Mord og kjærlighet

Mord og kjærlighet

Atle Nielsen

Mord og kjærlighet

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-74581-3 1. utgave, 1. opplag, 2022 Omslagsdesign: Henrik Koitzsch Omslagsfoto: Kristin Hartvedt Sats: Type-it AS, Trondheim, 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Mord og kjærlighet er det eneste som er verd å skrive om.

Aksel Sandemose

Kapittel 1

Bergen, oktober 2019 Han satt en stund og liksom samlet krefter, før han plugget inn øretelefonene og fant frem et navn på mobilen.

Jorunn Havanger tok telefonen på første ringet.

– Bull, TV 2 her.

Det ble stille i den andre enden.

– Det er noe jeg er nødt til å konfrontere deg med: Som du antagelig vet, sitter vi på informasjon om at du og Georg Salvesen har et nærere forhold enn du har gitt uttrykk for tidligere. Det setter jo tildelingen av offentlige oppdrag som hans firma har fått, i et nytt lys. Har du en kommentar til det?

Ole Bull hørte et hikst og at et eller annet falt på gulvet der byråd Jorunn Havanger var. Så ble det stille noen sekunder før hun med gråtkvalt stemme sa: – Hvis TV 2 så mye som antyder dette, så … Jeg ber deg: Vær så snill å la være. Min mann … min mann er ikke … ikke bra. I motsetning til deg har han et hjerte, men det er i dårlig stand. Han kommer ikke til å tåle et oppslag som omhandler noe av det du insinuerer her.

– Jeg skjønner at det er ubehagelig for deg, men vi har gode kilder til dette. Helt sikre kilder, faktisk, og vi kan utvilsomt finne flere. Spørsmålet mitt er bare om du har en kommentar til det vi vet. Som du skjønner, vurderer 7

vi å publisere dette, slik saken står. Jeg håper du forstår det.

Havanger ble fastere i stemmen: – Har du ingen skrupler, Bull? Har du barn selv? Familie?

– Jeg beklager, men det er ikke jeg som har brukt skattebetalernes penger på uredelig vis. Vi har fakta, og det er faktisk vår jobb å bringe dem ut til offentligheten.

– Din hjerteløse … din …

Jorunn Havanger brøt forbindelsen.

Ole ble sittende med øresneglene i og se rett fremfor seg noen sekunder. Så dro han det grånende, halvlange håret bak ørene med høyre hånd mens han enda en gang kikket ned på telefonen, der navnet til den korrupte byråden fremdeles lyste mot ham. Ole Bull hadde et scoop på gang, men byrådens fortvilte bønn gjorde at han ikke var helt komfortabel med det hele. Etter noen sekunders ettertenksomhet mannet han seg likevel opp og strenet bort til nyhetssjefen for å informere om siste utvikling i saken.

Han låste seg inn i leiligheten sin på Nordnes ved 19-tiden. Han hadde los, all right, men var tross det ganske sliten og lei. Han visste at flere kolleger hadde gått ned på Logehaven etter jobben, men han ønsket bare å være alene med tankene sine, og helst uten de vondeste av dem.

Etter å ha inntatt en take-away-sushi på det lille, men eksklusive kjøkkenet dro han frem en lenestol, satte seg ved vinduet i stuen og så ut på regnet med en nymekket rev i den ene hånden og en flaskeøl fra Mexico i den andre.

Hadde noen sett ham nå, ville de sett en noenogførti år gammel, tynn og middels høy fyr med dype grå øyne, rett 8

nese med spor av en viss medfart, tredagersskjegg og litt for langt, tilbakestrøket hår. De ville kanskje lagt merke til de dyre merkeklærne og muligens også det sårbare uttrykket i ansiktet, der han dro blandingen av tobakk og cannabis ned i lungene og stirret etter den for lengst forsvunne solen bak Askøy.

Ole lot røyken sive ut igjen gjennom de fint formede neseborene mens han gjorde opp status etter dagens innsats. Hva var det han drev med? Ødelegge familier og karrierer i bestrebelsen etter å være først med det siste?

Var det prisen å betale for oppsøkende, avslørende journalistikk? Jakten på gode saker på jobben sto mer og mer i kontrast til ønsket hans om et godt liv. Jo da, han utførte jobben sin, den jobben han var satt til. Gikk etter korrupsjon og misbruk av embeter. Visst gjorde han det.

Men …

Den store, brune konvolutten fra saksbehandleren.

Papirene som viste at entreprenør Salvesen hadde fått vite akkurat hva byarkitekten og byrådet ønsket seg av det nye området som skulle bygges ut. Slik at Salvesens firma kunne skreddersy anbudet og få tilslaget. Journalistikk, greit nok. De hadde allerede publisert at byråden var mistenkt for korrupsjon, men å avsløre at bakgrunnen for den påståtte korrupsjonen var et kjærlighetsforhold? Han var rett og slett ikke sikker på om han var på rett sted lenger.

Han reiste seg og gikk bort til platespilleren. Bladde i vinylbunken. Noe hardt. Noe rått. Han fant frem Sham 69s That’s Life og satte den på. Rå punk med små sketsjer fra dagliglivet til en mistilpasset ung mann mellom låtene. «When I go to football I get into trouble», sang Jimmy Pursey. Og Ole Bull.

Tekstlinjenes tematikk sendte tankene hans tilbake til 9

sensommeren. Til opplevelsene i London da han dekket hooligandrapene. Han kjente på de nye fortennene med tungen. Jo, han hadde fått juling. Utslåtte tenner, brukne ribbein og knekt nese. Men han hadde hjulpet til med å oppklare to drap og forhindret et tredje. Det var journalistikk. Meningsfull journalistikk.

