Nakken vil ikke bøye seg

Nakken vil ikke bøye seg

Per Knutsen

Nakken vil ikke bøye seg

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-72120-6 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Jesper Egemar Sats: Type it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1 Onkelen løfter burgeren til munnen, gaper så det knirker i kjeven og tar en bit. Snart vil han begynne å stønne og slikke seg på fingrene, og gutten vil snu seg bort. De har parkert ved bensinstasjonen.

Gutten spiser forsiktig, sausen må ikke dryppe på klærne, men den gjør det likevel. Han merker det ikke før de feite dråpene trenger gjennom buksa og inn på huden. Gutten tar frem tørkepapiret han alltid har med seg i lommen, og gnir og gnir på låret, men flekken går ikke bort. Buret som de har hentet hos en bonde, er bundet fast i baksetet, bagasjerommet var ikke stort nok.

Onkelen stirrer frem på veien og puster fortere, så starter han bilen.

– Skal vi fiske litt til kattene? spør han. Gutten svarer ikke, onkelen svinger likevel inn på grusveien og kjører ned til vannet. Hendene hans på rattet ser slappe og bløte ut, som om de er formet av en deig og mangler bein og knokler, men når han tar i gutten, er det bløte og deigaktige borte, og det er som om de bare er laget av knokler og bein.

Han parkerer på odden og tar fiskestanga ut av 5

bagasjerommet mens gutten sitter i bilen. Onkelen åpner døra på hans side og sier: – Kom! – Hvorfor skal vi fiske? spør gutten og stirrer ned på lårene sine.

– For at kattene skal få mat, vel. Kom, da!

Han tar tak i guttens arm, og drar ham ut av bilen. Onkelen vil ikke fiske på odden, med utsikt mot holmen der svanene bygger reir. Han vil inn gjennom krattet og sier at den beste fiskeplassen ligger der buskene vokser ned i vannkanten. Han har gummistøvlene i bilen, nå tar han dem på, sammen med hatten som også ligger i bagasjerommet, og brøyter seg vei ut i myra. Gutten følger ham og går sakte, men er lettere på foten og berger seg gjennom uten å bli våt. Han knytter aldri lissene, iblant må han komme seg fort ut av skoene.

Fremme ved fiskeplassen gjør onkelen et kast med stanga. Sola står bak dem, og slipper frem i flekker gjennom greinene.

– Du må sløye dem, sier onkelen og tar kniven ut av slira. Han har fått to fisk, de må renses med det samme. Gutten setter seg på huk, spretter opp de ørsmå fiskemagene og drar innvollene ut. Han går inn i krattet for å finne en kvist som er tynn nok til å træ fiskene innpå, og samtidig så myk at den ikke knekker. Han leiter i lyngen med hendene, og hører onkelen legge fiskestanga ned. Det surkler i skogbunnen, gummistøvlene 6

hans kommer nærmere og stopper opp bak gutten.

– Finn noe tørt til bålet, sier han, grumsete i stemmen.

– Hvorfor det? spør gutten.

– Steike fisk og smake på den, det skjønner du vel, svarer onkelen.

– Fisken er jo til kattene, sier gutten og retter seg opp. – Jeg har spist en burger, jeg er mett.

Onkelen river til seg kvister og vissent gress, og tenner på.

– Hold det gående mens jeg fisker, sier han.

– Vi kan vel steike dem hjemme, sier gutten.

– Vi steiker dem her, sier onkelen. – Må du krangle om alt?

Gutten finner to gode kvister, trær de små fiskene innpå gjennom hodet, og støtter dem opp over bålet. Ennå står onkelen bak ham. Om litt setter han seg på huk, legger armene rundt gutten og stryker ham over skuldrene og brystet. Idet han åpner beltet hans og stikker hendene nedi, går det opp for gutten: Han har alltid visst at dette kom til å skje.

– Reis deg, sier onkelen. Gutten retter seg opp.

Onkelen trykker seg mot ham og stryker ham igjen.

Det lille bålet slokner, gutten prøver å late som om han ikke merker hvordan onkelen drar i underbuksa hans, og han lener seg frem og sier det er best å dra hjem, moren lurer på hvorfor de blir så 7

lenge. Gutten kniper øynene sammen, kjenner kald luft mot kroppen og en mørk, sviende smerte tvers igjennom. Det er som om huden blir vrengt av ham, mens onkelen trykker ham inntil seg og slipper, inntil seg og slipper, inntil seg. Og slipper.

– Er det godt? spør han.

– Jeg veit ikke, sier gutten.

– Er det bedre sånn, kanskje?

– Jeg veit ikke.

– Hvem sin gutt er du? spør onkelen.

– Jeg veit ikke.

– Jo, det veit du.

– Nei. – Si det.

– Nei. – Si onkelen.

– Onkelen, hvisker gutten, og pusten sitter fast i ham.

Onkelens munn presser seg mot nakken, og gutten holder på å falle. Han river tak i en av de små bjørkene, og ser multekart inne bak krattet. Det har han aldri sett her før. Onkelen driver ham inn mellom buskene, bort fra sollyset. Skogbunnen er mykere her, gutten tråkker nedi til anklene, mens han synker og synker inni seg, før hemmeligheten legger seg på plass under brystet, den de er aleine om, onkelen og han.

Ute på odden igjen, sola treffer gutten ovenfra 8

og bakfra og legger seg over skuldrene. Han er våt på føttene og oppetter lårene. En vind blåser gjennom lyngen, lager bølger på vannet og får jorda til å gynge under ham. Han hører ingen lyder, ikke fra trærne, ikke fra svanene på holmen eller noen av de andre fuglene. Heller ikke fra onkelen som står med ryggen til, drar på seg klærne og setter hatten på plass. Rundt den mørke skikkelsen blir det øde og tomt. Alle andre steder som gutten kjenner, er langt borte. Det er kroppen hans også, den glapp for ham og fløt bort og tok ham ikke med. Han vil det sånn.

Gutten har mistet en sko, han går inn mellom buskene og leiter der han sank nedi. Den er ikke der.

Onkelen tramper i bålet for å slukke de siste glørne, og peker på noe i vannet. Han setter seg på huk og lirker skoen til seg med en pinne, og kaster den bort til gutten.

– Du må ta vare på tingene dine, sier han. – Den som ikke kan ta vare på tingene sine, kan heller ikke ta vare på seg selv.

2 Hun møtte ham i byen for fem år siden, på en pub. Han var ingen drømmeprins, han hadde verken ansikt eller figur, men hun var heller ikke en som man drømte om. Han bodde til leie i etasjen over et gatekjøkken, lukten av brent fett sivet opp 9

mellom gulvplankene. Straks de ble aleine, fikk han rykninger i ansiktet og vekslet mellom å smile og presse øynene sammen. Til tross for alkoholen virket han nervøs, men ville få det godt hvis han slapp henne til, og hun gikk bort til stolen han satt i, kneppet opp smekken og dro buksene ned på ham, så satte hun i gang. Han stønnet på en måte som ikke hadde noe med nytelse å gjøre, men hun fortsatte å jobbe, og så opp på ham. Han tørket øynene med skjorteermet, og hun ble overveldet av ømhet; at hun greide å røre ham så dypt. Etterpå gikk hun på det knøttlille badet hans og spyttet ut. Tilbake i stua spurte hun hvor mye han betalte i måneden for leiligheten. Han sa det, og hun fortalte at hun hadde en ettroms med kjøkken og bad til leie for halve prisen, i huset sitt et par mils vei utover fjorden. Hvis han ville, kunne han flytte inn i morgen. Hun hadde vanskelig for å få kjellerleiligheten leid ut, folk ville ikke bo på landet. En voksen til i huset kunne også medføre til at hun og sønnen, som da var ni, ikke ville krangle så ofte.

