Han serverer høydepunktet. Ansikter som forteller at det ikke finnes noe lykkeligere øyeblikk. Ikke i kveld. Ikke på lenge. Men de tar feil. Han er programmert, ingen bevegelse er tilfeldig. Så ser han grimasene, knyttnevene og ordene, de som spyttes ut av tusen munner:
While you lOOk for the beacon of hope I’m driving nails into your coffin You lost yourself in the flaming visions Here I come – your long lost Griffin Allsangen burde løfte ham opp og piske ham fram. Oksygenet svir som gnister i halsen. Magemusklene strammes. Blodet fosser til hodet. Men det finnes ikke noen nye faser i ham. I stedet stiger han ned et trinn på refrenget:
Whipping the soul At painkilling pace Leaving the flesh Burning for lost days Hvor ble de magiske øyeblikkene av?