HARLAN COBEN
Mirakelkuren Oversatt av Ivan Andreassen
Harlan Coben Originalens tittel: Miracle Cure Oversatt av Ivan Andreassen Opprinnelig utgave: Copyright © Harlan Coben, 1991, 1992 All rights reserved Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-44823-3 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
En beskjed fra forfatteren
Hvis dette er første gang du kikker i en av mine bøker, så legg boken fra deg. Lever den tilbake. Velg en annen. Det er OK. Jeg kan vente. Hvis du fremdeles leser dette, skal du vite at det er over tjue år siden jeg sist leste Mirakelkuren. Det var min andre bok som jeg skrev tidlig i tjueårene da jeg var ung og naiv og jobbet i reiselivsbransjen og lurte på om jeg skulle følge i min far og brors fotspor og utdanne meg til (grøss) advokat. Jeg stiller høye krav, men gjør vi ikke alle det når vi vurderer tidligere arbeider? Husker du den stilen du skrev på skolen – den du fikk A+ på, den som læreren kalte «inspirert»? Og en dag går du gjennom skuffene og du finner den stilen og du leser den og hjertet synker i brystet på deg og du sier: «Herregud, hva tenkte jeg på?» Akkurat slik er det av og til også med tidligere publiserte romaner. Denne er noe moraliserende her og der, men også forbausende aktuell (noe jeg skulle ønske at også legemiddelindustrien kunne være, men det er en annen skål.) Du tror kanskje at mye i denne romanen er basert på virkelige hendelser. Det er ikke tilfellet. Denne boken forutså virkeligheten. 5
Jeg sier ikke mer, for ikke å ødelegge leseropplevelsen. Med alle sine feil og mangler er dette en bok jeg elsker. Mirakelkuren er full av energi og et pågangsmot som jeg ikke vet om jeg fremdeles har. Jeg er ikke den samme fyren i dag som den gang, men det er OK. Ingen står stille verken i lidenskapen eller i jobben vi gjør. Og det er bra. Nyt.
Prolog
Fredag, 30. august Dr. Bruce Grey prøvde å la være å gå for fort. Han satte ned farten og kjempet mot trangen til å løpe over det skitne gulvet i ankomst utland-bygget på Kennedy lufthavn, forbi tollen og ut i den fuktige kveldsluften. Blikket hans flakket fra side til side. Med jevne mellomrom vred han på nakken som om han følte en ømhet der, mens han i virkeligheten kikket seg tilbake for å se om han ble forfulgt. Hold opp! sa Bruce til seg selv. Slutt å oppføre deg som en slags parodi på James Bond. Du skjelver jo som om du skulle ha malaria, for helvete! Du kunne ikke se mer konspiratorisk ut om du holdt opp et skilt. Rolig spaserte han forbi bagasjekarusellen, nikket høflig til den lille, eldre damen som hadde sittet ved siden av ham på flyet. Kvinnemennesket hadde ikke holdt nebbet lukket på hele turen, men skravlet i vei om familien, sin lidenskap for fly og om den siste reisen hun hadde foretatt utenlands. Hun var hyggelig nok, akkurat som enhver annen bestemor, men Bruce hadde lukket øynene og latt som 7
om han sov i et forsøk på å få litt fred. Men det var selvsagt umulig å få sove, det fikk bli senere. Men kanskje er hun ikke noen hyggelig, gammel dame, Brucie. Kanskje er det nettopp hun som forfølger deg … Han ristet på hodet for å bli kvitt stemmen. Hjernen føltes som en kvalmende kloakk. Først hadde han vært helt overbevist om at den skjeggete mannen han så på flyet, forfulgte ham. Så var det den svære karen med det glattkjemmede håret og Armani-dress ved telefonavlukket. Og for ikke å forglemme den nydelige blondinen ved terminalutgangen. Også hun hadde forfulgt ham. Og nå var det en liten, gammel dame. Ta deg sammen, Brucie. Ikke vær så paranoid. Et kaldt hode, kamerat, det er det vi trenger nå. Bruce gikk forbi bagasjebåndet og bort til tollen. «Passet, takk.» Bruce ga tollbetjenten passet. «Ikke noe bagasje, sir?» Han ristet på hodet. «Bare denne kofferten.» Tolleren studerte passet og stirret deretter på Bruce. «Du ligner ikke så mye på passfotoet.» Bruce forsøkte å tvinge frem et trett smil, men fikk det ikke helt til. Luftfuktigheten var ikke til å holde ut. Skjorten klistret seg til kroppen, og slipsknuten holdt på å løsne. Blanke svetteperler badet på pannen hans. «Jeg … jeg har gjort noen forandringer.» «Noen? Du er en mørkhåret mann med skjegg på dette fotoet.» «Jeg vet det …» 8
«Nå er du blond og glattbarbert.» «Som jeg sa, har jeg gjort noen forandringer.» Heldigvis er det umulig å se øyefargen ut fra passfotoet, ellers ville du nok lure på hvordan i all verden jeg hadde kunnet forandre øyefargen fra brun til blå. Tollbetjenten ble ikke overbevist. «Er du på forretningsreise eller ferie?» «Ferie.» «Reiser du alltid med så lite bagasje?» Bruce svelget og trakk på skuldrene. «Jeg hater å vente på innsjekket bagasje.» Tolleren flyttet blikket fra passfotoet og bort på Bruce og tilbake igjen. «Vil du være så snill å åpne kofferten?» Hendene til Bruce skalv så mye at han måtte prøve tre ganger før han endelig fikk riktig kode på låsen. «Vær så god.» Tolleren rotet gjennom innholdet. Øynene hans ble til to smale streker. «Hva er dette?» spurte han. Bruce lukket øynene, pusten hans kom i korte gisp. «Noen permer.» «Jeg kan se det,» svarte tolleren. «Hva inneholder de?» «Jeg er lege,» forklarte Bruce. Stemmen hans brast. «Jeg har bare gått gjennom noen journaler mens jeg var på reise.» «Gjør du alltid det når du er på ferie?» «Ikke alltid.» «Hva slags lege er du?» «Jeg praktiserer indremedisin ved Columbia Presbyterian,» svarte Bruce, og det var jo sant nok. Han bare 9
unnlot å nevne at han også var ekspert på offentlig helse og smittsomme sykdommer. «Skjønner,» sa tollbetjenten. «Jeg skulle ønske min egen lege var like ivrig.» Igjen forsøkte Bruce å trekke på smilebåndet. Nok en gang mislyktes det. «Og denne forseglede konvolutten?» Bruce kjente at hele kroppen skalv. «Hva behager?» «Hva inneholder denne konvolutten?» Han presset frem et likegyldig ansiktsuttrykk. «Det er bare medisinsk informasjon jeg skal sende til en kollega,» fikk han lirt ut av seg. Tollbetjenten stirret inn i de blodskutte øynene til Bruce. Lenge. «Skjønner,» sa han mens han langsomt la konvolutten tilbake i kofferten. Tolleren gjorde seg ferdig med resten av undersøkelsen, før han signerte deklarasjonskortet og ga passet tilbake til Bruce. «Gi kortet til damen der før du går.» Bruce grep etter kofferten. «Takk.» «Og doktor?» Bruce snudde seg. «Du bør ta kontakt med en av disse kollegene dine,» sa tolleren. «Hvis du unnskylder en legmanns medisinske vurdering. Du ser syk ut.» «Det skal jeg gjøre.» Bruce tok kofferten og kikket seg tilbake. Den eldre damen ventet ennå på bagasjen sin. Mannen med skjegget og den pene blondinen var ingen steder å se. Den svære fyren i Armani-dress sto fremdeles og snakket i telefon. Bruce beveget seg bort fra skranken. Med høyre 10
