En sekundærkilde bygger på andres beretninger. Ofte har en forfatter tatt utgangspunkt i en primærkilde som han eller hun sammenfatter, eller oversetter hvis den er på et fremmed språk. Andre begreper som også blir brukt ofte, er førstehånds- og andrehånds beretning. En førstehåndsberetning er en gjengivelse av en hendelse av en som har vært til stede. En andrehåndsberetning bygger på gjengivelse fra en eller flere førstehåndsberetninger. En førstehåndsberetning er en primærkilde, mens en andrehåndsberetning er en sekundærkilde. Dersom førstehånds kilden er gått tapt, blir andrehåndsberetningen en primærkilde. Lovtekster, reglementer o.l. kaller vi normative kilder, og de kan ikke brukes som beretninger (se nedenfor). De forteller hvordan man ønsker at det skal være, og ikke nødvendigvis hvordan det faktisk er. Levning og beretning
Alle kilder er levninger. Det vil si at de forteller oss noe om hvilken tid de er blitt til i, samtidig som en levning forteller oss noe om opphavsmannen eller -kvinnen og det samfunnet han eller hun levde i. De talende kildene kan utnyttes både som levninger og beretninger så sant de ikke er normative, slik som nevnt ovenfor. Hvis vi tar utgangspunkt i Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940, er den en levning fordi den plasserer kilden i tid, samtidig som den forteller oss noe om opphavsmannen. Talen er også en beretning, fordi innholdet formidler et budskap og et verdisyn som peker ut over selve situasjonen den ble til i. Vi sier at kilden beretter noe mer enn omstendighetene den ble til under. (Se eksempel på neste side.) Metode
En historiker må altså undersøke flere uavhengige kilder før hun eller han skal rekonstruere et hendelsesforløp. Historikeren må stille en rekke spørsmål om når, hvor, hvem, hvorfor og hvordan endringer i historien finner sted. Kildene blir det materialet som kan gi svar på disse spørsmålene. Årsaker til ulike fenomener og konsekvensene av dem må historikeren også prøve å rekonstruere. Kildekritikk
12
En primærkilde er ikke nødvendigvis en sann beretning. Ofte kan avsenderens sympatier og antipatier leses mellom linjene. En reportasje fra konfliktområdene i Midtøsten kan lett bli farget av journalistens holdninger til konfliktene, akkurat som en sportsreporter eller en teateranmelder kan gi høyst forskjellige vurderinger av den samme kampen eller forestillingen.
Å lykkes med nyere historie
Nyere historie.indb 12
12-04-10 14:38:29