Han sa at han trivdes her han bodde, puben som kameratene hans drakk i, lå i bygningen ved siden av, og han sov godt her, for første gang i sitt liv.

Alt av butikker og andre nødvendigheter lå rett i nærheten, og vertinnen var fabelaktig. Som for å illustrere poenget hans, banket det på døra, og han løp bort og åpnet. En eldre kvinne sto utenfor og 10

strakte hals, og så sjokkert ut da hun fikk øye på henne. Han sa at han hadde fått uventet besøk av en slektning, hun skulle ikke overnatte. Den eldre kvinnen rakte ham et fat med brødskiver. Han takket overstrømmende og bukket til og med, og da kvinnen hadde trukket seg tilbake, spiste hun og han skivene med roastbiff og forskjellige oster, pyntet med bittesmå tomater og marmelade av en frukt hun ikke hadde hørt om.

Han fortalte at han drømte om å starte kattepensjonat i grei avstand fra byen, men fant ikke lokaler som han hadde råd til. Hun sa at det sto en ny, ubenyttet bygning femti meter fra huset hennes, planlagt som del av et større anlegg, et gartneri for spesielt følsomme blomster som hun hadde fått anledning til å drive. Men så fikk hun ME, og kunne ikke jobbe. Han sa at siste buss dit hun bodde, kjørte fra stasjonen om ti minutter. Hun gikk, sikker på at hun ikke kom til å treffe ham mer. Hun ville få et glimt av ham på gata når hun hadde ærend i byen, og han ville late som om han ikke så henne og forsvinne rundt et hjørne. Uka etter ringte han og spurte om han kunne komme og se på lokalene. Han kom, hilste på sønnen hennes og sa ikke at han så ut som en jente, som så mange andre hadde det med å utbryte, hver gang til hennes overraskelse, for han var ungen hennes og hun brydde seg ikke om hva han så ut som. Den nye mannen 11

hadde det kanskje på samme måten, han var god til å lese mennesker, tenkte hun den gangen, og godtok Teo som han var. Etter to uker hadde han flyttet inn, og to uker etter det igjen hadde han båret tingene sine opp fra kjelleren, inn til henne og Teo, og leiligheten sto tom igjen.

Han tok seg av sønnen hennes og var tålmodig med ham, i hvert fall de første par årene, og Teo, som utvikler seg stadig mer i retning av det som for tiden kalles «utagerende», begynte å kalle ham «onkelen», noe som ikke ble tatt godt imot, hadde han enda sagt «onkel». Så gikk det ikke bedre enn at hun selv begynte å tenke og si «onkelen», og etter hvert sluttet han å reagere. Nå handler han inn og gjør rent i huset og reparerer alt som går i stykker, i tillegg til jobben i kattepensjonatet, og sørger for at Teo kommer seg opp om morgenen og ikke bare spiser Honni Korn, men også det sunne brødet som onkelen baker selv, og hun er takknemlig for hvert ekstra minutt hun får tilbringe i senga. Hun har ikke kommet seg helt etter sykdommen, og ligger og hører på lydene nedenfra, hvordan onkelen prøver å gjøre det trivelig for gutten, som besvarer vennligheten med å bli mer trassig og taus for hver måned som går. Hun burde ha snakket med dem om det, men har ikke kreftene og overskuddet som skal til, og slår seg til ro med, eller forsøker å slå seg til ro med at han er inne i en uunngåelig fase av puberte12

ten. Han ville hatt godt av å få noen faste arbeidsoppgaver, men det ville avfødt flere krangler og mer ufred, selv om han er arbeidsom og flittig nok når han selv får bestemme tid og sted. At han holder seg unna kattepensjonatet, kan ingen bebreide ham.

Han er allergisk på en måte som ikke engang de sterkeste medisinene får gjort noe med.

3 Teo lukker vinduet, likevel hører han dem krangle nede på gårdsplassen. De har desinfisert buret, og onkelens klager fyller ham med en feberaktig blanding av langsomhet og panikk.

