__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Bo Svernström

Lekene Oversatt av Inge Ulrik Gundersen


Bo Svernström Originalens tittel: Lekarna Oversatt av Inge Ulrik Gundersen Copyright © Bo Svernström, 2020 First published by Albert Bonnier Förlag, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Rights, Stockholm, Sweden ISBN 978-82-02-60502-5 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: www.stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 10/12 Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.


Takk til Mira, Loke og Siri – for minnene dere gir meg.


Prolog

Langt senere, da han så den tynne kroppen til Olinda ligge i fjellsprekken, skulle Sixten komme til å tenke på bilen som hadde stått parkert utenfor skolen den ettermiddagen. Den var hvit og hadde stått der lenge, i flere timer trodde han – og så, da han hadde snudd seg for å gå hjem, var den plutselig borte. Og da var Olinda også borte. Det var sånn han skulle huske det, holde fast ved det, sånn at ingen usikkerhet rakk å trenge seg inn mellom ham og minnet. Det regnet den dagen. Et tett, fint høstregn. Da skoleklokka ringte ut, skyndte barna seg hjemover. Gikk med hettene over hodet og hendene dypt nede i lommene. I røde og svarte gummistøvler som plasket gjennom vanndammene. Men Sixten ble stående igjen i utkanten av skolegården og se etter Olinda, den røde, altfor store regnjakka hennes som gikk helt ned til støvelskaftene. Han håpet at hun ville ta ham igjen, at de skulle gå sammen hjem. Noen ganger lekte de etter skolen. Men aldri så noen så dem, og de fortalte det heller aldri til noen. De hadde sine egne leker, hemmelige, bare hun og ham. Regnet rant i nakken og ned langs luggen hans, over øynene og nesen og ned på leppene. Han slikket bort dråpene og kjente at smaken var annerledes enn i sommer, som om høsten hadde en egen smak, av kulde og noe han ikke kunne sette ord på. 7


Han sto der lenge, helt til de siste barna hadde gått og han var alene. Olinda kom aldri. Selv om hun hadde gått ut gjennom døra rett etter ham … Han kastet et siste blikk på den lange rekka med husker, ut over den tomme skolegården. Så snudde han seg og løp av sted så vannet sprutet opp over støvelkantene, opp på olabuksa.


del en


1

Mandag 19. oktober Leiligheten min er iskald, og jeg går rundt i en stor, norsk ullgenser som stikker i halsen. Det er antagelig sentralvarmen som ikke har rukket å omstille seg etter det raske væromslaget siste døgn. Men det kan også være en gnagende uro som gjør at jeg fryser. Jeg stirrer ut gjennom kjøkkenvinduet, som har blitt strimete av regnet, og prøver å tenke. Så skjønner jeg at noen på gata utenfor kan se meg, og går inn i stua i stedet. Det er bursdagen min. Jeg fyller trettini år i dag. Det er ikke noe jeg pleier å feire. Men jeg lagde likevel en bedre middag enn vanlig: entrecôte og pommes frites (frosne og varmet i ovnen), og dekket på med det hvite finserviset som jeg har arvet etter foreldrene mine, og som jeg bare bruker to ganger i året (på bursdagen min og julaften). Jeg drakk Coca-Cola av et glass med gravert blomstermønster. (Vin tør jeg ikke drikke lenger.) Så skjedde det: Akkurat idet jeg skulle ta den første biten, ringte mobilen. Det pleier aldri å være noen som ringer for å gratulere meg – eller ringer i det hele tatt – så det var litt av en begivenhet. Det var derfor jeg svarte, til tross for at jeg ikke kjente igjen nummeret. «Er det Robert? Robert Lindström?» Stemmen var kvinnelig og svært pågående. (Definitivt ikke en gratulant.) 11


Mens jeg funderte på hvem hun kunne være (en selger?), og hva jeg skulle gjøre, om jeg bare skulle legge på eller si noe, fortsatte hun: «Hallo! Er du der, Robert?» Jeg følte på en måte at jeg var nødt til å svare. «Ja.» «Så bra at jeg fikk tak i deg. Jeg heter Lexa Andersson.» «Jeg skal ikke ha –» sa jeg, nå helt overbevist om at hun var en selger. Hun lo (stygt, som et esel, liksom på innpust). Jeg skjønte ikke hva som var morsomt; de eneste som ringer meg, er selgere. «Nei, jeg selger ingenting. Jeg vil snakke med deg!» sa hun etter at hun hadde ledd fra seg. Det var da hun betonet ordet «snakke», at jeg skjønte det: en journalist. «Ingen kommentar,» sa jeg fort. Jeg holdt telefonen et stykke fra meg – som en brødskive – mens jeg hørte at hun fortsatte å snakke om at vi skulle møtes og jeg vet ikke hva. Til slutt lente jeg meg fram og sa: «Ha det», før jeg trykket på det røde telefonrøret. Jeg har gjort det en gang før, snakket med en journalist. Det gikk ikke bra. Resten av kvelden har jeg tenkt på henne, vært urolig. Jeg er sikker på at hun er en sånn som ringer opp igjen, som ikke gir seg.


2

Mandag 2. november «Men hør, da, vær så snill!» Nastasia Sikonova presset mobilen mot øret; hun prøvde å få hånden til å slutte å skjelve mens hun støttet seg til kjøkkenbordet med den andre. Hun forsøkte å fokusere blikket på bordet mens hun snakket: den ripete, brune treplata, ringene etter en varm stekepanne, en grop Olinda hadde lagd med et kjevle … Plutselig var merkene så tydelige, føltes så fremmede. Hele kjøkkenet virket annerledes, som om hun aldri hadde sett det før. Kjøleskapsdøra med alle lappene, vinduskarmene, utsikten. Ting hun aldri hadde lagt merke til – og nå var de forandret. Klokka på kjøkkenveggen viste 20:53. Det hadde gått nesten seks timer siden det ringte ut etter Olindas siste skoletime. Mannen til Nastasia satt på stolen foran henne og fulgte henne med blikket. Ivan. Hun så på ham, den svarte dressen, den hvite, oppknepte skjorta, det tynne, mørke skjegget i det magre ansiktet, det litt rufsete, overraskende lyse håret – og kjente at hun aldri ville være nær ham igjen. «Vakthavende, Jönsson,» sa en stemme i mobilen. Nastasia fortrengte gråten og prøvde å forholde seg rolig mens hun forklarte det samme hun allerede hadde forklart alarmoperatøren, svarte på de samme spørsmålene. 13


«Nei, jeg har ingen grunn til å tro at hun har ‘blitt med en kamerat hjem’. Hun skulle gå hjem alene, og så skulle barnevakten … Ja, Tuva, Tuva et eller annet, jeg husker ikke … kan ikke …» Hun lukket øynene, prøvde å ikke tenke på hva som kunne ha hendt Olinda, ikke tenke på at det hadde gått så mange timer, at det var hennes feil, ikke ennå. «Vi var på konsert. Mannen min og jeg … vi hørte på … spiller det noen rolle?» De hadde hørt på kammermusikk i konserthuset, bare hun og Ivan. Det skulle være en kveld for å reparere ekteskapet, ta vare på hverandre og prøve å gjenskape noe som hadde vært der før, før Olinda, før spontanaborten, kranglene og de nattlige, dempede diskusjonene om skilsmisse. «Dere holder jo på å slå knute på dere selv for datteren deres sin skyld,» hadde familierådgiveren sagt og lagt hånden på skulderen hennes, nikket oppmuntrende og smilt til henne. Den jævla idioten! Hun dro i ermet på kjolen, som for å få den av seg, en Filippa K-kjole hun bare brukte når hun gikk ut, som hun elsket, hadde spart til. Men hun visste at hun aldri kom til å bruke den igjen. Da de reiste seg fra benkeraden etter at applausen hadde stilnet, hadde Ivan lagt armen rundt henne, og for første gang på mange år føltes det varmt, behagelig. Deretter hadde hun endelig tatt opp mobilen, slått av flymodus – og i neste øyeblikk plinget det. Igjen og igjen, det plinget og vibrerte som besatt. Allerede før hun åpnet den første tekstmeldingen, kjente hun angsten i magen, skjønte at noe var galt. Så leste hun: Olinda har ikke kommet hjem ennå. Ring meg! Vær så snill! Den var fra Tuva, barnevakten, alle beskjedene var fra henne. Elleve tekstmeldinger, femten tapte anrop, fem nye beskjeder på svareren. Hvor lenge hadde mobilen vært avslått? Hun visste det allerede. Klokka var over åtte på kvelden. De hadde slått 14


den av allerede under aperitiffen på Gondolen. Ønsket å være i fred. Ivan hadde ønsket det. Mast om at det bare skulle være de to. Ikke engang i pausen på konserten hadde hun slått på mobilen. Ivan hadde lagt hånden sin på hennes da hun prøvde å ta den opp av håndvesken. «La den være.» Nå lukket hun øynene, prøvde å ikke se på ham. «Bare finn henne, vær så snill,» sa hun før hun avsluttet samtalen med politiet. Ivan så spørrende på henne. «De skal begynne å lete etter henne rundt skolen … Barn blir alltid prioritert, sier de. Men jeg tror … jeg tror …» Hun ristet på hodet. Han tok hånden hennes i sin, men hun dro den raskt til seg. «Vi må dra,» sa hun og nikket mot gangen og ytterdøra. «De trenger bilder. Signalement.» Da Nastasia hadde lagt på, var det gått tretten minutter siden alarmoperatøren svarte. En snau time senere var den første letepatruljen på plass bak skolen. Hadde det vært dagslys, kunne de også satt inn helikopter og drone, men ikke nå. Ikke i mørket.

Profile for Cappelen Damm AS

Lekene  

Robert var bare elleve år da han ble utpekt som den skyldige da lekekameraten Max døde. I dag er Robert trettini år. Han husker ikke mye av...

Lekene  

Robert var bare elleve år da han ble utpekt som den skyldige da lekekameraten Max døde. I dag er Robert trettini år. Han husker ikke mye av...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded