Marian Keyes
Mysteriet i Mercy Close
© 2013 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) © Marian Keyes, 2012 ISBN 978-82-02-40784-1 1. opplag 2013 Originalens tittel: The Mystery of Mercy Close Oversettelse: Linda Marie Vikaune Omslagsdesign: Johanna Blom Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Tony
Det hadde ikke vært meg imot – jeg mener, det er det som er den store ironien her – men jeg er den eneste jeg vet om som ikke synes at det hadde vært deilig å ‘dra et sted’ for å ‘hvile seg’. Du skulle ha hørt min søster Claire snakke om det, som om det å våkne opp på et mentalsykehus en morgen hadde vært den deiligste opplevelsen hun kunne tenke seg. «Jeg har en fantastisk idé,» erklærte hun til venninnen Judy. «Vi kan ha nervesammenbruddene våre samtidig!» «Genialt!» sa Judy. «Vi kan få dobbeltrom. Det blir helt herlig.» «Fortell meg mer.» «Tjaaaa. Snille mennesker … myke hender som ønsker oss velkommen … dempede stemmer … hvitt sengetøy, hvite sofaer, hvite orkideer, alt er hvitt …» «Akkurat som i himmelen,» sa Judy. «Akkurat som i himmelen!» Slett ikke som i himmelen! Jeg åpnet munnen for å protestere, men de var ikke til å stoppe. «… lyden av rennende vann …» «… duften av sjasmin …» «… en klokke som tikker et sted i nærheten …» «… singlende toner fra en liten bjelle …» 7
«… oss to som ligger i sengen, helt hinsides på Xanax …» «… og stirrer drømmende på støvfnugg …» «… eller leser Grazia …» «… eller kjøper Magnum Gold fra mannen som går fra avdeling til avdeling og selger iskrem …» Men det er ingen menn der som selger Magnum Gold. Og ingen av de andre fine tingene heller. «En klok stemme vil si …» Judy gjorde en teatralsk pause. «’Legg fra deg byrdene, Judy’.» «Og en nydelig, velduftende sykepleier avlyser alle avtalene våre,» sa Claire. «Hun ber alle om å la oss være i fred. Hun forteller alle de utakknemlige drittsekkene at vi har nervøse sammenbrudd, og at det var deres feil, og at de må være mye snillere mot oss hvis vi noensinne kommer ut igjen.» Både Claire og Judy hadde grufullt travle liv – unger, hunder, ektemenn, jobber og en tyngende og tidkrevende trang til å se ti år yngre ut enn de faktisk var. De suser stadig vekk rundt i familiebiler og leverer sønner på rugbytrening, henter døtre hos tannlegen, raser tvers gjennom byen for å rekke møter. Simultankapasitet var en kunstform for dem – de benyttet seg av frisekundene mens de ventet på grønt lys til å gni anklene inn med falsk brunfarge, de svarte på e-post fra kinosetet og bakte røde cupcakes med hvit glasur midt på natten, og tenåringsdøtrene deres kalte dem ‘den patetiske, feite, gamle kjerringa’. Ikke et eneste øyeblikk gikk til spille. «De kommer til å gi oss Xanax.» Claire var tilbake i drømmen sin. «Å, herrrrlig.» «Så mye vi vil ha. Det øyeblikket rusen begynner å dabbe av, trykker vi bare på en ringeknapp og så kommer det en sykepleier og fyller på.» «Og vi trenger aldri å kle på oss. De kommer med nye bomullspysjer hver dag, helt nye, rett fra pakken. Og vi kan sove seksten timer om dagen.» 8
«Å, søvn …» «Det blir som å være pakket inn i en diger marengskokong; vi kommer til å føle oss helt vektløse og lykkelige som i en drøm …» Det var på tide å påpeke den ene store, stygge feilen i den deilige drømmen deres. «Bortsett fra at dere kommer til å være på et psykiatrisk sykehus.» Både Claire og Judy så fullstendig himmelfalne ut. Til slutt sa Claire: «Jeg snakker ikke om et psykiatrisk sykehus. Bare et sted hvor man drar for å … hvile seg.» «Det stedet folk drar for å ‘hvile seg’ er et psykiatrisk sykehus.» De ble stille. Judy tygget på underleppen. Det var tydelig at de tenkte på dette. «Hva trodde dere at det var?» spurte jeg. «Tja … et slags spa,» sa Claire. «Bare med … reseptbelagte midler.» «De har gale folk der inne,» sa jeg. «Ordentlig gale folk. Syke folk.» Det ble stille en stund til, og så vendte Claire det ildrøde ansiktet mot meg. «Herregud, Helen,» utbrøt hun. «Du er så kjip. Kan du aldri la oss ha noe fint i fred?»
TORSDAG
1
Jeg tenkte på mat. Det er det jeg gjør når jeg sitter i bilkø. Det er det alle normale mennesker gjør, naturligvis, men nå som jeg tenkte på det, hadde jeg ikke fått i meg noe å spise siden klokken sju i morges, for rundt ti timer siden. En Laddz-låt strømmet ut fra radioen for andre gang i dag – snakk om uflaks – og mens de vemodige, sirupssøte harmoniene fylte bilen, fikk jeg en kortvarig, men intens trang til å kjøre rett i en påle. Det var en bensinstasjon like foran meg på venstre side, det røde skiltet som varslet forfriskninger hang forlokkende i luften. Jeg kunne tråkle meg ut av korken og gå inn og kjøpe meg en smultring. Men smultringene de solgte på slike steder var like smakløse som svampene man finner på havbunnen; jeg hadde fått mer glede av å vaske meg med den enn å spise den. Dessuten sirklet en flokk med enorme, svarte gribber over bensinpumpene, og det fikk meg til å miste lysten. Nei, avgjorde jeg, jeg fikk heller vente og … Vent nå litt! Gribber? I en by? Over en bensinstasjon? Jeg kikket opp på dem igjen, og det var ikke gribber. Bare måker. Helt vanlige, irske måker. Og så tenkte jeg: Å, nei, ikke nå igjen. 13
Et kvarter senere svingte jeg inn foran huset til foreldrene mine, brukte et øyeblikk på å ta meg sammen, og så begynte jeg å romstere etter en nøkkel for å låse meg inn. De hadde prøvd å få meg til å gi den fra meg da jeg flyttet ut for tre år siden, men som den strategen jeg er, hadde jeg beholdt den. Mamma hadde ymtet frampå om å skifte lås, men hun og pappa hadde brukt åtte år på å bestemme seg for å kjøpe en gul bøtte, så hva var oddsene for at de skulle klare noe så komplisert som å skaffe seg ny lås? De satt inne på kjøkkenet, ved bordet, og drakk te og spiste kake. Gamle mennesker. For et fabelaktig liv de hadde. Selv de som ikke driver med tai chi. (Som jeg vil komme tilbake til.) De så opp og stirret på meg med dårlig skjult avsky. «Jeg har nyheter,» sa jeg. Moren min fikk tilbake talens bruk. «Hva gjør du her?» «Jeg bor her.» «Det gjør du ikke. Vi ble kvitt deg. Vi malte rommet ditt. Vi har aldri hatt det bedre.» «Jeg sa jo at jeg hadde nyheter. Det er det som er nyheten. Jeg bor her.» Nå begynte frykten å krype inn i ansiktet hennes. «Du har din egen leilighet.» Hun sa det bestemt, men hun hadde begynt å vakle. Hun måtte jo ha forventet dette. «Det har jeg ikke,» sa jeg. «Ikke fra og med i dag. Jeg har ikke noe sted å bo.» «Er det boliglånet?» Hun var askegrå i ansiktet. (Under den obligatoriske, oransje underlagskremen alle irske mødre blir utstyrt med.) «Hva er det som foregår?» Pappa var døv. Og ofte forvirret. Det var vanskelig å si hvilken av de to hemningene som til enhver tid var verst. «Hun har ikke betalt BOLIGLÅNET,» sa mamma inn i det gode øret hans. «Leiligheten hennes har blitt INNDRATT.» «Jeg hadde ikke råd til å betale boliglånet. Du får det til å høres ut som det er min feil. Dessuten er det mer komplisert enn som så.» 14
«Du har en kjæreste,» sa mamma med håp i stemmen. «Kan du ikke bo sammen med ham?» «Den katolske pipa har fått en annen lyd, hører jeg?» «Vi må følge med i tiden.» Jeg ristet på hodet. «Jeg kan ikke flytte inn hos Artie. Jeg får ikke lov av ungene hans.» Det stemmer ikke helt. Det gjelder bare Bruno. Han hatet meg dypt og inderlig, men Iona var hyggelig nok, og Bella forgudet meg faktisk. «Dere er foreldrene mine. Betingelsesløs kjærlighet, husker du? Greiene mine er i bilen.» «Hva! Alt sammen?» «Nei.» Jeg hadde tilbrakt dagen sammen med to fyrer som tok svarte penger. De siste få møblene jeg eide, var nå stablet inn på et digert lager ute ved flyplassen og ventet på gode tider. «Bare klærne og jobbgreiene mine.» Ganske mye greier, faktisk, siden jeg hadde vært nødt til å si fra meg kontoret for over ett år siden. Og ganske mye klær også, selv om jeg hadde kastet tonnevis mens jeg pakket. «Men når skal det ta slutt?» sa mamma klagende. «Når skal vi få nyte alderdommens otium?» «Aldri,» sa pappa med plutselig overbevisning. «Hun er del av et syndrom. Boomerang-generasjonen. Voksne barn som kommer tilbake for å bo i barndomshjemmet. Jeg leste om det i Grazia.» Det er umulig å argumentere mot Grazia. «Du kan bli i noen dager,» sa mamma storsinnet. «Men jeg må advare deg, det kan hende vi selger huset og drar på cruise i Karibia.» Slik eiendomsprisene var, ville de sannsynligvis ikke få råd til en båt ut til Aran-øyene engang, men jeg bestemte meg for ikke å strø salt i såret, og gikk ut til bilen for å begynne å lempe inn kassene med ting. De ga meg tross alt tak over hodet. «Når er det middag?» Jeg var ikke sulten, men jeg ville vite hvordan timeplanen så ut. «Middag?» 15
Det var ingen middag. «Vi bryr oss ikke egentlig med det lenger,» innrømmet mamma. «Ikke nå som det bare er oss to.» Dette var oppskakende nyheter. Jeg hadde dårlig samvittighet nok som det var uten at foreldrene mine plutselig skulle oppføre seg som om de satt inne på dødens venteværelse. «Men hva spiser dere, da?» De så overrasket på hverandre, og deretter på kaken på bordet. «Tja … kake, for eksempel.» Denne ordningen ville ha passet meg utmerket tidligere i livet – gjennom hele oppveksten hadde de fire søstrene mine og jeg ansett det som en høyrisikoaktivitet å innta noe som mamma hadde laget – men jeg var ikke meg selv. «Så når er det kake?» «Når du vil.» Det var ikke godt nok. «Jeg trenger en tid.» «Klokka sju, da.» «Ok. Hør her … jeg så en flokk med gribber over bensinstasjonen.» Mamma spisset leppene. «Det finnes ikke gribber i Irland,» sa pappa. «Sankt Patrick drev dem vekk.» «Det stemmer,» sa mamma bestemt. «Så du så ingen gribber.» «Men …» Jeg stoppet. Det var ingen vits. Jeg åpnet munnen for å trekke inn litt luft. «Hva er det du gjør?» Mamma hørtes skremt ut. «Jeg …» Hva var det jeg gjorde? «Jeg prøver å puste. Brystkassen min har låst seg. Det er ikke nok plass til å få inn luft.» «Selvfølgelig er det plass. Å puste er den naturligste ting av verden.» «Jeg tror ribbena mine har krympet. Sånn som beina krymper når man blir gammel, vet du.» «Du er bare trettitre. Vent til du blir så gammel som meg, du, så skal du få merke at beina krymper.» 16
Selv om jeg ikke visste hvor gammel mamma var – hun løy konstant og detaljert om det, den ene gangen kunne hun nevne den viktige rollen hun hadde spilt under Påskeopprøret i 1916 («Jeg hjalp til med å renskrive Uavhengighetserklæringen for unge Pádraig før han leste den på trappen utenfor hovedpostkontoret»), andre ganger kunne hun mimre om tenårene, da hun danset jive til The Hucklebuck den gangen Elvis kom til Irland (Elvis var aldri i Irland og sang aldri The Hucklebuck, men hvis du prøver å fortelle henne det, blir hun bare verre, og insisterer på at Elvis var innom på hemmelig visitt på vei til Tyskland og at han sang The Hucklebuck fordi hun hadde bedt ham om det) – virket hun større og mer robust enn noensinne. «Inn med pusten der, kom igjen, kom igjen, alle klarer det,» lokket hun. «Et lite barn klarer det. Så hva skal du gjøre i kveld? Etter … kaken? Skal vi se på TV? Vi har tatt opp tjueni episoder av 4-stjerners middag.» «Ah …» Jeg hadde ikke lyst til å se på 4-stjerners middag. Vanligvis så jeg minst to episoder per dag, men plutselig var jeg lei av det. Artie hadde sagt jeg kunne stikke innom når jeg ville. Ungene hans skulle være der i kveld, og jeg var ikke sikker på om jeg hadde styrke til å snakke med dem, for ikke å snakke om at deres nærvær innebar at jeg ikke hadde full og fri seksuell tilgang til ham. Men han hadde jobbet i Belfast hele uken, og jeg hadde … ja, ut med det, kan like gjerne innrømme det … jeg hadde savnet ham. «Jeg drar nok hjem til Artie,» sa jeg. Mamma lyste opp. «Kan jeg få bli med?» «Selvfølgelig ikke! Jeg har advart deg!» Mamma hadde en forkjærlighet for huset til Artie. Du har sikkert sett typen, hvis du leser interiørmagasiner. Fra utsiden ser det ut som et arbeiderklassehus med begge beina på jorda, sammenkrøpet like ved veien, hilser til lua og kjenner sin plass. Skifertaket er skakt og ytterdøren er så lav at den eneste som kan seile 17
gjennom den i full overbevisning om ikke å få skader på kraniet, er en fullblods dverg. Men når du kommer inn i selve huset, oppdager du at noen har slått ut hele bakveggen og erstattet den med et futuristisk eventyrland av glass og flytende trapper og fritthengende soverom som minner om fuglereir og takvinduer i det fjerne. Mamma hadde vært der bare én gang, ved et uhell – jeg hadde advart henne om at hun skulle bli sittende i bilen, men hun trosset meg – og det hadde gjort så stort inntrykk på henne at hun hadde satt meg i voldsom forlegenhet. Jeg ville ikke la det skje igjen. «Greit, greit, jeg blir ikke med,» sa hun. «Men jeg må be deg om en tjeneste.» «Hva?» «Kan du bli med meg på gjenforeningskonserten til Laddz?» «Har du gått helt fra vettet?» «Om jeg har gått fra vettet? Og det sier du, som ser gribber!»
2
Arbeiderklassehus i dvergstørrelse er vel og bra, bortsett fra at de ikke har hendige parkeringsplasser i underetasjen. Det tok mer tid å finne en parkeringsplass enn det hadde gjort å kjøre de tre kilometerne hjem til Artie. Langt om lenge kilte jeg min Fiat 500 (svart med svart interiør) inn mellom to gedigne SUV-er, og så låste jeg meg inn i den himmelske pleksiglasskokongen. Jeg hadde min egen nøkkel – det var bare seks uker siden jeg og Artie hadde foretatt den høytidelige utvekslingen. Han hadde gitt meg nøkkel til huset sitt, og jeg hadde gitt ham nøkkel til leiligheten min. For den gangen hadde jeg fremdeles en leilighet. Blendet av junikveldssolen fulgte jeg lyden av stemmer gjennom huset og ned de magiske, frittflytende trinnene ut til terrassen, hvor en gjeng pene, lyshårede mennesker hadde samlet seg rundt – av alle familiehyggelige ting – et puslespill. Artie, min vakre viking Artie. Og Iona og Bruno og Bella, de vakre barna hans. Og Vonnie, den vakre ekskona hans. Hun satt ved siden av Artie så den magre, brune skulderen hennes dultet mot hans store, brede. Jeg hadde ikke forventet å se henne, men hun bodde i nærheten og stakk ofte innom, vanligvis med Steffan, partneren sin, på slep. Det var hun som først merket at jeg var der. «Helen!» utbrøt hun med stor varme. 19
Et kor av hilsener og blitslampesmil ble rettet mot meg, og jeg ble trukket inn i et hav av åpne armer for å bli kysset av alle. Familien Devlin var vennligsinnede folk. Det var bare Bruno som holdt igjen, og han måtte ikke tro at jeg ikke la merke til det. Jeg holdt mentalt regnskap over de mange, mange gangene han hadde krenket meg. Jeg fikk med meg alt. Vi har alle våre nådegaver. Bella, som var kledd i rosa fra topp til tå og oste av kirsebærtyggis, ble henrykt over min ankomst. «Helen, Helen.» Hun kastet seg mot meg. «Pappa sa ikke at du skulle komme. Kan jeg få ordne håret ditt?» «Bella, gi Helen fem sekunder,» sa Artie. Ni år gamle og kjærlig innstilte Bella var det yngste og svakeste medlemmet i gruppen. Likevel ville det være uklokt å gjøre seg til uvenns med henne. Men først hadde jeg viktige ting å gjøre. Jeg stirret mot området hvor Vonnies overarm møtte Arties. «Flytt deg,» sa jeg. «Du sitter for nært ham.» «Hun er kona hans.» Brunos ladyboy-kinneben glødet indignert … hadde han på seg rouge? «Eks-kone,» sa jeg. «Og jeg er kjæresten hans. Han er min nå.» Og så la jeg raskt og påtatt til: «Hahaha.» (Slik at hvis noen skulle finne på å kalle meg egoistisk og umoden og sa: «Hva med stakkars Bruno?» kunne jeg alltids svare: «Herregud, det var en spøk. Han må lære seg å tåle en spøk.») «Det var faktisk Artie som lente seg mot meg,» sa Vonnie. «Det var det ikke.» Denne kvelden var jeg ganske lei av dette spillet jeg alltid måtte spille med Vonnie. Jeg fikk knapt nok fram ordene som måtte til for å fortsette leken. «Du prøver deg alltid på ham. Men du kan bare gi opp, Vonnie. Han er gal etter meg.» «Å, men da, så.» Vonnie flyttet seg godlynt bortover så det ble masser av plass mellom henne og Artie. Det var ikke min stil, men jeg kunne ikke annet enn å like henne. Og hva så med Artie midt oppe i alt dette? Jo, han konsentrerte seg intenst om det nedre, venstre hjørnet av puslespillet. Han hadde 20
alltid et anstrøk av ‘taus, sterk mann’ over seg, men når Vonnie og jeg begynte med alfakvinneknuffingen vår, hadde han lært seg – på mine instrukser – å trekke seg helt unna. I begynnelsen hadde han prøvd å beskytte meg mot henne, men jeg ble dødsens fornærmet. Jeg sa: «Det er jevngodt med å si at hun er nifsere enn meg.» Men faktisk var det tretten år gamle Bruno som var det virkelige problemet. Han var mer infam enn den mest utspekulerte jente, og ja, jeg visste at han hadde god grunn til det – foreldrene hans hadde gått fra hverandre da han var bare ni år gammel. Nå var han en tenåring i sinnehormonenes klør, noe som ga seg uttrykk i en fascistisk motesans: tettsittende, svarte skjorter; smale, svarte bukser stukket ned i blanke, svarte, knehøye skinnstøvler; veldig, veldig blondt hår klippet veldig kort, bortsett fra en stor, sidetung åttitallslugg. Han brukte mascara, og nå så det ut til at han hadde begynt på rougen også. «Så!» Jeg smilte en smule anstrengt mot alle ansiktene rundt meg. Artie så opp fra puslespillet og stirret på meg med intense, blå øyne. Herregud. Jeg svelget tungt. Jeg ønsket umiddelbart at Vonnie skulle gå hjem og ungene skulle legge seg så jeg kunne få være litt alene sammen med Artie. Hadde det vært ufint å be dem om å stikke av? «Lyst på noe å drikke?» spurte han uten å slippe blikket mitt. Jeg nikket taust. Jeg hadde forventet at han skulle reise seg så jeg kunne følge ham ned til kjøkkenet og få et raskt sniff av ham. «Jeg skal hente,» sa Iona drømmende. Jeg bet i meg et frustrert ul og så henne flagre ned de flytende trinnene til kjøkkenet, hvor drikkevarene holdt til. Hun var femten. Jeg syntes det var utrolig at hun kunne bli tiltrodd oppgaven med å bære et glass vin uten å styrte det i seg. Da jeg var femten, drakk jeg alt som ikke var spikret fast. Det var bare det du gjorde, det var det alle gjorde. Kanskje det var mangelen på lommepen21
ger, ikke vet jeg, men jeg forsto meg ikke på Iona og hennes pålitelige, måteholdne likemenn. «Er du sulten, Helen?» spurte Vonnie. «Det er en salat med fennikel og Vacherin i kjøleskapet.» Magen min knyttet seg; det var ikke snakk om å få noe ned dit. «Jeg har spist.» Det hadde jeg ikke. Jeg hadde ikke engang klart å tvinge i meg et stykke av mamma og pappas middagskake. «Sikker?» Vonnie betraktet meg slu. «Du ser litt tynn ut. Jeg vil ikke at du skal bli tynnere enn meg!» «Ingen fare.» Men kanskje det var det. Jeg hadde ikke spist et ordentlig måltid siden … tja, på lenge – jeg husket ikke egentlig, men det måtte ha vært en uke siden, kanskje litt lenger. Kroppen så ut til å ha sluttet å informere hjernen om at den trengte næring. Eller kanskje hjernen min var så full av bekymring at den ikke klarte å håndtere informasjonen. De få gangene beskjeden faktisk hadde kommet fram, hadde jeg vært fullstendig ute av stand til å foreta meg noe som kunne kalles komplisert, som å helle melk over Cheerios, for å døyve sulten. Selv å spise popkorn, som jeg hadde prøvd i går kveld, slo meg som en underlig ting. Hvorfor skulle noen frivillig spise disse ru, små isoporkulene som skar en i munnen og gned salt i såret samtidig? «Helen!» sa Bella. «Kom og lek!» Hun dro fram en rosa plastkam og en rosa Tupperwareboks med rosa hårspenner og rosa, lodne strikker. «Ta plass.» Å, herregud. Frisøren. Men jeg skulle vel være glad for at det ikke var Bilregistreringsdamen. Det var den aller verste av lekene våre – jeg måtte stå i kø i timevis mens hun satt bak glasset i en innbilt skranke. Jeg fortalte henne stadig vekk at vi kunne gjøre det på nett i stedet, men hun protesterte og sa at da var det ingen lek lenger. «Her er vinen din,» sa hun og hveste mot Iona: «Kom igjen, gi henne den – ser du ikke at hun er stresset?» Iona rakte meg et beger med rødvin og et høyt, kaldt glass som klirret av isbiter. «Shiraz eller hjemmelaget valerian-iste. Jeg visste ikke hva du foretrakk, så jeg tok med begge deler.» 22
Et øyeblikk vurderte jeg vinen, men bestemte meg for å la være. Jeg var redd for at jeg hvis jeg først begynte å drikke, ville jeg aldri klare å stoppe, og jeg fikset ikke tanken på en bakrus. «Ingen vin til meg.» Jeg stålsatte meg mot kakofonien som vanligvis etterfulgte den typen utsagn: «Hva? Ingen vin? Sa hun ‘ingen vin’? Er hun blitt gal?» Jeg forventet at Devlin-familien skulle reise seg som én skapning og bryte meg inn i et knipetak jeg ikke kom meg ut av, slik at de kunne helle i meg Shiraz ved hjelp av en trakt, men det kom ikke en eneste kommentar. Jeg hadde glemt at jeg ikke var sammen med min egen familie. «Har du lyst på Cola Light i stedet?» spurte Iona. Herregud, Devlin-familien var det perfekte vertskap, selv en småsprø og flagrende type som Iona. De hadde alltid Cola Light i kjøleskapet til meg, selv om ingen av dem drakk det. «Nei, nei takk, det går bra.» Jeg tok en slurk av valerianteen – ikke ugodt, men ikke godt heller – og så senket jeg meg ned på en diger gulvpute. Bella knelte ved siden av meg og begynte å stryke meg over hodet. «Du har nydelig hår,» sa hun lavt. «Tusen takk skal du ha.» Men når sant skal sies, så syntes hun at alt ved meg var nydelig, så hun var ikke akkurat et pålitelig vitne. Mens de små fingrene hennes kjemmet og delte opp håret, begynte skuldrene mine å synke. For første gang på rundt ti dager følte jeg lettelsen over et ordentlig innpust, følelsen av lungene som fylte seg helt med luft og så slapp det rolig ut igjen. «Herregud, så avslappende det er …» «Fæl dag?» spurte hun medfølende. «Du skulle bare ha visst, min lille, rosa amiga.» «Fortell, da,» sa hun. Jeg var på nippet til å begynne å fortelle hele den triste historien, men så husket jeg at hun bare var ni år gammel. «Jo …» sa jeg og anstrengte meg veldig for å få alt til å virke 23
muntert. «Jeg hadde ikke klart å betale regningene mine, så jeg måtte flytte ut av leiligheten min …» «Hva?» sa Artie sjokkert. «Når?» «I dag. Men det går greit.» Jeg snakket mer til Bella enn til ham. «Men hvorfor har du ikke fortalt meg det?» Ja, hvorfor hadde jeg ikke fortalt ham det? Da jeg ga ham nøkkelen for seks uker siden, hadde jeg advart ham om at det var en mulighet, men jeg hadde fått det til å høres ut som om jeg spøkte – hele landet hadde jo forfalte boliglån og gjeld oppetter ørene. Men han hadde hatt ungene sist helg, og han hadde vært bortreist hele uken, og jeg syntes det var vanskelig å ha vanskelige samtaler på telefonen. Og dessuten hadde jeg ikke fortalt noen hva som foregikk. I går morges, da jeg innså at jeg hadde kommet til veis ende – at veien faktisk hadde tatt slutt for en stund siden, men at jeg hadde nektet å innse det og håpet at veivesenet skulle komme settende med asfalt og hvit maling og lage et par kilometer til – ordnet jeg bare i all stillhet med to flyttemenn til i dag. Det var nok skammen som hadde fått meg til å tie. Eller sorg? Eller sjokk? Ikke lett å si for sikkert. «Hva skal du gjøre?» Bella hørtes opprørt ut. «Jeg har flyttet inn hos moren og faren min igjen for en stund. De går gjennom en gammel fase for øyeblikket, så det er ikke mye mat, men det går kanskje over …» «Kan du ikke bo her?» spurte Bella. Brunos lille ferskenansikt begynte umiddelbart å lyse av raseri. Han var så sint til vanlig at man skulle tro han hadde vegg-til-veggkviser, en ekstern manifestasjon av hans indre eder og galle, men han hadde faktisk veldig myk og sart hud. «Fordi faren deres og jeg bare har vært sammen en kort stund …» «Fem måneder, tre uker og seks dager,» sa Bella. «Det er nesten seks måneder. Det er et halvt år!» Jeg så engstelig på det ivrige, lille ansiktet hennes. 24
«Og dere er fine sammen,» sa hun entusiastisk. «Det sier mamma. Ikke sant, mamma?» «Det stemmer, det gjør jeg,» sa Vonnie med et tørt smil. «Jeg kan ikke flytte inn.» Jeg gjorde mitt beste for å virke munter. «For da kommer Bruno til å knivstikke meg midt på natten.» Og etterpå kommer han til å stjele sminken min. Bella så forferdet på meg. «Det gjør han ikke.» «Jo, det gjør jeg,» sa Bruno. «Bruno!» ropte Artie mot ham. «Beklager, Helen.» Bruno visste hvor grensen gikk. Han snudde seg vekk, men ikke før jeg hadde sett ham mime ordene Dra til helvete, fittetryne. Jeg måtte mønstre alt jeg hadde av selvkontroll for ikke å mime tilbake Dra til helvete selv, fascistfaen. Jeg var nesten trettifire år gammel, minnet jeg meg selv på. Og Artie kunne se det. Jeg ble avledet av at det blinket på mobilen min. En ny e-post, rykende fersk. Med den interessante tittelen: På vei til korset på alle fire. Men så fikk jeg se hvem den var fra: Jay Parker. Jeg holdt på å slippe hele maskineriet. Kjæreste Helen, min snadderdeilige lille grinebiter. Selv om jeg hater å innrømme det, så trenger jeg din hjelp. Kan vi ikke la fortid være fortid, og så tar du kontakt? Det tok meg mindre enn et sekund å taste inn svaret: Nei. Jeg lot Bella styre med håret mitt, nippet til valerian-teen min og så på at Devlinene la puslespillet sitt og ønsket at alle sammen – bortsett fra Artie, naturligvis – skulle ha seg vekk. Kunne vi ikke i det minste gå inn og sette på TV-en? I huset der jeg vokste opp hadde vi behandlet ‘ute’ med stor mistenksomhet. Selv midt på sommeren hadde vi ikke egentlig forstått vitsen med hager, spesielt siden 25
ledningen til TV-en ikke rakk så langt. Og TV-en hadde vært viktig for familien Walsh, så viktig at uansett hva som skjedde – fødsler, dødsfall eller bryllup – så sto TV-en alltid, absolutt alltid, på i bakgrunnen, aller helst med en høylytt såpeopera. Hvordan holdt Devlinene ut all denne evinnelige samtalen? Kanskje det ikke var dem som var problemet, slo det meg. Kanskje det var meg. Det virket som om evnen til å snakke med andre mennesker lekket ut av meg som luft ut av en gammel ballong. Jeg var verre nå enn jeg var for en time siden. Bellas myke fingre spilte over hodebunnen min, og hun klukket og styrte og kom til slutt fram til en slags løsning hun var tilfreds med. «Perfekt! Du ser ut som en mayaprinsesse. Se.» Hun stakk et håndspeil opp i ansiktet på meg. Jeg fikk et raskt glimt av håret mitt i to lange fletter og en slags håndvevd greie over panneluggen. «Se på Helen,» sa hun til forsamlingen. «Er hun ikke vakker?» «Veldig vakker,» sa Vonnie og virket helt oppriktig. «Som en mayaprinsesse,» understreket Bella. «Et det sant at mayaene oppfant Magnum?» spurte jeg. Det ble en kort, sjokkert stillhet, og så fortsatte samtalen som om jeg ikke hadde sagt noe som helst. Jeg var langt utenfor bølgelengden her. «Hun ser akkurat ut som en mayaprinsesse,» sa Vonnie. «Bortsett fra at Helen har grønne øyne, og en mayaprinsesse ville sikkert hatt brune. Men håret er perfekt. Flott jobb, Bella. Mer te, Helen?» Til min store overraskelse hadde jeg – i hvert fall for øyeblikket – fått mer enn nok av Devlinene, av skjønnheten deres og verdigheten og manerene deres, av brettspillene deres og de vennskapelige skilsmissene og de halve glassene med vin som barna fikk til middag. Jeg ville voldsomt gjerne ha Artie for meg selv, men det kom ikke til å skje, og jeg klarte ikke engang å oppvise energi nok til å bli sur – det var jo ikke hans feil at han hadde tre unger og en krevende jobb. Han visste ikke hvordan dagen min hadde vært i dag. Eller i går. Eller hvordan uken min hadde vært, for den del. 26
«Ikke mer te, Vonnie. Jeg må nesten komme meg av gårde.» Jeg reiste meg opp. «Drar du?» Artie så bekymret ut. «Jeg ser deg i helgen.» Eller når det var Vonnie hadde ungene neste gang. Jeg hadde mistet oversikten over turnusen deres, men det var en veldig komplisert turnus. Det grunnleggende prinsippet var at de tre barna skulle tilbringe på minuttet nøyaktig like mengder tid hjemme hos hver av foreldrene, men hvilke ukedager det var snakk om varierte fra uke til uke avhengig av om Artie eller Vonnie (mest Vonnie, spør du meg) dro på miniferier, brylluper på landet osv. «Alt i orden?» Artie begynte å se engstelig ut. «Ja da.» Jeg kunne ikke gå inn på det nå. Han grep tak i håndleddet mitt. «Kan du ikke vente en liten stund?» Og med lavere stemme la han til: «Jeg skal be Vonnie om å gå. Og ungene blir nødt til å legge seg før eller siden.» Men det kunne ta flere timer. Artie og jeg la oss aldri før dem. Jeg var ofte der om morgenen, så det var åpenbart at jeg hadde ligget over, men vi – alle fem – lot som om jeg sov i en imaginær gjesteseng og at Artie hadde tilbrakt natten alene. Selv om jeg var Arties elskerinne, oppførte vi oss ofte som om jeg bare var en venn av familien. «Jeg er nødt til å gå.» Hvis jeg måtte sitte enda lenger på terrassen og vente på å få Artie for meg selv, vente på å få sjansen til å ta klærne av den flotte kroppen hans, kom jeg til å eksplodere. Men først: avskjeden. Det tok omtrent tjue minutter. Jeg har ikke sans for langtrukne farvel; hadde det vært opp til meg, hadde jeg heller mumlet noe om å gå på do og bare snike meg ut og være halvveis hjemme før noen merket at jeg var borte. Jeg synes det er nesten uutholdelig kjedelig å ta avskjed. Inne i hodet mitt har jeg allerede dratt, så det virker så bortkastet å holde på med «God tur hjem» og «Takk for nå» og all smilingen og det der. Enkelte ganger har jeg lyst til å rive hendene deres fra skuldrene 27
mine og bare løpe min vei. Men Devlinene likte å gjøre et stort nummer av det – klemmer og doble kyss – selv fra Bruno, som tydeligvis ikke klarte å rive seg helt løs fra middelklasseoppdragelsen sin – og kvadruple kyss (begge kinn, pannen og haken) fra Bella, som foreslo at vi skulle ha pysjamasfest på rommet hennes snart. «Du skal få låne pysjen min med Jordbær-Matilde på,» lovet hun. «Du er ni år gammel,» sa Bruno superhånlig. «Og hun er gammel. Hvordan skal hun få på seg pysjen din?» «Vi er like store,» sa Bella. Og det rareste var at vi var praktisk talt like store. Jeg var kort for alderen, og Bella var høy. Alle Devlinene var høye, de fikk det fra Artie. «Er du sikker på at det er lurt at du er alene?» spurte Artie idet han fulgte meg til døren. «Du har hatt en skikkelig dårlig dag.» «Nei da, det går så fint, så.» Han tok hånden min og gned håndflaten mot T-skjorten sin, over brystmusklene, og så ned mot magemusklene. «Stopp.» Jeg trakk meg unna ham. «Ingen vits i å starte noe vi ikke kan fullføre.» «Oookay. Men vi kan i hvert fall ta av deg denne før du drar.» «Artie, jeg sa jo at—» Han løsnet ømt hårbåndet som Bella hadde festet på meg, viste meg det med en storslått bevegelse og lot det falle på gulvet. «Å,» sa jeg. Og så sa jeg «Å,» igjen, da han lot hendene gli innunder hårfestet og over den stakkars, lidende hodebunnen min og begynte å løsne de to flettene. Jeg lukket øynene et øyeblikk og lot hendene hans jobbe seg gjennom håret. Han lot tomlene sirkle rundt ørene mine, over pannen, på nyven mellom øyenbrynene mine, over det stramme punktet hvor nakken møtte hodebunnen. Ansiktet mitt begynte å mykne og kjevehengslene mine løste seg opp, og da han sluttet, var jeg så ør av nytelse at en mindre steil kvinne ville ha veltet over ende. 28
Jeg klarte å bli stående oppreist. «Siklet jeg på deg?» spurte jeg. «Ikke denne gangen.» «Ok, da drar jeg.» Han bøyde seg ned og kysset meg, et kyss som var mer tilbakeholdent enn jeg hadde ønsket meg, men det var best å ikke starte noen branner. Jeg lot hånden gli opp til baksiden av hodet hans. Jeg likte å vikle fingrene inn i håret i nakkegropen hans og trekke i det, men ikke hardt nok til at det gjorde vondt. Ikke egentlig. Da vi trakk oss fra hverandre, sa jeg: «Jeg liker håret ditt.» «Vonnie sier at jeg må klippe det.» «Og jeg sier at du ikke må det. Og det er jeg som bestemmer.» «Ok,» sa han. «Få deg litt søvn. Jeg ringer deg senere.» Vi hadde fått en – tja, jeg antar at det var en rutine – i løpet av de siste par ukene, vi pleide å ta oss en rask, liten prat før vi sovnet. «Og hva spørsmålet ditt angår,» sa han, «så er svaret ja.» «Hvilket spørsmål?» «Om det var mayaene som oppfant Magnum.» «Åh …» «Ja, selvfølgelig var det mayaene som oppfant Magnum.»
3
Så snart jeg begynte å kjøre, innså jeg at jeg ikke hadde noe sted å dra. Jeg svingte ut på motorveien, men da avkjørselen til foreldrene mine dukket opp, overså jeg den og bare fortsatte å kjøre. Jeg likte å kjøre. Det var som å være inne i en liten boble. Jeg var ikke på det stedet jeg hadde forlatt, og jeg var ikke på det stedet jeg skulle til. Det var som om jeg hadde opphørt å eksistere da jeg dro, og ikke ville eksistere igjen før jeg kom fram, og jeg likte denne tilstanden av ikke-væren. Mens jeg kjørte, gispet jeg etter luft gjennom munnen, prøvde å svelge den ned, prøvde å hindre brystkassen i å knuge seg selv helt flat. Da telefonen ringte, kjente jeg angsten bråstige i meg. Jeg løftet den opp og kastet et raskt blikk på skjermen: ukjent nummer. Det kunne potensielt være masser av folk – jeg hadde fått opptil flere uvelkomne oppringninger i det siste, slik mennesker med ubetalte regninger gjerne gjør, men magefølelsen fortalte meg nøyaktig hvem den mystiske oppringningen kom fra. Og jeg ville ikke snakke med ham. Etter fem ring ble samtalen satt over til svareren. Jeg kastet mobilen bort på passasjersetet og fortsatte å kjøre. Jeg slo på radioen, som alltid var stilt inn på nyhetskanalen. Akkurat nå var det et sportsprogram med nyheter jeg ikke brydde meg det minste om – kamper og løping og sånt. Jeg lyttet med 30
et halvt øre mens idrettsutøvere og trenere snakket i vei, og du hørte på stemmene deres hvor viktig alt dette var for dem. Det fikk meg til å tenke: Det er så viktig for deg, men det interesserer ikke meg i det hele tatt. Og mine greier er livsviktige for meg, men betyr ingenting for deg. Så er det noe som egentlig er viktig? I et kort øyeblikk fikk jeg litt perspektiv på ting. For dem ville verden gå under hvis de ikke vant finalen på lørdag. De er allerede livredde for nederlag. De øver allerede på fortvilelse. Men det spiller ingen rolle. Ingenting spiller noen rolle. Telefonen min ringte igjen: ukjent nummer. I likhet med den forrige oppringningen hadde jeg en sterk mistanke om hvem det var. Det ringte fem ganger, så stoppet det. Motorveien var nesten tom på denne tiden av kvelden – klokken var snart ti – og solen hadde begynt å gå ned. Typisk tidlig juni; dagene varte i evigheter. Jeg hatet dette evinnelige dagslyset. Telefonen min begynte å kime igjen, og jeg innså at jeg hadde ventet på at det skulle skje. Den gjorde det samme som sist; ringte fem ganger og stoppet. Et par minutter senere begynte den på igjen. Stoppet og startet igjen, stoppet og startet igjen, igjen og igjen, akkurat slik han pleide å gjøre. Når han var ute etter noe, ville han alltid ha det nå. Jeg grep telefonen, så desperat etter å få den til å være stille at det virket som fingrene mine hadde svulmet opp og blitt ti ganger større enn vanlig. Til slutt fikk jeg slått av den forbaskede tingesten – det ville nok sette en stopper for Jay Parker – og jeg pustet ut og fortsatte å kjøre. Underlige skyer hang i horisonten. Jeg kunne ikke huske å ha sett noen lignende formasjoner før. Himmelen var fremmedartet og katastrofal, skumringen varte og rakk, det tok for lang tid før lyset forsvant, og jeg holdt det ikke ut. En bølge av den frykteligste forferdelighet veltet opp i meg. Jeg var halvveis til Wexford før solen endelig gikk ned og jeg 31
følte meg trygg nok til å snu og sette kursen tilbake til mamma og pappa. Idet jeg nærmet meg mitt nye hjem, tillot jeg meg – i et ørlite brøkdels sekund – å tenke på hvordan det kunne være å bo sammen med Artie. Og så, som en giljotin som kom fallende, kuttet jeg tanken av igjen. Jeg kunne ikke tenke på det, jeg kunne bare ikke. Det var altfor skremmende. Ikke at Artie hadde foreslått noe slikt. Den eneste som hadde nevnt det, var Bella. Men tenk om jeg oppdaget at jeg hadde lyst til det, men ikke Artie? Eller enda verre, tenk om han ville at jeg skulle flytte inn? Det å miste leiligheten var ille nok i seg selv, om det ikke skulle forkludre ting med Artie i tillegg. Det var skjørt, dette med meg og ham, men vi klarte oss fint. Om vi ble tvunget til å vurdere å bo sammen bare for å oppdage at vi begge syntes det var for tidlig – det kunne ikke være bra for oss. Selv om vi bare utsatte avgjørelsen, ville det uansett føles som et nederlag. Eller hva om jeg flyttet inn og vi oppdaget at det faktisk var en dårlig idé? Var det mulig å komme seg etter et sånt slag? Jeg sukket tungt. Jeg ville at jeg ikke skulle ha mistet leiligheten min. Jeg ville at Artie skulle kunne komme og være sammen med meg, hjemme hos meg, når jeg følte for det. Men den muligheten var borte nå, borte for alltid. Aldri i verden om han og jeg kunne dele seng hjemme hos mamma og pappa – eller faktisk ha sex mens de var på den andre siden av gangen! Det hadde blitt for rart. Det kom aldri til å fungere. Forbaskede forandringer, jeg hatet dem for at de kom og snudde alt opp-ned. En fremmed bil, en elegant, lavtsittende sportsgreie, sto parkert utenfor huset til mamma og pappa, og det sto en mann og hang i skyggene. Det kunne ha vært en gal voldtektsmann, men da jeg steg ut av bilen, kom det ikke som noen stor overraskelse (kategori: lite hyggelig) da han trådte ut i lyset og viste seg å være Jay Parker. Det var nesten ett år siden jeg så ham sist – ikke at jeg 32
holdt telling – og han hadde ikke forandret seg det minste. Med den tettsittende hipsterdressen, de mørke, dansende øynene og det lette smilet så han ut som nøyaktig det han var: en svindler. «Jeg har ringt deg,» sa han. «Tar du aldri telefonen din?» Jeg gadd ikke å saktne farten engang. «Hva vil du?» «Jeg trenger din hjelp.» «Den får du ikke.» «Jeg skal betale deg.» «Du har ikke råd til meg.» Ikke nå som jeg plutselig hadde funnet opp en helt egen og svært dyr Jay Parker-takst. «Der tar du feil. Det har jeg. Jeg vet hva du tar. Jeg betaler det dobbelte. På forskudd. Kontant.» Han holdt fram en tykk rull med sedler, tykk nok til at jeg bråstoppet. Jeg så på pengene. Jeg så på ham. Jeg hadde ikke lyst til å jobbe for Jay Parker. Jeg ville ikke ha noe som helst med ham å gjøre. Men det var fryktelig mye penger. Bensin på bilen. Ringetid på mobilen. En tur til legen. «Hva er det du vil ha gjort?» spurte jeg mistenksomt. Det kom garantert til å være noe lyssky. «Jeg vil at du skal finne noen.» «Hvem?» Han nølte. «Det er konfidensielt.» Jeg så på ham med dødelig blikk. Hvordan var det meningen at jeg skulle finne noen hvis identiteten deres var så hemmelig at han ikke kunne fortelle meg hvem det var? «Jeg mener, det er sensitivt …» Han flyttet rundt på et par småsteiner med tåen på den spisse skoen sin. «Det må holdes unna pressen …» «Hvem er det?» Jeg var oppriktig nysgjerrig. Et par lidende uttrykk flakket over ansiktet hans. «Hvem?» gjentok jeg. Plutselig sparket han til en av småsteinene så den fløy av gårde i en stor, elegant bue. «Å, faen heller, jeg kan like gjerne fortelle deg det. Det er Wayne Diffney.» 33
Wayne Diffney! Jeg hadde hørt om ham. Faktisk visste jeg masse om ham. For lenge, lenge siden, sannsynligvis midt på nittitallet, hadde han vært med i Laddz. Laddz var et av de mest populære av alle de irske guttebandene. Aldri helt på høyde med Boyzone eller Westlife, men like fullt megastore. Glansdagene deres var naturligvis for lengst over, og nå var de så gamle og talentløse og latterlige at de hadde beveget seg hinsides det elendige og havnet så langt ute på den andre siden at de fleste husket dem med stor ømhet. De hadde blitt en slags nasjonalskatt. «Du har sikkert hørt at Laddz skal samles i neste uke og gjøre tre enorme gjenforeningskonserter. Onsdag, torsdag og fredag.» Laddz skulle gjenforenes! Jeg var faktisk ikke klar over at det var på tapetet – jeg hadde hatt et par andre ting å tenke på – men plutselig var det flere ting som falt på plass: at sangene deres ble spilt på radio hvert fjerde sekund og at moren min maste om at jeg skulle bli med på konsert. «Hundre euro pr snute, merchandise i bøtter og spann,» sa Jay lengselsfullt. «Vi kommer til å håve inn penger.» Så langt var alt typisk for Jay Parker, skitten, liten svindler som han var. «Og?» sa jeg for å få ham til å fortsette. «Jeg er manageren deres. Men Wayne hadde ikke – har ikke – lyst til å gjøre det. Han er …» Jay stoppet. «Flau?» «Vel … motvillig.» Motvillig. Det kan jeg tenke meg. I Laddz, som i alle generiske gutteband, har du fem typer. Den talentfulle. Den søte. Den homofile. Den villstyrige. Og Den andre. Wayne hadde vært Den villstyrige. Det eneste som hadde vært verre, hadde vært å være Den andre. Waynes villstyrighet hadde i all hovedsak kommet til uttrykk gjennom håret hans. Han hadde fått det frisert så det minnet om Operahuset i Sydney, og det virket som han godtok det uten større dikkedarer. Til hans forsvar må det nevnes at han var ung, han 34
visste ikke bedre, og i den senere tid hadde han bøtt på det ved å ha en fullstendig normal frisyre. Men alt det var naturligvis flere mannsaldre siden. Mye vann hadde rent i havet siden de lå på listetoppene. Den opprinnelige Laddz-kvintetten hadde blitt en kvartett da Den talentfulle etter noen år med stor suksess tok bena på nakken. (Han hadde blitt en superstjerne som aldri så mye som nevnte sine vulgære guttebandrøtter.) De resterende fire hadde kjempet videre en stund, men da de til slutt ble oppløst, var det ingen som brydde seg. I mellomtiden falt Waynes privatliv i grus. Hans kone, Hailey, forlot ham for en eke rockestjerne ved navn Shocko O’Shaughnessy. Da Wayne dukket opp i Shockos staselige hjem for å få sin kone tilbake, oppdaget han at hun var gravid med Shocko og ikke hadde noen planer om å vende tilbake til Wayne. Bono var tilfeldigvis på besøk hos sin gode venn Shocko på dette tidspunktet og hang beskyttende over dem, og i oppstyret som fulgte, slo Wayne (ifølge ryktene) Bono i kneet med en hurleykølle og ropte: «Der får du for Zooropa!» Etter så mye lidelse bestemte Wayne seg for at han hadde grunnlag for å gjenskape seg selv som en ekte artist, så han kvittet seg med det sprø håret, anla fippskjegg, sa prøvende ‘faen’ på landsdekkende radio og laget et par akustiske gitarplater om ubesvart kjærlighet. Og på grunn av den bortløpne kona og angrepet på Bono fikk Wayne naturlig nok ganske stor sympati blant folket, og han gjorde det ganske godt, men det kunne ikke ha vært nok, for plateselskapet droppet ham etter et par plater, og så forsvant han fullstendig. Det var helt stille en lang stund … men nå virket det som om det hadde gått lang nok tid. Vinterens iskalde snø hadde smeltet og våren var tilbake. Laddz’ opprinnelige, hylende tenåringsfans var nå voksne kvinner med egne barn og en higen etter nostalgi. Når man tenkte over det, hadde det bare vært et spørsmål om tid før de ble gjenforent. Derfor, fortalte Jay Parker meg, hadde han oppsøkt de fire gut35
tene for tre måneder siden, tilbudt seg å bli manageren deres og lovet dem (antar jeg, for jeg vet hvordan han er) ufattelig rikdom om de slo seg sammen igjen en kort stund. Alle fire hadde gått med på det og umiddelbart fått beskjed om å kutte ut karbohydrater og løpe åtte kilometer om dagen. Og trene moderat på sang og dans. Ingen grunn til å overdrive heller. «Det er fryktelig mye som står på spill,» sa Jay. «Og hvis det går bra, kan vi gjøre en landsdekkende turné, kanskje få et par gigger i Storbritannia, en jule-DVD, gudene vet hva mer … Og fyren trenger penger.» Etter det jeg hadde skjønt, var de forskjellige Laddz-guttene konkurs, gift flere ganger eller hektet på veteranbiler. «Men Wayne var ikke interessert,» sa Jay. «Han var det kanskje i begynnelsen, men den siste uka har han vært … upålitelig. De siste par dagene har han ikke dukket opp til øving. Vi tok ham på fersken med en fikenfocaccia og et glass med Nutella … Han barberte av seg håret …» «Hva!» «Han gråt i bønnetimen.» «Bønnetimen!» Jay viftet avfeiende med hånden. «John Joseph insisterer.» Det stemmer. John Joseph Hartley – Den søte, eller han hadde i hvert fall vært det for femten år siden – var troende. «Hva slags bønner da?» spurte jeg. «Buddhistisk messing?» «Å, nei. Tradisjonelle. Rosenkransen. Det gjør jo ingen skade. Faktisk bidrar det nok til å sveise dem sammen igjen. Men da vi var kommet midt i det tredje av de lidelsesfulle mysteriene, begynte plutselig Wayne å gråte. Hulket som en jente. Stakk av, og kom ikke på øving dagen etter – som var i går – og da jeg dro hjem til ham, hadde han sjokoladeflekker på T-skjorten og var snaubarbert.» Det berømte håret. Det villstyrige håret. Stakkars Wayne. Han må virkelig ha hatt et ønske å slippe unna. «Jeg mener, håret kan vi fikse,» sa Jay. «Og karbovommen også. Han lovet meg at han skulle ta seg sammen, men han dukket ikke 36
opp i morges. Svarte verken på fasttelefonen eller mobilen. Vi bestemte oss for å fortsette med øvingen. La ham ta seg en fridag for å protestere litt, tenkte vi.» «Hvem er ‘vi’?» «Meg. Og John Joseph, antar jeg. Så da vi var ferdige i dag, ringte jeg Wayne, men mobilen hans var slått av. Så jeg dro hjem til ham igjen, som om jeg ikke har nok annet å gjøre. Og han er vekk. Han har bare … forsvunnet. Og det er her du kommer inn.» «Nei.» «Jo.» «Det er drøssevis av privatetterforskere i denne byen. Og alle sammen er desperate etter arbeid. Gå til en av dem.» «Hør på meg Helen.» Han var plutselig innstendig. «Jeg kan leie en hvilken som helst gammel grinebiter til å hacke seg inn i flyselskapenes passasjerlister for det siste døgnet. Herregud, jeg kan sitte i telefonen selv og ringe til hvert eneste hotell i hele landet, ett etter ett. Men jeg har en følelse av at det ikke vil føre noe sted. Wayne er vanskelig. Hadde det vært noen andre, hadde de forskanset seg på et hotell og bestilt room service og fått massasje. Spilt golf.» Han undertrykket et grøss. «Men Wayne … Jeg aner ikke hvor han kan være.» «Og så?» «Jeg trenger deg. Du må komme deg inn i hodet hans. Jeg trenger noen som tenker litt i uvanlige baner, og du er et geni, Helen Walsh, på din egen, litt utrivelige måte.» Han hadde et poeng. Jeg er lat og ulogisk. Jeg har begrensede sosiale evner. Jeg kjeder meg fort og blir lett irritert. Men jeg har mine geniale øyeblikk. De kommer og går, og jeg kan ikke stole på at de skal dukke opp når jeg trenger dem, men de er da der. «Wayne gjemmer seg rett foran øynene på oss.» «Å, sier du det?» Jeg sperret opp øynene og så fra høyre til venstre og opp og ned og rundt meg på alle kanter. «Rett foran, sa du? Ser du ham? Nei? Og det gjør ikke jeg heller. Så det var den teorien.» 37
«Jeg mener bare at han ikke har gjemt seg på vanlig måte, som en vanlig person. Han gjemmer seg helt klart, og det er ikke på noe opplagt sted, men når du finner ham, kommer det til å virke som det eneste logiske stedet.» Gåtefullt, eller hva? «Jay, det høres ut som Wayne var … opprørt. Siden han barberte seg og alt det. Jeg vet at du er desperat av griskhet, hjemsøkt av visjoner om kjøkkenhåndklær og matbokser med Laddz-logoen på, men hvis Wayne Diffney er der ute og tenker på å gjøre ende på seg selv, så er det din plikt å varsle noen.» «Gjøre ende på seg selv?» Jay stirret forbløffet på meg. «Hvem har sagt det? Hør her, jeg har visst forklart deg alt helt feil. Wayne gjør seg bare vanskelig.» «Jeg vet ikke …» «Han bare furter, det er ikke verre enn det.» Kanskje han gjorde det. Kanskje jeg overførte alle greiene i mitt eget hode til Wayne. «Jeg synes du bør gå til politiet.» «De kommer ikke til å ta i saken med ildtang. Han forsvant av egen, fri vilje, han har ikke vært borte mer enn toppen et døgn … Og det må holdes borte fra pressen. Jeg har et forslag til deg, Helen Walsh. Bli med meg hjem til ham og se om du kan danne deg et bilde. Gi meg én time og jeg skal betale deg for ti. Dobbel takst.» Jay Parker er en svindler, gjentok en stemme i hodet mitt om og om igjen. «Masser av deilige kontanter,» sa Jay lokkende. «Det er harde tider for privatetterforskere.» Det var ikke løgn. Tidene hadde aldri vært hardere. Det hadde vært grusomt å se oppdragene forsvinne i løpet av de siste to årene. Å ha mindre og mindre å gjøre hver dag, og til slutt ikke tjene penger i det hele tatt. Men vet du, det var ikke engang pengene han lokket med som fikk hjertet til å hamre, det var tanken på å ha noe å gjøre, å ha et mysterium å fokusere på, noe som kunne dra meg ut av mitt eget hode. 38
«Hva sier du?» spurte Jay og betraktet meg inngående. «Betal meg først.» «Ok.» Han rakte meg en bunke sedler, og jeg sjekket dem. Det var nok til ti timer til dobbel takst, akkurat som han hadde lovet. «Og nå drar vi hjem til Wayne?» spurte han. «Jeg driver ikke med innbrudd.» Men det hendte at jeg gjorde det. Det er ulovlig, men hva er vel livet uten litt skrekkframkalt adrenalin? «Trengs ikke, jeg har nøkkel.»
4
Vi dro i Jays bil, som viste seg å være en tretti år gammel Jaguar. Det burde jeg ha skjønt. Det var nøyaktig den typen bil jeg hadde forventet at han skulle kjøre. Folk som kjører gamle Jaguarer, er ofte ‘forretningsmenn’ som driver med muffens og lureri og ‘kommer i klammeri’ med Skatteetaten. Jeg slo på mobilen igjen, og så pepret jeg Jay med spørsmål. «Hadde Wayne noen fiender?» «Mange frisører ville straffe ham for forbrytelser mot hår.» «Drev han med narkotika?» «Ikke som jeg vet.» «Hadde han lånt penger av noen frilansere?» «Lånehaier, mener du? Aner ikke.» «Hvordan vet du at han har forsvunnet av egen, fri vilje?» «Men himmel og hav, hvem skulle ha lyst til å kidnappe ham?» «Du liker ham ikke?» «Å, han er grei nok. Litt intens.» «Når snakket noen av dere med ham sist?» «I går kveld. Jeg møtte ham rundt klokken åtte, og John Joseph ringte ham rundt ti.» «Og så dukket han ikke opp på øving i morges?» «Nei. Og da jeg hjem til ham tidligere i kveld, var han ikke der.» 40
«Hvordan vet du det? Gikk du inn? Gikk du inn i en annen persons hjem selv om han ikke var der? Herregud, du eier ikke skam.» «Det er du som har innbrudd som levebrød.» «Men jeg bryter meg ikke inn hos vennene mine.» «Jeg gjorde det bare fordi jeg var bekymret.» «Hvordan har det seg at du har nøkkel?» «Artister. Må holde dem i stramme tøyler. Jeg har nøkler til alle guttene i Laddz. Alarmkodene deres også.» «Hvor tror du Wayne har dratt?» «Aner ikke, men jeg fant ikke passet hans.» «Er han på Twitter?» «Nei. Han er litt … privat av seg.» Jays stemme dampet av forakt. «Facebook?» «Selvfølgelig. Men ingen oppdateringer siden tirsdag. Men så er han ikke av dem som oppdaterer status hver dag.» Der var forakten igjen. «Hvis han sender et livstegn – hva som helst – så forteller du meg det med det samme. Hva var den siste statusen hans?» «’Jeg er ingen Fedon-person’.» «Jeg skjønner. Jeg trenger et bilde av ham, et som er tatt nylig.» «Klart.» Jay kastet et bilde mot meg. Jeg tok en rask titt på det og kastet det tilbake til ham. «Ikke gi meg pressepakkedritten. Hvis du vil at jeg skal finne fyren, må jeg vite hvordan han ser ut.» Jay knipset bildet mot meg igjen. «Han ser sånn ut.» «Falsk brunfarge? Underlagskrem? Nyfønet hår? Desperat, krampaktig glis? Ikke rart han stakk av.» «Det kan hende det er noen i huset som ser mer virkelige ut,» innrømmet Jay. «Hva har han holdt på med de siste par årene? Etter at gjenoppstandelsen slo feil?» Det er noe jeg ofte har lurt på – Når gutteband går i hundene. 41
«John Joseph gir ham masser av oppdrag. Som produsent.» John Joseph Hartle: Ingen visste hvordan han hadde klart det, men i løpet av de siste årene hadde han ristet av seg skammen over å ha vært Den søte i et gutteband og skapt seg en ny karriere som produsent. Han jobbet ikke med noen du har hørt om – Kylie kom aldri til å ringe ham, for å si det sånn – og han gjorde mesteparten av arbeidet i Midtøsten, hvor de ikke er så nøye på det. Men det så ut til at han gjorde det bra. Han hadde fått pressen til å eksplodere nylig, da han giftet seg med en av artistene sine, en sangerinne fra Libanon, eller kanskje det var Jordan – et av de stedene, i hvert fall. En mørkøyd skjønnhet ved navn Zeezah. Bare det ene navnet, akkurat som Madonna. Eller, som moren min påpekte, som Hitler. Hun tok det hardt at en irsk jente ikke var bra nok for John Joseph, til tross for at Zeezah hadde tenkt å konvertere fra islam til katolisisme. Hun og John Joseph hadde til og med dratt til Roma på bryllupsreise for å vise sine gode hensikter. Nok om det. Zeezah med bare det ene navnet var fullstendig enorm i for eksempel Egypt, og John Joseph hadde planer om å gjøre henne like stor i Irland, Storbritannia og resten av verden. «Etter det jeg hører,» sa Jay slepende og signaliserte skifte av samtaleemne, «så har du hendene fulle med en ny kjæreste for tiden.» Jeg presset munnen sammen til en smal strek. Hvordan visste Jay det? Og hva hadde det med ham å gjøre? «Ikke så ny, egentlig,» sa jeg. «Vi har vært sammen i nesten et halvt år nå.» «Halvt. År,» sa Jay med stemmen full av påtatt ærefrykt. «Jøøøøøss.» Noe fikk meg til å se på ham. «Du visste ingenting om det, gjorde du vel? Du bare fisket.» «Klart jeg visste det,» påsto han. Men det hadde han ikke. Jeg hadde latt meg lure av ham. Igjen. «Vi kan finne ham ved å triangulere signalet fra mobilmastene,» sa Jay. 42
«Hvem da? Artie? Jeg kan jo bare ringe ham hvis du er så oppsatt på å treffe ham.» «Nei. Herregud. Jeg snakker om Wayne.» «Du har sett for mange filmer.» «Hvordan da?» «Du trenger en rettslig ordre for å gjøre sånne ting. Du må gå gjennom gutta i uniform.» «Kan vi finne ut hvor han har brukt kredittkortet eller en minibank de siste trettiseks timene?» «Kanskje.» Jeg tiet. Jeg visste ikke ennå om jeg hadde tenkt å ta denne jobben. Jo mindre jeg sa, jo bedre. «Du er nødt til å komme deg inn i laptopen hans. Har du noen anelse om hva passordet er?» «Nei.» «Begynn å tenke, da.» Kanskje Wayne var en av disse tillitsfulle typene som skrev passordet på en gul Post-It ved siden av tastaturet. Og kanskje han ikke var det … «Kjenner du ingen hackere?» spurte Jay. «En unggutt, et geni i skaterutstyr som lever utenfor systemet i et rom uten vinduer sammen med atten datamaskiner, som hacker seg inn i Pentagon bare for moro skyld?» «Som sagt, du har sett for mange filmer.»
5
Når folk får vite at jeg er privatetterforsker, blir de som oftest imponert og kanskje til og med litt oppglødde, men de misforstår fullstendig. Det er svært sjelden noen prøver å skyte meg. Det har faktisk bare skjedd to ganger, og tro meg, det er ikke på langt nær så morsomt som det høres ut. Det at jeg er en kvinnelig etterforsker gjør det dobbelt så spennende. Alle forventer at en privatdetektiv skal være en mann, en kjekk og rufsete en, med et alkoholproblem og tre ekskoner, vanligvis en tidligere politimann som måtte forlate tjenesten under mistenkelige – men fundamentalt urettferdige – omstendigheter. Og selv om den private etterforskningens verden består av beklagelig få kjekke, rufsete menn, er den full, for ikke å si fylt til trengsel, av forhenværende politimenn. Det virker som det er den naturlige veien videre for dem etter at de forlater politiet. De er vant til å ta seg til rette, og hvis de fremdeles er på talefot med de tidligere kollegene sine, har de tilgang til all mulig slags informasjon som er utilgjengelig for slike som meg. Hvis jeg vil vite om en person har et kriminelt rulleblad, så synd for meg. Jeg må bare lure eller anta, men for dem tar det bare et øyeblikk å ringe sin gode kompis Paudie O’Plattfot, som kommer seg inn i systemet og kan fortelle dem alt de trenger å vite. Men på nesten alle andre måter er eks-purker håpløse som privat44
etterforskere. Helt udugelige. Jeg tror det er fordi de er vant til å ha lovens fulle tyngde i ryggen. De har ikke trengt å gjøre mer enn å vise fram skiltet for å få folk til å gjøre det de ber om. De er ikke særlig gode på overgangen til det virkelige livet, hvor befolkningen ikke trenger å svare på noe som helst. Hvis du vil få folk til å snakke uten en rettslig kjennelse eller et politiskilt, trenger du sjarm. Du trenger smidighet. Du trenger sluhet. Du kan ikke bare stå der i de store skoene dine, med et baconsmørbrød i lomma, og bjeffe ut spørsmål. Og når det gjelder overvåkning, er eks-purk verre enn udugelige. De nekter ganske enkelt å gå ut av bilen – For feite? For late? – og det hender du må ut av bilen, spesielt på jobber ute på landet. Jeg hadde en sak en gang, en forsikringsjobb, som dreide seg om en mann som hadde sendt inn et stort krav for et lammet ben. Han bodde i et hus som klarte å være både avsides og nitrist, og hvor det ikke var noe sted jeg kunne gjemme meg uten at han så meg. Så i nattens mulm og mørke grov jeg – ja, jeg grov faktisk med mine egne hender og en spade – en grøft og krabbet ned i den. Og der lå jeg i tretten timer hver dag de neste tre dagene med kameraet rettet mot huset. Det regnet. Leiren ble våt og forvandlet seg til gjørme. Klærne mine ble ødelagt. Jeg frøs og kjedet meg og hadde ingen steder å gå på do. Og jeg ble der helt til jeg fikk det videobeviset jeg trengte. Det skjedde langt om lenge da en lastebil kom kjørende, og fyren jeg overvåket, dukket opp fra huset og virket svært så spenstig og lett på foten til lam å være. Bilen stoppet utenfor huset, og fyren hoppet opp på lasteplanet og begynte, med hjelp fra sjåføren, å lempe av et badekar. (Med løveføtter, men moderne. Føttene var laget av puter av rustfritt stål i stedet for kopperklør, og utsiden var malt i en slags sølvaktig tinnfarge. Ekstremt fint. Den typen badekar som definitivt kunne stå på egne ben og utgjøre midtpunktet i et mye større rom.) Jeg ble så blendet av badekaret at jeg nesten gikk glipp av det som skjedde etterpå, nemlig at lamfotingen min skaffet til veie en 45
stige, satte den opp mot veggen og begynte å heise opp badekaret og skyve det inn i huset via et soveromsvindu. Klikk, klikk, klikk, sa det i fotoapparatet mitt nede i det gjørmete, lille skjulestedet mitt, og surr, surr, surr sa det i videokameraet. Og da det ble mørkt, krabbet jeg endelig ut, fylte igjen hullet og dro tilbake til et Bed & Breakfast hvor jeg tilbrakte en time i badekaret (et helt vanlig et, dessverre), drakk vodka og Cola Light som jeg hadde smuglet inn og glødet av tilfredshet over en vel utført jobb. Men en eks-purk ville aldri ha gått så langt. De tror de er hevet over alt det der. (Grøfting, kalles det.) Og en annen ting med ekspurk: De er livredde for å bli skutt. Ordentlig, skikkelig hvine-somen-stukket-gris-redde. Som jeg sa, så har jeg blitt skutt etter et par ganger, og selv om det ikke var trivelig, må jeg innrømme at det var interessant. Til og med ganske – ja, der sa jeg det – spennende. Den typen ting blir godt samtaletema i et middagsselskap. Hvis jeg noensinne skulle gå i et middagsselskap. Folk spør meg ofte hvordan jeg ble privatetterforsker, som om det er like hemmelig som å bli innviet i Frimurerlosjen. Og svaret er veldig enkelt, mye enklere enn det de hadde ventet seg: Jeg gikk på et kurs. Ikke i Los Angeles. Ikke i Tsjetsjenia. Men på den nærmeste yrkesfaglige skolen, fem minutters kjøretur hjemmefra. Ikke den typen kurs hvor du og alle klassekameratene dine blir tatt med på et tidagers intensivkurs på en herregård på landet og sendt ut i skogen for at usynlige snikskyttere skal bruke dere som blinker for å forberede dere på det dere har i vente. Nei, det lille kurset mitt var et kveldskurs. En gang i uken, onsdagskvelder. I åtte uker. Jeg hadde ikke store forhåpninger, for karrieremessig hadde jeg allerede prøvd så mye og mislykkes så mange ganger. Etter skolen gikk jeg på universitetet et par år og prøvde å få meg en grad i kunstfag, men alt virket så dumt og meningsløst at jeg strøk til alle eksamenene. Deretter fulgte en kort periode hvor jeg prøvde å oppnå tittelen Verdens verste servitrise, før jeg bestemte meg for at jeg ville bli flyvertinne, men jeg klarte ikke å være hyg46
gelig nok. Etter alt det utdannet jeg meg til sminkøse. Jeg hadde håpet å få meg jobb i filmindustrien og dekke skuespillere i falskt blod og gørr, men siden jeg var frilanser måtte jeg konkurrere med ti tusen andre sminkører om hver eneste jobb, og det var praktisk talt en kamp på liv og død, nesten som i Gladiator. Den siste overlevende får jobben. Den eneste veien utenom frilanserarenaen var å etablere et godt forhold til bookerne, og det fikk jeg liksom aldri helt til. Folk har en tendens til å ikke ansette meg. Jeg har feil personlighetstype. Eller, folk har en tendens til å ansette meg i en kort periode og så gi meg sparken. En filmbooker fortalte meg en gang, idet hun avsluttet kontrakten min, at jeg hadde et villedende ansikt. «Du er pen,» klaget hun. «Du har symmetriske trekk, og det sto i en artikkel i Grazia at mennesker er programmert til å synes at de med symmetriske trekk er mer behagelige å se på. Så dette er ikke min feil, jeg reagerte simpelthen på et biologisk imperativ. Du har jevne tenner også, så når du smiler, ser du … søt ut. Men du er ikke det, er du vel?» «Jeg håper da ikke det,» sa jeg. «Se der, nå gjør du det igjen. Du er storkjeftet, du har ingen evne til å filtrere tankene dine …» «… og tankene mine er ofte støtende.» «Nettopp.» «Jeg skal bare gå og hente penslene og svampene mine og gå.» «Det hadde vært fint.» Nok om det. Jeg meldte meg på Privat etterforskning for nybegynnere, og for første gang i mitt liv klarte jeg å komme meg til hver eneste time i hele kurset. Jeg drev alltid og startet noe nytt, søkte desperat etter min nisje, og etter den tredje eller fjerde uken kom alltid kjedsomheten sigende, og jeg lot som jeg var forkjølet og burde holde meg hjemme denne uken, og innen neste kurskveld, ville jeg si til meg selv at jeg allerede hadde gått glipp av for mye og like gjerne kunne gi opp og prøve igjen neste høst. Men disse timene var annerledes. De ga meg håp. Dette er en 47
jobb jeg kan gjøre, tenkte jeg. Den passet til den upassende personligheten min. Men selve pensumet var temmelig tamt. Det var ganske mye om teknologi, om de forskjellige måtene du kunne spionere på folk på, noe jeg syntes var fascinerende. Men det var fryktelig mye om hindringene Datatilsynet og personvernet la i veien for oss etterforskere. Læreren brukte lang, lang tid på å snakke om hva vi ikke kunne gjøre og all den saftige, deilige informasjonen som finnes der ute, men som vi ikke kunne røre uten en rettslig forføyning. Men samtidig kom han med mange megetsigende kommentarer om ‘kontakter’. Alle gode privatetterforskere har visst ‘kontakter’. Jeg rakte opp hånden. «Når du sier ‘kontakter’, mener du folk som har tilgang til informasjon som ikke er lovlig tilgjengelig?» Læreren så ut til å krympe seg. «Det overlater jeg til deg å tolke som du vil, Helen.» «Det tolker jeg som et ja. Så hvor finner vi disse kontaktene?» «På www.illegalinformasjon.com,» sa han. «Det var en spøk,» la han fort til da flere begynte å skrive det ned. «Det er opp til den enkelte. Men det er ikke lovlig,» understreket han igjen. «Det er ulovlig å overlevere informasjonen, og det er også ulovlig å betale for den. Det er mye bedre å bygge saken på solid overvåkning, samtaler med vitner og så videre.» «Så det er en god idé å ligge med en politimann?» sa jeg. «Og noen som jobber for et mobilselskap? Og Mastercard?» Han så ut som han ikke hadde tenkt å svare, men så sa han: «Du burde prøve å bake kaker til dem først. Ikke gi dem alt på første møte.» Vi var en hyggelig, liten gruppe, og den siste kvelden avsluttet vi med gløgg og julekaker, selv om det var en måned til jul, og så gikk vi hver til vårt bevæpnet med diplomene våre. Innen en uke – en uke – fikk jeg jobb som privatetterforsker. Ok, så det var oppgangstider i Irland og alle var ute etter folk, men likevel. Jeg ble veldig glad da et av de store firmaene i Dub48
lin ansatte meg. Og når jeg sier stort, så mener jeg naturligvis lite. Men det var stort hva irsk privatetterforskning angår. De spesialiserte seg på elektroniske søk – du vet hva jeg mener: når et firma skulle ha et viktig møte og diskutere konfidensielle saker, var de livredde for å bli avlyttet av rivaliserende firma eller uredelige elementer i egne rekker, så slike som meg ble sendt inn med en masse maskineri som ulte og pep som fanden selv hver gang det kom over en mikrofon under et bord eller inne i et tastatur. Jeg innså snart at selv en opplært ape kunne ha gjort jobben og at det ikke var den typen ting jeg hadde lyst til å gjøre. Men så skjedde det noe som ingen kunne ha forutsett: Jeg fikk ikke sparken. Jeg ble headhuntet! Av et annet stort firma i Dublin, og når jeg sier stort, så mener jeg naturligvis lite. Og det var noe helt annet. Ikke mer apearbeid. Denne gangen ble det masse snokearbeid, med andre ord overvåkning. Men siden Irland var som det var på den tiden, fullt av penger og folk med ambisjoner, så fant noe av overvåkningsarbeidet sted utenlands. Livet var ganske glamorøst en stund. Jeg ble sendt til Antigua, hvor jeg bodde på et femstjerners hotell. Jeg ble sendt til Paris og bodde på et femstjerners hotell der også. Jeg jobbet riktignok samtidig. Jeg drev ikke akkurat og slentret nedover Rue de Faubourg Saint-Honoré og kjøpte sko. I stedet holdt jeg superfølsomme mikrofoner mot vegger, tok opp avslørende samtaler mellom menn og kvinner som ikke var konene deres og kom triumferende hjem med bevis for utroskap. Og jeg gjorde naturligvis også jobber hvor jeg var fanget i gjørmehull i tre dager, og skal jeg være helt ærlig, så likte jeg dem også. Jeg ville gjøre hva som helst for å få et resultat. Jeg antar at jeg var – beklager klisjeen – sulten. Jeg var ute etter adrenalinkicket ved å slå kloa i skurken, ved å få tak i det ufåtakibare beviset. Men det var ikke bare fest og moro hele tiden. Det hendte at jeg ble oppdaget, og sinte, ekteskapsbrytere prøvde å angripe meg og knuse kameraet mitt. Den første gangen det skjedde ble jeg vett49
skremt. Jeg hadde ikke fullt ut forstått hvor stor fare jeg utsatte meg for. Men det var ikke nok til å stoppe meg. Jeg ble mer forsiktig, men det stoppet meg ikke. Jeg fikk rykte på meg for å være pålitelig, nærmest fryktløs, og for første gang i mitt liv var det masser av folk som ville ansette meg. Jeg fikk jobbtilbud fra alle kanter, men jeg bestemte meg for at jeg skulle gjøre det alle tror de har lyst til å gjøre. Jeg skulle starte for meg selv. Være min egen sjef, bare ta saker som interesserte meg, jobbe når det passet meg, og – alles favorittargument – slutte tidlig på fredager. Men jeg må si at å jobbe alene ikke er så enkelt som det høres ut. Jeg måtte investere flere tusen euro for å kjøpe mitt eget overvåkningsutstyr, jeg måtte ut og lokke til meg nye kunder fordi jeg ikke fikk lov til å ta med meg de jeg hadde hatt, og jeg måtte ta meg av alt alene uten noen kolleger som kunne steppe inn eller så mye som ta telefonen. Men jeg gjorde det. Jeg ordnet meg en Facebookside og visittkort og et hyggelig, lite kontor. Og når jeg sier hyggelig, så mener jeg naturligvis utrivelig. Temmelig ekkelt, faktisk. Et ørlite sted på kanten av et boligfelt som var gjennomtrukket av heroin. Det underlige er at på den tiden kunne jeg ha tatt meg råd til et hyggeligere kontor. Jeg så på et nydelig et like ved Grafton Street, perfekt beliggenhet for folk som stakk ut for å kjøpe sko i lunsjpausen. Det var dype vegg-til-vegg-tepper, høyt under taket, perfekt proporsjonert og hadde en syltynn blondine som tok telefonen på forværelset. Men jeg valgte altså det andre, der det knaste i sprøyter under føttene om morgenen. Da søster Rachel hørte dette, sa hun at det bekreftet hennes opprinnelige hypotese om at det er noe galt med meg. Og hun er utdannet innenfor sånne ting, så hun vet hva hun snakker om. (Hun er avhengighetskonsulent fordi hun er en tidligere rusavhengig selv.) Hun sa at jeg er unormalt, nærmest psykotisk vrang og alltid gjør det motsatte av alle andre. Og ganske riktig, det er helt typisk meg. 50