Fiona Barton
Mistenkt Oversatt av Carina Westberg, MNO
Fiona Barton Originalens tittel: The Suspect Oversatt av Carina Westberg Copyright © Fiona Barton 2019 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-63957-0 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Marius Renberg Foto: Shutterstock (Rachen Art/Spixel/Nan Tiara/Dubo) Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Sabon 9,5/12 og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Beatrice, Arthur, Jemima, Olive og Isabelle
La aldri sannheten stå i veien for en god historie. Anonym
del én
Oppdraget
1
Søndag 27. juli 2014 Journalisten
Oppringningen kommer klokka tre om morgenen. Den skjærende ringelyden fra telefonen på nattbordet river hull i søvnen. Jeg strekker meg fram og stilner den. «Hallo,» hvisker jeg. Hvit støy hvisker til svar. Jeg presser telefonen tettere mot øret. «Hvem er det?» Jeg kjenner at Steve ruller seg rundt mot meg, men han sier ingenting. Den vislende støyen blir svakere, og jeg hører en stemme. «Hallo … hallo.» Stemmen søker etter meg. Jeg setter meg opp med et rykk og skrur på lyset. Steve stønner og gnir seg i øynene. «Kate?» sier han. «Hva foregår?» «Hvem er det?» gjentar jeg. Men jeg vet svaret. «Jake?» «Mamma,» sier stemmen, og ordet blir fordreid av avstanden – eller kanskje fylla, tenker jeg hardhjertet. «Unnskyld for at jeg glemte bursdagen din,» sier den. Det visler på linjen igjen, og så er han borte. Jeg ser på Steve. «Var det ham?» spør han. Jeg nikker. «Han er lei for at han glemte bursdagen min …»
9
Det er første gang han ringer på sju måneder. Vi har fått tre e-poster, men vår eldste sønn opplyste tidlig at han ikke ville kontaktes på telefon. Han sa at han skulle løsrive seg fra alt stresset med å bli ringt opp i ett sett. Det var han som skulle holde kontakten med oss. Sist gang han ringte, var om morgenen første juledag. Vi hadde håpet at han skulle være sammen med oss og dra i smellbongbonger og lage den livsfarlig sterke gløggen sin. Vi hadde foreslått det, for så å trygle på e-post; vi sendte til og med penger til flybillett da det virket som om han ga etter. Men Jake hadde ikke kommet, og vi måtte nøye oss med en ti minutter lang samtale på selve dagen. Steve hadde tatt telefonen og snakket med ham først mens jeg hang over ham, og så hadde han bedt om å få snakke med lillebroren, Freddie, og til slutt moren sin. Jeg hadde knuget telefonen, som om jeg kunne føle varmen fra kroppen hans, og prøvd å lytte, ikke prate. Men vi hadde ikke kommet noe nærmere hverandre mens sekundene tikket av sted i en telefonkiosk etsteds, og jeg merket at jeg begynte å kryssforhøre ham. «Hvor er du nå da, vennen?» «Her,» lo han. «Fortsatt i Phuket?» «Ja ja.» «Og jobber du?» «Jo da. Driver med litt forskjellig.» «Men hva med penger?» «Jeg greier meg, mamma. Ikke vær bekymret. Det går fint.» «Altså, bare du har det bra, så …» hørte jeg at jeg sa. Den feige måten å ta det på. «Ja, det har jeg.» Etter at jeg la på, hadde Freddie plassert et glass prosecco i hånden min og kysset meg på kinnet. «Slapp av, mamma. Det går bra med ham. Han har det supert og ligger i sola mens vi sitter her i regnet.» Men innerst inne visste jeg at det ikke gikk bra. Stemmen hadde fått et vaktsomt preg over seg. Og så var det den nervøse latteren. Han hørtes ikke ut som min Jake lenger.
2
Fredag 15. august 2014 Moren Lesley saumfor innboksen igjen, bare i tilfelle hun hadde oversett meldingen. Hun visste at det ikke var tilfellet, men hvis hun sluttet å lete, ville det si at de måtte foreta seg noe. Det var de blitt enige om. Malcolm sto bak henne og fulgte med på alt hun gjorde. Hun fornemmet på utstrålingen hvor anspent han var. «Er det noe der?» spurte han. «Nei.» «Jeg ringer politiet.» Hun nikket. De hadde aldri trengt å ringe politiet før; så lenge de hadde vært gift. Politiet tilhørte en annen verden – en verden de så på tv eller i avisen. Ikke deres. Hun skalv da Malcolm grep telefonen. Hun hadde lyst til å be ham om å vente. Si at han skulle la det gå en dag til. Ikke sette i gang dette. Ikke dra dette inn i hjemmet deres. «Mal,» sa hun, men blikket han sendte henne mens han slo nummeret, fikk henne til å tie. Hun hørte duren fra kjøleskapet og en bil som kjørte forbi utenfor. Livet gikk sin vante gang. «Hallo, jeg vil melde datteren min savnet,» hørte hun ham si. Det livet var over. «En uke,» sa han. «Vi har verken hørt fra henne eller venninnen hun er sammen med, på nesten en uke. Hun fikk avgangskarakterene sine i går, men har likevel ikke tatt kontakt … Hun heter Alexandra O’Connor. Atten. Hun hadde bursdag i mai.» 11
Lesley tenkte på da hun pyntet kaken hennes. Lignet overhodet ikke på Ed Sheeran, med unntak av det røde håret, men Alex hadde elsket den. Hun lyttet igjen og hørte ektemannen beklage. «Unnskyld, jeg trodde jeg sa det. Hun er ryggsekkturist i Thailand sammen med venninnen Rosie Shaw. I den siste tekstmeldingen skrev hun at de fremdeles var i Bangkok.» Det tok ytterligere tjue minutter før Malcolm hadde redegjort for situasjonen, oppgitt kontaktinformasjon og lyttet til rådene de ga. Da han la på, gned han seg i øynene og lot hendene bli der en liten stund. «Hva? Hva sa de?» Frykten gjorde Lesleys stemme høy og uvant. «Hvem snakket du med? Si det, da!» Mannen hennes løftet hodet brått og så på henne, som for å forsikre seg om at det var kona hans som sto der på kjøkkenet og hylte. «De noterte alle opplysningene jeg kom med, kjære. Du hørte meg jo. Jeg snakket med en kvinnelig betjent. Jeg skrev det på en lapp.» Han strakte seg over til benkeplaten og plukket opp en klistrelapp. «Se her.» Lesley slo den bort så den svevde ned på det flislagte gulvet. «Glem det. Hva sa denne damen, da? Hva har de tenkt å gjøre for å finne Alex og Rosie?» Malcolm bøyde seg og plukket opp lappen og la den på benkeplaten igjen. Lesley fikk lyst til å slå til ham. «Malcolm!» «Beklager, kjære, men vi kommer til å trenge denne.» Han snakket langsomt, som til en aldrende slektning. «Hun sa at hun skal sende informasjonen videre til Interpol, og at vi bør ringe den britiske ambassaden i Bangkok. Det er det de råder folk til. Men hun sa at dette skjer ofte – at unge er ute og reiser og glemmer å kontakte foreldrene. Hun sa at det ennå er tidlig, og at vi bør prøve å la være å engste oss.» «Hun tror altså at det kommer til å gå bra?» Lesley ønsket at han skulle si ja eller nikke. La alt gå bra … Malcolm ristet på hodet. «Hun vet ikke, kjære. Vi skal ringe 12
henne om Alex tar kontakt – eller om hun ikke gjør det – innen en uke.» «Men det gjør hun vel ikke?» Malcolm dro henne inntil seg. «Det er klart hun gjør det. Hun har jo lyst til å få vite avgangskarakterene sine. I morgen eller i overmorgen. Da dukker hun opp som troll i eske.» Lesley tørket øynene med et papirlommetørkle og prøvde å se optimistisk ut. «Jeg får ringe Jenny opp igjen,» sa hun, lettet over at det var noe praktisk hun kunne foreta seg. «Jeg sa at jeg skulle gjøre det straks vi hadde snakket med politiet. Hun ble litt på tuppa når det gjaldt det i går.» «Jeg tror hun er like fra seg som vi er. Rosie er det eneste barnet hennes. Og Jenny er alene med henne.» Malcolm skrev på tastaturet på den bærbare pc-en. «Politiet vil ha et bilde. Jeg sa at jeg skulle sende et. Så skal jeg finne nummeret til ambassaden.» Lesley kikket over skulderen hans. Han hadde valgt det Alex hadde sendt av henne og Rosie i en tuk-tuk den dagen de ankom, der de gliste som gale mot kameraet i utydelige omgivelser. «De er i hvert fall sammen,» sa Lesley og gråt med hodet bøyd over armene hvilende på kjøkkenbordet.
Bangkok, dag 1
Søndag 27. juli 2014 Alex O’Connor Søndag kl. 05.00
… er her. Det er fantastisk. Nå begynner eventyret! Fingrene danset over tastene på telefonen og la ut selfien av henne utenfor Suvarnabhumi Airport med trøtte øyne og et tåpelig glis i fjeset. Hun hadde planlagt bildet mens hun satt på flyet. Hun visste hvordan det ville se ut, men hun hadde ikke regnet med støyen og varmen som slo mot henne idet terminaldørene gled opp. Det var en fysisk påkjenning. Hun hadde visst at det kom til å bli varmt – det hadde Google fortalt – men ikke så ille. Hun var våt i ansiktet, og hårstrå klistret seg til pannen. Luften var så tett at hun kjente smaken på tungen. Hun satte varsomt fra seg ryggsekken, kilte den fast mellom føttene så den skulle stå trygt, og strakte armene over hodet mens hun nøt den første ilende frihetsfølelsen. Alex hadde gledet seg til dette i et år og fantasert om steder, folk og eventyr mens hun leste til eksamen og fylte butikkhyller for å spare opp penger. Hun hadde gledet seg til alt ved reisen, helt fra flyturen – hun hadde bestandig elsket fornemmelsen av plutselig å suse ned mot rullebanen på vei mot noe nytt. Og hun hadde kjent den samme kilingen i magen da det durte i motorene helt i starten av turen, hennes første langreise, til den andre siden av kloden. 14
Men følelsen hadde raskt avtatt. I elleve timer hadde hun sittet i midtsetet mens hun prøvde å unngå å komme borti armene til dem som satt ved siden av, dekket av tynne tepper som lik. Rosie hadde drukket tre glass vin til den forferdelige flymaten – «Kylling eller pasta?» – og Alex hadde advart henne om at hun kunne bli dehydrert. Venninnen hadde himlet med øynene og gjort et stort nummer av å flørte med mannen i setet ved siden av, før hun sovnet og snorket lett. Alex hadde også prøvd å sove. Hun hadde vridd seg i det trange setet for å finne en behagelig stilling mens hun dro i teppet så føttene ble blottet, og fomlet med sikkerhetsbeltet slik at det ikke skulle gnage seg inn i hoftene. Det endte med at hun ble sittende i mørket og se film på det ørlille rektangelet foran henne til det sved i øynene. Da lyset ble tent igjen en time før landing, hadde hun løsnet setebeltet og gått på do. Ansiktet så rart ut i speilet. Øynene var rødkantete og munnen slapp av søvnmangel. Hun hadde gjespet mot seg selv og kjempet med den uvante døra for å komme seg ut, plutselig panikkslagen. Det hadde stått en gutt utenfor og ventet da hun kom brasende ut. Hun hadde ledd av seg selv. «Det er jammen vrient å få låst dem opp, eller hva?» Han hadde smilt sjenert til svar og sluppet henne forbi. Og nå var hun altså her. I Bangkok. Hun grep ryggsekken, svingte den tungt opp på skulderen og sjanglet en anelse, svimmel av den brå bevegelsen. Hun kjente seg stiv og liksom svevende, som om føttene ikke riktig berørte bakken. Fremmede ba henne bli med dem. Små menn med brede smil og insisterende hender. «Trenger du taxi?» «Jeg vet om et bra pensjonat.» «Vil du se tempel?» Hun ble stående mens valgmulighetene hamret mot hodeskallen. Klokka var fem om morgenen, det var mørkt og glovarmt, og hun ville bare finne et sted å legge seg ned. Kom igjen, Alex, dra videre nå, sa hun til seg selv. Hvor er Rosie? 15
Venninnen hadde gått sin vei for å finne noe mot hodeverken. «Du skulle ikke ha drukket så mye vin på flyet, tok du ikke med deg hodepinetabletter?» hadde Alex sagt mens hun bøyde seg ned og dro opp glidelåsen på ryggsekkens sidelomme. «Nei,» hadde Rosie glefset og marsjert av sted. Alex håpet at det ville ordne seg etter hvert. Uansett var det for sent å angre nå. De var her. Og det var fantastisk. Eller, det kom det til å bli.