«I don’t know where I’m going, but I gotta get there soon», gaulet Pursey på kraftig cockney. Ole bifalt i tankene. Han visste heller ikke hvor han skulle, men han måtte komme seg dit, helst snart. Og var det han holdt på med nå om dagen, det han skulle fortsette med i fremtiden? Han var ikke så sikker på det.

Etter samboer Kristianes død var livet hans satt på vent. Han savnet henne sårt, selv om hendelsene i London på en måte hadde kapslet inn savnet. Nå kunne han ta det frem og kjenne på det iblant. Men ikke hele tiden. Da han skjønte at hjernen bak hooligandrapene og han selv hadde gjennomgått omtrent det samme, hadde det gitt Kristianes død en slags mening. Det hadde hjulpet ham til å komme under huden på drapsmannen og få vite det som skulle til for å stoppe det tredje drapet.

Så vandret tankene videre. Til Emma, kamerakvinnen han hadde jobbet sammen med. Og blitt betatt av. Hvordan kunne det ha utviklet seg om de ikke hadde bodd i hver sin by i hvert sitt land – med hvert sitt fastspikrede liv? Han fant frem mobilen, åpnet kontaktlisten og skrollet ned til E. Skulle han?

Eller skulle han ringe byråd Jorunn Havanger og fortelle at han faktisk hadde et hjerte, og ikke var slik han hadde fremstått den siste tiden?

Selvfølgelig skulle han ikke det. Han utførte bare jobben sin. Og han gjorde den godt. Han skrudde opp volu10

met enda et hakk. I don’t know where I’m going, but I gotta get there soon …

Med høstværet som begredelig målestokk tok han en slurk til av det solprydete produktet fra Mexico. Han hadde akkurat tømt ølflasken da det ringte på døren.

Kapittel 2

De gikk utover mot Akvariet. Jorunn Havanger var kledd i en mørkegrønn regnkåpe, en hatt i oilskin og gummistøvler. Ole hadde røsket med seg en velbrukt, burgunderrød paraply med Deli de Luca-logo. Det bød ham imot å gå der og reklamere for en idiotkjede på den måten, men dette var en unntakstilstand, og han hadde tatt den første han fant i stativet.

Det var en sjelden tildragelse at noen ringte på døren hjemme hos Ole Bull. Av og til forvillet riktignok et vitne av Jehova eller to seg ut på Nordnes, men stort sett fikk han være i fred i hulen sin.

Byråd Havangers stemme hadde virket mekanisk og fremmed gjennom porttelefonen, men han kjente den likevel straks igjen: – Har du tid noen minutter?

Hun hadde ikke spurt om å få komme inn. Heldigvis ikke. Duften av forbudte stoffer var lett gjenkjennelig, og han hadde heller ikke lyst til å vise frem sin private sfære.

Derfor hadde han foreslått en liten tur langs gatene på Nordnes i stedet.

Han måtte innrømme for seg selv at Havanger var modig. Oppsøke fienden på dens hjemmebane på denne måten. Respekt.

Lyset fra gatelyktene ble reflektert i våt brostein, der 12

de spaserte utover mot byens nest største turistattraksjon. I husene langs veien var det lys og varme. Ute – våt november, bergenshøst. Ole lengtet allerede hjem.

Havanger førte ordet. – Jeg vil at du skal tenke nøye gjennom det du vurderer å gjøre nå, Bull.

Siden Ole ikke svarte, fortsatte hun: – Jeg vet at du vet.

Og det er altså slik her i verden at mennesker møtes og faller for hverandre. Georg Salvesen og jeg møttes på en konferanse på Solstrand for et års tid siden, rett etter at jeg fikk embetet. Det var en klisjé: Vi ble sittende i baren, liksom. Fant tonen. Jeg skal ikke gå i detaljer, men verken Georg Salvesen eller jeg har hatt full score på hjemmebane de siste årene, for å si det sånn. Vi falt for hverandre. Det var dumt, ubetenksomt og illojalt, men sånn var det.

Ole ville gjøre seg hard og si noe om at det ikke vedkom saken, men hun kjørte på før han kom til orde. – Jeg kjenner ikke Anita Salvesen, og vet ikke hvordan hun vil ta en offentlig avsløring. Men jeg kjenner Hermann Havanger ganske godt. Vi har vært gift i snart femogtyve år. Det har vært stort sett gode dager. Men som hos så mange andre gikk vi litt tomme da barna flyttet ut. Har du barn selv, Bull?

Ole fikk endelig inn en replikk: – Eh, nei.

– Vel, det som ofte skjer når barna flytter, er at det blir veldig tomt hjemme. Barna har vært alt, absolutt alt, i tyve år, ikke sant? Barnehage, skole, trening, kjøring hit og dit, fester, kjærlighetssorg … you name it. Når de så flytter ut, blir det veldig tomt hjemme. Så sitter man der, alene sammen, etter tyve år, og lurer på hva man egentlig har til felles. For mitt og Hermanns vedkommende viste det seg å være lite. Likevel er jeg glad i ham. Det har aldri vært snakk om å gå ut av ekteskapet. Jeg har oppført meg 13

som en beruset tenåring og skal ta konsekvensen av det.

Hermann vet knapt at Georg Salvesen eksisterer, og jeg har bestemt meg for å gi ekteskapet en ny sjanse nå. Jeg avslutter forholdet til Georg Salvesen og forsøker å få liv i det Hermann og jeg hadde.

Ole kremtet igjen og grep ordet. – Det er vel og bra, og vi i TV 2 heier på dere. Men skaden er jo skjedd. Det er korrupsjon, skjønner du ikke det? Salvesen har kunnet skreddersy anbudet sitt i fred og ro etter tips fra ditt kontor, og før eller senere kommer det frem at det er fordi dere har et forhold. Du er toppolitiker. Du vet at reglene er sånn.

Jorunn Havanger så opp på ham. Han visste ikke om det våte i ansiktet hennes var regndråper eller tårer, men stemmen hennes var i ferd med å briste.

– Det er en ting til, sa hun grøtet. – Hermann har faktisk dårlig hjerte. Det er ikke noe jeg finner på. Legen har bedt ham ta det med ro, ikke utsette seg for store følelsesmessige rystelser og slikt. Jeg har tenkt mye de siste dagene, og jeg har seriøst vurdert å trekke meg fra politikken også. Jeg har innsett hva jeg har, og jeg vil gjerne beholde det. Kan du forstå det?

Ole snudde seg bort fra et par som kom gående mot dem i regnet. Han skjulte seg bak paraplyen, men de så ut til å være mer opptatt av seg selv enn av å identifisere TV 2-journalisten og byråden for byutvikling, som gikk og snakket sammen på fortauet.

– Jeg skjønner det, sa han, – men jeg fatter ikke hvordan du kan tro at vi lar være å publisere det vi vet i denne saken. Du kan såpass mye om hvordan pressen arbeider, at du vet det ville være en unnlatelsessynd ikke å publisere det vi har her.

Nå så han at det faktisk var tårer i øynene hennes.

14

– Hermann kommer ikke til å tåle det, sa hun spakt.

– Du har virkelig ikke noe hjerte.

Så snudde hun brått og gikk raskt tilbake mot bykjernen.

Ole Bull ble stående og se etter henne i regnet.

Kapittel 3

SMS-en varslet sin ankomst med et lovende pling. Ole var rask med fingeren da han så hvem avsenderen var.

«Havanger og Salvesen på samme hotell i Stockholm.

Middag på Portofino i Gamla Stan. Intimt!»

Han satt ved pulten han hadde tatt en slags hevd på i TV 2s lokaler i kontorkomplekset Media City Bergen, og etter å ha lest meldingen to ganger, samt stålsatt seg for samtalen som ville komme, peilet han inn nyhetssjefen.

TV 2s nyhetssjef Bjørn Foss-Andersen så ut som han ante hva som var i vente.

– Jeg har fått nok en bekreftelse. Dette er nådestøtet, sa Ole med overbevisning, og holdt blikket til den femten år eldre mannen.

– La oss tenke litt på det, sa nyhetssjefen nølende, tok av seg de stålinnfattede brillene og blottet buskete bryn over trette øyne.

– Jeg mener dette spikrer saken. Vi kan ikke sitte på dette. Byråd Havanger og byggmester Salvesen har et forhold, og hun har gitt elskeren sin betydelige økonomiske fordeler. Vi er nødt til å fortelle dette.

Ole Bull betraktet sjefen sin. Han så en røslig, litt sliten og for anledningen forsiktig mann i slutten av femtiårene. Han så en mann som var merket av et langt liv 16

i aviser, radio og fjernsyn, en vanligvis kompromissløs pressemann som hadde hatt sine fighter med både aviseiere og mektige menn og kvinner, men som aldri hadde latt seg presse av verken styrer eller publikum. «Storebjørn», som var journalistenes navn på sjefen, hadde gått med hevet hode gjennom et langt yrkesliv. Men nå nølte han.

Ole kjente den kroniske røyklukten som fulgte FossAndersen. Førti år med førti daglige hadde satt sine spor i både porer og bronkier, og nyhetssjefen hostet to ganger før han sa: – Du er en tabloid ramp, Bull. Du vet det? En dyktig, tabloid ramp, det er så, men dessverre for deg er det jeg som har ansvaret her. Sammen med Oslo. La meg diskutere med dem.

Noe den tabloide rampen selvsagt hadde en viss forståelse for. Oslo-kontoret hadde en tilsvarende stilling som den Foss-Andersen bekledde i Bergen, og det var helt vanlig at de to sjefene diskuterte saker og vinklinger seg imellom, men for pokker. Han hadde gjort en solid gravejobb her. Det vil si: Han likte å si at det var resultatet av graving. Som så ofte i slike saker hadde det imidlertid begynt med et tips. En SMS fra en saksbehandler i kommunen hadde satt det hele i gang. Et relevant tips fra en som ikke likte Jorunn Havanger, fra en som fant det opportunt å sladre til pressen. Diskré og uten konsekvenser for vedkommende selv.

– Salvesens anbud var tilpasset ønskene, hadde Ole argumentert overfor redaksjonsledelsen. – Lenge før de andre visste han at de nye blokkene på Dokken skulle være familieboliger, at det skulle være gang- og sykkelveier der, samt grøntarealer og lekeplass. Ingen parkeringsplasser i nær tilknytning. Han kunne levere et så skreddersydd anbud at det var umulig å se bort fra det 17

for dem som skulle vedta planene. Og hvorfor har Salvesen fått disse opplysningene? Fordi Havanger og han har et forhold. Vi er nødt til å fortelle dette, gjentok han.

Ole visste han hadde gjort en grundig jobb. Byrådens reiseportefølje var offentlig, den var enkel å få tak i. Men Salvesens reiser var ikke offentlige. Han hadde måttet bruke list for å få en serviceinnstilt person i Salvesens firma til å fortelle at direktøren der hadde vært på reiser som samsvarte med de offentlige reisene til byråden.

