostalgisk på det gamle teamet sitt. De ville forstått utmerket godt hvorfor hun brydde seg med Torin og den svært nylig forsvunne moren hans. Men det var den gang. Nå hadde hun i stedet kriminalsjef Fielding å stå til rette for. Hun hadde hørt mye bra om Fieldings domfellelsesprosent, og dette var så avgjort en gruppe hun ønsket å tilhøre. Men nå hadde hun 36
allerede latt den nye sjefen sin vente. Det var alt annet enn den perfekte starten hun hadde håpet på. Forhåpentligvis var det ikke for sent å rette på inntrykket. Hun måtte bare legge seg desto mer i selen.
7
Trikken dundret over den høye broen fra attenhundretallet – smekre moderne linjer i kontrast til buekonstruksjonene i nedsotet murstein. En sterk metafor for hele området rundt Minster-kanalbassenget, tenkte Tony. Tvers overfor broen sto ruinene av korutbygget i klosterkirken fra middelalderen; det skitne masverket i kalkstein var det eneste som hadde stått igjen etter at en skur av Luftwaffe-bomber la resten av bygningen i grus. For tolv år siden hadde et kaotisk virvar av bygninger ligget mellom broen og kirkeruinen, halvparten av dem tomme og i fullt forfall, med råtne vindusrammer og salryggede tak. Kanaldistriktet hadde vært den minst tiltalende og dårligst likte av Bradfields indre bydeler. Så hadde et lyst hode i kommunen oppdaget et EU-fond avsatt til å blåse nytt liv i fattigslige og forfalne sentrumsmiljøer. Nå var kanalbassenget knutepunktet i et livlig område. Kunsthåndverkere, uavhengige forlag og programvareutviklere arbeidet skulder ved skulder, leiligheter av varierende størrelse lå i de øvre etasjene, og et utvalg barer og bistroer her og der ga fastboende og besøkende steder å treffes. En av førstedivisjonsstjernene fra Bradfield Victoria hadde til og med lånt sitt navn til en spansk tapasbar som det av og til behaget ham å beære med sitt nærvær. Selve bassenget var blitt en blanding av permanente boligkaiplasser og korttidsplasser for kanalbåtene som seilte i ferie- og dagsturtrafikk, der de i sin tid hadde fraktet last rundt omkring i landet. 38
Selv om området var blitt tiltalende, hadde Tony aldri før vært inne på tanken om å bo her. Han hadde sittet utenfor en av pubene nede langs bryggene sammen med Carol Jordan en gang de lot som om de var normale mennesker som kunne ta et glass og prate litt uten å komme inn på sinnsforvirrede menneskers indre verden. En annen gang hadde han delt en ladning tapas med et par amerikanske kolleger som kom for å kikke på den lukkede psykiatriske klinikken hvor han arbeidet. Mange ganger hadde han gått langs kanalen fra den ene kanten av byen til den andre mens han grublet over en innfløkt sak. Det var noe med slike spaserturer som frigjorde de mentale prosessene til å vurdere andre muligheter enn de mest nærliggende. Derfor var han kjent med kanalbassenget. Men han hadde aldri lurt på hvordan det ville være å bo ved vannet i hjertet av byen inntil det var den eneste muligheten han hadde igjen. Det tidligere huset hans i Bradfield var borte, solgt til fremmede da han trodde han endelig hadde funnet et sted han helhjertet kunne kalle et hjem. Men nå var også det borte, et utbrent skall som dannet en ubehagelig metafor for det som hadde skjedd med det livet han hadde trodd han kunne leve der. Forbaskede metaforer hvor han enn snudde seg. Tony gikk over det brolagte området som skilte tapasbaren fra husbåtplassene, og svingte seg om bord i en nydelig kanalbåt med navnet Steeler på et gyllent og svart bånd som var malt tvers over hekken. Han åpnet de grove hengelåsene på luken og gikk ned den bratte lugartrappen. Da han passerte kontrollpanelet, slo han på bryterne som koblet inn båtens solpanelbaserte strømforsyning. Selv en dyster Bradfield-himmel ga nok strøm for en enslig beboer med ganske beskjedent kraftbehov. Det hadde forbauset ham å se hvor raskt han tilpasset seg såpass trange boforhold. Et liv med en plass for hver ting og hver ting på sin plass, det hadde vist seg uventet beroligende. Det var ikke plass til noe uviktig; å leve på denne måten hadde redusert hans materielle tilværelse til det aller 39
