Om stein og jord by Cappelen Damm AS

Peter F. Strassegger

Om stein og jord Roman

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-72044-5 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Stian Hole Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til ungane

«Du kan holde avstand til verdens lidelser, det er du fri til og det samsvarer med din natur, men kanskje er nettopp det at du holder denne avstanden den eneste sorg du kunne unngått.» Franz Kafka

SKRIFTEMÅLET

Jeg har alltid fått høre at jeg likner på morfar. Jeg har nesten ingen egne minner om han og hvordan han så ut, om jeg faktisk likna på han eller ikke, alt jeg har å gå etter er noen bilder av en gammel mann, og det eneste jeg kan trekke ut av dem er en forestilling om hvordan jeg kanskje kommer til å se ut når jeg blir gammel. Jeg håper ikke vi likner for mye. Han var medlem av Nasjonal Samling og frontkjemper og døde før jeg rakk å bli kjent med han. Da mormor døde for noen år siden, ble det oppdaga et «Skriftemål» som han hadde skrevet. Det var en tekst på over 50 maskinskrevne sider hvor han fortalte om sin oppvekst og sine valg i mellomkrigstida, og hvorfor han verva seg som frontkjemper i Den norske legion. Han prøvde å ta et oppgjør med det som hang over navnet hans, og den urettmessige fordømmelsen han mente de norske frontkjemperne var blitt utsatt for. Jeg tror han håpet teksten skulle gi et riktigere bilde av hva en som hadde tilhørt den tapende siden hadde opplevd, og belyse hans syn og meninger om utfallet av krigen. Teksten inne9

holdt også inngående beskrivelser fra hans tid ved Leningradfronten. Jeg husker godt dødsboet etter mormor. Etter at de største tingene fra huset var fordelt, var det fritt fram for oss barnebarn å ta med det vi ville. Ved siden av en dress og en flosshatt (som jeg ikke fikk) var jeg mest interessert i boksamlinga hans. Jeg tømte bokhyllene så godt det lot seg gjøre, med en følelse av at jeg nok aldri kom til å lese alle, men kanskje kunne ha bruk for noen av dem en eller annen gang. En av dem som nå har vist seg å være nyttig er Peloponneserkrigen av Thukydides, for da jeg begynte å gå gjennom Skriftemålet, tenkte jeg tidlig på det kjente sitatet hvor Thukydides forteller om vanskene ved å skrive om en krig: «Det var et strevsomt arbeide å finne ut av dette, fordi de som hadde vært til stede ved de forskjellige hendelser, ikke fortalte det samme om én og samme ting, men slik som enhver var innstilt overfor partiene eller var i stand til å huske.» Morfar må ha brukt Peloponneserkrigen i sitt forsøk på å skrive fram sin versjon av krigen. Og jeg tenker at det ikke var en tilfeldighet at han sammenlikna sine besvær med Thukydides’ utfordringer, da det å skrive fram sine egne erfaringer og ikke én sannhet om krigen, ifølge han ville bringe et mest mulig riktig bilde av det som skjedde og det han var med på. Men hva er egentlig sant og ikke når man skal skrive om en krig og tilhørte den tapende siden? Og især når det er uklart i ettertid om han så på seg selv som en overgriper eller et offer. «Etter å ha venta fåfengt i 20 år på ei objektiv framstilling av den 2.dre verdenskrigen, beslutta eg meg i 1965 10

å skriva ned historia slik eg oppfatta denne og millomkrigstida. Dei framstillingane som vinnarane publiserte, var so einsidige at dei samanlagt gav eit feil bilete av det som verkeleg hadde hendt. Og dette vart berre verre og meir utbrodert ettersom tida gjekk. Fordi vinnarane sine partsinnlegg fekk stå utan å bli korrigerte, vart dei litt etter litt godtekne som sanninga av etterkrigsslekta. Eg meinte difor det kunne vera nyttig for dykk å ha eit korrektiv til det de lærte om denne tida på skulen. Ei framstilling der ogso taparane sine kommentarer, opplevelser og opplysninger kom med … Difor er dette ikkje historia om den siste storkrigen, det er bare mine opplevelser og erfaringer som eg fortel om … Dei kan kanskje tena som kildematerial for ein historiker som er interessert i den europeiske borgerkrigen 1939–1945 og det ein aktiv deltaker på taparsida har opplevd.» Slik begynner morfar Skriftemålet. Han tok opp kampen mot den norske historieskrivinga – hans minner, som ble skrevet ned 20–40 år etter krigen, skulle stå i kontrast til hegemoniet av alle bøker og berettelser som kom fra de sårede vinnerne i etterkrigstida. Det hørtes skjørt ut, og det var det også. Morfar var medlem av Institutt for norsk okkupasjonshistorie – INO – en organisasjon av tidligere NS-medlemmer og sympatisører som dyrket Vidkun Quisling og nettopp oppfordret medlemmene til å skrive om sine opplevelser som motvekt til vinnernes historie. Morfar gjorde det, og gikk samtidig personlig til verks. Hans verden hadde forsvunnet, og han prøvde å finne den igjen. På sett og vis kan hele Skriftemålet sees på som et reisverk av minner hvor han innledningsvis inn11

