__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Når månen står lavt


Nadia Hashimi

Når månen står lavt Oversatt av Elisabet W. Middelthon


Nadia Hashimi Originalens tittel: When The Moon Is Low Oversatt av Elisabet W. Middelthon Copyrigth © 2015 by Nadia Hashimi All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 Utgitt av Korall Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS ISBN 978-82-02-49821-4 1. utgave, 1. opplag 2016 Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i Sabon 10/12 pkt. og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Zoran, som gjorde meg til verdens lykkeligste jente da han lovet ĂĽ vĂŚre min beste venn for alltid


Den lille mann Bygger bur til alle han kjenner. Mens den kloke, Som må bøye hodet Når månen står lavt, Legger hele natten fra seg nøkler Til de Vakre Uregjerlige Fangene. «Legge fra seg nøkler» av Hafez, sufi-dikter i det fjortende århundre


Prolog Fereiba Jeg elsker å se barna mine sove trygt og godt, likevel gjennomgår jeg reisen vår i mine urolige tanker mens de hviler. Hvordan har det seg at jeg befinner meg her i et hotellværelse med to av mine tre barn liggende sammenkrøllet på det stikkende sengeteppet? Så langt hjemmefra, så langt fra stemmer jeg kjenner. I min ungdom representerte Europa motens verden og alt som var sofistikert. Velduftende kremer, vakre, skreddersydde jakker, berømte universiteter. Kabul beundret imperialistene med lys hud bortenfor Uralfjellene. Vi blunket kokett til dem og blandet deres raffinement med våre stammers eksotisme. Da Kabul ble knust, ble også min generasjons romantiske drømmer knust. Vi så ikke lenger Europas rysjer og blonder. Krigens røyksky var så tykk at vi knapt kunne se lenger enn vår egen gate. Innen min mann og jeg bestemte oss for å flykte fra landet vårt, var Europas tiltrekning blitt redusert til en eneste attraktiv egenskap – fred. Jeg er ikke lenger en nygift eller en ung kvinne. Jeg er mor, lenger fra Kabul enn jeg noensinne har vært. Mine barn og jeg har gått over fjell, gjennom ørkener og krysset hav for å komme til dette klamme hotellværelset, som ikke er det minste sofistikert og velduftende. Dette landet er ikke det jeg forventet. Det er bra at alt jeg traktet etter på ungdommelig avstand, ikke er viktig for meg lenger. Ingenting av det jeg ser, hører og berører, er mitt eget. Sansene mine stritter mot det fremmede i dagliglivet. Jeg tør ikke å forstyrre barna, selv om hjertet mitt tryg9


ler dem om å våkne og avbryte tankene mine. Jeg lar dem sove fordi jeg vet hvor utslitte de er. Vi er en trett gjeng, noen ganger altfor trette til å smile til hverandre. Uansett hvor mye jeg skulle ønske å sove, føler jeg meg forpliktet til å være våken og lytte til den nervøse bankingen i hodet mitt. Jeg lengter etter å høre Saleems bestemte skritt i gangen. Håndleddet mitt er nakent. Gullarmbåndene med sin melankolske klirring er borte. Det var planen å selge dem. Lommene våre er altfor tomme til å våge oss ut på resten av reisen. Det er fremdeles en lang vei foran oss før vi når bestemmelsesstedet. Saleem er så ivrig etter å vise at han duger. Han er mer lik faren enn hans unge hjerte kan skjønne. Han ser seg selv som en mann, og mye av det kan skyldes meg. Altfor mange ganger har jeg gitt ham grunn til å tro at han er voksen. Men han er ikke stort mer enn en gutt, og en lite imøtekommende verden er ivrig etter å minne ham på det. Jeg drar, madar-jan. Hvis vi gjemmer oss på værelset hver gang vi er nervøse, vil vi aldri klare å komme til England. Det var sant. Jeg tidde, men den gnagende følelsen i magen bebreidet meg for det. Til min sønn er tilbake, vil jeg stirre på de gustne, hvite veggene, malerier med anker, blekede, kunstige blomster. Jeg skal vente til veggene raser sammen, til ankrene faller på gulvet og blomstene blir til støv. Jeg trenger å ha Saleem her hos meg. Jeg tenker på mannen min mer nå enn jeg gjorde da han var hos meg. Hvor dumt og utakknemlig hjertet er når vi er unge. Jeg venter på at dørhåndtaket skal trykkes ned, at min sønn skal komme inn, skryte av at han har gjort for familien det som jeg ikke klarte. Jeg hadde gitt hva som helst for at han ikke skulle risikere så mye som han gjør. Men 10


jeg har ingenting å skilte med mot et så naivt ønske. Alt jeg har, ligger spredt ut foran meg, to uskyldige sjeler som rører litt på seg i en urolig drøm. Jeg minner meg på at jeg kan ta på dem fremdeles. Hvis Gud vil, kommer Saleem tilbake, og vi vil være så fulltallige som vi kan håpe å være. En dag ser vi oss ikke lenger over skulderen av frykt eller sover på lånt jord med ett øye åpent, eller skjelver ved synet av en uniform. En dag har vi et sted vi kan kalle hjemme. Jeg skal bære disse barna – min manns barn – så langt jeg kan, og jeg skal be om at vi når det stedet der også jeg kan hvile i den trygge søvnen deres.


del 1


Kapittel 1 Fereiba Min skjebne ble beseglet med blod den dagen jeg ble født. Mens jeg strevde med å komme meg inn i denne kompliserte verden, oppga min mor den og tok med seg mine sjanser til å bli en virkelig datter. Jordmoren klippet over navlestrengen og befridde min mor fra alle forpliktelser overfor meg. Kroppen hennes ble hvit mens min ble rosa; hun sluttet å puste mens jeg lærte å skrike. Jeg ble vasket, pakket inn i et teppe og hentet ut til min far som, takket være meg, var blitt enkemann. Han falt på kne, og all farge ble sugd ut av ansiktet hans. Padar-jan fortalte meg selv at det tok tre dager før han kunne få seg til å holde datteren som hadde tatt fra ham hans kone. Jeg skulle ønske jeg ikke kunne forestille meg hvilke tanker som gikk gjennom ham, men jeg kan det. Jeg er ganske sikker på at dersom han hadde hatt noe valg, ville han ha valgt min mor fremfor meg. Min far gjorde sitt beste, men han var ikke eslet for oppgaven. Til hans forsvar må det sies at det ikke var lett den gangen. Eller noen gang, for den saks skyld. Padarjan var sønn av en vesir med lokal makt. Folk i byen vendte seg til min bestefar for å be om råd, søke megling og lån. Min bestefar, boba-jan, var en godlynt, bestemt og klok mann. Han hadde lett for å ta en beslutning og nølte ikke når det var uenighet. Jeg vet ikke om han alltid hadde rett, men han snakket med så stor overbevisning at folk trodde han hadde det. Kort etter at han giftet seg, kom boba-jan i besittelse av et stort jordområde gjennom en vellykket handel. Fruk15


tene av denne jorden ga mat og hus til flere generasjoner i vår familie. Min bestemor, bibi-jan, som døde to år før min tragiske fødsel, hadde gitt ham fire sønner, hvorav min far var den yngste. Hennes fire sønner vokste alle opp med de privilegier deres far hadde sikret dem. Familien ble respektert i byen, og hver av mine onkler giftet seg til penger og arvet en del av jordområdet, der de etablerte egne familier. Min far eide også jord – en frukthage, for å være helt nøyaktig – og arbeidet som funksjonær i byen vår, Kabul, den travle hovedstaden i Afghanistan, som ligger gjemt unna i hjertet av Sentral-Asia. Geografien skulle ikke bli viktig for meg før senere i livet. Padar-jan var bare en blek kopi av bestefar. Han var ikke tegnet tydelig nok til å få karakterstyrke. Han hadde boba-jans gode intensjoner, men manglet hans besluttsomhet. Padar-jan hadde arvet sin del av familiegodset, frukthagen, da han giftet seg med min mor. Han viet seg fullstendig til den frukthagen, passet den fra morgen til kveld, klatret opp i trærne for å hente de beste frukter og bær til min mor. På varme sommernetter sov han ofte under trærne, beruset av de frodige grenene og den søte duften av modne ferskener. Han pleide å bytte noen av hagens frukter med viktige matvarer og tjenester, og han virket tilfreds med det han kunne klare å skaffe til veie på den måten. Han var fornøyd og stort sett tilfreds med sin skjebne. Av det lille jeg hørte da jeg vokste opp, var min mor en vakker kvinne. Tykke, ibenholtsvarte lokker falt over skuldrene, hun hadde milde øyne og høye kinnben. Hun nynnet mens hun arbeidet, og bar alltid et grønt smykke om halsen, og hun var viden kjent for sin aush, delikate nudler og krydret kjøttdeig i yoghurtbuljong, som varmet godt på kalde vinterdager. Å dømme etter den måten min fars øyne fyltes med tårer på de få gangene han snakket om henne, var mine foreldres kortvarige ekteskap vellyk16


ket. Selv om det tok meg nesten et helt liv å sette sammen det jeg visste om min mor, overbeviste jeg meg selv om at hun mest sannsynlig hadde tilgitt meg mine synder mot henne. Jeg skulle aldri treffe henne, men jeg hadde likevel behov for hennes kjærlighet. Omtrent et år etter at de giftet seg, fødte min mor et sunt og friskt guttebarn. Da min far fikk se sønnens kraftige skikkelse, kalte han ham Asad, løven. Min bestefar, som hvisket azaan, bønneropet, i Asads nyfødte øre, døpte ham som muslim. Jeg tviler på at Asad var annerledes den gang. Sannsynligvis hørte han ikke boba-jans azaan, men var allerede opptatt med å gjøre ugagn og ignorerte oppfordringen om å være rettskaffen. Asad så ut til å tro at han eide hele verden. Han var tross alt min fars første sønn, en kilde til stor stolthet for familien. Han kom til å videreføre familienavnet, arve jorden og ta vare på våre foreldre i deres alderdom. Som om han visste hva det var som ble ventet av ham senere i livet, forbrukte han min mor og far. Han diet til mors bryst var sårt, og hun var utslitt. Min far forsøkte å lage leker som sønnen kunne ha glede av, planla utdannelsen hans og ble enda mer oppsatt på å ta med nok hjem til konen, en ny mor, for at hun skulle ha god helse og nok å spise. Min mor var stolt over å ha gitt ektemannen en sønn som attpåtil var sunn og frisk. Hun var redd for at naboene eller familien ville bli sjalu og kaste en forbannelse på ham, og hun sydde en liten, blå sten, en amulett, på barneklærne som svigerinnen hadde gitt henne for å holde nazar, det onde øyet, borte. Det var ikke det eneste hun gjorde. Hun hadde et arsenal av triks for å bekjempe de forskjellige uttrykkene til nazar. Hvis Asad kjentes tyngre, eller hvis en besøkende kommenterte de lyserøde, tykke kinnene hans, pleide hun å se på neglene sine. Hun avbrøt komplimentene ved å prise Gud med hviskende 17


stemme: nam-e-khoda. Arroganse tiltrakk seg nazar med lynets hastighet på åpen mark. Dag etter dag ble Asad fetere av vår mors melk, ansiktet tok form, og lårene ble tykkere. Førti dager etter fødselen trakk min mor et lettelsens sukk over at sønnen hadde overlevd den verste tiden. Min mor hadde sett det to uker gamle barnet til en nabo bli stivt og skjelve desperat som om det var besatt av en djevelsk bølge. Det nyfødte barnets ånd ble tatt før det fikk navn. Jeg lærte senere at å kutte navlestrengen med en skitten kniv antagelig infiserte barnets blod med bakterier. Om det er sant eller ikke, så føler vi afghanere oss ikke sikre før førti dager etter at barnet er født. Som så mange mødre påkalte madar-jan espand, vinrutefrøets egenskaper. Hun lot en håndfull svarte frø bli varme og sprette over åpen flamme, og røyken svevde over Asads hode mens hun sang Espand fordriver det onde øye, Kong Naqshbands velsignelse Øye til intet, øye til folk Øye til venner, øye til fiender Den som ønsker ille, skal brenne i disse glør. Sangen stammet fra zoroastrismen, en før-islamsk religion, men også muslimer stolte på kraften i den. Min far så på og var glad for at konen hans var så nøye med å beskytte hans avkom. Og sånn som det må ha virket! Min mors død berørte ikke min brors liv slik som det berørte mitt. Han var fremdeles min fars førstefødte, klarte fremdeles å ha et vellykket liv, vanligvis på andres bekostning. Hans ubetenksomme handlinger såret alle omkring ham, ofte meg, og likevel var det som om han alltid kom uskadet fra det. De to årene min mor diet ham, hadde gitt ham nok styrke til å sikre seg en plass i verden. Men min mor døde før hun kunne feste en amulett på 18


kjolen min, før hun kunne hviske nam-e-khoda, før hun kunne se på fingerneglene, og før hun kunne vifte espand kjærlig over hodet mitt. Mitt liv ble en serie ulykker på grunn av onde øyne som fikk virke uten at noen hindret dem. Min mors død kastet en skygge over min fødsel, og mens boba-jan sørgmodig hvisket azaan i øret mitt, ble en helt annen bønn sagt over min mors utslitte kropp. Den azaan som ble sagt med min bestefars stemme, fant veien inn til mitt innerste og ba meg være lojal. At jeg lyttet, ble min frelse. Min mor ble begravd i en nylig innviet gravlund like ved hjemmet vårt. Jeg besøkte den ikke ofte, delvis fordi ingen ville ta meg med, og delvis på grunn av den skyld jeg fremdeles følte. Jeg visste jeg hadde lagt henne der, og det ville folk minne meg på. Min far ble en ung enkemann med en to år gammel sønn og en nyfødt datter. Min bror, uaffisert av min mors fravær, fortsatte å være et sint lite barn, mens jeg naivt søkte brystet til min mor. Med to barn i redet nå begravde min far sin brud og begynte å se seg om etter en ny mor til barna sine. Min bestefar, vel vitende om at et nyfødt barn ikke ville få det bra hos en mann uten sans for omsorg, påskyndte prosessen. Som vesir kjente han godt alle familiene i nabolaget. Han visste om en lokal bonde som hadde fem døtre, og den eldste var i giftealder. Boba-jan var sikker på at bonden, som var forpliktet til å underholde fem jenter til de giftet seg, ville akseptere sønnen som frier. Min bestefar dro til bondens hjem og omtalte sin sønn som en edel og pålitelig person som hadde vært så uheldig å bli enkemann tidlig i livet, og han forhandlet frem en forlovelse mellom den eldste datteren og min far. Han la forsiktig vekt på at to små barn måtte tas med i beregningen, og forhandlingene gikk fort. Etter noen måneder flyttet Mahbuba hjem til oss der hun ble gitt et «husnavn», slik som de fleste bruder fikk. Det å ikke kalle en 19


