Leksjoner i kjærlighet

Leksjoner i kjærlighet

Lucy Dillon

Leksjoner i kjærlighet Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Lucy Dillon Originalens tittel: Unexpected lessons in love Oversatt av Bente Rannveig Hansen © Lucy Dillon, 2020 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70043-0 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: www.stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 9,5/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til alle som har hørt den lille stemmen inni hodet – og våget å følge den.

Prolog Brooklyn Bridge, oktober

Jeannie gikk med hendene til Dan foran øynene, men var ikke redd. Her og nå, i den herlige champagneboblen av et øyeblikk, var hun lykkeligere enn hun noensinne hadde trodd at man faktisk kunne være.

Så langt hadde langhelgen i New York bestått av den ene romantiske overraskelsen etter den andre. Dan hadde planlagt helgen i all hemmelighet, men hadde valgt alle de tingene Jeannie selv ville ha plukket ut: en formiddag da de bare kunne gå rundt og kikke i vintageforretningene på Chelsea Market, fulgt av en ettermiddag i Central Park der de vandret i knastrende, kobberfarget løv, med en kakao i hånden. Drinker og østers, gule drosjer og kulørte lys på Times Square, fordekte kyss inne på den travle undergrunnsbanen: Hvert sekund hadde føltes som om de spilte hovedrollene i sin egen film.

Hotellet var så lekkert at Jeannie ikke ville hatt noe imot å tilbringe hele helgen inne på det knøttlille, lekre rommet, med myke tepper på gulvet og enda mykere belysning. Og med Dan, selvfølgelig. Bare hun tenkte på den solbrune huden hans mot det nystrøkne, hvite sengetøyet, kjente hun et varmt støt av lykke: Det var noen høydepunkter hun ikke ville dele med moren når hun kom hjem.

Denne dagen var den siste, og de hadde begynt den med eggefrokost og kaffe ved disken i en delikatessebutikk. Så ble de med på en guidet spasertur rundt til stedene der Jeannies pophelter fra åttitallet hadde oppholdt seg. Dan hadde tålmodig tatt selfier av dem ved øvingslokalet til Blondie, og utenfor leiligheten der Madonna hadde bodd på ordentlig. Det var 7

riktignok bare murstein og vinduer, men for Jeannie var dette gatene der hvor lydsporet til livet hennes hadde kommet piplende ut av ingenting, fra musikere som en gang hadde strevd akkurat som hun selv gjorde. Det hadde kjentes befriende da guiden fortalte om tilbakeslagene og suksessene deres, og hun hadde kysset Dan i takknemlig kjærlighet og lurt på om han ante hvor viktig det var for henne at han tydeligvis hadde hørt de tingene hun ikke hadde sagt.

Nå var de på Brooklyn Bridge, og Dan forsikret at hun kom til å se noe hun aldri ville glemme om hun bare fortsatte å gå, ett, to, tre skritt til.

«Der,» sa han, men fjernet ikke hendene fra øynene hennes med det samme. Jeannie løftet sine egne hender – de var små, og smidige nok til å bevege seg raskt opp og ned på gripebrettet på ukulelen hennes – og la dem over Dans. Han hadde store, sterke og stødige dyrlegehender, hender som pleide skadde hunder og hjalp kalver til verden. Det sto et kjølig gufs fra elven nedenfor, men mellom Dan og Jannie var det en gullskimrende glød.

Hun lente seg bakover og inn mot kroppen hans, ville ikke at øyeblikket skulle ta slutt. Himmelen var i ferd med å skumre, og sjelen til Jeannie var fylt til randen av musikk, lik euforisk fuglesang som rislet gjennom blodårene. Bestevenninnen Edith hadde insistert på at den slags lykke var uoppnåelig i det virkelige liv. Men for en gangs skyld tok Edith Constantine feil.

Helt feil.

«Klar?» Det var en lett ertende klang i stemmen til Dan; hun tok seg i å håpe at han ikke hadde ført henne ut til kanten av broen. Jeannie var ikke særlig begeistret for høyder. Hun prøvde febrilsk å huske om hun hadde fortalt Dan det – av og til glemte hun at de ikke hadde nådd det kjedelige stadiet der de kjente hverandre ut og inn, omtrent som en bruksanvisning.

Allergisk mot marsipan, redd for kråker, ting man først nevnte når man ikke hadde noen interessante ting igjen å prate om.

«Ta-da!» Dan tok bort hendene, og hun gispet da den glitrende silhuetten av Manhattan ruvet foran henne, en svart og sølvblank collage av skyskrapere og lys som gnistret i mørket.

«Wow!» Jeannie vred seg rundt i favntaket hans så de ble 8

stående nese mot nese. Dan var like kjekk uansett hvilken vinkel man så ham fra. Vinden fikk den blonde luggen til å falle ned i øynene hans, som var ualminnelig dypblå, og Jeannie måtte nesten klype seg i armen. Tenk at dette var livet hennes.

Det kjentes altfor perfekt, altfor romantisk, til at det kunne være virkelig. Og så var det likevel det. Endelig skjedde det med henne. Dette var kjærlighet.

«Jeg er så lykkelig!» utbrøt hun, og ble forbauset over å se at Dan hadde tårer i øynene, slik hun selv også hadde. Han blunket, som om heller ikke han kunne begripe hvor fullkommen denne stunden var.

Og så skjedde det. I noe som virket som sakte film slapp Dan henne, tok et skritt bakover og gikk ned på kne. Folk gikk over broen; noen uffet seg og skrittet rundt ham, mens andre skjønte hva som foregikk og stoppet smilende opp.

Jeannie blunket. Nei, vent. Var dette … var dette det hun trodde det var? Hjertet hamret mot brystkassen. Hadde Dan tenkt å fri til henne? Hun hadde ikke engang våget å forestille seg dette øyeblikket, og nå var hun midt oppi det. Et frieri … det var noe som skjedde bare én gang. En eneste gang i livet.

Det svimlet for Jeannie, som om Dan faktisk hadde tatt henne med ut til kanten av broen.

«Jeannie McCarthy,» sa Dan, og nå hadde folk samlet seg i klynger langs fortauet. «Jeg vet at vi bare har kjent hverandre i fem måneder, men det har vært de lykkeligste fem månedene i mitt liv. Vil du gifte deg med meg?»

Manhattan kneiste bak Dan, lik en enda større flokk med tilskuere som smilte til de elskende og funklet som stjerner.

Rundt dem løftet folk mobilkameraene sine stjålent mens de holdt pusten. Det føltes som om hele New York ventet på svaret hennes.

Dan så opp på henne med det blå blikket som fikk henne til å smelte. Han var dødskjekk, intelligent, og han hadde tatt henne med til New York for å fri. Hva mer kunne hun be om?

Hva mer kunne hun ønske seg?

Munnen hennes åpnet seg før hun rakk å besvare disse spørsmålene for seg selv.

«Ja!» sa hun, og alle på broen applauderte.

Kapittel én Mai året etter

Jeannie McCarthy var tjue minutter og seks kilometer unna Longhampton rådhus da hun fikk den første tanken om det forestående bryllupet sitt som hun ikke kunne skyve til side.

Tanken var: Jeg får ikke puste.

Den klaustrofobiske fornemmelsen i brystet hadde riktignok en viss sammenheng med kjolen hun hadde på seg. Brudekjolen til Jeannie var en drøm av en kreasjon, med underskjørt av tyll som vislet for hver minste bevegelse, og et snøreliv av sateng overstrødd med delikate elfenbenshvite roser. Ikke noe Jeannie normalt ville ha valgt – stilen hennes gikk mye mer i retning av haremsbukser og/eller Doc Martens, avhengig av været – men hun var blitt så paff over det elegante synet som møtte henne i speilet, at det hadde føltes som om hun ikke hadde noe hun skulle ha sagt. Hun så riktig ut i den, som en ekte brud. Butikkassistenten hadde slått seg for munnen med hvite, hanskekledde hender, og innehaveren hadde kommet ilende bort til prøverommet og rakt henne et glass Prosecco for å gratulere. «Der er den,» hadde hun sagt stakkåndet, og nikket ærbødig. «Stol på meg, kjære, der har du kjolen din.»

Det hadde føltes som om det var skjebnen som hadde ført Jeannie til kjolen, den første hun hektet ned fra stativet. Og det hadde føltes som om det var skjebnen når Dan var den første til å sende henne en melding den kvelden hun motvillig hadde begitt seg ut på nettdating, etter å ha gitt opp å finne den rette på den gammeldagse måten. Så, fra det første treffet til bryllupsdagen, hadde det bare gått ett år. De hadde ikke kastet bort så mye som et sekund. Eller, som innehaveren av salongen sa 10

det mens hun nikket betryggende: «Når du har møtt den rette, så vet du det.» Alt hadde skjedd så fort. Veldig, veldig fort.

Den andre grunnen til at Jeannie kjente det stramme i brystet, var naturligvis den økende erkjennelsen av at hun var i ferd med å gjøre en alvorlig feil.

Jeannie prøvde å trekke pusten igjen, enda dypere denne gangen, og trodde hun skulle kveles. Hun hadde ikke fått puste ordentlig siden hun var blitt snørt inn i korsettet borte i brudesuiten, og hun var ganske sikker på at oksygenmangelen hadde begynt å virke inn på hjernen, for nå svimlet det for henne.

Glasset med avkjølt champagne som hun hadde drukket før hun dro derfra, gjorde ikke saken bedre. «Så du blir litt roligere!» hadde hotellinnehaveren sagt med et smil. Mer alkohol.

Faren hennes hadde hjulpet henne med å drikke opp.

Mrs. Hicks. Jeannie Hicks.

Det hørtes ut som en fremmed. Det hørtes ut som et hikk.

