Mellommannen

Page 1



Mellommannen



Lars Saabye Christensen

Mellommannen


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-67888-3 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Filmplakat / Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


MELLOMMANNEN

Da antall ulykker i Karmack økte med hele atten prosent bare i løpet av våren og sommeren i forhold til året før, så myndighetene seg nødt til å ansette en Mellommann, dette til tross for en allerede ganske presset økonomi. De hadde for eksempel snart ikke råd til å tenne gatelyktene om kveldene, noe som igjen førte til enda flere ulykker, ikke så alvorlige riktignok, men skrubbsår, hjernerystelser, utslåtte tenner og brukne lårhalser har også sine omkostninger. Og nå som høsten snart stod for døra hadde de ikke noe valg. Stillingen som Mellommann ble utlyst i begynnelsen av september i The Record, eneste avisa i distriktet. Ved fristens utløp en uke seinere hadde bare to menn og én kvinne søkt, ikke helt uventet, en Mellommanns oppgaver tatt i betraktning. Disse tre ble i tur og orden innkalt til samtale med Kommisjonen, som bestod av Patrick Oak, Will Tyler og Ross Noden, henholdsvis Sheriff, Doktor og Prest, tre menn godt over sin beste alder. Det var i grunnen disse som dreiv denne byen, som altså het Karmack, og som lignet andre byer på samme størrelse, med sin hovedgate, Union Avenue, sin lave bebyggelse og sine en gang så velstelte hager og 5


nymalte gjerder, bortsett altså fra alle disse ulykkene som rammet dens hardt plagede innbyggere på denne tida. De to første søkerne kunne strykes ganske raskt. Bob Spencer, en 40 år gammel arbeidsløs truckfører, led av en eller annen slags hudsykdom som gjorde ham lite tiltalende, for å si det mildt. Ansiktet var kopparret og fett og øynene lå presset sammen mellom pannen og kinnene. Derfor så det ut som om han konstant myste. Han møtte aldri blikket til noen og ingen hadde lyst til å møte blikket hans heller. Bare det gjorde ham uskikket som Mellommann. Dessuten hadde han visst et vanskelig temperament. Bob Spencer kastet bort Kommisjonens tid ved i det hele tatt å søke stillingen. Kvinnen, Mrs. Haven, virket lovende ved første øyekast. Hun var 38 år gammel, alenemor til ei jente på ti, noe som selvfølgelig kunne by på problemer i en jobb som denne, men Kommisjonen lot henne få en sjanse. Hun hadde tidligere solgt billetter på The Majestic, eneste kinoen i byen, den også for lengst nedlagt. Hun var velstelt og pen, men ikke for pen, hun hadde snarere et sånt ansikt man ikke forbinder noe som helst med og glemmer så fort man snur seg. Det passet i grunnen bra. Kommisjonen var altså villig til å gi Mrs. Haven en sjanse, men det var før hun åpnet munnen og begynte å snakke for alvor. Stemmen hennes var skjærende og gjennomtrengende og rett og slett en lidelse å høre på. Det kunne de ikke ha noe av. De pårørende var plaget nok fra før, om de ikke skulle få en skrikhals på toppen. Da stod Kommisjonen igjen med bare én søker, Frank Farrelli. Hva mer var det å si om Frank Farrelli, enn at han hadde søkt stillingen som Mellommann? Sant å si ikke mye. Han var 35 år gammel og født og opp6


vokst her i Karmack. Han utmerket seg på ingen måter, men ingen hadde heller noe å utsette på ham. Etter high school drev han dank en periode, eller han tenkte seg om, som han sjøl sa, før han fikk fast plass i luke tre på Karmack Station hvor han solgte billetter. Det var den gangen togene fremdeles stanset her. For fem år siden sluttet de med det og plassen i luke tre var ikke like fast lenger. Siden hadde han gått arbeidsledig og fikk tenkt seg enda bedre om, uten at det hadde hjulpet ham særlig. Faren døde da Frank Farrelli var tretten og han hadde aldri sett havet. Han bodde hjemme hos moren og hadde en gullfisk som het Mark. Sekretæren, Blenda Johnson, som på alle måter var en real dame, fulgte ham opp til møterommet som lå i øverste etasje i Rådhuset, Karmacks staseligste bygning, hvis man ikke regnet med kirken. Det var en murbygning, reist i 1908, da det strømmet europeere hit, polakker, tyskere, italienere, nordmenn og irer, som til slutt ble en salig blanding av hardføre og sentimentale grinebitere her i dette ellers karrige distriktet. Fra Rådhuset hadde man, hvis været tillot det, utsikt i to himmelretninger. Mot vest sluttet byen ved jernbanesporet, ugresset og solnedgangen bak de brune kollene som nesten var dekket av glatte, ovale kampesteiner som isbreene hadde lagt igjen etter seg en gang i tida lenge før oss. Østover gikk Union Avenue gjennom sentrum og ut til boligområdene og Snake River, som også var bygrensen. Man kunne nesten tro at disse to utsiktene ikke tilhørte samme landskapet, men det var sånn Karmack lå til, midt mellom årstidene, midt mellom fjell, ørken og sletter, i det hele tatt midt mellom det meste. Denne morgenen regnet det. 7


Støvet fra sommeren rant ned i kummene. Frank Farrelli satte seg foran Kommisjonen, og sekretæren lukket døra etter seg. Ingen kunne riktig huske når denne Kommisjonen så dagens lys, men det måtte være flere år siden, da det virkelig begynte å gå på tverke i Karmack. Og det var da togene sluttet å stoppe her. Når togene bare farer forbi er det som oftest kroken på døra. Ingen kommer og ingen kommer seg vekk. Frank Farrelli gjorde et hederlig førsteinntrykk. Han var kledd i grå bukser, semsket jakke og en mørk, rutete skjorte. Skoene var nypusset og neglene renset og filt. Dette ble selvsagt lagt merke til og talte til hans fordel. En Mellommann får bare én sjanse og den gjelder det å ta vare på. Noen regndråper rant fremdeles nedover ansiktet hans. Doktoren rakte ham et lommetørkle. Frank Farrelli visste ikke helt hva han skulle gjøre med det og var redd for at han hadde kommet skeivt ut allerede før han fikk åpnet munnen. – Du var tidligere ansatt ved Jernbanen? – Jeg satt i luke tre. – Hva har du gjort siden stasjonen ble nedlagt? – Jeg har sett meg om etter arbeid, passet moren min og tenkt. Doktoren skjøv en bunke papirer til side og ga ordet til Sheriffen. – Tenkt på hva da? – Forskjellige ting. Livet. Framtida. Denne byen. – Og hva tenkte du om livet og framtida, Farrelli? Og denne byen. – At man må ta det som det kommer. Presten lente seg over bordet. 8


– Du er ugift? – Det er korrekt. Ugift. – Og du fylte 35 i mai. Har du ikke tenkt på å gifte deg, stifte familie? – Som jeg sa. Man får ta det som det kommer. – Det er visst slagordet ditt, det, Farrelli. Ta det som det kommer. – Ja. Hva skal man ellers gjøre? Men det gjelder å være forberedt. Presten smilte og ga ordet til Sheriffen igjen, som gikk rett på sak. – Hvorfor søkte du denne stillingen, Farrelli? – Som sagt, jeg har gått ledig i noen år nå. Jeg vil gjerne gjøre nytte for meg. – Du er innforstått med stillingens karakter? – Jeg mener å ha god oversikt. – Jeg tenker mer på om du er i stand til å utføre oppgavene du vil bli pålagt. – Jeg mener jeg er i stand til å ta på meg den byrden. – Også under svært vanskelige omstendigheter? – Jeg satt som sagt i luke tre. Passasjerene var ikke alltid like lette å ha med å gjøre. Særlig ikke mot slutten. De ga meg skylden for at togene ikke stanset. Jeg syntes det var urettferdig. Jeg passet likevel jobben til siste stund. Det er sånn jeg er. Presten avbrøt ham. – Men dette er nok noe annerledes, Farrelli. Du skal møte mennesker, ansikt til ansikt, i deres vanskeligste øyeblikk. Du skal fortelle en mor at datteren hennes har omkommet i en bilulykke. Du skal si til en far at sønnen druknet i elven. Du skal se de pårørende i øynene og … 9


Sheriffen la hånden på Prestens skulder. – Så, så. Det vi spør om, Farrelli, er ganske enkelt om du har noen erfaring i å overbringe dårlige nyheter. – Jeg måtte fortelle moren min at far var død. – Hvordan døde din far? – Han falt ned fra stigen da han skulle reparere takrennen. Det var ikke så høyt, men han traff en ljå som lå i gresset. Med pannen først. Skallen hans åpnet seg som et egg. Beklager. Jeg burde ikke si det. Men jeg så det med egne øyne. Det var forferdelig. Frank Farrelli så ned, dro håndbaken sakte over den glatte pannen og måtte opp med Prestens lommetørkle. Denne gangen var det ikke regndråper han tørket bort, men tårer. Sheriffen var taus et øyeblikk før han fortsatte. – Jeg husker det. Fælt. Hvor gammel var du? – Tretten år. – Jeg husker deg også, sa Presten. Du reiste deg i kirken og stod ved din fars kiste. Det var godt gjort av en trettenåring. – Takk. Det var ikke annet enn min plikt. Frank tørket øynene en gang til og var fornøyd. Dette måtte uten tvil tale til hans fordel. Han var et følelsesmenneske. Han kunne leve seg inn i andres smerte og sorg. Så tenkte han det stikk motsatte, noe han hadde for vane, at det ikke var en blautfisk Kommisjonen var på jakt etter, men heller en kald jævel som kunne overbringe de dystreste beskjeder uten å skjelve i leppene. Og ganske riktig, Sheriffen ga seg ikke. – Gråter du, Farrelli? – Nei, nei. Det er bare regnet. – Vi kan ikke ha en Mellommann som gråter. Det 10


er de pårørendes privilegium å gråte. Ikke Mellommannens. Kommisjonen reiste seg, Frank også. Samtalen var over. De virket ikke direkte misfornøyde med ham, men ga heller ingen løfter. Han ville få beskjed innen kort tid, bare noen dager, kanskje allerede i morgen. Den samme sekretæren fulgte ham ned til utgangen igjen. Da de kom dit, spurte hun om hvordan det hadde gått. Frank sa han mente det hadde gått bra. Han så ned mens han snakket, noe han også hadde for vane. Det stod Blenda Johnson på et lite skilt hun hadde festet på brystet. Hun var søt og firkanta, kledd i hvit bluse og svart skjørt, noe som ga henne et alderdommelig, et gammeldags preg. Det var ikke Frank imot. Han mente å huske henne fra skoledagene, hun gikk et par klasser under ham. Blenda Johnson kunne også røpe at det visstnok ikke hadde gått like bra med de to andre søkerne, ikke at Kommisjonen hadde sagt noe, det måtte han for all del ikke tro, hun følte det bare på seg. Så Frank lå helt sikkert godt an. Han slapp ut og gikk vestover, forbi de gamle barene, Smith’s Corner, Willy’s Saloon, Magic Pub, fulle av skygger som ikke hadde råd til å drikke seg glade lenger, bare fulle og søvnige på kornete sprit. Det regnet ikke lenger. Han stakk innom Bill McQuire, slakteren, en av de få som fremdeles holdt åpent, og ville spandere på seg to t-bones. Bill spurte om Frank hadde noe å feire siden han slo seg såpass løs. Kanskje, kanskje ikke, svarte Frank. Flaks for deg, sa Bill. Men idet han skulle hogge løs det siste stykket sklei kjøttøksa borti hånden hans og tok med seg halve lillefingeren i samme slengen. Bill skreik og begynte å krabbe rundt på gulvet for å finne fin11


gertuppen mens blodet tøyt ut av den skamferte fingeren. – Faen ta deg, Farrelli! Faen ta deg! – Det var vel ikke min skyld! – Faen ta deg likevel! Jeg finner’n ikke! – Du må på sjukehuset, Bill. – Jeg vil faen ikke på noe sjukehus! Ta det drittkjøttet ditt og forsvinn! – Kanskje den ligger i innpakningspapiret? Da vil jeg ikke ha det. Bill McQuire krekte seg opp og kikket i papiret, men der lå det bare to saftige t-bones og ingen fingertupp som tilhørte ham. – Ti daler, sa Bill. – Ti daler? Du har ikke veid dem. – Hvis jeg veier dem koster de tolv, for faen. Rapp deg. Frank rota i lommene etter noen sedler og trakk opp Prestens lommetørkle i stedet. Det var som faen, tenkte han. – Hvis du trur du kan betale med den snytekluten der, tar du feil, Farrelli. Så slo det Frank at han så å si allerede hadde begynt i jobben. – Skal jeg si fra til noen at du har skadet deg? spurte han. Bill McQuire glodde olmt på ham. – Si fra til noen? Har du gått fra vettet? – Bare spurte, Bill. Jeg prøver å være grei. Bill nappet lommetørkleet fra Frank og surret det rundt lillefingeren. – Faen, Bill. Gi meg … 12


– Skal jeg stå her og blø i hjel bare fordi du ikke vil låne meg lommetørkleet ditt? – Det er ikke mitt. – Hvem er det sitt da? – Det er Prestens. Bill McQuire lo høyt. – Prestens? Har du ikke råd til eget lommetørkle? Frank fant omsider pengene og slengte dem på disken. – Forsiktig med den øksa neste gang, Bill. Vi vil ikke ha flere ulykker her i Karmack, vil vi vel? Frank gikk ut med t-bonene under armen, passerte noen magre guttunger som hang på hjørnet av Union og River street. De så etter ham, men rørte seg ikke. Det var ikke lenger vits i å robbe noen for ingen hadde noe på seg. Og kjøttstykkene kunne Frank ha for seg sjøl. Så kryssa han jernbanelinjene, vasset gjennom det gule, fuktige ugraset og kom til en strekning hvor lave trehus lå på hver sin side av en brei og øde gate som førte ingensteds, som rett og slett bare stanset der resten var villmark og stein. I mange av de overgrodde hagene var skilt banket ned i jorda og det var det samme skiltet overalt: til salgs, til leie, til låns. Men hvem ville kjøpe noe her? Hvem ville slå seg ned her? Det måtte i så fall være noen det var noe muffens med. Vinden, det blåste alltid i dette strøket, kom ned fra kollene og fikk de falmede hammockene til å knirke og postkassene til å klapre. Det lød som et skrangleorkester som spilte uten noter. Denne kummerlige gata het April Avenue. Hvordan den ble hetende akkurat det var en gåte, men de eldste mente at det en gang vokste magnoliatrær på denne strekningen og de blomstrer og visner som alle veit i løpet av en eneste måned, nemlig 13


april. Frank Farrelli bodde i det fjerde huset på venstre side, en lav, firkanta kasse med flatt tak og en overbygget veranda langs hele forsiden hvor faren pleide å sitte om kveldene og høre på radioen, lese sportssidene i The Record, preike med naboen og drikke øl hvis det var lørdag, akkurat som de fleste mennene, ikke bare i April Avenue, men i hele Karmack, den gangen det fremdeles var liv laga her, hvis han da ikke stod ute i gata og polerte Chevroleten til den skinte som et digert speil. Det var den gangen president Hoovers drøm hadde gått i oppfyllelse, en bil i hver amerikanske garasje og en kylling i hver av mors gryter. Takrenna, som faren ikke rakk å reparere, hang ennå skeivt. Frank kikket i postkassa før han gikk inn, ropte hallo, uten at noen svarte, skiftet klær, vasket opp det som stod igjen etter frokosten og matet Mark som ikke skinte like friskt lenger, til gjengjeld var den en jævla hissigpropp. Så heiv han kjøttet i panna og freste det tvers igjennom, åpnet en øl, noe han sjelden gjorde, men dette var også en sjelden anledning, og drakk den mens han kikket ut av vinduet. Det var ikke mye å se på, bare den folketomme gata, en blå sykkel som lå slengt i gresset, tørkesnoren mellom stolpene på verandaen der den rutete flanellsskjorta hans hang vannrett i vinden. Frank likte likevel utsikten. Den var hans. Han pleide stå sånn da han bare var en pjokk også, riktignok på en skammel for å rekke opp til karmen, og det var som sagt mer liv den gangen, avisbudet, skolebussen, mennene som var på vei til eller kom hjem fra verkstedene, steinbruddene og siloene, men likevel, han stod her fremdeles og likte det han så, selv om utsikten var tømt for alt han kunne huske. 14