Nemesis av Clive Cussler

Clive Cussler

Nemesis Oversatt av Jan Nergaard

Originalens tittel: Dragon Oversatt av Jan Nergaard © 1990 by Clive Cussler Enterprises, Inc. Published by agreement with Lennart Sane Agency AB Opprinnelig forlag; Penguin Putnam Norsk utgave: © N.W. Damm & Søn AS, 2005 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-32485-8 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Silvia Kjølstad Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Dennings’ Demoner

SHEMYA, ALASKA, 6. AUGUST 1945 Djevelen knuget en bombe i venstre hånd, en høygaffel i høyre, og flirte ondskapsfullt. Han kunne ha virket skremmende om det ikke hadde vært for de overdrevne brynene og de halvmåneformede øynene. De ga ham mer preg av et søvnig troll enn det sataniske uttrykket man ville vente å finne hos helvetets hersker. Dog var han iført den sedvanlige røde drakten og skiltet med de reglementerte horn og lang, kløyvd hale. De klolignende tærne krøllet seg rundt en gullbarre merket 24 K. Med svarte bokstaver over og under den sirkelomsluttede figuren på skroget av B-29-bombeflyet, sto skrevet: Dennings’ Demoner.

Flyet, oppkalt etter kaptein og mannskap, sto som et ensomt gjenferd i regnværet som feide sørover over Aleutene, drevet av en jevn vind fra Beringhavet. En hel rad av bærbare lykter opplyste plassen under flyets vidåpne buk, og skyggene av bakkemannskapet flakket urolig over det glinsende aluminiumsskroget. Stadige lynglimt forsterket den ødslige scenen og spjæret mørket over flystripen med urovekkende hyppighet.

Med hendene dypt begravd i lommene på flygerjakken lente major Charles Dennings seg mot det ene av tvillinghjulene på styrbord side, og betraktet den hektiske aktiviteten som utspilte seg rundt ham. Hele området ble patruljert av bevæpnede vakter. Et filmteam gjorde opptak av begivenheten. Med en nervøs sitring så han den digre bomben bli manøvrert varsomt på plass i flyets ombygde bomberom. Den var for stor for frihøyden under flyet og måtte heises opp av en fordypning i bakken.

5

I løpet av sine to år som en av de fremste bombeflypiloter i Europa, med over førti tokt bak seg, hadde han aldri sett et slikt monstrum. Den minnet om en forvokst, avlang ball, med et sett meningsløse finner i den ene enden. Den runde, ballistiske kroppen var malt lysegrå, og klemmene som holdt den sammen langs midten, lignet en enorm glidelås.

Dennings følte seg truet av denne innretningen han skulle frakte mer enn fem tusen kilometer. Vitenskapsmennene fra Los Alamos, som hadde montert bomben her ved flybasen, hadde orientert Dennings og mannskapet kvelden i forveien.

De hadde fått se en film av Trinity-prøvesprengningen, og var blitt som lamslått ved synet av den fryktinngytende eksplosjonen som kunne legge en hel by i grus.

I enda en halvtime ble han stående, inntil bombelukene gled igjen. Atombomben var armert og sikret, drivstofftankene fulle og flyet klart for start.

Han skjøv de dystre tankene fra seg og hastet over til brakka for en siste briefing med mannskapet. Der slo han seg ned ved siden av bomberen, kaptein Irv Stanton, en munter, rundkinnet kar med en kjempemessig hvalrossbart.

På Stantons andre side, makelig tilbakelent i stolen, satt kaptein Morton Stromp, Dennings’ annenpilot, en godmodig sørstatsmann som beveget seg med et dovendyrs smidighet. Like bak ham satt løytnant Joseph Arnold, navigatøren, og orlogskaptein Hank Byrnes, våpeningeniøren, som skulle overvåke bomben under det lange toktet.

Orienteringen begynte med at en etterretningsoffiser viste luftfotografier av målområdene. Hovedmålet var den industrielle delen av Osaka, men i tilfelle overskyet vær, skulle man i stedet sikte seg inn mot den historiske byen Kyoto. Forskjellige innflygingsruter ble anbefalt og Stanton gjorde sine notater.

Meteorologen presenterte værkart og varslet svak motvind og spredte skyer over målområdene. Han ba også Dennings være forberedt på turbulens over det nordlige Japan. Som en ekstra foranstaltning hadde to B-29-fly tatt av en time tidligere for å rekognosere og gi en direkte vurdering av værforholdene langs ruten og over målene.

6

Så overtok Dennings, mens hver mann fikk utdelt et sett polariserte beskyttelsesbriller. «Jeg skal ikke holde noen oppildnende tale,» sa han og merket seg de lettede smilene hos mannskapet. «Vi har gjort unna ett års trening på en snau måned, men jeg vet at vi kan greie dette. Etter min ringe mening er dere det beste mannskapet i hele flyvåpenet. Hvis vi alle gjør jobben vår, kan dette bety slutten på krigen.»

Så nikket han til feltpresten, som ba en bønn for vellykket tokt.

Idet mennene toget ut til det ventende flyet, ble Dennings trukket til side av general Harold Morrison, stedfortreder for general Leslie Groves, lederen for Manhattan-prosjektet.

Morrison så på ham et øyeblikk. Pilotens øyne var kantet av trette rynker, men lyste likevel av spent forventning. Generalen rakte hånden frem. «Lykke til, major!»

«Mange takk, sir. Dette skal vi greie.»

«Det tviler jeg ikke et øyeblikk på,» sa Morrison og tvang frem et tillitsfullt smil. Han ventet på et svar fra Dennings, men det kom ikke noe.

Etter noen sekunders pinlig taushet, spurte Dennings: «Hvorfor ble det oss, general?»

Morrison smilte svakt. «Ønsker De å trekke Dem?» «Nei, mannskapet og jeg skal nok fullføre oppdraget. Men hvorfor oss?» gjentok han. «De må unnskylde at jeg sier det, sir, men jeg kan ikke tro at vi er det eneste mannskapet i hele flyvåpenet som dere ville betro oppdraget å frakte en atombombe over Stillehavet, slippe den midt over Japan, og siden lande på Okinawa med knapt mer enn bensindunst i tankene.»

«Det er best om dere ikke får vite noe mer enn det dere er blitt fortalt.»

Dennings leste bange anelser i den andres øyne og stemme. «’Mother’s Breath.’» Han gjentok ordene langsomt, tonløst, slik man nevnte en unevnelig redsel. «Hvilken forskrudd person var det som hadde funnet på et så sinnssvakt kodenavn på bomben?»

Morrison trakk tungt på skuldrene. «Jeg tror det var presidenten.»

7

Tjuesju minutter senere stirret Dennings ut forbi de rytmisk arbeidende vindusviskerne. Det regnet kraftigere enn før, og han kunne se bare knappe to hundre meter gjennom det våte mørket. Med begge føtter holdt han bremsene inne mens han ruste motorene til 2200 omdreininger. Flymekanikeren, sersjant Robert Mosely, meldte at motor nummer fire lå femti omdreininger for lavt. Dennings valgte å ignorere meldingen.

Det var utvilsomt den fuktige luften som forårsaket den lille svikten. Han reduserte turtallet til normalt tomgangsnivå igjen.

I annenpilotsetet til høyre for Dennings, kvitterte Mort Stromp for kontrolltårnets klarering. Han senket flapsene. To av mannskapet i skyttertårnene bekreftet flapsposisjonen.

Dennings skrudde på intercomen. «Da setter vi igang, gutter!»

Han ga langsomt gass igjen, og kompenserte for det kraftige vridningsmomentet ved å gi venstre motorer en tanke mer kraft enn de høyre. Så slapp han bremsen.

Fullastet, med en samlet vekt på 68 tonn, drivstofftankene fylt til randen, med en seks tonns bombe i fremre bomberom og et mannskap på tolv om bord, satte Dennings’ Demoner seg i bevegelse. Flyet bar på nærmere åtte tonns overvekt.

Propellene pløyde gjennom det piskende regnet, blå stikkflammer skjøt ut fra eksosmanifolden, og regnet sto som en sky rundt vingene da det digre flyet med et brøl styrte inn i nattemørket. Uendelig langsomt fikk det farten gradvis opp.

Den lange rullebanen strakte seg forut, hugget ut av det svarte fjellet, før den endte i et bratt stup tjue meter over det iskalde havet. Et vannrett lynglimt badet brannbilene og ambulansene langs stripa i et uhyggelig blåskjær. I åtti knops fart tok Dennings full siderorskontroll. Han knuget rattet med sitrende never, fast besluttet på å få flyet i luften.

Foran pilotene, i det utsatte nesepartiet, satt bomberen Stanton og så hvordan rullebanen raskt skrumpet inn. Selv den sedate Stromp rettet seg i setet og stirret forgjeves gjennom mørket etter den nyansen av svart hvor rullebanen tok slutt og havet begynte.

Tre fjerdedeler av banen var tilbakelagt, og fremdeles lå flyet klistret til bakken. Tiden syntes å flyte ut i en gråsvart tåke.

8

Alle følte det som om de raste inn i et tomrom. Så med ett skar lysene fra jeepene ved enden av rullebanen gjennom det tette regnteppet.

«Herregud!» skrek Stromp. «Få oss opp!»

Dennings ventet i enda tre sekunder før han langsomt dro stikka til seg. Hjulene løftet seg fra bakken. Flyet hadde knapt lagt ti meter mellom seg og landjorden, da rullebanen forsvant og de fór ut over det truende havet.

Morrison sto i regnet utenfor det lune radarskuret, med sin fire mann store stab pliktoppfyllende på plass bak ham. Han fulgte starten mer i tankene enn med øynene, og så ikke stort annet enn det voldsomme rykket idet Dennings ga gass og slapp bremsen, før flyet ble oppslukt av mørket.

Med en hånd bak øret lyttet han til den langsomt svinnende motorduren. Det var en liten ujevnhet å spore i turtallet. Bare en dreven flymekaniker eller maskinist kunne ha registrert det, og Morrison hadde tjenestegjort som begge deler i begynnelsen av sin offiserskarriere.

En av motorene var en tanke i ulage. En eller flere av dens atten sylindere tente ikke jevnt.

Med stigende uro lyttet Morrison etter tegn på at flyet ikke ville greie å lette. Hvis det havarerte nå, ville hvert levende vesen på øya bli brent til aske i løpet av sekunder.

Så sto radaroperatøren i døren. «De har tatt av!»

Morrison pustet ut. Først nå snudde han ryggen til det mistrøstige været og gikk inn.

Nå var det ikke annet å gjøre enn å sende melding til general Groves i Washington om at «Mother’s Breath» var på vei til Japan. Så kunne de bare vente og håpe, men dypt i sitt indre var han ytterst urolig. Han kjente Dennings. Den mannen var for sta til å snu om en av motorene skulle svikte.

Dennings ville føre flyet til Osaka om han så måtte bære det på ryggen.

«Gud hjelpe dem,» mumlet Morrison, og visste med skremmende uavvendelighet at denne siste delen av operasjonen ikke hadde noen mulighet til å lykkes.

9

«Landingshjul opp,» kommanderte Dennings.

«De ordene klinger som musikk i mine ører,» mumlet Stromp og dro i spaken. Det lød et ul fra den lille motoren før hjulsettene klappet på plass under nesepartiet og vingene. «Landingshjul oppe og låst!»

Etterhvert som egenfarten økte, slakket Dennings litt av på gassen for å spare drivstoff. Bortenfor styrbord vinge, krøllet Aleutene seg langsomt mot nordøst. De ville ikke se land igjen før etter drøye 3000 kilometer.

«Hvordan ligger det an med motor nummer fire?» spurte han Mosely.

«Den er med og trekker lasset, men er en tanke varm.»

«Så snart vi er oppe i fem tusen fot, skal jeg slakke av litt på turtallet.»

«Det ville ikke skade,» repliserte Mosely. Arnold ga Dennings kursen de skulle følge i de neste ti timene. I 4900 fot overlot Dennings styringen til Stromp. Han strakte seg og stirret opp mot nattehimmelen. Ikke en stjerne var å se. Turbulensen var mer enn merkbar der de pløyde gjennom de mektige tordenskyene.

Da de hadde det verste uværet bak seg, kløv han ut av setet.

Idet han snudde seg, kunne han se gjennom en liten glugge, bortenfor tunnelen som ledet inn til flyets midtre og bakre del.

Der nede skimtet han en del av bomben, fastspent i utløsermekanismen.

Krypetunnelen var gjort smalere for å gi plass til den enorme bomben, og det var bare på hengende håret at den passet inn.

Dennings ålte seg forbi bomberommet og ned i motsatt ende.

Så åpnet han den lille lufttette døren og smatt innenfor.

Med en lommelykt i hånden, tok han seg frem over den smale gangbroen langs de to bomberommene, som var omgjort til ett. Den enorme bomben hadde bare så vidt plass der inne; det var ikke mer enn fem centimeters klaring til skroget.

Nølende strakte han armen ned og rørte ved den. Stålplatene kjentes iskalde mot fingertuppene. Han greide ikke å forestille seg de hundre tusener av mennesker som ville bli svidd til aske i løpet av sekunder, eller den fryktelige virkningen av stormbranner og stråling. En alminnelig svart-hvit film hadde 10

ikke kunnet gi noe realistisk inntrykk av de termonukleære temperaturene eller sjokkbølgen fra prøvesprengningen. Han så det bare som et middel til å gjøre slutt på krigen og spare hundretusener av sine landsmenns liv.

Han tok seg tilbake til cockpiten og slo av en prat med Byrnes, som gikk gjennom et koblingsskjema for bombens detonasjonskretser. Nå og da kikket våpeneksperten opp på et lite panel han hadde foran seg.

«Er det noen fare for at den kan gå av før vi når frem?» spurte Dennings.

«Et lynnedslag kunne nok greie det,» svarte Byrnes.

Dennings stirret forferdet på ham. «Og det sier du nå?! Vi har fløyet gjennom tordenvær siden midnatt!»

Byrnes smilte. «Det kunne like gjerne ha skjedd på bakken.

Og dessuten greide vi det jo, ikke sant?»

Dennings fattet ikke at Byrnes kunne sitte der så uberørt.

«Var general Morrison klar over risikoen?»

«Mer enn noen. Han har deltatt i atombombeprosjektet fra begynnelsen av.»

Dennings grøsset og snudde seg vekk. Galskap, tenkte han.

Hele operasjonen var den rene galskap! Det ville være et mirakel om noen av dem kom levende fra det.

Fem timer senere og åtte tusen liter drivstoff lettere, flatet flyet ut i 10 000 fot. Stemningen om bord ble lettere da den første stripen av daggry farget østhimmelen rødgul. Stormen lå langt bak dem, og under de spredte skyene kunne de se havet løfte seg i tunge dønninger.

Dennings’ Demoner holdt stø kurs sørøstover, med en bedagelig marsjfart på 220 knop i lett medvind. De var alene i det veldige tomrommet over det nordlige Stillehav. Et ensomt fly på vei fra ingensteds til ingensteds, tenkte bomber Stanton, der han stirret fraværende ut gjennom vinduet i nesepartiet.

Fem hundre kilometer fra den største av de japanske øyer, Honshu, begynte Dennings oppstigningen mot 32 000 fot, høyden hvorfra Stanton ville utløse bomben over Osaka. Navigatøren, Arnold, rapporterte at de lå tjue minutter foran tids11

skjemaet. Holdt de denne farten, burde de lande på Okinawa om snaue fem timer.

Dennings kontrollerte drivstoffmåleren. Med ett følte han seg oppstemt. Med mindre de fikk hundre knops motvind, burde de kunne nå målet med tolv hundre liter til overs.

Men ikke alle var i like godt humør. Mosely holdt nøye øye med temperaturmåleren for motor nummer fire, og han likte ikke det han så. Av gammel vane knipset han fingeren mot målerglasset.

Viseren rykket til og nærmet seg stygt det røde feltet.

Han kravlet akterover gjennom tunnelen til en glugge hvorfra han kunne se undersiden av motoren. Olje piplet frem i sømmene og det røyk fra utblåsingsrøret. Han kom seg tilbake til cockpiten og stilte seg på kne i det trange rommet mellom Dennings og Stromp.

«Dårlig nytt. Vi må kutte nummer fire.»

«Kan du ikke holde den gående et par timer til?» spurte Dennings.

«Nei, sir, en ventil kan ryke når som helst, med fare for brann.»

Stromp så dystert på Dennings. «Jeg stemmer for å stanse firer’n en stund og la den kjøle seg.»

Dennings visste at mannen hadde rett. De ville måtte holde den nåværende høyden og være ytterst påpasselige med at de andre tre motorene ikke gikk varme, og siden starte opp nummer fire igjen når de skulle opp til 32 000 fot det siste stykket før målet.

Han kalte på Arnold, som satt bøyd over navigatørpanelet og plottet inn kursen. «Hvor langt unna er Japan?»

Med utgangspunkt i den reduserte farten, gjorde Arnold en rask beregning. «En time og tjue minutter.»

Dennings nikket. «Da stanser vi nummer fire inntil vi trenger den igjen.»

Før han hadde snakket ferdig, hadde Stromp slått av tenningen og stilt propellbladene i nullstilling. Deretter koblet han inn autopiloten.

I den neste halvtimen holdt alle vaktsomt øye med motor 12

nummer fire, mens Mosely meldte fra om temperaturnivået etterhvert som det sank.

«Land i sikte!» forkynte Arnold. «En liten øy tretti kilometer rett forut.»

Stromp studerte den gjennom kikkerten. «Minner om en pølse som stikker rett opp av vannet.»

«Stupbratte klippevegger,» innskjøt Arnold. «Ingen strand å se.»

«Hva heter den?» spurte Dennings.

«Står ikke engang på kartet.»

«Er det tegn til liv? Japsene bruker den kanskje som varslingsstasjon.»

«Virker øde og forlatt,» svarte Stromp.

Foreløpig kjente Dennings seg trygg. De hadde ikke sett noen fiendtlige skip, og befant seg for langt fra land til å bli avskåret av japanske jagerfly. Han slappet av og speidet rolig utover havet.

Mannskapet bevilget seg en spisepause, med smørbrød og kaffe, og enset hverken den monotone motorduren eller den ørlille prikken som dukket opp femten kilometer borte, 7000 fot over babord vingespiss.

Ingen av dem kunne ane at de bare hadde noen minutter igjen å leve.

Løytnant Sato Okinaga så den lille solrefleksen langt under ham. Han la over og gikk ned for å undersøke nærmere. Det var et fly, ingen tvil om det. Sannsynligvis fra en annen patrulje. Han strakte seg mot radiobryteren, men nølte så. Om bare noen sekunder ville han kunne foreta en sikker identifisering.

Den unge og uerfarne Okinaga var en av de heldige. Blant de tjueto nyuteksaminerte flygerne fra hans kull, som hadde fått en hektisk og altfor kort opplæring nå som Japan allerede var tvunget halvveis i kne, var han og tre andre blitt satt til kystpatruljering. Resten havnet i forskjellige kamikazeskvadroner.

Okinaga var dypt skuffet. Han ville gladelig ha ofret sitt liv 13

for keiseren, men aksepterte den kjedelige patruljevirksomheten som en midlertidig tjeneste, i håp om å bli kalt til mer ærerike oppdrag når amerikanerne invaderte hans hjemland.

Da flyet der nede trådte tydeligere frem i synsfeltet, trodde han knapt sine egne øyne. Han myste mot det skarpe lyset.

Snart kunne han tydelig se det tretti meter lange aluminiumsskroget, de veldige vingene og det ruvende haleroret som kjennetegnet amerikanernes B-29-bombefly.

Han ble sittende og stirre i tafatt undring. Flyet kom fra nordøst, 20 000 fot under vanlig kamphøyde. Ubesvarte spørsmål raste gjennom ham. Hvor var det kommet fra? Hvorfor hadde det kurs mot det sentrale Japan med en motor ute av drift? Hva slags oppdrag kunne det ha?

Lik en hai som skar gjennom vannet mot en blødende hval, reduserte han avstanden til en drøy kilometer. Fremdeles gjorde det ingen unnvikelsesmanøver. Mannskapet lot til å fly i søvne, eller de var innstilt på selvmord.

Okinaga hadde ikke tid til flere gjetninger. Det mektige bombeflyet ruvet foran ham. Han ga full gass og gikk inn i et stup. Jageren lystret hans minste vink, og snart hadde han amerikaneren like over og foran seg.

For sent fikk akterskytteren øye på ham, og for sent åpnet han ild. Okinaga klemte til om avtrekkeren på kontrollstikka.

Flyet skalv lett da maskingeværene og to tjue millimeters kanoner våknet til liv og flerret metall og menneskekropper.

En lett bevegelse med sideroret, og sporlysene skar inn i vingen og bombeflyets motor nummer tre. Motordekselet ble revet av, oljen strømmet ut, og flammene fikk tak. Et øyeblikk syntes det digre flyet å henge ubevegelig i luften, før det vippet over på siden og styrtet mot havet.

Først etter det halvkvalte utropet fra akterskytteren og den korte salven han sendte i vei, forsto mannskapet at de ble angrepet. Men de hadde ingen mulighet til å finne ut fra hvilken retning fiendeflyet kom, og hadde så vidt kommet seg av forskrekkelsen da granatene slo inn i styrbord vinge.

Stromp satte i et matt utrop. «Vi styrter!»

Dennings brølte i intercomen mens han kjempet for å rette 14

opp flyet. «Slipp bomben, Stanton! Slipp bomben, for helvete!»

Bomberen, som ble presset mot siktet av den voldsomme sentrifugalkraften, skrek tilbake: «Den løser seg ikke ut med mindre du får oss på rett kjøl!»

Motor nummer tre sto i full brann. Tapet av to motorer, begge på samme side, hadde presset flyet over inntil det balanserte på én vinge. Dennison og Stromp slet som gale for å rette det dødsdømte flyet opp igjen. Til slutt lyktes de, men opplevde i stedet at farten brått sank dramatisk.

Stanton heiste seg opp i setet og åpnet bombelukene. «Hold henne støtt!» skrek han fåfengt. Han brydde seg ikke om å justere bombesiktet, bare trykket inn utløserknappen.

Ingenting skjedde. De voldsomme sidebevegelsene hadde kilt bomben fast mot skroget.

Likblek hamret han på utløseren med knyttneven, men bomben nektet å rikke seg. «Den sitter fast!» skrek han.

Dennings kjempet for å vinne tid, skjønt han visste at om de overlevde dette, måtte de alle ta sine liv med blåsyre. Desperat forsøkte han å foreta en nødlanding i bølgene der nede.

Han var nær ved å lykkes. Bare to hundre fot gjensto før han kunne ta flyet ned i glideflukt. Men magnesiumen i veivkassen og flere av delene flammet opp som en brannbombe som åt seg gjennom oppheng og vingebjelke. Den ble revet av og røsket med seg styrekablene.

Løytnant Okinaga la jageren over og kretset rundt det skadeskutte bombeflyet. Røyk og ild sveipet over himmelen som et flammende penselstrøk. Han så det amerikanske flyet styrte mot havflaten og forsvinne i en geysir av skumsprøyt.

En stund sirklet han lavt over bølgene, på utkikk etter overlevende, men så bare enkelte forvridde vrakrester. Han jublet over det som skulle bli hans første og eneste fulltreffer, og tok en siste sving rundt den svarte røykskyen før han styrte tilbake mot Japan og basen hvorfra han var kommet.

Idet Dennings’ istykkerskutte fly og dets døde mannskap fant sitt siste hvilested på tre hundre meters dyp, var et annet B-2915

bombefly, ni hundre kilometer lenger sørøst, klar til å fullføre sitt oppdrag. Med oberst Paul Tibbets ved spakene, hadde Enola Gay nådd frem til luftrommet over Hiroshima.

Tibbets og Dennings kjente ikke til hverandre. Begge trodde at deres fly og mannskap var de første som skulle slippe en atombombe i krig.

Dennings’ Demoner hadde ikke nådd frem til sitt stevnemøte med skjebnen. Havbunnen var omsluttet av den samme taushet som snart la seg over hele episoden. Mannskapets heroiske innsats ble begravd i byråkratisk hemmelighetskremmeri, og glemt.

Første del

1

VESTRE STILLEHAV 3. OKTOBER 1993 Det verste av tyfonen hadde gitt seg. Havet var ikke lenger i fullt opprør, men de grønngrå bølgene skyllet fremdeles over dekk og etterlot seg hissige striper av skum. Det tunge, svarte skylaget begynte å slå sprekker, og bare i enkelte kast nådde vinden opp i tretti knop. I sørvest brøt bleke solstråler gjennom og ga et blåskjær til de tunge dønningene.

Uten å la seg affisere av vind og sjøsprøyt, sto kaptein Arne Korvold på brovingen på det norske passasjer- og frakteskipet Narvik, og rettet kikkerten mot et digert fartøy som stampet på stedet hvil i bølgene. Det så ut til å dreie seg om et japansk frakteskip bygget for transport av biler. Overbygningen strakte seg hele veien fra den butte baugen til den tvert avkuttede akterenden – som en rektangulær eske stilt på høykant. Bortsett fra broen og mannskapslugarene på øvre dekk, fantes ingen ventiler eller vinduer langs siden.

Skipet lot til å ha fått omkring ti graders slagside, som økte til tjue da flere kraftige bølger veltet inn fra babord. Det eneste tegn til liv var en tynn røykstrime fra skorsteinen. Bekymret registrerte Korvold at livbåtene var blitt låret, men da han lot blikket sveipe over det urolige havet, var det ingenting å se.

Igjen rettet han kikkerten mot fartøyet og leste det engelske navnet i baugen, under de japanske tegnene.

Skipet het Divine Star.

Korvold gikk inn på kommandobroen igjen og stakk hodet inn i radiorommet. «Fortsatt ikke noe svar?» Telegrafisten ristet på hodet. «Ingenting. Ikke et eneste pip siden vi fikk øye 19

på det. De må ha slått av radioen. Jeg kan ikke tro at de forlot skipet uten å sende et nødrop.»

Korvold stirret taust mot det japanske skipet som drev uten styring mindre enn en kilometer fra deres styrbord side. Han var en kortvokst, distingvert utseende mann som aldri gjorde en forhastet bevegelse. De kjøligblå øynene betraktet omverdenen med fasthet, og under den veltrimmete barten syntes munnen stivnet i et forsiktig smil. Han hadde tjueseks års fartstid bak seg, for det meste på cruiseskip, og med sin varme, imøtekommende personlighet hadde han mannskapets respekt og de fleste passasjerenes beundring.

Han nappet i det kortklipte, grånende skjegget og bannet lavt. Den tropiske stormen hadde ganske uventet krysset deres kurs og påført dem to dagers forsinkelse på veien fra Pusan i Korea til San Francisco. Korvold hadde stått på broen i førtiåtte timer og var temmelig utkjørt. Det var idet han skulle gå til lugaren for å få en velfortjent hvil, at de hadde oppdaget det tilsynelatende folketomme skipet.

Nå var han stilt overfor en veritabel gåte og en tidkrevende leting etter japanerens livbåter. Dessuten hadde han ansvaret for 130 passasjerer, hvorav de fleste var grønne av sjøsyke og slett ikke i humør til en barmhjertig redningsinnsats. «Har jeg tillatelse til å borde henne, kaptein?»

Korvold så opp på førstestyrmannen, Oskar Steen. Blikket som møtte ham, var en tanke blåere enn hans eget. Han sto der stram som en påle, brun i huden og med solbleket hår.

Korvold svarte ikke med det samme, men gikk bort til vinduet og stirret ut over havet. Bølgene gikk tre, fire meter høye.

«Jeg er ikke innstilt på å risikere liv, Steen. Vi bør vente inntil sjøen har roet seg en smule.»

«Jeg har da ført en lettbåt gjennom verre vær.»

«Det har ingen hast. Det fins ikke en sjel om bord, og det later til at lasten har forskjøvet seg. Sannsynligvis tar hun inn vann. Vi bør heller lete etter livbåtene.»

«Det kan være skadede om bord,» vedble Steen.

Korvold ristet på hodet. «Ingen skipper ville forlate fartøyet og la skadede mannskapsmedlemmer bli igjen.»

«Ingen som var ved sine fulle fem, kanskje. Men hva slags 20

skipper ville forlate et flytende fartøy og sette livbåtene på vannet midt i en tyfon uten å sende ut nødsignaler?»

«Ja, det er et mysterium,» nikket Korvold.

«Og så er det jo lasten …,» fortsatte Steen. «Vannlinjen tyder på full last. Jeg vil anslå kapasiteten til over sju tusen biler.»

Korvold kikket skrått bort på ham. «Tenker du på bergingslønn, Steen?»

«Ja, jeg gjør det. Hvis alle har gått fra borde og vi kan ta henne til havn med full last, kan bergingslønnen komme opp i halve verdien eller enda mer. Rederiet og mannskapet ville kunne håve inn over fem hundre millioner kroner.»

Korvold ble stående og fundere et øyeblikk. Pengebegjæret kjempet med en urovekkende forutanelse om fare. Til slutt trakk begjæret det lengste strå. «Ta med deg dem du trenger, og sørg for at annenmaskinisten blir med. Ettersom det ryker fra skorsteinen, er maskinen trolig intakt.» Han nølte et øyeblikk. «Men jeg ville fremdeles foretrekke å vente til sjøen har lagt seg.»

«Det er ikke tid,» kom det kort fra Steen. «Hvis slagsiden øker ytterligere, kan det være for sent. Jeg bør dra med det samme.»

Korvold sukket. Han handlet i strid med det han selv mente var fornuftig, men samtidig slo det ham at så snart skipets situasjon ble kjent, ville hver eneste bergingsbåt i tusen mils omkrets sette full fart mot stedet, lik kranvognførere som fikk ferten av mulig fortjeneste etter en kjedekollisjon på motorveien.

Han trakk på skuldrene. «Gi melding tilbake straks du har forvisset deg om at det ikke er noen om bord og du kan manøvrere skipet, så setter jeg i gang letingen etter livbåtene.»

Steen forsvant ut nesten før han hadde snakket ferdig. I løpet av ti minutter hadde han samlet det mannskapet han trengte, og ble satt på vannet i en av lettbåtene. Til sammen var de sju mann: han selv og fire matroser, pluss annenmaskinisten, Olaf Andersson, og radiotelegrafisten, David Sakagawa, den eneste om bord i Narvik som hadde kjennskap til japansk.

Matrosene skulle gjennomsøke skipet, mens Andersson undersøkte maskinrommet. Dersom de ikke fant noen om bord, skulle Steen formelt ta det i besittelse.

21

Med Steen ved roret, strevde lettbåten seg gjennom de tunge bølgene, som flere ganger truet med å slå innover dem. De hadde vinden og sjøen i ryggen og måtte manøvrere hårfint for ikke å bli liggende for lenge i bølgedalene.

Hundre meter fra Divine Star, oppdaget de at de ikke var alene; flere haier kretset omkring det krengende skipet, som om en indre sans sa dem at det kom til å synke og kanskje etterlate seg fristende føde.

De gikk opp under le side av den butte baugen. Det syntes som om skipet kunne velte over dem for hver gang en mektig bølge hamret mot skroget. Steen slengte opp en lett leider forsynt med en krok, og etter tredje forsøk fikk han fast fisk.

Han var selv førstemann opp og over rekka, tett fulgt av Andersson og de andre. Etter å ha samlet mennene rundt seg i ly av den kraftige ankervinsjen, ledet han an opp trappen som førte opp til øvre dekk og den største kommandobroen han hadde sett i løpet av sine femten år til sjøs. Etter det trange styrhuset på Narvik, var det som å komme inn i en veldig gymnastikksal, skjønt den imponerende ansamlingen av elektronisk apparatur fylte bare en liten del på midten.

Det var ingen tegn til liv, men dørken var overstrødd med kart, sekstanter og annet navigasjonsutstyr som hadde rauset ut fra åpne skap. På et bord lå to åpne dokumentkofferter, som om eierne bare hadde forlatt rommet for et øyeblikk. Alt tydet på at rømmingen hadde skjedd under full panikk.

Steen gransket instrumentpanelet. «Helautomatisk,» sa han til Andersson.

Maskinisten nikket. «Ikke bare det. Instrumentene er stemmestyrt. Her er det ikke nødvendig å fikle med spaker eller gi ordrer til rormannen.»

Steen vendte seg mot Sakagawa. «Kan du slå på denne innretningen og snakke med den?»

Den norskfødte japaneren studerte det datastyrte kontrollsystemet. Så trykket han på et par knapper. Lysene blinket, og det begynte å summe svakt der inne. Sakagawa smilte skjevt.

«Jeg kan ikke påstå at jeg snakker flytende, men jeg tror nok jeg skal kunne kommunisere med den.»

«Be den rapportere skipets status.»

22

Sakagawa sa noen ord i en mikrofon og ventet spent. Straks etter svarte en mannsstemme med langsom, overdreven artikulasjon. Sakagawa så opp på Steen. «Den sier at bunnkranene er åpne og vannstanden i maskinrommet nærmer seg to meter.»

«Gi den ordre om å lukke dem!»

Etter en kort samtale med maskinen, ristet Sakagawa på hodet. «Den sier at kranene er kilt fast i åpen stilling. De kan ikke stenges elektronisk.»

«Da blir det vel min jobb,» sa Andersson. «Jeg får komme meg ned dit og stenge dem selv. Be roboten starte pumpene.»

Han ga to av matrosene tegn til å følge ham, og de forsvant ned trappen til maskinrommet. Én av de gjenværende matrosene hastet opphisset bort til Steen, likblek og med skrekkslagent blikk. «Jeg har funnet en død … Jeg tror det er telegrafisten.»

Steen løp inn på radiorommet. I en stol foran radiosenderen satt en uformelig skikkelse. Det som en gang hadde vært et menneske, var nå deformert til det ugjenkjennelige. Ikke et hårstrå var igjen på hodet, og om det ikke hadde vært for de blottede tennene, ville ikke Steen ha visst om det var nakken eller ansiktet han så. Den redselsfulle fremtoningen lot til å ha fått huden skrellet av og kjøttet under brent og delvis smeltet.

Likevel var det ingen spor av hete eller brann. Klærne var like glatte og nystrøkne som om han nettopp skulle ha tatt dem på.

Mannen syntes å ha brent opp innenfra.

2

Den grufulle stanken og det forferdelige synet, ga Steen en kraftig støkk. Det tok ham et minutt å komme noenlunde til hektene igjen. Så skjøv han stolen med liket til side og bøyde seg mot radioen.

Den digitale frekvensskalaen var utstyrt med arabiske tall, og etter et par forsøk fant han frem til de riktige bryterne og kalte opp kaptein Korvold om bord i Narvik.

Korvold svarte med det samme. «Kom inn, Steen. Hva har du funnet?»

«Det har skjedd noe uhyggelig her, kaptein. Foreløpig har vi funnet et herreløst skip med ett lik om bord, radiotelegrafisten. Forbrent til det ugjenkjennelige.»

«Er det brann om bord?»

«Ingen tegn til det. Det datastyrte kontrollsystemet viser grønt over hele linja.»

«Er det noe som kan forklare hvorfor mannskapet gikk i båtene?» spurte Korvold.

«Ikke det vi kan se foreløpig. De later til å ha forlatt skipet i panikk, etter først å ha forsøkt å senke det.»

Korvold ble stram om munnen og knuget mikrofonen i hendene. «Vil du gjenta det siste?»

«Bunnkranene står åpne og er kilt fast. Andersson forsøker å stenge dem nå.»

«Hvorfor i all verden skulle de senke et skip med tusenvis av nye biler om bord?» utbrøt Korvold hoderystende.

«Situasjonen maner til forsiktighet. Det har skjedd noe merkelig her. Liket av radiotelegrafisten er et forferdelig syn. Han ser ut som om han ble levende stekt.»

24

«Vil du at jeg skal sende skipslegen over?»

«Det er ikke stort han kan gjøre. Det måtte i så fall være å foreta en obduksjon.»

«Oppfattet,» sa Korvold. «Jeg blir liggende her i en halv time før jeg iverksetter letingen etter livbåtene.»

«Har du kontaktet rederiet?»

«Jeg venter inntil du er sikker på at ingen av mannskapet er i live og kan protestere på vårt krav om bergingslønn. Let videre. Så snart du har fastslått at skipet er forlatt, skal jeg sende melding om at vi har tatt det i besittelse.»

«Andersson er allerede i gang med å stenge pumpene og lense maskinrommet. Vi burde kunne starte opp ganske snart.»

«Jo før, desto bedre,» sa Korvold. «Dere driver mot et britisk havforskningsfartøy som har lagt seg i ro et stykke herfra.»

«Hvor langt unna er det?»

«Rundt tolv kilometer.»

«Ingen fare.»

Korvold kom ikke på noe mer å si. «Lykke til, Oskar. Kom dere trygt til havn.» Så brøt han forbindelsen.

Steen snudde seg og unngikk å se på det lemlestede liket i stolen. Han grøsset. Det var nesten så han ventet å se Den Flyvende Hollenders spøkelseskaptein traske frem og tilbake på kommandobroen. Det finnes ikke noe så uhyggelig som et forlatt skip, tenkte han dystert.

Han ba Sakagawa finne skipets loggbok. De to gjenværende matrosene ble sendt for å gjennomsøke bildekkene, mens han selv tok for seg mannskapslugarene. Han fikk en følelse av å bevege seg gjennom et hus hjemsøkt av gjenferd.

Bortsett fra enkelte plagg som lå slengt her og der, så det ut som om mannskapet kunne vende tilbake når som helst.

Til forskjell fra rotet oppe på broen, virket alt her ryddig og bebodd. I kapteinens lugar sto et brett med to tekopper som utrolig nok ikke hadde falt i dørken under uværet; en uniform var lagt ut på køya, og under den sto et par blankpussede sko.

Et innrammet fotografi av en kvinne og tre unge gutter hadde falt over ende på det ellers ryddige skrivebordet.

Steen kjente ulyst mot å skulle rote i andre menneskers hemmeligheter og minner. Han følte seg som en inntrenger.

25

Foten sparket borti noe under skrivebordet. Han bøyde seg og plukket gjenstanden opp. Det var en 9 mm pistol, en østerriksk Steyr GB. Han stakk den i beltet.

En plutselig kiming fra et veggur satte en støkk i ham, og han kunne ha bannet på at nakkehårene reiste seg. Han fullførte letingen i en fart og hastet tilbake til kommandobroen.

I kartrommet satt Sakagawa og studerte skipets loggbok.

«Så du fant den altså,» sa Steen.

«I en av de åpne koffertene.» Han bladde tilbake til de første sidene og leste. «Divine Star, sju hundre fot, levert sekstende mars 1988. Drevet og eiet av Sushimo Steamship Company.

Hjemmehørende i Kobe. Lasten består av sju tusen to hundre og åttiåtte nye Murmotobiler som skal leveres i Los Angeles.»

«Står det noe som kan forklare hvorfor mannskapet gikk fra borde?» spurte Steen.

Sakagawa ristet forundret på hodet. «Ikke ett ord om mytteri eller andre plutselige katastrofer. Og det står ingenting om tyfonen. Men den siste innførselen lyder litt merkelig.»

«Få høre!»

Sakagawa nølte et øyeblikk for å forsikre seg om at han oversatte riktig. «Det beste jeg får ut av det, er dette: «Været blir stadig verre. Mannskapet rammet av ukjent sykdom. Også kapteinen. Mulig matforgiftning. Vår passasjer, Mr. Yamada, en av rederiets direktører, forlanger at vi går fra borde og senker skipet. Kapteinen tror at Yamada har fått et nervøst sammenbrudd, og har beordret ham satt under arrest i lugaren.»

Steen så på ham. «Er det alt?»

«Det er det siste som står,» sa Sakagawa.

«Og datoen?»

«Første oktober.»

«Altså for to dager siden.»

Sakagawa nikket fraværende. «De må ha forlatt skipet kort tid etter. Merkelig at de ikke tok loggboken med seg.»

Steen gikk til radiorommet mens han funderte på den siste logginnførselen. Brått stanset han og måtte støtte seg til dørkarmen for ikke å tumle over ende. Alt svømte for øynene 26

hans, og kvalmen veltet opp i ham. Han svelget hardt. Så gikk anfallet over like plutselig som det var kommet.

Han stavret ustøtt bort til radioen og kalte opp Narvik.

«Overstyrmann Steen kaller kaptein Korvold, over.»

«Kom igjen, Oskar,» svarte Korvold med det samme.

«Kast ikke bort tiden på noen leteaksjon. Loggboken tyder på at mannskapet forlot skipet før tyfonen slo til for fullt. De forsvant for nærmere to dager siden. Uværet må ha ført dem minst to hundre kilometer av gårde.»

«Hvis de i det hele tatt overlevde.»

«Det er lite sannsynlig.»

«Jeg er enig, Oskar. Det er nytteløst å lete. Vi har gjort alt som kan forventes av oss. Jeg har varslet den amerikanske redningstjenesten på Hawaii og Midway og alle andre fartøyer i området. Så snart dere oppnår styringsfart, gjenopptar vi kursen mot San Francisco.»

«Mottatt,» svarte Steen. «Jeg er på vei til maskinrommet nå.»

Idet Steen avsluttet samtalen, summet det i skipets interne telefon. «Broen her!»

«Steen …,» lød en svak stemme.

«Ja?» «Dette er matros Arne Midgaard. Kan De komme ned til lastedekk C med det samme? Jeg tror jeg har funnet noe …»

Stemmen døde ut, og Steen kunne høre hvordan mannen brakk seg.

«Er du syk, Midgaard?»

«De må skynde Dem …!»

Linjen ble taus.

Steen ropte på Sakagawa. «Hvordan kaller jeg opp maskinrommet?»

Det kom ikke noe svar. Steen hastet inn i kartrommet. Sakagawa satt ved bordet, likblek og med hivende pust. Han så opp og hikstet ordene frem.

«Den fjerde knappen … gir kontakt med maskinrommet …»

«Hva er det med deg?» utbrøt Steen forferdet.

«Vet ikke … Jeg føler meg … elendig … Har spydd to ganger …»

27

«Vent her,» sa Steen. «Jeg skal få tak i de andre. Vi må komme oss vekk herfra!» Han grep telefonen og ringte maskinrommet. Ingen svarte. Frykten hugg tak i ham. Frykten for det ukjente som overmannet dem. Han syntes han kjente stanken av død gjennomstrømme hele skipet.

Etter et raskt blikk på dekksplanen som var slått opp på veggen, styrtet han ned trappen, seks trinn av gangen. Kvalmen veltet opp i ham igjen, og han ravet gjennom korridorene som en fyllik i en skitten bakgate.

Til slutt vaklet han ut på lastedekk C. Et hav av biler strakte seg i begge retninger. Underlig nok sto de alle på plass, til tross for uværet og den kraftige slagsiden.

Steen ropte febrilsk på Midgaard. Stemmen ga gjenlyd mellom skottene. Men alt var stille. Så fikk han øye på det, det som skilte seg ut lik en mann som viftet med en vimpel midt i folkemengden.

En av bilene sto med panserlokket åpent.

Han vaklet frem mellom radene, ramlet mot dører og skjermer, slo knærne mot de fremstikkende støtfangerne. Da han nærmet seg bilen med det åpne panserlokket, ropte han igjen: «Er det noen her?»

Denne gangen hørte han et svakt stønn. Straks etter nådde han frem til bilen og bråstanset ved synet av Midgaard, som hadde sunket sammen på dørken ved det ene forhjulet.

Den unge matrosens ansikt hadde sprukket opp i verkende sår. Blodblandet fråde strømmet fra munnen. Øynene stirret blindt i været, og armene var blålige av indre blødninger. Han syntes å råtne opp rett foran øynene på Steen.

Steen vaklet skrekkslagen mot bilen. Han tok seg til hodet i blind fortvilelse, og la ikke merke til hårtjafsen som fulgte med da han lot hendene synke igjen.

«Hva i Herrens navn er det som skjer?» hvisket han, og så sin egen grufulle død gjenspeilt i Midgaards ansikt. «Hva er det som dreper oss?»

3

Mini-ubåten Old Gert hang under en kraftig kran i akterenden på det britiske havforskningsfartøyet Invincible. Været hadde stilnet nok til at Old Gert kunne sendes ned for å drive vitenskapelige undersøkelser av havbunnen, 5200 meter under dem, og mannskapet var i gang med den strenge sikkerhetsprosedyren.

Det var ikke noe gammelt ved Old Gert. Konstruksjonen var av det siste på området. Fartøyet var bygget av et britisk firma, og nå lå det klart for sitt jomfrudykk for å foreta undersøkelser av Mendocino-bruddsonen, en lang revne i Stillehavsbunnen som strakte seg fra kysten av Nord-California og halvveis til Japan.

Utvendig skilte den seg betydelig fra andre mini-ubåter. I stedet for et sigarformet skrog med en belglignende utvekst på undersiden, besto den av fire kuleformede enheter, forbundet med tunneler. Den ene kulen inneholdt diverse avansert kamerautstyr, mens en annen var fylt med luft- og ballasttanker.

Den tredje inneholdt oksygenforsyning og elektriske motorer.

Den fjerde enheten, som var den største, var plassert over de andre tre og huset mannskapet og styresystemene.

Old Gert var bygget for å tåle det enorme trykket på de store dyp. Forsyningssystemene kunne holde mannskapet i live i førtiåtte timer, og maskinkraften ga en toppfart på åtte knop.

Craig Plunkett, sjefsmaskinist og styrmann om bord, gikk gjennom de siste punktene på sjekklisten. Han var nærmere de femti, med gråsprengt hår gredd frem over pannen for å skjule en begynnende måne. Ansiktet var rødmusset, med mellombrune, sørgmodige hundeøyne. Han hadde selv deltatt i 29

konstruksjonen av Old Gert, og betraktet den nærmest som sin private yacht.

Han trakk på seg en ullgenser mot kulden som ventet dem der nede, og stakk føttene i et par pelsfôrete mokasiner. Så krøp han inn gjennom ombordstigningstunnelen og lukket luken etter seg.

Dr. Raul Salazar, ekspedisjonens maringeolog, fra universitetet i Mexico City, satt allerede på plass og finjusterte sonarutstyret.

«Jeg er klar,» sa Salazar. Han var en kortvokst energibunt med en diger, svart manke. De svarte øynene flakket ustanselig hit og dit; blikket hvilte aldri mer enn to sekunder på et annet menneske. Plunkett likte ham. Salazar samlet sine data uten dikkedarer, tok de rette beslutninger uten å tilsløre fakta, og hadde en mer praktisk enn akademisk innstilling til ekspedisjoner av dette slaget.

Plunkett kastet et blikk på det tomme setet til høyre for ham. «Jeg trodde Stacy var om bord.»

«Det er hun,» svarte Salazar uten å snu seg fra kontrollpanelet. «Hun er i kameraenheten og tar en siste sjekk av utstyret.»

Plunkett bøyde seg mot tunnelåpningen og stirret rett på et par sokkekledte føtter. «Vi er klare for sjøsetting,» forkynte han.

En kvinnestemme med en underlig, hul klang svarte. «Straks ferdig.»

Plunkett lirket føttene inn under kontrollpanelet og tok plass i setet, da Stacy Fox vrikket seg baklengs inn i styreenheten.

Kinnene blusset røde etter å ha arbeidet med utstyret i bortimot hodestående stilling.

Stacy kunne ikke kalles oppsiktsvekkende vakker, men hun hadde et absolutt behagelig ytre. Ansiktet var innrammet av glatt, lyst hår, som hun ofte la på plass med et lite hodekast.

Hun var slank, med brede skuldre til kvinne å være. Brystene hennes kunne de andre bare spekulere om. Ingen hadde naturligvis sett dem, og hun gikk alltid kledt i romslige gensere, men når hun gjespet og strakte seg, fikk man en antydning om faste former.

Hun virket yngre enn sine trettifire år. Øyenbrynene var 30

tette, og øynene hadde et blekgrønt skjær. De jevne tennene var som regel blottet i et smil.

Stacy hadde studert fotografering i Los Angeles. Etter endt utdannelse, fartet hun omkring i verden og gjorde undervannsopptak som knapt noen hadde sett maken til. Hennes rolle som fotograf om bord i Old Gert var imidlertid et skalkeskjul for et langt mer krevende oppdrag.

Da hun satt på plass i setet, signaliserte Plunkett at de var klare. Kranføreren manøvrerte dem ned den skrånende rampen i skipets åpne akterende og ut i vannet.

Sjøen var betraktelig smulere nå, men fremdeles gikk dønningene to meter høye. Old Gert fløt som en kork. Kablene ble frigjort, og flere dykkere tok en siste utvendig sjekk.

Fem minutter senere meldte dykkersjefen, en munter skotte ved navn Jimmy Knox, at de var klarert for nedstigning. Ballasttankene ble fylt, og Old Gert begynte sin lange ferd mot bunnen.

Selv om fartøyet var flunkende nytt, holdt man seg til den velprøvde nedstigningsmetoden med ballasttanker. Når man skulle opp igjen, ble en rekke jernlodd frigjort for å øke oppdriften, ettersom pumpeteknologien ennå ikke kunne mestre det voldsomme mottrykket på de store dyp.

Stacy opplevde fallet gjennom det flytende tomrommet nærmest som en hypnotisk trance. Én etter én svant spektralfargene fra lyset på overflaten, inntil alt var bare svart.

I tillegg til kontrollpanelene foran hvert enkelt sete, ga de gjennomsiktige, titanforsterkede polymerskottene 180 graders fri sikt for dem alle.

Salazar ofret ingen oppmerksomhet på mørket utenfor, hvor en og annen lysende fisk gled forbi; han var mer opptatt av hva de ville finne på bunnen. Plunkett overvåket instrumentene, på skarp utkikk etter eventuelle feil etterhvert som trykket økte og temperaturen falt.

Det fantes ingen reserveubåt om bord i Invincible. Om det skulle oppstå en krisesituasjon som hindret en normal oppstigning, kunne de frigjøre styreenheten og la den stige mot overflaten som en boble. Men dette bygget på et komplisert system som aldri var blitt utprøvd under trykk. Dersom noe gikk galt, 31

fantes det intet håp om redning; da ville de lide en langsom kvelningsdød og finne sin grav i havdypets evige mørke.

En ålelignende fisk gled forbi og sendte ut små lysglimt, som når en strøm av biler passerte langs en svingete vei. Tennene var utrolig lange i forhold til kroppen, med huggtenner som en kinesisk drage. Nysgjerrig svømte den helt bort til glasset og stirret inn på dem med et uhyggelig øye.

Stacy sørget for å feste den til filmrullen. «Kan dere tenke dere den i sju meters utgave?» mumlet hun med et gys.

«Heldigvis lever de bare på dypet,» sa Plunkett. «Og trykket gjør at de ikke kan bli mer enn noen desimeter lange.»

Stacy tente lyskasterne, og mørket omkring dem ble forvandlet til en grønnaktig tåke. Alt virket utdødd. Ålefisken var borte. Hun slo lyset av igjen for å spare på batteriene.

I kabinen steg fuktigheten jevnt og trutt, og kulden begynte å sive inn gjennom de tykke skottene. Stacy kjente huden nuppe seg, og krøp sammen. Plunkett oppfattet hintet og skrudde på et lite varmeelement som holdt den verste kulden ute.

De to timene det tok å nå bunnen, ville ha vært uhyre langtekkelige om ikke alle hadde hatt sine oppgaver å skjøtte.

Plunkett overvåket sonarmonitoren og ekkoloddet, og holdt samtidig øye med oksygenmålerne. Salazar justerte bunnsonden, mens Stacy forsøkte å feste flere av dypets beboere til filmrullen.

Jimmy Knox’ stemme spraket i undervannstelefonen. «Dere er nede om ti minutter,» forkynte han. «Det går litt fort.»

«Mottatt,» repliserte Plunkett. «Jeg har den på sonaren.»

Salazar og Stacy vendte seg mot sonarskjermen. Den digitale forstørrelsen viste havbunnen i tre dimensjoner. Plunketts blikk gled fra skjermen og ut i vannet og tilbake igjen. Han stolte nok på sonarutstyret, men mest på sine egne øyne.

«Pass på,» advarte Knox. «Dere kommer ned rett ved en kløft.»

«Jeg ser den. Den vider seg ut til en dal.» Plunkett strakte seg mot en bryter og frigjorde et av ballastloddene for å minske farten. Tretti meter fra bunnen slapp han enda et. Deretter koblet han inn de tre skyvearmene på undersiden av den nederste seksjonen.

32

Langsomt kom bunnen til syne i et dunkelt grønnskjær.

Svarte, forvridde steinformasjoner strakte seg så langt de kunne se.

«Vi har landet ved en lavastrøm,» sa Plunkett. «Kanten ligger en kilometer lenger fremme. Derfra er det tre hundre meter ned til dalbunnen.»

«Mottatt.»

«Hva er dette for slags formasjoner?» undret Stacy.

«Putelava,» forklarte Salazar. «Den dannes når glødende lava treffer havflaten. Det ytre laget størkner og danner et rør som den flytende strømmen renner gjennom.»

Plunkett koblet inn høydestabilisatoren, som automatisk holdt farkosten fire meter over den skrånende bunnen. I mudderet så de sporene etter slangestjerner, reker eller kanskje dyptlevende sjøpølser som hadde trukket seg i skjul i mørket bortenfor lyskasterne.

«Hold dere klare,» sa Plunkett. «Nå bærer det nedover.»

Straks etter forsvant bunnen i mørket igjen og ubåten la nesen nedover og fulgte den skrånende veggen ned mot dalbunnen.

«Jeg har dere på fem-tre-seks-null meter,» lød Knox’ stemme i undervannstelefonen.

«Samme her,» svarte Plunkett.

«Når dere når dalbunnen, er dere midt i bruddsonen.»

«Det virker logisk,» mumlet Plunkett, med blikket rettet mot en monitor som viste bunnen under Old Gerts landingsklosser. «Det finnes ingen andre veier å ta.»

Tolv minutter gikk før bunnen flatet ut foran dem. Ørsmå partikler ble virvlet opp og drev forbi som tett snøvær. Bølgende sand strakte seg innover i mørket. Men sanden var ikke tom. Tusenvis av svarte, runde knoller lå strødd over havbunnen i tykke lag.

«Mangannoduler,» doserte Salazar. «Ingen vet riktig hvordan de er oppstått, skjønt man tror at kjernen kan være dannet av haitenner eller øreben fra hval.»