hånd grep han hardt om kofferten, venstrehånden strøk over ansiktet. Han ga den kvinnelige betjenten deklarasjonskortet og gikk gjennom slusedøren og inn i ankomsthallen, der forventningsfulle mennesker strakte hals i håp om å få kikke inn gjennom glassdørene hver gang de gikk opp med en susende lyd, for så å senke hodene når det var et ukjent fjes som kom til syne. Bruce gikk rolig forbi gruppen av ventende, forbi limousinsjåførene som holdt navneskilt opp foran seg. Han stanset ikke før han kom frem til billettskranken til Japan Air Lines på høyre side. «Er det en postkasse i nærheten?» spurte han. «Til høyre for deg,» svarte kvinnen bak skranken. «Like ved innsjekkingen til Air France.» «Takk.» Han gikk forbi en søppelbøtte og kvittet seg diskret med det istykkerrevne boardingkortet. Han trodde han var smart da han booket flighten under et oppdiktet navn – skikkelig smart, det vil si, til han ankom flyplassen og fikk opplyst at han ikke kunne ha en utenlandsbillett utstedt i et annet navn enn det som sto i passet. Uff da! Heldigvis hadde det vært mange ledige seter på flyet. Så selv om han måtte kjøpe ny billett, var det ikke noen dum idé å reservere plass under et falskt navn. Slik hadde ingen kunnet finne ut hvilken flight han hadde bestilt, ikke før avgangsdagen, fordi navnet hans ikke sto i innsjekkingslistene. Genialt. Jøss da, Brucie. Du er et ordentlig geni. 11
Ja visst, akkurat, geni. Tullprat. Han fikk øye på postkassen ved Air France-skranken. Noen få passasjerer snakket med flyselskapets personale. Ingen av dem enset ham. Kvikt saumfor blikket hans ankomsthallen. Den gamle damen, den skjeggete mannen og den pene blondinen hadde enten gått eller oppholdt seg fremdeles i tollen. Den eneste «spionen» han kunne se, var den Armani-kledde kjempen som nå hadde det travelt med å komme seg ut gjennom slusedørene og ut av terminalbygget. Bruce sukket lettet. Nå var det ingen som glodde på ham. Han konsentrerte seg om postkassen. I en kjapp bevegelse fisket han konvolutten opp fra kofferten og stakk den inn i brevsprekken. Forsikringspolisen hans var trygt på vei. Hva nå? Hjem kunne han ikke dra. Hvis noen lette etter ham, var hjemmet hans på Upper West Side det første stedet de ville undersøke. Klinikken var heller ikke noe egnet skjulested på denne tiden av døgnet. Det ville være like enkelt å finne ham der. Hør her, jeg er ikke noe særlig flink til dette. Jeg er bare en helt alminnelig lege som har gått på college og deretter tatt medisinstudier, ble gift, fikk barn, hus, ble skilt, mistet foreldreretten til barna, og som nå jobber altfor mye. Jeg er ikke i humør til å leke spion. Men hadde han noe annet valg? Han kunne gå til politiet, men ville de høre på ham? Han hadde fremdeles ingen bevis å slå i bordet med. Helvete, han var ikke engang sikker på hva som foregikk selv! Så hva kunne han vel fortelle politiet? 12
Hva med dette, Brucie: «Hjelp! Beskytt meg! To mennesker er allerede blitt drept, og mange andre kan lide samme skjebne – meg inkludert!» Kanskje var det sant. Kanskje ikke. Spørsmål: Hva visste han helt sikkert? Svar: Faen så lite. Bruce visste at gikk han til politiet, risikerte han å ødelegge klinikken og det viktige arbeidet de hadde fått til der. Han hadde viet de tre siste årene til forskning ved den klinikken, og ikke faen om han ville gi de fordømte trangsynte folka det våpenet de trengte til å legge ned prosjektet. Nei, han måtte finne på noe. Men hva? Enda en gang sjekket han at han ikke ble forfulgt. Men alle de fiendtlige spionene var borte. Bra. Det var en sann lettelse. Han kapret en drosje og hoppet inn i baksetet. «Hvor skal du?» Bruce tenkte seg om et øyeblikk, tenkte på alle de thrillerne han hadde lest. Hvor ville George Smiley ha dratt? Eller enda bedre – Travis McGee eller Spenser? «Plaza, takk.» Drosjen svingte ut i gaten. Bruce kikket ut av bakruten. Ingen biler fulgte etter da taxien begynte på turen bortover Van Wyck Expressway i retning Manhattan. Bruce lente seg tilbake og hvilte hodet mot nakkestøtten. Han forsøkte å puste dypt og rolig, men frykten satt ennå i ham. Tenk, for helvete. Dette er ikke tiden for å ta en middagslur. Først og fremst trengte han et nytt alias. Han kikket rundt seg i bilen til blikket endelig falt på sjåførens 13
navn på kjøretillatelsen. Benjamin Johnson. Bruce endevendte navnet. John Benson. Det skulle bli hans navn til neste dag. John Benson. Bare til i morgen. Nå var det om å gjøre å holde seg i live så lenge … Lenger fremover i tid torde han ikke å planlegge. Alle på klinikken trodde han fremdeles var på ferie i Cancún i Mexico. Ingen – absolutt ingen – ante at ferien bare var en avledningsmanøver. Bruce hadde spilt rollen som tilfreds turist til fingerspissene. Han hadde kjøpt badeshorts, fløyet ned til Cancún fredag, sjekket inn på Cancún Oasis Hotel, forhåndsbetalt for hele uken og fortalt resepsjonisten at han hadde tenkt å leie en båt og derfor ikke kunne bli kontaktet. Så hadde han barbert bort skjegget, klippet og bleket håret og forvandlet øyenfargen med blå kontaktlinser. Da han kikket i speilet, kjente han knapt igjen seg selv. Han returnerte til flyplassen, forlot Mexico, sjekket inn på sin egentlige destinasjon under navnet Rex Veneto og satte seg fore å komme til bunns i de skremmende mistankene han hadde. Men sannheten var mer sjokkerende enn han hadde innbilt seg. Taxisjåføren satte ned farten da de nærmet seg Plaza Hotel på Fifth Avenue. Lysene fra Central Park blinket på den andre siden av gaten. Bruce betalte sjåføren, passet på å tipse ham verken mer eller mindre enn det som var alminnelig og ruslet inn i hotellobbyen. Selv om han var kledd i pene, skreddersydde klær, følte han seg merkelig uflidd. Dressjakken hans var slitt, buksene krøllete. Han følte at det han gikk i, like gjerne kunne ha vært skittentøy som hadde ligget en uke i vaskekjel14
leren – i alle fall ikke noe hans kjære mor ville ha kalt presentabelt. Han begynte å gå mot resepsjonen, da noe som han knapt nok skimtet i øyekroken, fikk ham til å stoppe. Det er bare innbilning, Bruce. Det er ikke den samme fyren. Det er umulig. Pulsen slo fortere. Han spant rundt. Men den svære karen i Armani-dress var ikke der. Hadde han virkelig sett den samme mannen? Sannsynligvis ikke. Men det var ingen grunn til å ta sjanser. Han tok seg ut bakdøren på hotellet og satte kursen mot undergrunnsbanen. Han kjøpte billett, tok bane 1 til 14th Street, byttet tog til 42th Street, tok bane 7 og krysset hele byen og steg av vognen ved Third Avenue akkurat idet dørene lukket seg. I enda en halvtime byttet han tog tilfeldig, hoppet på eller av i siste øyeblikk hver gang, til han til slutt endte opp ved 56th Street og Eighth Avenue. Derfra gikk «John Benson» et par kvartaler videre, før han sjekket inn på Days Inn, et hotell som dr. Bruce Grey aldri hadde bodd på. Da han kom inn på værelset sitt i ellevte etasje, låste han døren og hengte dørlenken på plass. Hva nå? En telefonsamtale var risikabelt, men Bruce bestemte seg for å ta sjansen. Han kunne snakke med Harvey noen sekunder, og så bryte forbindelsen. Han grep telefonen og slo nummeret til forretningspartnerens hjemmetelefon. Harvey svarte så å si med en gang. «Hallo?» «Harvey, det er meg.» «Bruce?» sa Harvey. Han virket overrasket. «Hvordan er det i Cancún?» 15
Bruce overhørte spørsmålet. «Jeg må snakke med deg.» «Jøss, du høres helt for jævlig ut. Er noe galt?» Bruce lukket øynene. «Ikke over telefonen.» «Hva snakker du om?» spurte Harvey. «Er du fremdeles …?» «Ikke over telefonen,» gjentok Bruce. «Jeg møter deg i morgen tidlig klokken halv sju.» «Hvor?» «På klinikken.» «Herregud, er du i fare? Har dette noe med drapene å gjøre?» «Jeg kan ikke snakke me…» Klikk. Bruce stivnet til. Han hørte en lyd borte ved døren. «Bruce?» skrek Harvey i telefonen. «Hva er det? Hva er det som foregår?» Hjertet til Bruce galopperte av gårde. Blikket hans var limt til døren. «I morgen,» hvisket han. «Da skal jeg forklare alt sammen.» «Men …» Forsiktig la Bruce telefonrøret på plass. Dette klarer jeg ikke. Kjære Gud, la det være hjernen min som spiller meg et puss! Dette klarer jeg ikke, ikke i det hele tatt … Nå var det helt stille, og i et kort sekund tenkte Bruce at det hadde virkelig vært de hyperaktive hjernecellene hans som hadde fått ham til å innbille seg saker og ting. Så kanskje det slett ikke hadde vært noen lyd. Og om det nå hadde vært et eller annet, hva var så underlig med det? Han var på et New York-hotell, for 16
helvete, ikke i et lydisolert studio. Kanskje det bare var en værelsespike. Kanskje det bare var en pikkolo. Kanskje det bare var en svær fyr med glattkjemmet hår og en skreddersydd silkedress fra Armani. Forsiktig listet Bruce seg bort til døren. Høyrefoten gled frem, så fulgte venstrefoten etter. Han hadde aldri vært noen atlet, aldri hatt særlig god koordinasjon, og akkurat nå så det ut som om han bedrev en slags spastisk foxtrot. Klikk. Hjertet hans spratt opp i halsen på ham. Bena ble som gelé. Det var ingen tvil om hvor den lyden kom fra. Hans egen hotelldør. Han sto dørgende stille. Pulsen tordnet i ørene hans, så høyt at hele etasjen måtte høre det. Klikk. Et kort, skarpt knepp. Ikke en nølende lyd, men et svært bestemt klikk. Løp, Bruce. Løp og gjem deg. Men hvor? Han var i et lite rom i ellevte etasje på et hotell. Hvor faen skulle han liksom løpe og gjemme seg? Han tok enda et skritt mot døren. Jeg kan rive opp døren, skrike som bare faen, og løpe bortover korridoren som en mentalt forstyrret galning. Jeg kan … Bankingen kom så brått og uventet at Bruce nesten skrek. «Hvem er det?» ropte han. «Håndklær,» svarte en mannsstemme. Bruce beveget seg nærmere døren. Håndklær, du lik17
som. «Det trenger jeg ikke,» sa han høyt uten å åpne døren. Pause. «OK. God natt, sir.» Bruce kunne høre at herr Håndklær gikk bort fra døren der ute i korridoren. Likevel presset Bruce seg inntil veggen og fortsatte forsiktig å nærme seg døren. Han skalv over hele kroppen, og til tross for at det var aircondition i rommet, var han våt av svette, og håret klistret seg til pannen hans. Hva nå? Nøkkelhullet, Mr. James Hersens Bond. Kikk gjennom nøkkelhullet. Bruce adlød stemmen inni hodet. Han bøyde seg langsomt ned og la det ene øyet inntil nøkkelhullet. Han så ingenting. Nada, som meksikanerne sier. Det var ingen der, ikke en levende sjel. Han forsøkte å plire mot både høyre og venstre … Og akkurat da ble døren sparket opp. Dørlenken røk som om den skulle vært en sytråd. Metallkjeden slo mot Bruces hofte, og smerten skar gjennom ham. Instinktivt tok han seg til hoften. Det var en bommert. En svær knyttneve skjøt inn gjennom døråpningen og rett mot fjeset hans. Han dukket, men refleksene var for langsomme. De brutale knokene traff neseryggen til Bruce med en stygg, knasende lyd, idet ben og brusk ble fullstendig most. Blodet sprutet fra neseborene. Å Jesus, å kjære Gud … Bruce snublet bakover mens han grep seg til nesen. Den svære fyren i Armani-dressen kom inn i rommet 18
og lukket døren. Han beveget seg forbausende fort og smidig til tross for størrelsen. «Vær så snill …» var alt Bruce fikk sagt før en kraftig neve, diger som en boksehanske, la seg over munnen hans og kvalte ordene. Neven presset uvørent mot de flatklemte neseborene, tvang dem oppover og fikk en grusom smerte til å eksplodere inne i hodet hans. Mannen smilte og nikket høflig som om de nettopp var blitt introdusert for hverandre i et cocktailparty. Så løftet han foten og sparket med en eksperts presisjon. Sparket knuste den ene kneskålen til Bruce. Han hørte det skarpe smellet da benet knakk tvers av like under kneet. Smerteskriket ble dempet av mannens neve, som fremdeles klemte over munnen hans. Så ble hånden trukket ørlite tilbake, før den suste som en rambukk inn i haken til Bruce og knuste kjevebenet og slo løs flere tenner. Deretter grep han om den ødelagte kjeven, stakk neven inn i munnen på Bruce og tvang underkjeven brutalt nedover. Smerten var umenneskelig, ubeskrivelig. Bruce følte at muskler og sener inne i munnen revnet. Å, Gud, vær så snill … Den svære fyren i Armani-dress slapp Bruce som en sekk poteter på gulvet. Alt spant rundt i hodet på Bruce. Gjennom en slags dunkel skodde så han at mannen undersøkte en blodflekk på dressen sin. Han virket svært misfornøyd med griseriet, liksom bekymret for at renseriet ikke ville klare å få bort flekken. Han ristet oppgitt på hodet, gikk hen til vinduet og trakk gardinen til side. «Du valgte en høy etasje,» sa han i en alminnelig tone. «Det gjør alt så mye enklere.» Kjempen snudde seg vekk fra vinduet. Han ruslet til19
bake til Bruce som lå der og vred seg på gulvet. Han bøyde seg ned, tok et solid tak i foten til Bruce og løftet ham etter det skadde benet opp i luften. Det gjorde uutholdelig vondt. Grusomme støt av smerte skar gjennom kroppen hans ved hver minste bevegelse av det brukne benet. Vær så snill, Gud! Vær så snill og la meg miste bevisstheten … Plutselig skjønte Bruce hva mannen hadde i tankene. Han følte en trang til å spørre hvorfor han gjorde dette, ville tilby mannen alt han hadde, trygle om nåde – men den ødelagte munnen hans var bare i stand til å lage noen uforståelige gurglelyder. Det eneste Bruce kunne gjøre, var å se på ham med et bønnfallende, skrekkslagent blikk. Blodet strømmet nedover halsen og brystet hans. Gjennom blodtåken stirret Bruce inn i overfallsmannens øyne. Det var ikke noe vilt eller desperat i blikket, ikke noe hatefullt blodtørstig, det var ikke det stirrende blikket til en psykotisk drapsmann. Mannen var helt rolig, dypt konsentrert om å gjøre jobben sin på en best mulig måte. Hengiven. Ufølsom. Dette er ingenting for denne fyren, tenkte Bruce. Bare en alminnelig dag på jobben. Fra lommen tok mannen frem en penn og et stykke papir som han kastet fra seg på gulvet. Deretter grep han foten til Bruce, den ene neven holdt om hælen, den andre om tærne hans. Musklene svulmet da han la et brutalt trykk i grepet, og så snakket han. «Jeg kommer til å vri foten din helt rundt,» sa den svære karen, «til tærne dine peker mot ryggen din og 20
benstumpen bryter ut av huden.» Han tok en pause, smilte liksom litt fraværende og flyttet på fingrene for å få et enda bedre grep. «Jeg slipper når du er ferdig med å skrive ditt eget selvmordsbrev, OK?» Det ble et kort brev.
1
Lørdag, 14. september Sara Lowell tittet på armbåndsuret. Om tjue minutter skulle hun ha sin TV-debut foran 30 millioner seere. Om en time ville fremtiden hennes være avgjort. Tjue minutter. Hun svelget, byttet forsiktig stilling for å justere benprotesen og forsøkte å puste rolig. Hun følte en intens trang til å røre på seg for ikke å tørne. Protesen gnisset mot benet og gjorde huden øm. Selv etter alle disse årene klarte ikke Sara å bli vant til den klumpete, kunstige reservedelen. At hun dro litt på benet, var greit. Hun hadde haltet så lenge hun kunne huske, så det var en naturlig del av livet hennes. Men den kunstige protesen hadde hun bare lyst til å kaste. Hun trakk pusten dypt, tvang seg selv til å slappe av og sjekket sminken i speilet. Litt blek i ansiktet, kanskje, men det var ikke noe nytt. Akkurat som med haltingen var hun vant til det. Det honningfargete håret lå tilbaketrukket fra det vakre ansiktet og fremhevet de store, dukkeaktige grønne øynene. Leppene var sensuelle og så fyldige at de nesten virket 23
oppsvulmet. Hun tok av seg de stålinnfattede brillene og pusset dem. En av produsentene kom bort til henne. «Klar, Sara?» spurte han. «Når som helst,» svarte hun med et blekt smil. «Bra. Du er på direkten sammen med Donald om femten minutter.» Sara kikket bort på makkeren, Donald Parker. I en alder av seksti var han dobbelt så gammel som henne og så uendelig mye mer erfaren. Han hadde jobbet i NewsFlash helt siden begynnelsen, selv før de fantastiske Nielsen-målingene og toppratingene som intet nyhetsprogram hadde oppnådd verken før eller siden. Donald Parker var kort sagt en legende innen TVjournalistikk. Hva er det jeg innbiller meg egentlig? Jeg er ikke klar for dette ennå. For ørtende gang kikket Sara nervøst gjennom notatene sine. Ordene begynte å spinne. Nok en gang undret hun seg over hvor fort det hadde gått å komme så langt. I et glimt så hun for seg årene på college, spalten hun hadde hatt i New York Herald, jobben på den lokale TV-stasjonen – hennes første debattprogrammer. Ved hver ny jobb hadde Sara trodd at hun ikke kunne klatre høyere på karrierestigen. Hun var blitt rasende over den sjalu hviskingen fra kollegene, de forferdelige stemmene som hvisket: «Skulle ønske jeg hadde berømte foreldre … Hvem har hun gått til sengs med …? Det er nok den fordømte haltingen.» Men sannheten var mye enklere: Seerne elsket henne. 24
Selv når hun var ufin og sarkastisk mot en gjest, elsket publikum henne. Faren hadde riktig nok vært landets helsedirektør og hennes mann en berømt basketballspiller, og kanskje hadde smertene i barndommen og hennes sterke psyke vært til hjelp opp gjennom årene. Men Sara husket hva den første sjefen hun hadde, en gang sa: «Ingen overlever i denne medieverdenen bare på utseendet. Et pent ansikt er heller en ulempe. Folk vil forhåndsdømme deg og tenke at siden du er blondine, er du ikke så smart. Jeg vet at det er urettferdig, Sara, men slik er det nå engang. Det er ikke nok å være like god som konkurrentene dine – du må være bedre! Ellers får du merkelappen ‘dum & deilig’. Du kommer til å bli brutalt sparket ned fra podiet hvis du ikke rett og slett er den beste.» Sara gjentok disse ordene som om de skulle være et kamprop, men selvtilliten hennes nektet å forlate skyttergraven. I debuten hennes denne kvelden skulle hun ta for seg en rapport angående de økonomiske forholdene rundt pastor Ernest Sanders, fjernsynspredikanten og grunnleggeren av Holy Crusade – en stor, sleip (slimete) ål av en fyr. Faktisk ønsket pastor Sanders å bli intervjuet på direkten etter at rapporten var blitt offentliggjort, for å svare på anklagene – på den betingelse, selvsagt, at NewsFlash viste pastorens telefonnummer på skjermen. Sara hadde gjort alt for at fremstillingen av saken skulle bli så balansert som mulig. Hun la enkelt og greit frem nakne fakta med et minimum av hentydninger og konklusjoner. Men dypt inni seg visste Sara sannheten 25
om pastor Sanders. Det var det helt umulig å legge skjul på. Mannen var en kjeltring. TV-studioet summet av aktivitet. Teknikere leste av målere og justerte lys. Kamerafolk svingte digre linser i posisjon. Tekstavlesningmaskinene ble testet, bare tre ord per linje slik at seerne ikke kunne se at programledernes øyne beveget seg. Regissører, produsenter, teknikere og hjelpere løp frem og tilbake på settet, som minnet mest om en stue uten tak og med bare én vegg, nesten som om en kjempe hadde revet vekk ytterveggene for å kunne kikke inn. En fyr Sara ikke hadde sett før, kom løpende mot henne. «Vær så god,» sa han og rakte henne en bunke med papirer. «Hva er dette?» spurte hun. «Papirer.» «Men hva skal jeg bruke dem til?» Mannen trakk på skuldrene. «Til å bla i.» «Bla i?» «Jepp, for eksempel like før et reklameinnslag, når kameraet blir skjøvet vekk. Da blar du litt i papirene.» «Gjør jeg?» «Det gjør at du ser viktig ut,» forsikret han henne før han hastet videre. Sara ristet oppgitt på hodet. Akk, så mye man måtte lære seg. Uten å tenke seg om begynte Sara å nynne lavt. Vanligvis begrenset hun syngingen til i dusjen eller i bilen, og helst akkompagnert av radioen på full styrke, men 26
av og til, når hun var skikkelig nervøs, nynnet hun i full offentlighet. Høyt. Da hun kom til kordelen av «Tattoo Vampire» (Vampire photo suckin’ the skin), steg stemmen hennes, og hun begynte å spille luftgitar. Hun var helt oppslukt, og slo seg helt løs. Så skjønte hun at folk glodde på henne. Hun lot hendene falle, og den strålende luftgitaren forsvant. Sangen døde ut. Hun smilte unnskyldende. «Eh … beklager.» Teknikerne gjenopptok jobben sin som om ingenting hadde hendt. Nå som hun hadde måttet kvitte seg med luftgitaren, forsøkte Sara å tenke på noe annet som fikk henne til å slappe av. Michael spratt med en gang opp på netthinnen hennes. Hva gjorde Michael akkurat nå, tro? Sannsynligvis jogget han akkurat hjem fra basketballtreningen. Hun så ham for seg, over to meter høy, der han åpnet døren med et hvitt håndkle slengt over nakken og med mørke flekker av svette på treningsgenseren. Han brukte alltid de mest latterlige shortsene – knallrøde eller gule eller rosa hawaiishorts som nådde ham til knærne, eller noen skikkelig utslitte kortbukser. Og som det mest naturlige i verden pleide han å jogge forbi det kostbare pianoet og bort til musikkanlegget. Her satte han ofte på noe av Bach, for så å svinge innom kjøkkenet, fylle et glass med nypresset appelsinjuice og helle i seg halvparten i én stor slurk. Deretter pleide han å slenge seg ned i lenestolen og la kammermusikken fylle hodet hans. Michael … 27
Noen prikket henne på skulderen. «Telefon til deg.» Den samme fyren som hadde gitt henne papirene i sted, ga henne en trådløs telefon. Hun grep telefonen. «Hallo?» «Har du begynt å synge?» Sara smilte. Det var Michael. «Blue Öyster Cult?» spurte han. «Ja.» «La meg gjette.» Michael tenkte seg om et øyeblikk. «Don’t Fear the Reaper?» «Nei. ‘Tattoo Vampire’.» «Fy, så fælt. Hva holder du på med nå?» Sara lukket øynene. Hun kjente at hun begynte å slappe av. «Ikke noe spesielt. Jeg bare venter ved settet, klar til å starte sendingen.» «Har du spilt luftgitar?» «Selvsagt ikke,» svarte Sara. «Jeg er da en profesjonell journalist.» «Klart det. Så hvor nervøs er du egentlig?» «Jeg er faktisk ganske rolig akkurat nå,» sa hun. «Løgner.» «Ålreit, jeg er vettskremt. Er du fornøyd nå?» «Overlykkelig,» svarte han. «Men husk nå én ting.» «Hva da?» «Du har alltid nerver før du går på luften. Jo reddere du er, desto mer konsentrert er du.» «Tror du det?» «Det vet jeg,» sa Michael. «Den fjotten kommer aldri til å finne ut hva som slo ham ut.» «Tror du det?» gjentok Sara, og ansiktet hennes fikk en egen glød. 28
«Ja, definitivt,» sa han. «Et kjapt spørsmål: Må vi gå i din fars selskap i kveld?» «Et kjapt svar: Ja!» «Mørkt slips?» spurte Michael. «Enda et ja.» «Disse store festlighetene kan lett bli så fordømt kjedelige.» «Enig.» Han ventet litt, så spurte han: «Kan jeg i det minste få viljen min med kjæresten min på festen?» «Kanskje det,» svarte Sara. «Kanskje du har lykken med deg.» Hun klemte telefonen mellom øret og skulderen. «Er Harvey invitert i selskapet?» «Ja, jeg skal hente ham på vei hjem.» «Bra. Jeg vet at han og min far ikke kommer helt overens …» «Du mener at faren din ikke liker ham,» korrigerte Michael henne. «Noe slikt, ja. Kan du ta en prat med ham i kveld?» «Om hva da?» «Ikke lek med meg, Michael,» sa Sara. «Jeg er bekymret for helsen din.» «Hør nå her, etter at Bruce døde og alle de problemene det medførte på klinikken, tror jeg Harvey har nok å tenke på. Jeg vil ikke bry ham.» «Har han pratet med deg om Bruces selvmord?» spurte Sara. «Han har ikke sagt et ord om det,» sa Michael. «For å være ærlig er jeg litt engstelig for ham. Han er på laben hele tiden. Jobber både natt og dag.» «Harvey har alltid vært sånn.» 29
«Jeg er klar over det, men det er noe som er annerledes nå.» «Gi ham litt tid, Michael. Det er bare to uker siden Bruce døde.» «Det er ikke bare dette med Bruce.» «Hva mener du?» «Jeg vet ikke helt. Det er et eller annet som har med klinikken å gjøre, tror jeg.» «Michael, vær så snill å ta en prat med ham om mageproblemene dine.» «Sara …» «Nevn det for ham i kveld … for min skyld.» «Ja vel,» sa Michael motvillig. «Lover du?» «Ja, jeg lover. Og Sara?» «Hva er det?» «Gi den sørstatspastoren et par skikkelige verbale magespark.» «Jeg elsker deg, Michael.» «Jeg elsker deg, Sara.» Et nytt klapp på skulderen hennes. «Ti minutter, Sara.» «Jeg må gå nå,» sa hun. «Sees i kveld, da,» sa han. «Når jeg får det som jeg vil med den berømte TV-stjernen i hennes barndoms soverom.» «Fortsett å drømme, du bare.» En skarp smerte jog gjennom tarmene på ham da Michael Silverman hengte telefonrøret på plass. Han måtte bøye seg, mens hånden presset hardt mot mage30
regionen rett oppunder ribbena. Ansiktet hans snurpet seg sammen i en vond grimase. Magen hadde plaget ham med jevne mellomrom de siste ukene. Først trodde han det bare var influensa, men nå var han ikke så sikker lenger. Smerten var nesten blitt uutholdelig nå. Bare tanken på mat fikk magen til å slå kollbøtte. Beethovens syvende symfoni fylte rommet. Michael lukket øynene og lot musikken massere de ømme musklene i kroppen. De andre spillerne ertet ham for hans fisefine musikksmak. Reece Porter, den svarte forsvarsspilleren som var co-captain sammen med Michael på New York Knicks, var på ham hele tiden. «Hvordan klarer du å høre på den derre møkkamusikken, Mikey?» spurte han gjerne. «Fins jo verken nerve eller rytme.» «Jeg skjønner at man ikke kan sammenligne Chopin med en rapper som MC Hammer,» slo Michael tilbake. «Men prøv å være mer mottakelig. Bare lytt, Reece, la musikken flomme innover deg.» Så Reece lyttet et øyeblikk. «Det føles som om jeg er innestengt på et tannlegekontor. Skjønner ikke hvordan dette kan hjelpe deg, gjøre deg oppstemt foran en kamp? Ikke er det mulig å danse til skitten heller.» «Men så lytt, da!» «Musikken har ikke tekster engang!» sa Reece. «Og det har det skvalderet du hører på? Klarer du å høre ordene gjennom alt ståket?» Reece lo. «Mikey, du er en skikkelig bleiksnobb.» «Selv foretrekker jeg benevnelsen pompøs klimpretulling, takk.» Gode, gamle Reece. Michael grep et glass med appel31
sinjuice, men bare tanken på å svelge bød ham imot. I fjor var det kneet som plaget ham, og nå var det magen. Det var noe som ikke stemte. Michael hadde alltid vært den med best og mest stabil helse av alle i ligaen. Han hadde gjennomført de ti første NBA-sesongene uten så mye som en skramme. Ikke før han skadet kneet for litt over et år siden. Det hadde vært tøft nok å komme seg igjen etter en så alvorlig kneoperasjon i hans alder, så det siste han behøvde, var et mystisk mageonde. Michael satte fra seg glasset, gikk bort til videospilleren og sjekket at den var på. Så slo han av stereoanlegget og på fjernsynet. Om et par minutter skulle Sara debutere på NewsFlash. Michael vred seg nervøst i stolen. Han snurret gifteringen rundt og rundt på fingeren og strøk seg over ansiktet. Han forsøkte å slappe av, men akkurat som Sara maktet han det ikke. Han hadde ingen grunn til å være nervøs, sa han til seg selv. Alt han hadde sagt til Sara i telefonen, var sant. Hun var en flott og dyktig reporter. Den beste. Skarp og kvikk i replikken. Alltid godt forberedt, men likevel impulsiv og spontan. Kanskje en liten bedreviter noen ganger. Men med humor når det passet seg slik. Alltid parat. Påpasselig. Michael visste godt hvor tøff Sara kunne være som intervjuer. De møttes for seks år siden, da hun intervjuet ham for New York Herald to dager før NBA-finalen. Meningen var at hun skulle intervjue ham om livet hans utenfor banen. Akkurat det likte ikke Michael. Han ønsket ikke å få privatlivet, og spesielt ikke fortiden sin, klint utover avissidene. Hva han hadde gjort før, hadde 32
ingen noe med, hadde han sagt til Sara, og grepet til enda sterkere virkemidler for å være helt sikker på at ordene skulle synke inn hos journalisten, før han slengte røret på. Men Sara Lowell lot seg ikke vippe av pinnen så lett. Kort sagt visste ikke Sara Lowell hva det ville si å gi opp. Hun skulle ha det intervjuet. Koste hva det koste ville. En smerteri blokkerte for tankene hans. Han presset hendene hardt mot magen og bøyde seg sammen der han satt i stolen. Slik ble han sittende og vente. Litt etter litt ga smertene seg. Hva i helvete feiler det meg? Han lente seg tilbake, og blikket falt på fotografiet av Sara og ham selv på hyllen over TV-apparatet. Han stirret på bildet, så seg selv bøyd over Sara med armene rundt den smale midjen hennes. Hun så så tynn og liten ut der på bildet, så skjønn at det gjorde vondt i ham, så fordømt skjør. Ofte hadde han lurt på hva det var som gjorde Sara så uskyldsren, så vakker. Ikke kroppen hennes, i alle fall. Til tross for handikappet trente Sara tre ganger i uken. Kroppen hennes var liten, stram, atletisk – eksplosiv, var kanskje ordet han lette etter. Sexy som bare det. Michael undersøkte fotografiet en gang til, forsøkte å studere det mer objektivt. Noen ville nok si at det var den porselensaktige gløden i huden som gjorde henne nesten overjordisk pen. Men Michael trodde det var noe annet. Øynene hennes, det åpne, grønne blikket, gjenspeilte både ømhet og varme, men også list og kløkt. Det var et tillitsfullt blikk, men også et blikk man kunne stole på. En mann kunne forsvinne inn i det 33
blikket, fullstendig fortape seg i det og tømme sin sjel i det. Farlig sexy var det også. Ringingen fra telefonen avbrøt ham. Michael strakte seg bakover og grep røret. «Hallo?» «Hei, Michael.» «Harvey, hvordan går det?» «Ikke så ille. Hør her, Michael, jeg skal ikke oppholde deg. Jeg vet at sendingen starter nå.» «Vi har et par minutter.» Michael hørte lyder i bakgrunnen. «Hva er det som bråker sånn? Er du fremdeles på klinikken?» «Ja,» svarte Harvey. «Når sov du sist?» «Er du moren min?» «Jeg bare spurte,» sa Michael. «Jeg trodde jeg skulle hente deg hjemme i leiligheten din.» «Jeg kom meg ikke herfra,» sa Harvey. «Jeg fikk en av sykepleierne til å låne meg en smoking og ta den med hit. Det er bare så forbannet travelt her akkurat nå. Eric og jeg drukner i oppgaver nå når Bruce ikke er her.» Harvey tidde. Det ble helt stille et øyeblikk. «Jeg skjønner det fremdeles ikke, Harvey,» sa Michael forsiktig. Han håpet at kameraten endelig var klar til å snakke om Bruces tragiske selvmord. «Ikke jeg heller,» sa Harvey stille. Så la han til: «Du Michael, jeg må spørre deg om noe.» «Spør i vei.» «Skal Sara være med på gallaen i kveld?» 34
«Ja, hun kommer litt senere.» «Men hun kommer?» Michael følte en intensitet i sin gamle venns stemme. Han hadde kjent Harvey i nærmere tjuefire år, helt siden den gang han som åtteåring var blitt fraktet med ambulanse til Saint Barnabas Hospital, bevisstløs og med brukket arm, og behandlet av dr. Harvey Riker, som var turnuskandidat på andre året. «Selvsagt kommer hun.» «Utmerket. Da ser jeg dere i kveld.» «Er alt som det skal være, Harv?» spurte Michael forfjamset. «Ja visst,» sa Harvey. «Så hva skyldes denne telefonen?» «Det er bare det at … nei, det er ingenting. Jeg skal forklare senere. Når henter du meg?» «Kvart over ni. Kommer Eric også?» «Nei,» sa Harvey. «En av oss må passe butikken. Nå må jeg stikke, Michael. Vi sees kvart over ni.» Et klikk i øret fortalte Michael at forbindelsen var brutt. Dr. Harvey Riker la telefonrøret på plass. Han sukket tungt og kjørte fingrene gjennom det uregjerlige, gråbrune håret som fikk ham til å ligne litt både på Albert Einstein og Art Garfunkel. Harvey så ut som de femti årene han var. Musklene hans var blitt slappe av mangel på mosjon, og ansiktet hans så helt alminnelig ut, nesten kjedelig. Harveys utseende hadde falmet med årene, som en billig flaske Chianti. Han dro ut skrivebordsskuffen, skjenket seg en stiv 35
whisky og svelget den rett ned. Hendene hans dirret. Harvey Riker var redd. Det er bare én ting å gjøre. Jeg må snakke med Sara. Det er den eneste måten å gjøre det på. Og etter det … Best ikke å tenke på det. Harvey svingte stolen rundt for å kikke på de tre fotografiene han hadde stående på skrivebordet. Han grep det som var lengst til høyre, et bilde av Harvey ved siden av sin partner og venn, Bruce Grey. Stakkars Bruce. Høflig hadde de to politietterforskerne lyttet til Harveys utredninger, nikket unisont og skriblet ned noen notater. Da Harvey forsøkte å forklare at Bruce aldri i verden ville ha tatt sitt eget liv, hørte de høflig på ham, nikket unisont og skriblet ned noen notater. Da han fortalte dem at Bruce hadde ringt ham samme kveld som han hoppet fra ellevte etasje på Days Inn, hørte de høflig på ham, nikket unisont og skriblet ned noen notater … og konkluderte med at dr. Bruce Grey hadde begått selvmord. Etterforskerne minnet ham om at et selvmordsbrev var blitt funnet på åstedet. En ekspert på håndskrift kunne bekrefte at det var Bruce Grey som hadde skrevet brevet. Denne saken var blitt åpnet og henlagt. Åpnet og henlagt. Det andre bildet var av Jennifer, hans kone gjennom tjueseks år, som nettopp hadde gått fra ham. Det tredje var av lillebroren Sidney, som døde av aids for tre år siden, og som forandret livet til Harvey for alltid. På bildet virket Sidney frisk og kjekk, nesten litt lubben. Da 36
han døde to år senere, var huden hans gustenblek, og han veide mindre enn 36 kilo. Harvey ristet på hodet. Borte, alle sammen. Han lente seg fremover og plukket opp bildet av ekskona. Han var klar over at han hadde vel så mye skyld (kanskje mer, til og med) i at ekteskapet havarerte, som det hun hadde. Tjueseks år. I løpet av disse tjueseks årene sammen hadde de delt drømmer og sorger. Alt for gjennom ham nå. Hvorfor? Hva var det som hadde skjedd? Når hadde Harvey begynt å la privatlivet forfalle? Fingertuppene hans strøk ømt over bildet. Kunne han egentlig bebreide Jennifer for at hun etter hvert ble luta lei av klinikken, for at hun ikke fullt og helt ønsket å ofre seg for saken? Ja, det kunne han. «Det er ikke bra, Harvey. All den jobbingen …» «Jennifer, skjønner du ikke hva jeg prøver å få til her?» «Selvsagt gjør jeg det, men arbeidet er blitt en besettelse for deg. Du må ta en pause.» Men det var umulig. Han innrømmet glatt at arbeidet på klinikken hadde tatt fullstendig overhånd, men livet syntes så tomt og meningsløst uten forskningen. Så Jennifer forlot ham. Hun pakket sakene sine og dro til Los Angeles, hvor søsteren hennes, Susan – Bruces ekskone – bodde. Jepp, Harvey og Bruce hadde vært svogere, forretningspartnere og nære venner. Han måtte nesten trekke på smilebåndet når han tenkte på de to søstrene som nå bodde under samme tak i California. Han skulle gjerne ha vært flue på veggen der. Han syntes han kunne høre Jennifer og Susan krangle om hvem av dem som 37
hadde hatt den verste typen. Bruce ville nok ha gått av med seieren der, men nå når han var død, ville de nok gi ham heltestatus. Når sant skulle sies, var dette hele Harveys verden. Klinikken og aids-forskningen. Åttitallets og nittitallets svar på svartedauden. Etter at han måtte se sin egen bror langsomt råtne bort av aids, hadde Harvey bestemt seg for å vie livet sitt til å bekjempe dette dødelige viruset; rense det bort fra jordens overflate. Det ble en altoverskyggende besettelse, en besettelse som skremte Harvey selv av og til. Men han hadde kommet langt i forskningen sin. Han og Bruce hadde endelig oppnådd progresjon i arbeidet, et gjennombrudd, da … Det banket på døren. Harvey svingte stolen rundt. «Kom inn, Eric.» Dr. Eric Blake trykket ned dørhåndtaket. «Hvordan visste du at det var meg?» «Du er den eneste som gidder å banke på. Kom inn. Jeg snakket nettopp med din gamle skolekamerat.» «Michael?» Harvey nikket. Eric Blake hadde blitt med i teamet til Harvey og Bruce for to år siden, da de innså at pasientene var blitt for mange for to leger. Eric var en hyggelig ung mann, tenkte Harvey, selv om han tok livet altfor seriøst. Det var selvsagt ikke noe galt i å gjøre det, å ta livet alvorlig, spesielt når man jobbet med aids-pasienter hele dagen, men man måtte slippe seg litt løs innimellom, være litt sær og sprø for å overleve de daglige rutinene med lidelse og død. Eric så litt stram ut i fjeset. Det mest fremtredende trekket ved ham var det tykke, røde håret. Det første 38
som falt en inn første gangen man så ham, var renslig. Alltid nypussede sko. Dyre klær. Alltid nystrøket og korrekt knyttet slips, alltid nybarbert, selv etter en førtiåttetimersvakt. Harvey var den rake motsetningen. Han hadde slipset hengende løst, barberte seg først når skjeggstubbene begynte å klø og for å få det viltre håret kjemmet på plass, måtte han antagelig bruke en jernrive. Eric Blake hadde vokst opp i utkanten av New Jersey, i samme boligblokk som Michael. Den aller første gangen Michael kom til Harveys sykehus som pasient, hadde den vesle rødtoppen Eric Blake besøkt ham hver dag så lenge besøkstiden tillot det. På den tiden var Harvey en overarbeidet turnuskandidat, men hadde han et ledig øyeblikk, likte han å tilbringe den tiden sammen med Michael. Selv Jennifer, som var frivillig medhjelper ved sykehuset, følte en underlig tiltrekning mot dette barnet. Etter kort tid fikk Harvey og Jennifer et helt spesielt forhold til den uimotståelige unge gutten som hadde slik en vond fortid. Opp gjennom årene fikk Harvey og Jennifer anledning til å se Michael utvikle seg fra han var barn via ungdomstiden til han var en voksen mann. De så basketballkampene hans, var til stede på musikkøvelsene hans og deltok på mottakelsesfestene, støttet ham i det hele tatt som om de skulle ha vært hans egne foreldre. De trøstet ham når han fikk gjennomgå ute på banen, støttet ham etter morens selvmord og da faren forlot ham. Når han så tilbake på det nå, undret Harvey seg over om deres nære forhold til Michael skyldtes deres eget store ekteskapelige problem: barnløshet. 39
Kanskje. De hadde forsøkt, men Jennifer aborterte hver gang. Hadde hun lyktes i å bære frem et barn, hadde alt kanskje utviklet seg annerledes. Men han tvilte egentlig på det. Harvey lurte på om Jennifer fremdeles hadde kontakt med Michael. Sannsynligvis hadde hun det. «Sa du noe til Michael …?» begynte Eric. Harvey avbrøt ham, ristet på hodet. «Ikke ennå. Jeg ville bare forsikre meg om at Sara også skulle være med på gallamiddagen i kveld.» «Og det skal hun?» «Ja.» «Hva skal du fortelle henne?» Harvey trakk på skuldrene. «Jeg vet ikke ennå.» «Jeg får det ikke til å stemme. Hvorfor, når vi er så nær …?» «Vi er ikke så nær.» «Ikke så nær?» gjentok Eric. «Harvey, se ut på verden der ute. Folk er i live på grunn av deg.» «På grunn av klinikken,» rettet Harvey ham. «Det går for det samme. Når vi offentliggjør resultatene, kommer vi til å gå inn i de medisinske historiebøkene på lik linje med Jonas Salk.» «Jeg bekymrer meg mer for dagen i dag.» «Men vi trenger publisitet slik at vi kan skaffe nok økonomisk støtte til å fortsette …» «Hold opp,» avbrøt Harvey ham. Han kikket på klokken. «La oss ta en rask gjennomgang av journalene og komme oss til dagligstuen.» Han smilte trett. «Jeg vil gjerne se Saras program om pastor Sanders.» «Den fyren er ingen tilhenger av saken vår, akkurat.» 40
«Nei,» samtykket Harvey. «Absolutt ikke.» Eric grep et av bildene fra skrivebordet. «Stakkars Bruce.» Harvey nikket. «Jeg håper Bruce ikke døde forgjeves,» sa Eric. Harvey satte kursen mot døren med bøyd hode. «Jeg også, Eric.» George Camron tok av seg den gråstripete Armanidressen, brettet buksene pertentlig sammen og la dem over kleshengeren. For to uker siden hadde han måttet brenne den andre dressen sin, og det plaget ham ennå. Så totalt bortkastet. Han måtte være mer forsiktig. Blodflekker på en dress av silke var kostbart å få bort. George var en kjempe av en mann, som visste å sette pris på de mer raffinerte tingene livet hadde å by på. Han kledde seg alltid i skreddersydde dresser. Han bodde på de mest eksklusive hotellene. Han spiste på de fineste gourmetrestaurantene. Det bakoverstrøkne håret hans var stylet (ikke klippet, men stylet) av de dyreste hårdesignerne (ikke av frisører, men designere). Han sørget for å ta både manikyr og pedikyr regelmessig. Han gikk bort til hotelltelefonen, løftet av røret og trykket sju. «Romservice,» sa en stemme. «Er det noe vi kan hjelpe Dem med, Mr. Thompson?» Ritz svarte alltid gjestene sine med navnet deres når de ringte. Personlig service fra et meget velrenommert hotell. George likte det. Thompson var selvsagt 41
hans nåværende alias. «Kaviar, takk. Iransk, ikke russisk.» «Ja vel, Mr. Thompson.» «Og en flaske Bollinger. 1979. Kald.» «Ja visst, Mr. Thompson.» George la på og sank ned i den enorme sengen. Det var lenge siden den spede begynnelsen i Wyoming, lenge siden militærtjenesten i Vietnam, og han var langt unna Thailand, landet som han nå kalte sitt hjem. Hjemmet hans nå om dagen var en endeløs rekke av luksuriøse hotellrom. Somerset Maugham-suiten på Oriental i Bangkok. Peninsula Penthouse nede ved havnen i Hong Kong. Hjørnesuiten på Crillon i Paris. Presidentsuiten på Hassler i Roma. George sjekket armbåndsuret, slo på TV-apparatet med fjernkontrollen og tastet seg frem til Channel 2. Om et par minutter skulle NewsFlash med Donald Parker og Sara Lowell begynne. Det var et program George hadde stor interesse av å se. Da ringte telefonen. George tok den. «Hallo?» «Dette er …» «Jeg vet hvem du er,» avbrøt George. «Fikk du siste utbetaling?» «Ja.» «Godt,» svarte stemmen. Stemmen hørtes nervøs ut. George visste ikke om han likte det. Nervøse folk gjorde ofte feil. «Er det noe annet jeg kan gjøre for deg?» forhørte han seg. «Når du nevner det …» Ny jobb. Utmerket. George hadde ingen som helst anelse om hvem arbeidsgiveren hans var, og ikke brydde 42
han seg om å få vite det heller. Han visste ikke engang om stemmen i den andre enden av telefonlinjen var den som bestemte, eller om vedkommende bare var en mellommann. Det spilte ingen rolle. Dette var en jobb der man ikke stilte spørsmål. George gjorde jobben sin, fikk betalt og gikk videre. Spørsmål var irrelevant. «Jeg lytter,» sa han. «Den siste jobben du utførte … den gikk smertefritt? Ingen problemer?» «Du leser avisene. Hva tror du?» «Jo da, nåvel, jeg ville bare være helt sikker. Du har dr. Greys journaler?» «Har dem her, ja,» sa George. «Når vil de bli hentet?» «Snart. Hadde du på deg hansker og munnbind slik jeg ba deg om?» «Ja.» «Og ingenting annet skjedde enn det som skulle skje?» George vurderte et øyeblikk om han skulle fortelle arbeidsgiveren sin om konvolutten Bruce Grey puttet i postkassen på flyplassen. Han lot det være, det hadde ikke George noe med. Han var hyret for å drepe mannen, for å få det til å se ut som et selvmord, ta med seg de dokumentene mannen hadde på seg, rive en side ut av passet hans, og la alle penger, personlige eiendeler og identifikasjonspapirer ligge urørt. Punktum. Instruksen sa ingenting om postforsendelser. Men selvfølgelig var det likevel hans ansvar. Han skulle aldri ha latt Grey få sjansen til å poste den konvolutten. Det var en glipp, George var helt sikker på det, 43
men han hadde ikke hatt noen mulighet til å hindre det. Han ristet på hodet. Han burde kanskje ha foretatt en mer grundig bakgrunnssjekk før han tok jobben. Et eller annet var i alle fall galt. «Ingenting.» «Er du sikker?» George rensket strupen. Dr. Bruce Grey hadde gjort jobben svært enkel for ham. At han hadde tatt inn på et rom i ellevte etasje, hadde passet George aldeles utmerket. Det ga ham en gyllen mulighet til å bruke all den torturen som trengtes for å overtale ham til å skrive selvmordsbrevet. Det høye fallet knuste legens kropp mot gaten nedenfor og ødela alle bevisene etter torturen. «Jeg er helt sikker,» sa George. «Og ikke la meg måtte gjenta meg selv i fremtiden. Det er bortkastet tid.» «Beklager.» «Du nevnte en annen jobb?» «Ja,» sa stemmen. «Jeg ønsker at du eliminerer en annen … person.» «Jeg lytter.» «Er du alene?» «Ja.» «Jeg hører stemmer.» «Det er TV-en,» forklarte George. «NewsFlash begynner nå straks. Det er Sara Lowells debut.» Stemmen i telefonen hørtes forbauset ut. «Hvorfor … hvorfor sa du det?» Rar reaksjon, tenkte George. «Du spurte om stemmene du hørte,» svarte han. 44
«Ja visst.» Anspentheten i stemmen forsvant ikke. «Jeg vil at du skal drepe en annen.» «Når?» «I natt.» «Det var svært kort varsel. Det blir dyrt.» «Ikke bekymre deg.» «Utmerket,» sa George. «Hvor?» «Hjemme hos dr. John Lowell. Han skal holde et stort veldedighetsselskap i kveld.» George holdt på å le høyt. Blikket hans vendte tilbake til TV-en. Dr. Lowell. Forhenværende helsedirektør. Sara Lowells far. Det forklarte den merkelige reaksjonen. Han lurte på om også Sara skulle være med på veldedighetsarrangementet. «Samme fremgangsmåte som for de to første?» spurte han. «Ja.» George tok stilettkniven opp av lommen, slo ut knivbladet og undersøkte den lange, sylskarpe eggen. Det ville bli mye søl, det var sikkert og visst. Han sjekket klesskapet og bestemte seg for den grønne piquettrøyen fra Ralph Lauren, som han hadde kjøpt i Chicago. Den var litt for trang over skuldrene uansett.