rømmer at minnene forskyver seg, og hvor han er overlatt til etter eget skjønn å gi en så riktig som mulig fremstilling av hva som skjedde. Men hver gang vi gjenerindrer et minnespor, endrer vi det, forflytter detaljer, skaper usikkerhet og forvirring, kompenserer for denne forvirringen ved å skape enda tydeligere minner – som kan bli så forvridde at de kalles feilaktige. Ingenting forblir i minnet som det en gang var. Det vet vi i dag. Samtidig lærer vi også at gjenerindringen ikke er den rene relativisering av et minne. Falske minner finnes, men vi lytter alltid like årvåkent når noen forteller om det de har opplevd og blitt utsatt for. Et vitnes beretning. En minnebærer. En lanterne i mørket. Troverdigheten til en minnebærer kan vi aldri fullt ut begripe. Og samtidig er det nettopp troverdigheten vi må bedømme, før vi kan dømme. * Selv husker jeg morfar som en forunderlig, allsidig kar, svært opptatt av moderne teknologi, selv om han var gammel. Han var fabrikkeier og oppfinner, en belest og filosofiorientert mann, en patriark fra det forrige århundre, som røykte, drakk kaffe og hvilte seg i sofaen når det passa han. En olding som hamstra gull, sølvmynter og alskens skatter for å ha et lager eller et forråd for endetida. Men også: En mann med granatsplint i hodet. En som hadde vært i krigen, en som hadde blitt såra ved fronten, som hadde et stort, mykt område på hodet som vi barnebarna aldri, aldri måtte trykke på. Først mye senere skjønte jeg hva slags last han bar på inni det myke organet bak hullet i skallen. 12

I dag er morfar for meg først og fremst et tomrom i bokhylla. Han skrev ned minnene sine, men den formen han ga dem gir meg ikke svar på hvorfor han handla som han gjorde, og om han angra på det han var med på eller ikke. Skriftemål er en paradoksal tittel. Det er stadig noe som mangler. Han er død nå, og selv om han en gang ønsket at hans historie skulle komme fram, er det ikke for han jeg skriver dette; for de døde har som kjent ingen behov. Slik den russiske forfatteren og overlevende av blokaden i Leningrad, Lydia Ginzburg, påpeker i sin bok Notater fra blokaden: «Hva har dette å gjøre med de som omkom og hva trengte de det til? Ingenting. Selvsagt ingenting. Det er bare fra en religiøs synsvinkel de døde trenger noe. Men de levende har sine behov.» Så lenge Gud ikke finnes har ikke morfar behov for noe. Men jeg er levende og trenger å forstå hvem han var.

BARNDOM

Jeg må begynne der han selv begynte, og det første han skrev om barndommen sin var dette: «Mor mi døde då eg var 4 år gamal.» Han var omtrent like gammel som sønnen min er nå. Jeg vet ikke om sønnen min ville ha klart seg dersom kona mi, det vil si mora hans, hadde dødd. Hun betyr alt for han. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan han, om hun skulle ha dødd, ville ha klart seg. Jeg ville knapt klart meg selv. Og da er det enda rarere å tenke seg at sønnen min nærmest ikke ville ha huska henne i ettertid. Morfar huska nesten ingenting av mora si. Hun som bar han fram, som holdt han så nær inntil seg, holdt han ren og tørr i den kalde, våte tida i huset hvor de bodde – det gule huset som lå like ved det store trelast- og fabrikkområdet til faren. Når jeg nå går forbi huset der hun døde, hender det at jeg ser opp mot vinduene i andre etasje og tenker meg hvilket soverom hun kan ha ligget i. Jeg ser for meg at han, som fireåring, må ha lurt på hva som skjedde med henne etter at hun døde. Hvor blir det av de døde når vi har gravd dem ned? Venter de på oss et sted? 14

* En dag var han akkurat kommet inn døra og stussa over at mora ikke var på kjøkkenet. Alt var så stille og rart i huset, som om ingenting skjedde. Til og med lillebroren Georg satt i ro, på en krakk på kjøkkenet, han så ned i gulvet mens han tvinna på et garnnøste. «Kvar er mor?» spurte Stein. Georg så mot trappa. «I senga?» Georg nikka med munnen lukka. De hørte ingen lyd fra etasjen over. Han dro Georg med seg ut, bort fra dette uhyggelige som holdt på å skje i huset, ut på veien og ned mot trelasten. Der var det som vanlig folk, folk som jobba og gikk mellom stablene med tremateriale, de gjorde som de alltid gjorde, kanskje det likevel bare var en vanlig dag? Trelasten likna en by av maurtuer, eller skyskraparane frå Amerika, som storebroren Egil av og til kalte det. «Skal me leika Amerika?» spurte Stein. Georg nikka taust og gikk inn i labyrinten. Stein gikk etter, men gikk med vilje i en annen retning. I små lommer av sevje og gran-lukt hang skogen igjen inne i trelastområdet. Selv barnefantasien som forestilte seg å være i en storby langt, langt unna klarte ikke å sjalte ut eimen av nykappa tre og muggen skogsjord som vokste opp fra bakken, dessuten var det farlig å gå for nærme de oppkappa partiene og få flis. Stein kunne ikke se lenger enn til neste stabel, alle var høyere enn han selv, han gikk rundt et hjørne, rund en ny stabel, videre inn i trelastens egne mønster av småstier og blindgater. 15

