Page 1


Lars Monsen og Kjetil Ă˜stli

Lars Monsen Mitt liv


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond ISBN 978-82-02-56293-9 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Siv Johanne Seglem Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2019 Satt i 10,7/14,4 pkt. Sabon og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


«Du vil bli fortalt at det er umulig»

Bija alccesat alla mihttomeriid. Sii dubmejit du. Sii gohčodit du niegadeaddjin. Sii muitalit dutnje man veadjemeahttun lea. Dáid guottuid galggat geavahit buorren mátkkis. Doalat fal nieguidat dego du lagamus verdden livčče. Ja vaikko ii oktage leat dan nagodan ovdal, de don boad̄át nagodit. Go visot, fal visot, lea vejolaš. Sett deg høye mål. Du vil bli dømt nord og ned. Du vil bli kalt en håpløs drømmer. Du vil bli fortalt at det er umulig. Fordommene skal du bruke som inspirasjon på reisen. Drømmene skal du holde fast ved, som om de er dine beste venner. Og selv om ingen har klart det før deg, så vil du klare det. Alt, absolutt alt, er mulig. Lars Monsen


1 Jeg tror ikke på flaks eller uflaks

Her kommer han. Her kommer han ned Oslos gater, i svarte klær, med kunstige tenner, ustelt hår, vaiende kraftig overkropp, grove hender med rester av arr, en sammenpresset ryggsøyle, utslitt hofte, ekstreme lår, opererte knær, sterke legger og to føtter som har ført ham nærmere og nærmere sannheten om ham selv. Og la oss ennå ikke nevne sjelen, hva nå den er eller ikke er. Her kommer Lars Monsen, på et mer og mer sjeldent bybesøk, blikket hans saumfarer gatene foran ham, som en hjemvendt krigsveteran, han blir uvel av for mange lyder nå, folkemengder og bilers hastighet, sånn har det blitt, særlig etter krysningen av Canada til fots, ødelagt av naturen. I møte med sivilisasjonen fikk han akutte gråteanfall i ukevis etterpå. Han beveger seg mot Stortorvets gjæstgiveri og ser en uteligger eller en narkoman som tigger sittende på asfalten. Monsen senker farten. Så stopper han og ser ned på mannen. Det er umulig å høre hva han sier, Monsen gestikulerer, mannen svarer, Monsen humrer og mannen på fortauet ler. Hva snakker de to om? Kjenner de hverandre? De vinker farvel, og inn på kafeen kommer han omsider, i rolig gange, en fart som tilsier at han har bestemt seg for aldri mer å øke hastigheten for andre, med et tilsynelatende sjenert smil, smale øyne, rovfugløyne, noterer jeg i boka, uten å begrunne det. Servitøren som har ryddet bordet vårt, bråstanser da hun ser ham. Hun 7


mister brettet fylt med kopper, asjetter og glass i gulvet, det knuses, klirrer og knaser, en kakofoni av glasskår i kafeen. Monsen smiler til henne. Dama står rett opp og ned, som i filmscener der man fryser et øyeblikk. Og før alt annet skal det nevnes at Lars Monsen, nummer to av fire sønner, allerede i barneårene var en uteligger og at faren hans presset ham hardt og utfordret hans smerteterskel, at han har tilbrakt snart fem tusen netter i sovepose, over halvparten av dem om vinteren, og at telt ofte var unødvendig. Ifølge dagbøkene hans har han møtt tre hundre bjørner (sett) og hundre ulver (sett), han har gått Norge på langs fra Grense Jakobs elv til Halden (tolv måneder), og Alaska på langs (ti måneder), Canada på tvers fra Kaktovik til Goose Bay (nesten tre år), levd ett år på Nordkalotten, og krysset Kodiak, Katmai og Admirality Island, verdens mest bjørnerike villmarker, og så videre og så videre. Det bør også nevnes at han, da han var lærer, tok ungene med på overnatting vinterstid og skjøt en fotball femti meter rett opp og dempet den på hodet og la den død, bare for å imponere, at han liker å skrive, et tjuetalls bøker har det blitt til nå, at han tidlig så muligheten til å lage en karriere av å være på tur, at han ikke ville bli kjendis, om vi skal tro ham, men at han på et tidspunkt ombestemte seg, og på en tur i skogen utenfor Oslo fikk tilbud fra en sjef i et tv-selskap om å låne et filmkamera, som han ødela i Alaska, eller i gokk, for så, gradvis, å lære seg å filme opplevelsene sine, og at han tok med et kamera til Canada i 2000 og ble rikskjendis da Canada på tvers endelig kom på tv. Så fulgte tv-programmer som På tur med Lars Monsen, Nordkalotten 365 og Ingen grenser, flere av disse mottok han priser for, og nå deltar han i hundeløp og lager tv-serie om livet med hundene. I alle disse årene dro han ut med førti kilo i ryggsekken, ofte mer, og ryggsøylen ble presset sammen, som når sand i løpet av år blir til stein, og smertene har vært så intense at han har ligget naken i fosterstilling på badet hjemme – uten å klare å rope på hjelp. Men han har reist seg igjen. Noe av årsaken ligger kanskje i smerteterskelen som faren lærte ham om, men også i rådene fra kona hans, artisten Trine Rein. 8


Han sitter i kafeen på Stortorvets gjæstgiveri og ser på meg, og siden han ikke sier noe, må vel jeg si noe, om dette skal bli bok. «Kommer du rett fra Femundløpet?» «Nei, fra Skavlan, spilt inn i Stockholm.» «Blir du nervøs når du er med på slikt?» «Før, ja. Men ikke nå. Jeg snakker med hjelperne mine.» «Hvem er det?» «Jeg har minst fire. Sjefen blant hjelperne er en gammel indianerhøvding som står bak meg nå.» «En indianerhøvding står bak deg? Nå?» «Ja. Så har jeg en same, en liten spretten fyr som fleiper og er morsom. Så har jeg to engler. Bak dem; ei dame i svart som bærer på sorgene mine. Det har jeg hørt fra andre som er opptatt av det overnaturlige: Du bærer på en tung sorg, sier dem til meg.» «Gjør du det?» «Nei, kjenner meg ikke igjen i det hele tatt.» «Men du tror at du har hjelpere?» «Jeg tror ikke på flaks eller uflaks. Jeg tror det er en mening med det meste. Og jeg tror at vi har hjelpere i tillegg til valgene vi tar. At jeg ikke har strøket med, er fordi noen passer på, noen fra utsiden.» «Hva ville Lars Monsen som tjueåring tenkt om det du sier nå?» «Den unge og skråsikre meg?» Han begynner le så overkroppen rister. Latteren runger i kafeen. «Han ville avfeid det som vås. Reinspikka vås.» «Hva har forandret seg siden den gang?» Han senker stemmen og prøver å forklare med en slags lignelse. Hva kjennetegner en som er dyktig til å orientere i naturen? spør han. Jeg aner ikke, og nekter å dumme meg ut i vårt første møte, så jeg bare ser på ham. Monsen sitter med armene i kors og venter. Da jeg ikke sier noe, fortsetter han. Jo, orientereren spør og graver, grubler og resonnerer. Han eller hun har vært så mye ute og i så mange ulike situasjoner, han vet at det er tusen feller å gå i. Han eller hun leser landskapet med større og større ydmykhet. De beste innser at det er mye de ennå ikke kan og ennå ikke vet noe om. 9


Lars Monsen blir lenge stille. «Den overnaturlige siden i meg har vært der i mange år. Jeg har bare ikke snakket om den. Men det skjedde noe med meg under Canada på tvers. Jeg opplevde ting som var vanskelig å forstå med rasjonell tankegang.» Stille igjen. Den som er vant til å se ham på tv, vil tro at Lars Monsen snakker mye. Men han snakker ikke om man ikke stiller ham spørsmål. «Hvem møtte du på utsiden av kafeen?» «En alkis. Nei, men er det ikke Monsen? Er ikke du på tur? Hva gjøru i byen? Sånt rører meg. De veit hvem jeg er og vil alltid prate. Og noen av dem kjente broren min.» «Så du snakker med dem?» «Ja, ærru gæern, jeg kunne jo vært dem. Jeg ser meg sjøl i dem. Men det var storebroren min de kjente. Erik.» Han forteller om Erik, om sprit drukket på styrten, om hasj, heroin, vennskap, rampestreker, bråk med politiet – moro, alvor og ungdommelighet i blanding, som en roman skrevet av Mark Twain og Ingvar Ambjørnsen sammen. Øynene gløder når han forteller historier om storebroren Erik. «Du er ikke mye i Oslo?» Han forteller om sist gang, han og en kompis var på byen. «Per-Mathias og jeg tok lysløypa.» «Per-Mathias?» «Landslagstreneren i fotball.» «Lysløypa?» «De absolutt bruneste barene i Oslo. Vi tar en øl på hvert sted, så ender vi på toppen av SAS-hotellet. Det er ett av mine ritualer. Jeg vil ha hele byens kontraster på én kveld. På en av bulene møtte jeg ei dame. Jeg kjente Erik, sa hun, Erik var en fin fyr, sa hun og fortalte om broren min. Det er på de bulene jeg møter gamle venner av Erik, de som fortsatt lever. Det irriterer meg at jeg ikke fikk telefonnummeret hennes.» Servitøren kommer inn igjen, nå knuser hun ingenting, serverer 10


kaffe og smiler forsiktig. Monsen pauser historien før han forteller om et annet ritual han hadde. Å bære med seg en kasse øl på t-banen, og jekke en pils mellom hver stasjon fra Jernbanetorget til Bogerud. Det ble tolv–tretten pils på noen minutter. «Vi var ekstremer, Erik og jeg. Det kunne gått like gæernt med meg», sier han. Stille igjen. Han fremstår verken arrogant eller sur når han blir taus. Han smiler tilsynelatende fornøyd. Han snakker bare ikke. «Hvorfor klarte du deg, men ikke han?» Lars Monsen setter fra seg kaffekoppen og ser på meg. Så sier han én eneste setning. «Jeg hadde noe i livet som hanka meg inn.» Noen dager senere drar jeg hjem til ham. Han har gitt meg en adresse i Liverud i Østfold. Veien er like komplisert og ufremkommelig som naturen i På villspor, tv-serien der han skal finne frem uten å vite hvor han er. Kartet til Google dirigerer meg feil, og sender meg til en gård jeg tror er en minkfarm. Applikasjonen Kart sender meg i motsatt retning over tunet til en bondegård. Adressen til Lars Monsen er som skapt for ikke å finnes. Jeg kjører tilbake, og finner krysset der jeg tok av fra fylkesveien. Man må ta av til venstre i bygda, så til høyre før kirka, gjennom gårder, over kornåkere, til venstre for hester, eller var det til høyre her, til høyre for skurtreskeren, eller var det til venstre her, til du kjører en smal grusvei over en bakketopp og det heller nedover, såpass at du må ha firehjulstrekker for å komme deg opp igjen på vinteren, og du advares av hundeglam og et skilt som sier Privat – ingen adgang. Da er du hos Lars Monsen. Huset troner på en ås med utsikt over Glomma, men gjemt bak trær i tre himmelretninger. Hundegården og gjestehuset ligger hundre meter nedenfor. Huset er arkitekttegnet og har svære glassvinduer ut mot elva. Eiendommen er delt i to bygg, med overbygg og skiferheller mellom dem. I den minste delen, der Lars Monsen ofte arbeider, er veggene laget av glass. Det er som å sitte i skogen, bare innendørs. Blir du invitert inn, noe 11


nesten ingen mennesker blir, ser du først rot, i hvert fall der Lars oppholder seg mest, i bygningen med vegger av glass. Der er det hundeslede på gulvet, dunjakker, votter og pulkdrag, kaffekjeler, pakksekker, buffer, økser, liggeunderlag, kniver, hundebur, bøker, filmer og kaffekopper, mange kaffekopper. I vinduskarmene ligger det kikkerter. Jeg teller tre kvalitetskikkerter på under fire meter. Går du litt rundt, legger du merke til noe typisk for Lars Monsen. Ildstedene og varmen derfra. Huset har ildsteder overalt, og det er alltid fyr i minst ett av dem. Monsen fyrer døgnet rundt, sommer som vinter, høst som vår. Det knitrer og spraker fra flere av dem. Og her kommer han, svær over brystkassa, med strittende hår, veivende med en kopp så kaffen spruter og treffer teppet uten at han tørker det opp. Her kommer den eneste mannen jeg vet om som har laget et verb av substantivet «bål.» Å båle. Skal du lære én eneste ting av Lars Monsen, så er det å båle. Vi bør båle hele tiden. Båle om morran og båle om kvelden, på bursdagen og på julaften, bare båle. Det er godt for sjela. Nå hiver han en kubbe til på bålet og begynner å fortelle.


2 Fattern stupte, og muttern grein

Det finnes et filmklipp av fattern, tatt med super 8. Familien er samlet ved ei stor bru. Han har tatt oss med hit, mamma og vi brødrene, som publikum. Jeg veit ikke hvem som filmer, ikke oss familiemedlemmene, så han må ha invitert flere. På filmen ser vi at han gjør seg klar. Han kler av seg, tar på badebukse, fester suspen, alltid susp ved store høyder. Hele familien ser på ham. Han klatrer opp på rekkverket på den gamle Vrengen-brua over sundet mellom Nøtterøy og Tjøme. Slik jeg husker det, er det seksogtredve meter ned til vannet. Det er ikke høyden jeg egentlig husker, det er muttern. Hun griner. Det husker jeg sterkt. Det er på filmen. Hun griner og prøver å snakke mannen sin fra det, mamma trygler og ber. Men det hjelper ikke. Sånn var faren min, slike ting gjorde han, og hadde han bestemt seg, kunne ingen snakke ham fra det. Og så stupte’n. Og vi, familien, sto der oppe med hjertet i halsen, og muttern grein, og vi så ham sveve gjennom lufta før han traff vannflata som en kniv og skar ned i dypet. Det ble dødsens stille noen sekunder. Og så husker jeg gliset på fattern da han endelig kom til overflaten. Jeg har lenge tenkt på å ta med en cognac til brua og skåle for ham. I dag sier folk adhd om dem som er aktive. Det kan være en litt for kvikk konklusjon, tror jeg. Det som var med fattern, han måtte tøye grenser, hadde en iboende trang til å prøve det ekstreme. Han ville finne sin egen grense. Han kunne presse seg 13


hardt for å finne den. Klatre opp femetasjers hus og bygninger, slåss, hoppe fra høye bruer. Ja, han pressa seg. Samtidig var han streng og påpasselig med gutta sine. Han sa lenge noe som har brent seg fast. «Lars. Du får ikke stupe.» Hvorfor sa han det? Når han selv stupte? Når han selv sprengte grenser? Han var redd for oss. Det er svaret. Teknikk skulle læres stegvis. Man skal beherske a før man prøver b. Et av mine tydeligste barndomsminner er fra Elvåga i Østmarka. På østsiden er det ikke vei inntil vannet, men det var der klippen var, rett ved skillet mellom nordre og søndre Elvåga. Det var dit vi skulle, til en femten meter høy fjellklippe over skogsvannet. Jeg var ni år. Det er mulig at storebror Erik også var med, men det er også mulig at forholdet mellom fattern og Erik allerede var så anstrengt at han nekta. Vi måtte svømme nordøst over tjernet. Da vi gikk i land, fulgte jeg ryggen på fattern som kløyv til toppen av klippen. Der sto vi. Han var i sitt ess. Jeg tror ikke han kunne ha det bedre. Vi var ute, skulle gjøre noe spennende, og han hadde med seg en sønn eller to. Han gleda seg som en unge. Fant frem susp som han satte på seg selv, og ga en susp til meg. «Jeg stuper, du hopper», sa han. Jeg kikka ned mot det mørke vannet femten meter under meg. «Gjør det du har trent på, Lars. Samle beina, strekk rista.» Han så at jeg gruet meg, og rett før han tok sats, sa han «hopp hvis du vil. Ikke føl press.» Så stupte’n. Jeg ble stående og se ham sveve. Jeg husker noen sekunder senere, at han lå i vannet der nede, og ventet på meg. Men jeg ble stående. Jeg turte ikke. Sto bare der og kikka ned. Pappa svømte i land og klatret til topps av klippen igjen, våt i håret, og jeg husker han lo. «Det er helt i orden, Lars.» Han var ikke macho på sånt. Han inspirerte meg til å tørre, men han pressa meg ikke. Jeg starta ikke med hopp fra femtenmeteren. Folk må gjerne mene at jeg er en macho og sånt tull. Det er jeg ikke. Jeg er lært opp til å være nøye med forberedelsene. «Det er lov å gå ned igjen, Lars, det er helt ok», sa fattern på toppen av klippen, og så stupte’n en gang til. Da hoppa jeg. Aner ikke om jeg hadde 14


samla bein og strak rist, men jeg fløy gjennom lufta og ned i dypet. Da jeg kom opp igjen, så jeg ansiktet hans. Faren min strålte. Han lo så høyt at han fikk vann i lungene og nesten drukna i sin egen lykke.

Profile for Cappelen Damm AS

Lars Monsen  

Villmarksmannen Lars Monsen har fått sin egen plass i den norske folkesjela, og millioner av nordmenn har fulgt hans ekstreme livsstil og ev...

Lars Monsen  

Villmarksmannen Lars Monsen har fått sin egen plass i den norske folkesjela, og millioner av nordmenn har fulgt hans ekstreme livsstil og ev...