__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Sønnavind-serien: 1. Gullnålen 2. Vinternatt 3. Farlige rykter 4. Framtidshåp 5. Sjalusi 6. Grensevakt 7. Harde tider 8. Nytt liv 9. Odelsgutten 10. Piken på broen 11. Sviket 12. Medmenneske 13. Familiebånd 14. Gjenforening 15. Savnet 16. Forbudte møter 17. Gjøkungen 18. Høkeren 19. Ved din side 20. Mor Hjertegod 21. Forfatterinnen 22. Slangen i Paris 23. Falske fruer 24. Like barn leker best 25. Nemesis 26. Hevnen 27. Amerikadukken 28. Omstreiferen 29. Dommedag 30. På villspor 31. Syndere i sommernatten 32. Løvfallstid 33. Skygger fra fortiden 34. Den sorte hånd 35. Mørketid 36. Avskjed

37. Forfulgt 38. De fredløse 39. Forbudt kjærlighet 40. Mistanker 41. Kalde spor 42. Dobbel lykke 43. Trusselen 44. På skyggesiden 45. Sporløst forsvunnet 46. Avsløringen 47. Intriger 48. Sagenerampen 49. Vonde tanker 50. Djeveløya 51. Hjemkomsten 52. En mors bekymring 53. Valgets kval 54. Nytt mot 55. Ondt i sinne 56. En ny sjanse 57. Spurven 58. Troløs 59. Med sorg i hjertet 60. Familiefeide 61. Minnenes makt 62. Gryende tvil 63. Avvist 64. Ubuden gjest 65. Mot lysere tider 66. Krisen 67. Tynget av skyld 68. Tilgivelsens kunst 69. Den nyfødte 70. Tre brødre 71. Et trist endelikt 72. Overfallet

73. I salg fra 24. november 2014 til 5. januar 2015


72

Overfallet Frid Ingulstad


S e s tø r w w w re k a r t i f a .nor s k e s e r rger pü ier.no


© 2014 CAPPELEN DAMM AS ISBN: 978-82-02-43585-1 1. opplag 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Omslagsillustrasjon: Ingun Mickelson Omslagsdesign: Sissel H. Boniface Forfatterfoto: Nordstrandsfotografene AS Kart over Kristiania: Byens opmaalingsvæsen 1900 (Byantikvaren i Oslo) Historisk konsulent: Ragnhild Nyhus Sats: Type-it AS Trykk: Nørhaven Paperback A/S, Danmark, 2014 Besøk nettsidene: www.cappelendamm.no www.norskeserier.no www.blogg.norskeserier.no Forfatterens hjemmeside: www.ingulstad.no


Personene i Sønnavind: Elise Thoresen, forfatterinne Johan Thoresen, Elises ektemann Rosalind, 13 år, Elises barnebarn Hugo Ringstad, 28 år, Elises sønn Ingjerd Ringstad, født Smith, Hugos kone Hagbart, 5 år, Ingjerds sønn Rudolf og Påsan, Hugo og Ingjerds fostersønner Elvira, 24 år, Elise og Johans datter Erlend Nicolas Høegh, Elviras ektemann Ragnhild (Bitteliten), 1 år, Elvira og Erlend Nicolas’ datter Sigurd, 21 år, Elise og Johans sønn Lars, 27 år, Agnes’ sønn, uvisst om Johan er faren Cornelia, Lars’ kone Henrik, 19 år, Elise og Johans fostersønn Hilda, Elises søster Ole Peder Jonsbråten, Hildas mann Gabriel, Anna Katarina og Adele, Hildas barn Kristian Løvlien, Elises eldste bror Sylvia, Kristians kone Halfdan, Bendik og Mathias, Kristian og Sylvias sønner Peder Løvlien, Elises yngste bror Marte, Peders kone Evert, Elise og Johans pleiesønn Torunn, Everts kone Sebastian Ringstad, 27, år, sønn av Elises første ektemann

7


Guro, Sebastians kone Hugo, 5 år, Sebastians sønn med avdøde Mona Charlotte Axel Bolstad Syversen, Hagbarts farfar Magnhild, Elises tidligere hushjelp Benedict Guldberg, forlegger i forlaget Grøndahl & Søn