Da han var kommet til midten, ble det stille. Den friske sjølufta nådde ikke inn til det innerste rommet i labyrinten, og han kjente at dersom han stod helt stille kunne han bare så vidt høre mennene rope til hverandre, som om de var langt borte og han befant seg inni en kapsel, mellom stabler av tre som fortsatt lukta skog selv om de var ferdig oppkappa og overhodet ikke likna en skog lenger; men fortida hang igjen i luktene og tida fantes ikke mer. Med ett kjente Stein at det gikk kaldt nedover ryggen. «Georg?» sa han forsiktig. Stein fant han sammenkrøpet mellom to laster med heltømmer. «Skal me gå?» spurte Stein og krabba bort til han. Georg nikka med hodet fortsatt mellom knærne. De kom seg ut av trelasten, og fortsatte over den hardpakka stien som gikk over den blaute jorda der snekkerverkstedet lå. Fra smia litt lenger borte hørte de lyder. Det var de velkjente lydene som de hørte hver ukedag når de gikk ut av huset, metallisk klang av hardt mot hardt, stål mot stål, de kikka forsiktig inn døra til det store, mørke lageraktige rommet. Å gå inn i smia minna Stein om den ene gangen han fikk være med på sirkus. I det samme han kom inn forbi duken til forteltet slo fremmede lukter imot han som en klam luft. Men fremmedheten hadde virka tiltrekkende, den hadde åpna en verden han ikke visste eksisterte. Med tuppen av pekefingeren kjente han på fløyelsforhengene, stoffet stakk lett mot huden. Svetten hadde rent fra panna til mannen ved inngangen der de viste billettene, Stein ble 16

slått av brutaliteten av kroppslukta hans – stram som en bøtte gammelt sølevann og salt lakris. Noen av de samme luktene fant han igjen i smia, men ammoniakklukta var blanda med en os av jern, aske og smøringsolje. Arbeiderne stod med skitne bukser og sotete skjorter på postene sine, en av dem stod med en fil i hånda og løfta noe ut av en kasse, to andre stod på hver sin side av en ambolt, den ene hadde en svær slegge over hodet, den andre holdt i en utgave av den kjente Rygstad-veltefjøla, den som en gang hadde fått familien fra bondestanden opp til borgerskapet, den smidige men sterke plogen som faren hadde funnet opp etter et inspirerende opphold i Amerika, denne oppfinnelsen hadde fått slekta til Stein inn i det gode selskap. En gang. Men det var nye tider nå. Og veltefjøla ble stadig mindre etterspurt, nå trengtes det enda mer spesialiserte ploger når bøndene gravde dypere nedi den jærske morenejorda, og dessuten hadde begynt å dyrke mer variert. Rygstad-plogen begynte å bli utkonkurrert av de andre store fabrikantene i området, og faren hadde måttet se seg om etter andre muligheter; tre, tømmer, ferdigdører. Arbeideren som nå holdt i bladet, stod med hodet bøyd framover slik at bremlua skled ned i panna hans. Da mannen med slegga skulle til å slå, gikk det en iling gjennom Stein. Hva om han bomma og traff den andre i hodet? Uten å tenke seg om la han hånda over øynene til Georg. «Her kan me ikkje vera!» sa han så og gikk ut igjen. De forsøkte å gå nedover mot torget, men stadig var det noe som dro dem andre veien, mot huset. Først klatra de opp på en steingard og balanserte, de måtte holde seg i de små rognetrærne som vokste bortover langs gjerdet. Da 17

de kom til en del som var rast sammen, hoppa de ned. Det surkla under skosålene da de landa i myrvannet. Guttene lot som om de lette etter noe mellom de løse steinene, gikk videre og klatra opp på gjerdet et stykke borte, der de ble dratt mot huset hvor moren lå. Kanskje hun ville stå på terrassen igjen og banke tepper? Kanskje alt ville bli som før? Forsiktig sirkla de rundt hjemmet hele dagen. Om natta skrek og gråt hun, fikk de med seg det? Georg lå ved siden av Stein med åpne øyne. For hver lyd de hørte fra rommet til mora, trakk ansiktet til Georg seg sammen i smerter. Usikre og engstelige gikk de inn til henne etter frokosten. Georg holdt seg nær broren, leide han i hånda. Ingen hadde forklart dem hva som skjedde, ingen forklarer til et barn det som en voksen selv ikke engang klarer å begripe; at mora holder på å dø. De stod i gangen utenfor soverommet hennes, det lukta på en måte det ikke hadde lukta før, av sykdom og medisin og noe annet ubestemmelig – lå noe her og råtna? Døra åpna seg. Ragnhild, storesøstera, hadde nettopp vært inne og bar ut maten og vaskeskåla med klut som hun hadde hjulpet mora å vaske seg med. Guttene så ned i skålen, men spratt unna med det samme. «Er det mor som luktar sånn?!» spurte Stein hviskende. «Det luktar som ein roten potetkjellar!» ropte Georg. Ragnhild løfta skåla bort fra dem og satte den på et skap. «Det var berre ei mus eg fann under senga til mor», sa hun og smilte til dem. Men det var noe rart med det smilet, syntes Stein, øynene hennes var ikke med på det munnen gjorde. 18

«Daude mus luktar ikkje slik», sa han. «Denne gjorde det, for det var ei fanta-mus», sa hun så. Hun var alltid så snill, hun Ragnhild, tenkte han senere, og jeg ser for meg at også hun holdt tårene tilbake da hun forklarte småbrødrene hvordan det stod til med mor. Etter å ha snakka med Ragnhild var det nesten så det ikke kjentes så gale likevel, tenkte Stein, og i ettertid uttrykte han takknemlighet overfor søstera, muligens fordi hun gjorde sorgen overkommelig. Hun var storesøstera og hun definerte hele verda for han, og hun klarte det de voksne ikke klarte, selv om hun bare var seks år. Man glemmer av og til hvor mye barn er i stand til å påta seg. Mora hadde på seg en hvit nattkjole da de kom inn, og hun ble støtta opp av trestativet som faren hans hadde snekra sammen av noen lekter og pinner fra trelasten, slik at hun kunne sitte oppreist i senga. Stein gikk bort til henne uten å si noe. Og hun strøk han over håret, den lille gutten hennes, hun strøk han over håret og smilte. Han begynte å grine med det samme, men det var tårer han ikke forstod. Hadde ikke Ragnhild nettopp sagt at det kom til å gå bra? Nå stod han overfor det som selv ikke Ragnhild kunne berga han fra. Jeg vet ikke om noe ble sagt til han, han ville nok ikke ha fått det med seg likevel. Hvordan kan en fireåring få med seg at hans mor, hans eneste store kjærlighet, skal dø? Når han skriver om dette i sitt Skriftemål mer enn seksti år senere, i et forsøk på å beskrive dette umulige, er det som om den gamle mannen selv har vansker med å sette seg inn i hva som var i ferd med å skje den gangen. «Det siste eg hugser er at ho strauk meg over håret og smilte til meg. Det var eit fint smil.» 19

Og hva må ikke mora selv ha tenkt da hun strøk han over håret? Hun visste at han ikke kunne forstå, og at han aldri kunne kjenne på tristheten hun kjente på. Ikke før i ettertid ville han kunne kjenne noe liknende. Også det visste hun, og derav kom kanskje smilet? Fordi hun visste at han aldri kom til å glemme dette. Barnet forble tro mot sin mor til siste åndedrag. Han glemte henne ikke, det er jeg sikker på. Han har aldri glemt noe av det som skjedde, selv om han ikke huska annet enn et smil. Resten lå der i han, i den hvite sorgen som den kalles, den som er der, men som man aldri kan finne ord på fordi den ikke er tilgjengelig for bevisstheten, men fungerer som et fravær av noe som skulle vært der. I Skriftemålet skriver han ikke denne scenen som en forklaring på noe, i hvert fall ikke sine politiske valg. Det var så mye annet som prega han i livet, så mye annet som han heller ville fortelle om, som han ble sittende fast i. Ikke fordi han ikke ville huske mora si, ikke fordi det ikke betydde noe for han, men fordi livet hans ble vikla inn i så store hendelser at til og med døden til en mor ble uvesentlig i forhold. I skriftemålet sitt prøvde han å holde seg til hvorfor han hadde tatt de valga han hadde tatt, og framstå som en ansvarsbevisst landssviker. Men jeg ser at livet hans som barn må ha vært fullt av sorg. * Fire år senere dro familien på søndagstur. De starta tidlig om morgenen for å rekke messa i gamlekirka. Stein, Georg, Ragnhild og Egil satt på lasteplanet bak bilen 20

til faren, mens søskenbarna satt på lasteplanet til onkel Astor. De vinka og skreik til hverandre i svingene, sola skinte, det skulle bli en fin dag. En fin og rolig dag i gamlebygda. Stein holdt seg inntil Ragnhild. Ansiktet hennes minte han stadig om mora, det vil si, han huska egentlig mindre og mindre av ansiktet til mora, det ble gradvis blanda sammen med det til storesøstera; de skjeve, hvite tennene smilende i det solbrune ansiktet. Hun var stor nå, kinnbeina harde, huden begynte å likne lær, hun så mer og mer ut som en kvinne, en som tålte alt. Etter messa fikk barna velge om de skulle være med til farmora og faster eller til gården til mormor og morfar. Egentlig ville Stein være med til farmor og faster, for dit skulle Ragnhild og storebroren Egil, og han ville gjerne sitte der og drikke saft og se på når Ragnhild broderte, men så sa Georg: «Skal me ikkje heller dra maneter opp på stranda hjå mormor og morfar?» Og akkurat det var ingen dum idé, de hadde jo sittet stille på kirkebenken hele formiddagen. «Snakkast seinare!» sa Ragnhild og hoppa på lasteplanet. Stein vinka til henne med krum hånd og hoppa bakpå den andre bilen. Hvorfor vinka han med hånda krumma som en krøpling akkurat da? Ragnhild og Egil ble kjørt til farmor og faster. Stein og Georg til mormor og morfar. Faren ville ikke bli med inn, han hadde vansker med å holde seg i skinnet på gården til svigerforeldrene etter konas død, påminnelsene og minnene som ble virvla opp ble for mye for han å hånd21