– Si en eneste ting, roper han, – som den fyren ikke er allergisk mot.

Sola lager figurer i taket og på veggene, av treet utenfor. Teo har ikke vasket på rommet, og snur seg bort fra støvet som virvler opp fra gulvet, selv om luften står stille. Hvis dette hadde vært i går, hadde han gått ut og hjem til Patrik, og de hadde funnet på noe. Men han tør ikke, alle kommer til å se det på ham. Bare ved å kikke ham fort inn i øynene, vil de skjønne hva han har vært med på. Moren vil skjønne det, og psykologen som han liker så godt, og legen, og folkene på klinikken, både ungene og de voksne, og Patrik, så klart. Teo har drømt om å få seg en kjæreste, en gutt å være sammen med for 13

første gang, men det blir ikke noe av. Etter dette vil ingen ha ham. Kroppen hans er forgiftet så den stivner hele tida, og iblant lukter det av den.

På gårdsplassen fortsetter de å krangle, det rasler i treet og spruter fra vannslangen mens kattene hyler borte i anlegget. Så lenge de bare snakker eller roper, går det greit, Teo er vant til det. Han er reddere for de andre lydene fra kjøkkenet og stua, av ting som blir kastet rundt eller brukket istykker eller knust, og stillheten etterpå, som skjelver under morens gråt.

Hun kommer opp, står i døra med vann på hendene og nedover skjørtet, og smiler forsiktig mens hun sier at ungene som pleier å snike seg bort til anlegget og skremme kattene, har vært her igjen.

Onkelen ble nødt til å stramme dem opp, derfor var han så sint.

– Hva kranglet dere om?

– Hvorfor spør du om det? svarer moren og blir tom i ansiktet. Oftere og oftere ser han det på henne, at hun er redd for hva han skal si.

– Dere ropte til hverandre, jeg hørte det.

– Du tar feil, sier hun, og lukker døra. Hun kommer bort til ham, urolig i blikket, men setter seg ikke på senga.

– Jeg var sint på ungene, jeg også, sier hun. – Derfor ropte jeg. Vi kranglet ikke.

Hun ler, en skrøpelig latter, og setter seg på huk 14

ned til ham. Han liker henne ikke når hun er sånn.

Han kan tenke flere ting samtidig om samme menneske, slik han nå tenker om henne, og alt er sant.

Hun er hard og lett på samme tid, som glass og stein mot blomster og dun, og han liker det ikke.

Blant alle de tingene han kan tenke om henne, som er sanne, er det alltid én som er mer sann enn de andre. Nå er det dette, at hun tror på det selv. Når hun sier at hun og onkelen ikke krangler, lyger hun ikke på ordentlig. Hun har noe inni seg som får det til å bli sant. Sånn er ikke Teo. Noe som ikke er sant fra begynnelsen av, kan aldri bli det.

Han trekker hånda til seg da hun prøver å ta den.

– Du misforstår, sier hun. – Du har så mange negative tanker.

4 Klokka er halv elleve om kvelden, det er så stille som det bare blir når moren ikke er der. Uroen stikker i Teo, han kommer seg opp av senga, kler på seg og løper ned.

– Hvor er mamma? sier han ut i det tomme kjøkkenet, og går ut på trappa. Bilen er ikke der, onkelen pusser sprinklene i buret med en klut.

– Hvor er mamma?

– Det veit vel ikke jeg, sier onkelen uten å se på ham. – Hun gjør som hun vil.

15

– Bilen, da?

– Hun har vel kjørt seg en tur, svarer onkelen, rolig på en måte som ikke ligner ham. – For å tenke, som hun kaller det.

Iblant drar hun bort en time eller to, kjører eller går, og når hun kommer tilbake og Teo spør hvor hun har vært og hvorfor hun ikke sa fra, svarer hun ikke. Da har hun det dårlig, og han blir redd hun skal dra sin vei og la ham bli aleine med onkelen.

En gang sa hun, og hun gråt ikke engang da hun sa det: – Blir det ikke bedre enn dette, må jeg reise.

Teo går inn og ringer til henne, hun svarer ikke. Han sender to meldinger og sitter ved bordet med telefonen i hendene, og stirrer på skjermen.

Fem minutter, seks minutter, han får ikke svar og går ut.

– Du får ikke dra noe sted, det er seint, roper onkelen, men Teo løper og er kommet langt bortover veien. Det er den lyse tida på året, søndag og stor trafikk mot byen. Folk skal hjem fra hyttene sine, mange er ute og sykler og går. Hjertet knyter seg i ham når han får andres øyne på seg, og de blir rare i blikket. En tynn klagende lyd renner ut av munnen hans; de ser det på ham, alle de fremmede menneskene. Det kjennes som om både de og alt som lever rundt dem, vil angripe ham, sommerfuglene, hundene, ungene, alle, og han løper. Løper 16

han fort nok, kan han legge denne dagen bak seg, og da har det ikke hendt.

Hybelhuset ligger ved veien, ei mørk dame med tørkle rundt hodet og lange tynne armer sitter på trappa med ei flaske ved siden av seg.

– Hei, jente, sier hun. – Hvor skal du?

– Ingen steder.

– Liker du vodka? spør damen.

– Ja, svarer Teo, og bestemmer seg med det samme. – Jeg elsker vodka, fortsetter han og svinger inn porten. – Kan jeg få?

– Ja, visst, sier damen. – Sett deg.

Teo setter seg ved siden av henne. Tanken på sprit jager redselen bort, og han gleder seg sånn at han er litt full, før han har drukket. Det er mye igjen på flaska. Av alle spritsortene drikker han helst vodka, den lukter ikke.

– Ei ung jente som deg skal ikke gå ute så seint, sier damen, og viser med hendene hvor skummelt det er.

– Det er ikke så seint, sier Teo. – Det er farlig, sier damen. – Jeg veit hva jeg snakker om.

– Mener du rasistene? spør Teo. – Er det de som er farlige?

– De også.

– Men jeg er hvit, sier han. – Noen ganger er jeg ute hele natta.

17

Han griper flaska, damen skrur korken av mens han holder den.

– Skål, sier han og setter den til munnen.

– Skål, sier damen, uten å strekke seg etter flaska.

– Jeg heter Amina.

– I dag har jeg ikke navn, sier Teo, og damen ser ut til å skjønne hva han mener. Spriten tenner ham, og når han drikker, åpner han døra til et stort, lyst rom. Alt som er der, er vakkert og har farger som han ikke kan se når han er edru. Første gang alkoholen åpnet den døra, forsto han at han måtte tilbake så fort han kunne. Her orker han å være seg og glemmer hvordan den andre Teo har det, han som hele tida later som. I spriten kjenner han seg mer hjemme enn han gjør i huset ved kattepensjonatet.

Han tar en slurk til, og gir flaska tilbake.

– Se, hvisker damen som heter Amina, og peker mot jordet ved siden av. Det går en hest der med et føll, omsvermet av mygg, som gløder i den lave sola. Idet Teo lener seg frem for å se, går føllet i galopp og moren følger etter. De springer langs kantene av jordet, i skiftende bevegelser av grått og hvitt, før de stopper rett ved gjerdet, som om de skjønner at de har et publikum. Myggen samler seg rundt dem igjen, føllet strekker hodet frem og drikker av spenene til moren, som ser stivt fremfor seg.

– Når jeg kommer hjem fra arbeid om kvelden, 18

sier Amina, – kan jeg sitte i vinduet mitt ovenpå og se på dem i timevis.

– Ja, ikke sant?! sier Teo, og tviler ikke på at den lille oppvisningen var laget for ham. Sånn er det i dette rommet, alt som skjer, blir satt i gang for hans skyld.

Han får flaska på nytt og drikker, det begynner å bli nok. Biltrafikken er i ferd med å gi seg. På veien går et ungt par forbi, og mannen bærer en guttunge på ryggen.