kvinne ved hennes vanlige navn er ment å være respektfullt. Men jeg tror det er noe mer enn det. Jeg tror det er en måte å be bruden om ikke å se seg tilbake på. Og noen ganger er det bra. KokoGul, den eldste av fem søstre, hadde tatt vare på sine yngre søsken helt siden hun var ganske liten, og hun var helt i stand til å ta seg av to barn. Hun bestemte seg fort for å ikke ville leve i skyggen av min mor. Hun flyttet om på de få pyntegjenstandene i hjemmet vårt, kastet min mors klær og fjernet alle bevis på hennes eksistens, bortsett fra min bror og jeg. Vi var det eneste bevis på at hun ikke var den første konen, en viktig distinksjon selv om den første konen var død. Det var vanligere da for menn å ta flere koner, en praksis som stammet fra tider med krig og behovet for å ta vare på enker, ble jeg fortalt. I praksis skapte dette en viss følelsesmessig spenning blant konene. Ingen av konene som kom senere, kunne ha like høy status som førstekonen. KokoGul var blitt fratatt muligheten til å være førstekone av en kvinne hun aldri møtte, en kvinne hun ikke kunne utfordre. I stedet ble hun tvunget til å oppdra førstekonens barn. KokoGul var ingen ond kvinne. Hun lot meg ikke dø av sult, hun verken slo meg eller kastet meg ut av huset. Hun ga meg mat, badet meg, kledde meg og gjorde alt det en mor skulle gjøre. Da jeg begynte å snakke, kalte jeg henne mor. Mine første skritt var mot henne, kvinnen som passet meg gjennom barnesykdommer og skrubbsår. Men alt dette ble gjort på en armlengdes avstand. Det varte ikke lenge før jeg merket uviljen hennes mot meg, men det skulle ta år før jeg kunne gi den et navn. Det var det samme med min bror, men annerledes. Innen noen få måneder gikk han over til å kalle KokoGul for «mor» og glemte at det hadde vært en annen kvinne i hennes sted. Hun passet på hans behov med litt større flid, vel vitende om at han var nøkkelen til min fars hjerte. Når han var 20


hjemme, ble min rolige og tilfredse far fornøyd med at han hadde funnet en passende mor til sine barn. Men min bestefar, mer skarpsindig med årene, visste å passe på oss, og han var et konstant nærvær. Jeg var ikke et foreldreløst barn. Jeg hadde foreldre og søsken, et varmt hjem og nok mat. Jeg burde ha følt meg hel. Men å være uten mor er som å bli kledd naken og kastet ut i snøen. Min største frykt, den redselen som vokser med min kjærlighet til barna mine, er at jeg kanskje forlater dem på samme måte. Jeg lurer på om den frykten noensinne vil gå over.


Kapittel 2 Fereiba KokoGul hadde et behagelig utseende, men var ikke en du ville legge merke til i et rom fullt av mennesker. Hun var nesten like høy som min far, med tjukt, svart hår som rakk henne til skuldrene. Det var den slags hår som blir stritt så snart krøllrullene tas ut. Hun var altfor brystfager til å være elegant og altfor tynn til å virke imponerende. KokoGul var malt med en palett med alminnelige farger. To år etter at hun giftet seg med min far, fødte KokoGul sitt første barn, en datter, en skuffelse som hun umiddelbart klandret min mors gjenferd for. Min halvsøster fikk navnet Najiba, etter min avdøde bestemor. Najiba hadde KokoGuls runde ansikt og mørke øyne omrammet av tykke, buede bryn. Tradisjonen tro tegnet KokoGul datterens øyenlokk med kajal for at hun skulle få godt syn og fascinerende øyne. De første to månedene tilbrakte KokoGul mange timer med å lage et brygg av fennikelfrø og urter som skulle mildne Najibas kolikk og få henne til å slutte å skrike. Inntil temperamentet hennes roet seg, var mor og datter en søvnberøvet, grinete duo. KokoGuls tålmodighet med stebarna ble enda mer tynnslitt da hennes egen datter ble født. Mer enn før var hun klar over at vi ikke var hennes barn, og ble fort irritert og hugget raskt som en slange etter oss. Hun fiket til oss med hånden for å lære oss disiplin. Når min far var borte, var måltidene upersonlige og uregelmessige. Vi spiste sammen som familie bare når han kom hjem om kvelden. 22


