Norrgarn våren 2002
LEIF GW PERSSON
Mellom sommerens lengsel og vinterens kulde en roman om en forbrytelse Oversatt av Henning Kolstad
Leif GW Persson Originalens tittel: Mellan sommarens längtan och vinterns köld Oversatt av Henning Kolstad © Leif GW Persson 2002 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo, 2004, Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-62363-0 1. utgave, 1. opplag 2019 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Bjørnen og Mikael Den beste kilden er den som ikke har forstått betydningen av det han har fortalt. Professoren
1
Faller fritt som i en drøm Stockholm i november
Det var Kalle, 13, som reddet livet til Vindeln, 55. I alle fall var det slik Vindeln selv beskrev det i det innledende politiavhøret. «Hadde ikke Kalle kikket opp og revet meg unna, ville jeg fått faenskapet rett i knollen, og da hadde jeg ikke sittet her nå.» Det hele var en underlig historie helt fra begynnelsen av, først og fremst av tre grunner. For det første ble Kalle regnet som helt døv på begge ørene. Ikke minst av Vindeln selv, som var overbevist om at det eneste Kalle nå forsto var blikk, tegnspråk og kroppsberøringer. Riktignok pratet han mer med ham enn noensinne, men det var jo det en skulle gjøre når noen en likte ble gammel og skral, og Vindeln hadde alltid vært snill mot Kalle. Det skulle bare mangle. For det andre er det en kjent sak at et fallende legemes passasje gjennom luften frembringer forholdsvis lite lyd. Vet man ikke bedre, kan man få inntrykk av at ting faller supersonisk og således holder seg foran all lyd de selv frembringer. For det tredje – og dette var det aller underligste – hvis Kalle likevel hadde hørt noe, oppdaget faren, rykket Vindeln unna og dermed reddet livet hans, hvordan kunne det da ha seg at han ikke hørte lyden av offerets venstre sko, som bare et kort øyeblikk senere traff ham rett i nakken og drepte ham på flekken?
Fredag 22. november Mellom klokken 19.56 og 20.01 fredag 22. november ble tre oppringninger til nødnummeret 90 000 kanalisert til stockholmspolitiets vaktsentral. Den første kom fra en pensjonert jurist som hadde sett hele hendelsen fra balkongen sin i Valhallavägen 38. Juristen presenterte seg med navn og tittel, og han virket ikke det spor oppskaket. Beskrivelsen hans var ordrik, systematisk disponert og egentlig helt bak mål. I korte trekk gikk den ut på at en gærning i lang, sort frakk og skilue med ørelapper nettopp hadde skutt ned en stakkars hundeeier og hunden hans. Nå løp gærningen rundt i ring og skrek usammenhengende, og grunnen til at juristen hadde befunnet seg ute på en balkong i flere minusgrader var at kona led av astma, og at sigarettrøyk hadde en ubehagelig evne til å feste seg i gardinene: «I tilfelle dere lurer på hvordan det hadde seg?» Den andre oppringningen kom fra drosjesentralen. En av sjåførene deres hadde hentet en eldre dame i Valhallavägen 46, og da han holdt opp døren for å hjelpe passasjeren inn i baksetet, oppfattet han med sidesynet at «en stakkar datt ned fra taket på den høyblokken hvor alle studentene bor». Sjåføren var 45 år gammel og hadde innvandret til Sverige fra Tyrkia tjue år tidligere. Han hadde sett verre ting allerede som barn, og han hadde tidlig lært at det fantes en tid og et sted for alt. Derfor anropte han sentralen på radioen, fortalte hva han hadde sett og ba dem ringe politiet mens han kjørte damen til datteren, som bodde på en gård utenfor Märsta. Det var en brukbar tur, og livet gikk videre. Oppringning nummer tre kom fra en mann som etter stemmen 7
å dømme måtte være i yngre middelalder. Han ville ikke si hva han het eller hvor han ringte fra, men han hørtes opprømt ut på en måte som antydet inntak av et stimulerende middel. Han hadde dessuten et godt råd. «Nå har en av de sprø studentene hoppet fra taket igjen. Ikke glem å ta med noen bøtter når dere skal hente ham.» På politivakten gikk alt på for lengst anlagte skinner. Da den ansvarlige operatøren gikk ut med en områdealarm på radioen, hadde hun allerede nedprioritert den ordrike juristen til fordel for drosjesjåføren og den oppskakede med det gode rådet om bøttene, og hun utelot både skytingen, hunden og bøttene. I korthet gikk meldingen hennes ut på at en person hadde falt eller hoppet fra studenthjemmet Nyponet i Körsbärsvägen og havnet på gang- og sykkelveien ovenfor parkeringsplassen tvers over gaten for krysset mellom Valhallavägen og Frejgatan. På stedet skulle det være et lik, samt en opprørt mannsperson som gikk rundt i nærheten, iført sort frakk og skyggelue. Fantes det en patruljebil på de kanter som kunne ta seg av det hele? Det var en bare hundre meter lenger nede i Valhallavägen. Den tilhørte Östermalm vaktdistrikt, VD 2, og den stoppet foran pølsebua ved innkjøringen til Roslagstull sykehus akkurat da alarmen gikk. I bilen satt to av stockholmspolitiets beste. Bak rattet var politiaspirant Oredsson, 24. Oredsson var lys, blåøyd og bredskuldret. Han var nesten ferdig med aspirantpraksisen; om en måned skulle han bli ferdig politibetjent. I sjelen hans glødet en overbevisning om at kampen mot den stadig økende kriminaliteten dermed ville gå inn i en avgjørende fase hvor det gode likevel kom til å seire. I passasjersetet ved siden av Oredsson satt hans nærmeste overordnede, politibetjent Stridh, som var nesten dobbelt så gammel som Oredsson og gikk under navnet Fred For Enhver Pris blant de eldre kollegene. I to timer, helt siden de gikk på vakt, hadde tankene hans utelukkende kretset om en bamsepølse med potetmos, agurk- og reddiksalat, sennep og ketchup, måltidet som skulle gi en forbigående lindring i den elendige tilværelsen hans. Nå kjente han lukten av den, og i kampen om mikrofonen som satt mellom ham og Oredsson var han selvsagt sjanseløs. 8
«235 her, vi hører», svarte Oredsson, kvikk og opplagt som alltid. * Omtrent samtidig med at den pensjonerte juristen fikk kontakt med den kvinnelige radiooperatøren på politivakten, gikk politiinspektør Lars M. Johansson, konstituert leder for Rikskriminalen og M for Martin, ut gjennom porten til sin bolig i Wollmar Yxkulls gata på Södermalm. Johansson forsvant bortover gaten, oppstemt og med raske skritt, på vei til det første møtet med en kvinne som han visste var nydelig å se til og sannsynligvis hyggelig å snakke med også. Det skulle finne sted på en restaurant like i nærheten, der maten var både fortreffelig og rimelig. Ute var det en kald og stjerneklar kveld uten det minste snøfnugg på gater og fortau, og i det store og det hele var dette en henimot ideell kombinasjon for den som ville holde hodet klart, humøret på topp og føttene tørre. Lars Martin Johansson var enslig. I juridisk forstand hadde han vært det siden den dagen for snart ti år siden da hans første kone gikk fra ham, tok med seg de to barna og flyttet sammen med en ny mann til en ny tilværelse i et nytt hus. Men enslig i sjelelig forstand hadde han vært hele livet, selv om han hadde vokst opp sammen med seks søsken og to foreldre som hadde truffet hverandre for over femti år siden, fortsatt var gift med hverandre og kom til å være det til døden skilte dem ad. Det var ikke slik at Johanssons enslighet skyldtes arv og bakgrunn. Han hadde ikke manglet trygghet, nærhet og omgang med andre i oppveksten. Alt det der hadde han hatt i rikelig monn, og han hadde fortsatt tilgang til slikt hvis han var interessert, men nå i voksen alder hadde han begynt å granske sin bevissthet på jakt etter lykkelige barndomsminner, og de eneste han hadde funnet var fra situasjoner hvor han var helt i fred. Situasjoner hvor han sto alene på scenen, stykkets eneste aktør, han og bare han. Å påstå at Johansson trivdes med ensligheten var en betydelig underdrivelse. I henhold til den vedtatte malen for menneskers samliv var det atskillig verre enn som så. Enslighet var en nød9
vendig og avgjørende forutsetning for at Johansson skulle fungere, både i en enkel, menneskelig forstand som gikk ut på å koble alle dagene sammen til et skikkelig liv, og i yrkesmessig sammenheng, der det bare gjaldt å opptre riktig overfor andre, uansett slektskap, vennskapsbånd eller følelser i sin alminnelighet. Og i så måte hadde tilværelsen hans nærmest vært ideell etter at kona gikk fra ham og tok med seg ungene. Til jul to år etter skilsmissen hadde han fått en LP-plate i julepresang av datteren, som da var sju år. Det var A Lonely Man med Elton John, og rent bortsett fra at noe eller noen hadde grepet ham varmt om hjertet da han leste teksten på omslaget, hadde det slått ham at dette vitnet om uvanlig stor menneskekunnskap hos en som bare var sju år. Og at den personen i voksen alder enten ville bli meget sterk og selvstendig, eller risikere å bli knust under sin egen innsikt. Det som forstyrret hele regnestykket, dette sikre, kontrollerbare og beregnelige livet, var Johanssons interesse for kvinner. Duften deres, den myke huden, nakkegropen mellom hårfestet og den smale halsen. Dette hjemsøkte ham i drømme om natten, når han ikke kunne verge seg på annen måte enn å rote sengetøyet sammen til en svett rull midt i sengen, og det hjemsøkte ham midt på dagen, når han våken, edru og helt klar i hodet kunne vri nakken ut av ledd på grunn av en rank rygg og et par brune bein som han aldri ville få se igjen. Hun som nå ville snakke med ham, satt på en halv armlengdes avstand ved samme bord på en restaurant som serverte utsøkt og meget rimelig mat. Han hadde truffet henne to dager tidligere, da han holdt et foredrag om virksomheten ved Rikskriminalen for en gruppe jusutdannede politisjefer. Hun spiste pasta med skalldyr og sopp, og det med en påtagelig fryd som satte ham i godt humør. Det var et godt tegn. Hvis en kvinne pirket i maten, var det et dårlig tegn som dreide seg om annet enn mat. De hadde snakket med hverandre for første gang i pausen mellom de to forelesningene hans. Snakket om hvor trist det var å bo på hotell i Stockholm når man hadde liv, hjem og venner i Sundsvall. Og så til saken. «Hvis du ikke har noe bedre fore fredag kveld, har jeg en utmer10
ket restaurant i strøket der jeg bor.» Johansson nikket bekreftende og kikket ned i kaffekoppen av hvit plast. Han hadde latt den norrlandske brytningen tre litt tydeligere frem enn ellers. «Jeg trodde aldri du skulle våge å spørre. Hvor, når og hvordan?» Og nå satt hun der. På en halv armlengdes avstand. Egentlig bør jeg si noe om ensligheten min, tenkte Johansson. Advare henne, i tilfelle jeg skulle bli riktig begeistret for henne og hun for meg. «Pasta, olivenolje, basilikum, tomat, skalldyr og litt sopp. Hva er det for noe galt med potetpannekake og stekt flesk? Jeg er oppfostret med slikt.» Johansson nikket og la fra seg gaffelen. «Det tror jeg du vet. Ellers ville jeg ikke sittet her.» Hun hadde lagt fra seg gaffelen, og nå så hun ganske begeistret ut. Ålreit, tenkte Johansson. Han ristet på hodet og hevet vinglasset. «Jeg har ikke peiling. Jeg er en enfoldig gutt fra landet. Fortell.» * Sju over åtte, bare to minutter etter at de hadde mottatt meldingen, kom Stridh og Oredsson til stedet. Oredsson hadde kjørt inn på gang- og sykkelveien som gikk ovenfor parkeringsplassen parallelt med Valhallavägen, og han slo på fjernlyset før han gikk ut av bilen. Noen meter foran bilen satt en eldre mann i skyggelue og mørk frakk. Han gynget med overkroppen, og i armene holdt han en hund som liknet en mindre schäfer. Han lot ikke til å ense at de kom. Omtrent ti meter bortenfor, akkurat i kanten mellom gangveien og gresskråningen opp til husveggen, lå en livløs skikkelse. Rundt hodet var det en blodpøl med nærmere en halvmeters radius. Den skinte som smeltet tinn i lyset fra bilen. «Jeg kan sjekke om han lever.» Oredsson så spørrende på Stridh og hektet av seg sikkerhetsbeltet. «Hvis du synes det er ubehagelig, kan jeg gjøre det.» Stridh nikket med et visst ettertrykk. Det var han som var sjef. Oredsson ristet på hodet og åpnet bildøren. «Det er i orden. Jeg har sett atskillig verre ting.» 11
Stridh nøyde seg med å nikke. Han spurte ikke hvor en tjuefireårig politiaspirant hadde opplevd slikt. Et sted måtte han ha gjort det. Da han meldte fra til vakten noen minutter senere, snakket han klart og kortfattet i en tone som virket fullstendig uberørt. På stedet var det en død mannsperson. Det trengtes ingen ambulanse, med andre ord. De omfattende skadene og likets plassering tydet på at den aktuelle mannspersonen hadde falt eller hoppet fra en av de øverste etasjene i den tilstøtende bygningen, en høyblokk på minst tjue etasjer som inneholdt studentboliger, og som av en eller annen grunn ble kalt for Nyponet. Et vitne befant seg på stedet, en eldre mann som hadde vært ute og luftet hunden. Kollega Stridh snakket med ham akkurat nå. Det ville være fint om vakten kunne sende en person fra krimmen, samt en kriminaltekniker, så skulle Oredsson i mellomtiden ordne med sperringer rundt liket. Andre forsterkninger trengtes ikke, i alle fall ikke foreløpig. «Ja, slik ligger det an», avsluttet Oredsson. Ingen vits i å nevne at bikkja også er død, tenkte han. * I kantinen på krimmen satt kriminalinspektør Bäckström og glodde på TV, og hittil hadde alt gått bra. Til fredagskveld å være hadde det vært uvanlig rolig, og da en patrulje slepte inn en gateslåsskjempe for en halvtime siden, hadde Bäckström oppdaget faren i tide og rukket å smette inn på WC. I stedet ble det en av kollegene hans som måtte ta seg av faenskapet. En dego, selvfølgelig, og like lurvete som slike alltid pleide å være. Vanligvis arbeidet Bäckström ved voldsavsnittet, men han hadde konstant dårlig økonomi, derfor ble han nødt til å jobbe en del overtid. Det var riktignok bare idioter som jobbet nede på vakten en fredagskveld, men tre dager før lønning hadde han ikke hatt noe valg. Så her satt han, og hittil hadde alt gått bra. Helt frem til dette øyeblikk, da jourhavende kommissær sto i døren og virket like sur som han pleide. Han så oppfordrende på Bäckström. «Jeg har et lik til deg, Bäckström. Ligger visstnok på gangog sykkelveien nedenfor den studentskyskraperen ovenfor parke12
ringsplassen ved Valhallavägen og Frejgatan. Jeg har snakket med Wiijnbladh på teknisk avdeling. Du får sitte på med ham.» Bäckström ble litt lysere til sinns. Et selvmord, tenkte han. En av disse studentbenglene hadde vel hoppet fordi han ikke hadde fått stipendet i tide. Det var fortsatt gode muligheter til å gå av vakt før baren stengte. * Det varte en god stund før Bäckström og Wiijnbladh dukket opp. Et selvmord var noe som ikke gikk fra en, og en ekstra kopp kaffe var aldri noen dårlig idé. Men verken Stridh eller Oredsson hadde ligget på latsiden. Oredsson hadde sperret av området rundt stedet hvor liket lå. På politiskolens kriminaltekniske kurs hadde han lært at politifolk nesten alltid sperret av for små områder, så han hadde tatt i litt ekstra, og båndet med blå og hvite striper var pyntelig strukket mellom passende lyktestolper og trær. Det hadde kommet noen nysgjerrige mens han holdt på, men etter en rask titt på liket hadde samtlige snudd og gått derfra. Han hadde naturligvis ikke rørt liket. Det hadde han lært på det samme kurset. I mellomtiden hadde den eldre kollegaen hans trøstet Vindeln. Etter en stunds overtalelse hadde han fått mannen til å sette seg i baksetet på politibilen, og han hadde selvfølgelig fått lov til å ta hunden med seg inn. I fellesskap hadde de svøpt hunden i Stridhs eget teppe, det som han alltid tok med på lange nattevakter – av grunner som bare angikk ham selv. I bilen lå det ganske riktig en liten presenning som de pleide å bre ut i baksetet når de fraktet fylliker, men det var virkelig ikke noe man pakket inn døde i, særlig ikke rett for øynene på en pårørende. «Han heter Kalle», forklarte Vindeln med tårer i øynene. «Han er jemthund, men jeg tror det er litt støver i ham også. Han ble tretten i sommer, men han er en sprek rakker.» Vindeln snufset og tidde mens Stridh klemte skulderen hans. Etterpå hadde Stridh begynt å avhøre ham. Vindeln het selvfølgelig ikke Vindeln. Det var bare noe han ble kalt. Han het Gustav Adolf Nilsson, var født i 1930, og i 1973, da han var arbeidsløs bygningsarbeider, hadde han flyttet 13
fra Norrland til Stockholm for å gå på attføringskurs i Arbeidsmarkedsdirektoratets regi. Men noen ny jobb hadde han aldri fått. «Det var kompisene på kurset som satte navnet på meg», forklarte Vindeln. «Jeg er født og oppvokst på de kanter, og vi pratet ganske mye om hvordan det var hjemme. Ja, så ble det Vindeln, da. Etter Vindelälven, som du kanskje har hørt om?» Stridh nikket igjen. Han kjente den. Vindeln og Kalle bodde like i nærheten, to trapper over bakgården i Surbrunnsgatan 4. Omtrent på denne tiden, etter at de hadde spist middag og før kveldsnyhetene på TV, pleide de å gå sin vanlige kveldstur. De gikk alltid samme rute. Først over Valhallavägen ved krysset med Surbrunnsgatan, deretter gang- og sykkelveien parallelt med Valhallavägen ned til Roslagstull, der de pleide å snu og gå hjem igjen. Men i godvær hendte det at de gikk et stykke til. I skråningen nedenfor studenthjemmet Nyponet hadde Kalle et av yndlingstrærne sine, så der pleide de å ta den første lengre pausen. «Det er viktig at de får tid til å snuse ordentlig rundt», erklærte Vindeln. «For en hund er det som å lese avisen.» Akkurat mens de sto der og Kalle leste avisen sin, løftet han plutselig hodet og kikket rett oppover langs husfasaden. Hvorpå han kastet seg bakover med et kraftig rykk i båndet. «Jeg holdt på å tryne. Hadde ikke Kalle kikket opp og revet meg unna, ville jeg fått faenskapet rett i knollen, og da hadde jeg ikke sittet her nå.» Vindeln nikket med ettertrykk. «Tror du han hørte noe han reagerte på?» Stridh krotet noe på notisblokken. «Ikke snakk om.» Vindeln ristet på hodet med enda større ettertrykk. «Han er døv på begge ørene. Det må ha vært den derre sjette sansen de har. Enkelte jemthunder har det. En sjette sans.» Stridh nikket, men sa ikke noe. Hvis Kalle hadde hatt en sjette sans, måtte den ha sviktet rett etterpå, da offerets venstre sko kom deisende etter, traff ham i nakken og drepte ham momentant. «Det var for jævlig.» Vindeln begynte å snufse igjen. «Der sto 14
vi og så på faenskapet, Kalle og jeg, og plutselig kom skoen hans farende.» «Den kom rett etter avdøde?» spurte Stridh avledende. «Nei, ikke akkurat. Vi sto der og kikket. Det tok en god stund.» «Et minutt? To minutter?» «Nei, ikke et helt minutt. Så lang tid tok det ikke. Men det tok nok en ti–tjue sekunder. Det gjorde det.» «Ti til tjue sekunder, sier du. Du tror ikke at det kan ha vært enda kortere?» «Jo, det virker vel lenger når en står på den måten. Men en del sekunder tok det nok.» Vindeln snufset høylytt og snøt seg i neven. Mens Stridh snakket med Vindeln, hadde Oredsson passet på å bruke øynene. Skoen hadde han straks oppdaget, den lå bare noen meter fra liket, og den tilhørte trolig offeret, siden vedkommende manglet venstre sko, og siden høyreskoen på den døde foten var mistenkelig lik den som lå på bakken. Et øyeblikk hadde han overveid å hente en plastpose i bilen og legge skoen i den, selvsagt på samme sted og i samme stilling som den lå nå, men den tanken hadde han skjøvet fra seg. På det kriminaltekniske kurset hadde de ikke sagt noe spesielt om behandling av nettopp sko, men han gikk ut fra at den skulle behandles som et hvilket som helst spor, derfor lot han den ligge der den lå. Verken været eller noe i omgivelsene tilsa at han skulle avvike fra den gylne hovedregelen i form av spesielle sporsikrende tiltak, som det het. Sånn får det bli, tenkte Oredsson og følte seg ganske tilfreds med beslutningen. Han fikk følge hovedregelen om å røre så lite som mulig og overlate letingen til teknikerne. I stedet gikk han over til å granske fasaden ut fra en tenkt loddrett linje fra offerets nedslagssted og rett oppover langs bygningen. Et sted i femtende eller sekstende etasje – bygningen lå i en skråning, slik at han ble usikker på hva han skulle regne som første etasje – lot det til at et vindu sto åpent tross kulden. Omtrent femti meters fallhøyde, tenkte Oredsson, som var årskullets beste skytter og en kløpper til å bedømme avstand. Og femti meter kunne stemme ganske bra med den sørgelige forfatningen liket var i. Oredsson så på klokken. Nå hadde det gått en drøy halvtime siden vakten lovet 15
å sende krimmen og en tekniker. Hva er det de somler med, tenkte Oredsson irritert. * Bäckström var liten, fet og primitiv, mens Wiijnbladh var liten, smal og nett, og sammen utfylte de hverandre godt. Og de trivdes med å arbeide sammen. Bäckström syntes at Wiijnbladh var en feig tufs som det ikke engang var nødvendig å heve stemmen overfor, han gjorde uansett som han fikk beskjed om. Wiijnbladh på sin side betraktet Bäckström som en mentalt tilbakestående koleriker som det var en ren drøm å samarbeide med når man foretrakk å holde full kontroll selv. Siden begge var gedigent inkompetente, oppsto det heller ingen faglige gnisninger. Kort sagt var de litt av et radarpar. Nøyaktig en time etter at de hadde fått meldingen, innfant de seg på gang- og sykkelveien nedenfor studenthjemmet Nyponet. Men da skal det i sannhetens navn anføres at det på denne tiden av døgnet tok nesten ti minutter å kjøre fra krimmen på Kungsholmen til parkeringsplassen ved krysset mellom Valhallavägen og Frejgatan, der de hadde valgt å sette fra seg bilen. «Hva faen er dette her?» utbrøt Bäckström og dro misbilligende i sperrebåndet foran liket. «Har det brutt ut krig?» «Det er et sperrebånd», svarte Oredsson rolig. De blå og underlig bleke øynene hans mønstret Bäckström. Han sto bredbeint og urørlig med de grove armene hengende langs sidene. «Det ligger en hel rull i bilen hvis du trenger mer.» Fytterakkern for en sjuk jævel, tenkte Bäckström. Det der er ingen politimann, han ser jo ut som en skikkelse fra en gammel nazifilm. For noe rask de slapp inn i politiet nå for tiden. Han bestemte seg for å skifte emne med en eneste gang. «Det skulle være et vitne her», sa han. «Hvor faen er det blitt av ham?» Han så surt på de to uniformerte. «Ham kjørte jeg hjem for en halvtime siden», svarte den eldre og atskillig fetere kladden som sto ved siden av den unge nazisttypen. «Han var litt sjokkert og ville hjem, og jeg har allerede snakket med ham. Jeg har navn og adresse hvis du vil ha kontakt med ham.» 16
«Helt i orden, helt i orden», sa Wiijnbladh beroligende. «Uten å foregripe begivenhetene synes jeg nok at dette minner sterkt om et selvmord. Visste dere forresten at det begås tjue ganger flere selvmord enn drap her i byen?» Hoderystingen tydet på at de ikke var klar over dette, men ingen av dem virket spesielt interessert i å gå nærmere inn på saken heller. «Det står et vindu på vidt gap i femtende eller muligens sekstende etasje, avhengig av hvordan man regner.» Oredsson pekte opp mot fasaden. «Det har stått åpent siden vi kom hit. Tross kulden.» «Men det høres jo aldeles utmerket ut», svarte Wiijnbladh med ekte varme i stemmen. «Mine herrer, la oss ta en titt på liket. Hvis vi er heldige, har han kanskje noe i lommene. Stikker du ned og henter fotoapparatet mitt?» Wiijnbladh nikket oppmuntrende til Oredsson. «Det ligger i baksetet. Ta med vesken som ligger i bagasjerommet også.» Oredsson nikket uten å svare. Vi skal tidsnok ta oss av sånne som deg, tenkte han. Foreløpig er jeg bare menig soldat, og det gjelder å holde seg i geleddet uten å gjøre seg bemerket. Men bare vent. * Det er noe som ikke stemmer, tenkte Johansson. Han hadde snakket om italiensk mat, om en reise han nylig hadde gjort til SørøstAsia, og på direkte oppfordring hadde han fortalt om sin oppvekst i Norrland. Han hadde gjort det på en stillferdig og humoristisk måte, og for den som kunne lese mellom linjene var det helt åpenbart at Lars Martin Johansson var godt orientert, begavet, hyggelig og vellykket, at han hadde penger i banken, og at han dertil var fri og ugift, samtidig som han var høyst kapabel når det gjaldt fysisk omgang mellom mann og kvinne. Middagsgjesten hans virket interessert, og hun lot til å more seg. Signalene hun ga var tydelige nok. Men likevel var det noe som ikke stemte. Hun hadde kvittert med sin egen bakgrunn, datter av en advokat i Östersund, moren hjemmeværende, en eldre og en yngre søster, studert jus i Uppsala, praktisert en stund i påtalemyndigheten, blitt interessert i politiarbeid og søkt seg inn på politi17
sjefopplæringen. Og for den som hadde øyne å se med og ører å høre med, var det helt åpenbart at hun både var pen og velorientert, begavet og hyggelig, og sikkert en meget god partner i det rent fysiske samkvemmet mellom kvinne og mann. Du har et mannfolk, tenkte Johansson, men du lar være å nevne det fordi du er litt for veloppdragen, litt for konvensjonell og litt for tilbøyelig til å gardere deg. Du kan godt tenke deg et diskret eventyr, men skal du våge mer enn som så, vil du først være sikker på at du kan komme ut av denne affæren med mer enn du allerede har. Johansson kunne i og for seg også tenke seg et diskret eventyr. Han hadde til og med gjennomført et og annet. Men når det gjaldt politikvinner, var det en viktig komplikasjon inne i bildet. Nesten alle politikvinner var sammen med mannlige politifolk, og det var ti ganger flere menn enn kvinner i politiet, derfor ble etterspørselen både gigantisk og umettelig. Johanssons eldste bror var gårdeier og bilselger. Han var rik, slu, lavpannet og rå, og han kunne se tvers igjennom både venner og fiender. En gang hadde Johansson ertet ham for den blonde, vakre sekretæren han hadde. Ja, hva var det egentlig som ble sagt? «Du skal få et godt råd», hadde eldstebroren bemerket. «En bør aldri skite i eget reir.» På tide med en liten spansk en, tenkte Johansson. Taktikken kunne fungere selv på godt kjente kompiser, så det var ingenting i veien for at den kunne gjøre det på en kvinnelig vikarierende politiinspektør fra Sundsvall. «En helt annen ting», sa Johansson og smilte avslappet. «Hvordan står det til med typen din nå om dagen? Det er ganske lenge siden jeg har sett ham.» Hun tok det godt. Skjulte forbauselsen godt ved hjelp av vinglasset. Så på ham og smilte med en liten bekymringsrynke i pannen. «Jo, takk, ham er det bare bra med. Jeg visste ikke engang at dere kjente hverandre?» «Fikk han den jobben han søkte på?» spurte Johansson, som ville ha fast grunn under føttene raskest mulig. «Som assisterende lenspolitimester, mener du?» Ingen rynke lenger. 18