Zofia Nałkowska
Medaljonger Oversatt av Julia Wiedlocha, MNO
Zofia Nałkowska Originalens tittel: Medaliony Oversatt fra polsk av Julia Wiedlocha Etterord av Julia Wiedlocha Copyright © Jan Kujawski Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 Utgitt med prosjektstøtte fra Kulturrådet. Innkjøpt av Kulturrådet
ISBN 978-82-02-73828-0 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia 2022 Satt i 10.5/14.5 pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Professor Spanner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7
Bunnen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
21
Kvinnen på gravlunden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
31
Ved togsporet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
41
Dwojra Zielona . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
49
Engen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
59
Mannen er sterk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
65
Voksne og barn i Auschwitz . . . . . . . . . . . . . . . . .
75
Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
85
professor spanner
1. Det var andre gang vi var der. Morgenen var solfylt, vårlig og kjølig. Havbrisen blåste friskt, den manet frem minner om en svunnen tid. Bak trærne i den brede, asfalterte alleen lå en mur, bak muren befant det seg en vidstrakt åpen plass. Vi visste hva som ventet oss. Denne gangen var vi i følge med to eldre herrer. De kom som Spanners «kolleger» – begge var professorer, de var leger og vitenskapsmenn. Den ene var høy og gråhåret med et smalt ansikt og edle trekk. Den andre var også høy, men tykk og tungfør. Det runde ansiktet virket godmodig og nærmest bekymret. De var nokså likt kledd, i utenlandske klær av den småbyaktige sorten – lange svarte vårfrakker av kvalitetsull og myke svarte hatter. Det ukalkede mursteinshuset sto avsides til i et hjørne av plassen, som et ubetydelig anneks til det store Anatomiinstituttet. Først gikk vi ned i den romslige, mørke kjelleren. I dag som i går lå de døde i det skrå lyset fra de høyt plasserte vinduene. De nakne, kremhvite, unge kroppene minnet om skulpturer og var i utmerket forfatning selv om de 9
hadde ligget her i månedsvis i påvente av øyeblikket det ikke lenger ville være behov for dem. De var stablet oppå hverandre i avlange sementtrau som liknet sarkofager, med hendene slapt langs kroppen og ikke i kors over brystet som begravelsesskikken tilsa. Hodene var så presist kuttet av kroppene at man skulle tro de var av stein. I en av sarkofagene, på stabelen av lik, lå den hodeløse «sjømannen» – en praktfull ung mann, stor som en gladiator, med et skip tatovert på det brede brystet. Over omrisset av to skipspiper sto de meningsløse ordene: Gud være med oss. Vi passerte trau på trau med lik, og de utenlandske herrene fulgte etter og observerte. De var leger og forsto langt bedre enn oss hva det var vi så. Anatomiinstituttet hadde kun behov for fjorten lik. Her var det tre hundre og femti. To store baljer inneholdt hårløse hoder, menneskelige ansikter kastet i en grop som poteter; noen på siden som mot en pute, andre med ansiktet vendt opp eller ned. Hodene var gulaktige og glatte, også de utmerket bevart, også de presist kuttet av, som stein. Ytterst i en av baljene, med ansiktet mot taket, så vi det lille, kremhvite hodet til en gutt som kunne ha vært atten år gammel da han døde. Han hadde halvveis lukkede mørke øyne. Fyldige lepper med samme farge som ansiktet formet et trist, tålmodig smil. De regelmessige, markerte øyenbrynene var hevet som i vantro. I denne merkelige situasjonen, som overgikk hans fatteevne, ventet han på verdens endelige dom. Deretter fulgte flere trau med døde, baljer med krop10