Elin Viktoria Unstad
Illustrert av Henry Bronken
Til pappa. For Kheopspyramiden og Kassiopeia. For brunosten og bøkene. Men mest av alt for å tenne pussene.
KAPITTEL 1
Der jeg møter en fe
Det begynte med et poff. Lyden poff. Jeg var alene på rommet mitt. Det er akkurat sånn jeg vil ha det. Jeg liker å legge puslespill på gulvet eller sitte i senga med en bok. Begge deler mens det er rolig rundt meg. Jeg liker ikke masing eller synging eller roping eller krangling. Dessverre har jeg to søstre. Henry! roper den ene. Kom hit! roper den andre. Gjør ditt. Bli med på datt. Jeg skulle ønske jeg kunne svare: Nei, nei og mer nei. Men det er ikke så lett. Denne dagen satt jeg på gulvet med et nytt puslespill. Egentlig var det ikke nytt. Jeg fant det i kjelleren da jeg lette etter noe jeg kunne sortere puslespillbiter i. Mamma var ganske lei av at jeg brukte skåler fra kjøkkenet. Til 11-årsdagen hadde jeg håpet å få et proft sorteringssett, men foreldrene mine hadde gitt meg nye ski isteden. Puslespillesken så helt vanlig ut. Jeg ville ikke lagt merke til den, om det ikke hadde vært for to ting: Den ene var at esken lå midt på gulvet i kjelleren. Den andre var de to ordene som sto skrevet på lokket: Ikke rør! Jeg tok den selvfølgelig med meg. Oppe på rommet satte jeg meg på teppet og åpnet esken. Haugevis av puslespillbiter rant utover gulvet. Akkurat da kom lyden for første gang. 7
Poff, sa det. Jeg skvatt. Jeg hoppet faktisk så høyt at jeg mistet esken. Eller nei, det var ikke det som skjedde. Esken forsvant. Den ble rett og slett bare borte. Alle puslespillbitene også. Poff, sa det igjen. Lyden kom fra løse lufta. Det kan være jeg burde ha rømt. Løpt ut av rommet mens jeg skrek så høyt jeg kunne. Men det gjorde jeg ikke. Jeg vet ikke engang hvorfor. Det falt meg bare ikke inn. POFF, sa det med voldsom lyd. Plutselig sto det noen der. Ja, jeg tuller ikke. En gutt hadde dukket opp midt på gulvet. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde rømt mens jeg hadde sjansen, men nå var det for sent. Gutten så nemlig rett på meg. Jeg stirret tilbake. Han var like høy som meg og hadde to armer og to bein og et hode. Likevel så han rar ut. Alle klærne hans var hvite og blanke, til og med skoene. Og på toppen av hodet satt en rosa hatt på skrå. Men det var absolutt ikke det rareste. I hånda hadde han nemlig en tryllestav. Nå lurer du kanskje på hvordan jeg visste at det var en stav til å trylle med? Den kunne jo være til fekting? Til å klø seg på ryggen med? Eller bare en vanlig pinne? Svaret er at det sto på staven. Ordet var skrevet på langs, med store bokstaver: TRYLLESTAV. Jeg lurte på om han pleide å glemme hvordan tryllestaven hans så ut. Eller om han hadde så mange andre staver at det gikk i krøll. Det kunne også være han trodde jeg var dum, såpass dum at jeg ikke ville forstå hva det var av meg selv. Men det ville jeg nok ha gjort. Bortsett fra bokstavene var tryllestaven hvit og blank, 8
akkurat som klærne hans. Nå tenker du sikkert at hele greia var vidunderlig og magisk og fantastisk. Men det syntes ikke jeg. Ikke i det hele tatt. Jeg ville være i fred på rommet mitt. Nå viftet han tryllestaven rundt omkring, som om han kjedet seg. Innimellom pekte han med den på meg. Det var ikke særlig hyggelig. Hadde han tenkt å forvandle meg til noe? En frosk? Eller en flue? For alt jeg visste, ville han pelle meg i nesa med den. Alt sammen var sprøtt. Til slutt ble det likevel for dumt å ikke si noe. «Hei,» bestemte jeg meg for. «Endelig,» ropte han. «Feer kan ikke snakke til mennesker før de blir snakket til.» «Tuller du?» sa jeg. «Tuller?» spurte han. «Tror ikke det.» «Er du en fe?» «Jeg sa jo det.» «Men det er bare jenter som er feer.» «Det er vel samme om det er en jente eller en gutt. Jeg er en fe, sånn er det.» «Snakker du på rim?» «Hvorfor ikke?» spurte feen. «Rim er fin.» «Du kan ikke si det.» «Det rimer.» «Ikke helt,» sa jeg. «Bare nesten.» «Noen bryr seg. Andre bryr seg ei. Jeg er kul. Du er gul.» Han begynte å le. Den rosa hatten havnet enda mer på skrå. 9
«Slutt med det der,» sa jeg. «Og jeg er ikke gul heller.» Jeg så på ham en stund. Han sluttet å le, men fortsatte å glise som en gal. Det var plagsomt nok med to søstre. Jeg trengte ikke en fe i tillegg. Søstrene mine holdt seg i alle fall vekk fra rommet mitt. For det meste, i alle fall. Dessverre virket det ikke som om feen planla å gå sin vei. Da måtte jeg vel gjøre det selv. Jeg sukket og reiste meg. «Hvor skal du?» spurte han. «Ehhh …» mumlet jeg og prøvde å finne på et svar. «Jeg skal … ehhh … på do,» sa jeg til slutt, og så gjorde jeg akkurat det. Jeg gikk. På do.
K A P IT T E L 2
Der jeg får tomatsuppe i håret
Like etter at jeg kom inn på badet, banket det på døra. Min første tanke var at feen hadde fulgt etter meg. Jeg svarte ikke. «Henry?» spurte mamma. «Ja,» sa jeg med så vanlig og fe-fri stemme jeg fikk til. «Maten er klar,» sa hun. Til middag må alle sitte rundt bordet. Samtidig. Det kan være ganske slitsomt, men jeg var glad for å ha noe annet å tenke på. Feer og tryllestaver var sprøtt. For sprøtt. «Kommer,» svarte jeg. Familien min er sikkert perfekt. Jeg har en mamma og en pappa og to yngre søstre. Fredrikke på 7 år er den yngste. Isabel er midt imellom, to år eldre enn Fredrikke og to år yngre enn meg. De er så søte, så. Det er i alle fall det folk sier. Jeg er den eldste. Og jeg er gutt. Så jeg antar at jeg burde vært stor og tøff, trent fotball tre dager i uka, løpt på ski om vinteren, spilt Fortnite i timevis. Vel, beklager å måtte skuffe alle i hele verden. Jeg er ikke sånn. Jeg har likevel mange interesser. Puslespill er yndlingshobbyen, men jeg liker også å lese, å tegne, å bygge med leire og å hekle eviglange remser med garn. Den lengste remsen jeg har heklet, ble 62 meter. Mamma og pappa har plass ved hver sin kortende av spisebordet. Søstrene mine og jeg sitter på en benk langs den ene siden. På den andre siden er det for trangt til at det går an 11
å sitte. Dessverre for meg. Isabel og Fredrikke krangler nemlig som gale. Mammas idé var derfor å plassere meg i midten. Genialt? Nei, faktisk ikke. Middagen begynte med et hyl. Denne gangen kom det fra høyre side. «Hun tok vann før meg!» sa Fredrikke, som mener at det meste er dårlig gjort. «Det var min tur.» «Isabel?» spurte mamma rolig. «Kan du helle oppi til Fredrikke også?» «Så klart,» smilte hun lurt. «Freddy skal også få.» «Ikke kall meg Freddy!» ropte Fredrikke. «Jeg er ikke en gutt.» «Ikke rop,» sa mamma. «Det var ikke meg,» sa Isabel. «Jeg ropte bare fordi hun er en dust,» sa Fredrikke. «Jenter,» sa pappa. «Nå spiser vi middag.» «Ta suppe,» kommanderte mamma. «Fredrikke først.» «Ja takk,» svarte Fredrikke mens hun øste oppi suppe og så trassig på Isabel. «Skal vi ha tomatsuppe? Igjen?» Det var Isabels tur til å klage. Hun klinket skjeen i skålen og bråkte så mye hun fikk til. «Kan jeg ta bare makaroni?» «Nei.» Mamma presset leppene sammen. «Og det er to uker siden sist vi hadde tomatsuppe.» Jeg ventet til de andre hadde forsynt seg. Først tok jeg tomatsuppe, så makaroni, og jeg spiste sakte. Ingen fikk gå fra før alle hadde spist opp. Noen minutter senere slengte Isabel skjeen fra seg. «Jeg er mett,» sa hun. «Allerede?» spurte mamma. «Du har ikke spist mer enn en halv porsjon,» sa pappa. 12
«Prøv noen skjeer til.» «Orker ikke.» Fredrikke kastet et blikk bort på henne. Så satte hun uskyldige øyne i pappa. «Isabel spiste opp kjekspakka da hun kom hjem fra skolen.» «Gjorde du?» spurte han. «Hun lyver,» sa Isabel. «Det gjør jeg ikke.» «Det gjør du det, så.» «Slutt med det der,» sa mamma så høyt at jeg skvatt. «Dere er ikke babyer.» «Hun er en baby!» ropte Isabel. Fredrikke reiste seg opp på knærne. «Det er jeg ikke!» Isabel begynte å le. Det var aldri et godt tegn. Faktisk var det et så dårlig tegn at jeg burde ha rømt med en gang hun begynte. Jeg ville tilbake til rommet mitt. Feer, rare klær, rosa hatter og tryllestaver var faktisk bedre enn dette. Fredrikke ble like rød som tomatsuppa. Så lente hun seg fram foran meg og grep tak i håret til Isabel. Hun skubbet til meg også, men ingen la merke til det. Isabel hylte. Rett ved siden av øret mitt. Så høyt at jeg ble svimmel. Det tok ikke lang tid før Isabel fikk summet seg. Hun langet ut mot Fredrikke. Dessverre traff hun suppeskålen min. Den spratt opp i lufta, og før jeg rakk å reagere, hadde jeg suppe over hele meg. «Jenter!» sa pappa. «Å, Henry, så dumt,» sa mamma. Fredrikke og Isabel ble faktisk stille i noen sekunder. Så begynte de å le. Pappa ga meg en bunt tørkepapir. Jeg prøvde å tørke opp suppa, men det var kliss overalt. Til og med på sokkene mine. 13
Søstrene mine lo så fælt at jeg måtte holde meg for ørene. «Nå er det nok,» sa mamma. «Ikke le av Henry.» «Han har jo suppe i øret,» sa Isabel mens hun hikstet av latter. «Og i håret,» klarte Fredrikke å presse ut mellom latterkuler. Akkurat da falt en makaroni ned fra hodet mitt. Den svippet innom buksa mi før den rullet videre og landet på gulvet. Jeg hadde ikke lyst til å sitte her et sekund lenger. «Takk for maten,» mumlet jeg. Men jeg mente det ikke.