Før klokken var tre, ville hun bli Mrs. Jeannie Hicks for resten av livet. Jeannie McCarthy, sanger og låtskriver, lærer, datter, ville bli … en annen.

Panikken skjøt som en rakett opp i strupen på henne, og etterlot seg et beskt slep av kosmisk støv. Jeannie svelget, men den sviende fornemmelsen ble ikke borte. Hun kastet et raskt blikk på faren, Brian, som satt ved siden av henne i baksetet, men han stirret ut av vinduet mens han mumlet fram talen sin for seg selv, med innlagte pauser og smil og små anerkjennende nikk der han forestilte seg at folk ville komme til å le.

Det er nerver, sa Jeannie til seg selv. Det er bare nerver. Og det er ikke det minste rart, det viser nemlig at du tar ideen om ekteskap på alvor, sånn som det står i alle bloggene. Forpliktelsen. Den livslange forpliktelsen overfor ett menneske, i gode og onde dager og så videre.

Hun lente seg bakover mot skinnsetet i den eneste Rolls Royce Silver Shadow-en som fantes i landet, og trakk pusten så dypt som korsettet tillot. Det var bare en ørliten sup med luft. Som den lille derten med eggerøre hun hadde fått i seg på hotellet. Som den urolige høneblunden natten før. Ikke nok av noe som helst til å møte det isfjellet av ydmykelse som reiste seg truende foran henne.

11

Jeannie tvang seg til å fokusere på det som skjedde i rådhuset akkurat nå. At Dan ventet på henne mens han smilte selvsikkert til de første gjestene og ønsket dem velkommen. Hun så ham for seg: med nyklipt blondt hår som skinte i solen, kjekk og stram i den nye dressen – skreddersydd, mørkeblå, og med matchende vest. Han hadde helt sikkert en morsom kommentar på lur til hver enkelt av gjestene, samtidig som han holdt moren sin i ro og fotografen i bevegelse, for i motsetning til Jeannie kunne Dan gjøre femten ting på en gang og tenkte så mange trekk framover at hun av og til lurte på om han var synsk.

Det han imidlertid ikke visste, var at hun hadde disse tankene. En isnende fornemmelse jog gjennom henne. Hva tenkte han egentlig? Var han også i tvil?

Jeannie stirret ut gjennom vinduet på hekkene som suste forbi etter som de nærmet seg rådhuset. Jeg skulle ønske jeg kunne ha stilt klokken tilbake til i morges, og begynt på nytt.

Nei, til i går morges.

Det var ikke lenge nok.

Til samme tid uken før?

Jeg skulle ønske jeg kunne gått et år tilbake i tid, tenkte Jeannie desperat. Da hadde jeg ikke vært i ferd med å såre så mange mennesker.

Men tanken på at hun aldri ville ha møtt Dan … Det vrengte seg i magen. Hva skulle hun gjøre?

«Alt i orden, jenta mi? Det humper godt i sånne gamle biler, ikke sant? Er du bekymret for frisyren?» Brian tok hånden hennes og klemte den mellom de store, trygge fingrene, og Jeannie kjente at det sved i øynene. «Det er ikke lange biten igjen nå. Vi er straks der.»

Hun snudde seg så vidt mot ham, passet på å vri hodet forsiktig, slik at hårnålene som holdt tiaraen på plass, ikke boret seg enda dypere inn i hodebunnen. Det var forresten en annen ting hun aldri hadde trodd at hun kom til å ha i sitt eget bryllup: en tiara. Jeannie hadde bestandig sett seg selv med en blomsterkrans i håret, og tatt for gitt at bryllupsfesten ville finne sted hjemme på familiegården i Dumfries, under et eiketre, med et band som spilte folkemusikk. Men her var hun 12

altså, på vei til sorenskriverkontoret i byen dit hun og hennes blivende ektemann hadde flyttet så sent som uken før. Dan hadde fått seg ny jobb på den lokale veterinærklinikken. De hadde tenkt at det var enklere å organisere bryllup og innflytting på samme sted. En ny start sammen, et dristig sprang ut i det ukjente, hånd i hånd.

Ikke noe av dette er sånn som jeg har sett det for meg, tenkte Jeannie med en slags flagrende likegyldighet. Absolutt ingenting. Bortsett fra faren, og denne bilen. Han hadde alltid sagt at han ville ta henne med til vielsen i en Rolls Royce. Det gjorde det på sett og vis enda verre.

«Er det noe i veien, jenta mi?» Brian snudde seg og så på henne. Han satt der lang og ulenkelig, i en altfor stor dress som så ut som den tilhørte noen andre. Jeannie kunne ikke huske sist hun hadde sett faren i dress. Hun hadde sett ham med slips én gang, og det var da premiesauen hans, Decker, møtte hertuginnen av Wessex på Royal Welsh Show.

«Nei da, alt er bra!» Den rosarøde lipglossen lagde en smattende lyd som fikk ordene til å høres klissete ut.

«Det virket som du –» Han tidde, så rynket han pannen forvirret.

Si noe, hylte stemmen inni hodet til Jeannie, men hun greide det ikke. Hodet kjentes som om det var fullt av bomull, ute av stand til å bearbeide denne overveldende trangen til å stoppe, stoppe, stoppe hele greia.

En liten jente i veikanten fikk øye på brudebilen, og vinket til den skinnende, svarte Rolls-en med det hvite sløyfebåndet som var knyttet til sølvornamentet og blafret så fint i vinden.

Brian vinket tilbake med den særegne entusiasmen som han forbeholdt barn. «Se på den vesle frøkna, da! Kom igjen, Jeannie, hun vinker til deg! Kanskje hun tror du er en prinsesse!»

Jeannie løftet hånden og vinket pliktskyldig mens hun tvang seg til å smile. Det forsterket bare den urovekkende følelsen av at hun lekte brud. At dette egentlig ikke var hennes bryllup. At ikke noe av dette skjedde i virkeligheten.

«Det virker ikke så lenge siden du var på den alderen!» sa Brian med et sukk. «Jeg husker hvordan du fant på de morsomme små sangene som du spilte for oss på ukulelen. Du 13

sang hele dagen lang. Ikke mye som har forandret seg, er det vel?»

Jeannie smilte tvungent med sammenpressede lepper, og prøvde å tøyle de ville tankene sine da hun fikk se et skilt: «Longhampton 5 km».

De var nesten framme. Nesten framme. Hva skulle hun gjøre?

«Jeannie?» Faren virket bekymret. «Går det bra med deg?»

«Jeg …» Hun tvang ordene ut. «Jeg er … bare så …»

Til hennes fortvilelse tok ikke Brian hintet. «Det er helt vanlig å være litt nervøs, jenta mi. Onkel Charlie måtte kneppe skjorten for meg, for hendene mine var helt …» Han veivet i luften foran seg. «Moren din var sent ute – jeg trodde ikke hun skulle komme! Men hun hadde satt seg så fort inn i bilen at strømpebuksen hennes hadde raknet.» Han sukket, minnene gjorde ham myk i blikket. «Det er sikkert umulig å forestille seg at vi to gamlingene var akkurat som deg og Dan en gang i tiden. Men vi var faktisk det.»

Hjertet til Jeannie hoppet over et slag. Det var det verste faren kunne ha sagt, for det tvang henne til å se i øynene det som hadde murret i bevisstheten hennes i flere uker, nemlig at hun og Dan faktisk ikke var som foreldrene hennes.

Hun så for seg moren Sue – liten og sterk, alltid travelt opptatt med et eller annet – og faren ved siden av henne, iført kjeledressen sin mens han plystret på en eller annen countrylåt helt til Sue tryglet ham om å holde opp. Det var umulig å forestille seg Brian og Sue atskilt. De lo og tullet og drev hverandre til vanvidd, men den virkelige kommunikasjonen mellom dem var ordløs: et språk bestående av taushet og blikkontakt som hadde tatt form i tiden etter at Sue var utsatt for en fæl ulykke, da alle i familien McCarthy hadde måttet lære seg en ny måte å være en familie på. Det er det i gode og onde dager betyr, innså Jeannie nå. Det var ikke en klisjé, det var reelt. Livet hadde hamret løs på kjærligheten deres, men den ble bare sterkere og sterkere.

Ellers kunne den ikke ha overlevd. De kunne ikke ha overlevd.

En hul følelse spredte seg i henne. Hvordan kunne hun love 14

Dan det samme? Hun kjente ham ikke godt nok. Hun kjente ikke seg selv godt nok.

Med denne erkjennelsen følte Jeannie seg underlig vektløs, som om hodet kunne komme til å løsrive seg fra kroppen og sveve av gårde. Men hvordan stoppe noe sånt som dette nå, bare minutter før seremonien? Hun kunne ikke det. Det var altfor mange mennesker involvert. Og Dan! Hvordan kunne hun finne på å gjøre noe slikt mot Dan? Hun ble kvalm ved tanken på å såre Dan. Han fortjente det ikke.

Jeannie pustet overflatisk, inn og ut, inn og ut. Ikke noe av luften nådde hjernen. Hun oppdaget at perlekjedet hun hadde lånt av moren gled opp og ned på brystet hennes, som hevet og senket seg voldsomt, som om hun var en hysterisk hertuginne i Downtown Abbey, tenkte hun åndsfraværende.

Rolls Roycen svingte av hovedveien, og Jeannie fikk øye på et nytt skilt: «Longhampton 3 km». Bare minutter unna nå.

Bokstavelig talt bare minutter.

«Pappa.» Jeannie ante ikke hvor stemmen kom fra; den tvang seg opp fra den sammenpressede brystkassen hennes.

«Kan vi … kan vi stoppe et sted? Bare en bitte liten stund?»

Brian skjøt ut venstrearmen og gjorde et stort nummer av å betrakte håndleddet sitt. Han hadde tatt på seg gullklokken etter sin egen far, i anledning dagen. «Det skulle ikke være noe i veien for det. Vi ligger jo tross alt foran tidsskjemaet ditt.»

Han lente seg forover og knakket på vinduet før han skjøv det til den ene siden. «Unnskyld meg, men kan du være så vennlig å gjøre en liten stopp når du har mulighet? Vi er litt tidlig ute, og datteren min vil nødig komme før brudgommen!»

Et lite stykke lenger framme var det en rasteplass på deres side av veien, skjermet av trær og med en overfylt søppelkasse samt et skilt som pekte mot en tursti. Jeannie hadde aldri vært så glad for å se en rasteplass. Sjåføren blinket og svingte av, parkerte under et tre, og skrudde av motoren. En sorgtung stillhet fylte bilen.

Jeg er nødt til å gjøre det nå, tenkte Jeannie, men hun visste ikke hvor hun skulle begynne.

Hun hadde bestandig strevd med dette, å si hva hun tenkte 15

på. Det hadde vært en stående vits da hun var liten (Si det, da, Jeannie!), og en utfordring på barneskolen (Jeannie? Sover du?), men siden tenårene hadde bestevenninnen Edith pratet for dem begge, noe som løste problemet hennes. I stressede situasjoner ble Jeannie fullstendig tom i hodet. Edith ble aldri det.

Hun ble lettet da Brian kremtet og sa: «Altså, jo, jeg er faktisk glad for at vi stoppet,» sa han. «Det er nemlig noe jeg vil spørre deg om. Ikke ta det ille opp – jeg leste det i en av bøkene om skikk og bruk for bryllup som moren din lånte på biblioteket.»

Han tok begge Jeannies hender i sine, denne gangen med en kjærlig høytidelighet, og det var en så gammeldags gest at hun ikke klarte å se på ham. Hjertet hamret i brystet.

«Hvis du har den minste tvil om hvorvidt du bør gifte deg med Daniel,» begynte Brian, «om så bare et fnugg av tvil, så si det nå. Det er ikke for sent.»

Det bruste i ørene hennes: en mektig bølge av sanseløs panikk.

Og lettelse. Den utilslørte lettelsen ved å høre faren si dette.

Hvordan kunne han vite det? Hadde han lest det i ansiktet hennes? Han kjente henne så godt.

De stirret på hverandre, og det milde ansiktet til Brian fortrakk seg i sjokk over den uventede takknemligheten i Jeannies blikk.

«Jeannie?» stammet han.

Og så ble hjertet hennes innhentet av hjernen. En ting var at faren sa dette, men hvordan kunne hun avlyse det hele nå? Rent bortsett fra at alle de kjente, inntok rådhuset i dette øyeblikk – hva med alle pengene de hadde lagt i selskapet? I etasjen over der hvor seremonien skulle finne sted, var arrangørene garantert i gang med å dandere røkelaks på tallerkenene allerede, og champagnen sto i vinkjøleren. Fyren med det mobile diskoteket kjørte ned fra Birmingham akkurat nå, med favorittspillelisten hennes programmert inn, og den første dansen deres klar. Herregud, kaken! Kaken til tre hundre pund!

Tanken på hvor mye dette hadde kostet foreldrene hennes, og moren til Dan, på toppen av deres egne sparepenger, fikk det 16

til å krible av svette i armhulene. De hadde prøvd å gjøre det så billig som mulig, men likevel hadde det kommet opp i tusenvis av pund.

«Jeannie?»

Stemmen til faren lå et par hakk høyere enn normalt. Han hadde sikkert ikke forventet at hun ville sitte der uten å si et ord, men nå måtte han ta det som kom.

Langsomt senket hun haken og løftet den igjen. Det tregeste nikket hun noen gang hadde gjort, én simpel kroppsbevegelse som ville ødelegge livet for noen. Det gjorde henne kvalm og svimmel og lettet, alt på en gang.

Hun hørte faren, som aldri bannet, mumle noe for seg selv som nesten fikk henne til å le. Han hørtes vettskremt ut.

«Du nikker … fordi du er sikker på at du vil gifte deg med Dan, eller fordi … du vil avlyse det?»

«Jeg kan ikke gifte meg med Dan.» I samme øyeblikk som ordene forlot leppene, åpnet det seg noe lett og lyst inni henne. Sånn. Det var gjort. Og det kjentes helt riktig. Grusomt, skammelig, skremmende – men riktig. «Å, faen.» Brian pustet tungt ut. «Kan jeg spørre … hvorfor?» Han var på dypt vann med disse følelsesmessige spørsmålene, men Jeannie visste at han ikke var redd for å innlate seg på ubehagelige oppgaver. Spesielt ikke når det gjaldt menneskene han brydde seg om.

Hun tidde, prøvde å fange de unnvikende tankene sine like mye for sin egen del som for farens. «Dan er helt fantastisk.»

