Lars Saabye Christensen Magnet

MAGNET

Lars Saabye Christensen

MAGNET roman

© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-49274-8 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslag ved Stian Hole Maleri på innbrett: Johan Gørbitz’ «Mannsakt» Olje på papir oppklebet på lerret Fotograf: Jacques Lathion © Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design; Stiftelsen Arkitekturmuseet Illustrasjonene av Storm P, «Den underlige mand 2», «En underlig mand. 1941», «I badesaesonen» og «Verdenssituationen» på sidene 186 og 187, er alle gjengitt med tillatelse av Storm P. Museet.

Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun 2015 Satt i Minion 10,2/12,5 pkt. og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

PROLOG

D

enne romanen begynner ikke slik: Jeg har aldri vært i Amerika.

Noen vil sannsynligvis innvende at dette egentlig er to romaner og at de burde stått hver for seg. Jeg må komme dem i forkjøpet: Jeg er ikke enig. Det måtte bli på den måten. Livet selv, om jeg kan få bruke så store ord, brøt inn i arbeidet med en kraft og presisjon som det ikke var mulig å stå imot. Det finnes valg som ligger utenfor kritikkens felt. Leseren vil forstå det underveis. Nå er det i hvert fall sagt.

Dette kan jeg også si: Å fotografere er å utelate. Å skrive er å tilføye.

De som leter etter stoff om Jokum Jokumsens fotografiske teknikk må jeg henvise til artikler i diverse tidsskrifter og kataloger, bl.a. Moma Annual, Louisiana Revy, Popular Photography og 54th Venice Biennale. Jeg er mer opptatt av håndverket, som jeg anser som bindeleddet mellom teknikken og kunsten.

Jeg har tonet ned mitt eget forfatterskap, som spriker i alle retninger, og heller samlet det i én utgivelse, nemlig den romanen jeg alltid har ønsket å skrive, Magnet.

Noen steder har jeg dempet meg betraktelig, i andre partier har jeg overdrevet og kanskje gått over streken, alt ettersom humøret har svingt. Jeg skriver fordi jeg ikke har en hale til å logre med eller stikke mellom bena. Jeg mener likevel at jeg har holdt fast ved det som er romanens grunntone: Den handler til syvende og sist om å få tiden til å gå.

Dette betyr også at det både er harde knuter og løse tråder her.

5

Enkelte karakterer har jeg ikke vært i stand til å følge helt fram, rett og slett fordi jeg mistet dem av syne, for eksempel Dr. Q, men ryktene sier at han endte sine dager på Gram Parsons-rommet på The Joshua Tree ved Mojaveørkenen. Jeg skulle også likt å vite hvem det var som stod bak bombetrusselen mot Chateau Neuf da Leonard Cohen holdt konsert der i mai 1976. De harde knutene er uansett i flertall. Det skal ikke være tvil om at det er Jokum Jokumsen og Synne Sager som er hovedpersonene og jeg har fulgt dem så langt som råd er. Jeg kom inn i denne fortellingen med en såpass tung bagasje at min eneste bønn er å være lettlest. Leseren har med andre ord ingenting å frykte.

Det skal nok gå godt.

Jeg husker et uttrykk fra folkeskolen: spyttet i blokkfløyten. Det var når det surklet i instrumentet og det begynte å dryppe munnvann fra tuten i stedet for toner.

Det finnes spytt i blokkfløyten her også, men det hører med i mitt orkester.

Jeg hadde for øvrig gleden, om jeg kan si det, av å treffe begge hovedpersonene ved to anledninger, først på Sogn Studentby, høstsemesteret 1976, og senere under mindre hyggelige omstendigheter i Danmark, 2001, på Løkke Sanatorium, på folkemunne kalt Halvvejshuset, hvor både Jokum og jeg ble skrevet inn og hvor jeg også fikk anledning til å dele hans drømmer, helt til vi til slutt fant friheten sammen der den hører hjemme, nemlig på bunnen. Det er derfor jeg er uenig med ham, når han tenker, rett før sin halsbrekkende ugjerning, at nederst er vi like lave. Jeg vil hevde det er omvendt: Nederst er vi like høye. Jeg vil likevel si at jeg etter beste evne har holdt meg i bakgrunnen, til tross for at jeg innimellom også snek meg til noen møter med dem. En sjelden gang har jeg heller ikke kunnet motstå fristelsen til å åpne fortellingens vinduer og si hva jeg mener. Se ikke på dette som et litterært virkemiddel, men heller som den ensommes plutselige snakkesalighet. Litt moro må også jeg kunne ha det.

Jeg har ikke satt meg som mål å nevne alle Jokum Jokumsens fotografier. De som vil vite mer kan finne det i andre kilder, noen er nevnt innledningsvis. Jeg mener likevel at jeg har trukket inn de 6

vesentligste arbeidene hans, selv om jeg gjerne skulle brukt plass på seriene fra studietiden med Synne i København, men det lå dessverre ikke til rette for det da dette kom på banen. Et annet bilde som jeg gjerne skulle viet større oppmerksomhet er Norwegian Halleluja, tatt i Den Norske Sjømannskirken i San Francisco, trolig i 1985, i mine øyne et høydepunkt i hans produksjon. Jokum anså det mer som en vits, en kommentar. Jeg er uenig med ham. Når det gjelder selvportrettene som Jokum tok etter hvert, har jeg latt disse ligge og i stedet latt dem skinne gjennom i min skildring av ham.

Den barokke, danske dikteren, slaktersønnen Robert Storm Pedersen (Storm P.), som ifølge Woels Danske Litteraturhistorie dyrket den såkalte knock-out-formen, og som Lauritz Jokumsen, Jokums far, sjelden unnlot å sitere fra, skrev for øvrig: Ovre i San Francisco dør over femhundrede mensker om Dagen af Grin – og der æ’ Fart i Grinet – jæ’ kændte en Mand der grinede en hel Time – paa fem Minutter.

Jeg kan også sitere ham: Efteraarets Blade faldt som Dagene af en Kalender.

Hadde jeg hatt krefter skulle jeg skrevet mer om Jens Olesens verdensur i København, særlig den gangen Jokum var på sommerferie sammen med sine foreldre i Hillerød og fikk velge mellom å besøke zoologisk have eller dette verdensuret. Han sa siden at han angret på valget.

Og ikke minst skulle jeg gjerne sett Alfhild Jokumsen, Jokums mor, trille høyreist av sted over Skillebekk på sin sorte damesykkel med kolonialvarer, garnnøster og sytråd i kurven på styret.

Jeg er, som man vil merke, besatt av rekkefølge. Noe må komme først og noe må følge etter. Det gjelder for måltider, musikk, arbeid, reiser, idrett, klær, kunst, kjærlighet, sykdom, elskov og romaner.

Men selv om rekkefølgen jeg nevner dette i er tilfeldig, blir summen den samme: Livet er en rekkefølge.

Tilfeldigheten er en del av denne rekkefølgen.

Jeg vil takke Synne Sager for at jeg fikk legge ved Veiene som forsvinner, som inngikk i hennes doktoravhandling om Edward Hopper. Likeledes takker jeg for at jeg fikk bla i hennes pensumbøker, der jeg særlig interesserte meg for sekundærlitteraturen, bl.a. professor Norbert Schneiders Tingenes realitet og symbolikk.

7

Jeg vil også takke Arve Storviks kone Ruth Storvik for tillatelse til å benytte tekstene hans. De som vil lære seg melodien får vær så god kjøpe platene.

Denne romanen kunne begynt slik: For å vise at tiden har gått må man ha minst to bilder.

Så var heller ikke det helt sant.

Kanskje det er det eneste jeg har kommet fram til.

Når noen en sjelden gang kjenner meg igjen, pleier de å spørre, forbløffet over at jeg i det hele tatt er i live, om hva jeg har gjort siden sist. Da svarer jeg: Jeg? Jeg har pusset sølvtøyet.

Og holdt fluene på avstand.

INNHOLD

STUDENTBYEN. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

NED I NATTEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

243

GAVER. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

279

OPP I DAGEN. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

325

JETLAG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

355

KARRIERE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

483

21. 2. 1989 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

643

AVSKJED . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

659

JOKUM JOKUMSEN MINDE-EKSPEDITION . . . . . . . . . . .

671

EPILOG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

713

STUDENTBYEN

PROSESSEN

J

okum var som vanlig den siste på lesesalen. Han studerte litteraturvitenskap, grunnfag. Han trodde han skulle bli forfatter. Det ble han ikke. Han ble fotograf. Dette var i april, 1976. Det var til og med en fredag. Han måtte gjøre ferdig kollokvieoppgaven om Franz Kafkas Prosessen. Men det måtte jo de andre i gruppen også og de var ferdige med den for lengst. Var Jokum latere eller flittigere enn dem?

Umulig å si foreløpig. Han tenkte: Jeg sitter igjen. Jeg sitter igjen igjen.

Han hadde allerede skrevet åtte A4-sider, linjerte, og syntes ikke det var blitt til noe, til noe han kunne være bekjent av. Han syntes i det hele tatt at lite ble til noe. Noe? Hva var noe? Heller ikke det hadde Jokum svar på. Det han skrev hadde han enten lest før eller hørt fra andre, dette om individet som blir knust og utslettet av systemet, den byråkratiske skjærsilden, alt det som allerede står der, svart på hvitt, det åpenbare, det man kan gjespe seg til selv på en dårlig dag. Og dette var en dårlig dag. Fredag var det. Men det var altså noe med denne romanen, som for lengst var opplest og vedtatt, som Jokum ikke fikk tak på. Dette plaget ham. Han ville gjerne skrive noe originalt, noe enestående, i det minste noe personlig, i beste fall noe nytt, en tanke som blir tenkt for første gang. Hvordan kunne han forresten vite det, hvis en slik tanke, mot formodning, skulle slå ham, at ingen allerede hadde tenkt den? Det var umulig. Kanskje noen til og med tenkte den samtidig med ham. Kanskje det satt en annen student på en lesesal i for eksempel Mongolia, hvis det fantes lesesaler der, og tenkte det samme som Jokum? Det meste kan man ikke vite.

Nei, han burde valgt en annen roman, en roman som bare han hadde lest, da kunne tankene hans også ha vært nye, frie, så å si, men fan13

tes en slik roman? Og hvordan kunne han være sikker på at ingen andre hadde lest den. Da måtte han i så fall skrive den selv. Det var en tanke, å skrive en roman selv og så tolke den, men Jokum kom ikke lenger enn til tanken. Det ble altså med tanken. Det pleide det.

Han lot være å tenke, i den grad det var mulig, og tok i stedet for seg slutten på Prosessen, som han lenge hadde tumlet med, både i våken og drømmende tilstand: Når Josef K. endelig skal forlate Domkirken, sier han til Presten: Men jeg kan ikke finne frem alene i mørket.

Og dette var Jokums poeng, hans enkle oppsummering, at Josef K. vil ha hjelp, det er alt han vil ha, men alle som sier de vil hjelpe ham veileder ham i stedet mot døden. Hva betyr det? Det betydde ifølge Jokum at man ikke kan stole på noen og at dette livet, her ment som tilværelsen som sådan, i bunn og grunn er tragisk. Vi vet vi skal dø og underveis er det heller ikke særlig hyggelig.

Livet er altså en ond sirkel.

Det fikk holde foreløpig.

Det var imidlertid noe annet som også plaget Jokum, men som lå utenfor, eller snarere etter selve romanen, og som likevel var uløselig knyttet til den. For i et etterord forteller Max Brod, forfatterens fortrolige venn, at han motsatte seg Kafkas innstendige ønske om å brenne ulest alt hva du måtte finne hos meg. På den måten reddet Max Brod blant annet Prosessen fra flammene. Tenke seg til. Tenke seg til en verden uten Prosessen! Kan man tenke seg til det? tenkte Jokum og hadde altså begynt å tenke igjen. Det kunne man vel egentlig. Andre verdenskrig ville uansett ikke vært unngått. Norge ville likevel stemt nei til EEC. Noen ville før eller senere oppfunnet atombomben og husleien på Sogn Studentby ville vært like høy.

Og så? tenkte Jokum. Og så?

Slik lå det an: Hvis Prosessen ikke hadde kommet ut ville han ikke sittet her og skrevet kollokvieoppgave om den. Han ville kanskje vært et annet sted, ute, på byen, på kjøret, eller på livet, som det også het. Men mest sannsynlig ville han sittet akkurat her likevel, sistemann en fredag kveld i april, på lesesalen på Sophus Bugge, Universitetet i Oslo, bare med en annen roman enn Prosessen, for eksempel Den fremmede av Camus eller Hamsuns På gjengrodde stier. Den eneste forskjellen ville med andre ord vært at tankene hans var et 14

annet sted, ikke hos Josef K., men hos Mersault eller oldingen på Vinderen Psykiatriske Klinikk, og den fordømte kroppen hans ville vært nøyaktig den samme og han ville sittet på den samme vonde stolen, nei, livet var en sirkel, en ond sådan. Jokum kom i det hele tatt ikke på noe som kunne gjort Jokum til en annen enn den han var, det måtte i så fall være at han ikke var blitt født og at en annen dermed hadde tatt hans plass i stedet, hvis den da rett og slett ikke bare ville blitt stående tom, men hva fikk han, Jokum, ut av det, ingenting, absolutt ingenting, eller kanskje det hadde hjulpet hvis han het noe annet, ikke Jokum, å, hvordan kunne de, disse foreldrene hans, finne på noe slikt? Han kunne for eksempel hett Josef K., hvis Max Brod, Kafkas utro venn, hadde brent Prosessen, for da ville jo det navnet vært ledig. Men Jokum? Av alle navn å velge mellom valgte de Jokum, og fornavnet forfulgte ham inn i etternavnet også, han var sin egen sønn i navnet, hans fulle og hele navn var nemlig Jokum Jokumsen.

Eller hva om han var blitt byttet om ved fødselen, at han ble liggende igjen på sykehuset og en annen hadde tatt hans plass?

Dette var også til liten eller ingen trøst.

Men det fikk i det minste Jokum til å gå god for avslutningen, at livet stort sett var tragisk, at det var tilnærmet meningsløst, vi var skapt i en meningsløs Guds bilde, om Gud i det hele tatt fantes, noe Jokum tvilte sterkt på, men som han heller ikke med sikkerhet kunne avvise, altså tvilte han. Han likte å kalle seg det, i gode stunder vel å merke, en sterk tviler. Han la arkene i en brun konvolutt, slikket på kantene, det smakte råte, forekom det ham, kanskje smaken hadde noe med nedfallsfrukt å gjøre, brune, bløte epler i gresset, i ferd med å gå i oppløsning, han måtte svelge flere ganger, plutselig kvalm, eller søvnig, det brant i øynene, før han klebet igjen konvolutten og skrev navnet til lederen i kollokviegruppen utenpå, Ottar Hansen, det var navnet sitt, det, Ottar Hansen, solid, likefrem, ingen dikkedarer, Ottar Hansen, det var et navn som adlød sitt navn. Da ble Jokum brått lagt i mørke. Han gjemte ansiktet i hendene og trodde med det samme at dette mørket kom innenfra, fra hans eget mørkekammer, at hans indre nå var sluppet løs, kanskje det var et etterlengtet sammenbrudd, ja, et sammenbrudd var det. Det måtte komme.

15

Han nøt dette bildet av seg selv, det var nesten som en forestilling: Den slitesterke og trofaste, men tross alt menneskelige studentens endelige sammenbrudd. Jo, det måtte komme, før eller senere. Det kunne jo ikke fortsette slik. Nå hadde det kommet. Hvis en av de fine jentene på for eksempel kunsthistorisk institutt hadde sett ham sitte på denne måten, tragisk, alene på lesesalen, sent fredag kveld, med ansiktet i hendene, badet i sitt indre mørke, ville det ikke gjort et visst inntrykk? Så absolutt. Men kanskje jentene på kunsthistorisk institutt hadde hjerter av stein? Hva visste vel Jokum om de kunsthistoriske hjerter? Lite. De kunsthistoriske hjerter var et pensum han ikke var fortrolig med. Men han arbeidet med saken. Det skal sies.

Jokum hadde et sterkt ønske om å bli dypt fortrolig med dette pensum. Jeg tenker da særlig på hun som bodde vegg i vegg med ham på Sogn Studentby, som tok mellomfag i kunsthistorie, og som vi etter hvert skal komme tilbake til. Jokum kunne gjerne tenkt seg å gå opp i henne, både skriftlig og muntlig. Uansett satt han jo der i mørket og dermed kunne jo ingen se ham likevel. Men var det ikke heller et mørke i overført betydning det var snakk om, et mørke man kunne bli sett i, melankoliens nattlys. Det burde være mer skjebne i livet mitt, tenkte Jokum, mer storhet, mer høyde, ikke bare centimetre, det burde rett og slett vært mer å miste, nei, dette siste trakk han straks tilbake, hvorfor skulle han ha mer å miste? Han ville ikke ha mer å miste, det måtte i så fall altså være noen av alle disse centimetrene han var velsignet, eller snarere forbannet med, helst mange.

Det finnes et uttrykk, nemlig å skyte i været. Og bare for å ha nevnt det: Jokum hadde skutt i været. Nå hadde han nådd sitt mål, et mål han for øvrig aldri hadde satt seg. Det var kroppen som hadde nådd sitt mål. Jokum var altså i utakt med sin egen kropp. De hadde ulike interesser. Kroppen ville skille seg ut. Jokum ville gå i ett. Kroppen ville opp. Jokum ville ned. Han hadde lenge vært i tvil om det i det hele tatt var hans kropp, om han ikke bare hadde kommet feil, rett og slett, og en morgen ville misforståelsen bli oppklart, han ville våkne i en alminnelig kropp, en kropp som var hverken mer eller mindre. Så skjedde ikke. Livet var ikke en ond sirkel. Livet var en ond stige.

Han slapp hendene fra ansiktet og i samme øyeblikk kom lyset til16

bake, ikke hans indre lys, men langs rørene i taket, i leselampen på pulten, det knitret overalt, elektriske, mystiske koordineringer, forbindelser utenfor ham selv, og tingene rundt ham, på de andre pultene, begynte å skinne, ubetydelige, forlatte ting som han ikke hadde lagt merke til før, rykket plutselig nærmere og krevde større plass: en blyantspisser, en opptrekker, en brevkniv, en nøkkel, en bruskork, det var akkurat som om disse tingene overtok lyset, eller snarere, lyset kom til syne i dem, uten disse tingene ville lyset vært usynlig.

Noen kremtet høyt. Jokum snudde seg. Lent mot dørkarmen stod selveste Vaktmesteren fremdeles med hånden på hovedbryteren, allmektig, overbærende, streng. Klokken var altså åtte. Jokum stakk konvolutten i skuldervesken, ryddet pulten og gikk bort til Vaktmesteren, som ikke var villig til å slippe denne siste studenten forbi uten videre. Han så opp på Jokum, som altså er noe ganske annet enn å se opp til.

– Du studerer for mye, sa Vaktmesteren.

– Gjør jeg?

– Jeg har lagt merke til deg.

– Har du?

– Om jeg har? Øynene dine er røde. Og du er bleik.

– Ja. Og så?

– Og så? Du skulle vært ute på livet nå, du. Mager er du også.

Jokum dukket seg, noe han hadde for vane. Det skjedde ved at han løftet skuldrene og krummet ryggen og nakken. Han sparte kanskje noen centimetre på den måten, men det var ikke et vakkert syn. Han lignet heller en mistenkelig person, og hva var det godt for da? Det var jo et vakrere syn han ville bli, vakker og alminnelig. Men i stedet for å virke lavere, fremstod han altså som fordekt, et menneske med noe å skjule. Forfengeligheten, som er sjenansens skygge, var større enn fornuften. Ingen lot seg lure, bortsett fra han selv. Og Jokum dukket seg altså, uten en tanke. Han måtte tvert imot tenke seg om for ikke å gjøre det, for å stå imot kroppens evinnelige hukommelse.

Kunne bare denne kroppen ha lettere for å glemme, glemme sitt pensum, slik Jokum også gjerne ville glemme sin kropp og sitt langstrakte navn.

– Jeg vet det, sa han.

17

– Hva da?

– At jeg er mager.

– Det skal være sant og visst! Og du sitter her mutters alene. På en fredag!

– Jeg vet det også. Men mange takk for at du sier ifra. Ellers hadde jeg ikke kommet på det selv.

– Å, det var så lite. Ingen årsak.

Vaktmesteren ga endelig plass, på en overdreven måte, han bukket dypt og sopte nesten gulvet med hendene. Gjorde han narr av Jokum? Det var i så fall ikke første gang. Jokum ville skynde seg forbi, men nå som han hadde sjansen ombestemte han seg, det var slik han var, han var et ombestemt menneske, han kunne snu på en femøring.

– Har du lest Prosessen? spurte han.

– Prosessen? Det ringer en bjelle. Men det er lenge siden. Lenge.

– Hva husker du best fra den?

Det virket som om Vaktmesteren følte behov for å komme med en forklaring på hvorfor han hadde lest Prosessen, at det ikke hadde vært frivillig, at det hadde vært under spesielle omstendigheter, under et visst press, og det slo Jokum, mens dette stod på, at for ham var det omvendt, at han måtte forklare hvorfor han eventuelt ikke hadde lest en roman som ble brakt på bane, og hva var forklaringen da, jo, tid, det tar tid å lese, og selv om man bruker all den tid man har til rådighet, man må jo dessverre arbeide, blant annet for å få råd til å kjøpe bøker, får man likevel ikke tid til å lese alt. Det er med andre ord et altfor radikalt misforhold mellom tid og litteratur og i og med at man lite kan gjøre med tiden, burde man i stedet begrense litteraturen, man kan tenke seg utgivelsesfrie år, i den hensikt at leserne kan hente seg inn, komme à jour, i den grad det er mulig, det ville heller ikke vært urimelig å legge visse begrensninger på forfatterne, som ofte er taletrengte og forfengelige, men uten sjenansens korrektiv, en svært uheldig kombinasjon. Jokum kunne støttet seg til Anatomy of Melancholy av Robert Burton, som utkom i 1621, hvor forfatteren skriver dette: Vi har allerede et uendelig kaos og et virvar av bøker. Vi knuses under dem, våre øyne gjør vondt av å lese, våre fingre av å bla. Jokum så altså for seg åtte titler pr. forfat18

ter, uansett genre, det fikk holde, og den forfatter som ikke fikk sagt det han hadde å si med åtte titler hadde heller ikke noe å si og slikt blir det sjelden god litteratur av uansett. Dette, blant annet, tenkte Jokum på mens Vaktmesteren la ut: – Jeg leste Prosessen da jeg var sammen med et kvinnfolk som var glad i å lese romaner og hun leste akkurat den da vi var sammen. Og så leste jeg den også. For å se hva hun drev på med, ikke sant. Eller hun ba meg om å lese den. Sånn var det. Hun ba meg lese Prosessen fordi hun ville vite hva jeg syntes om den. Jeg tror det var en slags test. Hører du etter?

– Ja. Og hva husker du best?

– Kvinnfolket, så klart.

– Hvem?

– Hun som ba meg lese den.

Jokum begynte å bli sliten. Han skulle ikke begitt seg ut på dette.

Alt fortonte seg et øyeblikk som uframkommelig, sperret. Han sa: – Jeg tenkte heller på selve romanen. Hva du husker best fra …

– Vel, det er kanskje upassende å si, men …

Vaktmesteren dro en gul, skitten pussefille opp av lommen og begynte å gni på lysbryteren.

– Skitneste stedet på hele universitetet, sa han. Lysbryterne. Skitne fingre. Vasker ikke studenter seg på hendene?

– Trykksverte, sa Jokum.

– Men det alvorligste er at studentene ikke skal tukle med lysbryterne. Det er jeg og ingen andre som slår av og på. Og nå skal jeg slå av.

Jokum krummet ryggen enda mer.

– Hva mente du med upassende?

Vaktmesteren trakk på skuldrene.

– Jeg syntes den var morsom. Prosessen altså.

– Morsom?

– Jeg lo i hvert fall.

– Hele tiden?

– Nei, nei, ikke hele tiden. Det er vel ikke meningen heller. Hvem orker å le hele tiden? Men jeg lo godt da de kom for å hente denne, hva het han?

19

– Josef K. – Ja, Josef K, da de kom for å hente ham til slutt. Makan til høflighet på de herrene! Og flosshattene! Nei, da lo jeg virkelig godt.

Vaktmesteren stakk pussefillen i lommen igjen og lo visst bare ved tanken på dette skjebnesvangre opptrinnet. Jokum sluttet seg til latteren hans. Man skal helst ikke la noen stå og le alene.

– Ja, makan til høflighet skal man lete lenge etter, sa han.

– Men dette kvinnfolket, hun som fikk meg til å lese boka, hun likte ikke at jeg lo.

– Ikke?

– Hun gjorde det slutt på grunn av det. At jeg lo. Har du en kjæreste?

– Jeg? Nei. Jeg …

– Jeg skal gi deg et godt råd likevel. Hvis du noen gang får deg en kjæreste, så aldri les en bok som hun liker mens dere er i samme rom.

Aldri. Forstått?

– Jeg tror da det.

– Og gå nå. Noen må arbeide også!

Jokum gikk ut og satte seg på trappen. Han så lyset bli slukket inne på lesesalen og omformulerte straks dette synet, jeg ser mørket bli tent. Den store vaktmesteren arbeidet. Han slukket lys og tente mørke. Himmelen over Blindern bøyde seg til alle kanter.

April rant bort. Tiden rant bort og hva var tiden annet enn selve livet? Altså var det livet hans som rant, rant bort. Han åpnet konvolutten, tok fram arkene og tilføyde, selv om han ikke hadde ledd en eneste gang: Jeg vil også hevde at Prosessen kan leses som komedie, i den grad man ler, og det er det beviselig noen som gjør. Han la oppgaven på plass igjen, slikket langs kanten og denne gangen minnet ikke smaken om råte, eller de brune eplene i gresset, den fikk ham heller til å tenke på dykkermasker, eller snarere snorkelen, snorkelens ovale munnstykke, en både bløt og ru følelse mot leppene, før man lar seg synke og inntrykkene skifter tyngde og hastighet.

At begge disse minnene, råte og gummi, var knyttet til sommeren, i det minste sensommeren, måtte være tilfeldig, men like fullt påtagelig, så lenge Jokum ikke var av dem som satte mest pris på sommeren, heller ikke våren, som kanskje allerede var i gang, den 20

oppskrytte våren. Det var andre årstider som lå hans hjerte nærmere, for eksempel høsten, og da særlig oktober, og hvis han kunne valgt den beste tiden i oktober, ville han sagt de to midterste ukene, og nærmest perfekt ville det vært om han i disse to ukene i oktober kunne sluppet begge søndagene, gjerne lørdagene også, og la det regne, la det gjerne regne fra morgen til kveld og natten lang.

Da kunne Jokum ganske enkelt vært i sitt ess, noe han sjelden var.

På den annen side, den som stadig er i sitt ess, spiller sannsynligvis med falske kort. Det forundret Jokum: Han hadde aldri dykket, hverken i sjø eller badekar, heller ikke med maske og i hvert fall ikke med snorkel. Hvordan kunne da smaken minne ham om det, om noe han aldri hadde gjort? Levde minnene sitt eget liv? Eller hentet de kunnskap fra drømmene og drømmene kunne han jo ikke gå god for. Så visste Jokum nøyaktig hva det var denne konvolutten smakte, den smakte magnet. Han hadde stukket en magnet i munnen en gang, for å se om den kunne samle tankene hans. Det kunne den ikke. I stedet mistet han de siste melketennene. Magneten var en gave fra faren. Moren forbød ham å leke med den, i hvert fall å stikke den i munnen. Hva hadde en magnet der å gjøre? Han kunne ikke huske sist han hadde tenkt på den, denne magiske støvkosten, hvor var den nå, lå den et sted og samlet jernspon og tanker?

Jokum fikk imidlertid ikke klebet igjen konvolutten på skikkelig vis. Lim virker som kjent bare én gang, det er limets vesen. Konvolutten var mer åpen enn lukket da han omsider la den i postkassen til Institutt for Litteraturvitenskap. Nå er det gjort, tenkte han og ble ikke gladere av den grunn. Det var konvolutten til en som tvilte, en som ikke kunne bestemme seg, lukket, åpnet og lukket. Så gikk han hjem, om man kan kalle dette for hjem, hjem til 12 kvadratmeter hybel på Sogn Studentby, blokk 3, rett bak Puben, hvor han delte kjøkken, bad og telefon med tre andre studenter. Disse var Arve Storvik, musikkvitenskap, Bengt Åker, samfunnsvitenskapelig, og sist men ikke minst, Synne Sager, kunsthistorie, som Jokum altså hadde et godt øye til og som på sin side hadde en høyst levende og like ulovlig hamster i en kasse, eller et slags bur under sovesofaen; dyret het for øvrig Hubert. Nei, tenkte Jokum, det er ikke 21

hun, Synne Sager, mellomfag, det er jeg som er sist, men ikke minst.

Det hadde stått på russekortet hans, sist men ikke minst. Hva hjalp det? Han pleide å drømme om det omvendte, først men ikke størst.

Aller helst ville han være i midten, i det alminnelige, i det som så mange foraktet, men hvor Jokum i stedet så noe avklaret og vakkert, hvor han ikke behøvde å stikke seg ut, stikke seg opp, stikke seg frem.

På døren hans hang det to beskjeder, den ene festet med en tegnestift, den andre med skotsk tape. Døren hans var en veggavis. Han ville ikke at døren hans skulle være en veggavis. Han ville at den skulle være en dør, som man kunne åpne og lukke, ikke lese, og dette fikk ham til å tenke på konvolutten igjen, at han heller ikke nå kunne bestemme seg, at han stadig åpnet og lukket døren og visste knapt hvilken vei han skulle, kom han eller gikk han, og når han først hadde tenkt dette, kunne han ikke da likeså godt tenke at han var oppgaven, oppgaven han aldri ble fornøyd med, at han trakk seg selv ut og inn av en konvolutt? Men hvem skulle han levere seg til? Hvem skulle lese ham? Kunne det bare vært Synne Sager. Han skulle gjerne overlevert seg til henne. Jokum rev ned lappene og tok dem med seg inn på rommet, som bestod av, bortsett fra fire vegger, tak, gulv og vindu, en sovesofa som var for kort, en billy bokhylle som var for liten, et skrivebord som var for lavt, to stoler som også var for lave og et trangt klesskap med et speil på innsiden der Jokums portrett, dukknakket og sammenklemt, som om dette klesskapet var en fotoautomat, hang i skjul hver gang han skulle skifte skjorte. Han stod en stund ved vinduet, tankeløs og trett. Studenter var på vei mellom blokkene, alle i følge med noen, med hverandre. Over på Puben, som lå så nær at Jokum forestilte seg at han bare kunne strekke ut hånden og løfte en halvliter fra disken, satt enda flere studenter og de la helt sikkert planer for helgen, nøyere enn de forberedte seg til eksamen.

Så trakk Jokum for gardinene, satte seg i sovesofaen og brettet ut lappene. Den første beskjeden var fra Arve Storvik, musikkstudenten, fest i femmer’n, garantert øl & damer. Det var alltid mye damer rundt Arve Storvik. Det hadde noe å gjøre med den akustiske gitaren hans, som han aldri la langt fra seg. Men hvis damene ikke fikk ham tok de heller ingen andre og hva hjalp det da? Da var man jo like langt, 22

eller kortere. Man var avvist. Man hadde fått sitt pass påskrevet: uønsket. Den andre lappen var fra Bengt Åker, altså statsviteren: allmøte i høyblokka, husleiestreiken. Men ingen lapp var fra Synne Sager. Og da kunne det i grunnen være det samme. Damer var ikke Jokums sterke side. Han husket sitt første kyss. Det kom ikke før i russetiden. Jeg beklager at jeg her bryter med kronologien, men erindringen kjenner ingen rekkefølge, den er hulter til bulter, eller for å låne et uttrykk fra Arve Storviks bransje: Erindringen har ingen setliste.

Den er en kaotisk konsert. Verre er det at det man vil huske gjerne er svøpt i tåke, utydelige, unnvikende punkter, mens det man helst vil glemme rykker nærmere, som innpåslitne, kravstore gjester. Forholdt det seg med minner som med tingene, bare at det var tiden, ikke lyset, som fikk dem til å skinne? Og denne tiden valgte altså å komme til syne i de dårlige minnene. Hva jeg skulle sagt, Jokum Jokumsens første kyss: Han var på en fest, russen fra Vestheim skole, en villa på Bygdøy. Han var ikke invitert. Det var åpent hus. Ingen hus er mer stengt enn de som er åpne. Han gikk. Det skulle han ikke gjort. Han drakk gin. Det skulle han heller ikke gjort. Han stod ute på terrassen. Parene som danset i hagen til lyden av det tynne løvet og fjorden som lå som et blått glimt mellom trærne i bakgrunnen.