mest sentrale og tvunget ham til å revurdere ting som hadde overfylt tilværelsen i mange år. Nå ja, han var ikke så glad i de praktiske nødvendighetene, som å tømme septiktanken og fylle vanntanken. Og han var heller ikke helt komfortabel med båtlivets kameraderi, en konnektivitet som førte sammen de mest usannsynlige kombinasjoner av mennesker. Og han var ennå ikke blitt klok på varmeanlegget. Nå som det etter hvert ble kaldere om nettene, begynte han å bli lei av å våkne i en iskald kabin. Han ble snart nødt til å gripe absolutt siste utvei – sette seg ned med håndboken og faktisk lese bruksanvisningen. Men tross alle ulempene hadde han funnet seg til rette i denne rolige, velordnede verdenen. Han slengte bagen sin på den skinntrukne, knappebesatte benken som strakte seg langs salongskottet, og satte over kjelen for å gjøre i stand en presskanne med kaffe. Mens han ventet på at vannet skulle koke, fyrte han opp den bærbare datamaskinen og sjekket e-posten. Den eneste nye meldingen var fra en politimann han noen år tidligere hadde profilert en voldtektsmann for. Han håpet på sett og vis at det var en forespørsel om nytt samarbeid, så han åpnet den. Hei, Tony. Hvordan går det? Jeg hørte om den affæren med Jacko Vance. Forferdelige greier, men uten dine innspill kunne det gått så mye verre. Grunnen til at jeg skriver til deg, er at vi organiserer en konferanse for å fremme bruk av gjerningsmannsprofilering i høyprofilerte saker. Ikke bare drap, men andre alvorlige forbrytelser også. Det begynner å bli vanskeligere å overbevise politiledelsen og politimyndighetene om at det er regningssvarende nå som det gjøres innstramminger på alle felt. Vi prøver å hevde at det er en forhåndsinvestering som sparer en hel del etterfølgende kostnader. Jeg tenkte at Carol Jordan ville være perfekt til å holde det innledende foredraget, i og med at hun har samarbeidet så tett med deg opp gjennom årene. Men jeg har litt problemer med å 40
spore henne opp. Bradfield-politiet sier at hun ikke lenger er knyttet til dem. De forklarte at hun skulle over til West Mercia. Hun tilhører ikke deres styrke lenger, sa de. Jeg prøvde e-postadressen jeg hadde til henne, men meldingen kom i retur. Og mobilnummeret jeg hadde, virker ikke lenger. Jeg lurte på om hun kanskje holdt på med dyp infiltrasjon, men uansett gikk jeg ut fra at du visste hvordan jeg kunne komme i kontakt med henne. Kan du gi meg kontaktinfo? Eller hvis det ikke er så greit, kan du i det minste be henne kontakte meg? På forhånd takk. Rollo Harris Kriminalsjef Devon & Cornwall politidistrikt
Tony stirret på skjermen, og ordene ble uskarpe. Rollo Harris var ikke den eneste som ikke visste hvor Carol Jordan var, eller hvordan man kunne komme i kontakt med henne. De fleste som kjente dem godt, ville hatt problemer med å tro det, men Tony hadde ikke snakket med Carol på nærmere tre måneder. Og han ville ikke visst hvor han kunne finne henne, om han hadde følt seg i stand til å bryte den tausheten. Han husket det siste hun hadde sagt til ham etter at jakten på Jacko Vance var fullført: «Det er ikke det eneste som er over, Tony.» Og det lot til at hun mente det. Hun hadde brutt med ham, fjernet seg fra tilværelsen hans. Til å begynne med hadde han greid å følge bevegelsene hennes. Selv om de siste ukene hennes i Bradfield-politiet hadde vært klassifisert som velferdspermisjon, hadde hun plikt til å holde arbeidsgiveren orientert om hvor hun var. Og siden Paula McIntyre visste bedre enn de fleste hvor sterkt båndet mellom Carol og Tony hadde vært, hadde hun holdt ham underrettet. Carol hadde bodd i en betjent leilighet i Bradfield i en måned, så hadde hun flyttet hjem til foreldrene. Så opphørte tjenestetiden hennes i Bradfield-politiet, og 41
ifølge Paula hadde hun etter få dager flyttet fra foreldrene igjen. «Jeg ringte mobilen hennes, og den virket ikke,» hadde Paula fortalt. «Så jeg ringte foreldrenes nummer og snakket med faren hennes. Han var ikke særlig forekommende, men han innrømmet at hun ikke bodde der lenger. Han visste ikke eller ville ikke ut med hvor hun er.» Siden Paula var en meget dyktig avhørsleder, gikk Tony ut fra at David Jordan ikke visste hvor datteren bodde. Han kunne ikke la være å lure på hvordan det hadde skjedd. Som fagmann ville han ikke tilrådet å dra hjem til foreldrene hennes når situasjonen var som den var. Broren hennes var død, drept av en morder han og Carol ikke hadde knepet i tide. Og sorg medførte ofte behov for å bebreide. Var det Carols skyldfølelse eller foreldrenes sorg som hadde skapt splid mellom dem? Hvordan det enn hadde gått til, hadde det ikke endt godt. Det kunne Tony vedde på. Og siden Carol måtte holde ham ansvarlig for Michaels og Lucys død fordi han hadde vært for sen med å innse hva Vance hadde planlagt, ville hun nødvendigvis bebreide ham for konflikten med foreldrene. Salt i såret. Tony gned seg i øynene med en knoke. Uansett hvor Carol Jordan gjemte seg, ville han bli den siste som fikk vite det. Før eller senere ville han måtte manne seg opp og enten gjøre noe med det eller la det fare for alltid.