__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Mikaela Bley

Louise Oversatt av Heidi Grinde


Mikaela Bley Originalens tittel: Louise Oversatt av Heidi Grinde Copyright © Mikaela Bley 2018 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-62749-2 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign og omslagsfoto: Anders Timrén Bakgrundsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook, Litauen 2020 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Dag – du er den eneste jeg hører i støyen


Dette er en roman. Jeg vil understreke at samtlige personer og hendelser er produkter av min fantasi, og at enhver likhet med virkelige hendelser og sammenhenger derfor er rent tilfeldig. Men jeg har likevel tatt meg den frihet ü gjøre bruk av en del virkelige steder og enkelte offentlige personer for ü gjøre historien sü troverdig som mulig. Dette har jeg gjort med respekt, og hüper jeg har lykkes med det. De fleste stedene jeg beskriver i boken, er virkelige steder, skjønt jeg har endret noen detaljer. I enkelte tilfeller har jeg benyttet meg av forfatterfriheten og har tilpasset politisk og politifaglig arbeid, slik at det passer inn i den fiktive historien jeg forteller.


tirsdag 2. desember


LOUISE 01.37

Louise Bohman lå i sengen og stirret ut i det mørke rommet. Selv om gardinene var trukket tett for, opplevde hun vinduene som truende. Det var snart to dager siden hun hadde vært utenfor døren. Orket rett og slett ikke å møte virkeligheten der ute. Redselen for hva folk ville si om henne, virket nesten lammende. Hun visste at neste dolkestøt kunne komme fra nær sagt hvor som helst: avisene, tv-en, mobilen, pc-en, brevsprekken i døren. Men hva mer kunne de finne på å si om henne enn det som allerede var blitt sagt? Anders var død. Bare dét var vanskelig å ta inn – at han ikke fantes lenger. Enten var man skyldig, eller man var ikke skyldig. Som advokat visste hun at sannheten ikke alltid var så enkel. Og selvfølgelig kunne hun være skyldig i mye, men stemte det virkelig, det folk påsto? At hun hadde presset Anders så hardt at han ikke ville leve lenger? Anklagene og beskyldningene de siste dagene hadde vært så absurde at hun ikke visste hvordan hun skulle imøtegå dem lenger. Dementere? Jo da, det hadde hun gjort. Og hva hadde det ført til? Bare nye beskyldninger. Men hun måtte ikke glemme at det hverken var politiet eller rettsvesenet som var ute etter henne. Måtte huske at det var mediene som trengte en syndebukk – og de politiske motstanderne som øynet en mulighet til å bli kvitt henne. 11


Nå snudde hun seg mot Rolf, som lå nesten urørlig ved siden av henne med ryggen til. Dynen hadde glidd ned til like over hoften, og hun så hvordan den nakne ryggen hevet og senket seg, langsomt og rytmisk, i takt med åndedragene hans. Hun strøk ham forsiktig over armen og krøp nærmere. Det hadde begynt lenge før Anders tok livet av seg. Hun hadde fått mye, og stort sett negativ, medieomtale i hele høst – til tross for at alt hun hadde sagt og gjort, var til folkets beste. Avisene elsket å skjelle henne ut, karikere henne, fremheve den spisse nesen hennes. Og det som ble skrevet, var ofte så overbevisende at hun nesten begynte å tro på det selv. Var hun så ond, stygg og farlig som de påsto? Hun lå og vred seg urolig i sengen, og var så opptatt av sine egne tanker at det tok en stund før det gikk opp for henne at hun faktisk hørte en lyd. Som om det var noen i leiligheten. Hun holdt pusten og ventet på at det skulle knirke i døren eller knake i en gulvplanke. Langsomt satte hun seg opp. Uten å vekke Rolf listet hun seg ut i stuen, trykket seg inn mot veggen og lyttet før hun kikket forsiktig ut i entreen. Men der var det ingen. Hun trykket varsomt ned klinken på ytterdøren, og kjente at den var låst. Hun tittet ut gjennom kikkhullet, men trappeavsatsen lå i mørke. Da hørte hun en lyd bak seg. Det tok et øyeblikk før hun skjønte at den kom fra gjestetoalettet innerst i entreen. Hun listet seg lydløst dit bort, og hørte snufsing der innefra. «Er det deg, Nora?» hvisket hun og banket forsiktig på døren. «Lukk opp, er du snill, vennen.» Gjestetoalettet. Det var der Nora alltid hadde gjemt seg da hun var liten og redd for monstre. Da hadde Louise rett som det var funnet den lille datteren sin sammenkrøpet ved klosettet der inne. 12