Etter Najibas fødsel vennet KokoGuls skjød seg til å være gravid, og i løpet av de neste fire årene fødte hun tre piker til. Med hver graviditet ble tålmodigheten mindre, og min far som foretrakk fredelige dager, men var ute av stand til å forlange det, ble fjernere. Sultana ble født et år etter Najiba. I motsetning til min forunderlig uinteresserte far gjorde KokoGul ikke noe forsøk på å skjule at hun hadde håpet på en sønn. Med den tredje graviditeten nesten to år senere ba hun, ga motvillig almisser til de fattige og spiste alle de matvarer som hun hadde hørt ville garantere et guttebarn. Mauriyas fødsel var en skuffelse, og hun trodde at min mors ånd hadde kastet en forbannelse over skjødet hennes. Da Mariam, min fjerde søster ble født, var KokoGul ikke det minste skuffet eller overrasket. Hun følte seg motarbeidet av min døde mor og besluttet bittert at hun ikke ville ha flere barn. Asad skulle bli min fars eneste sønn. Mitt tidligste minne burde ha hatt noe å gjøre med skole eller en yndlingsdukke, men det var ikke den barndommen jeg hadde. KokoGul lå på en pute i stuen, og ved siden av henne lå nyfødte Mauriya svøpt i et bønnesjal. Jeg var seks år gammel. «Fereiba!» brølte KokoGul. Mauriya laget en grimase. Hun var altfor tett svøpt til å kunne reagere annerledes. «Ja, madar-jan.» Jeg sto bare noen skritt unna. KokoGul skulle fremdeles komme seg etter fødselen og skulle ikke gjøre annet enn å passe barnet. Jeg visste det, for hun hadde ofte minnet meg på det. «Fereiba, da din tante dro, sto det en kyllinggryte og putret på bålet. Det er neppe nok til oss alle. Kan du hente noen poteter ute, slik at vi får nok til alle.» Dette betydde to ting. For det første at min far og bror ville være de eneste som spiste kylling i kveld, og at resten av oss måtte nøye oss med stuede poteter. Og for det andre at jeg måtte gå ut til den frosne bakhagen for å grave opp noen poteter. Tidligere på høsten hadde vi 23


gravd ned et lager bak huset med poteter, reddiker, gulrøtter og kålrot der de ble nedkjølt i bakken. «Madar, kan du ikke be Asad om å hente dem?» Det var kaldt ute, og jeg kunne allerede se for meg hvordan jeg strevde med spaden. «Han er ikke her, og vi trenger potetene nå, ellers blir de ikke klare til middag. Ta på deg kåpen og vottene din far kjøpte til deg. Det tar deg bare noen minutter.» Jeg hadde ikke lyst til å gå. «Gjør det, vennen min. Hjelp moren din, er du snill.» Den kjærlige tonen var som melis på brent brød. Jeg tok agnet. Jeg husker at jeg strevde med en spade som var like høy som meg, men så ga jeg opp og fant en planteskje jeg kunne håndtere. Pusten min så ut som krystaller i den iskalde luften, og fingrene mine ble numne til tross for vottene. Fort tok jeg ut fire poteter og skulle til å grave ned resten da jeg så noen reddiker. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tok med reddikene også, og fordi hendene var fulle, puttet jeg dem i lommen. «Jeg har hentet dem, madar-jan,» ropte jeg fra kjøkkenet. «Flink pike, Fereiba. Gud velsigne deg. Nå må du vaske og skrelle dem og legge dem i gryten slik at de koker med i tomatsausen.» Mauriya hadde begynt å klynke. Jeg gjorde som KokoGul ba meg og skar potetene slik hun hadde lært meg, og jeg var forsiktig med å ikke kutte meg i fingrene. Og som et impulsivt forsøk på kreativ matlaging vasket og skar jeg også opp reddikene og hadde dem i gryten. «Hva er det for en grusom lukt? Fereiba! Hva har du gjort?» KokoGuls stemme lød gjennom huset vårt som om den hadde ben og vilje. Jeg hadde lagt merke til lukten tidligere, men avviste den med en seksårings likegyldighet. Jeg rørte rundt én gang, satte lokket på aluminiums24


kjelen og gikk for å se hvordan søstrene mine hadde det. Jeg trodde ikke at jeg hadde noe å gjøre med lukten før KokoGul kom seg på bena, gikk ut på kjøkkenet og løftet aluminiumslokket. En besk dampsky fylte rommet. Jeg dekket nesen med hånden, overrasket over at jeg ikke hadde merket denne lukten. «Fereiba, din idiot! Din idiot!» Hun gjentok de ordene om og om igjen, ristet på hodet og uffet seg mens hun holdt den ene hånden i korsryggen. Det røde fruktkjøttet i mine reddikbiter hadde fortalt KokoGul nøyaktig hva jeg hadde gjort. Den dagen lærte jeg at de harde, magentafargede knollene ga fra seg en grusom stank når de ble kokt. Det var en lukt jeg aldri ville glemme, og en følelse jeg bestandig ville huske. Den samme rutinen som da Najiba ble født, ble gjentatt etter hver fødsel. KokoGul tegnet barnas øyne med kajal; når de hadde overlevd i førti dager, ble det kjøpt søtsaker, og de ble barbert på hodet for at de skulle få kraftige, tykke krøller. Siden ingenting av dette var blitt gjort for meg, kunne jeg bare beklage mitt dårlige syn, mine dårlige fremtidsutsikter og mitt pjuskete hår. Da det ble tid for å begynne på skolen, overbeviste KokoGul padar-jan om at hun trengte meg til å hjelpe henne hjemme med de yngre barna. Min far hadde ikke råd til hjelp, og han gikk med på å ha meg hjemme ett år. Selv om jeg var ung, var jeg nyttig – jeg kunne hente ting og gjøre enkelt husarbeid. Men selv da mine søstre ble større, ble det samme argumentet gjort gjeldende. Heldigvis holdt min bestefar, boba-jan, godt øye med oss. Han kom ofte innom, og KokoGuls oppførsel var påfallende annerledes når han var der. Han pleide å be Asad og meg om å gå tur med ham, det klirret i lommene hans av mynter og sukkertøy; det var ingen besøkende vi så mer frem til enn boba-jan. Han pleide å be oss om å 25


fremsi aftenbønnen vår mens han inspiserte klærne våre og knep i fettet på armene. KokoGul pleide å se på ham fra øyekroken, og hun følte seg støtt over mistilliten hans. Men boba-jans besøk endret ikke mye for meg på hjemmebane. Etter hvert som mine søstre ble eldre, og KokoGul var travelt opptatt med å ta seg av dem, ble mer og mer av husarbeidet lagt på mine skuldre. Jeg matet kyllingene og passet på geita. Jeg banket teppene hver dag og passet de yngre jentene. Da Najiba kom i skolealder, påsto KokoGul at det var mer å gjøre enn hun kunne klare alene. Min far gikk med på det, og jeg ble henvist til hjemmet i enda et år. Mine yngre søstre dro av sted for å lære alfabetet og tallene mens jeg lærte å lage mat. Hendene mine var såre og sprukne av å skrubbe matflekker på skitne klær. Men det var mer sårende å bli værende på kjøkkenet mens alle andre var travelt opptatt med å kle seg til skolen om morgenen. KokoGuls hysteriske overtro gjorde situasjonen enda mer fortvilet. Det er mye overtro i vår kultur, men KokoGul omfavnet den med stor iver. Vi kunne ikke sove med sokker på, for da ville vi bli blinde. Hvis noen mistet en sølvgjenstand på gulvet, måtte jeg vaske huset fra øverst til nederst fordi vi kunne vente gjester. Hvis hun hostet mens hun spiste eller drakk, forbannet hun dem som utvilsomt snakket stygt om henne et eller annet sted. Jeg tror det var den siste hun foretrakk, overbevisningen om at andre var sjalu på hennes relativt privilegerte liv. Som om folketroen ikke var nok, skapte KokoGul sine egne regler. To fugler som fløy over oss, betydde at hun kom til å krangle med en nær venn. Dersom løken ble brent over ilden, var det noen som snakket stygt om maten hun laget, og hvis hun nøs mer enn to ganger, var det onde ånder som ertet henne. Padar-jan sa ikke noe til KokoGul, men han fortalte oss rolig hvilke tolkninger hun hadde diktet opp, for at vi ikke skulle dele dem med andre. Det var helt unødvendig. KokoGul var ikke 26


en som holdt tankene sine for seg selv, og alle naboene kjente godt til de fantastiske teoriene hennes. I et hjørne av frukthagen var det en klynge med usedvanlige morbærtrær. De overgrodde grenene bøyde seg ned slik at frukten var innen rekkevidde. Trærne var gamle med kraftig stamme og dype røtter. Barken på et tre i midten av klyngen var så sammenfiltret og knudrete at KokoGul sverget på at hun kunne skjelne ansiktet til en ond ånd i treverket. Ansiktet i barken skremte vettet av henne, men hun elsket morbærene som kom fra grenene over. Når KokoGul fikk lyst på morbær, ropte hun på meg. «Fereiba-jan,» kunne hun si vennlig og ta ned en keramikkbolle fra skapet. «Du må hente noen bær fra frukthagen til meg. Du vet at det er ingen som plukker de små bærene så forsiktig som deg. Hvis jeg sender noen andre, blir det bare syltetøy.» Å godsnakke var unødvendig, men det å vite at KokoGul var altfor redd til å gå dit selv, fikk meg til å smile. Som tynn tolvåring med stritt hår fryktet jeg KokoGul mer enn den mystiske labyrinten av trær i frukthagen. Om dagen, når huset var fullt av mennesker og krav, var frukthagen mitt fristed. En kveld midt i uken satt søstrene mine bøyd over hjemmeleksene, da KokoGul fikk lyst på morbær. Lydig krøp jeg ut bakdøren med en tom bolle og fant veien til det kjente treet med den knudrete barken som snerret i det ravgule månelyset. Uten dagslys til hjelp lot jeg fingrene flyte gjennom bladene og lede meg til bærene. Jeg hadde ikke plukket mer enn to eller tre, da jeg merket en svak bris bak meg, så forsiktig som en hvisken. Jeg snudde meg og så en opplyst skikkelse stå bak meg, en mann. Jeg turte ikke puste da han la hånden så lett på skulderen min at jeg knapt kjente berøringen. Jeg fulgte de lange, slanke fingrene til armen hans, og helt til jeg kunne se hele ham. Han var gammel, et kort, 27


hvitt skjegg dekket haken, ansiktet var sterkt rynket med tykke, hvite bryn, og de blågrå øynene var bare smale sprekker. Jeg visste umiddelbart at han var en venn. Det bankende hjertet mitt slo saktere ved lyden av den milde stemmen hans. «Fereiba-jan. I mørket, når du ikke kan se bakken under føttene dine, og når fingrene dine ikke berører annet enn natten, er du ikke alene. Liksom månen lyser over vann, vil jeg være med deg.» Jeg blunket, og han var borte. Jeg så meg om og ventet å se ham forsvinne mellom trærne, men det var ingen der. Jeg gjentok ordene i tankene og hørte gjenlyden av stemmen hans. Jeg hvisket dem til meg selv for å få dem til å vare. Sjelden var navnet mitt blitt uttalt så kjærlig. «Fereiba!» KokoGul ropte på meg fra huset. Hun var blitt utålmodig. Fort grep jeg så mange morbær jeg kunne, og fingrene mine ble røde av den modne saften. Jeg skyndte meg tilbake til huset mens jeg kastet et og annet blikk over skulderen i tilfelle den gamle mannen skulle dukke opp igjen. Hendene min skalv da jeg satte bollen ned foran KokoGul, som satt og holdt øye med søstrene mine mens de arbeidet flittig med arbeidsbøkene sine. Hun begynte å spise av godsakene sine. Jeg sto urørlig foran henne. «Hva er det? Hva har skjedd med deg?» bjeffet hun. «Madar-jan, jeg var ute – under morbærtreet.» «Og?» «Det er det at mens jeg var der … så jeg en gammel mann. Han kom fra lyset, fra roshanee. Han sa navnet mitt og fortalte meg at jeg ikke var alene. Han sa han ville være med meg.» Da jeg sa ordene, kunne jeg høre stemmen hans i hodet mitt. «En gammel mann? Så hvor gikk han?» KokoGul myste og lente seg demonstrativt frem. «Han forsvant. Han kom så plutselig; jeg merket hånden hans på skulderen. Så snart han var ferdig med 28


det han hadde å si, forsvant han. Jeg så ikke hvor han gikk – han bare forsvant! Jeg vet ikke hvem han var.» Jeg var andpusten, men ikke redd. Jeg ventet på at KokoGul skulle tolke det jeg hadde sett. «B’isme-Allah!» utbrøt KokoGul og priset Gud. «Du har sett en engel! Det er det han var, du dumme pikebarn! Å, tenk å ikke gjenkjenne en engel når han tar deg på skulderen og lover å passe på deg!» En engel? Kunne det være en engel? Bestefar hadde fortalt oss om engler og deres himmelske makter når han leste suraer for oss. Hvor blind jeg hadde vært som ikke gjenkjente en engel når han sto rett foran øynene mine! KokoGul fortsatte å prate om at jeg ikke hadde satt pris på dette overjordiske møtet. Søstrene så på med store øyne. Den skarpe stemmen hennes ble svakere etter hvert som engelens ord gjenlød i hodet mitt. Han skulle passe på meg. Min skytsengel ville bringe roshanee til veien min videre. Jeg kom aldri til å være alene. Den følgende jumaa, fredag, ventet vi på at min far skulle komme tilbake fra masjid. KokoGul hadde bedt min far be om at hun og døtrene også ville få besøk av en skytsengel. Min far hadde ikke sagt så mye om møtet mitt. Jeg visste ikke om eller hvor mye han trodde på det. KokoGul og jeg trodde sammen. I dette var vi vel forent. Hun så små endringer i meg, og jeg så hva de endringene gjorde med henne. Jeg rettet ryggen. Jeg fulgte befalingene hennes, men skalv ikke foran henne som jeg en gang hadde gjort. Jeg vandret modig inn og ut av frukthagen, dag og natt, og ventet halvt at engelen min skulle dukke opp og si noen trøstende ord. KokoGul var fra seg. Overfor vennene sine skrøt hun av at jeg, hennes datter, hadde fått besøk av en engel. Besøket var et tegn på lykke, og hun håpet å ta del i den. Hun begynte å undersøke drømmene sine enda grundigere, lette etter tegn på at himmelen kommuniserte med 29


henne også. Jeg hørte de nye, innstendige anmodningene når hun ba hjemme. Hun snakket litt vennligere til meg og strøk meg med varsom hånd over håret. Søstrene mine var nyfikne på alt sammen, men kunne ikke fatte KokoGuls sterke ønske om å treffe mannen jeg hadde sett i frukthagen. Najiba, som var nærmest meg i alder, var mest forundret over reaksjonene til KokoGul. «Hvordan så engelen ut, Fereiba? Ble du redd ham?» spurte hun nysgjerrig. Vi satt med bena over kors på gulvet og pillet erter ut av belgen. «Han så bare ut som en gammel mann, som en eller annens bestefar.» Ordene mine hørtes altfor enkle ut, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle svare på noen annen måte. «Hvem sin bestefar? Vår bestefar?» «Nei, ikke til noen vi kjenner. Bare en bestefar.» Jeg stanset et øyeblikk fordi jeg ønsket å beskrive ham riktig. «Han glødet, og han visste navnet mitt.» Jeg kastet en håndfull erter i bollen mellom oss. Najiba satt taus og vurderte forklaringen min. «Vel, jeg er glad jeg ikke så ham. Jeg tror jeg hadde blitt redd.» Jeg kunne ha sagt det samme, hvis jeg ikke hadde sett inn i de blågrå øynene hans. Den vennlige stemmen hadde fylt mørket slik at det var ikke rom for frykt. Men Najiba fikk meg likevel til å føle meg modig. KokoGul så det ikke på samme måte. Hun begynte å ta til seg mitt møte som sin egen stedfortredende erfaring. Jeg hørte henne snakke om det med to venninner over te en dag. «Og så forsvant han? Uten videre?» «Ventet du at det skulle komme en hest og vogn og ta ham med?» sa KokoGul på sin karakteristiske bitende måte. Hvis de ikke var målet for sarkasmen, fant venninnene den tonen underholdende. «Gud må vokte over henne når han har sendt en engel til henne,» sa en. 30