Lave, usynlige stemmer i mørket som omringet hagen. Latteren inne i stuene. Festen var ikke lenger ung. Jeg er endelig fri, tenkte Jokum, lett som ingenting, og svelget isbitene. Da kom en pike bort til ham, med russelue og røde, vide bukser, hun lignet en klovn. Hun var søt.

Alle piker er søte, tenkte Jokum. I hvert fall i kveld. I kveld er alle piker søte. Han burde lagt merke til stillheten i huset. Han burde lagt merke til ansiktene i vinduene. Men han la bare merke til denne piken, selvopptatt som han var. Han hadde ikke sett henne før. Kanskje hun kom fra en annen skole. Kanskje hun kom fra en annen klode. Det kunne være det samme. Hun hadde kommet til ham. Hun la hodet bakover og smilte. – Skal vi danse? Før Jokum fikk svart tok hun hånden hans og trakk ham ut på plenen. De danset. De danset til bølgene og løvet i det myke, fuktige gresset. De var et umake par.

Alle par som Jokum var med i var umake. De hadde hagen for seg selv. Jokum kunne ikke tro at det var sant. Det var foreløpig sant.

Han var tankeløs. Han var fri. – Det er du som er sist men ikke minst, 23

sa hun. Jokum burde allerede ant uråd. Men den som er fri aner fred og ingen fare. – Hva står på russekortet ditt ? spurte han. – Gjett.

– Først men ikke størst. Jokum ante ikke hvor han tok det fra. – Du er morsom også, sa hun. – Å, jeg vet nå ikke det, sa han og holdt rundt henne. Det vil si, han holdt rundt skuldrene hennes. Hadde han funnet sitt livs kjærlighet? Det var ikke umulig. – Jeg vil kysse deg, sa hun.

Dette skremte imidlertid vettet av Jokum, men han lot seg likevel ikke skremme. Han var bedøvet av frihet og gin. Han burde husket at våren ikke var hans årstid. Han burde sagt at de heller fikk ta opp tråden til høsten. – Gjerne for meg, sa han. Jokum mannet seg opp og begynte sin reise ned til henne, selv om hun stod på tå. Men hun kom ham plutselig i forkjøpet. – Vent litt, sa hun. Piken ble borte bare et øyeblikk og kom tilbake med en gardintrapp. Den satte hun foran Jokum. Jo, han burde visst bedre. Hva burde man vite bedre enn?

Man burde vite bedre enn det man vet. Hva visste Jokum? Ingenting.

Hun begynte å klatre og stilte seg øverst. Det var ikke nok. Hun rakk likevel ikke opp. Jokum hørte allerede latter i mørket. Ansiktene kom til syne, skinnende, flekkete ansikter. De begynte å rope i stedet, taktfast: Stige, stige, stige! Nå visste Jokum bedre: alt. Men hva hjalp det? Ingenting. Noen kom med en stige og stilte den mot Jokums brystkasse. Piken, som en gang var søt, men som nå hadde fått en bitter smak, begynte å klatre, sakte, trinn for trinn, i månens flomlys, mens gjestene rykket nærmere, i en sirkel rundt dem. – Jeg beklager at jeg ikke har heis, sa Jokum, han var jo morsom også. Da hun nådde toppen og applausen ingen ende ville ta, lente hun seg over skulderen hans og hvisket: – Unnskyld. De fikk meg til det. Så kysset hun ham. Men hva hadde Jokum mest lyst på, denne sene fredagen i april? Han hadde lyst på Synne Sager. Det var stille inne hos henne, så vidt han kunne høre, når han la venstre øre mot tapetet og lyttet nøye. Han kunne ikke engang høre Huberts lille hjul. Hva hadde han ellers mest lyst på? Det var studentens valg. Det stod mellom øl eller allmannamøte. Men det fantes et tredje valg, midt mellom skal og skal ikke, et smutthull. Det heter fravær. Det heter sovesofaen på hybel 318, Sogn Studentby.

Så Jokum gikk ingen andre steder enn der han satt. Til slutt la han seg ned, der så mange søvnløse studenter hadde ligget før ham 24

og grudd seg til eksamener, både skriftlige og muntlige, grudd seg til morgendagen og gjerne dagen etter den også, grudd seg til livet som lå foran dem, den strålende fremtiden deres, som veide langt tyngre enn det øyeblikket de allerede hadde levd. For Jokum fikk heller ikke sove. Tankene var for mange. De kom i flokk og følge og overmannet ham, søndagsmiddagen hos foreldrene, faren som ville si at han var for tynn og var det forresten ikke snart på tide å ha med seg en pike, det fantes vel piker også på dette universitetet, og moren som ville nøde ham til han måtte ut på dass og spy kotelett, i hvert fall den stekte ananasen hun alltid pyntet den med. Det forholdt seg nemlig slik at Jokum sjelden eller aldri var sulten. Han kunne ikke noe for det. Leger hadde undersøkt ham, de fant ikke noe galt, riktignok var han høy, usedvanlig høy for enhver alder, men legene kunne ikke finne noe galt med ham, altså kunne han ikke være frisk, slik så Jokum på det, men det var han alene om. Sult var en egenskap han rett og slett ikke hadde. Var dette hans storhet?

Det måtte i så fall være en ussel storhet, dessuten kunne han ikke noe for det og dermed var det vel heller ingen storhet, for storhet må være noe man kan noe for, noe man går inn for, gjerne på tvers av det man selv ønsker. Jokums livrett var kokte poteter med skall.

Hvor var han? Hvor var han i tankene? Han er hos foreldrene. Han skulle ut på badet for å spy. Men ikke denne gangen! Denne gangen skulle han i stedet reise seg fra bordet, gjerne velte glassene samtidig og rope det ut: Hvorfor døpte dere meg Jokum! Og han skulle ikke sette seg før han fikk svar. Han hørte stemmer fra Puben, der han kunne sittet og drukket øl, likevel lå han her, i sine egne tanker.

De var også et slags selskap, men ensomt i lengden. En fest fortsatte ute på kjøkkenet, akustisk gitar, flasker og nattmat, som ble avsluttet med en spinkel versjon av Internasjonalen som igjen ble avløst av noe som lignet hard strengelek og håndbak. Jokum kunne gå ut dit, det var ikke langt, men han ble liggende på den altfor korte sovesofaen som stod inntil veggen og på den andre siden av akkurat den veggen lå altså Synne Sager, som sannsynligvis ikke tenkte at han, Jokum Jokumsen, også lå på den andre siden. Kunne han høre henne puste nå, vri seg, gjespe, klynke? Hvorfor skulle hun klynke?

Da kunne han banke på døren og spørre om hun trengte trøst. Han 25

måtte gjøre noe med livet sitt. Når ingen andre gjorde det. Men mest av alt tenkte Jokum på oppgaven. Han ville bli gjort til latter. Hele kollokviet ville le ham sønder og sammen, nei, ikke le, de ville håne ham, sette ham til veggs, og det var ikke store forskjellen.

Både komedie og tragedie! Kunne han ikke bestemme seg? Den fordømte vaktmesteren! Men nå var det for sent. Skulle han snike seg av gårde til lesesalen igjen i nattens såkalte mulm og mørke og stjele hele postkassen? Nei, det var som sagt for sent. Det begynte allerede å lysne, disse forferdelige nettene i april som ble kortere og kortere og rant ned i vårens kummer og sluk. Så fløt Jokum omsider inn i en sval søvn, tross alt, og heller ikke nå slapp litteraturen tak i ham, men dette var drømmenes pensum: Han så for seg bildene han satt igjen med etter å ha lest. For det var ikke dypsindige tanker, budskap, visjoner, ideologi eller andre kjepphester han satt igjen med, det var bilder, ganske enkelt bilder av ansikter, som portretter i et mørkt og hemmelig galleri, og disse ansiktene var ladet med en menneskelighet, menneskelighet i alle slags former, og hvert eneste ansikt hadde sitt særpreg, sitt uttrykk, for menneskeligheten var uten grenser, det var plass til alle ansikter, alle menneskeligheter. Dette talte så sterkt til Jokum at han var like ved å gråte i søvne, for blant disse ansiktene, disse portrettene, fantes også hans, hans ansikt, han var i en sammenheng, han hang tross alt i de menneskeliges galleri. Men Jokum ble også urolig i denne drømmen. En setning fra Prosessen slapp ikke taket, selv ikke i søvne, og den setningen burde han gjort mer ut av i oppgaven. Det var altså en egenskap ved Leni, dette enkle og like fullt kompliserte kvinnfolket hos den gamle advokaten, som Jokum hadde bitt seg merke i: Denne egenhet består i at Leni synes at enhver mann som blir anklaget, også blir vakker.

Var det slik med alle kvinnfolk?

Jokum våknet med en bestemt følelse av at noen var inne på rommet hans. Og ganske riktig, ved døren, som var lukket, stod en fremmed mann, med hendene på ryggen, kledd i en slags grå, kanskje blå dress, jakken var kneppet helt opp til halsen, mens en annen mann, like fremmed, og kledd på samme måte, åpnet skapet, og Jokum møtte blikket hans i speilet på innsiden. Mannen snudde seg i det 26

samme og løftet armen, avvergende, idet Jokum satte seg opp, forskrekket, men mest av alt overrasket.

– Bare bli liggende, sa mannen, høflig, stemmen var behagelig.

Jokum la seg ned igjen og fulgte mennenes langsomme, men nøye bevegelser med øynene. Han som stod ved døren gikk nå bort til skrivebordet, løftet på noen bøker og bladde fort gjennom en bunke forelesningsnotater, halvhjertet, men altså likevel nøye, noe som fikk Jokum til å tro at de var erfarne, at de hadde gjort dette mange ganger før, på andre hybler. Den andre undersøkte skapet, skjøv kleshengerne med Jokums tre skjorter fram og tilbake. Jokum la også merke til at begge mennene brukte hansker, lyse, tynne hansker som lignet hud, hansker som gikk i ett med hendene. Brukte ikke spioner, etterforskere og tyver slike? Jokum hadde aldri sett dem før, likevel minnet de ham om noen, så kom han på det, de minnet ham om Jehovas Vitner som pleide å dukke opp på døren i barndommen, høflige, unge menn, nei, de var heller uten alder, akkurat som disse mennene, og kledd likt, i lange, mørke frakker, mørke dresser, hvite skjorter, de lignet også på hverandre. Moren hans slapp dem aldri inn, tvert imot, hun jagde dem av gårde, svusj, pleide hun å si, hvis du først slipper dem inn blir du ikke kvitt dem, svusj! Og når moren hans sa svusj gjaldt det å holde seg unna. Burde Jokum gjøre det samme, si svusj, og ganske enkelt få disse mennene ut, til å forsvinne? Han som rotet i bøkene og notatene, snudde stolen mot sengen og satte seg overskrevs på den.

– Pleier du å sove med klærne på, Jokum? spurte han.

– Nei, det gjør jeg …

– Det ble vel litt sent i går, da?

– Nei. Jeg kom fra lesesalen klokken …

– Og du har flyttet sovesofaen?

– Ja. Hvordan det?

– Hvordan det? Er det ikke heller vi som skal spørre hvorfor det ?

– Fordi … fordi jeg sover best på den siden. Jeg kan godt flytte den tilbake. Er dere fra studentsamskipnaden?

Den andre, han som var mest interessert i skapet, avbrøt Jokum, men stod fremdeles med ryggen til.

– Er du interessert i Edvard Munch, Jokum?

27

Nå satte han seg opp, enten de ville det eller ikke.

– Munch? Jeg er vel det.

Mannen snudde seg endelig og han som satt overskrevs på stolen lo, kort, og strøk den glatte, stramme håndbaken langs munnen i samme øyeblikk.

– Hvorfor tror du vi er fra studentsamskipnaden?

– Nei, jeg vet ikke. Det er mine foreldre som. Som betaler husleien for meg. Hvis det er den det gjelder. Er dere fra politiet?

– Har du gjort noe galt?

– Nei, ikke som jeg vet. Kan dere ikke …

Han på stolen avbrøt Jokum igjen.

– Var du på Puben i går?

– Nei. Hvordan det?

– Det er vi som stiller spørsmålene. Bare svar, er du snill.

– Nei. Jeg var ikke på Puben. Jeg går sjelden dit. Jeg satt på lesesalen til den stengte og gikk rett hjem, jeg mener hit, og jeg gikk ikke ut igjen.

– Sover du godt, Jokum?

Jokum var tørr i munnen, men han turte ikke be om et glass vann, og ikke turte han gå ut på kjøkkenet heller, selv om det hadde vært bedre å fortsette denne samtalen der, eller var det et forhør, jo, det lignet mer forhør, og da var det kanskje best at det foregikk her inne, at det hele ble mellom dem, til tross for at han ikke kunne forstå at han hadde gjort noe galt, bortsett fra at han hadde flyttet på sovesofaen, som ikke tilhørte ham, som var en del av det faste inventaret, men han kunne heller ikke huske at det stod i kontrakten eller forskriftene at dette var forbudt.

– Det er vel litt opp og ned. Med sovingen. Mener jeg. Særlig nå som det blir lysere. Om nettene.

– Du er altfor lang for den sofaen. Det gjør vel ikke saken bedre.

– Nei, men jeg er vel blitt vant med det.

– Så du var for det meste våken i natt?

– Kanskje.

De to mennene så på hverandre et øyeblikk, nesten ulykkelige, og Jokum fikk det for seg at han hadde ansvaret for dem, at han ikke måtte skuffe dem, at han måtte sørge for at de trivdes.

28

– Jeg kan ikke nekte for at jeg lå våken en stund. Særlig mellom tolv og to.

– Mellom tolv og to. Hørte du noe spesielt?

– Nei. Bare det vanlige. Nachspiel.

– Så de andre holdt deg også våken. Lyse netter, for kort sovesofa og hensynsløse studenter. Du har det ikke helt lett, du, Jokum?

Jokum angret straks på det han hadde sagt. Han ville på ingen måte sette de andre i et dårlig lys eller baktale dem, sine nærmeste, så å si. På den annen side ville han heller ikke virke uvillig overfor disse fremmede mennene.

– Det er vel slik det er på en studentby, sa han.

Den ene lo igjen, på samme måte, kort og hest, og dro håndbaken over munnen. Den andre lukket skapet, gikk bort til vinduet, kikket ut mellom gardinene og begynte å snakke mens han stod der.

– Vi lever i et fritt samfunn, gjør vi ikke? sa han.

– Jo. Vi …

– Jo? Er du i tvil?

– Nei. Overhodet ikke.

– Og hva betyr det?

– Det betyr vel at vi, at vi har visse rettigheter. Derfor …

Begge mennene lo nå, hjerteløst, forekom det Jokum, en mekanisk latter som sluttet like brått.

– Rettigheter, du. Nei, det betyr at vi må passe ekstra godt på. Jo bedre vi passer på, jo friere er det. Er du ikke enig?

– Jo, det er vel noe i det. Jeg mener, det er noe i det.

– Står du forresten ofte her? Ved vinduet?

– Det hender. Jo. – Og ser livet passere, hva heter det, revy?

Det var en underlig ting å si og Jokum følte seg ille til mote, mer enn han allerede var. Han lot være å svare og var heller ikke sikker på om det siste var et spørsmål eller bare en slags betraktning, en nedlatende betraktning. Svusj, sa han inni seg, men de to mennene forsvant ikke av den grunn. Mannen ved vinduet fortsatte å snakke, og det han sa nå gjorde Jokum nærmest lettet, for det antydet en hensikt med dette uanmeldte besøket.

29

– Du er vel klar over at det henger malerier av Edvard Munch på veggene der nede i Puben?

– Ja. Og hvis dette gjelder ham, altså Munch, er det kanskje bedre å snakke med Synne.

– Synne?

– Synne Sager. Hun studerer kunsthistorie. Hun bor på hybelen ved siden av.

Mannen trakk til side gardinene med et rykk og et grått, nesten skittent lys falt inn på gulvet og la seg der som en matt dam. Jokum måtte holde seg for øynene noen sekunder, blendet av morgenen, uansett hvor grumsete og uren den var, eller kanskje han satt slik fordi han hadde brakt Synne Sagers navn på bane, nærmest trukket henne inn i disse anliggender, for å avlede oppmerksomheten fra seg selv. Han holdt snart ikke ut lenger. Mannen slapp gardinene og gned hendene mot hverandre, det lød som et hissig insekt.

– At Munchs malerier henger der, på studentenes egen pub, betyr ikke at de tilhører studentene. Studentene har dem kun til låns. De kan ikke ta seg friheter. Maleriene tilhører nemlig det norske folk. Er du med?

– Ja, absolutt.

– Og derfor må vi passe ekstra godt på.

– Det har jeg også full forståelse for.

– Der ser du. Vi kommer overens. Bare vi respekterer hverandre.

Jokum ville gjerne følge opp dette og spørre om hvordan de kom seg inn. Han var sikker på at han låste døren før han la seg, det gjorde han jo hver kveld, så hvorfor ikke i går. I så fall måtte mennene ha dirket opp døren, eller skaffet seg en nøkkel som passet, uten hans samtykke, og hva slags respekt var det? Jo, de måtte være fra samskipnaden. Der hadde de jo nøkkel til alle hyblene. Mannen kom ham imidlertid i forkjøpet.

– Og du så ingenting spesielt da du stod her ved vinduet i natt?

– Nei, som sagt, men jeg stod der heller ikke lenge.

Mannen var taus noen sekunder. Så gikk han raskt mot døren.

Den andre fulgte etter. Det var også han, den andre, som like gjerne kunne vært den første, de var jo nærmest ikke til å se forskjell på, som fikk det siste ordet: 30

– Du hører fra oss.

Mange år senere, da det meste hadde skjedd og Jokum trodde det var over, skulle han huske disse ordene, du hører fra oss. Noen holder dessverre alltid hva de lover.

De lukket døren etter seg, lydløst. Jokum ble sittende og lytte, om de avla resten av hyblene et besøk, han kunne ikke høre noe. Kanskje de allerede hadde gjort det, før de kom til ham. Jokum bykset bort til vinduet, men støtte borti stolen, som jo var flyttet på, falt så lang han var og da han skulle reise seg, slo han hodet i bordkanten, han bannet og forbannet disse sjofle mennene som hadde skapt denne uordenen i hans nøye utregnede interiør. Når man nådde Jokums høyde, måtte man være nøye med alt, pinlig nøye, og ta hensyn til det meste, dørkarmer, mellomrom, lysekroner, sengegjerder, himlinger, tak, avstander og ikke minst de som sitter bak deg, for eksempel på kino, i auditoriet eller en sjelden gang på teateret, for bare å nevne noe. Før Jokum fikk lent seg mot vinduskarmen var mennene ute av syne. Veien mellom blokkene lå øde. De tykke, brune gardinene i Puben var trukket for. Det eneste tegn til liv var en gammel parole som fremdeles hang mellom tørkestativet og oppslagstavlen, selv om slaget for lengst var vunnet: Fløtt deg EEC, du står i veien for sola. Trøsten var at det begynte å regne.

Jokum dusjet, den var ledig og ingen forstyrret ham imens, i det hele tatt virket alt fraflyttet, forlatt. Så fortet han seg inn på rommet igjen, tok på seg de samme klærne og sparte de siste rene han hadde til i morgen, til søndagsmiddagen hos foreldrene, fikk møblene tilbake på plass og la bøkene og forelesningsnotatene i riktig rekkefølge. Etterpå gikk han ut på kjøkkenet og satte over kaffe, det vil si vann. Kjøleskapet stod åpent. Det dryppet fra hylle til hylle, seige, blå dråper som landet på en revnet pakke med salami, kjøleskapets grelle farger blendet ham, en botanisk hage, han husket plutselig det gamle kjøleskapet hjemme, da han var barn, det var lyden han husket, en vedvarende dur, industriell og søvndyssende, et kjøleskap bygget etter et annet prinsipp, å holde varmen ute, og ikke som nå, å holde kulden inne. Han lukket døren og var glad for at han ikke var sulten. På gulvet lå gitaren, med to strenger røket, ellers tomme ølflasker, brødsmuler og en grå strømpe. Jokum ryddet her også.

31

Hvor var de andre? Drev Arve Storvik og Bengt Åker gjøn med ham?

Han hadde vært inne på tanken. At det var de som hadde funnet opp hele denne morgenen. Han kom ikke på noe annet uttrykk, finne opp hele denne morgenen. Jokum var ikke uvant med gjøn. Men dette? Da vannet kokte kom Synne Sager, skjøv to skiver ned i brødristeren og satte seg. Håret hennes hang i floker, drømmenes permanent, han skulle gitt et helt pensum for å vite hva hun drømte om og han skulle gitt hånden sin for å kunne stryke den gjennom håret hennes og rette ut flokene. Ellers gikk hun barbeint, åtte av tåneglene var røde, og hun var bare kledd i en burgunder slåbrok, silke, som ga fra seg en lyd som minnet om løv når hun trakk den strammere rundt seg, som om hun ville skjule hvor flat hun egentlig var. Jokum skammet seg i det samme. Flat? Hun var akkurat passe der hun skulle være det. Og ville liksom hun, Synne Sager, gidde å skjule noe for ham? Jokum kunne ikke tenke seg andre som var penere enn Synne Sager og det var i grunnen fint å se at hun også kunne se såpass ustelt ut. Like fullt ble han helt skjelven, men klarte omsider å blande pulver og vann til en kopp kaffe som han satte foran henne.

– Fest i går? spurte han.

– Bare sovet urolig. Takk. Du er snill, Jokum.

– Jeg også.

– Hva da?

– Sovet urolig, mener jeg.

Han satte seg. De drakk kaffe sammen. Hun så på ham over koppen og sa ikke mer. Var det noe i blikket hennes? Skjemt? Eller så hun ham slik Leni gjorde i Prosessen, som en anklaget og derfor vakker mann. Det siste tvilte han på. Jokum måtte si noe mer. Han senket stemmen.

– Har du også hatt besøk?

– Nei. Hva mener du? Besøk?

– To menn. I tredveårene. Omtrent. De var her nettopp.

– Aner ikke hva du snakker om.

– De var helt likt kledd. I sånne dressjakker uten krage, ikke sant.