tere, spesielt siden han ønska å fremstå som den nye pater familias, en fabrikkeier, en borger av den nye klassen – en mann som han skulle ikke ligge under for følelsessvingninger histen og pisten. Da han leverte guttene viste han bare et likegyldig smil, som om han egentlig var opptatt med å tenke på noe annet og viktigere. Guttene sprang inn på tunet, der de ble omfavna av en krokete mormor. Faren satte seg i bilen igjen og sa at han kom for å hente guttungene i kveldinga. Mormora tok Stein og Georg i hver sin hånd. Stein syntes det lukta urter av henne. Hadde hun vært ute og lukt i bedene, på en søndag? «Kva vil de gjera i dag?» spurte hun. «Leika krig!» ropte Georg. «Krig på ein søndag?» sa mormora. «Ja, krig som i Bibelen. Død over Goliat!» ropte Georg, slapp hånda og rulla seg i graset. Mormora lo. «Gjer kva de vil», sa hun og slapp dem fri. Selv gikk hun tilbake til urtebedene, den gamle trollkjerringa. Guttene sprang rundt og lekte krig og erta smådyra hele ettermiddagen, de klatra i trær, spiste erter med belgene på og dro maneter opp på stranda, for så kristne var ikke besteforeldrene på Nord-Kvale at guttungen ikke fikk fiske på en søndag. Mormora lukte i kjøkkenhagen, når skulle hun ellers hatt tid til det? «De må ikkje bli så strenge som dei bedehuspastorane i Time», sa hun til guttene da de senere på dagen fikk flatbrød med smør på. Guttene trykte innpå. 22

«Me er ikkje som han. Det er berre far som trur heilt på det der», sa Stein. «Det er bra. For det går an å leva utan synd sånn som det er. Det har me gjort i alle år før emissærane byrja med vekkingane og forby både det eine og det andre i bygdene. Eller trur de at Jesus ikkje vil sleppa inn meg? Eg som er namnesystera til mora hans og greier?» Guttene lo, og mormora skjenka i ripssaft til dem mens hun selv drakk på noe helt annet, noe brunt. «Er det øl du drikk, mormor?» Hun prøvde først å gjemme glasset under benken, men tok det så opp og satte det rett på bordet. «Det har me brygga sjølv i alle år. Og før i tida måtte kvar ein gard ha sitt eige brygg, og kva gjorde ikkje Jesus om han skulle få folk i drøs?» «Drakk han øl?» «Eller vin då», sa mormora og tok en stor slurk. Guttene fortsatte å spise og brydde seg ikke med det, de hadde smør rundt kinna og tenkte over hvordan mormora gjennom orda sine alltid klarte å skape en lunere himmel, et friere vidsyn. Og hadde hun strødd litt sukker i smøret? «Me trur ikkje på dommedag!» sa Georg med ett. «Kva?» «Me trur i alle fall ikkje på dommedag i dag», svarte Stein og så mot sola. Kvelden i forveien hadde Stein og Georg ligget oppe og snakka om nettopp dette, for natt til søndag fikk de ofte en slags «religiøs stemning» over seg, selv om guttene egentlig ikke tok det med Gud og Jesus så alvorlig som pastoren. I hvert fall ikke kvelden før de skulle på familieutflukt til Kvale. 23

«Du Georg?» hadde Stein spurt da de lå i hver sin seng. «Kva?» «Trur du på dommedag?» «Næsj!» «Kvifor ikkje? Pastoren snakkar jo om den heile vegen. Det er mest så eg trur den kan koma når som helst.» «I kveld også?» «Nei, men kvar dag som helst. Dei seier jo at den kjem på ein dag ingen tenkte på. Eg har derfor tenkt på den kvar dag no, slik at eg kan forhindra at den kjem.» «Kan du forhindra at den kjem på den måten?» «Ja, det må jo gå an. Men du må tenka på den kvar einaste dag, og det er ganske slitsamt. Ein må liksom førestilla seg at alle ein er glad i skal døy og hamna i helvete. Og så må ein sjå føre seg alt djevelen gjer med dei der.» «Uff, det orkar eg ikkje.» «Ikkje eg heller meir. Kanskje me kan sleppa det i morgon?» «Kva tenker du at djevelen gjer då?» Stein var stille en stund før han svarte: «Det vil eg eigentleg ikkje seia.» «Du kan vel seia kva djevelen gjer med meg?» «Altså, fyrst tek han greipa si og så tek han tak i deg der og … Nei, det går ikkje.» «Det er jo berre tull alt saman, djevelen finst ikkje på ekte!» «Jo. Egil seier det.» «Men Egil seier berre det same som far, og far seier det same som pastoren. Trur du Egil også trur på evig fortaping? Sjølv om ein ved berre eit uhell bryt eit av dei ti bud?» Stille. «Trur du det går greitt då?» 24

«Kva då?» «At eg ikkje tenker på dommedag i morgon? Du trur vel ikkje at den kjem akkurat då når eg ikkje tenker på den?» De hadde måttet tenke seg godt om før de kunne bestemme seg for at det skulle gå bra. Neste dag skulle de ikke tenke på dommedag, de skulle dra til gamlebygda og det skulle gå fint. Ja, slik tenkte de, presten i gamlekirka var uansett ikke like opptatt av helvete og fortapelse som pastoren i bedehuset, og kanskje det heller ikke var så strengt med dommedag då? hadde Georg til slutt sagt, og Stein hadde falt til ro med det og sovet med god samvittighet. Han var åtte år gammel og hadde redda verden fra dommedag i flere uker allerede. Neste dag burde han egentlig ha sluppet unna denne tunge byrden. «Trur du på dommedag då, mormor?» spurte Stein etter å ha blitt døsig av å se mot sola. Men mormora svarte ikke. Glasset hennes var tomt og hun hadde sovna, satt der bare og småsnorka i stolen sin. Midt på en søndag. Det var blitt kveld da onkel Astor kom for å hente dem. Bilen kjørte sakte over de gamle kjerreveiene mellom gården til mormor og morfar og gården til farmora på SørKvale, de var grasgrodde og humpete med dype spor. På vei inn gårdstunet kom faren løpende dem i møte. «Ho Ragnhild er døde!» «Ho Ragnhild er døde!» skrek han med en så fortvila og rar stemme at Stein nesten ikke trodde at det var faren som ropte. «Kva?» hviska Georg halvveis i søvne. Stein så ut av bilen. Han skjønte ikke hva faren snakka 25

