Myrgraven by Cappelen Damm AS

Val McDermid

Myrgraven Oversatt av Henning Kolstad

Val McDermid Originalens tittel: Broken Ground Oversatt av Henning Kolstad © Val McDermid, 2018 Published by agreement with David Higham Associates Limited Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-68156-2 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Sean Garrehy, LBBG Omslagsfoto: Arcangel Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne boken begynte med at en bokhandler fortalte meg en historie. Derfor dediserer jeg den til alle bokhandlere som er glad i historier og dytter dem i hendene på oss og sørger for at vi blir henfalne.

Tre kan holde på en hemmelighet – om to av dem er døde. Benjamin Franklin, Poor Richard’s Almanack

1944 – Wester Ross i Skottland Spadenes støt i tett myrjord var en umiskjennelig lyd. De gled ut og inn av takt, overlappet hverandre, skilte seg, dannet tette bølger, kom i takt igjen, omtrent som karenes andpustne åndedrett. Den eldste av de to gjorde et lite opphold, støttet seg på spaden og lot sval natteluft tørke svetten av nakken. Han følte en ny respekt for gravere som måtte gjøre dette hver eneste arbeidsdag. Når alt dette var over, skulle han aldri velge et slikt levebrød. «Heng nå i, gamlefar,» ropte den andre lavt. «Vi har ikke tid til kaffepauser.» Han som hvilte var klar over det. De hadde vært sammen om å sette i gang med dette, og han ville ikke svikte kameraten. Men pusten strammet i brystet. Han dempet et host og tok spaden fatt igjen. De hadde i det minste valgt en gunstig natt. Klar himmel med en halvmåne som ga akkurat nok lys til å arbeide i. Visst ville de være synlige for enhver som kom oppover skogsveien fra våningshuset. Men hvorfor skulle noen være på farten her midt på natta? Ingen patruljer bega seg så langt opp i dalen, og takket være måneskinnet slapp karene å bruke lys som kunne vekke oppmerksomhet. De følte seg trygge på at de ikke ville bli oppdaget. Med deres bak7

grunn og opplæring falt hemmelige operasjoner tross alt helt naturlig. Et svakt vinddrag fra fjorden bar fjærelukta av tang og et svakt sus av bølgeslag mot klippene. Av og til kom det et trøstesløst skrik fra en nattfugl ingen av dem visste hva var, og hver gang skvatt de. Men jo dypere hullet ble, desto mindre brydde de seg om utenverdenen. Til slutt kunne de ikke se over kanten på gropa lenger. Ingen av dem var klaustrofobe, men en kunne bli litt utilpass av å være så innestengt. «Det holder.» Den eldste stilte stigen mot grøfteveggen og klatret opp i verden, lettet over å merke at lufta rørte seg rundt ham igjen. Et par sauer rørte seg på den andre siden av dalen, og i det fjerne bjeffet en rev. Men det var fortsatt ikke tegn til andre mennesker. Han gikk til tilhengeren ti–tolv meter unna, der en presenning skjulte noe stort og rektangulært. Sammen trakk de den grove duken til side og avdekket de to kassene de hadde bygd tidligere. De minnet om et par grovsnekrede likkister som lå på siden. Karene gikk bort til den første kassa, grep tauene den var surret fast med og halte den sakte ut av tilhengeren. De stønnet og svor av anstrengelse da de bar den bort til kanten av grøfta og senket den forsiktig. «Faen!» utbrøt den yngste da tauet gled for fort gjennom den ene nevens grep og forbrente håndflaten. «Klapp igjen, for svingende. Du vekker jo hele dalen.» Han trampet tilbake til hengeren og kastet et blikk over skulderen for å sjekke at den andre fulgte etter. De gjentok operasjonen, langsommere og mer klosset denne gangen; det røynet på kreftene nå. Så var det å fylle hullet. De arbeidet i bister taushet, spadde så fort de kunne. Da mørket begynte å falme langs fjellene i øst, gikk de løs på jobbens siste fase – å trampe torvstykkene på plass igjen. De var slitne og skitne, og de luktet vondt. Men jobben var gjort. En vakker dag i fremtiden ville dette bli verd strevet. 8

Før de slepte seg inn i førerhuset igjen, trykket de hverandre i hendene og ga hverandre en hardhendt klem. «Vi greide det,» sa den eldste mellom hostekulene og halte seg opp i førersetet. «Vi har faen meg greid det.» Mens han sa de ordene, smøg Mycobacterium tuberculosis-organismer seg rundt i lungene og ødela vev, gravde hull, blokkerte luftveier. Innen to år kom han til å være evig utenfor rekkevidde for konsekvensene av sine handlinger.

2018 – Edinburgh Den friske nordavinden i ryggen drev kriminalsjef Karen Pirie opp Leith Walks jevne stigning mot kontoret. Blåsten fikk det til å krible i ørene, som allerede var hardt plaget av vinkelslipere, pressluftbor og rabalder i det store rivningsprosjektet som dominerte øvre ende av gata. Det skulle bygges luksusleiligheter, eksklusive forretninger og dyre restauranter, noe som sikkert kunne gi Edinburghs økonomi et løft, men Karen trodde ikke hun kom til å bruke særlig mye tid eller penger der. Det ville være fint, syntes hun, om kommunen kunne finne på ting som gagnet innbyggerne mer enn turistene. «Sure gamle megge,» mumlet hun for seg selv da hun svingte inn i Gayfield Square og gikk mot de lave betongklossene som huset politistasjonen. Nå, over et år etter at Karen mistet all forankring i tilværelsen da livsledsageren gikk bort, prøvde hun bevisst å bryte det teppet av tungsinn som hadde senket seg over livet. Hun nikket en hilsen til ordensbetjenten i resepsjonen, hakket på kodetastene med en hanskekledd finger og marsjerte bortover den lange korridoren til et kontor som liknet en motvillig attpåklatt. Karen åpnet døra og bråstoppet på terskelen. Det satt en fremmed bak den ellers ubenyttede tredje pulten i lokalet. Han hadde beina på papirkurven, Daily Record åpen på fanget og et meldekket baconrundstykke i den ene hånden. 10

Karen gjorde et teatralsk nummer av å rygge ut igjen og glo på dørskiltet hvor det sto «Avsnitt for historiske saker». Da hun snudde seg mot rommet igjen, satt den provoserende vesle spretten fortsatt med fjeset mot avisen, men blikket hvilte på henne, årvåkent, klart til å dukke ned i spaltene igjen og late som ingenting. «Jeg vet ikke hvem du er eller hva du gjør her, gutten min,» sa hun og gikk inn. «Men én ting skal du vite. Det er altfor sent for deg å gjøre et godt førsteinntrykk.» Uforhastet flyttet han beina fra papirkurven til gulvet. Før han rakk å si eller gjøre noe mer, hørte Karen tunge, velkjente skritt i korridoren bak seg. Hun kikket over skulderen og så kriminalkonstabel Jason «Mynte» Murray komme gående mens han prøvde å holde tre begre med Valvona & Crolla-kaffe balansert oppå hverandre. Tre begre? «Hei, sjef, jeg skulle kanskje ventet til du kom, men kriminaloverkonstabel McCartney var på tuppa etter kaffe, så jeg tenkte jeg bare …» Han så is i blikket hennes og smilte blekt. Karen gikk gjennom rommet og bort til sin egen pult, den eneste med noe som kunne minne om en utsikt. En vits av et vindu vendte ut mot et smug med en naken vegg på den andre siden. Hun så på den en liten stund, så rettet hun et surt smil mot mannen som måtte være kriminaloverkonstabel McCartney. Han hadde hatt vett til å lukke avisen, men ikke til å rette seg opp i stolen. Jason strakte seg forsiktig i hele sin lengde og satte Karens beger foran henne uten å komme for nær. «Kriminaloverkonstabel McCartney?» Hun la full forakt i spørsmålet. «Stemmer.» Den korte replikken var nok til å høre hvor han kom fra. Glasgow. Det burde hun jo gjettet ut fra den frekke selvsikkerheten hans. «Kriminaloverkonstabel Gerry McCartney.» Han smilte bredt – enten manglet han sosiale antenner, eller han ga blaffen i hva de oppfanget. «Jeg er den nye medarbeideren din.» «Når ble du det?» 11

Han trakk på skuldrene. «Da visepolitimesteren kom til at du trengte det. Han mener tydeligvis at du trenger en gutt som vet hva han gjør. Og det er meg.» Smilet hans stivnet litt. «Rakt fra storsakavsnittet.» Den nye visepolitimesteren. Selvsagt var det han som sto bak dette. Karen hadde håpet at arbeidslivet hennes skulle bli bedre da den forrige sjefen havnet i kryssild under en korrupsjonsskandale på høyeste hold og ble feid ut med rasket. Hun hadde aldri stemt med hans forestilling om hvordan en kvinne burde være – servil, lydig og dekorativ – og han hadde alltid prøvd å snuse seg frem til de minste uregelmessigheter i etterforskningen hennes. I årenes løp hadde Karen kastet bort altfor mye energi på å holde nesa hans unna detaljene i etterforskningen hennes. Da Ann Markie fikk forfremmelsen som brakte avsnittet for historiske saker inn under hennes ving, hadde Karen håpet på et mindre vanskelig forhold til sjefen. I stedet fikk hun et forhold som var vanskelig på en annen måte. Ann Markie og Karen var av samme kjønn og like lynskarpe i hodet, men det var også det eneste de hadde til felles. Markie møtte velstelt og kameraklar på jobb hver dag. Hun var det skotske politiets flotte ansikt utad. Og første gang de traff hverandre hadde hun gjort det klart at hun støttet avsnittet for historiske saker 110 prosent så lenge Karen og Jason presterte oppklaringer som fikk det skotske politiet til å virke moderne og engasjert. I motsetning til sånne idioter som kunne bruke en måned på å lete etter en kar som var meldt savnet, men som lå død i sitt eget hjem. Ann Markie likte lov og rett av den typen som ga henne mulighet til å lage gode innslag til kveldsnyhetene. Markie hadde nevnt at budsjettet kanskje kunne dekke en ekstra medarbeider for avsnittet for historiske saker. Karen hadde håpet på en sivilansatt som kunne vie seg til administrasjon og elementære datasøk, slik at hun og Jason kunne konsentrere seg om de mer analytiske resonnementene. Nå ja, kanskje analytiske resonnementer ikke var rette uttrykk når det gjaldt Jason. Men selv om han ikke var den 12

skarpeste kniven i skuffen, hadde han en varme som dempet irritasjonen Karen av og til kunne føle. De var et godt team. Det de trengte var et bakland å støtte seg til, ikke en sjølgod Glasgow-lømmel som trodde han var sendt for å frelse dem. Karen spiddet ham med sitt hardeste blikk. «Fra storsakavsnittet til avsnittet for historiske saker? Hvem har du lagt deg ut med?» McCartney ble stram i maska et øyeblikk, så tok han seg inn igjen. «Så du oppfatter ikke dette som noen belønning?» «Mine oppfatninger stemmer ikke alltid overens med kollegenes.» Hun pirket lokket av kaffen og tok en slurk. «Bare du ikke tror det er en ferie.» «Nei, er du gæren.» Nå rettet han seg opp i stolen og virket årvåken. «Dere får mye respekt fra storsakavsnittet,» tilføyde han raskt. Karen fortrakk ikke en mine. Nå hadde hun fått vite noe nyttig om Gerry McCartney – han var god til å lyve. Hun visste akkurat hvor mye respekt avsnittet hennes nøt blant etterforskere som slet med gjenstridige forbrytelser i sanntid. De mente at avsnittet for historiske saker var barnemat. Hvis hun knep en historisk forbryter, var hun medienes helt i et døgns tid. Men om hun ikke lyktes? Tja, ingen fulgte i grunnen med på hva hun gjorde. «Jason jobber seg gjennom en liste over folk som eide en rød Rover 214 i 1986. Du kan gi ham en håndsrekning med det.» Svak forakt rykket i McCartneys leppe. «Hvorfor det?» «En serie brutale voldtekter,» sa Jason. «Han banket den siste jenta så voldsomt at hun ble sittende i rullestol med hjerneskade. Hun døde for bare et par uker siden.» «Og det var derfor det nye bevismaterialet vårt dukket opp. En tidligere prostituert så saken i avisen. Hun tok ikke kontakt da, for hun gikk fortsatt på stoff, og hun ville ikke komme på kant med langeren. Men hun hadde en liten notisbok hvor hun hadde skrevet ned registreringsnumrene på biler som andre kvinner satte seg i. Utrolig nok hadde hun den fortsatt, den lå i en gammel håndveske. Den 13

røde Roveren var i området alle de nettene da voldtektene skjedde.» McCartney hevet øyenbrynene og sukket. «Men hun greide ikke å ta nummeret. Er ikke det typisk for horer i sin alminnelighet?» Det var tydelig at Jason ble urolig. «Det er noe du kanskje skal merke deg, overkonstabel,» sa Karen. «Vi foretrekker uttrykket ‘sexarbeider’ her ved avsnittet.» Tonen hennes innbød ikke til motsigelser. Gerry fnøs, men sa ikke noe. «Nummeret fikk hun,» sa Jason blidt. «Men veska var på loftet der hun bor nå, og musene har vært på den. Kantene var gnagd vekk fra sidene. Vi fikk bare den første bokstaven, og det var B.» Karen smilte. «Så dere to får den festlige jobben med å gå gjennom motorvognregisteret og spore opp eierne for tretti år siden. Spør om dere blir populære hos den registerfunksjonæren som får henvendelsen. Men den lyse siden er at laboratoriet i Gartcosh har greid å trekke ut DNA fra beslagene som har ligget i en eske helt siden den gangen. Så finner vi en sannsynlig gjerningsmann, kan vi få et klart og fint resultat.» Hun drakk siste slant av kaffen og kastet begret. «Lykke til med det.» «Ålreit, sjef,» mumlet Jason, han fokuserte allerede på oppgaven. Og gikk foran med et godt eksempel, tenkte Karen. Gutten lærte. Sakte, men sikkert, lærte han. «Hvor skal du?» spurte McCartney da hun gikk mot døra. Hun hadde mest lyst til å svare at han ikke hadde noe med det, men kom til at det antakelig var umaken verd å prøve å holde seg noenlunde inne med ham. Inntil videre, i alle fall. Til hun fikk nok av ham og den nære forbindelsen hans med Ann Markie. «Jeg skal til Granton og snakke med en av konservatorene, som tror hun har sett et stjålet maleri i en privat samling.» Igjen den lille rykningen i leppa. «Jeg trodde ikke vi drev med sånt. Stjålne malerier.» 14

«Vi gjør det når vaktmannen fikk en haglladning i fjeset i forbindelse med tyveriet. Det skjedde for åtte år siden, og dette er første gang vi har fått ferten av hvor maleriet kan ha havnet.» Dermed var hun ute av rommet og planla allerede ruten i hodet. En av de mange tingene hun likte med Edinburgh var at det var lettere å ta seg frem til fots og med buss enn å mase seg til en tjenestevogn fra kammeret. Enhver mulighet til å unngå smålig utøvelse av beskjeden makt var en fordel i Karens øyne. «Nummer seksten,» mumlet hun og gikk mot bussholdeplassene i Leith Walk. «Den passer bra.»