Magnet av Lars Saabye Christensen

mere og heller se hans sjel, selv om det skulle vise seg at den bare var en liten flekk? I sitt hvite kostyme var hun mer vitenskap enn kunst.

– Hvorfor henger han her nede? spurte Jokum.

– Det er ikke plass til ham andre steder.

Dette syntes Jokum nærmest lød som en dom over ham selv. Han var dømt til å bli henlagt. Men er det bare dette hensyn det kom an på, plassen, at vi får overlevert mer enn vi har plass til? Er det ikke også slik at det som i sin tid skinte, etter hvert taper sin glans og henvises til skyggene, kjellerne, mørket, slik den samme tiden, nå i form av fremtid, også kan løfte opp og gjøre synlig det som først ble møtt med spott eller lukkede øyne? Det var en trøst. Å kunne komme til sin rett. Hvordan ser dette regnskapet ut? Det er bare å slå fast at det meste, det aller meste, ender i glemsel, og verre enn som så, det ender ikke engang der, i glemselen, for det er aldri blitt husket.

Uansett, denne stavhopperen hadde akkurat nå snodd seg over tidens list uten å rive og fått en plass i Jokum Jokumsens lys.

– Takk, sa han.

Så hentet Jokum ryggsekken med skittentøy i og gikk høyreist, det gjorde han, gikk høyreist langs Drammensveien. At det finnes ting, tenkte han, som ennå ikke er funnet, gjør det tross alt verdt å leve, selv om det kan bli mye å samle på. Under Gjensidiges gamle klokke, som viste tre på fire, bestemte han seg for andre gang denne dagen og denne bestemmelsen var et resultat av den første, nemlig å besøke Nasjonalgalleriet. Det gjelder altså å bestemme seg. Og man kan heller ikke ombestemme seg før man har bestemt seg, noe han for øvrig ikke hadde planer om. Han hadde bestemt seg. Han var høyreist. Da han kom til Skillebekk nølte han ikke, men dukket inn i telefonkiosken som stod der ved den lille, trekantete parken, med fontene og benk, som på den tiden het Olaf Bulls plass. Og jeg kan ikke understreke sterkt nok hvor få muligheter som faktisk forelå i denne epoken når man hadde noe på hjertet og ville ha det ut og den man ville ha det ut til ikke var til stede. Man hadde ikke annet enn telegram, brev og telefon, enten i hjemmet, på arbeidsplassen, det som i dag foraktelig kalles fasttelefon, eller som i dette tilfelle, i en rød, trang kiosk, eller boks, i jern og glass, også kalt Riks, utstyrt med hylle, oppslagstavle, katalog og selvfølgelig telefon, tegnet av arkitekten 53