Naboene

NABOENE

Anne-Britt Harsem

NABOENE 22. juli og tiden etter

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 Forfatter har fått støtte fra Stiftelsen Fritt Ord. ISBN 978-82-02-71647-9 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsfoto: forside: Tore Meek / NTB, bakside: Alamy Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Stemmene i boken

Karin og Terje Lien. Nita Lien. Christer Jørn Øverby Anne-Gry Ruud Aishia Maria og Dag Torill og Brede Johbraaten Adresse, Utstranda Ruben (pseudonym), overlevende fra Utøya Ole Hauge Bendiksen, advokat

Forkortelser

AMK: Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral AUF: Arbeidernes ungdomsfylking KfK: Klinikk for krisepsykologi KMD: Kommunal- og moderniseringsdepartementet KORO: Kunst i offentlig rom NBPD: Nordre Buskerud politidistrikt NKVTS: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress PTSD: Posttraumatisk stresslidelse

Innhold

Utstranda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Del I: Utøya 22. juli 2011 Kapittel 1: Karin og Terje Lien . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 2: Jørn Øverby . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 3: Anne-Gry Ruud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 4: Aishia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 5: Maria og Dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 6: Utvika camping, Torill og Brede Johbraaten

15 29 43 49 52 63

Del II: Tiden etter Kapittel 7: Politiaksjonen 22. juli . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 8: Karin og Terje Lien . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 9: Jørn Øverby . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 10: Anne-Gry Ruud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 11: Aishia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 12: Maria og Dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 13: Utvika camping, Torill og Brede Johbraaten

71 79 92 103 111 116 128

Del III: Minnested Kapittel 14: Karin og Terje Lien, Nita Lien, Christer . .

Kapittel 15: Jørn Øverby . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 16: Anne-Gry Ruud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 17: Aishia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 18: Maria og Dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 19: Utvika camping, Torill og Brede Johbraaten Kapittel 20: Ruben . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 21: Advokat Ole Hauge Bendiksen . . . . . . . . .

137 152 158 184 187 198 203 209

ETTERORD. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

KILDEHENVISNINGER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

221 222

Utstranda

Utstranda ligger i den sørlige delen av Hole kommune og strekker seg åtte og en halv kilometer langs Tyrifjorden, fra Elstangen til Sønsterud. På denne strekningen ligger det i dag firehundre og førti boliger, noen er helårsboliger, andre er hytter.

Utstranda består opprinnelig av gamle gårder. Gjennom generasjoner bakover i tid er det skilt ut tomter og oppført hus og hytter. I mange år har fastboende og sommergjester vært naboer. Anslagsvis bor det i overkant av firehundre mennesker her hele året. Om sommeren er det flere, hyttefolk i tillegg til campinggjester på Utvika camping.

Sekshundre og tjuefem meter fra landsiden ligger Utøya, den hjerteformede øya i Tyrifjorden, tolvtusen kvadratmeter stor.

I middelalderen ble Utøya brukt som urtehage av munker som bodde på Storøen gård på Storøya, en øy som ble tilknyttet fastlandet med bro i 1981.

Utøya var eid av kongen i København og ble solgt på slutten av sekstenhundretallet. Etter det har Utøya byttet eier flere ganger. Fra 1898 tilhørte øya juristen Jens Kristian Meinich Bratlie (1856–1939) sammen med en parsell på fastlandet. Bratlie var offiser, jurist og politiker. Han har vært statsminister, forsvarsminister og revisjonsminister, og representert Høyre på Stortinget. Bratlie var ugift og brukte Utøya som feriested.

9

Ved skjøte av 16. desember 1932 solgte Bratlie Utøya til Oslo og omegns faglige samorganisasjon for 28.000 kroner.

Tanken var at øya skulle benyttes som feriested for barn av arbeidere i hovedstaden. Fire år senere solgte Bratlie også parsellen på fastlandet til samorganisasjonen, som inkluderte det som kalles Utøyakaia og parsellen med Utøystua. Fra 1938 ble det drevet sommerleir for barn på Utøya. Barna ble fraktet ut til øya med båt fra Utøyakaia på landsiden. Utøystua ble brukt til vaktmesterbolig.

I 1950 utstedte Oslo og Akershus faglige samorganisasjon et gaveskjøte på Utøya og Utøystua til Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF), Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, mot at de tok over en pantegjeld på åttetusen kroner. I skjøtet ble det nedfelt forbud mot salg eller pantsetting av eiendommen uten givers samtykke. Så lenge AUF var eier skulle forvaltning og drift av eiendommene kontrolleres av en komité på fem medlemmer. Disse medlemmene skulle oppnevnes av Det norske Arbeiderparti, AUF, Oslo og Akershus faglige samorganisasjon og Arbeidernes faglige landsorganisasjon (LO).

Etter at AUF overtok Utøya, gikk sommerleirene over til å være politiske. Hver sommer siden har ungdom fra hele landet reist til øya for å tilegne seg kunnskaper og møte partifeller.

Dagene er fylt med foredrag og debatter i tillegg til ballspill, sang og underholdning.

22. juli 2011 klokken 15.25 smalt bomben i Regjeringskvartalet, som drepte åtte mennesker. Enda flere ble skadet. Klokken 17.07 ankom terroristen Utøya med fergen MS Thorbjørn fra Utøyakaia på landsiden. Flere hundre personer oppholdt seg på øya da han gikk i land, ikledd en politiuniform. De to første han skjøt og drepte var politimannen Trond Berntsen, innleid vaktmann og Monica Bøsei, daglig leder på Utøya.

To ganger ringte han politiets nødnummer og sa han ønsket 10

å overgi seg. Ifølge tiltalen ble han pågrepet av politiet cirka klokken 18.35. Det hadde gått nesten halvannen time. I løpet av denne tiden hadde sekstini personer mistet livet, sekstiseks var såret, mange alvorlig. Trettitre av de drepte var under atten år.

Fastboende langs Utstranda, hytteturister og sommergjester ved Utvika camping var de første til å hjelpe. Flere dro ut i egne båter og reddet ungdommer fra å drukne og bli skutt. Terroristen skjøt mot de han så forsøkte å redde AUF-medlemmer som hadde lagt på svøm. På landsiden sto sivile og tok imot. Vitner sa i ettertid at de kunne se det sprute i vannet rundt noen av båtene. Av de frivillige hjelperne fikk flere psykiske reaksjoner i etterkant. Mange ble sykemeldte.

del i

Utøya 22. juli 2011

Kapittel 1

Karin og Terje Lien

Karin og Terje Lien er nærmeste naboer til Utøyakaia på landsiden, der fergen MS Thorbjørn tar med besøkende over til Utøya. Fra Lien gård kan man se over til øya, brygga, stien opp og det hvitmalte hovedhuset til AUF. Eiendommen til Lien ligger helt nede ved vannet. Den har vært i familiens eie siden 1879. Tidligere generasjoner levde av tradisjonell gårdsdrift. De holdt kuer, hester og frittgående høner. Dyrket frukt og bær langs fjorden. I en periode før andre verdenskrig ble det også drevet pensjonat på gården.

I dag er det Terje som er familiens eldste. Da han overtok gården etter sin far, bygget han en kårbolig på eiendommen sammen med kona Karin, faren ble boende i hovedhuset fram til han gikk bort. Karin og Terje har bodd i kårboligen siden den sto ferdig i 1992. De har en datter og en sønn. Det er datteren de kaller Nita som har tatt over hovedhuset på gården.

Hun har tre sønner. Christer er eldst og bor i en av sidebygningene. Mellomste har flyttet ut. Martin er yngst og bor fortsatt hjemme.

Lien gård er en familiebedrift, et livsverk. Karin og Terje har investert både tid og penger, brukt tiår av livet på å bygge opp gården. Den gangen de overtok sto låven for fall. De bygget den opp igjen. Bak låven, nede ved vannet, sto et gammelt hønsehus, også det i elendig forfatning. De restaurerte hønsehuset 15

og gjorde det om til sommerbolig, som de leide ut sammen med tilgang til både strand og brygge. I tretti år har samme familie leid huset på åremål. Ved brygga ligger det en skjærgårdsjeep på femten fot som de benytter hver sommer.

Terje har jobbet som selvstendig næringsdrivende mesteparten av sitt voksne liv. I dag er han og Karin i syttiårene og pensjonister. Terje jobber fortsatt litt med import og salg av gravemaskiner, i tillegg til vedlikeholdsarbeidet på gården.

Forholdet til naboene har bestandig vært godt, selv om det har begrenset seg til å hilse og slå av en prat. Helt fram til 22. juli 2011. Dagen som endret alt.

Terje forteller: Jeg er født 22. juli 1945. Denne fredagen fylte jeg sekstiseks år. Dagen startet som vanlig. Tidlig opp, jeg skulle på jobb.

På ettermiddagen hadde vi invitert familie og venner til bursdagsfeiring. De som leier sommerhuset på gården skulle også komme. Sverre og Tove med familie har vært nære venner av vår familie i mange år. Fordi jeg har bursdag i juli, pleier vi å grille hvis det er fint vær. Det var også planen denne dagen, men været var dårlig. Det regnet og var kaldt.

Like før jeg skulle dra fra jobb, hørte jeg på radio at det hadde smelt en bombe i Oslo. Det var slik jeg oppfattet det. Min første tanke var at det måtte være en terrorhandling. Det var helt uvirkelig at noe sånt kunne skje i Oslo, i Norge.

Da jeg kom hjem i femtiden, sto Karin på kjøkkenet i full gang med middagsforberedelser. Jeg gikk ut til henne, vi pratet om været, om vi kunne sitte ute eller om vi skulle dekke på inne. For å avgjøre det gikk vi ut på terrassen. Det regnet fortsatt, altså var det uaktuelt å dekke på ute. Mens vi sto på ter16

rassen og pratet, oppdaget vi plutselig masse ungdommer som la på svøm fra Utøya.

«Hva i alle dager er det de driver med?» sa jeg. «Har de svømmekonkurranse i dette været?» Som naboer til Utøya har vi sett litt av hvert gjennom årene. Ikke alt har virket like gjennomtenkt. Kanskje ikke rart når flere hundre barn og unge samles. Jeg trodde ikke noe var galt, men syntes det var en dårlig idé å legge på svøm i det kalde vannet. I neste øyeblikk hørte vi et smell, oransje røyk steg opp mot himmelen. Jeg trodde det var kinaputter.

«Det er da dumt å drive med kinaputter på samme dag som det har smelt inne i Oslo», kan jeg huske jeg sa til Karin. Det neste vi så var MS Thorbjørn som la fra brygga på Utøya.

Fordi vi trodde de hadde svømmekonkurranse antok vi at fergen skulle følge etter de som svømte, men den kjørte rett forbi, nordover, med kurs mot Storøya, ikke Utøyakaia hvor den vanligvis legger til. Deretter hørte vi flere smell, jeg skjønte at det var skudd, og jeg forsto at det var alvor. Noen skjøt etter ungdommene i vannet. Derfra og videre var det som om jeg handlet på autopilot. Jeg løp inn, hentet reservenøkkelen til sommerhuset bak låven og løp ned dit, låste meg inn og fant nøkkelen til skjærgårdsjeepen til Sverre. Jeg ringte ham underveis og fortalte hva som foregikk og at jeg tok båten. Han og familien var allerede på vei til gården og bursdagen min. Jeg la på. Da jeg kom ut, så jeg barnebarnet mitt Christer komme løpende ned fra hovedhuset.

«De skyter på Utøya!» ropte han til meg. «Vi må reise ut og hjelpe!»

Christer var tjueen den sommeren. Han hadde sittet og spist middag da han hørte smellene. Da han så ut, oppdaget han ungdommene i vannet og ringte nødnummeret til politiet. Det første de spurte ham om var hva slags våpen det ble skutt med.

17

Christer visste ikke det. Men han fikk gitt beskjed om at det var noen som skjøt.

På nedsiden av sommerhuset er det en brygge. Der lå det to båter, den ene tilhørte Sverre, den andre Marcel, en leieboer på gården som var fastboende. Christer og jeg fortet oss å klargjøre båten til Sverre. Før vi var ferdige hørte vi noen rope: «Få ut noen båter!» Det var en gutt som skrek. Han og en ung jente kom svømmende. Jenta var i ferd med å gå under, hun orket ikke mer.

«Du klarer det, bare litt til», ropte gutten til henne, motiverte henne til å svømme videre. Vi forsto at de hadde svømt over sundet, de var snart ved land. Før vi rakk å kjøre ut og plukke dem opp, klarte de å ta seg i land på egen hånd. Begge var i undertøyet. Gutten nærmest bar jenta opp til gården, der Nita tok imot dem med håndklær.

Jeg rakk aldri å tenke at det vi gjorde var farlig, at vi kunne bli skadet eller drept. Christer og jeg hoppet om bord i skjærgårdsjeepen med femti hesters motor og kjørte utover så fort båten gikk. Det var ingen andre båter utpå på det tidspunktet som jeg kunne se. Ungdommene vi kjørte mot svømte sørover, de hadde panikk og valgte ikke korteste vei som var å svømme rett over. De bare svømte. Den første vi plukket opp var en ung jente. Hun ante ikke hva som foregikk og trodde Christer og jeg skulle drepe henne, drepe alle. Jeg har aldri i mitt liv sett noen som er så redd. Hun hadde svømt langt og var fullstendig utslitt, bare lå i vannet og gråt. Det var ikke vanskelig å forstå at hun hadde opplevd noe fryktelig.

«Jeg klarer ikke mer», gråt hun. Jenta hadde en skade, og vi slet med å få henne om bord, men klarte det ved hjelp av badetrappen. Senere fikk vi vite at hun hadde blitt beskutt i vannet. Kun flaks gjorde at hun ikke ble truffet. Gutten ved siden av henne, en hun hadde forsøkt å redde, gikk det ikke 18

like bra med. Det siste hun så før hun dukket og svømte under vann, var at han ble skutt. Det neste var Christer og meg da vi plukket henne opp. Da hun var om bord i båten var det bare å fortsette, Christer hjalp en etter en om bord mens jeg kjørte.

Noen måtte han dra opp, andre klarte å klatre opp badetrappen. Alle var nedkjølte, alle i sjokk. Og hele tiden hørte vi skudd fra Utøya. I vannet fløt det klær og joggesko i alle farger. Tiden sto stille.

Vi var nødt til å kjøre i land første pulje da båten var full.

Det var ikke plass til flere. Akkurat det var ille, å forlate de som lå igjen i vannet. Skrekkslagne blikk. De kunne drukne når som helst. Jeg ropte til en av guttene som lå nærmest: «Vi kommer snart igjen. Klarer du å svømme litt til?»

«Ja», svarte han. «Jeg tror det.»

Jeg hadde en redningsvest i båten. Den kastet jeg ut til ham.

Deretter satte jeg kursen mot land. På vei inn passerte vi Jørn Øverby, en av naboene våre som bor en kilometer lenger bort.

Han var også ute og plukket opp ungdommer. Vi vekslet ingen ord, bare løftet hånden til en hilsen. Begge alvorlige. Det var som om vi befant oss i en krigssone.

Inne på land sto Karin og Nita sammen med Martin, det yngste barnebarnet på tolv år. De hadde tømt husene på gården for tepper og håndklær og sto klare til å ta imot da vi la til brygga. Jeg så de var preget, de var alvorlige, ansiktene sjokkerte. At dette kunne skje rett utenfor hjemmet vårt, på gården vår, var umulig å begripe. De hjalp de unge i land, ga dem varme tepper, beroliget og trøstet dem. Ungdommene fortalte at det var en politimann som skjøt ute på øya, i alle fall var han kledd i politiuniform. Vi fikk også vite at flere var drept.

Christer og jeg kjørte rett ut igjen etter å ha satt de unge i land. Enda en gang fylte vi båten. På denne turen fikk vi med gutten jeg hadde måttet forlate i vannet første gangen. Han 19

hadde klart seg. Det føltes godt å få ham opp av vannet, å vite at han levde.

Igjen kjørte vi til land med full båt, til Karin og Nita som sto og ventet. Denne gangen sto det en politimann sammen med dem. En politibil med to mann hadde ankommet Utøyakaia. En betjent sto på kaia, den andre på gården vår. Han var kledd i stridsuniform, hadde maskinpistol, skuddsikker vest og hjelm. Da ungdommene i båten så ham, ble de livredde. De skrek som ville dyr, nektet å gå i land, overbevist om at politimannen var der for å drepe dem.

«De er redd deg», ropte Karin til ham. «Han som skyter ser ut som deg. Han har politiuniform. Du må gå litt opp i veien.»

Politimannen gjorde som hun sa, trakk seg unna mens vi forsøkte å roe ned de i båten. Vi gikk god for politimannen, sa han var venn og ikke en fiende. Først da fikk vi dem i land.

Det hadde ankommet masse ambulanser, vi hørte sirenene mens vi var utpå. De sto på rekke oppe ved hovedveien. Ingen kjørte ned. I stedet fulgte Martin ungdommene opp til veien.

Vi antok at de ble fraktet videre derfra.

Politimannen som hadde kommet over til gården, sto fortsatt et stykke oppe i veien.

«Skal jeg kjøre deg over til Utøya?» ropte jeg til ham. Men han skulle ikke ut dit, han var beordret til å observere fra landsiden. Rapportere til aksjonsleder, se etter eventuelle gjerningsmenn, om noen forlot øya med båt. Ingen visste om det var flere gjerningsmenn eller hvor de eventuelt befant seg. Jeg forsto det slik at politiet ventet på Beredskapstroppen, politiets spesialtrente innsatsstyrke. At de skulle først ut til Utøya og at Utøyakaia på landsiden var valgt til oppmøtested. Derfor var ambulansene dirigert hit.

«Du får ikke lov å reise ut, du heller», ropte politimannen tilbake til meg. «De skyter der ute!»

20

«Det vet jeg vel», ropte jeg. «Jeg hører jo det. Men det er masse ungdommer i fjorden, de drukner!»

Vi kunne ikke la ungdommene bli liggende i vannet. Det hastet, de ble beskutt, de druknet hvis vi ikke gjorde noe.

Tiden gikk, situasjonen var stressende, frustrerende og ikke minst farlig. Hvor var hjelpen? Hvor var politiet? Det var ikke tid til diskusjon, Christer og jeg dro ut igjen for tredje gang. Vi gjorde det vi måtte og tenkte ikke på at vi kunne bli skutt.

På denne turen oppdaget jeg Reiulf, den gamle Utøya-fergen i aluminium, liggende og drive ute i sundet. En liten, åpen båt med påmontert påhengsmotor bak. Den ble byttet ut den gangen AUF kjøpte MS Thorbjørn, som er en gammel landgangsbåt. Om bord i Reiulf satt tolv ungdommer og forsøkte å komme seg bort fra øya, over til fastland. De hadde ikke nøkkel til motoren, de padlet med en åre samtidig som de måtte ligge nede for å unngå kuler.

På dette tidspunktet hadde flere båter kommet til for å hjelpe ungdommene opp av vannet. Jeg kjørte derfor bort til Reiulf, bandt fast et tau i baugen på den og dro båten etter meg med kurs mot Utøyakaia. Stemningen om bord var panisk. Jeg kan bare forestille meg hva de hadde opplevd ute på øya før de hadde flyktet. Det var kun en av guttene om bord som klarte å bevare roen. Han satt bakerst i båten med en matroslue på hodet, en gutt jeg aldri har glemt. Da vi nærmet oss Utøyakaia og de så politimannen på land, oppsto det panikk. De skrek og gråt. Jeg ble nødt til å skifte kurs og dro Reiulf med meg til brygga på gården vår i stedet. Her gikk de i land. En av jentene var skutt i beinet. Terroristen hadde truffet båten flere ganger da han skjøt etter dem. En kule hadde gått tvers igjennom aluminiumen og truffet jenta i foten. Hun hadde gummistøvler på føttene. Da hun forsøkte å gå i land, gikk Karin bort for å hjelpe henne.

21

«Hjelp de andre først», sa jenta. «Det er ikke så farlig med meg, jeg er bare skutt litt i beinet. Gummistøvlene har tatt imot.» Den stakkars jenta var i sjokk og ikke rasjonell. Heldigvis var det ingen flere med skuddskader om bord i Reiulf.

Etter den tredje turen kunne verken Christer eller jeg se flere i vannet. Vi la til brygga og gikk opp til huset. Ventet på at noe skulle skje, at politiet skulle reise ut, at skytingen skulle opphøre. Vi forsto ikke hva som skjedde, hva faren besto i, bare at den var der ute. Det var ekkelt og veldig skremmende.

Det var mange båter utpå nå. Christer hentet en kikkert for å se om det var noen i vannet vi hadde oversett. Fra der vi sto kunne vi se terroristen komme gående ut av sivet, han ladet, løftet våpenet, skjøt en rekke skudd. Å se på uten å kunne gripe inn, stoppe ham, var helt fryktelig. Jeg er en gammel elgjeger. Jeg vurderte å ta fram rifla mi, men jeg visste jeg ikke ville klare å treffe ham på så langt hold.

Mens vi sto der uten helt å vite hva vi skulle gjøre, så vi plutselig nye ungdommer legge på svøm. Samtidig ringte telefonen min. Det var en av naboene over veien.

«Terje», sa han, «du må reise ut igjen. De har begynt å svømme igjen.»

«Jeg vet det», svarte jeg. «Jeg er på vei.»

På denne turen ble ikke Christer med. Karin var veldig redd det skulle skje ham noe. Nita også.

«Hvis du blir igjen på land så får bestefar plass til en ekstra ungdom i båten», sa Karin til ham. Det gjorde at Christer ble igjen, noe han tok veldig tungt. Han ville være med ut og hjelpe. På denne turen, som var min fjerde, plukket jeg opp flere unge gutter og kjørte dem i land på brygga vår. Denne gangen kom politimannen jeg hadde snakket med tidligere, helt ned og spurte om jeg kunne kjøre ham over til øya.

«Ja», sa jeg. «Har de tatt ham nå?»

22