Men nå svarte hun ikke. Louise hørte bare snufsingen – og redselen endret seg til en annen type angst. «Snille vennen min, kan du ikke åpne døren?» ba hun. «Lukk opp.» Hun tvang seg til å snakke rolig, men hendene skalv, og egentlig hadde hun lyst til å skrike. Så hørte hun plutselig Noras stemme: «Jeg kan bare ikke gå på skolen mer, aldri, fatter du det?» «Det er klart du kan, Nora. Kjære deg, kan du ikke åpne døren så vi kan snakke sammen?» Lille Nora – datteren deres, som alltid hadde vært så sterk. «Alt er din skyld, mamma! Ingen vil være sammen med meg lenger.» Louise lukket øynene hardt igjen. Det sved og brant bak øyelokkene. Hun visste at det var hennes skyld. Det var på grunn av jobben hennes at Nora hadde det vondt. Tidligere på dagen var hun blitt oppringt av rektoren på Noras skole, som fortalte at noen av klassekameratene hadde terget henne for alt avisene hadde skrevet om moren den siste tiden. Og til slutt hadde rektor bedt Louise om å holde Nora hjemme til det verste hadde gitt seg. Det var en hån. Når skulle denne heksejakten ta slutt? Ville den overhodet ta slutt noen gang? Louise var blitt rasende. Hvorfor er det alltid ofrene som må bøye seg og vike unna? Og til slutt brast det ut av henne – hun greide ikke holde seg: «Hvorfor ber dere ikke mobberne holde seg hjemme til det verste har gitt seg? » Rektor hadde selvfølgelig ikke noe godt svar på det, men samtalen kom ikke til å gjøre skolesituasjonen noe lettere for Nora akkurat. «De sier at du er et jævla monster,» sa Nora bak den lukkede døren. «At du er en motbydelig, avleggs feministfitte. At du er en morder!» «Kjære Nora, åpne døren! Vær så snill!» Det ble stille inne fra toalettet. Hva skulle hun gjøre? Louise var ikke vant til å føle seg 13


så hjelpeløs. Men hun måtte være sterk, gå på med løftet hode, i det minste for sin fjortenårige datters skyld. «Vil du ha en kopp te, vennen?» Fremdeles ikke en lyd fra Nora. «Jeg går og setter på tevann.» Louise gikk ut på kjøkkenet og fylte vannkjelen. Egentlig hadde hun lyst på noe sterkere, pluss en beroligende tablett, men sto imot trangen. Hun måtte holde seg klar i hodet. Hun hadde akkurat hentet fram kavringer og syltetøy da hun hørte et dunk ute fra entreen. Hun listet seg ut dit igjen. La enda en gang øyet mot kikkhullet i ytterdøren, men det var fremdeles så mørkt ute i trappen at hun ikke kunne se noe. Samtidig hørte hun, bak ryggen, at døren til gjestetoalettet ble åpnet. «Nora, er du der?» Hun snudde seg, og så at døren sto åpen. Nora måtte ha smøget seg tilbake til rommet sitt. Først da så Louise ned på dørmatten. Det lå en konvolutt der. Gratulerer med navnedagen sto det utenpå. Pluss et hjerte. Det var andre desember, tenkte hun. Beata. Ingen visste at hun het Beata. Det navnet hadde hun strøket da moren gikk bort for mange år siden. Hun rev opp konvolutten, tok ut kortet og leste hva som sto der: Anders ble myrdet – du slipper ikke unna!


ELLEN 17.10

Vinden slet i den hvite fuskepelsen, og Ellen holdt den sammen i halsen der hun vasset i snøen bortover Birger Jarlsgatan. Det hadde snødd uten stans i tre dager nå, og et hvitt dekke hadde lagt seg over Stockholm. Ofte måtte hun klatre opp på brøytekantene for å komme seg fram. Det krydde av folk på alle kanter, og hun følte seg iakttatt, som om noen i dette øyeblikk holdt henne under oppsikt. Men da hun snudde seg i folkevrimmelen, var det ingen som møtte blikket hennes, ingen som stirret. Isteden så hun speilbildet sitt flimre forbi i butikkvinduet, og snudde seg raskt vekk. Som alltid når hun ville overdøve sine egne tanker, skrudde hun volumet på maks og lot Justin Biebers «Mistletoe» fylle hodetelefonene. It’s the most beautiful time of the year. Ellen krysset Stureplan, forbi den glisne, skjeve julegranen midt på torget, og skyndte seg inn i varmen på restaurant Brillo. Straks hun var innenfor døren, dugget brillene til. Hun stakk dem i lommen og bestemte seg for ikke å si noe om det dårlige synet, som hadde kommet veldig brått på sensommeren. Grunnen var stress, hadde legene sagt. Hun nikket til hovmesteren og gjorde en håndbevegelse mot spisesalen for å si at hun hadde venner som ventet der inne, og fant fram selv. Så lot hun blikket gli over bordene. Gi deg, slapp av, det er vennene dine, for faen, forsøkte 15


hun å oppmuntre seg selv – trakk pusten dypt et par ganger, smilte bredt og vinket til de fem som satt ved et bord innerst i lokalet. Det var Mickan og Fia, som hun var blitt kjent med på videregående i Lundsberg, Nils, Hugo – og William, som hun ikke hadde sett på veldig lenge. «Ellen! Endelig! Kom og sett deg her!» ropte Hugo og pekte på en ledig plass ved siden av ham. «Det er jævlig lenge siden sist,» sa han og trakk fram stolen. «Vi har sett deg på tv, selvfølgelig, men det er altfor lenge siden jeg fikk gitt deg en klem. Hvordan har du det?» «Bare bra, kjempebra,» sa hun litt overveldet og satte seg. «Og du, da?» «Æsj, jeg gjør det jo ganske så bra for tiden, så jeg kan ikke klage. Kanskje du kan lage en reportasje om den fremgangsrike butikken min,» sa han, men senket stemmen da han fortsatte: «… som jeg antagelig blir nødt til å stenge etter jul, ettersom jeg ikke selger et eneste par engelske herresko. Jeg må bare finne på noe annet først, så det ser ut som jeg stenger fordi jeg har noe bedre i sikte …» «… og ikke fordi du suger som forretningsmann,» avbrøt Nils, som satt ved siden av Hugo. «Hei, Ellen,» sa han. «Og det sier du,» sa Hugo og la armen om skulderen til Nils. «Jeg ville gjøre det mye bedre om folk som deg faktisk betalte for skoene, istedenfor å snylte på vennene sine.» Han snudde seg mot Ellen igjen. «Men du, skal du ikke kjøpe et par sko i julegave til pappa?» «Jo, klart det,» sa hun og sa samtidig hei til Fia og Mickan, som så ut til å være fordypet i en samtale. «Nei vel, men kanskje du vil ha et glass sjampanje eller en drink?» fortsatte han og lo og hostet om hverandre. Ellen skjønte at han fremdeles kjørte hardt på med både drinker og røyk. Egentlig hadde hun ikke tenkt å drikke i kveld – det var en del av de nye retningslinjene hun hadde lagt for livet sitt. Angsten – den hun hadde som mål å bli kvitt – ble ofte mer brutal når hun våknet om morgenen etter en kveld med 16


altfor mye vin. Men på den annen side – hun følte at hun trengte noe for å komme seg gjennom denne kvelden. Hugo grep flasken, tryllet raskt fram et glass og skjenket i. Ellen tømte glasset i ett drag. Han stirret på henne, men hadde vett til ikke å si noe. Fylte opp glasset igjen isteden. Vennene hadde allerede vært der en stund, og Ellen gjorde sitt beste for å ta dem igjen, falle inn i tonen og høre på alt pratet om gamle minner, felles venner og bekjente, og hva alle skulle gjøre i julen. Hun forsøkte å engasjere seg, men hadde vanskelig for å opparbeide noen særlig interesse. Isteden ble hun fascinert av hvor ukompliserte problemene deres var, og hun kjente et stikk av misunnelse ved tanken på hvor tilsynelatende bekymringsløst livet deres virket. «Har du alltid hatt så langt hår?» spurte Hugo plutselig og la armen på stolryggen hennes. «Ja, alltid.» «Du ble født med langt hår?» Hun smålo av den dumme vitsen, og over at han ikke hadde noe annet å si. «Særlig.» «Og jeg ser jo at du jobber som krimreporter i TV4 – men er du singel ennå?» «Ja.» «Jeg også. Men jeg føler meg faktisk moden for å treffe noen. Etter nyttår dukker hun opp, det er jeg sikker på. Men foreløpig er det William og jeg – og så du, da.» Han lo. Ellen kikket stjålent bort på William, som satt og fiklet med mobilen. Av de fem rundt bordet var det ham hun hadde hatt minst kontakt med i de årene de hadde kjent hverandre. Han hadde gått på Östra Real, og etter eksamen hadde han studert i utlandet i mange år. Han hadde alltid vært kjent for å være penere enn han hadde godt av. Nå drev han noen nattklubber i sentrum og var blitt en slags kjendis-DJ. Et ganske merkelig yrkesvalg, tenkte hun, for han hadde alltid vært temmelig stille og reservert. 17


Hun skulle til å si noe til ham, da mobilen plinget i vesken. Det var et nyhetsvarsel fra TT: Politiet innleder etterforskning av pressesekretær Anders Heeds død. Hun så opp og møtte blikket til Hugo. Han hadde kikket bort på mobilen hennes. «Unnskyld,» sa hun. «Jeg skal legge den vekk.» «Nei da, helt i orden – jobber du med den saken?» spurte han. Hun ristet på hodet. «Ikke direkte, men etter denne meldingen blir jeg sannsynligvis innblandet på et eller annet vis.» «Men … Anders Heed? Var ikke det selvmord?» spurte Hugo. «Var ikke han den politikeren som hoppet fra taket på Rosenbad for noen dager siden?» «Jøss,» sa Ellen og smilte. «Skal si du følger med.» «Ja – men det er altså mulig at han ikke hoppet likevel?» sa Hugo og lot blikket gli rundt bordet. «At noen dyttet ham utfor?» Han smilte bredt, som om han ble forbauset over sine egne ord. «Tøffe greier!» «Hva?» sa William og så opp fra telefonen. «Hva snakker dere om?» «Justisministeren. Louise Bohman,» sa Fia. «Har hun myrdet sin egen pressesekretær, altså?» «Og jeg som syntes det var svære nyheter at han hoppet fra Rosenbad,» sa Hugo, som virket imponert. «Ja, han valgte et bra bygg, synes jeg,» sa Nils. «Skjønt selv ville jeg heller valgt Riddarhuset.» «Klart det,» flirte Hugo. «Vent nå litt,» sa Ellen. «Alt som står i meldingen, er at politiet har satt i gang etterforskning. Bohman ble overhodet ikke nevnt.» «Hallo – hvor har du vært de siste dagene, da?» sa Nils. «Du burde være den første til å vite hva som blir sagt om Louise Bohman.» «Ja, selvfølgelig vet jeg hva folk sier om henne, men det som har kommet fram de siste dagene, er bare spekulasjo18


ner. Tabloidavisene elsker å fråtse i skandaler som de ikke aner noe om ennå,» sa Ellen. «Men det er ikke bare avisene – følger du ikke med på Flashback?» sa Nils. «Det er vel der dere journalister snuser opp de store skupene?» «Hva står det der som ikke står i avisene, da?» «Sjekk selv, men ingen røyk uten ild, som man sier,» sa Nils. «Men likevel,» sa Hugo. «Det er så typisk for den politiske eliten.» «Hva? Å myrde folk?» spurte Fia. «Nei – å hykle,» sa Hugo. «Louise Bohman bor på Östermalm og er stinn av penger. Da er det jævlig enkelt å si at hun står på de svake og sårbares side. Hun er forresten gift med den risikoinvestoren Rolf Bohman. Har ikke faren din hatt noe med ham å gjøre?» «Nei, men Bohman kjøpte noen helse- og omsorgsinstitusjoner av faren min,» sa Fia. «Jeg tror William måtte innom et par av dem etter at han ble dumpet av den eskortejenta han var sammen med en stund, ikke sant?» «Ha-ha-ha,» sa William uten et smil. «Men alvorlig talt,» fortsatte Hugo. «Rolf Bohman er ganske dyktig, tror jeg. Jævlig god til å hjelpe andre med investeringer også.» «De bor i samme hus som meg,» sa William. «Er det sant?» spurte Ellen. «Ja visst,» sa William og flirte. «De eier hele tredje etasje. Jeg var på visning der da leiligheten var til salgs. Femten rom, nesten 500 kvadratmeter, og 160 000 per kvadratmeter. Det var prisantydningen.» «Hva? Fikk de det?» undret Hugo. «Ja.» «Ikke at prisen spiller noen rolle for deg, William, eller hva?» Hugo lo. «Nei, men det hadde ikke vært noen lønnsom handel. Skal vi bestille snart? Jeg er sulten, og nå har jo Ellen kommet også.» 19


«Enig,» sa Hugo. «Du skal vel ha trøffelpizzaen som vanlig, Mickan?» «Nei, nei,» sa hun. «Den er så last year, nå spiser jeg bare pizza med løyrom.» De vinket på servitøren, bestilte mat, noen flasker vin og en dram til hver. Etterpå spiste de, drakk og røykte, og rettferdiggjorde røyken med å si at festrøyking ikke var så farlig siden det skjedde så sjelden. Så begynte Hugo og William å snakke om en tur de hadde tatt for noen uker siden, og hvor mange jenter de hadde hatt. De begynte å bli temmelig fulle. Ellen kjedet seg og gikk ut på toalettet. Ved et av bordene satt Viggo, som var journalist i Expressen. Han var sammen med en dame som hun ikke kjente igjen, men hun skulle veldig gjerne visst hvem hun var og hva de snakket om. Viggo hadde en fenomenal evne til alltid å befinne seg i begivenhetenes sentrum. Bare noen timer etter nyheten om Anders Heeds død på søndagen, hadde han greid det kunststykket å få et intervju med enken. Hverken han eller enken hadde spart på kruttet. Forståelig nok, iallfall fra hennes side. Vanessa Heed var i sjokktilstand, hun var ute av seg, og hadde nettopp mistet mannen sin og faren til sin lille sønn. Hun hadde behov for å snakke, behov for å finne en syndebukk, og hun var ikke nådig mot justisministeren. Uten noen form for sensur hadde Viggo latt henne si at Bohman var et hensynsløst maktmenneske som hadde presset mannen hennes med urimelige krav. Til slutt i artikkelen hadde hun sagt rett ut at det var Bohmans skyld at mannen hennes hadde tatt livet av seg. Det var ikke veldig god journalistikk, men Ellen var nødt til å innrømme at det iallfall var blitt en god story, som man sa. Nå kikket hun stjålent bort mot Viggos bord, og kunne ikke la være å lure på hva han hadde hørt om politietterforskningen. Reporteridentiteten hennes overtok igjen. Nysgjerrigheten. 20


Et øyeblikk lurte hun på om hun skulle gå bort og slå seg ned ved Viggos bord, men hun greide å beherske seg og gikk inn på dametoalettet isteden. Hun var her sammen med vennene sine, ikke for å tenke på jobben eller annen gammel dritt. Bare koble av og kose seg. Hvor vanskelig kunne det være?

Profile for Cappelen Damm AS

Louise  

Louise er en spenningsroman om sannhet, svik og bitre familiehemmeligheter. Den kontroversielle justisministeren Louise Bohman våkner en mo...

Louise  

Louise er en spenningsroman om sannhet, svik og bitre familiehemmeligheter. Den kontroversielle justisministeren Louise Bohman våkner en mo...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded