Bo Svernström
Ofrenes offer Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Bo Svernström Originalens tittel: Offrens offer Oversatt av Inge Ulrik Gundersen Copyright © Bo Svernström, 2018 First published by Albert Bonnier Förlag, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Rights, Stockholm, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-60488-2 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Bruno Guerreiro/Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
del én
Søndag 4. mai Det er mørkt. En kjølig vårbris drar gjennom parken. Jeg står ved siden av et tre. Helt stille. Det er snart midnatt. Fra Stockholms bykjerne kan man høre de vanlige bakgrunnslydene fra biler, busser og T-banetog. En konstant buldring jeg for lengst har sluttet å legge merke til, men nå plutselig hører. Parken er nesten folketom. Ingen våger seg hit på kveldstid. Folk er redde for de dårlig opplyste gangveiene, farene som lurer, innbilte – eller virkelige. Farer som meg. Haugen jeg står på, ligger i utkanten av parken, rett ved siden av parkeringsplassen til koloniområdet. En av lyktene er ødelagt, og derfor er haugen nærmest helt mørklagt. Jeg er kledd i kamuflasjeklær og har en svart finlandshette over hodet, er nesten usynlig. Foreløpig har kun én person gått forbi på gangveien nedenfor meg. Avstanden var bare drøyt to meter. Han så ikke meg, men jeg kunne høre åndedragene hans. Korte, raske, som om han var redd. Det har gått en time siden da. Jeg er ikke engstelig. Parkeringsplassen ligger mindre enn tretti meter fra skjulestedet mitt. Bilen hans står der. Stien nedenfor haugen er den naturlige veien dit, og jeg vet at han kommer til å passere her. 7
Jeg lukker øynene et lite øyeblikk, snuser inn duften av jord og føler nesten en befrielse. Lettelse. Til slutt hører jeg ham. Sjanglende skritt i den tørre grusen som ligger igjen etter vinteren. Han har et rykkete ganglag, sprellende, aggressive bevegelser. Selv i mørket utstråler han uberegnelighet. Hensynsløshet. Vold. Han går inn i skyggen nedenfor meg. Ujevne, berusede skritt. Han har allerede tatt fram bilnøkkelen og holder den i den ene hånden – forberedt eller redd? – men han går fortsatt ubekymret, overdrevent selvsikkert. To meter igjen. Én …
1 Mandag 5. mai «Hva faen har vi her, da?» sa mannen som nettopp hadde kommet inn i låven, kledd i en blå, heldekkende plastdrakt. Kriminaloverbetjent Carl Edson snudde seg mot ham. «Et nytt voldtektstilfelle?» fortsatte mannen irritert. Han het Lars-Erik Wallquist og var kriminaltekniker. «Bonden fant ham,» sa Carl og nikket mot en naken mannskropp som hang på veggen i en unaturlig vinkel. Et dust morgenlys sivet inn gjennom glipene mellom kledningsbordene på låveveggen, inn gjennom den åpne døra, falt på den gråsvarte veggen på motsatt side og kroppen som hang der nesten som et krusifiks. Luften var stille. Carl kunne se støvkorn som svevde urørlig i lysstrålene, og kjente en svak varme mot dressen han hadde på seg. Han så ned på notatblokka. «Georg Olsson, bonden heter det, ringte alarmsentralen ved halv sju-tiden. Jeg kom hit for en time siden …» «Fy faen!» sa Lars-Erik. Carl nikket taust til den uvanlig treffende oppsummeringen av scenen foran dem. «En av politibetjentene har allerede kastet opp,» sa Carl og nikket mot det ene hjørnet av låven. En knapt synlig pizzalignende dam glinset i lysstrimene. «Idiot! Han kunne vel hatt vett til å gå ut i stedet for å kontaminere åstedet.» 9
Lars-Erik likte ikke folk generelt, og særlig ikke folk på et åsted. Det runde ansiktet hans hadde ofte en rødlig farge, som om han var opprørt over et eller annet. Carl ventet stadig på hjerteinfarktet – eller hjerneblødningen – spesielt fordi Wallquist var en svært kraftig mann med en mage som skjulte beltet han hadde strammet rundt livet. «Han må venne seg til det,» sa Carl. «Og han var ivrig, ville gjøre en god jobb. Du husker hvordan det var, LarsErik, den gang vi ville imponere overordnede og hadde ambisjoner?» Krimteknikeren ristet på hodet. «Har aldri hatt noen.» Han gikk bort til den nakne mannskroppen som hang en halvmeter over betonggulvet uten synlig støtte. «Og hva faen har han gjort for å fortjene dette?» sa han og nikket mot liket. «En god del,» sa Carl. «Dette er Marco Holst, alias Robert Jensen.» «Å, faen! Et oppgjør?» Carl trakk på skuldrene. «Vanskelig å si. Han var jo i bransjen. Men uansett hvem som har gjort dette, ser det ut til at de har gått hardt til verks med stakkars Marco.» Lars-Erik bøyde seg fram mot mannen og gransket de nakne, blodige føttene. «Spikret opp?» Carl nikket. «Det ser sånn ut.» Lars-Erik rettet seg opp. «Det var som faen. Korsfestet … Kan ha blitt gjort med spikerpistol. Og en liten plate under føttene og det hele. Dæven! Jeg skjønner hvorfor de har innkalt gjengen din …» Carl nikket uten egentlig å mene noe med det. Han var sliten. Dagen hadde så vidt begynt. Han ville helst dra hjem igjen, glemme at sånt som dette i det hele tatt kunne skje. «Ja, kanskje korsfestet,» sa han for å si noe. «Hvis du 10
ikke har noe imot det, går jeg ut og snakker med bonden.» Lars-Erik rykket til og så på Carl. «Jeg bryr meg vel for faen ikke noe om hva du gjør!» sa han. «Nei, da så. Ring når du er ferdig, er du snill,» sa Carl med sitt vanlige korrekte og høflige tonefall. Det var mandag 5. mai. Klokka var 08:31. Luften var fortsatt disig etter natta, men en varm vårsol skinte over gårdsplassen. I den svake vinden hørte Carl tydelig bruset fra morgentrafikken på E18, tre hundre meter unna: Tusenvis av biler med morgentrøtte pendlere på vei inn til Stockholm. Bortsett fra dette innslaget av menneskelig nærvær lå låven helt for seg selv blant nysådde åkre. Bare en liten, hullete grusvei snodde seg fram til den store grusplassen foran bygningen. Men noen hadde likevel lett seg fram til denne lille veien for deretter å ta offeret og – Carl lette etter ord – torturere ham til døde. For dette krevde nøyaktighet og planlegging. Man fant ikke bare en sånn låve ved en tilfeldighet. Det betydde at gjerningsmennene hadde vært her minst én gang tidligere, noe som gjorde at det kanskje fantes vitner. Samtidig tydet det på at de var metodiske, og det var et dårlig tegn. Carl følte på seg at dette kunne bli en lang etterforskning. Han lukket øynene et øyeblikk og vendte ansiktet mot solen. Som for å samle energi, som om han var en plante. Han skulle snart fylle femtién. Det mørke håret begynte å bli tynt ved tinningene, men var fortsatt uten grå hårstrå. Dessuten hadde han et finskåret ansikt som fikk ham til å se yngre ut enn han var. En sommer hadde han latt skjegget gro, men da han oppdaget at det var fullt av grå hår, raket han det av seg igjen. Han hadde snart vært politimann halve livet, og i løpet av den tiden hadde han sett det meste. Den seksten år gamle datteren hans kjeftet ofte på ham og sa han var en følelsesløs fascist. Når han saklig påpekte at hun brukte feil beteg11
nelse, forlot hun alltid rommet. Han ville si at ordet hun lette etter var «kjølig». Det var i hvert fall sånn han oppfattet seg selv for tiden, kjølig. Som om varmen hadde forlatt ham, den intense følelsen av lykke, den brennende forbitrelsen overfor urettferdighet, sorgen og ubehaget over alle de ubeskrivelige grusomhetene han hadde sett og vært vitne til – ingenting av det var der lenger. Men denne morgenen krøp scenen i låven under huden på ham. Det var ikke bare brutaliteten i forbrytelsen, men også det at den var så utstudert. For en gangs skyld følte han seg ikke blasert. Var det bra? Han fant ikke noe svar. I stedet åpnet han øynene og gikk bort til bilen. Bonden bodde nesten en kilometer unna. Bak ham, innenfor den halvåpne låvedøra, hørte han Lars-Erik forbanne politifolk og folk generelt. «Idioter!» hørte han den store krimteknikeren fnyse før han dro igjen bildøra og kjørte. *** Lars-Erik Wallquist gransket liket foran seg. Fra den velbrukte vesken tok han fram et spesialkamera og en blits som jobbet i det ultrafiolette lysspekteret. Assistenten hans kom inn gjennom døråpningen, også han kledd i blå beskyttelsesdrakt, og begynte å sette opp lyskastere og strekke ledninger til et strømaggregat som summet utenfor låven. Lyskasterne ble tent etter tur, og hele låven ble opplyst av blendende lys. «Hylla under føttene er montert nylig,» sa Lars-Erik til assistenten og så på det lille brettet oppå to hylleknekter, som offerets føtter hvilte mot. «Treverket mangler støv og naturlig aldring. Den var antagelig montert nettopp i denne anledning.» «Nesten totalt fravær av blod under kroppen,» sa assistenten. Lars-Erik mumlet noe uhørbart. I støvet kunne de se slepemerker etter et pledd eller noe 12
lignende. Noen hadde gått over merkene og etterlatt tydelige skoavtrykk. Antagelig den jævla aspiranten, tenkte han. Nå ville de bli nødt til å ta skoavtrykk av alle. Helt unødvendig. Han så på slepemerkene igjen. Assistenten hadde rett: Ikke noe blod. Og det burde det vært hvis han var blitt drept her. Det mest oppsiktsvekkende med liket – bortsett fra at det var spikret opp på veggen i en låve – var at kroppen manglet alt av genitalier. Gjerningsmannen hadde skåret av hele pakka. Det eneste som var igjen, var en mørkerød sårflate. Det burde ha sprutet blod … I samme øyeblikk lød det et mørkt, umenneskelig stønn. Lars-Erik og assistenten hans kikket opp. Hodet på liket beveget seg plutselig, ble løftet opp. Det blonde, lange håret som hang ned over ansiktet, falt til side. Begge øynene ble åpnet, som svarte sprekker i det blodflekkete ansiktet. Mannen som nettopp hadde vært død, stirret på dem, med et blikk hinsides all smerte og frykt. Deretter åpnet han munnen og skrek, først hvesende, og så stadig høyere og klarere. Skrek til det var slutt på luften og det bare var en hes ralling igjen, før han fylte lungene med luft og skrek igjen. Høyere og høyere.
