Jeg er dyret – Fortellinger om norsk natur

Til Sigrid

Ole Mathis MO en

Jeg er dyret

Fortellinger om norsk natur

INNHOLD

Innledning s. 6

Kapittel 1: Et nytt Norge uten at vi merker det, s. 14

Sterkest, s. 28

Hverdag, s. 46

Kapittel 2: Natur i konstant forandring, s. 56

Mørket, s. 70

Kapittel 3: Smart å dra bena av en edderkopp, s. 84

Nådeløs kulde, s. 88

Kapittel 4:

Villmarka som forsvant, s. 110

Fart, s. 122

Kapittel 5:

Lukten av fortiden, s. 132

Helt sjef, 2. 138

Storskogen, s. 150

Kapittel 6: Fattige store skoger, s. 174

Utsyn, s. 188

Kapittel 7:

De levende døde, s. 204

Våt, s. 218

Kapittel 8:

Aner knapt hva vi har, s. 228

Neste generasjon, s. 236

Familielykke, s. 258

Kapittel 9:

Krigsskipet i paradis, s. 286

Grytidlig, s. 290

Kapittel 10:

Den bråkete stillheten, s. 300

Sult, s. 304

Kapittel 11:

Rovdyrenes vedtatte skjebne, s. 318

Isødets. 332

Kapittel 12:

Nytt klima, nytt Norge, s. 358

Underfundig, s. 372

Kapittel 13:

Klimakampen kan gjøre vondt verre, s. 384

Jatkten, s. 394

Kapittel 14:

Skrik i den mørke natten, s. 406

Enga, s. 410

Kapittel 15:

Farlige skjønnheter og ekkelt spy, s. 426

Trangbodd, s. 438

Storhavet, s. 448

Kapittel 16:

Det nesten ukjente havet, s. 466

Kan bilder redde verden?, s. 478

Takk, s. 480

Kilder, s. 482

Farvel Norge?

Bare et par prosent av Norge ligger under betong og asfalt. Resten er grønne skoger og grå fjell. I boken forsøker jeg å vise at synet bedrar. Det grønne lurer oss til å tro at vi er og har vært gode til å ta vare på naturen vår. I virkeligheten forsvinner norsk natur og dyrene rundt oss i et forrykende tempo. Som oftest uten at vi merker det.

Grunnen er at vi, delvis i halvsøvne og delvis med fullt overlegg, ødelegger Norge. Bare de siste ti årene har vi mistet uerstattelige verdier. Vi hogger friskt i gammel naturskog og selger tømmeret som bærekraftig, og vi ødelegger naturreservater for å bygge ny motorvei.

Vi er like avhengig av naturen som vi alltid har vært. Men selv om vi går mer på tur enn noen gang, har vi et stadig mer distansert forhold til den. Mange aner ikke hva fuglene eller markblomstene heter. Vi har lett for å tenke at naturen er statisk og uendelig. Men hvert år mister vi enorme områder med inngrepsfri og villmarkspreget natur i Norge.

Selv om vi har vernet mye mer enn for 20 år siden, blir vårt forhold til naturen mer og mer destruktivt. Naturen taper nesten alltid. Mennesket er blitt til en art som truer det biologiske mangfoldet vi selv trenger for å leve.

Det skjer ikke bare i de dype regnskogene i Brasil eller på savannene i Afrika. Det skjer også her.

Vi må få opp øynene før det er for sent.

Bildene i denne boken er fra Norge de siste årene, fanget av våre beste naturfotografer. De viser et yrende og intenst liv og dramatiske og lykkelige øyeblikk som fortsatt skjer hver dag, ofte uten at vi legger merke til det.

Bildene viser at det fortsatt er mye natur igjen. Tekstene i boken beskriver dramaet vi utsetter norsk natur for. Bildene viser at det ikke er for sent. Flere av mine egne naturopplevelser og samtaler med forskere som jeg skriver om i boken, er tidligere beskrevet og publisert i Aftenposten.

Vi behøver ikke si farvel til norsk natur, selv om antall dyr er kraftig redusert de siste par tiårene, og selv om vi har hogd mesteparten av naturskogen vår. Det er fullt mulig å redde det som er igjen.

Det er dessuten lettere enn å stanse klimaendringene.

Vi er ikke avhengig av at Kina og USA tar styringen og kutter sine store utslipp, slik vi er i klimakampen.

Vi kan heller ikke skylde på at India eller Brasil er verre enn oss.

Vi må bare slutte å ødelegge naturen innenfor Norges grenser.

Først må vi forstå hva vi driver med. Dernest må vi endre adferd.

Vanskeligere er det ikke.

Ole Mathismoen

Denne boken er en advarsel.

Og et håp.

Teksten er alvoret.

Bildene er håpet.

Et nytt Norge uten at vi merker det

Norge er grønt.

Fuglekvitter overalt.

Summende humler og duggfriske markblomster. Men er dette Norge, eller er det en falsk kuliss?

Tåkedo TT ene driver over fjellmyra. Jeg kravler fremover med et håp om å avsløre hvem som lager de intense trompetstøtene. Blir søkkvåt og leirete. Enser det knapt. For snart avsløres lykken for en ung fuglekikker. To høyreiste majesteter med rød kalott som slynger de lange halsene mot hverandre, mens skrikene runger. Dette er noen tiår siden, et sted i Hallingdal.

Traner var fortsatt ganske sjeldne. Da professor og fugleguru Svein Haftorn noen år før skrev boken Norges fugler, redegjorde han i detalj for trane­hekkinger rundt på Østlandet. Det var ikke flere enn at det ble plass til de fleste observasjonene i boken. Hundre år før det igjen skrev zoologen Robert Collett at tranen var mer tallrik tidligere, men at «Nu findes den ikke saa hyppigt, men skydes dog fra og til i Omegnen under Trækket, især om Vaaren».

Tranene holdt på å forsvinne. Kanskje ikke så rart. Det var lange tradisjoner i Norge for å forvalte naturen med kuler og krutt. Bød muligheten seg for en fem kilos tranestek til middag, var det bare å skyte.

For ikke lenge siden var jeg heldig. En ettermiddag i april hørte jeg hese skrik i sør. Like etter brøytet en plog med et førtitalls traner seg under den blå himmelen på vei inn i landet. Det gikk ganske sakte, traner er store og flyr ikke alltid så raskt – selv om de er målt i 80 kilometer i timen. Det hadde vært en smal sak å plaffe ned et par stykker.

Til tross for intens jakt ble ikke tranene helt utryddet. Traneparet, som lever i et livslangt kjærlighetsforhold, har mange år på å avle frem etterkommere. Bestanden har dessuten alltid vært større i Sverige, og muligens er Norge de siste tiårene blitt befolket av svenske ungfugler, etter hvert som det ble tryggere å være trane her? Tranene er uansett blitt mange flere siden jeg møtte de to majestetene på myra, og de sprer seg nå over hele Sør­Norge. Midt på 1990­tallet antok ornitologene at det var 500–700 hekkende par. I dag er det kanskje så mange som 7000 voksne traner her i sommermånedene!

Til tross for oss?

Natur­selvbildet vårt er ikke alltid sannferdig. Det må revideres. For bortsett fra at det ble forbudt å drepe traner, hva har vi egentlig gjort i Norge? Ikke så mye.

Forrige oppslag: Knølhvaler herjer med sildestim.

Foto: Audun Rikardsen

Traner lever mye av livet sitt på myrer og i våtmarker. De spankulerer rundt og plukker frosk, egg, andres fugleunger og insekter. De bor i et vått økosystem.

I minst 250 år har vi nordmenn systematisk ødelagt denne naturtypen. I beste mening. Fattige Norge trengte tømmer, dyrefôr og menneskemat. Det ble gravd grøfter for å drenere bort vannet slik at denne våte naturen kunne brukes til å dyrke gress, mat og trær på.

Grøftingen skjøt fart tidlig på 1900­tallet, og frem til 1946 ble 6000 kvadratkilometer myr grøftet i Norge. Det er tolv ganger Oslos areal. Og det fortsatte. De neste tiårene forsvant ytterligere 3000 kvadratkilometer med myr og våtmark. I disse årene ble minst halvparten av de rikeste myrene våre grøftet og gravd opp. Rike myrer er levested for vakre orkideer. Næringsfattige myrer er multenes rike.

Drøyt ni prosent av landet dekkes av myrer. Du har neppe tenkt over at det er blitt færre av dem. Andre arter har merket det veldig godt. Viper er kritisk truet av utryddelse. Orkideene knottblom og myrflangre er sterkt truet. Til sammen er 118 myr­arter kritisk eller sterkt truet av utryddelse. Ytterligere 361 er vurdert som sårbare eller nær truet i Artsdatabankens rødliste. Vi har klart å ødelegge minst 30 prosent av myrene våre. Kanskje er så mange som halvparten delvis ødelagt. Det finnes ingen god oversikt.

De siste årene har mange våknet og funnet ut at myrene er gull også for oss mennesker. De er naturens svamper når det regner. Å la dem være i fred er et svært billig tiltak for å bremse effektene av klimaendringer med mer nedbør. Det er gratis. Dessuten er myrer og våtmarker karbonbanker. De binder og lagrer CO2 som ellers ville havnet i atmosfæren.

En norsk myr vokser oppover med inntil én millimeter i året. En fem meter dyp myr er altså minst 5000 år gammel. Det stillestående vannet i myra er nesten uten oksygen. Dermed råtner ikke torvmosen når den dør. Den blir på en måte hermetisert. Karbonet i mosen slippes ikke ut som CO2, slik det skjer når planter råtner på land. Når vi graver opp myrene for å plante skog, bygge veier og hytter –eller for å lage hagejord – vil oksygen i luften få torven til å råtne. Da blir alt det gamle karbonet i torvmosen til CO2.

I norske myrer er det lagret omtrent 3500 millioner tonn CO2 –omtrent det samme som Norges årlige utslipp i 66 år!

Det er beregnet at omtrent ti prosent av Norges årlige CO2­utslipp kommer fra ødelagte myrer. Dette er fire ganger så mye som utslippene fra innenlands flytrafikk i Norge. Å verne og reparere myrer koster veldig lite sammenlignet med å redusere flytrafikken. Og det er mye enklere.

Sakte har denne kunnskapen fått en del politikere til å våkne. Et så billig klimatiltak må utnyttes. Grøfting med påfølgende skogplanting ble forbudt for mange år siden, men mange myrer ødelegges når vi bygger veier og hus, drenerer for å dyrke gress og mat og i såkalte torvuttak hvor myra graves ut for å forsyne gartnerier og hagesentre med torvjord.

Miljømyndighetene mener forbud mot å ødelegge nye myrer er den eneste veien å gå, mens politikerne har slitt med å bestemme seg, selv om klimaeffekten er stor.

For å bøte på ødeleggelsene er det de siste årene brukt mange millioner statlige kroner på å restaurere ødelagte myrer som ikke lenger trenger å være ødelagte. Myrer restaureres ved å fylle igjen grøftene, tette avrenningen og fjerne en del trær.

Det er fint å reparere, men bare en liten brøkdel av de som er ødelagt, har så langt blitt reparert. Og så fort en utbygging kolliderer med naturen, taper naturen. På nyåret 2023, bare noen uker etter at regjeringen på Norges vegne underskrev en ny global naturavtale i Montreal, tillot den bygging av motorvei gjennom Lågendeltaet naturreservat i Lillehammer. Et elvedelta er på et vis en veldig våt myr. Lågendeltaet ble et reservat i 1990 for å redde artene i det unike naturområdet. Biologiprofessor Dag O. Hessen slo fast at regjeringens utbyggingstillatelse er «ett av utallige eksempler på at vi ikke erkjenner naturens egenverdi».

Kommuner gir stadig tillatelser til å bygge veier, hus og hytter på myrer. Det skal etter planen nå forbys.

Skulle det til slutt bli sånn at E39 blir utvidet til motorvei helt fra Trondheim til Kristiansand, vil mer enn ett tusen myrer måtte graves opp hvis det gis nok dispensasjoner fra forbudet. Da hjelper det lite at bilene på selve veien vil slippe ut mindre CO2 fordi de kommer raskere frem. Det vil ta mange tiår før bilenes lavere utslipp har oppveiet utslippene fra de oppgravde myrene.

