Michel Bussi Etter styrten

MichEl Bussi

Etter styrten Oversatt av Thomas lundbo

Bazar Forlag As Ankerveien 209 1359 Eiksmarka www.bazarforlag.com

Originaltittel: Un avion sans elle © Presses de la cité, un département de Place des éditeurs, 2012 utgitt etter avtale med literary Agency Wandel cruse, Paris Første gang utgitt av Presses de la cité, un département de Place des éditeurs, 2012 © Norsk utgave: Bazar Forlag As, Oslo 2016 Oversatt fra fransk av Thomas lundbo Omslagsdesign: Kid-ethic.com Omslagsfoto: © superstock Tilrettelegging av design: Nic Oxby Forfatterfoto: © Philippe Matsas sats og grafisk form: hamar Maskinsetteri satt med: Minion 11/14,66 pt Trykk og innbinding: TBB, slovakia Trykt på: 70 g holmen Book cream, bulk 1,2 isBN 978-82-8087-625-6 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. uten særskilt avtale med Bazar Forlag As er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til Malou, en liten libelle som ble født med denne historien

23. desember 1980, 00.33 Airbus 5403 fra istanbul til Paris falt brått. Flyet stupte tusen meter, nesten vertikalt, på under ti sekunder, før det stabiliserte seg. Flesteparten av passasjerene sov. De bråvåknet, med en følelse av å komme til seg selv etter å ha besvimt på en rå attraksjon i en fornøyelsespark.

Det var ikke rundkastene til flyet som rev izel ut av den lette søvnen, det var skrikene. Turbulens og luftlommer var hun vant til, hun hadde reist jorda rundt med Turkish Airlines i tre år. Dette var pausen hennes, hun hadde sovet i under tjue minutter. hun rakk så vidt å åpne øynene før teampartneren hennes, Meliha, bøyde den stramme utringningen sin mot henne.

– izel? izel? Våkn opp! Det er fullt kaos her. Det er visst skikkelig dårlig vær. Null sikt ifølge kapteinen. Kan du ta høyre side? izel anla en blasert mine, hun var en erfaren flyvertinne, det skulle mer til før hun fikk panikk. hun reiste seg, rettet på drakten, dro litt i skjørtet og tok en rask kikk på speilbildet av den fine kroppen som ble reflektert i den avskrudde skjermen foran henne, nett som en tyrkisk dukke, før hun gikk ned midtgangen.

De våkne passasjerene hadde sluttet å skrike, de bare stirret framfor seg med oppsperrede øyne som virket mer overraskede enn redde. izel bøyde seg rolig fram mot hver og en.

– Alt går bra. ingen fare. Vi flyr bare gjennom en snøstorm over Jurafjellene. Vi er framme i Paris om under en time.

7

smilet var ikke påtatt. i tankene var hun allerede i Paris. hun skulle være der i tre dager, helt til jul. hun gledet seg som en unge til å gå rundt i den franske hovedstaden som en frigjort istanbulkvinne.

De beroligende ordene ble uttalt i tur og orden til en tiåring som klamret seg fast i hånden til bestemoren, en ung forretningsmann med krøllete skjorte hun godt kunne ha tenkt seg å møte neste dag på champs-Elysées, en tyrkisk kvinne som hadde fått sløret nesten helt over øynene, antagelig på grunn av den plutselige oppvåkningen, en gammel mann som satt sammenkrøpet i setet, med hendene klemt sammen mellom knærne, og som ga henne et bedende blikk …

– Alt går bra. stol på meg. izel gikk rolig framover i midtgangen da Airbusen nok en gang la seg kraftig over på siden. Noen skrik lød igjen. En ung fyr til høyre for izel, som holdt en walkman med begge hender, ropte med påtatt lystig stemme: – Når skal vi ta loopen?

Replikken påkalte forsiktig latter, som umiddelbart ble overdøvet av spedbarnsskrik. Barnet satt i en babystol rett foran izel.

Bare noen meter fra. Flyvertinnens blikk gled bort mot den lille jenta på bare noen få måneder, hun hadde på seg en hvit kjole med oransje blomster, som stakk ut under en mønsterstrikket ullgenser.

– Nei, ikke gjør det, sa izel. – Nei! Moren, som satt ved siden av, løsnet sikkerhetsbeltet for å kunne bøye seg ned mot datteren.

– Nei, ikke gjør det, sa izel igjen. – Behold setebeltet på, det er veldig viktig.

Moren gadd ikke engang snu seg, langt mindre svare flyvertinnen. Det lange utslåtte håret falt over barnestolen. Babyen skrek, enda høyere nå. izel visste ikke helt hvordan hun skulle forholde seg til dette, hun gikk mot dem.

8

Flyet falt igjen. Tre sekunder, tusen nye meter, kanskje.

Noen korte skrik hørtes. Men de fleste passasjerene holdt seg rolige. Tause. Vel vitende om at de siste bevegelsene til flyet ikke bare var forårsaket av alminnelige vinterstormkast. skumpingen fikk izel til å falle over på siden. Albuen hennes traff walkmanen og trykket den inn i brystet på eieren så han mistet pusten. hun tok seg ikke engang tid til å si unnskyld, hun reiste seg umiddelbart. Den tre måneder gamle babyen like foran henne gråt fortsatt. Moren bøyde seg fram igjen, og begynte å løsne sikkerhetsbeltet på barnet …

– Nei, ikke gjør det! Nei … izel brummet. hun trakk skjørtet mekanisk ned over den raknede strømpebuksa. For et styr! hun kom virkelig til å fortjene de tre dagene og to nettene med litt moro i Paris. så gikk alt veldig fort.

Et lite øyeblikk syntes izel hun hørte, som et ekko, skriking fra et spedbarn et annet sted i flyet, litt lenger borte til venstre.

Den urolige hånden til fyren med walkmanen streifet borti det grå nylonstoffet på lårene hennes. Den gamle tyrkiske mannen la den ene hånden over skulderen til den slørkledde kona og løftet den andre bedende mot izel. Moren til spedbarnet sto like foran henne og strakte ut armene for å feste selene på babystolen til ungen, som hadde vridd seg løs.

Dette var de siste bildene før smellet, før Airbusen utfordret fjellet til duell.

Kollisjonen kastet izel ti meter bortover, mot nødutgangen. De smekre strømpekledde beina sprikte som lemmene til en plastdukke i hendene på en sadistisk jentunge; den spede brystkassa ble knust mot metallet; den venstre tinningen smalt inn mot dørkanten. izel ble drept momentant. sånn sett var hun heldigere enn mange andre.

9

hun så ikke at lyset gikk. hun så ikke at flykroppen ble krystet sammen som en tom colaboks da den støtte mot skogen og alle trærne som liksom ofret seg, ett for ett, for å bremse ned den ville ferden til Airbusen.

Da flyet stanset helt, kjente hun ikke bensinlukten som la seg over kabinen. hun kjente ingen smerte da eksplosjonen sønderrev kroppen hennes, sammen med kroppene til de nærmeste tjuetre passasjerene. hun skrek ikke da flammene inntok kabinen, og fanget de hundre og førtifem overlevende i en dødsfelle.

Atten år senere

1 29. september 1998, 23.40 Nå vet dere alt. crédule Grand-Duc løftet pennen og stirret ut i lufta. Blikket hans forsvant inn i det enorme vivariet som sto rett foran ham.

En liten stund fulgte blikket hans de fortvilte bevegelsene til en øyenstikker av arten Aeshna multicolor som hadde kostet ham nesten to tusen fem hundre franc. Det var en sjelden art, en av de største i verden, en tro kopi av sin forhistoriske stamfar. Den lange libellen fløy fra den ene glassveggen til den andre, midt inne i en frenetisk sverm av flere titalls andre øyenstikkere. De var innesperret. Fanget.

Og alle hadde følelsen av å være i ferd med å dø.

Pennen berørte papiret igjen. crédule Grand-Ducs hånd spente seg, opphisset.

I denne notatboka har jeg samlet alle indisier, alle spor, alle hypoteser. Atten års etterforskning. Alt nedtegnet på om lag hundre sider.

Hvis dere har lest oppmerksomt, vet dere nå like mye som meg. Kanskje vil dere være skarpere? Kanskje vil dere gå videre i en retning som jeg har oversett? Kanskje vil dere finne nøkkelen, hvis det finnes en? Kanskje …

Hvorfor ikke?

For meg er det over.

Pennen ble løftet litt opp, den bevret noen centimeter over papiret. De blå øynene til crédule Grand-Duc sank på ny inn i det glatte vivariumglasset, så gled de mot peisen, der de lange 13

flammene fortærte de sammenkrøllede ballene av aviser, papirer og papp fra arkivbokser, før blikket falt ned på notatboka en siste gang. Pennen smøg seg bortover.

Det ville være å overdrive å si at jeg verken kjenner anger eller samvittighetsnag, men jeg har gjort så godt jeg kunne. crédule Grand-Duc stirret en god stund på denne siste linjen, så lukket han den blekgrønne notatboka.

Jeg har gjort så godt jeg kunne, gjentok han for seg selv, omsider fornøyd med konklusjonen.

23.43 han satte pennen i en blyantholder, tok en gul Post it-lapp fra den høyre siden av skrivebordet, klistret den på forsiden av notatboka. hånden søkte på ny mot blyantholderen. Fingrene grep en markørpenn, og på lappen skrev han, i ett langt drag: Til lylie. han skjøv notatboka mot kanten av skrivebordet og reiste seg.

Grand-Ducs blikk dvelte et lite øyeblikk på skrivebordet: En kobberplakett skinte.

Grand-Duc leste ironisk for seg selv: Crédule Grand-Duc, privatdetektiv. han satte opp et livstrett smil. Alle kalte ham Grand-Duc nå, folk hadde for lengst sluttet å bruke det latterlige fornavnet hans. Alle, bortsett fra kanskje Emilie og Marc Vitral. Men det var før, da de var yngre. Det var en evighet siden.

Grand-Duc gikk mot kjøkkenet. han kastet et siste blikk mot vasken i rustfritt stål, de hvite åttekantede gulvflisene, skapene i lyst tre, alle lukkede. Alt var ordnet, ryddet, rengjort; alle spor etter hans tidligere liv var omhyggelig fjernet, som i en utleiebolig som skal overlates til huseieren igjen. Grand-Duc var grundig, til fingerspissene, til siste åndedrag. han visste det. Dette forklarte mye.

Faktisk alt.

14

han snudde seg og gikk bortover mot peisen, helt til han nesten kjente flammene slikke mot hendene. han bøyde seg fram og kastet to arkivbokser inn i ildstedet. han tok et steg tilbake for å unngå gnistspruten.

En blindvei. han hadde brukt tusenvis av timer på å komme til bunns i hver minste detalj i saken … Alle ledetrådene, notatene, undersøkelsene gikk nå opp i røyk. sporene etter etterforskningen forsvant på noen små timer.

Atten års etterforskning for ingenting. så ironisk. hele livet hans ble oppsummert i dette kjetterbålet han var det eneste vitnet til.

23.49 Om fjorten minutter ble lylie atten år, i hvert fall offisielt. hvem var hun? han var fortsatt ikke sikker. sjansen var én til to. Kron eller mynt. lyse-Rose eller Emilie? han hadde mislyktes. Mathilde de carville hadde lønnet ham i atten år, hun hadde kastet bort en formue på ingenting.

Grand-Duc gikk bort til skrivebordet og skjenket seg et nytt glass gul vin fra Jura. Femten år gammel, en helt spesiell flaske fra Monique Genevez. Det var kanskje det eneste gode minnet fra denne etterforskningen, når alt kom til alt. han smilte mens han førte glasset til leppene. han lignet ikke på det klisjépregede bildet av den alkoholiserte privatdetektiven, han var mer typen som hentet opp en god flaske fra vinkjelleren ved store anledninger. lylies fødselsdag var en slik anledning. hans siste minutter i live var jo også en litt spesiell anledning.

Detektiven tømte glasset med gul vin i én slurk.

Det var en av de få følelsene han kom til å savne, den særegne 15

smaken av denne vinen idet den strømmet gjennom kroppen, og den deilige svien som fulgte, som i et lite støt fikk ham til å glemme de siste atten årenes besettelse, denne gåten uten svar som han hadde viet livet sitt til.

Grand-Duc satte glasset på skrivebordet og flyttet på den blekgrønne notatboka, uten å klare å få seg til å åpne den en siste gang. han så på den gule Post it-lappen, til Lylie.

Disse notatene var det som kom til å bli igjen etter ham, de hundre sidene han hadde brukt de siste dagene på å nedtegne. Til lylie, til Marc, til Mathilde de carville, til Nicole Vitral, til politifolkene, til advokatene, til de som måtte ønske å dykke ned i denne avgrunnen.

Det ville utvilsomt være fascinerende lesning. Et virkelig mesterverk, en etterforskningskrim som kunne ta pusten fra leseren. som inneholdt alt. unntatt en slutt. han hadde skrevet en kriminalroman der den siste siden var revet ut, en thriller der de siste linjene var slettet. lureri. hans framtidige lesere ville sikkert anta at de var smartere enn ham, de ville forsøke. i den tro at de kunne finne løsningen.

Tross alt hadde han jo trodd det selv … Av en eller annen grunn hadde han alltid følt seg sikker på at det fantes et bevis et sted, at ligningen ville gå opp, at det var noe han hadde oversett. Det var bare en følelse, men den ville ikke gi seg. Denne vissheten hadde holdt ham i ånde helt til dette nederlaget, helt til i dag, til lylies attende fødselsdag, om ti minutter. Kanskje var det bare ubevisstheten hans som hadde holdt liv i illusjonen, for at han ikke skulle bli helt ute av seg, det ville ha vært så grusomt å ha brukt så mange år på å lete etter nøkkelen til et problem uten løsning.

Jeg har gjort så godt jeg kunne, leste privatdetektiven igjen.

Resten hadde ingen betydning for ham lenger.

Grand-Duc kikket seg rundt i rommet en siste gang. han unnlot 16

å rydde vekk den tomme flasken og det brukte glasset, og smilte for seg selv igjen. Politimennene og rettsmedisinerne som skulle se på kroppen hans om noen timer, ville ikke bry seg om et uvasket glass. Blod og hjernemasse skulle spre seg ut i en klebrig pøl på mahogniskrivebordet og det bonede parkettgulvet. Det ville grise til alt. Med mindre noen skulle oppdage dødsfallet med én gang, hvilket var lite sannsynlig (hvem var det vel som ville savne ham?), kom det til å være likstanken som etter hvert ville tiltrekke seg naboenes oppmerksomhet, lukten av en råtnende kropp som badet i ekskrementene til åtselinsektene som hadde begynt å meske seg med den.

Enda en grunn, tenkte Grand-Duc. han bøyde seg fram mot peisen og kastet inn en liten pappbit som hadde unngått flammenes rov.

En siste edel handling.

Grand-Duc gikk langsomt bort mot mahogniskatollet som sto i hjørnet av rommet, på motsatt side av peisen. han åpnet skuffen i midten, tok ut en revolver av lærhylsteret den lå i, en Mateba, som ny, det grå metallet glinset i lyset. Privatdetektivens hånd famlet innerst i skuffen og fant tre patroner. Kaliber .38.

Grand-Duc smilte. Med en kyndig bevegelse vippet han ut revolvertønna og førte patronene varsomt inn i kamrene. Én var nok, selv om han var litt full, og selv om han skulle begynne å skjelve og, selvfølgelig, nøle. han ville helt sikkert klare å sette løpet mot tinningen, holde revolveren fast, og trykke på avtrekkeren. han kunne ikke mislykkes, selv ikke med sekstito centiliter vin i blodet. han la revolveren på skrivebordet, åpnet skuffen til venstre, tok ut en avis, en gammel utgave av L’Est républicain med gulnet papir. i flere måneder hadde han tenkt på denne makabre iscenesettelsen, på det symbolske ritualet som skulle hjelpe ham med å gjøre slutt på alt, og sende seg selv hinsides labyrinten, en gang for alle.

17

23.54 De siste papirarkene vred seg mens de ble flammenes rov i peisen.

Privatdetektivens blikk søkte mot vivariet og øyenstikkernes morbide sverming. strømforsyningen hadde vært kuttet i en halvtime. uten oksygen og mat kom de ikke til å overleve så mye som en uke. han hadde brukt enorme summer på å kjøpe de sjeldneste og edleste arter; han hadde brukt mange timer, gjennom flere år, på å vedlikeholde vivariet, han hadde passet på å gi dem næringsrik mat og fôret dem med alskens ørsmå insekter, han hadde sørget for at de paret seg, og han hadde til og med fått et privat vaktselskap til å passe på dem mens han var på reise. så mye strev, og så skulle de bare dø. De også.

Det føles egentlig ganske godt, tenkte Grand-Duc, å kunne bestemme over liv og død på den måten, å beskytte noen bare for å dømme dem til døden, gi dem håp bare for å ofre dem etterpå. Å leke med skjebnen, som en slu og lunefull Gud. han var tross alt selv blitt offer for en slik sadistisk Gud. crédule Grand-Duc satte seg i stolen bak skrivebordet, og skjøv uten å tenke seg om den blekgrønne notatboka enda nærmere kanten av bordplaten, som om han var redd for at den skulle bli tilgriset av blod. han brettet ut avisa foran seg på skrivebordet. L’Est républicains utgave av 23. desember 1980. han leste forsiden enda en gang.

Mirakeljenta på Mont Terrible.

Tittelen bredte seg over hele forsiden. like under var det et kornete fotografi som viste silhuetten av en knust flykropp, trær som var rykket opp med roten, snø med spor etter redningsmannskapene. Noen linjer med tekst under bildet beskrev katastrofen: Dramatisk kollisjon da Airbus 5403 fra Istanbul til Paris fløy rett inn i fjellsiden på Mont Terri, på grensen mellom Sveits og Frankrike, natt til 23. desember. 168 av de 169 passasjerene og besetnings18

medlemmene ble drept momentant eller ble offer for flammene. Kun én overlevde mirakuløst, et spedbarn på tre måneder, som ble kastet ut av kabinen før flyet tok fyr.

Grand-Duc løftet blikket. han skulle sitte litt framoverlent når han skulle dø, når han skulle sette en kule i hodet. han skulle falle ned over avisas forside. Blodet skulle renne ned på fotografiet fra dramaet atten år tidligere, og blande seg med blodet til de hundre og sekstiåtte dødsofrene. slik ville han bli funnet om noen dager, eller uker. ingen ville savne ham. særlig ikke familien carville. Familien Vitral derimot, ville kanskje føle litt sorg. Emilie, Marc. Og særlig Nicole.

Det ville være toppen av ironi. han ville bli funnet, og så ville lylie få notatboka, hans korte livsverk. hans testamente.

Grand-Duc gransket speilbildet sitt på kobberplaketten en siste gang, nesten stolt. Det var jo en vakker avslutning, når alt kom til alt, mye bedre enn de aller fleste. han hadde fått sin sjanse, det måtte man jo kunne si: atten års etterforskning.

23.57 Tiden var inne. han la L’Est républicain forsiktig på plass foran seg, skjøv stolen litt fram, og grep revolverskjeftet besluttsomt med den klamme hånden.

Armen hevet seg langsomt. han måtte grøsse da han kjente det kalde revolverløpet mot tinningen. Men han var klar. Alkoholen ville hjelpe ham. han prøvde å tømme hodet, og ikke tenke på kulen, som var bare noen centimeter fra hjernen hans, som skulle gå rett gjennom skallen. ikke tenke på noe, stirre tomt ut i lufta.

19

Pekefingeren krummet seg over avtrekkeren. Nå trengte han bare å trykke, og så ville alt være over. skulle han åpne eller lukke øynene?

En svettedråpe rant nedover pannen før den falt ned på avisa. han bestemte seg for å åpne dem.

Kroppen bøyde seg framover. han så en siste gang på fotografiet av det utbrente flyvraket, og på det av brannmannen utenfor sykehuset i Montbéliard, der han sto og holdt den lille kroppen så varsomt han kunne. Mirakeljenta. Fingeren presset seg hardere mot avtrekkeren.

23.58 Øynene til detektiven vandret litt nedover, de var tomme nå, han stirret inn i den gamle trykksverten. Kulen skulle trenge gjennom tinningen, uten å møte motstand. han trengte bare å krumme fingeren litt til, noen få millimeter. Øynene stirret, som om blikket stivnet for godt; trykksverten ble tydeligere, som i en kameralinse som ble stilt inn, liksom et siste blikk på verden før alt skulle synke inn i tåke.

Pekefingeren. Avtrekkeren.

De vidåpne øynene.

Det utenkelige slo ned i Grand-Duc, som om han hadde blitt rammet av et elektrisk støt, like voldsomt som det var plutselig.

Det han stirret på, var umulig. Han visste det!

Pekefingeren rettet seg forsiktig ut.

Grand-Duc trodde først det var en illusjon, en hallusinasjon, forårsaket av tanken på den nært forestående døden, en slags forsvarsmekanisme i hjernen.

Nei! Det han så, det han leste på denne avissiden, var helt virkelig.

Den var gulnet, slitt av tidens tann, men det var likevel ikke mulig å tvile.

20

Alt var der.

Bevisstheten hans begynte å arbeide igjen. i løpet av alle disse årene hadde han stablet så mange forskjellige hypoteser på beina, flere hundre, men nå hadde han utgangspunktet, og da var det bare å trekke i tråden, og så ville alt nøstes opp. Det var deprimerende enkelt.

Alt var innlysende, soleklart. han senket revolveren, og lo ufrivillig en kort forrykt latter. han så på vegguret.

23.59 han kunne fortsatt ikke tro det han så. hendene hans skalv. En iskald gysning løp fra nakken og ned ryggsøylen. han hadde klart det! løsningen hadde ligget der hele tiden, i avisa, på forsiden. Den hadde bare ventet tålmodig på å bli funnet: Det hadde vært umulig å se denne løsningen den gangen, for atten år siden. Alle hadde lest denne avisa, grundig, de hadde analysert den tusenvis av ganger, og likevel hadde ingen kunnet gjette dette, verken i 1980, eller i løpet av noen av årene som fulgte. løsningen sprang en i øynene, på én betingelse. Én betingelse, som var helt hinsides.

At man åpnet avisa atten år senere.

2 2. oktober 1998, 08.27 Var de to kjærester eller søsken? i en måned hadde spørsmålet kvernet rundt i hodet på Mariam, innehaveren av baren le lenine på hjørnet mellom Avenue de stalingrad og Rue de la liberté, noen få meter fra den store plassen foran université Paris Viii-Vincennes-saint-Denis. så tidlig på morgenen var baren knapt kvartfull, og Mariam benyttet anledningen til å rydde på plass alle bord og stoler.

De to satt som vanlig like ved vinduet, ved et lite bord for to, og stirret hverandre inn i de blå øynene, mens de holdt hverandre i hånden.

Kjærester?

Venner? søsken?

Mariam sukket. hun ble sprø av ikke å vite. Vanligvis pleide hun å være ganske flink til å finne ut av relasjonene mellom studentene på baren. hun satte opp farten, hun måtte tørke av bordene, kanskje feie gulvet også; om noen minutter ville endestasjonen på 13metroen, saint-Denis-université, spy ut sine tusenvis av stressede, oppkavede, bekymrede studenter. stasjonen hadde bare vært åpen i fire måneder, men hadde allerede forvandlet strøket helt. saintDenis-universitetet var nå direkte forbundet med hjertet av Paris.

Mariam plasserte stolene resolutt rundt bordene, vel vitende om at det blant alle de flittige og engstelige studentene var en ikke ubetydelig andel som ville avlegge le lenine et kortere eller lengre 22

besøk, for å ta en kaffe, røyke en siste sigarett i ro, utsette øyeblikket da de skulle lukkes inne. Komme for sent. Eller kanskje ikke gå i det hele tatt. Mariam kjente kvart på ni-rushet. hun hadde sett hvordan université Paris Viii-Vincennes-saint-Denis, det store universitetet for humaniora, samfunnsvitenskap og kulturkunnskap, opprørets høyborg, hadde blitt forvandlet til et harmløst forstadsuniversitet. Nå ble de fleste professorene sure hvis de fikk ansettelse ved Paris Viii, de siktet seg inn mot sorbonne, til nød Jussieu. Før metrostasjonen ble åpnet, hadde underviserne måttet gå gjennom saint-Denis sentrum, der de ble konfrontert med den beryktede sonen. Det var det også slutt på med metrostasjonen. Nå gikk professorene rett ned på metroen, og ble fraktet direkte tilbake til høykulturens Paris, til bibliotekene, laboratoriene, departementene og alle de høyere institusjonene.

Mariam gikk tilbake til bardisken for å hente en svamp, og kikket diskré bort på paret hun ikke ble klok på, den pene blondinen og den høye kjekke gutten som var fullstendig forgapt i henne.

De gikk henne på nervene. spørsmålet var i ferd med å bli en besettelse. hvem var de?

Mariam hadde aldri skjønt seg på høyere utdannelse. hun visste ingenting om deleksamener, om moduler, om streiker, men ingen visste mer enn henne om hva som foregikk i pausene. hun hadde aldri lest Robert castel, Gilles Deleuze, Michel Foucault, Jacaques lacan, stjerneprofessorene på Paris Viii, i beste fall hadde hun støtt på dem et par ganger i baren eller foran hovedinngangen, men hun betraktet seg likevel som psykolog, sosiolog og filosof, med studenters problemer og kjærlighetsliv som sitt spesialfelt. hun spilte rollen som hønemor for stamgjestene på kaféen, de var hennes små barn, og hun pleide dem med helprofesjonell kompetanse. Enda en gang snudde Mariam hodet mot paret ved vinduet. Forholdet mellom dem fortsatte å holde stand mot all hennes erfaring og intuisjon.

23

Emilie og Marc.

Det irriterte henne grenseløst at hun ikke fant ut av det. sjenerte kjærester eller slektninger?

Det var et mysterium. Mariam klarte ikke å danne seg noen klar forestilling. Det var noe som ikke stemte. De var så like og samtidig så forskjellige. Mariam visste hva de het, hun var på fornavn med stamgjestene. han, Marc, hadde studert ved Paris Viii i to år nå, og var fast kunde på le lenine. han var høy, ganske pen, men han hadde et litt for snilt utseende, som en bustete «Den lille prinsen», litt drømmende, han manglet liksom klasse; han var fortsatt en typisk fersking, en som ikke hadde lært seg kodene ennå, som kom rett fra bygda, med lite penger, ikke nok til å kjøpe seg noen kule og trendy klær. han virket ikke akkurat som den mest strebete studenten heller. så vidt hun visste, studerte han Europarett. i disse to årene hadde han vært en rolig type, observerende. Mariam hadde skjønt hvorfor. han hadde ventet. På sin Emilie. hun hadde kommet dette semesteret, i september. Altså var hun et par–tre år yngre enn ham.

Jo da, de hadde mange fellestrekk. Den litt brede dialekten som Mariam ikke skjønte helt hvor kom fra, men som definitivt var den samme hos begge. Denne dialekten passet imidlertid veldig dårlig til Emilie, til personligheten hennes, akkurat som navnet hennes, som heller ikke kledde henne, det var så vanlig, så uoriginalt, Emilie. Emilie hadde lyst hår, akkurat som Marc, blå øyne, akkurat som Marc. De lignet ganske mye på hverandre. Men der Marc virket klønete, keitete, litt tvungen i bevegelsene, var det noe som var helt annerledes med Emilies holdning, hun hadde noe adelig over seg, en slags medfødt eleganse i hver minste bevegelse, noe sjeldent yndig hun så ut til å ha arvet fra en fin familie, som hun hadde fra en privilegert oppvekst. En aura som kanskje var vanlig på andre universiteter, blant de rike, på de riktige lærested24

ene, på eliteskolene, men som nesten virket upassende her, blant studentene i saint-Denis.

Et annet mysterium var at det virket som om Marc og Emilie levde i hver sin ende av skalaen på pengefronten. Mariam kunne med ett eneste blikk bedømme pris og kvalitet på klærne studentene gikk i, hun gjenkjente alle merker fra h&M og Zara via Jennyfer til Yves saint laurent.

Emilie var ikke akkurat Yves saint laurent. Men det var ikke så langt unna. hun hadde på seg en bluse i oransje silke, og et svart skjørt med asymmetrisk snitt. Det var enkelt og elegant, men kostet antagelig en formue. Nei, selv om Emilie og Marc kanskje kom fra samme sted, tilhørte de ikke samme verden. likevel var de uatskillelige.

Det var ingenting påtatt med fortroligheten mellom dem, den var ikke noe man kunne tvinge fram etter et par måneder sammen på universitetet, det var som om de alltid hadde levd sammen.

Man kunne merke det på den beskyttende oppmerksomheten Marc systematisk viste overfor Emilie, når han la en hånd på skulderen hennes, satte fram en stol eller holdt døra for henne, skjenket oppi glasset hennes. Det var tusenvis av slike små tegn.

Mariam hadde ingen problemer med å tolke disse gestene: Det var en storebrors oppførsel overfor en lillesøster! hun tørket av en stol, satte den energisk på plass, uten å slutte å tenke på de to.

Emilie hadde kommet til Paris Viii i september, som om Marc hadde brukt de første årene på å berede grunnen for henne, som om han hadde sittet på forelesningssalen og ved vinduet på le lenine bare for å varme opp stolen for henne. i Emilie kunne Mariam føle en dyktig, ambisiøs og energisk, besluttsom student.

Kunstnerisk. litterær. hun kunne merke driftigheten når hun tok opp en bok eller en perm med forelesningsnotater, når hun skummet gjennom notater som Marc kunne slite med i flere timer. hvis de var bror og søster, hvor kom de sosiale forskjellene fra?

25

Og i tillegg var Marc forelsket i Emilie!

Det var helt opplagt. han var ikke glad i henne som en bror, han var helt forgapt i henne.

Mariam så det tydelig, i hvert minste blikk han ga henne. Det var en feber der, en lidenskap som ikke var til å ta feil av.

Mariam skjønte mindre og mindre. hun hadde spionert på dem i en måned. hun var den hun var. hun hadde kastet et stjålent blikk på et navn på en perm som lå på bordet. hun visste hva de het.

Marc Vitral.

Emilie Vitral.

Men det sa henne egentlig ingenting. Den logiske hypotesen var jo da at de var søsken. Men hva da med den incestuøse oppførselen? som Marcs hånd over korsryggen til Emilie. Kanskje de rett og slett var gift. Ektefeller på atten og tjue år …? ikke så vanlig for studenter, men det var jo mulig. Det kunne hende de bare hadde samme navn, men et slikt sammentreff ville ikke Mariam tro på, med mindre de var fjernt i slekt på en eller annen måte, tremenninger, eller fra en nydannet familie med mine og dine barn.

Alle stolene fikk en omgang med kluten til Mariam etter tur før de smalt ned på gulvflisene.

Det virket som om Emilie var veldig glad i Marc. likevel var blikket hennes mindre entydig, vanskeligere å lese, og ofte kunne hun bare stirre tomt ut i lufta, særlig når hun var alene, som om hun skjulte en brist inni seg, en dyp tristhet. Det melankolske ved henne ga henne en litt skakk sjarm, hun hadde en distansert holdning som gjorde henne helt annerledes enn de andre bimboene på universitetet. De mannlige studentene på le lenine slukte vakre Emilie helt åpenlyst med blikket, men på grunn av den distanserte holdningen, av tilbakeholdenheten, var det ingen som turte å gjøre noen framstøt.

Bortsett fra Marc!

26

Emilie var hans, det var derfor han var her. ikke for å studere.

Bare for å være sammen med henne, for å beskytte henne. han var en livvakt. såpass hadde Mariam skjønt.

Men hva med resten? hva var forbindelsen mellom dem?

Mariam hadde prøvd å snakke med dem, ofte, om hva som helst, uten å få vite noe personlig om dem.

Men nå fikk det være nok for i dag, en vakker dag skulle hun få vite det. hun var opptatt med å rengjøre de siste bordene da Marc løftet hånden.

– Mariam, ropte han, – kan vi få to kaffe, og et glass vann til Emilie?

Mariam smilte for seg selv. Marc drakk aldri kaffe når han var alene, men bestilte det alltid når han var sammen med Emilie. En lang espresso.

– skal bli, turtelduer, svarte Mariam.

For å teste dem.

Marc smilte brydd. Emilie ikke. hun holdt hodet så vidt senket.

Mariam merket det først nå, men Emilie så ikke godt ut denne morgenen, ansiktet var dradd som om hun ikke hadde sovet hele natten, selv om hun hadde satt opp et kledelig smil, og satset på at elegansen hennes skulle dekke over resten. Var det eksamensnerver, hadde hun sittet oppe hele natten og pugget, holdt hun på med en innlevering?

Nei, det var noe annet.

Mariam dunket ut kaffegruten i søppelspannet, renset kaffemaskinen, satte i gang to espresso.

Det var noe alvorlig. som om Emilie hadde noe å fortelle Marc som det smertet henne å si. Mariam hadde sett så mange avskjedsmøter, så mange patetiske samtaler ansikt til ansikt, staute gutter som ble sittende 27

igjen alene med kaffen sin når jenta gikk sin vei, litt brydd, men først og fremst fri. Emilie så ut som om hun hadde sittet oppe hele natten og tenkt, og så først bestemt seg tidlig på morgenen. Nå var hun klar til å ta konsekvensene av valget.

Mariam gikk langsomt innover i kafeen, mens hun bar på fatet med de to espressokoppene og vannglasset. stakkars Marc. hadde han allerede en anelse om at det var over og ut med ham?

Mariam var flink til å være diskré. hun satte fra seg kaffekoppene og snudde seg, uten å lytte.

3 2. oktober 1998, 08.41 Marc Vitral ble sittende en stund mens han ventet på at Mariam skulle forsvinne. han bøyde seg ned mot Eastpak-sekken ved siden av stolen og tok opp en liten kubeformet eske pakket inn i sølvpapir.

– Gratulerer med dagen, Emilie, sa Marc med munter stemme. han rakte henne pakken.

Emilie rullet med påtatt sinte øyne.

– Marc, da! gryntet hun. – Du har gratulert meg tre ganger allerede denne uka. Du vet godt at jeg ikke trenger alt dette.

– hysj … Bare åpne den, du.

Emilie rynket øyenbrynene og pakket ut gaven. Det var et sølvsmykke. Et kors med en innviklet utforming, som i hver ende hadde en rombe, bortsett fra den øverste delen, der det var et stort hull med en krone over. Emilie tok smykket i hendene.

– Du er sprø, Marc.

– Det er et tuaregkors. Det finnes visst tjueen forskjellige. Med en egen form for hver av byene i sahara. Dette er korset fra Agadès. liker du det?

– selvfølgelig liker jeg det. Men …

Marc fortsatte, ennå ikke helt fornøyd med responsen.

– Visstnok representerer rombene hver av de fire himmelretningene. Den som gir noen et tuaregkors, gir dem verden.

– Ja da, jeg har hørt om det, mumlet Emilie. – «Jeg gir deg de fire himmelretninger, for jeg vet ikke hvor du skal dø.»

29

Marc klarte ikke å holde tilbake et forlegent smil. selvfølgelig visste lylie alt som var verdt å vite om tuaregkors, akkurat som alt annet. De ble sittende tause en stund. Emilie førte hånden mot kaffekoppen. Marc gjorde instinktivt det samme. Fingrene hans smøg seg mot hennes i håp om et møte. Plutselig stivnet Marcs hånd til på bordet, som naglet fast. lylie hadde en ring på ringfingeren! En gullring, svært forseggjort, med en innfattet lys safir; det var et nydelig, gammelt smykke, som sikkert var verdt en formue. Marc hadde aldri sett det før. i flere lange sekunder var øynene hans tåkete av den sjalusien som alltid overveldet ham når en uforståelig detalj skapte avstand mellom lylie og ham. han klarte å mumle fram noe: – Den … den ringen … Er den … er den din?

– Nei … jeg stjal den i morges, på Place Vendôme!

Marc reagerte ikke på morsomheten. selv om tuaregkorset hadde kostet ham en hel helg og tre netter som resepsjonist på France Telecom, der han jobbet ved siden av studiene, virket det som billig juggel sammenlignet med denne ringen. lylie hadde allerede lagt det afrikanske smykket tilbake i lerretsetuiet. Denne kostbare antikviteten derimot. han tvang ned en slurk kaffe og stammet: – Den … Den ringen din. Er det … er det en gave? En bursdagspresang?

Emilie senket blikket så vidt.

– Jo, en slags … Det er litt komplisert … Er den ikke fin? hun tok en pause, lette etter ordene.

– Jeg skal forklare, men ikke bli sint, ikke for det. ikke for denne ringen i hvert fall … hun la hånden på Marcs. «ikke bli sint, ikke for det. ikke for denne ringen i hvert fall …»

Ordene kvernet i Marcs hode. hva betydde de? lylie så forferdelig dradd ut i dag, som om hun ikke hadde sovet hele natten, 30

selv om hun prøvde å smile, mens hun drøyde kaffen med litt vann, slik hun pleide. Plutselig, som om hun hadde tatt en viktig beslutning, gnistret det til i Emilies blikk, og hun drakk noen dråper kaffe, og bøyde seg mot skoleveska si. hun tok opp en blekgrønn notatbok og skjøv den over til Marc.

– her, Marc. Nå er det min tur til å gi deg noe.

En stum uro inntok Marc igjen.

– hva er det for noe?

– Notatboka til Grand-Duc, svarte Emilie uten å gi Marc tid til å trekke pusten. – han ga den til meg i forgårs, dagen etter bursdagen min. Eller, egentlig la han den i postkassa mi, eller fikk noen til å legge den der, jeg fant den i morges.

Marc berørte den med fingertuppene, forsiktig. Øyelokket hans skalv igjen.

Denne boka. Med Grand-Ducs nedtegnelser. Nå skjønte han.

Emilie hadde sittet oppe de siste to dagene og nettene og lest disse notatene om og om igjen. Det var atten år med privat etterforskning. Det hadde vart et helt liv. Emilies liv. hele livet hennes minus én dag.

Fy faen for en bursdagsgave!

Marc lette etter tegn i Emilies øyne. hva hadde hun funnet i denne fortellingen? hvilken sannhet? En ny identitet? hadde hun endelig funnet fred? Eller ingenting i det hele tatt? Bare en masse spørsmål uten svar?

Emilie viste ingenting. hun kunne dette spillet altfor godt. hun helte forsiktig litt mer vann i kaffen, det var et ritual, og drakk i små slurker.

– Du skjønner, Marc, han har overlatt notatboka helt og holdent til meg. slik han alltid har lovet. Dette er sannheten, som jeg skal ha med meg inn i voksenlivet.

Emilie brøt ut i en latter som virket mer nervøs enn spontan.

– Eh …? stammet han. – sier han noe her? Noe viktig? Vet du … vet du sikkert nå?

31

Emilie var fortsatt unnvikende, hun vendte blikket mot vinduet og plassen foran inngangen til Paris Viii, med de spredte klyngene av studenter.

– hva skal jeg vite?

Marc kjente fortvilelsen bygge seg opp i ham. Ordene begynte å kverne rundt i hodet hans igjen, det ville ikke slutte: «Vite hva den jævla privatdetektiven har fått betalt for i alle disse årene! Vite hvem du er, lylie. hvem du er!»

Med venstre hånd plukket Emilie distré på ringen. En blanding av trøtthet og likegyldighet gjorde henne uimottagelig for Marcs stigende irritasjon.

– Det er din tur nå, Marc. Det er din tur til å lese fortellingen hans.

Alt ble rot i tankene til Marc, han klarte ikke engang lenger å tenke på den merkelige ringen Emilie hadde på seg. hvem hadde hun fått den av? Når? hvorfor? han så at notatboka ble skjøvet over til ham og hørte seg selv svare: – Okei, min libelle … Jeg skal lese den jævla notatboka hans … han tok en pause, så sa han: – Men går det bra med deg?

– Ja da … Ta det med ro. Det går fint.

Emilie fuktet leppene med kaffen, nippet som om hun måtte tvinge seg til å drikke.

Nei! Det gikk ikke fint.

Emilie skjulte noe. Noe Grand-Duc hadde oppdaget, og skrevet om. handlet det om identiteten hennes?

– Grand-Duc sendte vel et brev, sammen med boka, mener jeg?

– Nei, ingenting sånt, men alt står jo der.

– Og? – Du får lese. Det er bedre at du leser selv.

– hvor er Grand-Duc nå, da?

Et slør gikk ned foran øynene til Emilie, som om hun satt på en 32

grusom opplysning hun ikke ville røpe. hun kikket demonstrativt på klokka. Marc rykket til: – skal du gå allerede?

– Ja, jeg har ingen forelesninger på formiddagen. Men det har du! Klokka ti. Europeisk forfatningsrett, skriftlige oppgaver med unge, lovende Grandin! Jeg må stikke, Marc.

Marcs ansikt fortrakk seg.

– hvor skal du?

Emilie helte en siste skvett vann i kaffekoppen, og drakk opp de siste restene, forsiktig. hun sendte Marc et nytt trøtt blikk. hun bøyde seg ned mot veska si og rettet seg opp igjen nesten med det samme.

– Jeg har en annen gave til deg. hun rakte ham en innpakket eske, litt større enn en fyrstikkeske.

Marc stivnet til.

En dyster forutanelse inntok ham. Alt virket påtatt med Emilies oppførsel. Det gode humøret, alt hun gjorde for å prøve å virke naturlig.

– Men du må ikke åpne den enda, fortsatte Emilie uten å ta pause, – ikke før jeg har gått. En time etter! lover du? Kan jeg stole på deg? Det er litt som gjemsel, du må gi meg tid til å forsvinne, du lukker øynene, og så teller du til … vi kan si til tusen.

Emilie la tilsynelatende sine aller siste krefter i dette forsøket på å få formaningen til å framstå som en slags tullete kjærestelek.

– lover du? spurte hun igjen.

Marc nikket resignert. Blikkene streifet hverandre, de så hverandre lenge i øynene. Det var Emilie som først leet på øyelokket.

– Nei, du kommer ikke til å klare det. Du er så trassig, Marc, jeg kjenner deg, du kommer til å rive av papiret så snart jeg har snudd ryggen til …

Marc protesterte ikke. Emilie løftet hånden grasiøst.

Fortsatt med den faens ringen.

– Mariam?

33

innehaveren reagerte umiddelbart, som om hun hadde fulgt med på dem hele tiden, og like etterpå sto hun foran Marc og Emilies bord.

– Jeg har et oppdrag til deg, Mariam. Jeg overlater denne pakken til deg. Du gir den til Marc om en time, ikke før! selv om han trygler og ber, selv om han betaler deg eller prøver å presse deg …

Og når jeg tenker på det, må du også sørge for å få ham på forelesningen om en time, sal B318, du må være helt sikker på at han går dit!

Plutselig sto Mariam med pakken i hånden.

– Jeg stoler på deg, Mariam. hun hadde ikke noe valg. Emilie reiste seg med et byks, stappet etuiet med tuaregkorset ned i sekken, og ga Marc et lett kyss på ansiktet, midt mellom kinnet og leppene. Tvetydig, som for å erte Mariam.

Emilie skjøv opp glassdøra og gikk ut på plassen som et spøkelse, der hun ble dratt med i strømmen av studenter.

Døra lukket seg igjen.

Mariam klemte pakken i hånden. hun skulle gjøre som Emilie hadde sagt, selvfølgelig skulle hun det, men hun likte ikke denne leken. Mariam hadde sett så mange kvinner som gjorde det slutt, de viste ofte en forbløffende fantasi og besluttsomhet.

Emilie var en slik kvinne. hele opptrinnet stinket av falskhet. Emilie flyktet hals over hode, og denne gaven var en tidsinnstilt bombe. Marc burde aldri latt henne gå fra ham på den måten. han var en grei gutt, men så naiv, han var altfor tillitsfull … Mariam klarte fortsatt ikke å bestemme seg for om jenta som flyktet fra ham, var søsteren, kona, kjæresten eller bare en venninne, hun klarte ikke å finne ut av hva slags bånd som knyttet dem sammen, men hun var sikker på at Emilie bare hadde et eneste mål. Å bryte dette båndet.

4 2. oktober 1998, 09.02 Marc stirret på Mariam der hun sto bak disken. innimellom to bestillinger hadde hun lagt pakken hun hadde fått av Emilie i kassaapparatet, mens hun stirret på ham med et blikk som med all tydelighet fortalte at han ikke trengte å vente seg noe som helst før tidspunktet som var bestemt av Emilie. Kvinnesolidaritet. som en siste utvei flyttet han blikket mot den grønne notatboka til crédule Grand-Duc. Emilie visste hva hun gjorde. han hadde én time å vente her, det var én time til han skulle ha undervisning, til han skulle gjennom de søvnige oppgavene i europeisk forfatningsrett, under ledelse av en ung professor som brukte halvparten av tiden på å snakke i mobiltelefonen sin. Emilie hadde lagt en felle for ham.

Nå satt han fast. han hadde en time å slå i hjel.

Det var smekk fullt på le lenine nå. En høy fyr kom bort og spurte om han kunne ta stolen overfor ham, Marc nikket distré.

Den røde og hvite Martini-klokka viste 09.03. Marc hadde ikke noe valg, men han fikk seg likevel ikke til å løfte opp permen på den grønne notatboka. hånden hans strøk forsiktig nedover den glatte kartongen. han ventet, løftet blikket igjen. De svarte viserne på Martini-klokka var som teipet fast.

09.04.

Marc sukket. han hadde ikke drukket opp kaffen sin, men han kom ikke til å drikke den nå, egentlig likte han ikke kaffe. En gammel professor som sto ved disken og leste Le Parisien over en øl, skottet bort mot 35

plassen hans. han var inne på noe, for det eneste Marc hadde lyst til nå, var å reise seg, springe ut, løpe etter Emilie og pælme notatboka i en søppelkasse. han så ut gjennom vinduet, som for å speide etter den kjente skikkelsen i den stadig tettere menneskemengden, som om denne massen plutselig skulle stanse bevegelsen sin, spre seg, og danne en vei mellom henne og ham. Øynene hans ble tåkete. hjerterytmen akselererte, han kunne føle halsen snurpe seg sammen. han kjente godt til de første symptomene, rask puls, pustebesvær. han vendte klokelig blikket vekk fra plassen.

Pusten ble bedre med det samme.

Fingrene hans la seg på den blekgrønne notatboka igjen.

Emilie kom til å vinne denne gangen også. han måtte også bli konfrontert med fortiden sin.

Marc pustet dypt og åpnet notatboka. Grand-Duc hadde en smal håndskrift, veldig jevn, litt krampaktig. lett å tyde.

Marc bøyde hodet. han dykket ned i bokstavenes, ordenes, linjenes blå bølger, slik man dykker ned i et hav av tvil og usikkerhet mens man holder pusten.

Crédule Grand-Ducs beretning Alt begynte med en katastrofe. Jeg tror nesten ingen hadde hørt om Mont Terrible før 23. desember 1980. Jeg minst av alle. Mont Terrible er en av disse små fjelltoppene det er så mange av i Jura, på grensen mellom sveits og Frankrike, klemt inn i en buktning av Doubs. Det er et lite beitefjell, langt fra alt, i Montbéliard på fransk side, og i Porrentruy på sveitsisk. Toppen er ikke særlig høy, 804 meter over havet for å være nøyaktig, men fjellet er likevel ikke så lett tilgjengelig, særlig ikke på vinterstid, da alt ligger under snø.

Mont Terrible er særlig omtalt av visse historikere for å ha vært et fransk-sveitsisk departement under revolusjonen. Etter det er fjellet 36

stort sett blitt glemt av alle, bortsett fra de kanskje hundre innbyggerne i området, og Mont Terrible kalles ofte «Mont Terri» lokalt.

Men da Airbus 5403 på vei fra istanbul til Paris støtte inn i den sørvestlige fjellsiden på fransk side, natt til 23. desember, likte journalistene selvfølgelig navnet «Mont Terrible» bedre enn «Mont Terri». Prøv å sette dere inn i situasjonen. Overskriften «Tragedien på Mont Terrible» har jo unektelig en egen klang.

Folk husker det ennå. Eller kanskje ikke. Den ene ulykken er den andre lik. Noen måneder tidligere hadde en Boeing 747 krasjet like ved kanariøya Tenerife. hundre og førtisju døde. Året etter ulykken på Mont Terrible, 1. desember 1981, smalt en Dc9 på vei fra ljubjana til Ajaccion inn i Mont san-Pietro: hundre og åtti døde. historiens eneste flyulykke på Korsika. siden har alle glemt Mont san-Pietro-kollisjonen. Bortsett fra korsikanerne, da. i dag er det ulykken på sainte-Odile alle husker, i påvente av at en ny skal overta stafettpinnen. i 1981 snakket man om den svarte serien!

For noe vås! statistikken taler sitt tydelige språk. Tro meg, jeg har surfet i timevis på nettsider om flyulykker. 1001crash.com, bare for å nevne én. sjekk den ut og se selv, den gir av og til fantastisk nøyaktig informasjon, med dødstall og en drøss opplysninger om øyeblikkene like før styrten. Det kan virke utrolig, men på siden er det samlet informasjon om mer en ett tusen fem hundre ulykker med til sammen over tjuefem tusen dødsofre på førti år. hvis dere regner på det, blir det omtrent førti ulykker i året, nesten én i uken et eller annet sted i verden, og ikke bare i Kina eller langt ute på sibir. Da skjønner man godt at en flystyrt fra 1980, Tragedien på Mont Terrible, er glemt i dag! hundre og sekstiåtte døde. støv. stjernestøv.

Jeg var også en av dem som blåste en lang marsj i denne katastrofen. Det var bare så vidt jeg fikk med meg nyheten da den kom. Jeg lå i skjul i hendaye, jeg jobbet med et kasino-underslag som hadde forgreininger til baskiske terrorister. Ganske spennende 37

sak … På den tiden holdt jeg mest på med pikante eventyr, det var spesialiteten min. Jeg hadde jobbet for meg selv som privatdetektiv i under fem år, etter å ha fartet rundt over hele kloden som leiesoldat i nesten tjue. Jeg begynte å nærme meg de femti.

Jeg måtte stri med en kranglete hofte og en ryggrad som var som en merkurstav. Jeg la på meg en kilo hver uke mens jeg lå i dekning, og kom til å bruke like mange måneder på å bli kvitt dem, hvis jeg var heldig … i det hele tatt, det å være privatdetektiv passet meg egentlig ganske bra, også når jeg måtte jobbe med litt snuskete affærer.

Jeg tror jeg hørte om flyulykken om morgenen, som alle andre, på radioen, mens jeg satt gjemt i en bil på en parkeringsplass rett overfor kasinoet i hendaye, og der og da tenkte jeg ikke noe særlig over det, og ante ikke at denne ulykken skulle bli det eneste som betydde noe i livet mitt bare noen måneder senere. så ironisk! hadde jeg bare visst.

Airbus 5403 fra istanbul til Paris styrtet på Mont Terrible 23. desember, midt på natten, eller trettisju minutter over midnatt, for å være presis. ingen har klart å finne ut hva som egentlig skjedde.

Det hadde vært en ganske mild vinter fram til da, men den dagen hadde det snødd tett siden morgenen. Om natten ble det skikkelig uvær. Mont Terrible er som en grensemark mellom den sveitsiske og den franske delen av Jurafjellene. Piloten visste vel ikke helt hvor han var. Det var det alle sa på den tiden, så enkelt var det, han fikk hele skylden, han som ble til kull sammen med alle de andre i flyet. Og den svarte boksen, hva med den? Den sa ingenting, bortsett fra at flyet hadde fløyet for lavt og at piloten til slutt hadde mistet kontrollen. støttegruppen for ofrene og familien til piloten prøvde å finne ut mer, uten å komme noen vei. skylden ble altså lagt på piloten, uværet, fjellet, skjebnen, den svarte serien, Murphys berømte lov, på uflaksen. Det ble selvfølgelig en dom.

Men ingen brydde seg om den. Det var ikke den dommen som skulle vekke sensasjonslysten til publikum.

38

Flyet styrtet trettisju minutter over midnatt. Det fant ekspertene ut senere, for det var ingen andre vitner enn passasjerene, ikke så mye som en ødelagt klokke som kunne angi ulykkestidspunktet.

Naturvernere hadde slåss for hvert eneste lille grantre i Jura i tiden før jul. Og så meide et Airbus-fly ned flere trær enn et helt århundre med julefeiringer på noen få sekunder. Trærne som ikke ble revet ned, brant opp, på tross av snøen. Flyet ryddet en flere hundre meter lang motorvei i skogen, før det segnet utmattet om.

Det eksploderte noen sekunder senere og fortsatte å brenne hele natten.

De første hjelpemannskapene oppdaget det hvitglødende flyvraket først en time senere. Det tok lang tid å få varslet om hva som hadde skjedd. Det fantes ingen mennesker i en omkrets på fem kilometer. Det var brannen som gjorde innbyggerne i dalen oppmerksomme på ulykken. Dessuten ble redningsarbeidet forsinket av snøen. helikoptrene ble stående på bakken, de første brannmennene tok seg til den flammende lysningen til fots og hadde store problemer med å komme seg gjennom den brennende skogen. uværet ga seg tidlig på morgenen, og i noen timer ble Mont Terrible verdens sentrum. Det ble en rettssak også, eller det ble i hvert fall nedsatt en undersøkelseskommisjon, tror jeg, som skulle finne ut hvorfor redningsmannskapene kom fram så sent, uten at så mange var interessert i den. Det var uansett heller ikke dette som skulle vekke publikums sensasjonslyst.

Redningsmannskapene må vel ha tenkt at det uansett ikke var så mye vits i å skynde seg, for det virket innlysende at det ikke ville bli noen overlevende. Det kunne de konstatere da de så bålet av knuste metallplater. Men brannmenn er samvittighetsfulle folk, selv halv to om natten, midt inne i Jura, i full snøstorm. så de lette likevel, uten å vite etter hva, for at ikke hele aksjonen skulle være helt bortkastet, om ikke annet, så de ikke bare skulle ha kommet for å få varme seg litt foran dette enorme bålet som hadde slukt alt på denne fjellsiden, bålet som i samarbeid med snøen hadde for39

vandlet kroppene til hundre og sekstiåtte vettskremte passasjerer til aske og damp.

De lette, med røyken og fortvilelsen sviende i øynene. Det var en ung brannmann, Thierry Mouchot, fra brannkorpset i sochaux, som fant. Dere synes sikkert det er litt rart at jeg kan komme med alle disse detaljene så mange år senere, men jeg kan forsikre dere om at alt stemmer. Jeg har sittet mange timer ansikt til ansikt med denne mannen, for å hale ut av ham, for all ettertid, absolutt alt det han opplevde disse få angstfylte sekundene, for å få ham til å huske hver eneste lille detalj, inntil det absurde. Natten det skjedde skjønte han det ikke med det samme. han trodde først han hadde funnet et lik, et spedbarnslik. Men det var faktisk kroppen til den eneste passasjeren fra Airbusen som ikke hadde brent opp sammen med de andre. Barnet var nesten nyfødt, det var under tre måneder gammelt. Kroppen var blitt slengt ut av flyet i kollisjonen, gjennom den fremre døra på venstre side av Airbusen, som var blitt deformert i kollisjonen. Alt dette kunne ekspertene rekonstruere svært nøyaktig under granskningen, da de prøvde å finne ut hvor spedbarnet og foreldrene satt i flyet. Dette skal jeg komme tilbake til litt senere, ta det helt med ro. Vær tålmodige.

Mouchot, den unge brannmannen, var overbevist om at den lille kroppen han hadde funnet var livløs. Barnet hadde ligget over en time i snøen. Men da han bøyde seg ned til det, merket han seg at ansiktet, hendene og fingrene til barnet nesten ikke hadde blitt blålige i det hele tatt. Kroppen lå et trettitalls meter fra brannen.

Den beskyttende varmen fra flammene hadde pakket barnet inn.

Den unge brannmannen fra sochaux foretok seg da alt det han hadde lært at man skulle gjøre, munn til munn-metoden, deretter hjertemassasje, uhyre forsiktig. Aldri hadde han drømt om at han kom til å måtte redde livet til et spedbarn, og i hvert fall ikke under slike omstendigheter … spedbarnet pustet fortsatt, helt svakt. i minuttene som fulgte tok akutt-tjenesten hånd om resten. Etterpå kunne legene bekrefte at 40

det var brannen i skogen og varmen fra den smeltende flykroppen som hadde reddet det nyfødte barnet, en liten jente med blå øyne, svært blå øyne til å være så ung, antageligvis fransk etter den lyse huden å dømme. hun var blitt slynget så langt bort at hun ikke ble brent levende, men kunne likevel nyte godt av beskyttelsen fra flammene i nattekulda. Det lå en grusom ironi i det, men det var passasjerenes holocaust, der foreldrene hennes også ble fortært, som hadde reddet livet hennes. Det var det legene sa for å forklare mirakelet.

For det var virkelig et mirakel!

De fleste av de franske avisene laget en spesialutgave om katastrofen sent på natten, uten å vente på redningsmannskapenes dom. Kun én dagsavis, L’Est républicain, tok sjansen på å vente litt lenger, på å stanse rotasjonspressen, holde hele staben på vent, og iverksette en ekstraordinær beredskap. Det skyldtes utvilsomt sjefredaktørens teft. L’Est républicain sendte ut en hel hær journalister i hele Jura, de sto og lurte ved blålysene, utenfor sykehusene. Nyheten om mirakelet ble sluppet i totiden om natten. På forsiden av sin utgave den 23. desember 1980 kunne L’Est républicain sette som overskrift: «Mirakeljenta på Mont Terrible». uttrykket ble stående.

Journalistene gikk så langt som til å publisere, ved siden av et fargebilde av den forkullede flykroppen på lysningen, et fotografi av den nyfødte, liggende i armene på en brannmann foran sykehuset Belfort-Montbéliard, der blåfargen i ansiktet, øynene og på lemmene var forsterket. Den korte kommentaren var svært tydelig: «Dramatisk kollisjon da Airbus 5403 fra istanbul til Paris fløy rett inn i fjellsiden på Mont Terrible, på grensen mellom sveits og Frankrike, natt til 23. desember. 168 av de 169 passasjerene og besetningsmedlemmene ble drept momentant eller ble offer for flammene. Kun én overlevde mirakuløst, et spedbarn på tre måneder, som ble kastet ut av kabinen før flyet tok fyr.»

Frankrike våknet til nyheten om ulykken. Den foreldreløse jenta i snøen fikk tårene til å strømme i de tusen hjem. Gjennom hele 41

formiddagen refererte alle nyhetssendingene på radio og tv til L’Est républicains skup. Kanskje begynner det å demre for dere nå? Flodbølgen av varme tårer som skyllet inn over landet denne nasjonale sørgedagen. Én detalj gjensto imidlertid å oppklare. L’Est républicain hadde klart å publisere et bilde av mirakeljenta, men uten navn. Det var komplisert å finne dette navnet klokken to om natten: De måtte få kontakt med Air France i istanbul. Det var vel det sjefredaktøren tenkte. At navnet på mirakelbarnet ikke var så viktig når alt kom til alt. Det er klart at hvis de kunne slå opp et navn under bildet på forsiden, så ville det ha utvidet følelsesregisteret i saken, men «Mirakeljenta på Mont Terrible» var ikke så galt som overskrift, det heller. Det bevarte spenningen når det gjaldt barnets identitet, som kunne avsløres morgenen etter.

Eller senere.

Vi får se.

Dette navnet. i atten år har jeg prøvd å finne det.