2 To ambulanser sto utenfor låven med blålysene på. Hvorfor to? lurte Carl Edson. Hadde brutaliteten stakkars Marco var blitt utsatt for, gjort operatøren på alarmsentralen så oppskjørtet at han hadde sendt mer enn én? Det var uansett en feil, tenkte han. Og det var heller ikke spesielt synd på Marco. Det fantes antagelig dem som mente han hadde fått som fortjent. Deriblant Carl selv. 13
Han hadde kommet tilbake etter samtalen med bonden, som ikke hadde mer å fortelle enn det han allerede hadde fortalt politibetjenten fra Stockholm nord, han som hadde kastet opp. Denne morgenen hadde bonden kjørt til låven med traktoren for å hente såmaskinen. Hengelåsen på døra var brutt opp. Han hadde ventet seg et innbrudd, men i stedet hadde han funnet mannen på veggen, «som et fugleskremsel». Og nei, han hadde ikke sett noe før det. Ingen biler, ingen folk. «Jeg har jo vært mest ute på jordet de siste dagene,» hadde han sagt unnskyldende. «Du så ingen som kjørte på grusveien til låven? Eller på veiene rundt her, noen du ikke kjente igjen?» Bonden tok ut snusen han hadde under leppen med den ene pekefingeren, kastet prisen i søppelbøtta og tørket fingeren omhyggelig med et hvitt, rent lommetørkle. «Du, jeg skulle gjerne ha hjulpet deg, men det er ganske mye å gjøre her på denne tiden. Jeg ser bare på jordet. Merker knapt at kona kjører forbi engang …» Carl sa han forsto, og dro. Nå sto han lent mot bilen sin og så på oppstyret på gårdsplassen foran låven, mens han prøvde å skjønne hvordan det var mulig at Marco i det hele tatt var i live. Han hadde sett ham, Marco var utvilsomt død. Men nå sto det helsepersonell rundt ham inne på låven og gjorde det de kunne for at han skulle overleve. Mens Carl kikket inn gjennom åpningen, kom to av dem ut og gikk bort mot en av ambulansene. Han gikk etter dem. «Hvordan er det med ham?» spurte han. En av dem snudde seg: «Det er noe av det verste jeg har sett,» sa hun. Carl syntes ansiktet hennes så underlig uttrykksløst ut, som om hun var i sjokk. «Vil han klare seg?» sa han. «Hvis han har flaks …» Hun dro igjen døra til ambulansen. Da den kjørte sakte 14
av gårde, kom en svart Mercedes til syne bak den. Carl kjente den igjen. Det var bilen til rettsmedisineren. Hun het Cecilia Abrahamsson, og var blitt tilkalt for å undersøke et lik og skrive en dødsattest. Nå kunne hun bare stå ved siden av og se på mens ambulansepersonalet gjorde sitt beste for å redde livet til Marco Holst. Først da det var gjort, kunne hun gjøre en juridisk og politimessig vurdering av skadene. Det var den Carl var interessert i. Mens han ventet, gikk han over grusplassen i hele dens lengde, telte skrittene: tjueåtte. Han gikk den andre veien, på tvers: trettien. Det var en vane, å måle, ordne og kategorisere ting. Han så på dørene som sto på vidt gap. Dette er en låve for store landbruksmaskiner, tenkte han. Åpningen var nærmere fire meter høy, og bred nok til at det var mulig å kjøre inn en skurtresker. Stedet var perfekt valgt – bortsett fra at bonden hadde funnet offeret samme morgen. Han lurte på om det hadde vært meningen at Marco Holst skulle overleve, om gjerningsmannen hadde begrenset skadene for at Holst ikke skulle dø. Det var noe svært ubehagelig over den tanken som gjorde at han verget seg mot