– Jeg må gå, sier Teo, og reiser seg.

– God natt, jente, sier Amina, og drikker det siste på flaska. – Vær forsiktig!

– Du også, sier Teo, og kjenner at han går rart når han forter seg etter paret med guttungen.

– Hallo, sier han, men de hører ham ikke, han trenger seg forbi og stanser foran dem. Gutten som sover med hodet på farens skulder er minst fem år, kanskje eldre.

– Hei, sier Teo. – Har dere sett moren min?

Mannen og damen stopper ikke, og Teo går baklengs foran dem.

– Hvem er du? spør mannen.

– Dere kjenner mamma, har dere sett henne?

– Hvem er hun?

– Damen på kattepensjonatet.

Spriten får Teo til å glemme at de kan se hva som har hendt med ham. Han er heller ikke redd for at 19

moren skal ha stukket av, og bekymrer seg mer for veien hjem. Det blir langt å gå.

– Vi har hatt katten vår i pensjonatet, sier damen.

– Det var fryktelig dyrt, men jeg husker bare en mann. Er det faren din?

– Nei! Guttungen våkner, han får øye på Teo og gir seg til å hyle. Han har forstått det. En liten unge, hvordan kan en så liten unge forstå sånt? Teo forsto det ikke selv før i dag. Gutten har en plasterlapp på haka som det trenger blod igjennom, og forsetter å skrike da moren plukker ham ned fra farens rygg.

Ungen spreller og vrir seg, det er så vidt hun greier å holde ham.

– Det går bra, sier hun til ham. – Det går bra, ungen min.

Hun kysser ham på hodet og i fjeset, mens han peker på Teo og brøler. Han har skjønt alt sammen.

– Gjør noe! roper damen til mannen sin.

– Vi kan ikke hjelpe deg, sier mannen til Teo, og han smetter forbi dem og løper.

– Vent, roper damen bak ham, og kommer etter.

Gutten er blitt stille, mannen står og holder ham i armene sine, og han sover allerede.

– Jeg veit hvem moren din er, sier damen, lavt.

– Jeg gikk i terapi sammen med henne. Hun snakket mye om deg, hun var bekymret. Jeg sa ikke noe 20

i sted, mannen min veit ikke at jeg har psykiske problemer. Går det bedre med henne nå?

– Hun har det kjempefint, svarer Teo, og alkoholen fortsetter å gynge i kroppen. Han får lyst til å gi damen en klem, hun ser ut som hun mistenker ham for å ville gjøre det, og går et skritt tilbake.

– Kjenner du Keller-paret? spør hun.

– Jeg veit hvem de er.

– De bor på campingplassen. Damen Keller gikk i terapi med moren din og meg. Vi var innom dem i kveld, faktisk, de er noe for seg selv, og gode mennesker. De liker å hjelpe folk.

– Ok, sier Teo, og går videre. Det er en drøy kilometer til campingplassen, og det skumrer, klokka er snart tolv. På vei innover sender han en ny melding til moren, og ringer. Hun svarer ikke.

De har ikke fornavn, og kalles Damen og Mannen Keller. Teo ser dem ofte i byen, alle ser dem ofte i byen. Mannen er yngre enn Damen, iblant ser man henne med blåsvarte merker i ansiktet og nedover armene, og hun gjør ikke noe for å skjule dem. Merkene skyldes en sykdom, sier Teos mor. Han mishandler henne, sier Patrik og mange andre.

Døra til campinghytta står åpen, innenfor er lyset tent. Teo går inn gjennom porten og stopper. Spriten virker ennå, men annerledes enn i sted, han er ikke lenger modig. Han får et glimt av Mannen Keller i campinghytta, med ryggen mot åpningen, 21

han står og vasker seg med en klut. Teo prøver å holde pusten, men klarer det ikke. Mannen Keller er naken ned forbi hoftene, buksa og bukseselene henger langs lårene hans. Den brede kritthvite ryggen står bøyd over ei bøtte, og han rister hodet i to–tre raske bevegelser. Damen Keller sitter foran ham på en madrass, naken, ser det ut til, og sliten i ansiktet. Teo ser bare den venstre siden av henne, mannen dekker resten av kroppen. Han tørker seg med ei skjorte, tar et skritt tilbake, og et stort blåsvart merke kommer til syne på Damen Kellers mage. Teo kan ikke røre seg, han stirrer så øynene brenner.

Hun prøver ikke å dekke merket sitt med hendene, og smiler når hun ser opp på mannen med en blanding av redsel og forventning. Han går mot henne med senket hode, leppene hennes beveger seg, men Teo kan ikke høre hva hun sier. Mannen kneler og legger ansiktet mot skrittet hennes, og det er helt stille. Hun rører seg ikke, hun blunker ikke engang og får øye på Teo, men ser bare rolig på ham, som om hun er vant til å gjøre dette foran andre mennesker. Så legger hun hendene over mannens bakhode og trykker ham tettere til seg. Teo blir stående, han greier ikke å rive seg løs og løpe ut på veien.

Mannen reiser seg brått, og snur seg mot døra, og Damen Keller strekker seg etter et håndkle som hun dekker skrittet og brystene med.

– Fikk du noe ut av det? roper mannen til Teo. 22

Teo ser mot veien, men vil ikke gå. Spriten sitter ennå i ham, virkningen forandrer seg hele tiden, han har lyst til å være her, og Mannen Keller er ikke sint. Teo går mot døra, og mannen med den kritthvite huden drar blikket nedover kroppen hans med et smil. Teo rødmer, og klør i fingertuppen.

– Skal jeg kle på meg? spør mannen. Han kommer ut i åpningen og lener seg mot dørkarmen med hoftene frem.

– Nei, sier Teo, tørr i munnen.

– Du får komme tilbake når du er større, sier Mannen Keller. – Vi liker unge jenter, og du er fin.

Damen Keller ler der inne, og kommer opp bak mannen, legger armene rundt ham og stryker ham nedover brystet og magen.

– Har du lyst? spør hun. – Eller kom du bare for å glo?

Teos sko er tilgriset med jord, den som lå i vannet er mest skitten. Det lukter bål av håret hans, og flekken på låret sitter der fremdeles, nærmest selvlysende i mørket. Han snur seg vekk, de skal ikke se at han gråter.

– Du må tåle en spøk, jenta mi, sier Mannen Keller, – ellers får du problemer.

Teo snur seg igjen, og de to i døra retter seg opp.

Hun tar hendene bort fra kroppen hans og dekker seg bedre til med håndkleet, de har oppdaget noe 23

bak ham. Der kommer moren, og Teo blir lettet, men ikke glad.

– Hei, Teo, sier hun lavt, og blikket hennes røper at hun kan lukte spriten.

– Passer dere på gutten min? sier hun til Kellerparet med en trist og fjollete latter. Damen Keller slipper håndkleet, og lener seg ut. Skyggene faller over kroppen hennes og tar bort effekten av nakenhet, for Teo, men ikke for moren. Hun fniser ved siden av ham, og puster rart, mens Mannen Keller stivner og trekker seg inn i vogna.

– Er dette barnet du snakket så mye om? spør Damen Keller. Mannen kommer ut igjen, sammenbitt i fjeset, han mumler noe til henne og har kledd på seg skjorta han tørket seg med.

– Jeg har levert en katt, forklarer moren og vrir hendene. – Jeg kom kjørende og så at Teo sto her.

– Fikk du brennevin? spør hun i bilen.

– Ikke av dem.

– Av hvem da?

– Det skal du drite i.

– Du er mindreårig, sier moren.

– Og så har jeg sånne negative tanker.

– Ba de deg inn? For å se på?

– Hva da?

– Det der, svarer moren og nikker sidelengs mot campingvogna.

24