«Du vet, morens ånd i himmelen vokter over henne, det stakkars barnet. Må ha hatt noe med det å gjøre,» sa den andre medfølende. Henvisningen til min mor inspirerte KokoGuls fantasi. «Det var jeg som ba Fereiba om å gå til frukthagen den kvelden. Jeg får sjelden en slik lyst på morbær, men noe mystisk var kommet over meg. Tungen begynte å prikke etter de søte bærene. Jeg forsøkte å ignorere det, men klarte det ikke. Det var som om noe i de trærne vinket meg til seg, jeg ønsket å løpe ut. Men jeg var travelt opptatt med å hjelpe jentene mine med hjemmeleksene, så jeg ba Fereiba om å hente noen til meg. Hun er en snill datter, og hun gikk ut i frukthagen for meg. Så jeg er usikker på om det var meg engelen egentlig skulle treffe. Kanskje den sterke lysten var hans måte å tilkalle meg på. Men jeg sendt Fereiba i stedet, så det får vi aldri vite.» Kvinnene virket ikke altfor imponert over KokoGuls teori, men de motsa henne ikke. Jeg gikk inn i rommet mens jeg balanserte et brett med tre kopper varm te i den ene hånden og en sukkerskål i den andre. «Afghanske tepper ble laget med Fereiba-jan i tankene,» annonserte KokoGul. «Takket være den røde fargen vil du aldri vite hvor mye te som er sølt på dem.» Det ble en liten latter, og jeg sto med bøyd hode. Jeg smilte høflig da jeg satte en kopp foran hver kvinne og bød dem sukkerbiter. Jeg kunne merke at jeg ble mønstret. «Afareen, dokhtar-jan,» sa KokoGul bifallende. Bra, kjære datter. Jeg trakk meg tilbake til kjøkkenet med tomt metallbrett. I dag var jeg hennes datter. Sant å si var jeg datteren hennes de fleste dagene. Siden jeg ikke gikk på skole, tilbrakte jeg mye tid hjemme sammen med KokoGul. Størsteparten av husarbeidet falt på meg, og hun skjente alvorlig på meg når arbeidet ikke ble gjort slik hun ville ha det. Men det var jeg som var mest sammen med henne. Vi holdt på i timevis med matlaging, husvask og dyrehold. Den skarpe tungen hennes trengte 31


et publikum – eller et mål. Jeg elsket å gå i basaren sammen med henne. Når hun inspiserte en haug med skjemte tomater, spurte hun grønnsakhandleren om den kraftige konen hans ved en feiltakelse hadde satt seg på produktet hans. I butikken for husholdningsutstyr spurte hun om det overprisede serviset var fra kongens egen samling. KokoGuls vidd ble enten tatt ille opp eller fikk en ekstra latter og rabatt. Vi var allierte når vi prutet om de tingene vi trengte, kjøttet, grønnsakene, skoene. Jeg etterlignet KokoGuls tøffe oppførsel og forhandlet den beste prisen jeg kunne oppnå. Da nikket hun anerkjennende. På markedet og i husarbeidet var ikke mine yngre søsken så flinke som meg. «Najiba, se på dette,» kunne hun klage. «Denne skjorten gjør fremdeles vannet skittent. Hvordan kan du tro den er ren? Har du sett hvordan din søster lager godt såpevann? Hvor mange ganger har jeg fortalt deg det – du kan ikke forvente at en skjorte vasker seg selv! Takk Gud for at jeg i hvert fall har én datter som virkelig kan hjelpe meg i huset.» Det var øyeblikk da jeg følte meg knyttet til henne, denne kvinnen som var min mor, uten å være min mor.

Profile for Cappelen Damm AS

Nadia Hashimi Når månen står lavt  

Når ektemannen blir drept av Taliban, må Fereiba flykte fra Afghanistan med sine tre barn. Hun har bare ett håp om å overleve: å komme seg t...

Nadia Hashimi Når månen står lavt  

Når ektemannen blir drept av Taliban, må Fereiba flykte fra Afghanistan med sine tre barn. Hun har bare ett håp om å overleve: å komme seg t...