om, han hadde gleda seg til å komme til farmora og treffe igjen de andre, og fortelle om at han og Georg hadde fått sukker i smøret. Men da han gikk ut av bilen, forstod han ut fra ansiktsuttrykkene at noe var galt. Noe var grenseløst galt. Selv om han ikke huska det, hadde han sett dette før. Og selv om han ville, så kunne han ikke flykte fra den bunnløse sorgen inni seg, den som fremdeles lå der etter moras død. I kveld kunne han ikke rømme fra den. Faren tok sønnene i hendene. Georg dro hånda til seg og klamra seg til Stein i stedet. De stod på tunet, satte seg rett i kløvergraset, og faren forklarte dem hva som hadde skjedd. Barna hadde funnet et haglgevær, tatt det med seg på loftet for å undersøke det. Egil hadde holdt i geværet, og Ragnhild hadde holdt i løpet. Plutselig gikk det av. Det var blod overalt. Egil hadde skutt lillesøstera si rett i munnen. «Det skjedde i stad, då Astor drog for å henta dykk», sa faren. Onkel Astor stønna. «Kor?!» sa han. Faren pekte. Og det ble stille. De andre var inni huset. Farbror Elias stod et stykke unna og slo i stykker hagla. Slengte en stor gardstein på den, om og om igjen. Hadde det noe for seg? Ragnhild var ikke her mer, blodet hennes var ennå ikke størkna, men hun var borte. Tilbake hos mora, var det nok mange som sa. Hun var seks år da mora hennes døde, bare fire år senere skulle de bli gjenforent. Men det var ingen trøst i det, uansett hva faster og farmora sa. 26

Da de kom inn i huset, satt Egil alene på en stol, hvit og tom i ansiktet. Ut fra stillheten som herska rundt han virka det nesten som om det var han som hadde dødd. «Kor er Ragnhild?» spurte Georg forsiktig da han kom inn. Ingen svarte. Alle satt rundt bordet og var stille, bare farmora gråt. Hun gråt så sårt og alle var så stille, skrev morfar mange år senere. De hvite minnene er de vi aldri kan glemme, selv om vi ikke husker dem. Her blir intet glemt.

OLDEMORS LYS

Hver julaften går vi på gravene til de døde slektningene våre, hele storfamilien. Når vi kommer til grava til morfar, leser mor mi morgenbønnen hans. Det var en bønn han skrev sent i livet, og som på sitt særegne vis oppsummerer livet hans på en helt annen måte enn det Skriftemålet gjør. En bønn full av fortvilelse og savn, av sorg og lengsel, men også håp. Han leste den for seg selv hver morgen, etter at han hadde satt seg ned på kontoret og skrudd på den primitive PC-en sin, han som var blitt fabrikkeier, som herda stål og kjøpte dreiemaskiner fra Sveits, hver morgen satte han seg ned framfor PC-en sin og leste en liten bønn retta mot Gud. Jesus, Verdens lys. Forbarm deg over meg. Det var et rop om hjelp, en smertefull innrømmelse av at han bar på vonde tanker og innfall, at han hadde villet det onde, men også at han hver dag ba den allmektige Gud om å rettlede han, om å vise han de gode gjerningene som lå klar for han å gjøre. For meg har det alltid vært en sterk opplevelse å høre mor lese denne bønnen, især når jeg tenker på skjebnen morfar fikk, frontkjempersoldaten som ble fordømt og utstøtt. Hva hadde han igjen av verdighet etter krigen? Hva ba han for? Og hva ønsket han å møte døden med? Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg 28

var at han avslutningsvis ba om å få en sæl utgang av livet. Ba han om for mye? Mor leser hele bønnen hver gang. Og etterpå går alle videre uten å ha noe særlig mer å si til hverandre, kikker på gravene til andre døde slektninger, folk som bare de gamle husker, og som ingen har historier å fortelle om lenger. Morfar ligger på den ene siden av grava. Storesøstera ble lagt i samme grava som mora, på en annen kant. Faren ble bisatt flere tiår senere og ligger sammen med sin andre kone. Familien ligger i gravene, vi går og ser på dem, storebroren, søstera, og alle de andre døde i familien som betydde noe for hverandre en gang, som såra hverandre og levde uforsonlig atskilt, som elska hverandre over alt og ble bitre fiender, som trøsta hverandre og gjorde sorgen overkommelig, som drepte hverandre ved uhell, som forsonte seg eller forsømte hverandre, og som nå kaster sine skygger over oss som kommer etterpå. Og når jeg går her på julaften, tenker jeg ofte på det varme smilet fra en døende oldemor, og jeg lurer på hva hun ville tenkt om hun kunne sett oss nå. Hun var en enkel jærsk bondejente som ble født inn i en historisk skjebnetid. Oldemors generasjon var begynnelsen, og min generasjon markerer forhåpentligvis slutten på krigen, vi henger sammen og omslutter skjebnetida som kaster sine skygger både fremover og bakover i tid.

FOLKESKULEN

Stein hadde prøvd å sitte stille hele timen, men hadde stadig måttet gnikke rompa fram og tilbake på stolen i et forsøk på å holde seg i ro og samtidig få utløp for noe av sin hyperaktivitet. Endelig var det friminutt, endelig kunne han la føttene løpe av seg selv, han hadde spart opp så mye energi at han måtte ta seg noen runder rundt bygget først. Skolebygget var et av de største husene han noensinne hadde sett. En høy bygning i mur med skifertak; det var en borg, reneste palasset til storsultanen! Han kjente seg andektig når han hver morgen gikk inn, fra luktene på utsiden av sjø og gårdliv og gammel fabrikkos – til den fuktige mursteinlukta på innsiden. Også nå da han gikk ut igjen: fra det kjølige indre til sola som varma den støvete skolegården. Etter å ha spurta noen runder klarte han å puste rolig igjen. Det tok aldri lang tid før han fant noen å leke med. På baksiden av bygget så han en gjeng gutter på Egils alder som kasta biller mot en vegg. Kunne han bli med dem?

Kvelden i forveien hadde han fortalt lillebroren sin at dette med skolen, det som han hadde gleda seg sånn til, egentlig var ganske skuffende. Han fortalte om undervisningen og leksene, at det bare var styr og vanskelig, at det var umulig å få rett i alt som frøken spurte om (som han hadde trodd at han, av alle, lett kunne få til). Det foreldrene hadde sagt om alt det flotte ved å gå på skole var bare skryt, det var det å være ute i skolegården i friminuttene, og lekinga på hjemveien, som virkelig var noe å snakke om! Han gikk mot guttene og så at det ikke var biller, men klinkekuler de kasta mot veggen, eller var det kulelager? Leken ble avslutta akkurat idet Stein kom til, for ingen bortsett fra en stor gutt i fjerde klasse hadde flere klinkekuler igjen, og så gikk det over til en slags tikken-lek hvor alle fikk utdelt hvert sitt land og måtte rope om fortreffeligheten til det ene landet over de andre. De sang og sprang etter hverandre raskere og raskere, for ingen ville være taperen. Selv om Stein gikk på småskoletrinnet, fikk han bli med på leken, for han var en Rygstadgutt som storebroren passa på, han sprang etter og ralla med, brukte litt tid på å lære seg regla, men da han akkurat hadde funnet seg et land han ville forsvare – Tyskland – ble det ringt inn til en ny time. Hva, allerede?! Leken hadde enda ikke kommet til den beste fasen, der man kjente på den tilfredse utmattelsen etter et ivrig klimaks og en påfølgende likegyldighet til hva enn som måtte vente på dem av krav og arbeid i klasserommet. På vei inn var han likevel fornøyd. Da han gikk inn døra og kjente kulden og murlukta tenkte han på hvor heldig han var som hørte til her, og alt dette som var hans. Ikke 31

bare var han fra Rygstadbakken – et av de mest fremadrettede og yrende industriområdene i bygda – men også fra Bryne. Ja, ikke bare fra Bryne, men også fra Jæren og Norge! Han kunne nesten ikke tro at det gikk an å være alt dette på en gang, det var som om gleden ingen ende ville ta. Bare vent til jeg kommer i fjerde klasse og lærer meg å kaste klinkekuler, tenkte han. «No blir det Noregssoga med Barkved», sa Jone idet de gikk inn for å finne plassene sine. «Noregssoga no? Med sjølvaste Barkved!» Hvordan kunne han glemme det?! Han skyndte seg til plassen sin og venta på læreren. Når det var Noregssoga, klarte Stein å sitte stille. Noregssoga var det eneste faget han likte, spesielt når det ble fortalt om vikingene. Da så han bort på de «flinke pikene» på første rad og prøvde å herme etter dem, følge nøye med, notere i blokka, få et ettertenksomt blikk, og når det ble fortalt om sagatida satt han stille som et vektlodd. Han snudde seg mot sidemannen, Jone, som hadde fått en blekkflekk på øreflippen. Læreren, Ola Barkved, hadde Stein bare sett på avstand. Han var en ruvende skikkelse som gikk over skoleplassen nå og da og etterlot en underlig målløshet blant elevene, vanligvis underviste han bare på de eldste trinnene, men i dag gjorde han et unntak og trådte inn i klasserommet til førsteklassingene. Det var som om en virvelvind fulgte skritta hans, for Stein var Barkved som en halvgud å regne allerede. «I dag skal eg fortelja dykk om Olav Tryggvason og Olav den heilage», sa han kort og stilte seg ved kateteret.

Barkved brukte ikke tavla når han underviste, han trengte ingen overskrifter eller tegninger for å støtte opp om det han skulle si, da han messa om Olavene og tida mellom dem, snakka han med så tydelig og ren stemme at det gikk rett i fletta på Stein, for å si det slik, og festa seg i han som sannheter, frie for tvil. Det forekom han at skabelonen til Barkved vokste idet han snakka, ble til en høvding med øks og et tykt belte rundt ullskjorta, og klar for erobringstokt. Han så bort på Jone igjen, hadde han fått skjegg? «Eg kjem att på fredag, og til då skal de ha lese heile diktet til Sivle om slaget ved Svolder», sa Barkved da det ringte ut. «KVA?!» ropte Jone. Barkved la knyttneven forsiktig ned på kateteret. «Jau», sa han tydelig og stirra rett på Jone til tausheten tok gutten. Stein hørte sukk fra guttene rundt seg. Barkved ga drøye lekser, det var det ingen tvil om, men Stein sprang hjem like etter skolen og begynte å lese diktet, stotra seg gjennom ord for ord, linje for linje, til han hadde lært seg en strofe utenat, og fortsatte neste dag, og dagen etterpå, og videre, og enda i voksen alder klarte han å huske noen av linjene han pugga den gangen: «og livande skal dei meg inkje taka». * Diktene til Sivle som de lærte på folkeskolen, gjorde mektig inntrykk på han som barn, skriver morfar i Skriftemålet. I sær det om den staute merkebæreren til Olav den hellige, Tord Foleson, som stupte, men merket stod. Det må ha vært et minne for livet for han. Dersom det stem33

mer at han leste det på folkeskolen. For det er jo nettopp diktet om Tord Foleson som NS inngraverte på et monument som ble reist på Stiklestad i 1944. Mannen kan siga Men merket det må I Norig si jord Som på Stiklestad stå

Var det et bevisst forsøk fra morfars side på å unnskylde eller årsaksforklare sin senere ideologiske utvikling i opplevelser fra barndommen? Eller forflytta minnene hans seg uten at han var klar over det? * Tidlig neste morgen gikk han ut på marka som lå bak huset, som hadde noen gamle flotte steingarder på den ene siden. Han klatra opp på en av de største steinene og så seg rundt, vinden blåste friskt, det var lett yr i lufta, de lange grasstråa på tuftene skalv, han var alene, som Tord Foleson hadde vært. Han gikk til et sted mellom en teig og ei myr der en gammel runestein stod, i hvert fall hadde de alltid lekt at dette var en runestein. Han tok på den med håndflata og kjente hvordan den ble varm, og han kjente hvordan hånda ble varma av steinen, en intens og behagelig varme, det var fortida som gikk inn i han som strøm og ga han et kall. Fra Olav Tryggvason til Tord Foleson. Fra Tord Foleson til Stein Rygstad.

Dette er deg. Fra Svolder til Rygstadbakken skal du bli huska, for merket etter oss står urokkelig, selv om vi stuper. Da han gikk, var han i ørska. Steinen bak han så ut til å åpne seg, og inni den var det glo. * Ett år senere stod guttene i ring i friminuttet og diskuterte politikk. Det nærma seg stortingsvalg, og ungene hadde av en eller annen grunn klart å plukke opp det meste som de voksne hadde sagt, til og med de voldsomme håndfaktene etterapa de. De var ikke opptatt av vikingtida og romantikk lenger, men av realpolitikk, de var tross alt blitt andreklassinger nå! «Det er for meg vanskeleg å skjøna at ein kan stemme på noko anna enn Venstre og Mowinckel. Dei er både nasjonale og hjelper dei som ikkje er rike», sa en andreklassing, og vifta ivrig med høyrearmen. Dette hadde de nettopp lært i timen, så ingen var uenig med han. «Rogaland har alltid vore eit Venstre-fylke, men i det siste har arbeidarklassen sitt byrja å få fotfeste, og det bekymrar meg», sa Jone mekanisk. For en utenforstående ville det vært tydelig at guttene ikke skjønte noe av det de snakka om. Ordene de brukte hadde de hørt voksne si, pugga dem og gjentok dem uten å forstå rekkevidden av dem, men de fikk likevel den virkningen de skulle; alle var enig og syntes det Jone hadde sagt var «klokt tenkt».

Stein ble stående litt og se på, for han passa nok svermerier om vikingtida bedre enn realpolitikk, og han lurte fælt på hva denne arbeiderbevegelsen var for noe. Slik han hadde fått det forklart, fantes et eget parti for arbeidsfolk. Men hjemme hadde han nesten ikke hørt snakk om dette partiet i det hele tatt, selv blant arbeiderne til faren, og han ble usikker på om dette partiet egentlig fantes. Kanskje det var ulovlig i Time? Og hva var egentlig et parti, og hva var disse paraplyene alle snakka om, og hvor skulle de alle møtes og avgi en seddel med sin stemme på? Kunne ikke alle bare være enige om at Jæren var og ble det beste stedet å bo? Det føltes tryggest å holde med Venstre, tenkte han, ja, det var ikke snakk om noe annet, det hadde både faren og lærerne sagt. «Kva ville du gjort om du blei valt til konge, då?» spurte Jone og snudde seg mot Stein (han mente å si statsminister, men akkurat det var det ingen som korrigerte han på). Stein så seg rundt. Alle så på han, til og med noen av de eldre guttene, og han skjønte at om han skulle klare seg her i livet, måtte han komme med noe skarpt nå. Han retta seg opp på en veslevoksen måte og sa: «Eg vil vera som ei blanding av Jesus og Olav Tryggvason.» De andre guttene visste ikke om de skulle gi han pryl eller respektere han for det han hadde sagt. Dette avvek i hvert fall sterkt fra det de voksne sa, og var det lov å snakke slik om Jesus? Det endte med en mellomting, en perpleksitet som varte litt for lenge, og så var det ikke mer å si om den saken, nå gjaldt det å finne på noe annet å leke enn poli36

tikk, slik at man kunne glemme forlegenheten alle var blitt satt i. Stein var usikker på om han hadde bestått «testen» eller ikke, og hva testen egentlig hadde gått ut på, men han holdt beslutningen sin likevel fast som et minne og en sannhet om seg selv, også i ettertiden. Han mente han så hvor hen det bar.