den. Slamring fra låven fikk ham til å kikke opp. Båren med Holst ble trillet ut. Carl tok et skritt til siden, så dryppstativet vaie over den skamferte kroppen på båren, det fordreide ansiktet med det blonde håret i blodige pistrer. Så tenkte han at det måtte være en glipp at Holst hadde overlevd. Nå fikk de jo et vitne. Rettsmedisineren kom ut av låven samtidig med at båren ble trillet inn i ambulansen. Carl gikk bort til henne. «Hei,» sa han, og følte seg som vanlig brydd overfor Cecilia Abrahamsson. Hun var høy, veltrent og veldig … voksen. Han kom ikke på noe bedre ord. Hun snakket med et arrogant, selvbevisst tonefall, på den typisk overlegne måten erfarne leger kunne 15
legge seg til. Hun hadde en pondus som fikk ham til å føle seg liten. Det kom kanskje også av overklassemanerene hennes, den selvfølgelige, naturlige overlegenheten som kommer av at man aldri har måttet inngå kompromisser eller avstå fra noe, ikke engang som barn. Dessuten hadde hun foretatt flere skjønnhetsoperasjoner i ansiktet, noe som gjorde det vanskelig for ham å lese følelsene hennes – eller bestemme alderen. Hun kunne like gjerne være nærmere seksti som rett over tretti. Når hun snakket, strammet huden over kinnene og rundt de blå øynene på en unaturlig måte, stivt, som på en øgle. Leppene fulgte ikke riktig med når hun smilte, de strittet liksom imot. Det var kanskje en selvfølge i hennes kretser å ikke akseptere aldringen, han visste ikke. Han prøvde å unngå å se på henne, redd for å bli tatt i å stirre. «Når kan jeg avhøre ham?» sa han og så på de hvite snippene på den pyntelige og for øvrig svarte blusen. Hun gikk bare rett forbi ham, som om hun ikke hadde sett ham. «Det kan du ikke,» sa hun på vei mot bilen uten å snu seg. «Noen har skåret av ham tungen, helt inne ved roten. Han kommer aldri til å kunne snakke igjen. Og det er ikke det eneste han ikke kommer til å kunne gjøre i framtiden.» Han fulgte etter henne. «Vent,» sa han. Uten å svare åpnet hun førerdøra og satte seg i setet. Han åpnet passasjerdøra og satte seg ved siden av. Det svarte skinnsetet knirket under ham, og han lurte på hva man måtte tjene for å ha råd til svart Mercedes-skinn. «Så du mener at han ikke kan snakke?» sa han. «Ja,» sa hun. Og han kommer ikke til å kunne bruke hendene heller. Alle fingrene er kuttet ved knoken.» Nesten som om det ikke fantes noe vitne, tenkte Carl og så ut gjennom frontruta, bort mot den mørke døråpningen til låven. 16
«Hva mer?» sa han. «Han har antagelig også en fraktur i kjeven. Den kan han ha fått i forbindelse med at tungen ble skåret av, men det får akuttlegen avgjøre på røntgen. I tillegg til fingrene er også genitaliene fjernet, med et skarpt, rent snitt ved penisroten. Skrotum er også helt fjernet.» Hun lente seg tilbake mot nakkestøtten og så opp i taket. Hun så sliten ut. Øynene var halvt lukket. «Pungen, altså,» sa hun forklarende med dempet stemme. Han nikket, visste hva skrotum betydde. «Han burde ha blødd i hjel i løpet av en time,» fortsatte hun. «Men gjerningsmannen har antagelig brukt en oppvarmet kniv, noe som hemmer en del av blødningen.» Han hevet øyenbrynene. «Så gjerningsmannen ville at han skulle overleve?» Hun trakk irritert på skuldrene. «Jeg kan ikke uttale meg om motivet. Jeg bare