Ordene føltes tomme. «Det handler ikke om at han har gjort noe galt, pappa. Men … de løftene man gir, er for resten av livet. Og jeg har jo bare kjent ham i et år.»

Seriøst? Når hun sa det sånn, hørtes det helt latterlig ut.

Burde hun ikke ha tenkt på dette før hun svarte ja? Det var det alle kom til å si. Faktum var at hun ikke hadde hatt lange tiden til å tenke seg om før hun svarte ja ute på Brooklyn Bridge, selveste høydepunktet i løpet av den romantiske helgen deres, da hun hadde svevd på en rosa sky. Og etterpå hadde det så absolutt ikke vært tid, da gratulasjonskortene begynte å strømme inn og Andrea, moren til Dan, sendte henne en bryllupsplanleggingsbok i posten.

17

«Det handler ikke alltid om hvor lenge man har kjent hverandre, jenta mi.» Brian rynket pannen, som om han var usikker på om han burde forsøke å berolige henne eller ikke.

«Moren din og jeg, vi hadde bare vært sammen i noen få måneder da jeg fridde. Jeg skjønner at det har gått litt fort i svingene, men ting er annerledes i dag, med disse internettgreiene – kanskje til og med bedre, for dere to valgte jo nettopp hverandre blant mange millioner av mennesker på den nettsiden …?»

«Jeg vet ikke om jeg kan forklare det, pappa.» Hun var tørr i halsen. «Jeg skulle ønske at jeg kunne. Virkelig.»

Stemmen inni hodet hennes sa at hun var nødt til å prøve, og det litt brennkvikt. Hun måtte gi en eller annen grunn til at hun påførte Dan en slik ydmykelse. Var det bedre å late som om hun hadde fått blindtarmbetennelse, sånn som den gangen hun hadde prøvd å snike seg unna jenteleir? Kjære Gud, tenkte hun, gi meg akutt blindtarmbetennelse nå med det samme.

Eller noe mindre farlig, men alvorlig nok til at pappa må ta meg med på sykehuset i stedet for til byfogden.

Hun hadde ikke tenkt tanken ferdig før skamfølelsen fikk det til å krible over hele kroppen. Hun var feig attpåtil.

Sjåføren hostet diskré for å minne dem på tiden, og Jeannie gjemte ansiktet i hendene, fullstendig overveldet. «Unnskyld, pappa. Glem det jeg nettopp sa. Det er bare nerver! Jeg gjennomfører det, og hvis det ikke bare er nerver likevel, så kan jeg ta ut skilsmisse når vi …»

«Nei!» Brian var skrekkslagen. «Nei, du kan da ikke avgi løfter du ikke tror på! Det gjør jo hele greia til en parodi. Og hvordan tror du Daniel vil føle det når han får vite at du sto der og løy foran alle sammen?»

De stirret hjelpeløst på hverandre, to mennesker som vadet over en elv uten å ane hvor dyp den var, men som måtte komme seg over til den andre siden.

«Elsker du ham?» Det var et enkelt spørsmål.

Jeannie svelget. For noen måneder siden ville hun ha svart ja uten å tenke seg om. Dan var hennes bevis på at det fantes noe som het kjærlighet ved første blikk, men etter som ukene gikk, hadde hun fått en murrende følelse av at noe manglet, at det var en hemmelig krok av sjelen hans som hun ikke 18

hadde tilgang til. Det handlet ikke om planene hans for deres felles framtid, dem var han i høyeste grad åpen om, men … hans egne bekymringer? Ufullkommenheter? Noe i fortiden som han ikke var stolt av? Ironisk nok visste hun og Dan en haug med tilfeldige ting om hverandre, takket være de lange chattene de hadde hatt på nettet før de møttes i det virkelige liv – te eller kaffe? Hund eller katt? – men Jeannie lurte iblant på alt det hun ikke visste om ham. Han snakket ytterst sjelden om fortiden, og etter at han fridde, hadde hver eneste helg vært så smekkfull av kakesmaking og bordplasseringsplaner at det aldri var ett eneste sekund en kjedelig søndagskveld da hun kunne ha fått et glimt av mennesket under den selskapelige og omgjengelige framtoningen hans. Jeannie holdt ingenting tilbake; hun visste ikke engang hvordan man gjorde sånt. Men i det siste hadde hun merket at Dan hadde et sjarmerende smil som han klistret på seg når han ikke ville snakke.

Faren hennes ventet fortsatt på svar. Elsket hun ham? Kunne man med hånden på hjertet si at man elsket noen som man ikke kjente ut og inn?

En ulykkelig stemme kom fra et eller annet sted på utsiden av henne selv. «Jeg vet ikke.»

Det ble stille lenge. At tre små ord kunne forårsake en slik forvirring.

«Er du helt sikker?»

Jeannie nikket.

«Herregud …» Brian gned seg i øynene, så strammet han seg opp. «Vel, la oss ordne opp i dette. Vil du at jeg skal gi ham beskjed over telefon? Eller vil du at jeg skal kjøre bort dit og snakke med ham?»

Hvordan ville Dan reagere? Kom han til å begynne å gråte?

Kom han til å bli sint? Jeannie måtte erkjenne at hun ikke hadde noen anelse; hun hadde ennå ikke sett ham håndtere en dårlig nyhet.

«Jeg ringer.» Brian tenkte høyt. «Jeg sier at vi må ta en prat, så kan han gå litt unna moren og forloveren sin før jeg ringer tilbake og forteller ham hvordan du har det. Og når den biten er unnagjort, ringer vi moren din og … fikser alt det andre.»

«Nei, pappa.» Jeannie rettet seg opp og kjente korsettet 19

klype i den myke huden under armene. «Dette må jeg gjøre selv. Du ringer Dan, sier at jeg vil snakke med ham og ber ham gå et sted hvor det er stille. Så kan jeg … fortelle ham det.»

Brian tok til å protestere, men ga seg da Jeannie ristet på hodet med et blikk som bønnfalt ham om ikke å kvele den lille flammen av besluttsomhet. Han sukket bedrøvet og klemte hånden hennes. «Jeg skulle ønske at du hadde tatt opp dette med oss tidligere, jenta mi, men dette er det du føler, så det er ikke noe annet å gjøre. Du kan ikke gifte deg hvis du er i tvil.

Skal du først love å bli trofast hos noen resten av livet, så må det være den ene personen du ikke kan leve uten.» Han kysset henne på hodet. «Ærlighet varer alltid lengst, vet du.»

Jeannie følte seg ikke ærlig. Hun følte seg som en møkkakjerring. «Unnskyld, pappa.»

«For hva da?»

«For alle pengene jeg har kastet bort, og skammen … og oppstyret med alle gjestene …»

«Hva for noe? Det er da ingen av gjestene som ønsker at du skal gifte deg med en mann du ikke elsker, bare for at de selv skal få servert en god lunsj.» Brian pustet tungt ut og tok mobilen sin ut av jakkelommen. Han stirret på den – han var ukomfortabel med mobiltelefon selv under normale omstendigheter – og sa: «Like greit å få dette ut av verden, eller hva?»

Han fomlet for å få opp døren, og da den endelig gikk opp, tok Jeannie et så dypt åndedrag som hun bare maktet for det trange korsettet. Det føltes som om hun trakk frisk luft for første gang den morgenen.

«Alt i orden?» ropte sjåføren da Brian hjalp henne ut.

«Ja da, alt er helt fint!» Stemmen hennes var hes. «Vi skal bare sjekke ut noen greier med selskapslokalet!»

Hvorfor løy hun fremdeles? Dette måtte da skje oftere enn man skulle tro? Hun var garantert ikke den første rundt her som avlyste et bryllup.

Men på selve dagen? Ved rådhusdøren?

Brian holdt den lille perlebesatte brudevesken for henne mens Jeannie lirket ut mobilen sin. Den lå sammenklemt innimellom den nye leppestiften og pudderdåsen og hårspennene og peppermyntedropsene. Hun krympet seg ved bildet på låse20

skjermen: selfien av henne og Dan som lo mot kameraet, med Manhattan glitrende bakom og en rosenrød framtid i vente; så trykket hun på kontaktinformasjonen hans og løftet mobilen til øret.

Tomheten gjallet i hodet mens forbindelsen ble opprettet.

Noen hadde dyttet en tom potetgullpose inn i en åpning i hekken. Salt og eddik. Jeannie ante virkelig ikke hvordan hun skulle innlede denne samtalen.

Det oppsto en mikroskopisk pause, og hjertet hennes sluttet å slå – til det gikk opp for henne at Dan ikke hadde svart: Oppringingen gikk rett til mobilsvar. Panikken fosset gjennom hjernen og skylte vekk alt hun eide av ord og tanker.

Den innspilte stemmen hans lød i øret hennes, velkjent, vennlig og en smule selvhøytidelig.

«Hei, du er kommet til Dan Hicks. Jeg kan dessverre ikke ta telefonen akkurat nå. Vær vennlig å legge igjen en beskjed etter pipetonen.»

Omfanget av det hun var i ferd med å gjøre, fikk det til å svimle for Jeannie. Alt kom til å forandre seg nå, uansett hva som datt ut av munnen hennes. Alt. Nå. Si noe.

«Dan, det er meg, det er Jeannie.» Stemmen hennes hørtes skjør ut, mer skotsk enn normalt, ikke hennes egen. «Kan du ringe meg så fort du får denne beskjeden? Jeg må snakke med deg om noe viktig. Jeg kan ikke …» Hun knep igjen øynene.

«Vær så snill, bare ring meg.»

Så kakket hun på skjermen med en skjelvende finger, og traff det røde ikonet på andre eller tredje forsøk. Det var gjort.

Jeannie snudde seg, og der sto Brian og betraktet henne.

Pannen hans var furet under den hvite hårmanken, mens han smilte så oppmuntrende han bare kunne. Det var ingen heldig kombinasjon. «Ferdig, vennen?»

«Jeg la igjen en beskjed.»

«Flink jente.»

Kanskje var det bedre sånn, prøvde Jeannie å overbevise seg selv. En beskjed gjorde at Dan fikk tid til å forberede seg, og selv fikk hun tid til å komme opp med en bedre grunn enn «noe føles bare ikke riktig». Hun stirret på den uskarpe refleksjonen av dem i den glimrende billakken. Var det for sent å skylde på 21

matforgiftning? Hun følte virkelig at hun kunne komme til å kaste opp hvert øyeblikk.

«Så, hva nå?» Brian rensket strupen. «Venter vi bare her … til han ringer opp igjen?»

«Vi gjør vel det.»

Men hva hvis Dan hadde slått av mobilen sin før seremonien? I så fall kom han ikke til å se at hun hadde lagt igjen en beskjed. Han kom til å stå der og vente på at hun skulle dukke opp, og hun ble nødt til å gjøre dette en gang til – utenfor rådhuset. I alles påsyn.

«Jeg prøver igjen,» sa Jeannie, «i tilfelle han var opptatt i en annen samtale.»

«Tenk om han prøver å ringe deg?» begynte Brian, men Jeannie skyndte seg å ringe tilbake før den siste lille fliken av mot forlot henne. Hun ville ikke ydmyke Dan. Det ville hun virkelig ikke.

Hun kom rett til svareren igjen, men denne gangen begynte hun å snakke med det samme hun hørte pipelyden. «Dan, det er meg. Ikke dra til rådhuset, vær så snill. Jeg kan ikke gifte meg med deg likevel. Jeg er så lei meg, så utrolig lei meg. Ring meg når du hører dette, er du snill.»

Var det riktig å legge igjen denne andre beskjeden? Det var uansett for sent å angre. Magen hennes var i opprør, et eneste virvar av følelser – redsel, skam, panikk – men en stemme fortalte henne at hun hadde gjort det rette. Ikke at den hjalp noe særlig.

Brian gjorde en hodebevegelse i retning bilen. «Vi kan vel like gjerne ha det komfortabelt mens vi venter?»

Hun kravlet hjelpeløst inn i baksetet mens faren tok en diskré liten prat med sjåføren.

Jeg er en sviker, tenkte hun idet en lammende matthet senket seg over henne. Svikeren Jeannie, som dumpet forloveden sin ved alteret.

«Jeannie?» mumlet Brian da han satte seg inn ved siden av henne. «Har du nummeret til forloveren hans? Vi bør nok ringe ham hvis ikke Daniel gir lyd fra seg snart.»

«Ja, jeg har det på mobilen. Owen, heter han. Owen Patterson.» Jeannie åpnet den latterlig lille vesken, men akkurat da 22

hun lirket ut mobilen igjen, begynte den å ringe. Pulsen hennes skjøt fart, men det var ikke Dan. Owen, sto det.

«Det er han. Det er forloveren.» Hun stirret sløvt på skjermen. «Hvorfor ringer han til meg?»

«Vil du at jeg skal ta den?»

Jeannie forsto hva faren tenkte: Ringte forloveren fordi Dan hadde hørt beskjeden og ikke greide å snakke? Hun ble iskald.

Hun hadde virkelig fått snøballen til å rulle. «Nei … Det er best at jeg gjør det.»

Hun stålsatte seg og rørte ved skjermen med en skjelvende hånd. «Owen?»

«Jeannie! Hvor er du?» Hun kjente ikke igjen stemmen; han var Dans beste venn, men hun hadde bare så vidt møtt ham ved prøvemiddagen forleden kveld.

«Vi sitter i bilen. Vi var litt tidlig ute, så vi gjorde en stopp …» De var ikke tidlig ute lenger; nå var de fem minutter forsinket. Det måtte være derfor Owen ringte.

«Gudskjelov.» Han hørtes lettet ut. «Ikke få panikk nå, er du snill, men la være å dra til rådhuset. Det har hendt noe. Jeg har gitt beskjed til byfogden, og hun kommer til å sende gjestene direkte til selskapslokalet.»

«Hva? Hva er det som har hendt?»

Brian grep hånden hennes, men Jeannie var helt euforisk.

Skjebnen hadde grepet inn likevel! Fantasien hennes løp løpsk, hun prøvde å forestille seg hva det var som kunne ha skjedd og på mirakuløst vis kommet henne til unnsetning? Oversvømmelse i rådhuset? Strømbrudd? Hun ga blaffen. Hun var ute av knipen! Det var tid til å rette opp igjen feilene hun hadde begått …

«Jeannie, det har dessverre skjedd en ulykke,» sa Owen varsomt. Hun kunne høre høye stemmer i bakgrunnen, en sirene.

«Men det kommer til å gå bra, det lover jeg.»