Forrige bok, Et trist endelikt, endte slik: Johan kikket mot vinduet der en kvinne hastet forbi. «Det liknet på Sylvia.» «Sylvia? Hun ville aldri komme uanmeldt.» Øyeblikket etter hørte de at det gikk i porten. «Det er Sylvia,» sa Johan og smilte. «Du tror aldri på meg.» Elise lo og svarte ertende: «Er det noe rart? Jeg setter over kaffekjelen, så kan du åpne for henne. Sylvia er av dem som ikke får seg til å gå rett inn.» Øyeblikket etter hørte hun en opphisset stemme ute i gangen. Hun holdt pusten. Det hadde vel ikke hendt noe? Hun kjente at hun ble kald. Kristian … Hugo hadde fortalt at Kristian hadde vært hos ham og at de hadde snakket lenge sammen, men han ville ikke ut med hva det gjaldt. Det eneste hun hadde forstått, var at Kristian hadde kommet for å få hjelp. 9


Hun satte fra seg kaffekjelen igjen og gikk Sylvia langsomt i møte, følte på seg at det ventet henne noe vondt. Sylvia kom storgråtende inn og kastet seg om halsen hennes. «Det har hendt noe grusomt,» hulket hun. «Kristian har kastet seg utfor en skrent. Han ville ikke leve lenger!»


1 Rikshospitalet, onsdag 10. august 1934 Elise skjøv stolen nærmere sykehussengen og satte seg. Mens hun stirret på den livløse skikkelsen som lå der med lukkede øyne og det likbleke ansiktet innhyllet i bandasjer, satte angsten seg som en klo i brystet, tårene sprengte og gråten tetnet i halsen. Hun foldet hendene. Kjære Gud, la Kristian komme til seg selv, og la ham overleve! Ikke la Sylvia miste mannen sin og barna miste sin far. Jeg trygler deg av hele mitt hjerte. Vær så snill! Amen. Med ett syntes hun at broren så gammel ut, til tross for at han bare var åtteogtredve. De siste årenes prøvelser – hva de nå måtte være – hadde tydelig tæret på ham. Var det derfor han hadde forsøkt å ta sitt eget liv? Var det på grunn av den vonde hemmeligheten han bar på 11


og som aldri ga ham fred? Det var ikke lenge siden de satt på kjøkkenet hjemme i Maridalsveien og hun forsøkte å få ut av ham hva det var. Hvis han røpet det, ville det bli enda verre, hadde han sagt, dessuten kunne det gå ut over andre. Forsøkte han å beskytte noen? Et av barna sine? Hadde Halfdan, Mathias eller Bendik gjort noe som kunne føre til straff hvis det ble oppdaget? Eller til skam, fornedrelse og et ødelagt liv? Hun visste ikke hvor mange ganger hun hadde stilt seg de samme spørsmålene, men den eneste som kunne gi henne svar, var Kristian selv, og han ville ikke si noe. Så viste det seg altså å være så uutholdelig at han hadde valgt å forlate denne verden, hadde dratt av gårde til Bygdø og kastet seg utfor den farlige skrenten. Hun visste at Sylvia hadde gjort gjentatte forsøk på å få ham til å åpne seg, men forgjeves. Elise hadde fortalt henne hva Kristian hadde sagt den dagen de kom hjem fra Jar med lille Hansemann, og forhåpentligvis hadde hun forstått at det ikke hadde noe med henne og ekteskapet å gjøre. Noe hadde samtalen hjulpet, for Sylvia hadde begynt å tro at han hadde en annen. Men hva hjalp det, når han gradvis syknet hen på grunn av de tunge tankene? Elise sukket. Uansett hvor ille sannheten var, måtte det være bedre å lette sitt hjerte, i hvert fall overfor et menneske han visste han kunne stole på. Hvis hun hadde gjettet riktig og det hadde noe med barna hans 12


å gjøre, ville han nok ikke orke å fortelle det til Sylvia, hun ville antakelig bli like nedfor som ham selv. Enten måtte han si det til Hugo, Evert eller henne, men hvordan skulle hun få ham til å gjøre det? En sykepleierske kom listende på tå bort til henne. Elise snudde seg mot henne med tårer i øynene. «Er det noe håp, søster?» Sykepleiersken klappet henne på skulderen og smilte beroligende, men unnlot å svare. «Det har ikke vært noen tegn til liv, skjønner jeg?» sa hun med lav stemme. «Hans hustru har ringt og sagt at hun kommer. Jeg syntes hun burde ha sovet ut først, så lenge som hun har sittet her.» Elise nikket, men forsto Sylvia. Det var ikke lett å få sove når hun visste at Kristian lå her og når som helst kunne bli borte for dem. Sykepleiersken forsvant igjen. Elise tok Kristians hånd i sin og trykket den. «Du må våkne, Kristian. Sylvia og barna er så redde for deg.» Ansiktet hans var like ubevegelig, øynene lukket, hånden like kald. Minuttene sneglet seg av sted. Utenfor vinduet skinte solen fra klar himmel. I avisene hadde det stått at de hittil hadde hatt de varmeste augustdagene i manns minne. Hun hadde blitt våt av svette før hun nådde frem til Pilestredet. Så deilig alt kunne ha vært hvis dette ikke hadde hendt! 13


Henrik hadde allerede begynt som vaktmester og altmuligmann hos herr Bolstad Syversen på Nordstrand og hadde flyttet inn i den gamle uthusbygningen som slett ikke så ut som noe uthus når man kom inn. Han var strålende fornøyd. Elise håpet herr Bolstad Syversen ville være fornøyd med ham og at Henrik ville klare alt han ble satt til å gjøre. På Ringstad var alt bra, brudeparet hadde kommet hjem igjen, og livet gikk sin vante gang. Det lot til å gå bra med Hansemann også. Fru Furumoen hadde sendt henne to brev allerede, hadde fortalt begeistret om alt de foretok seg og gjengitt morsomme ord og setninger han hadde sagt. Elise kjente et lite stikk av sjalusi. Det var rart at det gikk an å bli så glad i et lite barn bare i løpet av et par måneder, men hun visste at det som hadde skjedd var til alles beste. Det gikk i døren, og Sylvia og de tre sønnene hennes viste seg. Bendik var blitt nesten like høy som Halfdan, enda han bare var femten år gammel. Sylvia sendte Elise et spørrende blikk, og Elise svarte med å riste beklagende på hodet mens hun reiste seg for å gi henne plassen sin. De var bleke og alvorlige, alle fire. Brått gikk Bendik helt bort til sengen, grep hånden til Kristian og ristet den. «Far?» utbrøt han. «Hører du meg?» «Hysj!» skjente Sylvia forskrekket. 14


«Han hører meg ikke!» «Han er bevisstløs, han kan ikke høre deg, Bendik.» «Jo,» svarte han sint. Angsten gjorde ham oppfarende, lot det til. «Far?» gjentok han. «Hører du meg? Det er Bendik.» I neste øyeblikk kastet han seg gråtende ned på sengen, det var bare så vidt Sylvia greide å forhindre at han kom borti de bandasjerte områdene. Både Halfdan og Elise fulgte forferdet med på det som foregikk. Elise hadde inderlig vondt av ham. Med ett sto et minne klart for henne; den dagen faren deres ble funnet død i det iskalde elvevannet. Hun hadde trodd det var Hilda som var død og hadde følt lettelse, forskrekkelse og sorg på samme tid. Hun husket hvordan en indre frost hadde fått hele kroppen hennes til å skake. Hvordan skulle det gå med Sylvia og barna hvis Kristian ikke sto det over? Hva skulle de leve av? Sylvia måtte vel selge huset, og det var tvilsomt om guttene kunne fortsette med utdannelsen. Mathias skulle begynne i gymnasiet, og Bendik hadde fire år igjen før eksamen artium. Da lød plutselig stemmen til Mathias. «Far er våken!» Brått flyttet de blikket bort på det bleke ansiktet i sykesengen. I det samme så Elise det også; Kristian glippet med øynene. «Han lever!» Sylvia brast i gråt og slo armene om 15


Mathias som sto nærmest, mens Elise holdt hånden for munnen for å stagge gråten. Elise var på Rikshospitalet hver dag i tiden som fulgte. Gradvis så det ut som Kristian kom seg, men legen var ikke fornøyd. «Det går langsomt. Vet De hvordan han hadde det før dette hendte?» spurte han Elise en dag. «Han har vært nedtrykt de siste par årene, men vi vet ikke hvorfor.» «Kanskje De skulle forsøke å snakke med ham? Det later til at De står ham nær.» «Jeg prøvde så sent som tidlig i sommer, men han ville ikke.» «Det er mulig han ser annerledes på det nå. Ulykken kan ha forandret ham.» «Jeg kan forsøke,» lovet Elise. Anledningen bød seg allerede noen få dager senere. Det overraskende var at det var Kristian selv som begynte. Straks Elise kom bort til sengen hans, merket hun at noe var annerledes. Han var mer våken, men også mer urolig. Det gikk rykninger over ansiktet hans, og blikket virket plaget. «Hva er det med deg, Kristian?» Han så henne inn i øynene med forpint blikk. «Jeg orker ikke å holde på det lenger, jeg må bekjenne.» 16


Elise forsto. Hun nikket. «Det har jeg ønsket lenge, og du vet at du kan stole på meg. Ikke et ord skal gå over mine lepper.» Øynene hans ble fylt av tårer. «Jeg har drept et barn.»


2 Elise kjente det som et slag i brystet, og hun måtte anstrenge seg for ikke å vise sin forferdelse. «Da må det ha vært en ulykke,» klarte hun så vidt å få frem. Kristian var ingen morder. Det visste alle. Han nikket med forpint blikk. «Det var mørkt og tett snevær.» Han tidde og lukket øynene som om han kjempet mot de vonde minnene. Svetten drev av pannen hans. «Ingen lys langs veien,» la han til med svak stemme. Elise ventet tålmodig. Hun måtte ikke presse ham, da risikerte hun at han ikke ville fortelle resten. «Jeg kom fra Grorud, hadde sett på noen steinheller til hagen. Jeg ville ha det klart til våren kom.» Han skar en grimase, stønnet og begynte å vri på hodet mens leppene vibrerte uten at det kom noen ord. «Dette klarer du, Kristian. Nå har du fortalt det meste, og jeg kan gjette meg til resten.» 18


«Jeg så ikke hva det var, kjente bare at jeg kom borti noe og kjørte videre. Da jeg kom hjem, så jeg at det var blod på den høyre skjermen. Jeg trodde jeg hadde kjørt på en hjort eller et dådyr eller noe slik. En hund, kanskje.» Han hikstet. Det sank tungt i Elise. Hvordan kunne han finne på å kjøre videre uten å undersøke hva det var? «Jeg tok et liv, jeg fortjener ikke å leve.» Hun var tørr i munnen og merket at hun skalv. «Men du vet jo ikke …» «Det sto i avisen dagen etter. En liten gutt …» Stemmen hans brast. «Et par år yngre enn Bendik,» la han hulkende til. «Han lå i grøften. Død!» Han hikstet igjen. «Guttene må aldri få vite det, da vil de forakte meg resten av livet.» Elise var nummen. Hvordan gikk det an å trøste når det ikke var noen trøst å gi? Kristian var skyld i et barns død, tragedien var uopprettelig. Hun visste ikke hva hun skulle si, samtidig kjente hun fortvilelsen hans nesten som om den skulle vært hennes egen. Lamslått lette hun etter en tanke å gripe fatt i, noen ord som ga mening, men det eneste hun greide å få frem var: «Når skjedde dette?» «For to og et halvt år siden. Det var den 23. februar, vel to måneder etter Evelyns død.» Det forklarte noe, tenkte Elise. Hun husket hvor nedbrutt han hadde vært. 19


«Og du ble aldri mistenkt?» Han ristet på hodet, tørket svetten med en slapp hånd. «De ga opp å finne synderen. Jeg var livredd. Hver gang telefonen ringte eller det ringte på døren, trodde jeg det var politiet som hadde klart å spore opp en automobil som hadde kjørt fra granitt- og skiferforretningen på Grorud samme ettermiddag. Jeg ble søvnløs og mistet appetitten. Det var ikke rart om dere lurte på hva som feilte meg.» Han så på henne med et blikk som skar henne i hjertet. «Jeg kan ikke leve med dette på samvittigheten, Elise. Hver eneste dag tenker jeg på foreldrene hans.» Hun forsto så altfor godt hvor uutholdelig han måtte ha det og ønsket at Hugo hadde vært der. Kanskje han hadde funnet ord som kunne hjelpe, selv følte hun seg maktesløs. Han grep hånden hennes. «Lov meg at du aldri forteller det til noen. Ikke engang til Hugo. Jeg holder ikke ut tanken på at andre skal vite om min feighet. Jeg føler meg som det usleste mennesket på jorden!» Elise kjente øynene bli fylt av tårer. «Du må ikke si sånn, Kristian. Jeg forstår hvor forferdelig du må ha det.» Hun tidde, det ble taust mellom dem. Så spurte hun varsomt: «Kan du huske omtrent hvor du befant deg da det skjedde?» 20


Han nikket med et bittert drag om munnen. «Tror du jeg noen gang vil glemme det? Jeg var kommet omtrent til Bjerkebanen, jeg rakk akkurat hjem til middag.» «Du er nødt til å forsøke å legge det bak deg, Kristian. Du har fått straff nok, og du vil nok aldri få fred med deg selv, men av hensyn til Sylvia og guttene må du prøve å glemme. Jeg skal be for deg, og jeg er sikker på at Gud tilgir deg når han ser hvor vondt du har det. Ingen av oss er feilfrie, og feighet er noe mange må slite med. Du kunne sikkert ikke ha forhindret ulykken. Gutten kan ha vært uforsiktig, og det var mørkt og tett snevær. Det du burde ha gjort, var å melde deg etterpå, men hvis gutten døde momentant, ville det uansett ikke ha reddet livet hans.» «Jeg vet det, jeg har tenkt slik utallige ganger, men det hjelper ikke. Sannheten er at jeg var skyld i guttens død. Og det er også på grunn av meg at de aldri har funnet ut hvem som drepte ham.» Det gikk i døren, det var Sylvia som kom. Elise begynte straks å snakke om noe annet. Da hun ruslet hjemover i den stekende sommervarmen, gjennomgikk hun i tankene alt som var blitt sagt. Det hørtes sannsynlig ut at det var Kristian som var skyld i den grusomme ulykken, men var det helt sikkert? Hadde han noen gang hatt mot til å undersøke det grun21


dig? Han hadde sett i avisen at et barn var drept omtrent på samme tid og sted som han selv merket at han kjørte borti noe, og etterpå hadde han til sin skrekk oppdaget blod på skjermen. Det var ikke rart om han hadde tatt som en selvfølge at han selv var ugjerningsmannen, men han kunne ha tatt feil. Brått snudde hun og satte kursen nedover mot Akersgaten og Aftenpostens redaksjon. Hun var heldig og fikk en elskverdig ung mann til å hjelpe henne med å finne frem til avisen som kom ut den 24. februar 1932. Ulykken sto på første side, med stort bilde og fete bokstaver. Det gikk kaldt gjennom henne. «Kan jeg få lov til å lese gjennom avisen? En venn av familien skal være omtalt i forbindelse med at landet fikk en ny prinsesse.» Hun hadde tenkt ut forklaringen på forhånd og husket heldigvis at prinsesse Astrid ble født i februar det året. Mannen smilte. «Ja, vær så god, bare les! De kan sette Dem ved pulten der borte.» Hun kjente hjertet slå fort og hardt i brystet da hun begynte å lese om ulykken. Da med ett sperret hun øynene opp. Langt nede i artikkelen sto det at gutten ble funnet like syd for Grorud, han kom akende på kjelke fra en liten kjerrevei. Bjerkebanen lå da et godt stykke fra Grorud, gjorde den ikke? 22


Hun så opp, stirret tankefull ut i luften. Var det mulig at det ikke var Kristian likevel? Men hva hadde han da kjørt på? Hvorfor var det blod på skjermen? Kunne det tenkes at Stovnerbygda hadde egen lokalavis og at den hadde beskrevet mer nøyaktig hvor gutten ble overkjørt? Et kvarter senere sto hun i telefonkiosken på Stortorvet og hadde redaktøren i den lille avisen Østre Aker på tråden. Hun hadde diktet opp en historie før hun løftet av røret. «Mitt navn er Helene Mongstad. Unnskyld at jeg forstyrrer, men jeg skulle så gjerne vite noe om dødsulykken som skjedde på Trondheimsveien i nærheten av Grorud den 23. februar 1932. Vi har bodd i utlandet og fikk tilfeldigvis høre om ulykken da vi kom hjem for et par dager siden. Nå frykter vi at den lille gutten kan være sønn av en venn av oss, men vi orker ikke å telefonere og spørre direkte.» «Jeg vet godt hvem det var,» svarte mannen i den andre enden. «Det var Lorang Jensen, elleve år gammel.» «Da var det ikke ham vi fryktet at det kunne være,» sa Elise og lot som hun var lettet. «Hvor skjedde det, egentlig?» «Bare tre hundre meter syd for politistasjonen, i Trondheimsveien 452. Det var et ufyselig snøvær og 23


flere uhell den ettermiddagen. Politiet fant to rådyr også, som var kjørt ned av automobiler.» «Så forferdelig! Hvor var det?» «Det ene ble funnet så langt syd som i nærheten av Bjerkebanen.» Det føltes som om hjertet hennes gjorde et hopp. «Så grusomt!» klarte hun så vidt å få frem mens det føltes som om lettelsen løftet henne. «Ja, det er ikke bare bare med disse automobilene. De representerer en fare for alle som ferdes på våre veier, både dyr og mennesker. Hvordan det skal bli hvis det blir enda flere slike kjøretøy, tør jeg ikke å tenke på.» «Nei, det kan De si. Tusen takk for opplysningen, og beklager igjen for at jeg forstyrret Dem.» En halv time senere var hun igjen på Rikshospitalet. Sylvia hadde gått, Elise visste at hun måtte til tannlegen. Kristian lå med lukkede øyne, det så ut som han sov. Hun listet seg bort til sengen og bøyde seg over ham. «Det var ikke deg, Kristian. Det var ikke du som kjørte over gutten.» Han åpnet øynene og så på henne med sløvt blikk. «Hørte du ikke hva jeg sa? Det var ikke du som var skyld i at gutten døde. Du kjørte på et rådyr!» Kristian åpnet munnen uten å si noe, ansiktet skiftet 24


fra blekt til rødt. Mens han lå urørlig og så ut som han kjempet for å fatte, fortalte hun rolig alt hun hadde fått vite. Etter besøket hos Kristian dro hun rett opp til Eckersbergs gate for å snakke med Hugo. Broren hadde gitt henne lov til å fortelle ham alt. Hugo ble tydelig beveget da hun var ferdig med å snakke. «Så forferdelig han må ha hatt det.» Elise nikket. «Han syntes det var riktig at du fikk høre hvorfor. Selv om dere to har skværet opp, har det kanskje murret en liten uro hos deg fremdeles. Nå vet vi hvorfor han har sett så nedtrykt ut.» «Jeg er glad for at du fortalte meg det. Og jeg er imponert over at du har klart å rydde opp i det og fått vite sannheten. Det har reddet livet hans.» «Det er bare synd at han ikke fikk vite sannheten med det samme. Det hadde spart ham for mye vondt.» Hugo smilte. «Men nå er alle sorger slukket.» Han ga henne en klem. «Hva skulle vi gjort uten deg, mor?» Så ble han alvorlig igjen. «Jeg synes Sylvia bør få vite dette. Selv om Kristian nå forhåpentlig kommer seg, vil hun fortsette å lure på hva som fikk ham til å kaste seg utfor skrenten. Sylvia er både klok og forståelsesfull, hun vil forstå hvorfor skrekken lammet ham og hindret ham i å melde seg.» 25


Elise nikket tankefull. «Jeg tror ikke han klarer det selv, men jeg kan spørre ham om jeg får lov til å gjøre det for ham.» Bare to dager senere sto hun utenfor porten i Tidemands gate. Sommervarmen hadde holdt seg, hun kunne ikke huske å ha opplevd en så varm augustdag før. Hun hadde spasert hele veien, men gått langsomt for ikke å bli for svett. Nå stanset hun litt og trakk pusten før hun gikk inn. Så vakker hagen var blitt. Sylvia hadde plantet gule roser langs den ene veggen, nå sto de i full blomst og lyste opp mot det brune tømmeret. Hun likte hagestell og brukte mye tid på blomstene. Så godt at hun hadde en mann som tjente nok til å forsørge dem. Elise grøsset. Det var bare et under at Sylvia ikke var blitt enke den dagen Kristian kastet seg utfor den farlige skrenten ved Bygdø Sjøbad. Da hadde hun antakelig vært nødt til å forlate denne vakre eiendommen. «Elise?» Stemmen lød både glad og forbauset. Da Elise snudde seg etter lyden, fikk hun se Sylvia komme rundt hushjørnet med en flettet kurv i den ene hånden og en hagesaks i den andre. «Kommer du på besøk til meg? Så hyggelig!» Sylvia var opprømt i stemmen, lettelsen over Kristians bedring var nok 26


stor. Hvordan ville hun ta sannheten om tungsinnet hans? «Det er så lenge siden jeg har vært her, og jeg syntes det var for galt å sitte inne og skrive en dag som denne.» Sylvia lo. «Det er jeg enig med deg i. Jeg skal bare inn og vaske hendene og be Dagny bære ut noe kaldt å drikke til oss, så setter vi oss ved stenbordet under morelltreet.» «Før du går inn må du fortelle meg hvordan det er med Dagny.» «Det er ikke noe spesielt, Dagny er den samme som hun alltid har vært. Jeg har en mistanke om at hun har fått seg en ny kjæreste, men det går vel over denne gangen også.» «Det er godt for deg, men jeg synes det er trist at hun ikke har fått seg egen familie.» «Hun synes ikke selv at det er trist. Hun har sett for mange ødelagte hjem på grunn av menns drukkenskap til at hun vil ta sjansen, sier hun.» «Det kan jeg forstå. Jeg kommer aldri til å glemme det nitriste hjemmet hennes i Sagveien. Kjøkkenet var alltid fullt av drukne mannfolk.» «Men hun har fått oppleve gode hjem senere i livet.» «Det spørs om det hjelper. Det er nok erfaringene fra barndommen som sitter dypest.» 27


Det var deilig og svalt under det skyggefulle morelltreet. Det varte ikke lenge før Dagny kom ut med et brett med saft og vann og småkaker. Elise reiste seg og ga henne en klem. «Så godt å se deg, Dagny. Det er så lenge siden sist. Er det bra med deg?» Dagny smilte. Elise la merke til at hun hadde fått gebiss. Så snilt av Kristian å spandere det på henne. «Det må vel væra bra med meg, jeg som har’e så godt,» svarte hun. «Jeg hørte at moren din var død. Kondolerer.» Dagny trakk på skuldrene. «Det var best for a.» Elise nikket. «Jeg forstår hva du mener. Jeg er så glad for at du har fått et godt hjem her hos Sylvia og Kristian. Du er blitt i familien,» føyde hun til og smilte varmt. «Det er takket være deg, det. Hadde jeg’kke hatt deg, hadde jeg’kke levd, trur jeg.» «Nå overdriver du, men det er hyggelig å høre at jeg har betydd noe for deg.» Sylvia kom hastende bort til bordet. «Kristian får komme hjem om en uke, trodde doktoren. Dagny, kan du ikke smøre et par brødskiver? Elise har gått så langt, og hun blir ikke mett av bare noen småkaker.» Dagny skyndte seg inn igjen. «Er det ikke utrolig hvor glad Kristian er blitt?» fortsatte Sylvia. «Han er nesten ikke til å kjenne igjen.» 28


Elise nølte litt, men følte at tiden var inne. «Jeg har fått vite hva som feilte ham.» Sylvia sendte henne et skremt blikk. «Feilte ham?» «Ja. Hvorfor han var så nedtrykt. Det hadde sin årsak.» Sylvia så avventende på henne. Så rolig hun kunne fortalte Elise hva Kristian hadde opplevd den skjebnesvangre februardagen for to og et halvt år siden. Sylvia ble blek og slo seg forferdet for munnen. «Å, nei!» «Jeg har forsøkt å sette meg inn i hans sted,» fortsatte Elise. «Da forstår jeg hvor forferdelig han må ha hatt det.» «Men hvorfor meldte han seg ikke? Hvordan kunne han leve videre som om ingenting hadde hendt? Han trodde han hadde kjørt på et barn!» Stemmen til Sylvia skingret. «Han levde ikke videre som om ingenting hadde hendt. Hver dag var en pine.» «Han kunne ha fortalt det til meg, i hvert fall.» «Han fryktet at du aldri ville greie å tilgi ham og at guttene ville forakte ham resten av livet.» Sylvia tidde. Elise kunne se hvordan hun strevde med å få tankene på plass og tok hånden hennes i sin. «Du er nødt til å tilgi ham, Sylvia. Kristian har lidd nok. At han forsøkte 29


å ta sitt eget liv, viser hvor vondt han hadde det. Nå må du hjelpe ham til å glemme og glede deg over at du har fått ham tilbake.» «Jeg skal forsøke,» kom det så lavt at Elise nesten ikke greide å høre det.

Profile for Cappelen Damm AS

Overfallet av Frid Ingulstad  

Elvira kommer hjem til leiligheten og ser at noen har hengt en lapp på døren deres. Det står «tater» med store bokstaver. Hvem kan ha gjort...

Overfallet av Frid Ingulstad  

Elvira kommer hjem til leiligheten og ser at noen har hengt en lapp på døren deres. Det står «tater» med store bokstaver. Hvem kan ha gjort...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded