MONSTERBLOD
R.L.STINE MONSTERBLOD
OversattavJørnRoeim
R.L.Stine Monsterblod
OversattavJørnRoeim
Originalenstittel:GOOSEBUMPS#03:MONSTERBLOOD
Copyright©1992byScholasticInc.Allrightsreserved.
PublishedbyScholasticInc.SCHOLASTIC,GOOSEBUMPS, GOOSEBUMPSHORRORLANDandassociatedlogosaretrademarksand/ orregisteredtrademarksofScholasticInc.
Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2023
ISBN978-82-02-78827-8
1.utgave,1.opplag2023
Monsterblod bleførstegangutgittpånorski1995avExLibrisForlagas.
Omslagsdesign:AnjaHyllandTengelsen
Sats:Type-itAS,2023
Trykkoginnbinding:LivoniaPrint,Latvia2023
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilov ellertillattgjennomavtalemedKopinor,interesseorganfor rettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
«Jegvilikkeværeher.Værsåsnilloglamegfå slippe.»
EvanRosshalteogdroimorenshåndog prøvdeåtrekkehennevekkfratrappentildet lille,gråmurhuset.Moren,Mrs.Ross,snudde segmothammedetutålmodiguttrykkiansiktet.
«Duertolvår,Evan.Ikkeoppførdegsomen baby,»sahunogdrohåndensinløsfrahans.
«Jeg hater atdusiersånn!»utbrøtEvan rasendeoglaarmeneikorsoverbrystet.
Morenfikketmildereuttrykkiansiktet.Hun strakteuthåndenogstrøkgjennomdetkrøllete, gulrotfargedehårettilEvan.
«Ogjeg hater atdugjørdetder!»roptehan.
1
5
Hanryggetvekkfrahenneogsnubletnesten ienbrukketsteinhellesomlåiinnkjørselen.
«Ikketapåhåretmitt!Jeghaterdet!»
«OK,såhaterdumeg,da,»samorenog trakkpåskuldrene.Hungikkoppdetotrappetrinneneogbanketpådøra.«Mendumålikevelværehertiljegkommertilbake.»
«Hvorforkanjegikkeblimeddeg?»spurte Evanogbleståendemedarmeneikors.«Gi megéngodgrunn.»
«Knytlissenepåjoggeskoendin,»svarte moren.
«Hvorfordet?»svarteEvansurt.«Jeglikerå gåsånn.»
«Dukansnuble,»sahun.
«Mamma,»saEvanoghimletoppgittmed øynene,«hardunoengangsettnoensomhar snubletfordideikkehaddeknyttetlissenepå joggeskoenesine?»
«Æh…nei,»innrømtemoren.Etsmilbrøt langsomtfremiansiktethennes.
«Duvilbaresnakkeomnoeannet,»saEvan utenågjengjeldesmilet.«Duvilatjegskal væreiflereukerherhosenekkel,gammeldame og–»
6
«Evan–nåerdet nok! »samorensintogkastetdetblondehårettilbake.«Kathrynerikke enekkel,gammeldame.Hunerfarstante.Din grandtante.Oghun–»
«Menjegkjennerhennejoikke,»ropte Evan.
Hanvissteathanbegynteåmistekontrollen, menblåsteidet.Hvordankunnemorengjøre dettemotham?Hvordankunnehunetterlate hamherhosengammeldamehanikkehadde settsidenhanvarto?Hvaiallverdenskulle hanfinnepåherheltalenetilmorenkomtilbake?
«Detteharvisnakketomtusenganger, Evan,»samorenutålmodigogbanketpådøra igjen.«Deterkriseifamilien.Ogjegforventer atduerlittmersamarbeidsvillig.»
Denesteordenehennesbleoverdøvetav Trigger,Evanscockerspaniel,somstakkdet brunehodetsittutavbakvinduetpåleiebilenog begynteåhyleogbjeffe.
«Nåbegynner han også!»utbrøtmoren.
«Kanjegslippehamut?»spurteEvanivrig.
«Dufårvisstgjøredet,»svartemoren.
«Triggerersågammelatjegnødigvilhanskal
7
fåhjerteanfallderinne.Jegbarehåperhanikke skremmerKathryn.»
«Nåkommerjeg,Trigger!»ropteEvan.
Hanløpnedoverdengruslagteinnkjørselen ogrevoppbildøra.Triggerhoppetutmedetbegeistrethylogbegynteåløpeiringrundtpåden lillehageflekkenforanKathrynshus.
«Han virker ikkesomhanertolv,»saEvan. Hanbetraktetdenløpendehundenogsmiltefor førstegangdendagen.
«Triggervilholdedegmedselskap,»samrs. Rossogsnuddesegmotdøraigjen.«JegkommersnarthjemfraAtlanta.Dettarhøystetpar uker.Jegersikkerpåatpappaogjegklarerå finneethuspådentiden.Ogsåervitilbakenestenførduoppdageratviharværtborte.»
«Særlig,»saEvanspydig.
Solenforsvantbakenstorsky.Detfaltskygge overdenlillehageflekken.
Triggerblesnartslitenogkompesendebort tildemmedtungahengendenestennedibakken.Evanbøydesegnedogklappethampåryggen.
Hankikketopppådetgråhusetmensmoren banketpåigjen.Detsåmørktogliteinnby-
8
dendeut.Gardinenevartrukketforiannenetasje.Enavvinduslemmenehaddeløsnetoghang påskjeve.
«Hvorforbankerdupå,mamma?»spurte hanogstakkhendeneibukselommene.«Dusa joattanteKathrynvarstokkdøv.»
«Åh.»Morenblerødiansiktet.«Jegbleså opphissetavdegogallkranglingendinatjeg glemtedethelt,Evan. Selvfølgelig kanhunikke høreoss.»
Hvordanskaljegholdeutitoukersammen medengammeldamesomikkeengangkanhøre meg?tenkteEvandystert.
Hanhusketdahanhaddetjuvlyttetpåforeldrenetoukertidligeremensdehaddeplanlagtdette.Dehaddesittetpåhversinsideav kjøkkenbordetogtroddatEvanvaruteihagen. Menhanhaddeværtigangenogståttmedryggentilveggenoglyttet.
Evanhaddehørtatfarenikkevilleathan skulleværehosKathryn.«Hunerensær,gammeldame,»sahan.«Hunharværtdøvitjue år,mennekterålæresegtegnspråkellerålese påleppene.Hvordanskalhunkunnetasegav
Evan?» 9
moren.
«Detertrettiårsiden,»protestertefaren.
«Menviharikkenoevalg,»hørteEvan morensi.«Deteringenandrehankanvære hos.Alleandreerpåferie.Augusterdenverste månedendukunneblittoverflyttettilAtlanta i.»
«Å,hørnåher!»safarenspydig.«OK.OK. Viavslutterdiskusjonen.Duharrett.Vihar ikkenoevalg.DetblirKathryn.DukjørerEvan dit,ogjegflyrtilAtlanta.»
«Detvilblienfinerfaringforham,»hørte Evanmorensi.«Hantrengerålæreåtakle ukjentesituasjoner.DetåflyttetilAtlantaog måttereisefraallevennenesine–detblirikke barelettforEvanheller.»
«Greit.Jegsadetvargreit,»safarenutålmodig.«Sakeneravgjort.Evanklarersegnokbra. Kathrynerlittmerkelig,menhunerheltufarlig.»
Evanhørtekjøkkenstoleneskrapemotlinoleumenogskjønteatforeldrenevarferdigmed diskusjonenogholdtpååreiseseg.
Detvaringenveiutenom.Hanhaddesmøget
«Huntokseggodtav deg daduvargutt,»sa
10
segstilleutgjennominngangsdøraoggåttuti hagenbakhusetforåtenkeoverdethannettopphaddehørt.
Hanhaddelentsegmotstammenpådetstore epletreet,somgjordeathanikkekunnesesfra huset.Detvaryndlingstenkestedethans.Hvorforhaddeikkeforeldrenelatt ham fåværemed pådiskusjonen?tenktehan.Nårdeskullediskutereomhanskulleværehosengammeltante hanknapthaddesett,burdehanvelidetminste fåsisinmening?Hanfikkviteomalleviktige avgjørelserifamilienvedåtjuvlytteigangen. Detvarikkerettferdig.
Evanhaddetattoppenlitenkvistfrabakken ogslåttdenmotdentykketrestammen.
TanteKathrynvarsær.Detvardetpappa haddesagt.Hunvarsåsæratfarenikkevilleat hanskulleværeder.
Mendehaddeikkehattnoevalg.Ikkenoe valg.
Kanskjedekomtilåombestemmesegogta megmedtilAtlanta,haddeEvantenkt.Kanskje devillefinneutatdeikke kunne gjøredettemot meg.
Mennå,toukersenere,stohannervøsforan
11
detgråhusettiltanteKathrynogstirretpåden brunekoffertenmedtingenesinesomstopå trappenvedsidenavmoren.
Deterikkenoeåværereddfor,sahantilseg selv.
Detblirbaretouker.Kanskjemindre.
Menordeneglapputavhamførhanfikk tenktsegom:«Mamma–tenkomtanteKathrynerslem?»
«Hva?»Spørsmåletkomheltoverraskende påmoren.«Slem?Hvorforskullehunvære slem,Evan?»HunvendtesegmotEvan.
Idethunsadet,bledørarevetopp,ogtante Kathryn,enstordamemedsvarthår,fyltedøråpningen.
EvanstirretforbimorenogfikkøyepåknivenitanteKathrynshånd.Denvaroversmurt medblod.