«Er de verd noe?» spurte Stacy og fikk det travelt med kamerautstyret.

«I tillegg til mangan, finner man mindre konsentrasjoner av 33

kobolt, kobber, nikkel og sink. Denne forekomsten kan strekke seg flere hundre kilometer langs bruddsonen, og ha en verdi av inntil åtte millioner dollar pr. kvadratkilometer.»

«Forutsatt at man kan skuffe det opp til overflaten, fem og en halv kilometer borte,» innskjøt Plunkett.

Salazar ledet Plunkett mot områdene de skulle utforske. Old Gert gled lydløst over den noduldekkede sanden. Brått glimtet det i noe på babord side. Plunkett la kursen over mot den ukjente gjenstanden.

«Hva er det?» spurte Salazar og så opp fra instrumentene.

Stacy kikket ned. «En kule!» utbrøt hun. «En stor metallkule med noen underlige mothaker. Omkring tre meter i diameter.»

Plunkett avfeide det hele. «Den må ha falt over bord fra et skip.»

«Det kan ikke være lenge siden heller, ettersom det ikke er noe rust å se,» bemerket Salazar.

Brått fikk de se et bredt belte med ren sand, uten en eneste nodul. Det var som om en kjempemessig støvsuger hadde feid over bunnen.

«En rett linje!» utbrøt Salazar. «Det finnes ingen rette linjer på havbunnen, ikke av en slik lengde!»

Stacy stirret forbløffet. «Den må være skapt av mennesker!»

Plunkett ristet på hodet. «Det er ikke mulig, ikke på slike dyp. Det er ingen som har teknologi til å utvinne mineraler her nede.»

«Og jeg har aldri hørt om geologiske forstyrrelser som kan forme en snorrett gate tvers over havbunnen,» vedble Salazar.

«Sporene i sanden ser ut til å kunne stamme fra kulen.»

«Nåvel …,» mumlet Plunkett skeptisk. «Hva slags utstyr ville kunne feie langs bunnen på slike dyp?»

«En kjempemessig, hydraulisk muddermaskin som suger nodulene opp til overflaten gjennom et rør,» spekulerte Salazar.

«Man har lekt med tanken i årevis.»

«Man har snakket om bemannede romferder til Mars også, men man har ennå til gode å bygge fartøyet. Jeg kjenner mange som er involvert i havteknologi, og jeg har aldri hørt et knyst om slike prosjekter. En operasjon av et slikt omfang ville aldri kunne holdes hemmelig.»

34

Stacy så på Salazar. «Er det mulig å si når dette kan ha skjedd?»

Salazar trakk på skuldrene. «Det kan ha vært i går eller for flere år siden.»

«Men hvem kan det være? Hvem står bak en slik teknologi?»

Ingen svarte med det samme. Det de hadde oppdaget, stemte ikke med de godtatte sannheter. I taus vantro stirret de på det tomme sandbeltet, med en prikkende uhyggefølelse i nakken.

Det var Plunkett som til slutt forsøkte seg med et svar. Det syntes å komme langt borte fra, utenfor fartøyet. «Ingen av denne verden, ikke et menneskelig vesen.»

4

Steen gled inn i en ekstrem sjokktilstand. Han stirret sløvt på blemmene som este opp på armene og skaket voldsomt, drevet halvt til vanvidd av sjokket og en plutselig, rivende magesmerte. Han krøket seg sammen og brakk seg. Pusten kom i hivende hikst. Alt syntes å ramme ham på en gang. Hjertet hamret vilt, og kroppen brant i feber.

Han hadde ikke krefter til å komme seg tilbake til radiorommet og advare Korvold. Når kapteinen på det norske skipet ikke fikk noe svar på sine anrop, ville han sende enda et bordingslag for å se hva som var galt. Enda flere ville lide en meningsløs død.

Steen var dyvåt av svette. Han stirret på bilen med det gapende panserlokket, og øynene fikk brått et underlig, hatefullt skjær. Som i trance så han en ubeskrivelig ondskap i det blinkende metallet og den svarte gummien.

Som i en siste trass, søkte han hevn over det livløse kjøretøyet. Han grep pistolen han hadde funnet i kapteinslugaren, og rettet den mot forenden av bilen. Så trakk han av.

To kilometer lenger øst sto kaptein Korvold og betraktet Divine Star i kikkerten, da skipet ble blåst til himmels. En kjempemessig ildkule, mer intens enn solen, skjøt opp. Hvitglødende gasser feide over havet i et fire kilometer bredt belte.

En halvkuleformet kondenssky veltet utover som en kjempemessig smultring, hvor det indre straks ble fortært av ildkulen.

Havflaten ble presset ned og dannet et søkk, som en gigantisk suppetallerken, i tre hundre meters bredde. Deretter skjøt 36

en enorm vannsøyle i været, med tusenvis av horisontale geysirer ut fra sidene, hver av dem like stor som Narvik.

Sjokkbølgen feide ut fra ildkulen med en fart av opp mot fem kilometer i sekundet. Den traff Narvik og forvandlet straks skipet til en formløs klump.

Korvold, som sto på den åpne brovingen, så ikke katastrofen. Øynene og hjernen rakk ikke å registrere det som skjedde.

I løpet av et millisekund ble han forkullet av varmestrålingen fra ildkulen. Hele skipet ble løftet opp av vannet og slengt ned igjen, som truffet av en gigantisk slegge. Smeltede stålfragmenter og støv fra Divine Star regnet ned over Narviks splintrede dekk. Flammene slo ut fra det istykkerrevne skroget og omsluttet snart hele fartøyet. Så lød en rekke eksplosjoner dypt i skipets indre. Containerne i lasterommet ble feid vekk som løv i en høststorm.

Det kom aldri noen hese, forpinte skrik. Alle som befant seg på dekk, tok fyr øyeblikkelig, som når man strøk av en fyrstikk, og ble til intet. Hele skipet ble forvandlet til et likbål for de to hundre og femti passasjerene og mannskapet.

Narvik fikk snart kraftig slagside. Etter fem minutter veltet hun langsomt over. Snart var bare en liten del av bunnen synlig, før hun ble slukt av det opprørte havet og forsvant i dypet.

Nesten like brått som Divine Star ble forvandlet til støv, var det hele over. Den store, blomkålformede skyen som hadde dannet seg over ildkulen, løste seg opp og gikk i ett med skylaget. Det piskende havet falt til ro, og bare dønningene var igjen.

Tolv kilometer borte holdt Invincible seg fortsatt flytende.

Den voldsomme sjokkbølgen hadde ennå ikke avtatt i styrke da den traff forskningsfartøyet. Overbygningen ble delvis flerret av og blottet de indre skottene. Skorsteinen forsvant som et prosjektil i bølgene, og hele kommandobroen ble sprengt i biter. I likhet med Narvik, ble Invincible forvridd og hamret til en formløs klump, knapt gjenkjennelig som et skip.

Malingen langs sidene slo vabler og ble delvis forkullet i den voldsomme heten. Fet, oljeaktig røyk veltet ut fra babord side og lå som et kokende teppe rundt skroget. Alle som befant 37

seg på dekk, ble formelig grillet. Resten ble påført alvorlige skader av rystelsene og alle splintrede deler som fløy gjennom luften.

Jimmy Knox var blitt slengt med voldsom kraft mot et stålskott. Han gispet etter luft, som om et vakuum hadde lagt seg rundt ham. Han ble liggende på ryggen og stirret svimeslått opp gjennom et gapende hull i taket.

Han lå og ventet på at sjokket skulle gi seg, forsøkte å konsentrere tankene og undret som i en tåke på hva det var som hadde skjedd. Langsomt begynte han å se seg omkring, på de forvridde skottene, det knuste elektroniske utstyret som mest minnet om en buksprettet robot, kjente stanken av brann, og ble fylt av samme hysteri som et barn som har kommet bort fra foreldrene i en myldrende menneskemengde.

Gjennom flengen i skottet så han inn i kartrommet. Det var forvandlet til et skjelett av deformerte bjelker. Styrhuset var en eneste rykende ruin, et gravkammer for knuste og forbrente mennesker, hvis blod dryppet ned i kabinene under.

Knox rullet over på siden og stønnet. Tre brukne ribben, en forstuet ankel og et utall blåmerker sendte hissige smertestøt gjennom kroppen. Langsomt strevde han seg opp i sittende stilling. Han rettet på brillene, som utrolig nok fremdeles satt på nesen.

Langsomt gled sjokket av ham, og det første han tenkte på, var Old Gert. Som i et mareritt så han ubåten for seg, alvorlig skadet og fullstendig isolert nede i dypet.

Han krabbet over dørken og kjempet innbitt mot smertene, inntil han kom seg halvveis opp og grep undervannstelefonen.

«Gert?» ropte han fryktsomt. «Hører du meg?»

Han ventet i flere sekunder, men det kom ikke noe svar.

Han bannet lavt.

«Faen ta deg, Plunkett! Svar, for helvete!»

Men alt var taushet. All forbindelse mellom Invincible og Old Gert var brutt. Sjokkbølgen – hva som enn hadde forårsaket den – som hadde radbrukket skipet, måtte ha fortsatt ned gjennom dypet og ramponert mini-ubåten, som allerede var utsatt for et voldsomt trykk.

«Døde,» hvisket han. «Knust, sprengt …»

38

Tankene vendte seg mot skipskameratene. Han ropte av alle krefter, men hørte bare gnurende, skjærende lyder fra det dødsdømte fartøyet. Gjennom den åpne døren så han fem livløse skikkelser, i stivnede, forvridde positurer, som kasserte utstillingsdukker.

Lammet av sorg og vantro ble han sittende og stirre tomt fremfor seg. Fjernt registrerte han hvordan en krampelignende rystelse løp gjennom skipet, som krenget voldsomt over. Snart ville også Invincible legge ut på sin siste ferd mot dypet.

Viljen til å overleve blusset opp i ham. Han karet seg opp det skrånende dekket, for omtåket til å føle smertene, kastet seg gjennom døren ut til krandekket, tråklet seg frem mellom lik og forvridd maskineri. Sjokket vek plassen for frykt, som bygget seg opp til en hard, bristeferdig knute inne i ham.

Han kom seg frem til de sørgelige restene av rekka. Uten å se seg tilbake, kløv han over og nærmest skrittet ut i bølgene.

Noen meter unna fløt restene av en trekasse. Han kavet seg bort til den og fikk grepet tak med en arm. Først nå snudde han seg mot skipet.

Det gikk ned med akterenden først, og baugen hevet seg høyt over Stillehavsdønningene. En kort stund syntes det å bli hengende urørlig, før taket glapp og resten av det istykkersprengte skroget forsvant i bølgene. Bare noen vrakrester og hissige skumvirvler vitnet om det som hadde skjedd, før også de ble borte.

Knox speidet fortvilet etter andre overlevende. Alt virket uhyggelig stille nå som knakingen og gnuringen fra vraket hadde forstummet. Ingen livbåter var å se, ikke et menneske.

Han var den eneste overlevende etter en tragedie han ikke kunne forklare.

5

Under overflaten fór sjokkbølgen frem med en hastighet av rundt 6500 km/t i en stadig voksende sirkel, og knuste alt liv på sin vei. Old Gert ble reddet fra øyeblikkelig ødeleggelse av veggene i den dype kløften, men likefullt ble den kastet omkring med voldsom kraft. Enheten som inneholdt hovedbatteriene og fremdriftssystemet, traff de steinharde nodulene, slo sprekker og brøt sammen under det voldsomme trykket. Men lukene i begge ender av forbindelsesrøret holdt, ellers ville vannet ha slått inn i mannskapskabinen som en rambukk og most dem til grøt.

Larmen fra eksplosjonen nådde dem gjennom undervannstelefonen som et tordenskrall, nesten samtidig med rumlingen fra sjokkbølgen. Da den gled over, hvilte havbunnen igjen i hypnotisk stillhet, inntil den ble brutt av gnuringen fra forvridd metall da de maltrakterte skipene sank gjennom dypet, før de traff bunnen i en sky av oppvirvlet mudder.

«Hva er det?» skrek Stacy og klamret seg til setet for ikke å bli slengt i dørken.

Om det skyldtes sjokket eller ekstrem pliktoppfyllelse, tok ikke Salazar et øyeblikk øynene fra kontrollpanelet. «Dette er ikke noe jordskjelv. Det kommer fra overflaten!»

Med skyvearmene ute av funksjon, hadde Plunkett mistet all styring med Old Gert. Han kunne bare sitte der, fullstendig hjelpeløs, mens fartøyet ble slengt hit og dit langs bunnen.

Instinktivt grep han undervannstelefonen, uten å bry seg med kallesignaler og andre formaliteter.

«Jimmy! Vi har støtt på uventet turbulens! Har mistet skyveenheten! Svar oss!!»

40

Men Jimmy Knox hørte ham ikke. Han kjempet for livet i bølgene, langt der oppe.

Plunkett forsøkte fremdeles desperat å få kontakt med Invincible, da den ville ferden endelig tok slutt og de ble stående på bunnen i førtifem graders vinkel. Hele fartøyet hvilte på enheten med det elektriske utstyret og oksygenforsyningen.

«Dette er slutten,» mumlet Salazar, uten egentlig å vite hva han mente, nedsunket i sjokk og forvirring.

«Ikke faen!» bjeffet Plunkett. «Vi kan fremdeles kvitte oss med ballastjern og komme oss til overflaten!»

Han visste med det samme han sa det, at selv det kanskje ikke ville være nok til å overvinne den ekstra vekten av vannet i den knuste enheten, pluss suget fra mudderet de hadde sunket ned i. Han vred på de rette bryterne, og flere hundre kilo dødvekt ble frigjort fra fartøyets underside.

Først lot det ikke til å skje noe; så hevet Old Gert seg fra bunnen, centimeter for centimeter, som om den ble tvunget opp av mannskapets skjelvende pust og hamrende hjerteslag.

«Tre meter opp,» forkynte Plunkett etter tretti sekunder, som virket som en time. Nå våget de å puste fritt igjen, og Plunkett gjorde stadige forsøk på å få kontakt med Jimmy Knox. «Plunkett kaller! Svar meg, Jimmy …!»

Stacy stirret så hardt på dybdemåleren at hun trodde glasset skulle sprekke. «Kom nå da … Kom igjen …!»

Så, uten forvarsel, ble deres verste mareritt til virkelighet.

Enheten med oksygen og elektrisk utstyr imploderte. Etter å ha fått en hard medfart av sammenstøtet med bunnen, sviktet konstruksjonen og ble knust som et egg av det voldsomme trykket.

«Helvete …!» stønnet Plunkett da ubåten traff bunnen igjen med et kraftig dunk som fikk alt til å riste.

Som for å slå en ekstra spiker i kisten, sviktet lysene i kabinen og ga dem følelsen av å ha fått en sekk tredd ned over hodet. Det var et ugjennombrytelig mørke som bare blinde mennesker kjenner. For de seende gjør en slik fullstendig mangel på orienteringspunkter at man føler seg omringet av grufulle, unevnelige krefter som rykker inn på en fra alle kanter.

41

Til slutt var det Salazar som brøt tausheten. «Hellige Maria, nå er alt håp ute!»

«Ikke ennå,» sa Plunkett. «Vi kan fremdeles komme oss opp ved å frigjøre styreenheten.» Hendene famlet over panelet inntil han fant den rette bryteren. Med et tydelig klikk ble nødlysene tent og brøt det stummende mørket i kabinen.

Stacy pustet ut og falt en smule til ro. «Gudskjelov! Nå kan vi i det minste se.»

Plunkett programmerte datamaskinen til å gjennomføre en nødoppstigning. Så koblet han inn frigjøringsmekanismen og vendte seg mot Stacy og Salazar. «Hold dere fast. Det kan bli en urolig tur.»

«Spiller ingen rolle, så lenge vi kommer oss opp,» mumlet Salazar.

Plunkett fjernet sikkerhetssplinten, fattet om utløserhåndtaket og vred til.

Ingenting skjedde.

Febrilsk gjentok han prosedyren tre ganger, men styreenheten nektet plent å frigjøre seg fra hovedseksjonen. I fortvilelse vendte han seg mot datamaskinen for å lokalisere og rette på feilen. Svaret kom med det samme.

Sammenstøtet med havbunnen hadde fått utløsermekanismen til å kile seg fast i en håpløst forvridd stilling, og de hadde ingen mulighet til å reparere den.

«Beklager,» sa Plunkett fortvilet, «men det later til at vi må bli her inntil hjelpen kommer.»

«Ikke nettopp lysende utsikter,» glefset Salazar og tørket svetten av pannen.

«Hvordan ligger vi an med oksygen?» spurte Stacy.

«Det meste gikk fløyten da forsyningsenheten imploderte.

Men med nødbeholderne her inne og renseapparatet som holder karbondioksydnivået nede, burde vi kunne klare oss i titolv timer.»

Salazar ristet på hodet. «Ingen bønner i hele verden kan hjelpe oss nå. Det ville ta minst tre døgn å bringe en annen ubåt ned hit, og selv da er det tvilsomt om de ville kunne få oss opp.»

Stacy stirret på Plunkett i desperat leting etter et lite håp, 42

men fant ingenting. Han virket fraværende og fjern. Hun fikk inntrykk av at han var mer nedtrykt ved tanken på å skulle miste sitt kostelige fartøy, enn ved utsikten til å gå en grusom død i møte. Blikket hennes syntes å tvinge ham tilbake til virkeligheten.

«Raul har rett,» sa han stramt. «Det er hardt å måtte innrømme det, men det må skje et mirakel om vi noensinne skal få se dagslyset igjen.»

«Men Invincible …,» sa Stacy. «De vil jo sette himmel og jord i bevegelse for å redde oss!»

Plunkett ristet på hodet. «Det har skjedd noe tragisk der oppe. Det siste vi hørte, var lyden av et skip som gikk til bunns.»

«Men vi hadde to andre fartøyer i sikte da vi begynte dykket,» innvendte Stacy. «Det kan ha vært et av dem.»

«Det spiller ingen rolle,» sa Plunkett tungt. «Vi kan ikke komme oss opp. Og tiden er blitt vår verste fiende.»

En lammende fortvilelse bredte seg i kabinen. Ethvert håp om redning var ren fantasi. Old Gert ville ikke bli hentet opp til overflaten før lenge etter at de alle var døde.