konstaterer fakta.» Carl nikket. Han hadde tatt fram en notatblokk som han skrev i. Hun kikket misfornøyd på ham før hun fortsatte. «Videre var han spikret opp på veggen, men det så du kanskje. Kraftige spikre som var slått langt inn gjennom håndledd og føtter, og inn i bjelker i veggen. Det skal mye kraft til for å penetrere vev og skjelettdeler. Til tross for det er vevet rundt hullene uskadd.» «Hva betyr det, ifølge deg?» sa Carl uten å se opp fra blokka. «Jeg skal selvfølgelig sende en fullstendig rapport når jeg har fått undersøkt ham ordentlig. Dette er bare foreløpige iakttagelser.» Han så opp, smilte unnskyldende til henne. «Jeg noterer gjerne likevel. Det hjelper meg å huske detaljer, og så kan jeg begynne å jobbe raskere.» «Gjerningsmannen kan ha brukt spikerpistol,» fortsatte hun. «Det kan gi denne typen rene skader.» 17
«Lars-Erik var inne på det samme …» Hun greide ikke å skjule irritasjonen over å ha blitt avbrutt. «Til tross for kauteriseringen har han mistet mye blod …» «Kauter…?» «Den oppvarmede kniven,» sa hun. «Hvor det har blitt av blodet, vil krimteknikeren din gi deg mer utførlige opplysninger om.» Carl noterte. Hun ventet til han var ferdig med å skrive. Så på armbåndsuret flere ganger, en Rolex, som for å markere at hun hadde flere saker å ta seg av. «Lemlestelsen av kroppen er utført med en viss presisjon. Jeg vil anta at den som har gjort det, har erfaring med skarpt verktøy og grunnleggende kunnskaper om kirurgi. En militær, sykepleier, kanskje en slakter eller jeger …» Han snudde seg mot henne. «En lege?» Hun nikket, men så misfornøyd ut, som om hun ikke likte at det ble sådd tvil om anstendigheten til hennes egen yrkesgruppe. «Ja, det er selvfølgelig mulig … Treplaten mannen sto på, tyder på kunnskap og en intensjon om å forlenge livet til offeret.» «Forklar, er du snill,» sa Carl. «Blir man korsfestet, vil man ganske raskt bli kvalt. Man må løfte kroppsvekten med hvert åndedrag, og det orker man ikke særlig lenge. Derfor plasserte allerede romerne en treplate under ofrenes føtter. For å forlenge lidelsen.» Han noterte raskt, men detaljen gjorde ham uvel. Det var noe med overlegget i forbrytelsen, presisjonen, besluttsomheten. Det skremte ham. «Noe mer?» spurte han. Hun så fortsatt rett fram, ut gjennom frontruta, med begge hendene på rattet. «Han hadde brennmerker på venstre side av brystkassen,» sa hun. «Og?» 18
«Jeg bare gjetter, kan ta feil.» «Ja?» «Brennmerkene ligner dem en elektrosjokkpistol etterlater seg.» Det ble stille en stund. «Så noen kan ha skutt ham med en elpistol for å paralysere ham, og deretter gjort alt dette med ham? Ja, det er en plausibel forklaring.» «Det der får du diskutere med noen andre. Jeg hevder bare at brannskadene på venstre side av brystet ligner dem man kan få av en elpistol. Men de kan også ha oppstått på annen måte. Vi kommer til å gjøre tester for å prøve å verifisere dette.» «Ok, takk.» Carl lukket notatblokka og lurte et øyeblikk på hvordan de gjorde sånne tester, men lot være å spørre. «Kommer han til å overleve?» spurte han i stedet. Hun nikket. «Det er for tidlig å garantere noe, han har som sagt mistet mye blod. Jeg bedømmer skadene som alvorlige, men tilstanden er stabil. Jeg skal undersøke ham nærmere på sykehuset. Hvem er han?»
