Minotauros
Tor Åge Bringsværd
Minotauros
URANOS – GAIA
KRONOS – RHEA
HYPERION – THEA
HELIOS
ZEOS
POSEIDON
IO – ZEUS
EPAFOS (Apia)
LIBYA – POSEIDON
AGENOR HELIOS – PERSE
EUROPA – ZEUS
MINOS – PASIFAE ARIADNE
FAIDRA
FORORD sted: kreta tid: mytisk Vi kaller dem minoiske. De gamle egyptere kalte dem keftiu. Hva de kalte seg selv er det ingen som vet. De kom til Kreta omkring år 7000 før Kristus. Antagelig fra Lille-Asia. De representerer en av de mest høytstående, sofistikerte kulturer verden har sett. Men også den mest gåtefulle. De kunne lese og skrive omkring år 2000 før Kristus. Men deres språk har ennå ikke fullt ut latt seg tyde. De var et folk som dominerte sin del av Middelhavet. Men i deres kunst finnes det nesten ikke antydning av krig og drap. Det er den eneste kultur vi kjenner som helt synes å mangle interesse for historie. Navn og årstall betydde så lite for dem at de ikke har etterlatt seg et eneste holdepunkt. De synes å ha levd i et evig nå. Fragmenter må vi hente fra arkeologi og greske opptegnelser. Og fra mytologi. 5
* Det finnes steder hvor myter møtes og lager en knute. Kreta er et slikt sted. Det var her Zeus ble født. Det var hit han brakte den fønikiske kongsdatteren Europa – som han røvet i skikkelse av en veldig tyr. Kong Minos er sønn av Zeus og Europa. Han gifter seg med Pasifae – datter av solen. Blant deres barn finner vi Ariadne og Faidra. Det var her labyrinten ble bygget. For å skjule et annet barn – halvt okse, halvt menneske – som dronningen fikk med en hvit okse. Og her – i dype sjakter og mørke korridorer – vandret monsteret: Minotauros – den fryktelige oksen til Minos. Han som levde av menneskeoffer. Hvert år fikk han fjorten unge sendt inn til seg. Slik var den skatt kong Minos hadde pålagt Athen … Hit kommer også helten Theseus. Han som får hjelp av Minos’ egen datter. Hun gir ham et nøste … Ariadnes tråd. Det er også fra labyrinten Daidalos og Ikaros flykter, ved hjelp av selvlagete vinger – fjær festet med voks. * Dette er en roman. Likevel har jeg vært tro mot myten. Fulgt den som en disposisjon for ytre handling. Tatt den på alvor. Forsøkt å finne menneskene bak den. Min Minotauros er blitt annerledes enn det uhyret de gamle grekere skildret. Jeg har tolket ham – og alle andre – på min måte. Ofte motsatt av det som er vanlig. Men jeg tror: ikke mindre sant. Bare på ett punkt har jeg direkte fraveket de gamle opp6
tegnelsene: Det er vanlig å hevde at Daidalos ble sperret inne fordi han hjalp Ariadne og Theseus. Jeg finner det langt rimeligere å tro at han ble satt i labyrinten – den han selv hadde bygget – fordi han var den som gjorde det mulig for dronningen å ha samleie med en okse. Bare slik kan kong Minos gjøres sannsynlig. * Drømmer spiller en stor rolle. Når grekerne talte om drømmer, sa de alltid: «Jeg så en drøm.» Drømmen ble som regel oppfattet som et besøk til den sovende av en drømme-skikkelse (oneiros). Det kunne være en gud, et gjenferd eller en skikkelse spesielt skapt for dette, en lignelse (eidolon) – et bilde, gjerne med trekk fra en som den sovende kjente. * Og helt til slutt … et råd som ikke bør skremme noen: Også boken er på mange måter en labyrint. Jeg tror de fleste vil ha glede av å bla tilbake til begynnelsen – når de endelig er kommet til veis ende …
Puerto del Carmen 7. februar 1980
1. DEL
Som to blanke kniver. Slik husker jeg dem. To kniver som skar seg opp og ut. Og bruset fra de store vingene … Jeg hjalp dem å fange fugler. Jeg var med og samlet voks. Jeg satt hos ham mens han risset tankene sine i muren. Men han lærte meg aldri å fly. Og en morgen var de borte … Det var den gang himmelen ennå var en blå gate. Den gang jeg ennå kunne legge meg på ryggen og drømme at jeg falt – falt – falt mot skyene og solen, høyt der oppe … Jeg har lært å forstå stener. Stener er ikke slik som mange tror. Også de lever. Også de har en indre stemme. Når jeg lener hodet mot dem, kan vi tale sammen. Men lavt. Stener roper ikke. Og langsomt. Som om de har evigheten å ta av. Men jeg vet: også stener eldes, smuldrer hen og blir til jord … De fleste jeg kjenner er fanget. Voldtatt av grove hakker, 11
hugget løs, røvet, pint av skarpe meisler, stuvet sammen. Sten på ukjent sten. I endeløse murer. Stener elsker frihet. Vi taler ofte om fjell. Om klipper og bratte stup … Av og til ler vi sammen. Det hender jeg gråter. Stenene lærer meg tålmodighet. Det går bedre med årene. Det var verst den første tiden. Jeg drømmer ofte at jeg er en av dem. At jeg er en sten. Jeg ligger tett inntil muren, lukker øynene … En gang for lenge siden, sier stenene, en gang var vi lette som dun, kunne danse mot alle hjørner … vinden lekte med oss, bølgene … vi kunne rulle hvor vi ville, seile over alle hav … det var i begynnelsen – før alt ble tungt … Den gang hadde fjellene vinger, sier stenene, og ingen kunne holde oss fast. Smaken av to navn. Hviler ennå i munnen. Som sår på tungen. Daidalos. Ikaros. Bildet av dem vil for alltid være en sti på øyet. Og vingeslagene. Bruset fra de store fjærhammene. Vil aldri helt forlate ørene … Jeg husker ikke hvor lenge jeg har vært her. Vet ikke hvor gammel jeg er. Glemmer. Som om noen går bak meg med en sopelim. Glemmer. Vet godt hva de kaller meg. Men har aldri hatt noe eget navn. Eller. Glemmer. Men husker den dagen de fløy bort. Og dagen etterpå … da de kom med bjelker og store tre-lemmer … da de stengte himmelen og lyset ute … forvandlet murene til vegger og gjorde passasjene om til mørke tunneler – for at ikke også jeg … 12
Siden kom de med jord og torv. Gudene vet hva de plantet. Jeg ser jo bare røttene. De gjorde meg til en muldvarp. Grå. Men jeg har stenene. Og ikke alle steder er like mørke. Det finnes punkter som siler lys. Det finnes sprekker og små gliper. Jeg har stenene. Og uten mørket ville kanskje heller ikke drømmene ha kommet … Jeg kaller det drømmer. Men de er noe mer. Jeg er Minotauros. Halvt menneske. Halvt okse. Sønn og kalv. Så de sperret meg inne. Kan jeg klandre dem? De bygget en labyrint av sten for meg. De lot meg leve. Skrikene i de østlige korridorene har fjernet seg litt nå. Det er godt. Jeg liker ikke å ha dem for nær innpå meg. De vil vende tilbake. To kvinner og en mann. Halvgale og med kropper som stinker av angst. Jeg vet jo at jeg trenger dem. Men skrikene deres vil jeg helst slippe …