Nå hadde også en kollega i Stockholm hjulpet ham med å dokumentere den spesifikke reisen nylig. Det gjensto liten tvil. Og jo, han hadde gjort alt riktig. Helt etter boken.

Fem minutter senere kom redaktøren tilbake til det lille avlukket i kontorlandskapet der Ole ventet. Han knuget en tyvepakning i høyre hånd før han satte seg ned og la den på bordet. Han stirret lengtende ned på pakken. Så nesten ut som han hadde tenkt å spise den. – Vi kjører, sa han kort. – Sett i gang.

Kapittel 4

Hotel Atheneum i Londons fasjonable bydel Mayfair levde opp til forventningene. Og prisen. Rommene ut mot Green Park hadde et karnapp med vinduer på tre sider, der man kunne sitte og se ut på den grønne lungen mens man nøt en kopp te eller et glass champagne. Eller man kunne kikke ut på trafikken i den pulserende gaten som bar navnet Piccadilly. Men den høye, lyse kvinnen i rommet i tredje etasje enset verken trafikk eller park.

Hun lå på ryggen i den svære sengen med armene under hodet og studerte ornamenteringene i taket, mens hun kjente på følelsene som hadde forfulgt henne hele det voksne livet. Følelser som fremdeles kunne få henne til å skjelve av sinne. Men som hun også forsøkte å fortrenge når hun kunne.

Akkurat nå fortrengte hun dem ikke. For hun hadde møtt en mann. Og hun visste at tiden var inne. At hun hadde ham nå. Kroppen hans. Tankene hans. Pengene hans.

Hun snudde seg over på siden og så på mannen som lå der. Styrtrik, flott og viril. Med et utall kvinnebekjentskaper og skandaler på cv-en. Mannen hun hadde kapret, hadde bikket femti for et par år siden. Han var mørk og brunbarket, i kledelig kontrast til henne, og hadde 19

fremdeles håret intakt. Han var litt over middels høy og snakket en litt utvannet vestlandsdialekt. Eide et forretningsimperium verd flere milliarder og var ugift. For tiden.

Han var en mann mediene hadde elsket å herse med, selv om det hadde vært roligere rundt ham de seneste årene. Likevel: nye damer, nye forretninger, nye raseriutbrudd. Han var, for å si det med sladrepressen, steinrik, arrogant, mektig, ettertraktet. Og uregjerlig.

Vanligvis.

Men ikke nå. For hun hadde ham virkelig. Hun måtte smile når hun tenkte på det første møtet for et halvt år siden. På en ambassademottagelse, her i London. Hun hadde spilt kald. Uinteressert. Latt som hun ikke var helt sikker på hvem han var, og hva han sto for.

De hadde endt i baren på Savoy. Drinker, flørting. Men så: Hun dro hjem til seg selv. Hun visste hva hun gjorde.

Selvfølgelig ringte han igjen. Middag i Heron Tower uken etter.

Tredje gangen hadde hun blitt med ham til leiligheten hans ikke langt fra Holland Park. Siden hadde de vært et par. Så ja, hun hadde ham nå. Han, som hadde svømt i myke kvinnearmer halve livet. Gift, skilt, gift og skilt igjen. Fire barn med tre forskjellige kvinner. Sporadisk kontakt, samtlige plassert på dyre skoler og universiteter og med lommepenger så det monnet. To ekskoner og én ekssamboer som alle hadde til salt i grøten og champagne til kjøleren.

Hun visste selvfølgelig at det hadde vært noen unge golddiggere i det siste. Hun visste at de kjedet ham etter en helg i Paris eller Cortina.

Mens hun hadde levd et halvt liv. Hun var vok20

sen, hun var erfaren. Hun visste hva som skulle til for å få ham helt gal. Eller mør. Alt etter som. Jo, hun hadde ham nå. Og hun skulle bruke det for alt det var verdt.

Kapittel 5

Saken som toppet 21-nyhetene, den TV 2 yndet å kalle «hovedsendingen», var nådeløs, men dessverre for de involverte godt dokumentert. Headingen lød: Nye opplysninger i korrupsjonssaken i Bergen. Byråd Havanger med nære bånd til foretrukket entreprenør.

Selve saken viste arkivbilder av byråd Jorunn Havanger som kom gående ut av rådhuset. Deretter et klipp til en tidligere uttalelse i saken der hun sa at hun ikke hadde gjort noe ulovlig, og så over til bilder av tomten der de nye boligblokkene skulle bygges, og deretter et stillbilde av entreprenør Salvesen.

Ole Bull satt hjemme i leiligheten og så saken han hadde trumfet gjennom. Men alle sine sannhetssøkende instinkter til tross, han kunne ikke hjelpe for medlidenheten han følte med den skandaliserte byråden og sengevennen hennes.

Kollegene hadde berømmet ham: – Bra jobbet, Ole. Det er dette journalistikken handler om. Ole hadde nikket, men likevel vært ganske ukomfortabel med det hele.

Du er en tabloid ramp, Bull. Storebjørns karakteristikk sang i ørene, og han hadde bare lengtet hjem til leiligheten på Nordnes igjen, til ensomheten, til en joint og til en verden uten korrupte byråder, nyhetsjag og skandaler.

22

Nå satt han her igjen, ensom og tankefull, og så utover byen han elsket. Han hadde akkurat åpnet en øl da mobilen brummet. Det var et nummer han hadde lagret, og han strammet seg opp før han besvarte anropet: – Bull.

– Salvesen.

– Jeg ser det.

– Vet du hvor jeg ringer fra?

Ole Bull visste ikke det.

– Et hotell i byen. Og vil du vite hvorfor? Fordi jeg har ikke noe hjem lenger. Jeg er kastet ut, og vet du hvem sin skyld det er?

Ole kremtet. Sa ikke noe.

– Hørte du hva jeg sa? freste Georg Salvesen hissig.

– Jeg hørte deg. Og akkurat det skyldspørsmålet er vel ganske åpenbart, svarte Ole rolig og behersket. – Det er vel ikke så mange andre enn du selv som kan lastes i denne sammenhengen.

– Feil! Ting som dette skjer daglig overalt. Folk innleder forhold og relasjoner. Iblant utenfor ekteskap og samliv. Jeg sier ikke at det er bra, men for de fleste forblir slike hendelser interne.

Salvesen tok en pause. Så sa han tungt: – Jeg skal nok klare meg. Det er verre for dem hjemme. Og for Jorunn Havanger. For henne er dette en katastrofe. For karrieren selvfølgelig, men mest for dem rundt henne. Mannen hennes …

Ole Bull gjorde seg hard: – Er det noe spesielt du vil meg, eller er det omsorg for Havanger og hennes nærmeste som gjør at du ringer?

– Jeg vil du skal tenke over hva du driver med. Og stoppe nå. Mannen til Havanger er syk. Han tåler ikke mer av dette.

Ole Bull strammet seg opp. – Det har byråden allerede 23

fortalt meg, og det er bare å beklage, men ærlig talt, du er et voksent menneske. Du må jo forstå at vi lager en sak på dette. Du kan være sammen med så mange damer du vil på si uten at det bryr mediene det døyt. Men når du innleder et forhold til en politiker og nyter profesjonelle fordeler som følge av det, stiller det seg selvfølgelig annerledes. Det skjønner du vel?

Ole tok en slurk av det dyre ølet fra Mexico og så utover takene i byen sin mens han ventet på neste utbrudd. Det kom.

– Du er klar over at opinionen ikke er helt enig. Du vet at det er flere som har fått nok nå. Du burde se deg godt for når du er ute og går, Bull. Se godt til både venstre og høyre, og gjerne til venstre igjen før du krysser gaten.

Tore Tønne, du husker ham?

– Tønne var en nylig avgått statsråd, som …

– Spar meg, hugg Salvesen i.

Ole tok oppfordringen og holdt kjeft. Det ble stille noen sekunder. Så sa Salvesen: – Jeg kjenner ikke deg, Ole Bull, og jeg vet lite om bakgrunnen din og hvordan du er blitt som du er blitt. Jeg håper for din del at du har det godt med deg selv og sover godt om natten. Husk å sjekke at du har låst døren.

– Var det en trussel?

– Det var snarere en velment advarsel. God kveld, Bull, avsluttet Salvesen ondt, med ekstra betoning på Bull.

Ole ble sittende med mobilen i hånden i etterkant av entreprenørens biske oppringning. Jeg håper for din del at du har det godt med deg selv. Han var langt fra sikker på om han hadde det. Han reiste seg med en kraftanstrengelse og gikk gjennom stuen og inn på badet.

Passerte de to innrammede portrettfotoene han hadde hengende i gangen. Jim Morrison og Kurt Cobain stir24

ret ned på ham med innforstått mine. Som om de ville si: – Vi vet alt om dette, Ole. Det med å ha det godt med seg selv … Jim Morrison, død med whisky og heroin i kroppen i et badekar i Paris i 1971, 27 år gammel. Kurt Cobain, død med heroin i kroppen og en hagle i hånden i sitt hjem i Seattle i 1994, 27 år gammel.

Ole rettet seg opp. Selv var han passert 27 med veldig god margin. Men han skulle videre. Visst faen skulle han videre. Komme seg gjennom. Break on through, som Morrison ville sagt …

Etter endt oppdrag på badet gikk han inn på kjøkkenet. Trengte noe å roe seg ned på. Åpnet tredje skuff, der en klump illegal venn fra Afghanistan gjemte seg bak en knekkebrødboks. Nølte. Nei, nok nå. Lukket igjen skuffen og satte seg ved kjøkkenbordet med mobilen i hånden. Skrollet nedover. Stoppet på E. Emma Byrne. Skulle han? Det hadde vært noe uforløst mellom ham og den engelske fotografen da han reiste fra London på sensommeren. Eller var det bare noe han følte? Han hadde tenkt mye på Emma, men var redd for å kaste seg på den relasjonelle karusellen igjen. Han var ikke klar for det. Ikke ennå. Og han ante ikke om hun i så fall var klar. Tiden med Kristiane, samboerskap, lykke og ulykke. Den grusomme slutten. Ole Bull var blitt redd for å involvere seg.

Erfaringen hadde lært ham at han faktisk var et attraktivt parti. Både utseendet og den åpenbare sårbarheten i kontrast til den tøffe tonen på jobben hadde trigget mange kvinner. Han så på navnet på displayet. Emma Byrne. Han nølte litt før han skrollet videre.

Kapittel 6

Kvinnen i den andre enden av anropet var helt tydelig glad da hun besvarte det. Ole så henne for sitt indre, der hun satt eller lå med mobilen i hånden. At hun dro det mørkebrune, krusete håret bak øret med venstre hånd mens hun fuktet leppene og ubevisst rensket stemmen før hun svarte: – Hei, Ole. Så hyggelig. Lenge siden.

– Hei, Linda, sa Ole Bull innsmigrende. – Alt bra?

– Alt bra, svarte Linda Hallstensen. – Savner du meg?

– Savner deg alltid, vettu. Er du keen på et kjapt glass et sted, eller er det for sent?

Politikvinnen Linda Hallstensen var et av Ole Bulls mange svake punkt, og akkurat den svakheten var gjensidig – og vel så det. Ole visste godt at Linda gjerne skulle hatt mer av ham enn bare noen spredte treff.

– Vet du hva klokken er, din skurk?

Ole kikket ned på sin sølvgrå variant på håndleddet, og ble overrasket. – Jeg vet det nå. Men hvis du hiver deg i en taxi …

– Jeg skal jobbe tidlig. Det går ikke. Du skjønner det, sant?

Ole Bull skjønte det. – Jeg fikk bare så lyst på selskap.

Av deg.

Ole hørte selv hvor hult det lød, men han lengtet plut26

selig desperat etter noen å snakke med. Helst ansikt til ansikt. Kanskje ønsket han noe mer enn bare snakking også, og grep til det som forekom ham enklest der og da.

Og han visste at Linda hadde kommet om hun kunne.

Igjen så han henne for seg. Hørte henne også: – Du er lett å bli forelsket i, Ole, hadde hun sagt en gang de lå i svette lakener. – Du er tøff på overflaten, men så jævlig sårbar.

Du vet det, sant? Du lengter desperat etter kjærlighet og bekreftelse, men lar deg ikke fange likevel. Øynene dine, Ole. De røper deg. Du er redd, og jeg vet ikke hva det er du gjør med meg, men det er akkurat som om du tigger om å bli tatt vare på.

Han var brått tilbake i virkeligheten og registrerte at hun ikke hadde bitt på det hule forsøket: – Jeg er helt nede på L på telefonlisten din, Ole. Jeg håper du mener det du sier. Og at du gikk rett til L. – Du vet jeg mener det, Linda, harket han.

– Jeg vet det, skjønning. Hvordan er det med deg?

Seriøst, altså? Tunge tanker?

– Det går bra. Fått litt kjør etter de siste dagers jobb og spesielt etter kveldens oppslag. Så du 21-nyhetene?

Linda hadde sett 21-nyhetene, og bekreftet det.

– Salvesen ringte og truet meg nå nettopp. Havanger oppsøkte meg og ba for seg før vi kjørte saken. Men faen, Linda. Det er dette vi journalister gjør. Vi avslører maktmisbruk og korrupsjon. Det er jobben vår.

– Jeg vet det, Ole, men jeg er litt usikker på hvor godt du egentlig passer inn akkurat der. Du skal ha sterk rygg og solide nerver for å holde en aggressiv opinion på avstand. Akkurat der har jo dere noe til felles med oss i politiet.

Ole lukket øynene. Tenkte på det levende ansiktet hennes innrammet av mørke krøller og på den frodige krop27

pen, som gjorde ham vill og kåt. Ofte ønsket han at han hadde klart å mobilisere sterkere følelser for kriminalteknikeren. På den andre siden ville han jo da vært like langt. Tilbake til redselen for å involvere seg. Men det var så lett med Linda. De kunne blitt en fin duo.

Ole visste at han utnyttet henne – på flere måter. Politiet, nærmere bestemt Linda Hallstensen, hadde lekket konfidensiell informasjon til pressen, nærmere bestemt Ole Bull, ved flere anledninger. Var det bra? Var et slikt bytte bra? Selvfølgelig ikke. Jorunn Havanger hadde også gitt sitt svake punkt, Georg Salvesen, utilbørlige fordeler. Var det bra? Absolutt ikke. Ole grep seg i å se etter likheter mens han tenkte på hva han skulle si. – Det går bra, Linda. Jeg er glad jeg kjenner deg. Vi får ta det glasset en dag veldig snart. Ok? – Fint, Ole, det vil jeg gjerne. Pass på deg selv så lenge.

Du kan ringe når som helst, det vet du.

– Det vet jeg. Sov godt, Linda. Du er … fin.

Ole gikk ut på kjøkkenet for å hente en Sol til. På vei tilbake stanset han ved bokhyllen i gangen. Kristianes bøker. De fleste av dem i alle fall. Ved en innskytelse dro han ut en av dem hun hadde vært mest glad i, Aksel Sandemoses Det svundne er en drøm. Han bladde litt i boken. Skulle han forsøke å lese den igjen? Han hadde lest den en gang for lenge siden, men måtte tenke hardt for å huske handlingen.

Blikket hans falt på åpningssiden. Det stakk i hjertet da han så initialene hennes øverst over det det tyske diktet som var gjengitt der. Om den unge slaven som hver kveld står skjult og ser datteren til sultanen gå frem og tilbake ved springvannet i hagen. Helt til hun en dag kommer bort til ham og spør hvem han er, og hvor han kommer fra. Slaven svarer: «Ich heisse Mohamet, ich bin 28

aus Yemen/und mein Stamm sind jene Asra/welche sterben wenn wir lieben.» Ole oversatte som best han kunne: «Navnet mitt er Mohamet, jeg er fra Jemen/stammen min er Asra-folket/vi som dør av kjærlighet.»

Asra-stammen, de som dør av kjærlighet. Heine? Jo, Ole mente å huske at det var romantikeren Heinrich Heine som sto bak, selv om det ikke sto noe om det i boken. Han leste diktet en gang til og tok med seg boken inn i den minimalistisk innredede stuen. Ville begynne på selve handlingen, men fant ingen ro.

Han penset tankene bort fra Kristiane, en øvelse han begynte å bli stadig bedre til, og et annet minne slo ned i ham. Han fomlet med mobilen. Fant Spotify og søkte på Donovan. Der var den: «Sunny Goodge Street».

Han koblet om til bluetooth på anlegget, og snart fylte den skotske visesangerens lille mesterverk fra sekstitallet rommet: On the firefly platform on sunny Goodge Street … Han hadde sendt Emma Byrne med tuben hjem fra nettopp Goodge Street til East Finchley. Ole så på klokken igjen. Snart midnatt. Én time mindre i England.

Skulle han?

Han skulle visst det. Og denne gangen trengte han ikke å skrolle lenger enn til E.

Kapittel 7

Det blåste. Vinden kom i kraftige kast, og i Nygårdsgaten fløy bladene om kapp med papiravfall fra rennesteiner og bosspann. Folk som hadde våget seg ut, holdt på hatter og frakkeslag og jobbet seg mot tryggere steder, enten det var bybanestoppet eller treningssenteret lenger oppe i gaten fra kontoret der TV 2-redaktør Bjørn FossAndersen satt med mobilen til øret.

Han stirret fraværende gjennom vinduet og ut på den vindherjede gaten. Etter at de hadde sluppet saken om kjærlighetsforholdet mellom byråd Havanger og entreprenør Salvesen tre dager tidligere, hadde de fortsatt å grave. Og levert daglige oppfølginger av varierende allmenn interesse. Klikktall og direkte respons viste imidlertid at folk fulgte med i aller høyeste grad. Også andre medier hadde kastet seg på, men TV 2 ledet løpet. I pressekretser nøt kanalen respekt for avsløringene, men i kommentarfeltene og mailboksen var det annerledes. Det var mange som ønsket både journalist Bull, som hadde frontet sakene, og TV 2-ledelsen, og spesielt vedkommende som sto nederst på rulleteksten etter Nyhetene, altså ham selv, til et varmt sted.

Foss-Andersen nikket, som om personen i den andre enden av samtalen kunne se ham. Så avsluttet han, tok 30

av seg brillene og la mobilen rolig ned på bordet foran seg.

Inni den erfarne journalisten var det imidlertid ikke rolig. Et eller annet bygget seg opp.

– Faen! ropte han plutselig, og slo høyre håndflate hardt i bordet foran seg.

Alle i umiddelbar nærhet hørte utbruddet og glodde nysgjerrig bort på sjefen sin.

Han ble sittende fremoverlent med hånden på bordet et halvt minutts tid mens han pustet tungt gjennom nesen. Så reiste han seg endelig og kremtet høylytt for å påkalle redaksjonens oppmerksomhet, som om han ikke allerede hadde den.

– Jorunn Havangers ektemann døde i morges, begynte han. – Mange kommer til å legge skylden på TV 2 for det inntrufne. Derfor er det viktig å ha klart for seg at vi bare har gjort jobben vår. Ikke å gjøre noe med den informasjonen vi hadde, ville ha vært en unnlatelsessynd. Det må alle være klar over.

Det var helt stille. Lenge.

– Hva døde han av? Og hva gjør vi? spurte en av reporterne omsider.

– Hjertestans, sies det. Og ja, hva gjør vi? sukket FossAndersen spørrende. – Vi sender vel blomster til familien. Og så får vi ligge lavt en stund. Vi melder selvsagt dødsfallet, men vi roper ikke høyt. Og så må vi ikke glemme at vi bare har gjort det pressefolk gjør. Sant?

De fleste nikket og begynte å snakke lavt seg imellom.

Bjørn Foss-Andersen satte seg tungt ned på den nærmeste stolen. Han foldet hendene bak nakken og lente seg bakover mens han strakte ut beina.

– Ole Bull. Din tabloide faen, hveste han lavt.

Kapittel 8

Målet for Bjørn Foss-Andersens hvesende indignasjon var ikke så langt unna. Han var på jobben, men hadde ikke hørt sjefens utbrudd. Ole Bull hadde øreproppene plugget i og snakket med sin mor, som vanen tro hadde vært henrykt da han ringte. Borghild Bull var sønnens konstant dårlige samvittighet, men klandret ham sjelden.

Hun besvarte alle anropene hans med varme og glede, og lot ham styre kontakthyppigheten. Borghild Bull ville ikke være sin travle sønn til bry eller byrde.

Oles far levde ikke lenger. Ole Kristian Bulls hovedpulsåre hadde fått nok da Ole var 25, og siden hadde fru Borghild gått veien alene.

Ole visste at hun var i gode hender i «Klubben», den uoffisielle foreningen til venninneflokken som hadde holdt sammen siden ungdommen. Og selv om Ole og moren hans ikke løp dørene ned hos hverandre, hadde de to et godt og varmt forhold.

Det ante enebarnet Ole at hans forfengelighet og hang til dyre merkeklær stammet fra det kvinnelige opphavet. Borghild Bull hadde selv eksklusive klesvaner, uten å være direkte snobbete. Sønnen, derimot … Ole visste at mange så på ham som en jålebukk, men det bekymret ham svært lite sammenlignet med alt det andre som 32

bekymret ham for tiden. At han gikk i jeans fra Boss og jakke fra Armani, men likevel klarte å se skjødesløs ut, var et faktum som gjorde flere kvinner nysgjerrige. Noen menn også, når sant skulle sies. Da Ole Bull hadde vært ung, var det flere som lurte på om han stilte i kombinert, opptatt som han var av å ta seg godt ut.

Hangen til å drikke jåleøl fra Mexico og viner fra Burgund var mer en særhet som fikk folk til å trekke på smilebåndet, men Ole Bull var uansett en fyr mange, både menn og kvinner, likte. Dog ikke alle …

Det var Ole som hadde ringt moren, slik det nesten alltid var, men det var hun som spurte og grov om han hadde det bra. Om han sto rakt i stormen som raste rundt den korrupsjonen han hadde vært med på å avdekke, og om det var noe hun kunne gjøre.

– Alt bra, løy Ole Bull, og da han avsluttet samtalen, kretset tankene enda en gang om saken han hadde avslørt.

Han satt fremdeles med mobilen i hånden etter samtalen med moren da han ble oppmerksom på at noe var på gang i den andre enden av kontorlandskapet. Kollegene sto samlet rundt nyhetssjefen, som tydeligvis informerte om et eller annet. Han reiste seg og gikk bort til dem for å få med seg hva som skjedde. Han så på ansiktene til de andre at noe alvorlig hadde skjedd.

Kapittel 9

Nyhetssjef Bjørn Foss-Andersen hadde ikke akkurat ventet dette, men han ble heller ikke overrasket da han senere samme kveld så hvem som hadde ringt på døren i rekkehuset hans i Åsane. Han kjente ikke mannen personlig, men hadde sett ham ved et par anledninger tidligere, og de siste dagene også på Nyhetene i hans egen tvstasjon.

Georg Salvesen skulte olmt på ham mens han fremsa budskapet sitt, og han la ikke fingrene imellom.

– Fornøyd nå, din gribb? var inngangsreplikken, før han fulgte opp: – Er likhundene i TV 2 fornøyde nå? Er de mette? To ødelagte familier og et dødsfall? Skjønner du hva dere driver med? brølte Salvesen.

Foss-Andersen hørte på tiraden uten en lyd, men da Salvesens utbrudd gikk over i noe som lignet hulk, sa han: – Som du vet har TV 2 bare gjort jobben sin. Samfunnsoppdraget sitt, om du vil. Vi har avslørt en korrupsjonssak, og ikke å gjøre det når vi visste det vi visste, ville vært en stor unnlatelsessynd, det skjønner du når du blir edru.

Bjørn Foss-Andersen angret på den siste formuleringen umiddelbart, men før han fikk rettet den opp, var Salvesen på ham: – Hører du hva du sier? ropte den skanda34

liserte byggmesteren. – Insinuerer du at jeg er på samme alkoholdunstende nivå som de såkalte journalistene du er sjef for? Den var ynkelig. Og du skal vite, herr nyhetssjef, at jeg har funnet ut litt om deg også. Drevet litt gravejournalistikk, om du vil, hermet Salvesen med en geip.

Nå var støynivået på krangelen blitt såpass høyt at Foss-Andersen hørte at vinduet over dem ble åpnet. Det betydde at hans kjære Harriet trolig fikk med seg det som ble sagt. Han lurte på om naboene også var alarmert av den høylytte besøkeren, og ble en smule bekymret av den siste opplysningen til den skandaliserte entreprenøren.

– Er det ikke slik at TV 2s ansatte ikke har lov til å drive med ting på si?

– Eh … jo.

– Leke seg på børsen, for eksempel? Det er greit for meg, og sikkert også for ledelsen i kanalen din, at du spiller på hester og bruker lønnen din på utenlandske bettingselskaper. Men akkurat det med å «spille», han gjorde hermetegn, – på børsen står vel ikke helt i stil med arbeidsinstruksen? Eller har jeg misforstått noe?

Nå hørte Foss-Andersen at et vindu på den andre siden av den lille stikkveien også ble åpnet, og forbannet både Salvesen og nysgjerrige naboer inni seg. For Salvesen hadde rett. Hvordan han hadde funnet ut dette, ante han ikke, men jo visst lekte han seg på børsen. Skjønt lekte og lekte … Han hadde tapt litt både der og på den forbannede spillingen den siste tiden. Ikke så det gikk kraftig utover økonomien, men nok til at TV 2-ledelsen ville reagere om det kom ut. Noe det tydeligvis allerede hadde.

Foss-Andersen forsøkte å roe ned samtalen og sa dempet: – Dette er i så fall ingenting du har noe med, og jeg kan bare si at jeg – og TV 2 – er svært lei for den ven35

dingen denne saken har tatt. Hermann Havangers død er dypt tragisk, og vi føler med familien Havanger.

– Familien Havanger? Hva med familien Salvesen?

Den tidligere familien Salvesen?

Georg Salvesen hadde hevet stemmenivået igjen. – Den tidligere familien Salvesen. Den eksisterer nemlig ikke lenger. Skjønner du det? Jeg bor på hotell. Barna mine vil ikke snakke med meg. Min kone ligger hjemme og vekselvis gråter og skammer seg. Og jobben … Jeg vet ikke hva som skjer. Det blir en ny anbudsrunde antagelig.

Uten oss. Den forbannede TV-stasjonen din har ikke bare ødelagt én familie, den har ødelagt minst to. Og du, herr nyhetssjef, skal passe deg jævlig godt for følgene. Jeg vet ting, og andre vet ting. Se deg for når du krysser gaten.

Det er mitt råd. Farvel.

Bjørn Foss-Andersen sto og så Salvesen forsvinne opp stikkveien mot parkeringsplassen, og hørte samtidig et vindu på den andre siden av veien bli lukket. Han tenkte at dette ikke var bra. Ikke i det hele tatt.

Så gikk han inn og låste døren bak seg. Han lurte på hvem han skulle ringe for å dysse ned dette. Trolig var det på vei ut av rekkehusområdet allerede.