Kunnskapen er der. På regjeringens egne miljøstatus­hjemme­

sider står det: «Endret arealbruk er den viktigste årsaken til at arter som lever i våtmark er truet.»

Tapet av natur er altså en villet utvikling.

Vi har bygget ned tusenvis av myrer de siste tiårene, og kan slå fast at tranenes suksess ikke skyldes et aktivt vern av leveområder. I så fall ville alle de andre myr­artene også hatt det bra. Det har de ikke.

Svensker og spanjoler

Hva er årsaken til at antall traner har økt så mye? Her er det lite forskning, og noe presist svar finnes ikke. Jaktforbudet har selvsagt hatt betydning, likeså at vi holder antall gauper på et minimum. Reven er livredd tranenes lange dolkenebb, og får bare tatt en unge i ny og ne.

Færre rovdyr og ingen jakt har gjort tranene mindre sky. De trives bedre i menneskers nærhet enn før. Mange synes det er stas å se de store fuglene på jordene om våren.

Men andre land skal nok ha mesteparten av æren for de norske tranenes suksess. I Spania er det de siste tiårene tilrettelagt for trygg trane­overvintring i store reservater. Bare noen få traner flyr nå til Nord­Afrika, som de fleste gjorde før. Da unngår de jakt om vinteren også. Om våren har traner alltid brukt Hornborgarsön nordøst for Gøteborg som sjekke­ og hvilested på vei til svenske og norske skoger. På 1990­tallet restaurerte svenskene sjøen etter mange år med drenering til landbruksareal, og sjøen og våtmarkene ble større. Samtidig satte de i gang massiv fôring av tranene.

Det ble en kjempesuksess. I den mest hektiske tiden danser mer enn 20 000 traner på gressbakkene rundt sjøen. Mange titusener av fuglekikkere kommer hvert år for det spektakulære synet. Turistene legger igjen masse penger i lokalsamfunnet. Etter dansen flyr tranene inn i de skandinaviske skogene – stappmette og med masse energi for å legge egg og få enda flere unger.

Null jakt og svensk mating kan dermed være viktige årsaker til at antallet har økt så mye.

Altså en suksess.

En så massiv økning av en dyreart kan imidlertid endre balansen i naturen. Slettestjønna naturreservat i Rennebu ble vernet for å

Rødrevunger lekeslåss. Foto: Jan Drøpping

Knoppsvaner i intens kamp.

Foto: Svein Walther Hiis

Skjærer gjør opp.

Foto: Marianne Posti Mykland

Forrige oppslag: Moskusokser kjemper .

Foto: Martin Friedl

Dobbeltbekkasiner kjemper om damenes gunst.

Foto: Bernt Østhus

Forrige oppslag: Det går hardt for seg når fjellrevene krangler om revir på Svalbard.

Foto: Erlend Haarberg

Stillits krangler.

Foto: Filip Blaauw

Kongeørn. Hvem er sterkest?

Foto: Jostein Hellevik

Hverdag

Harmoni er vanligst i naturen. De fleste arter lever som oss mennesker, det er flest hverdager hvor de lever i fred med hverandre.

Dvergmus.

Foto: Bjørn Aksel Bjerke

Kjøttmeis i farta.

Foto: Tom Schandy

Blåpraktvannymfe hviler på vannliljeblad.

Foto: Inger Johanne Aag

«Bevaring av miljøet vårt er ikke en liberal eller konservativ tanke, det er sunn fornuft»

Ronald Reagan

Mørket

Når solen går ned våkner reven og uglene. En farlig tid for små planteetere som ikke har gjemt seg godt nok. Nattdyrene har en egen hinne bak øyet som reflekterer lyset. Derfor kan de jakte i mørket.

Grevling i natten.

Foto: Kai Jensen

Hønsehauk i blåtimen.

Foto: Tom Schandy

Ravner i natten. Kanskje verdens klokeste fugl.

Foto: Dag Selboskar

Måren, den perfekte nattjeger. Foto: Vegard Aasen