Omtrent som Beatles brukte i begynnelsen. Eller Mao. – Har du hatt besøk av maoistene?

– De snakket om Munch. Om bildene på Puben.

32

– Hva med dem?

– De sa at vi, altså studentene, bare hadde dem til låns. At de var folkets eie.

– Og det kom de til deg for å fortelle?

– Ja! Og så brukte de hansker. Lyse, stramme hansker.

– Sikker på at du ikke har drømt, Jokum?

– Jeg har sant å si vært inne på tanken. Men …

– Men …

– De flyttet på stolen min og rotet i bøkene.

– Kanskje du har gått i søvne. Jeg hører masse rare lyder fra rommet ditt om natten.

Jokum holdt nesten pusten. Bare det, bare det at hun hørte ham.

La hun også øret mot veggen? Nei, det var en viss forskjell på hennes og hans lyder. Synne Sager lokket. Jokum forstyrret. Men likevel.

– Gjør du? Hva slags?

– Det sier jeg ikke høyt, Jokum. Noe skal du få ha for deg selv.

Synne lo og Jokum satt taus en stund. Regnet mot vinduet. Striper av skitt. Vann som rullet i rørene. Øde sekunder i alle klokker.

En studentby lørdag morgen i april er så langt utenfor pensum som det går an å komme.

– De sa du hører fra oss da de gikk, sa Jokum.

– Hvis de gjør det har du ikke drømt. Jeg mener, hvis de kommer tilbake.

– Eller kanskje jeg bare er sanndrømt.

– Plutselig reiste Synne seg og var like ved å velte koppene.

– Du sa vel ikke noe om Hubert!

– Selvsagt sa jeg ikke noe om Hubert.

– Det var sikkert ham de så etter! Noen har sladret. Faen!

Synne løp inn på rommet sitt. Jokum ventet helt til hun ikke kom tilbake. Skivene spratt opp av brødristeren, brune og gjennomsiktige. Så ryddet han av bordet. Etter en stund innfant Arve Storvik seg, ikke helt oppredd ennå han heller, det var han forresten sjelden.

Ellers var han en glad gutt. Slik likte han i hvert fall å fremstå. Han var dirigent for Lite Anarkistisk Kor, som blant annet sang i begravelser når ingen andre sangere eller musikere i regionen var friske. For øvrig gikk det rykter om at han stemte Senterpartiet, men det er som 33

man vet hemmelig. Han hentet solbærsaft i kjøleskapet, satte seg og la den skadede gitaren i fanget.

– Visste du at tysk kunne vært det amerikanske nasjonalspråket? spurte han.

– Nei. Kunne det?

– Det manglet bare to stemmer da de lagde den amerikanske grunnloven. Eller hva den nå heter over der.

– Manglet to stemmer på hva?

– På at de skulle snakke tysk og ikke engelsk. To stemmer. Kan du tenke deg. Hadde det blitt noe blues da, mon tro?

Arve slo en akkord på de fire strengene som var igjen og begynte å synge: Ich wachte dieser Morgen mit Kartoflen in mein Kopf. Ich wachte dieser grausomme Morgen mit Kartoflen in mein Kopf. Donner und Blitzen, Ich bin ein grosse Tosk.

– Nei, sa Jokum.

– Det har du rett i. Man kan knapt synge blues på norsk. Jeg våknet i morges og begynte å bli panisk da nyhetene på Norge ble lest opp på samisk.

– Den var jo ganske god.

– Men det syntes ikke Bengt. Han mente jeg diskriminerte samene og burde ta sjølkritikk på fordommene mine mot dialekter og urfolk.

– Hva skjedde med gitaren?

– Bengt likte ikke akkordene mine til Internasjonalen heller. Han mente de var borgerlige. Det ble blodsutgytelse.

– Hvordan borgerlig?

– Han hevder at septimer er borgerlige. Jeg for min del mener at septimer absolutt tilhører arbeiderklassen. Det er moll som er borgerlig. Hvor ble det av deg, forresten? Så du ikke lappen, din bendelorm?

– Nei, jeg …

I det samme kom Bengt Åker, et utilfreds, mistenksomt og likevel optimistisk menneske, som hadde brutt, ifølge ham selv, med sin sosialfascistiske familie, faren var toller på Svinesund, riktignok beskyttet han landets grenser, så langt kunne Bengt, hvis han la godsiden til, strekke seg, men han var og ble den sosialfascistiske statens 34

tjener, og var derfor ikke til å stole på. Han kom ikke fra hybelen sin, men gjennom ytterdøren med en bunke stensiler i hendene, blanke, fuktige ark som luktet sprit, eller gammelt etterbarberingsvann, noe som fikk Jokum til å tenke på russetiden, ikke politikk, han måtte lene seg mot kjøleskapet. Bengt stanset, ristet regn av skuldrene og festet blikket på ham.

– Og hvor ble det av deg, Jokum? Så du ikke beskjeden min?

– Jo, men jeg …

– Jo, men jeg. Det sier du hver gang. Det holder ikke, Jokum. Jeg er faktisk jævla skuffa over deg.

– Det var ikke meningen.

– Meningen? Det er et jævla borgerlig svar. Du skal huske det, Jokum, at alt er politikk.

– Alt? – Politikk er alt.

– Brødskivene også?

Bengt Åker nappet den ene skiven til Synne opp av risteren, den var svidd, nesten sort, og tok en bit, det knaste og det så ut som om det drysset aske fra munnen hans.

– Særlig akkurat denna brødskiven, din overbygning.

– Ikke kall meg overbygning, er du snill.

– Er du nærtagende? Jeg trudde ikke du likte navnet ditt uansett?

Jokum ble svar skyldig og Bengt Åker snudde seg mot Arve Storvik og tok heldigvis ham for seg i stedet.

– Og deg gidder jeg ikke snakke til engang.

– Takk skal du ha, kamerat. Men du skal faen meg erstatte de to strengene.

Jokum lurte på om han skulle spørre dem også, om de hadde fått uventet besøk i morges. Han lot være. Han skjønte det ikke helt, men det gjorde ham forlegen, bare å tenke på de to mennene gjorde ham forlegen, uansett om det var en drøm eller ikke. Det var mer enn nok at han hadde spurt Synne, han burde ikke gjort det heller, nei, han burde ikke skremt henne. Det er visse ting man burde holde for seg selv. Livet var pinlig nok som det var. Var det ikke tragisk livet burde være? Det ga i det minste en mening. Det pinlige var meningsløst, et spill av tid, tid man kastet bort på andre, hva andre tenkte om en.

35

Men Jokum hadde ennå ikke, som antydet, format til det tragiske, han hadde bare lengselen etter det.

Bengt la løpesedlene på bordet med et smell og løftet en knyttet neve, de innviddes og utvalgtes hilsen.

– Bare så dere veit det, har dere gått glipp av en historisk begivenhet. Vi er i streik! Allmøtet vedtok full husleiestreik! Nå skal blodsugerne i Staten og Samskipnaden få smake sin egen medisin!

– Jævla bra, sa Arve. Jeg er nemlig blakk.

– Og hvem har skylden for det? At du er blakk? Det er de samme blodsugerne!

– Og kelneren på Puben. Han har også litt skyld.

Bengt satte seg og pekte på Arve.

– Jeg er så jævla trøtt av den småborgerlige anarkismen din, Arve Storvik. Hva mener du egentlig? At kelneren utnytter deg? Det er faen meg han som blir grovt utnytta! Hvilken side står du på? Blodsugernes eller arbeidernes side?

– Er kelnere en del av proletariatet?

– Hovedsaken, Arve Storvik, er at kelnerne også blir utbytta! De er kapitalistenes tjenerskap. Se det på den måten og prøv å lære noe av det.

– Skal vi ikke ha kelnere under sosialismen? Skal alle bare forsyne seg selv?

Jokum hadde hørt dette før, mange ganger, og gikk tilbake til rommet sitt, uten at de la merke til det. Han tok fram På gjengrodde stier, begynte å lese, men fant seg ikke til rette i den. Det var noe forurettet, noe kokett over fortelleren, altså Hamsun, den stadige påminnelsen om hvor døv han var, hvor gammel han var, i det hele tatt hvor synd det var på ham, fortelleren var hverken komisk eller tragisk, bare latterlig, eller kanskje enda verre, nemlig patetisk. Jokum kjente seg med andre ord igjen og denne gangen passet det ham dårlig. Han la boken til side og leste i stedet i Den fremmede, men heller ikke der fant han ro, det var noe humørløst og glissent over romanen han ikke likte. Ingenting var godt nok for Jokum denne morgenen. Men ett sted måtte han stanse og lese om igjen, en passasje fra skildringen av rettssaken. Meursault, den anklagede, får det for seg at juryen finner ham latterlig, og han gjør seg da denne reflek36

sjonen: Jeg vet godt at det var en tåpelig tanke siden de som var her, ikke var ute etter å finne det latterlige, men det kriminelle. Forskjellen er likevel ikke så stor. Hvis man tok Camus på ordet, og hvorfor skulle man ikke det, og samtidig hadde Kafka i tankene, nærmere bestemt hans karakteristikk av Leni, nemlig at hun syntes en anklaget mann var vakker, kunne man ikke da med hånden på hjertet si at en latterlig mann også var vakker? Jokum noterte seg dette, men kunne ikke helt avgjøre om det var en trøst. Deretter bladde han ganske åndsfraværende i Den store Gatsby, men kjedet seg i selskapet. Han ble enda mer urolig. Var han ikke i stand til å like romaner lenger? Dette var for mesterverk å regne, Camus og Fitzgerald var banebrytende i sine litterære analyser av den moderne livsfølelse, den moderne eksistens, skildret gjennom henholdvis rettssak og fest, to ikke helt ulike begivenheter, mens Hamsun representerte de varige svekkede sjelsevnenes triumf. Hva skulle han ta seg til da, hvis han ikke lenger fant ro i romanene? Forresten, ro? Leste Jokum for å få ro, for å finne trøst? Er det ikke heller sannhet man skal oppsøke i litteraturen? Og sannheten er sjelden forenlig med trøst og ro.

Ikke slik Jokum så det. Ro betyr å finne seg til rette i romanens hus, i det rommet som er forbeholdt leseren, det kan være et bøttekott eller en ballsal, et kontor eller en celle, spiller ingen rolle, det må bare være rom for leseren, helst med utsikt og egen utgang. Så kan uroen og tvilen komme som den vil. Til slutt satt Jokum med bind V i Den Lille Salmonsen, leksikonet han hadde fått av sin far da han flyttet hjemmefra, og hjemmefra var ikke særlig langt for Jokums del, bare fire stasjoner på Frognertrikken og en overgangsbillett til Sognsvannsbanen, men likevel, hjemmefra, det er et helt annet liv, uansett hvor kort det er. Han slo opp på hamster: (Cricetus cricetus), en broget, plump, korthalet Gnager, litt større enn en Rotte. Hører til Musefamilien (Muridæ) (se. Mus). Lever i Mellomeuropa; kjent for sine store Vinterforråd (inntil 50 kilo) av Korn, Ærter o. Lign., som hjembæres i Kjeveposene. Derav Uttrykket en «Hamster» om en forsynlig Person.

I neste rubrikk, under Hamsterskinn, stod det at det tilberedes årlig to millioner pelsverk av hamsterskinn. Men dette var i 1938, hva var tallet i dag, 38 år senere? Hadde verden gått fremover? Var tallet høyere eller mindre? Tok man mer hensyn til hamstere nå? Var det 37

ikke noen som hadde sagt at et samfunns kvalitet kan måles i hvordan man behandler dyrene, det er selve sivilisasjonens vannmerke.

Var det Bjørneboe? Foretrakk kvinner andre typer skinn, for eksempel mink, rev? Og dessuten: Hvor mange hamstere gikk med til én pels? Det kunne ikke være få, kanskje hundre, kanskje mer, tenk å gå kledd i tusen hamstere. Jokum plasserte albuene på bordet og lente pannen mot hendene. Det var akkurat dette. At det hopet seg opp.

Hva skulle han med dette? Kunne man ikke leve et anstendig liv selv om man ikke visste at hamster spiser erter og at man i 1938 lagde to millioner pelsverk av dem? Hva er det som egentlig er godt å vite? Og Jokum ga seg ikke der heller, med hamsterskinn, for neste oppslag, etter hamster og hamsterskinn, var Hamsun, Knut (f. 1859). Men er han ikke død? tenkte Jokum. Nei, i 1938, når man lager to millioner pelsverk av hamsterskinn, var Knut Hamsun ennå ikke død. Han har nettopp gitt ut Ringen Sluttet og andre verdenskrig har ennå ikke begynt. Den bare nærmer seg. Hvem ser det? Hvem ser tegnene, nei, ikke tegnene, men begivenhetene, selve begivenhetene og ikke tegnene, for det er en viss forskjell på begivenheter og tegn. Hitler marsjerer inn i Østerrike, nei, han kjører i bil over grensen ved Branau, hans fødeby. Deretter knuser han Tsjekkoslovakia. Hjemme i Tyskland har han også nok å gjøre. Jødene blir fjernet fra alle offentlige stillinger. Det følger netter av krystall. I Kairo krever den arabiskpanislamittiske kongress en araberstat som omfatter hele Palestina, samt innvandringsstopp for jøder. I Norge foretar politiet en razzia i redaksjonslokalene til avisen Klassekampen. De leter etter beviser for verving til borgerkrigen i Spania. Den eneste gode nyheten er at Joe Louis forsvarer sin tittel mot tyskeren Max Schmeling og vinner på knockout i første runde. Men en god nyhet for noen er en dårlig nyhet for andre. Finnes det nyheter som utelukkende er gode? Og når begynner en krig, en verdenskrig, eller hvor, hvor begynner den?

For et sted må den begynne, i en tanke, i en setning, i et håndtrykk, i en rute som knuses, i en bok som brennes. Og foreldrene hans, hvor befant de seg i livet, hvilken sinnstilstand var de i, i 1938, atten og femten år gamle, ennå ukjente for hverandre. Så de lyst på fremtiden, la de planer, som om ingenting hendte? Var de mennesker slik mennesker pleier å være? Jokum måtte spørre dem. Det måtte han.

38

Før det var for sent. Er det mulig å leve alminnelig, tenke alminnelig, oppføre seg alminnelig, i en førkrigstid? Men kanskje de ikke visste det, at de levde i slike tider? Jokum tok seg i å lengte etter en verdenskrig, slik Tom Kristensen (4) lengtet etter katastrofer i det safiriske bakrusdiktet Angst, fra 1932: Asiatisk i Vælde er Angsten/ Den er modnet med umodne Aar./ Og jeg føler det dagligst i Hjærtet,/som om Fastlande dagligt forgaar./ Men min Angst maa forløses i Længsel/ og i Syner af Rædsel og Nød./ Jeg har længtes mot Skibskatastrofer og mod Hærværk og Pludselig Død. Kunne Jokum påberope seg en lignende angst? På ingen måte. Den var ennå ikke modnet. Han var ennå i sine umodne år, han fylte 22 til sommeren. Hans angst var foreløpig litterær. Men levde man ikke tross alt i en førkrigstid nå også, i disse dager? Kunne det ikke smelle når som helst? Jo. I hvert fall ifølge Bengt Åker, Rød Front, Sigurd Allern, Tron Øgrim, AKP(ml) og kollokviegruppen på litteraturvitenskap. Man levde i imperialismens tidsalder, den aggressive amerikanske imperialismen og den svikefulle sovjetiske sosialimperialismen. Kunne ikke en verdenskrig gi Jokum den storheten, den indre høyden, som han lengtet så etter?

Nei, han ville være den første som ble skutt. Det fantes ikke dype nok skyttergraver til ham. Jokum slo opp på Kafka, når han først var i gang, og det var han alltid, det er alltid noe å slå opp, noe mer å vite, det var akkurat som om informasjonen formerte seg, fikk han vite én ting var det straks noe annet han ikke visste og som han måtte få klarhet i. Ett navn ble til to, to ble til enda flere og slik bare fortsatte det. Til hans store forskrekkelse: Kafka stod der ikke, i Den Lille Salmonsen. Det stod bare kort om Gustav Kafka (f. 1883) ty., psykolog, forfatter av verket Einfuhrung in die Tierpsychologie. Fantes ikke Frans Kafka i 1938? Var han glemt eller ennå ikke husket? Forskrekkelsen gikk over i lettelse. Dette hullet i leksikonet ga ham plass, han kunne fylle det selv, eller bare la det bli stående, en tom spalte, en ledig tanke. Eller måtte han se seg nødt til å lese Gustav Kafkas innføring i dyrepsykologi? Kunne det lære ham mer om hamstere, slik at han kunne finne en snarvei, eller omvei, til Synnes kunsthistoriske hjerte? Drømmer, bare drømmer. Nei, det var ikke i litteraturen, men i drømmene Jokums angst hørte hjemme. Det stod for øvrig videre om Hamsun i 1938: H’s betydning for nyere norsk Lyrik 39

og Prosa er overordentlig. Hans Digtning er et levende Udtryk for Krisen i europæisk Aandsliv rundt Aarhundreskiftet. Som saadan ikke uden en vis Ensidighet i Kulturkritikken. Jokum noterte dette på et ark, satte bind fem av Den Lille Salmonsen på plass i hyllen, skyndte seg over til kolonialen før den stengte og kjøpte en pakke frosne erter. Han glemte heller ikke poteter, som han altså pleide å koke og spise med skallet på, for han hadde fått det for seg at alt næringsstoffet han trengte fantes i skallet, og dermed trengte han i grunnen ikke spise mer enn dette. Dessuten hadde han etter hvert kommet til at han likte potetskall og var en stund inne på tanken å fjerne selve poteten og bare beholde skallet. På vei tilbake stanset han utenfor Puben. Det hadde sluttet å regne. Luften var tydelig og nær. Han fikk snart hodepine. Snøen lå i skitne render langs plenene som lignet de gule, slitte parykkene til fortvilte menn man noen ganger kunne få øye på rundt vinmonopolet på Majorstua en lørdag etter stengetid.

Døren var åpen. Jokum gikk inn. I det lumre halvmørket, som luktet våt aske og svette, så han kelneren som ryddet bak disken. Jokum ble stående mellom bordene. Han kunne ikke se noen malerier av Edvard Munch på veggene, bare plakater og reproduksjoner. Kelneren rettet seg plutselig opp og rakte armene i været, som om han overgav seg.

– Pokker, du skremte meg!

– Det var ikke meningen.

– Jøss, jeg trodde, nei, jeg veit da faen hva jeg trodde.

Kelneren senket armene, fortsatte å se på Jokum og ristet på hodet.

– Hvor høy er du egentlig?

Jokum dukket seg, på den måten som allerede er omtalt.

– Jeg virker alltid litt lenger i mørket.

Kelneren lo og skrudde på lyset i taket, skittent lys rant over dem, som regn, Jokum dukket seg enda mer.

– Ser ikke særlig forskjell, jeg. Dessuten har jeg stengt. Hvis du er tørst må du prøve på Liket i stedet.

– Nei, jeg lurte bare på om, om det henger noen Munch-bilder her.

Kelneren lo igjen og la begge hendene på disken.

40

– I dag tar du visst ikke bare feil av målestokken og klokka, men av kalenderen også. Lenge siden selveste Munchen hang her. Ingen som tar sjansen på det lenger.

– Hvor lenge da?

– Flere år. Ett av dem ble stjålet. Så ble de andre bildene flyttet til Munchmuseet. Synd, forresten. Han livet litt opp.

– Fant de det? Det stjålne bildet?

– Aner ikke. Jeg vet bare at bildene var i så skral forfatning at man kunne vri halvlitere ut av dem.

– Har det forresten vært noen her i dag og spurt etter … etter Munch?

– Nei, bare du. Og hvis du er i bakrus eller har dårlig samvittighet eller sannsynligvis begge deler, anbefaler jeg raspet gulrot og hostesaft.

Jokum takket for hjelpen han ikke hadde fått og kom seg omsider hjem, la potetene i skapet, kokte ertene og ventet til det var kveld nok. Da tok han mot til seg og banket på Synne Sagers dør. Var det kanskje ikke lørdag? Et søvnig svar lød fra den andre siden, ja, nei.

Han åpnet døren sakte og så inn. Hun lå på sovesofaen, fremdeles i bare slåbrok, men med hamsteren i fanget, akkurat der han gjerne selv skulle lagt sitt eget hode til rette.

– Jeg fikk noen erter til overs, sa Jokum. Og så tenkte jeg at kanskje Hubert hadde lyst på. Litt erter.

Han holdt fram skålen han hadde lagt de bleke ertene i.

Synne satte seg opp og puttet Hubert i kassen hvor den straks begynte å trå på hjulet som var festet der, det var hamsterens sirkus.

– Du er snill, du, Jokum, sa hun.

Det hadde hun allerede sagt en gang før i dag. I det hele tatt var det mange jenter som i tidens løp hadde sagt til Jokum at han var snill, uten at det hadde blitt noe mer på ham av den grunn, snarere tvert imot, det hadde i grunnen blitt svært lite, om ikke ingenting.

Det var heller hans erfaring at de gufne og ugreie guttene som regel satt igjen med potten, de fikk det som de ville og fikk det de ville, det som Jokum ikke fikk. Han hadde med andre ord ikke fått noe igjen for å være snill. Han spurte: – Vet du forresten hvor mange hamstere som går på én pels?

41

Synne ble straks knivskarp i blikket, stemmen like spiss: – Hva sa du?

– Hvor mange hamstere som …

Hun kastet en kulepenn på ham og var så opphisset at hun bommet.

– Ikke snakk slik når Hubert er til stede!

– Det var ikke meningen.

– Du skal ikke snakke slik selv om Hubert ikke er til stede. Aldri!

Jokum krummet nakken, det var bare en annen måte å dukke seg på, og tok et skritt nærmere sovesofaen, og det gikk mange vanlige skritt på ett skritt når Jokum tok det.

– Skal jeg sette ertene …

– Jeg tror ikke Hubert har lyst på ertene dine lenger.

– Nei? – Ikke jeg heller, forresten.

Jokum ble stående ganske rådvill og ulykkelig mellom døren og sovesofaen, men nærmere sovesofaen enn døren, med en skål erter han altså ikke visste hva han skulle gjøre med, mens Synne la seg bakover igjen og hjulet sluttet å rulle i Huberts lille manesje. Han la merke til en halv flaske vanlig rødvin og et glass i vinduskarmen.

På veggen hang to innrammede reproduksjoner av gamle stilleben, drueklaser, blomster, mynter, en globus, et par hansker og en bibel var noe av det Jokum fikk øye på i motivene og alt var badet i et mørkt, tungt lys. Ved døren stod syv par sko og en liten, brun koffert. Og på platespilleren i bokhyllen lå Leonard Cohens Songs from a room. Det er imidlertid grenser for hvor lenge man kan stå slik, med en skål allerede lunkne, fargeløse og ikke minst uønskede erter.

Jokum skulle til å begynne sitt nødvendige tilbaketog, det toget han som oftest tok, og som dessverre alltid var forsinket, men da måtte Synne likevel ha fattet en slags godhet for ham, tross alt, han hadde jo kommet i de beste hensikter, hun sa: – Du kan godt sette deg litt her.

Jokum satte seg, meget forsiktig, for ikke å ødelegge noe, på kanten av sovesofaen.

– Takk.

– Har du hørt noe mer fra de du fikk besøk av? Eller drømte om?

42

– Nei. Ikke du heller? Jeg mener …

– Ingenting. Jeg tror du drømte. Jeg drømmer ganske mye selv også. Men …

Synne reiste seg brått, så brått at Jokum glapp skålen og ertene trillet ut over sovesofaen og ned på gulvet, alle som en. Det ble litt av et liv nede hos Hubert. Hadde det hjulet vært festet til et kraftverk ville det kunne lyst opp hele studentbyen, kanskje Kringsjå også, og da kunne man kanskje satt ned husleien likevel.

– Nå vet jeg hvem du minner om!

Det skulle hun ikke sagt. Hun var heller ikke den første som sa det. Av en eller annen grunn var folk, nesten de fleste, opptatt av å finne ut hvem Jokum minnet om. Sånn var det vel å være noe for seg selv. Jokum ville ikke være noe for seg selv og samtidig ville han helst ikke ligne på noen. For som oftest lignet han på heller sære skikkelser, gjerne hentet fra tegneserier, tivoli, revyer, filmer og romaner og andre tvilsomme steder. Han hadde bl. a. lignet på Langbein, Don Quijote, Halvan, Tati, Juster og Paturson, islendingen som lenge ble regnet som verdens høyeste mann og som turnerte med Sirkus Arnardo i mellomkrigstiden. Hvem var det denne gangen?

– Du ligner på Johan Gørbitz’ Mannsakt !

Jokum la seg på kne og begynte å plukke erter. Når et visst antall erter ligger i en skål, virker de ikke mange, men spredd utover et gulv er de utallige. Johan Gørbitz’ mannsakt sa ham ingenting.

– Hvem?

– Johan Gørbitz malte portretter av borgerskapet i København og Kristiania rundt 1800. Bildet henger forresten i Nasjonalgalleriet.

Jokum skulle gjerne spurt om hun likte det bildet, om det var et vakkert portrett, det vil si, han skulle gjerne spurt om hun likte vedkommende, den portretterte, men han turte ikke, det var vel ikke akkurat noe godt tegn å ligne en borger fra omtrent atten hundre, malt av en heller ukjent kunstner.

– Pensum? sa han.

Synne svarte ikke. Jokum ville mer enn gjerne være hennes pensum. I stedet spurte hun: – Når ble du så høy, Jokum?

– Da jeg var tolv.

43

– Har det vært vanskelig?

– Vanskelig og vanskelig. Moren min måtte skjøte på buksene mine. Og det er alltid noen bak meg som blir sure.

– Jeg mener deg, Jokum. Ikke alle andre. De gir jeg faen i. Har det vært vanskelig for deg?

Jokum ble forbløffet over språket hennes, men likte det likevel.

Han skulle gjerne sagt det selv. De gir jeg faen i. Nå kunne han fortalt om lange blikk, latter, gjøn og uønsket oppmerksomhet; han kunne fortalt om en påfallende ensomhet, men var ikke all ensomhet det, påfallende, det finnes sannsynligvis en egen ensomhet for hver eneste som er ensom. Han sa i stedet det som faren hans hadde lært ham å si når det røynet på.

– Jeg har i hvert fall god utsikt, sa Jokum.

Synne nikket og lot Jokum plukke erter i fred en stund. Der nede på gulvet, på bunnen av hennes verden, fant han, bortsett fra disse ertene, en truse, to silkestrømper, et støvete kamferdrops, en leppestift, to hårnåler, en tampong, en tørr leppestift, en trikkebillett og et sørgebind.

– Er noen død? spurte han.

– Død? Hvorfor spør du? Er det så skittent?

– Sørgebindet.

– Å, det. Picasso. Alle på kunsthistorie gikk med sørgebind da Picasso døde.

Jokum lurte på om han skulle tilby seg å rydde, men kom til at det var å gå for langt. Det kunne også misforstås. Han lot derfor disse tingene ligge der de lå. Kanskje de var lagt i en bestemt rekkefølge og dannet et hemmelig stilleben. Plutselig sa Synne, eller snarere, hun slo dette fast: – Du burde begynne med hatt.

– Tror du det vil hjelpe?

– Absolutt.

– Vil det ikke bare få meg til å virke enda høyere?

– Nei, tvert imot, det vil gjøre deg mer avsluttet.

– Avsluttet?

– Ja, nå forsvinner du liksom bare der oppe. I løse luften, liksom.

I det blå. Mener jeg.

44

Synne lo og gjemte munnen bak hånden, forlegen, nesten skamfull, kunne det virke som. Jokum likte henne enda bedre.

– Såret jeg deg? hvisket hun.

Jokum ristet på hodet og slapp den siste erten i skålen.

– Jeg har nok hørt det verre.

De lo begge to, og kunne derfor le det bort, for skal man le noe bort må man gjøre det sammen, alene nytter det ikke, da ler man det bare nærmere. De lo det bort, mens Jokum reiste seg, forsiktig så han ikke kom borti noe, og overalt hvor han reiste seg ble det lavt under taket, men ikke denne gangen.

– Nå kan du få mate hamsteren min, sa Synne.

1. Halvorsen, Stig (1937–), no. vaktmester, tidligere lærer på elektrikerlinjen, sluttet i skolen i 1965, etter en konflikt med en elev som ikke ville klippe håret, noe Halvorsen mente innebar en fare, både for eleven selv og resten av klassen, guttens lange hår kunne for eksempel ta fyr når de loddet. Begynte som vaktm. ved Historisk-filosofisk fakultet, Blindern, i 1967, hvor han var ansatt inntil han ble pensjonert i 1998. Medl. av Det Norske Arbeiderparti fra 1960 til 2011, da han meldte seg ut, grunnet partiets innvandringspolitikk. Ugift.

2. Storvik, Arve (1951–1999), no. Musiker og låtskriver, cand.mag. ved Universitetet i Oslo, med fagkretsen musikkvitenskap, sosiologi og engelsk. Var leder for Lite Anarkistisk Kor 1974–1975. Han utga langspillplaten Vannskille i januar 1977, som senere er blitt regnet som en klassiker og kom med på Morgenbladets liste over de 100 beste norske platene gjennom tidene. En av hans mest kjente sanger er Underskudds-Blues, som venstresiden, særlig marxistleninistene flittig brukte til ulike formål. Det siste verset kom ikke med på platen og trykkes for første gang her. Plateselskapet Mai skyldte på at det formelt brøt med sangen ellers og derfor svekket helheten. Det var også Mai som fikk Arve Storvik til å synge kamerat, selv ville han helst sunget mine venner.

45

Du tror visst du bare kan velge og vrake mellom sukkertøy, brennevin, lapskaus og kake Men, kamerat, det er ikke sånn Det er heller samling i bånn Det er salg, salg, alt er på salg Det er så mye å velge i at du ikke har noe valg Du tror visst at dette her er demokrati Og at det er du som har alt å si Men, kamerat, det er ikke sånn Det er heller samling i bånn Det er salg, salg, alt er på salg Det er så mye å velge i at du ikke har noe valg Du tror visst at ærlighet varer lengst Og at det er det eneste som trengs Men, kamerat, det er ikke sånn Det er heller samling i bånn Det er salg, salg, alt er på salg Det er så mye å velge i at du ikke har noe valg Jeg frykter aller mest at jeg skal bli til overs Og stå på riktig hylle i helt feil skap For uansett hvor billig du selger deg Går det til sjuende og sist med tap

Arve Storvik var ansatt som musikklærer ved Trondheim Katedralskole, samtidig som han stadig virket som trubadur og skrev sanger for andre artister, bl.a. Ta meg som jeg er, som kom på tredje plass i den nasjonale Grand prix-konkurransen i 1997, sunget av Tor Endresen. Omkom i en bilulykke på vei til en spillejobb på Pers Pub i Steinkjer i 1999. Etterlot seg kone og to barn. Cd-en Feil Fil, med etterlatte sanger, kom ut i 2002.

46

3. Åker, Bengt (1950–), no. frilanser. Avbrøt studiene ved Universitetet i Oslo i 1976 og begynte som portør på Diakonhjemmets Sykehus. Aktiv i fagforeningsarbeid, har innehatt en rekke sentrale verv i AKP(ml) og sittet i Klassekampens styre fra 1979–88. Åker har vært en sentral aktør i den offentlige politiske debatt i Norge, særlig kjent for sin direkte stil og talemåte. Brøt med den marxistisk-leninistiske bevegelsen i 1989 og dannet i 2000 firmaet I Egen Hånd, hjelp til selvhjelp, og har siden vært en skattet foredragsholder. P.t. bosatt i Thailand.

4. Kristensen, Tom (f. 1893), da. Forf. K., der siden 1924, med nogle faa Aars Afbrydelse, har været Litteraturanmelder ved «Politiken», debuterede 1920 med en samling Digte: Fribytterdrømme. Senere kom «Mirakler» (1922), «Paafuglefjeren, Digte fra Kina» (1922), «Verdslige Sange» (1927) og «Mod den yderste Rand» (1936), hvor man kan følge K’s kunstneriske Udvikling fra Efterkrigsaarenes «ekspressionistiske», farveberusede og ordglade Lyrik til den modne Skribents afklarede Ro. Ogsaa som Prosaist har K. haft stor Bet. for moderne da. Litt. Efter «Livets Arabesk» (1921), en pessimistisk og satirisk Samfundsroman, har K. i «Hærværk» (1930) med meget psykologisk og stilistisk Kraft analyseret sin Generations sjælelige Problemer og Kvaler.

5. Gørbitz, Johan (1782–1853), no. maler, virksom i Kbh., Bergen, Dresden, Wien, Paris og Oslo fra 1836. Malede portrætter, Miniaturportretter og Landskaber. Hans Portrætter er for øvrigt laget i en omhyggelig utpendslet Teknik. Karakteriseringen er intim, men ikke særligt dybtgående.