3 «Marco Holst er en gammel kjenning, og han har et enormt rulleblad,» sa Carl Edson og så ned på utskriftene sine. «Han er født i 1967. Biltyveri, narkotika- og våpenbesittelse, vold i ungdommen … deretter ble det bare verre.» Møterommet i politihuset på Kungsholmen var grått. Gråhvite vegger, grått linoleumsgulv. Dessuten var det lavt under taket, noe som alltid ga Carl en klaustrofobisk følelse, til tross for at det var plass til førti mennesker i rommet. Nå satt det bare en håndfull personer der. 19
Han så på de to sivilkledde politibetjentene forrest, Jodie Söderberg og Simon Jern, begge kriminalførstebetjenter. Begge var unge – i hvert fall yngre enn ham – og begge var en del av gruppen hans. Bak dem satt det ytterligere en kvinnelig førstebetjent, og den mannlige betjenten som hadde kastet opp i låven, begge fra Stockholm nord. Carl gikk tilbake til utskriften: «I 1993 fikk Marco Holst livstid for drap på kjæresten sin, som han knivstakk gjentatte ganger og deretter lot ligge og forblø på kjøkkengulvet. Livstidsstraffen ble senere justert til tjueseks år. I fengselet byttet han også navn til Marco Holst. I 2010 ble han løslatt på prøve etter bare sytten år. Et halvt år senere voldtok han en fjorten år gammel jente i Vasaparken sentralt i Stockholm. Selv om man ser bort fra jentas alder, var voldtekten særdeles brutal. Både vaginal og anal. For det fikk han fire års fengsel, pluss fire år av den tidligere straffen. For tre uker siden hadde han sonet to tredeler av tiden, og ble løslatt på ny.» Han så opp fra papirene. «I voldtektsrettssaken ble Marco også dømt for noen mindre lovbrudd. Narkotikabesittelse, brudd på våpenloven og et innbrudd … Ingen av disse lovbruddene påvirket straffen nevneverdig, siden han allerede hadde fått åtte år.» Han så ut over den lille forsamlingen. «Jævla strafferabatter,» sa Simon Jern og skiftet stilling i stolen. «Et oppgjør i det kriminelle miljøet?» Carl slo ut med hendene. «Med tanke på den kriminelle fortiden hans er jo det høyst sannsynlig … Han må i hvert fall ha ertet på seg noen grundig.» «Ja, det er vel faen meg dagens underdrivelse,» sa Simon. «I tillegg til lemlestingen har legene oppdaget at han hadde et balltre i endetarmen. Det har antagelig blitt ført inn med betydelig kraft. Det var dessuten fullt av noen slags pigger. De holder antagelig på å operere det ut nå.» «Hevn?» sa Jodie Söderberg. «Med tanke på jenta, 20
mener jeg … Foreldrene – eller jenta selv – har jo ganske godt motiv.» «Det er mulig,» sa Carl. «Men en så … utstudert brutalitet peker mer mot yrkeskriminelle gjerningsmenn med lang erfaring med vold. Men vi skal selvfølgelig sjekke dem. Tar du det, Jodie?» Hun nikket og noterte. «Noen spor?» sa hun. «Etter jenta?» spurte Carl overrasket. «Nei, etter gjerningsmannen,» sa Jodie kjapt og smilte brydd. «På åstedet …» Hun satt rakrygget som en idrettskvinne, det lyse håret praktisk satt opp i en hestehale. Det minnet Carl om jentene i klassen hans på videregående, de som satt forrest, som alltid rakte opp hånden og fikk beste karakter på prøvene. I ettertid hadde han skjønt at minst én av dem led av anoreksi, at de var ulykkelige, hele gjengen, fanger i sin egen suksess. «Lars-Erik er ikke ferdig med åstedsgranskningen ennå,» sa han. «Men hittil … nei, ingenting.» «Hvordan fikk de mannen opp på veggen?» spurte Simon og vippet bakover på stolen. «Det må ha vært jævlig tungt.» «Lars-Erik har funnet merker i bjelken over kroppen som tyder på at gjerningsmannen eller gjerningsmennene har brukt noe slags hjelpemiddel. Antagelig en løfteblokk hengt opp i et tau over bjelken.» «Vet vi dette?» sa Simon. Det var noe provoserende i tonefallet til Simon, i kroppsspråket, selv når han stilte et vanlig spørsmål. Simon hadde et utseende man vek unna for på byen: Kompakte, kjøttfulle trekk, kopparret ansikt, kortklipt, nesten svart hår og brune øyne som var ubehagelig stikkende. Carl likte ham ikke. Han protesterte da han fikk ham i etterforskningsteamet sitt. Men sjefen insisterte: «Ikke tale om, Carl! Han blir med deg!» «Nei,» sa han, «det er bare en foreløpig hypotese fra 21
Lars-Erik. Han – og jeg – tror gjerningsmannen rett og slett spente en lastestropp rundt kroppen og heiste den opp før den ble spikret fast på veggen.» «En løfteblokk? Hva er det?» sa politibetjenten. Han hadde åpenbart store huller i allmennkunnskapene, selv for å være ung. Men det hørte kanskje til den nye generasjonen, som hadde viet all sin tid til dataspill i stedet for å lese, tenkte Carl, og følte seg plutselig gammel. «En blokk med taljer, med et tau eller en vaier,» sa han. «Som på seilbåter. Man trer et tau fram og tilbake gjennom flere taljer. Når man så drar i tauet, girer taljene ned bevegelsen sånn at man kan løfte mye tyngre enn man ellers ville greid … En eldgammel teknikk.» Politibetjenten nikket mens han så i notatene sine. Carl skjønte at han hadde sluttet å lytte etter den første setningen. Han betraktet antagelig resten som et slitsomt foredrag. Akkurat som datteren hans ville gjort. De satt tause en stund. Carl bladde i papirene sine. «Rettsmedisineren anslår at Marco Holst har hengt på veggen i seks til åtte timer.» Simon og Jodie kikket opp på ham. De så ut som om begge tenkte det samme. «Det betyr,» fortsatte Carl, «at han antagelig ble spikret opp en gang mellom midnatt og klokka to om natta.» «Hvordan i helvete kunne han overleve i åtte timer?» sa Simon. «Ifølge rettsmedisineren var det en tilfeldighet.» «Kan gjerningsmennene ha ønsket at han skulle overleve?» sa Jodie. «Jeg mener, med vilje?» «Det er mye som taler for at de ville at lidelsene hans skulle bli langvarige. I tillegg til den oppvarmede kniven og fotbrettet, hadde Marco Holst også spor etter …» Han leste inni seg: «… traneksamsyre i blodet. Et stoff som minsker blødning.» «For en sinnssyk jævel!» sa Simon. «Ifølge Cecilia Abrahamsson er det et vanlig stoff i pre22
parater mot kraftig menstruasjon. Cyklo-F er det vanligste. Det kan man tydeligvis kjøpe uten resept.» Ingen sa noe på en stund. Carl kunne nærmest føle hvordan de tenkte. Derfor sa han: «Men det behøver ikke bety at vi har å gjøre med en menstruerende gjerningsmann.» Betjenten og Simon fniste. «Derimot,» fortsatte han, «er det mye som tyder på at gjerningen er nøye planlagt. Vi har å gjøre med noen som ikke lar seg styre av impulser, eller får panikk. Noen med erfaring, som greier å gjennomføre en såpass utstudert tortur.» «Kriminelle?» sa Simon. «Med tanke på grovheten, ja, antagelig … En … eller flere.» «Men hvorfor er det gjort så spektakulært?» sa Jodie. «Det hadde jo holdt med … ja, halvparten.» Carl hadde tenkt det samme. «Hvis det er en straff, antar jeg den må være spektakulær for å nå ut i de rette kretsene. At det er som et varemerke, et tegn på hvilken status gjerningsmannen har, eller gjengen, hvis det er en gjeng,» sa han. Ingen sa noe. «Bra, da har vi et hovedspor,» sa Carl. «Et oppgjør i det kriminelle miljøet, kanskje etter en deal som har gått skeis. Her må vi sette opp en liste over personer som er nevnt i etterforskningen i forkant av Marcos forrige rettssak. Med tanke på den …» Carl lurte på hvilket ord han skulle velge. «… overdrevne volden som er benyttet, burde det handle om en større sak. Narkotikalovbruddet kan være interessant. Tar du det, Simon?» Han nikket. «Skal jeg begynne å avhøre dem?» «Ja.» «Hva med Marco selv?» spurte Jodie. «Ja,» sa Carl. «Denne gangen har vi jo faktisk et vitne. 23